Siden forbipolene mye handler om hverdagen som bipolar mamma, er det nettopp det dette innlegget skal handle om. For tiden er det mye jeg opplever i kulissene her, og jeg elsker hver eneste del av det. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Minsten har nå blitt en bestemt 3åring som vet hva han digger og hva han ikke digger. Han elsker mat, og særlig fiskesuppe. Åtteåringen går i tredje klasse, og kunne spist taco hver dag. I det siste har vi hatt mye besøk av storebror og pappan til gutta utenfor samværene. Han bor jo fast hos sin far i nabobygda, og trives godt der. Så lenge jeg vet at han har det bra, er jeg som mor fornøyd, samme hvor han har sin base.

Det er altså 3åringen jeg har daglig omsorg for, og jeg må si det er spennende. Det går i både pottetrening, håndvask og tannpuss når det kommer til klistremerker og premier. Etter 5 klistremerker får han en liten premie. Det er jo kjempegøy, og nå har han vært så flinkis at jeg kjøpte paw patrole klistremerker til ham i dag (nei dette er ikke et sponset innlegg).

Det beste minsten vet er å drøye leeeenge med frokosten om mårran foran en tegnefilm, før barnehagen inntas med glede. For der er jo “vænnene mine” sier han. Han er tydeligvis en populær gogutt, for hvis barna er ute sier mange navnet hans når vi kommer til barnehagen.

I dag bestemte jeg meg for at Even skulle få seg en ny jumper. Det skjedde etter Christina og jeg spiste oss overmette på julelunsj, og hadde trillet oss inn på H&M (fortsatt ikke sponset). Der fant jeg georgeus Tom&Jerry-jumper, lovely Minions-jumoer og nice Batman-jumper. Even elsker alle disse tre, men skulle bare få en, så jeg ringte barnehagen og fikk snakket med pjokken. Han var tydelig: Batman! Jeg gjorde det samme for en stund siden da han skulle få seg en pysjamas, og da valgte han Ninjago-pysj. Det er praktisk å bare ringe og spørre småttisene mens de er på jobb, si. 

Jeg har forresten lært i det siste at man ALDRI forteller barna at man har kjøpt coole plaster! Hva er poenget med plaster når alle blir brukt opp i en nytteløs fei? “Mammaaaa, æwa, må ha pjastej!” Selv om det hverken er aua eller antydning til blod, men behov for minions-plaster; så har ikke denne mamman hjerte til å si nei første gang. Og andre gang. Like, ever…

Selv om vi er bare to stk her i hverdagen, liker vi å sette oss sammen rundt spisebordet og spise middagen i ro og fred sammen. Det er generelt rolig og fredelig her oppe på Lykketoppen, og det vi gjør er å bruke hjemmet som et rolig rede der jeg stresser ned og barna føler seg trygge. I morgen tidlig skal vi på Luciafrokost; og Even skal gå i nissetog. Etter et møte jeg har klokken 09.00, kommer den bipolare vaskedilla; jeg bare kjenner det på meg. For ikke å snakke om; ser det på hybelkaninene som titter fram under sofaen. 

Jeg vet at dette blir tidenes jul. Det blir nok ut på livet med gode venner og møte partyfolk de dagene barna er hos pappan sin. Jeg, kaffen og energidrikken min. Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute og danset ræva av meg rundt midnatt, så nå er det på tide. 

En annen og veldig alvorlig side ved denne tilværelsen for tiden, handler om noe ganske annet. For jeg tenker mye på 3 venninner av meg som opplever umenneskelig store utfordringer for tiden. De går en mørk og vanskelig jul i møte, og jeg sender dem mine varmeste tanker hver dag. To har opplevd dødsfall, og ei opplever tap i livet som få kan forstå. Men jeg forstår, siden jeg har stått på bunnen mange ganger selv. Det jeg alltid gjør når nære venner sliter; er å stille meg enda nærmere. Vise at jeg er der. Gå sammen med, og holde dem i hjertehånda med sjelearmen. Venner som alltid har vært der for meg også, det er klart jeg stiller opp tilbake. Ekte diamanter er tross alt sjeldnere enn gråstein.

Så jeg sender to hjerter nordover; et langveis, og et kortreist. Et hjerte sender jeg et stykke sørover, og håper det gir både guts og styrke.