-“Still deg på barføtter på stuegulvet ditt Helene, og så sier du til deg selv: Jeg står stødig. Jeg står stødig”
-“Nei, det er ikke deg, det er dem.”
-“Du greier dette, du er tøff vet du!”
-“Du er en god mamma, Helene, en skikkelig god mamma!”
Det er kvelden, og oppe på loftet ligger minsteskatten og sover i mammasenga. I morgen kommer storebroren og pappan, da skal vi spise middag sammen alle fire. Fredag skal barnefar og jeg i begravelse. Ei lita jente fikk aldri sjansen til å leve, og nå må en god venninne av meg leve med sorgen og savnet.
Jeg sitter her og tenker på alle de gode rådene jeg har fått av de jeg kaller kloke koner de siste årene. Ei er sosionom, men jobber i oppfølgingstjenesten. To jobber i familieteamet. Ei er psykiatrisk sykepleier. Som bipolar mamma mener jeg et slikt sikkerhetsnett er på sin plass, og de har alle virkelig bidratt til å bygge meg opp slik at jeg står stødig. Jeg kan være her for barna mine, og jeg kan være her for vennene mine. Det er rett og slett luksus å være så frisk. Livet mitt har vært tøft til tider, og selvtilliten min nådde bunnen for 8 år siden, da jeg ble alvorlig syk av bipolar som høygravid. Kampene jeg måtte kjempe er jeg glad jeg ikke visste om på forhånd. Men denne gevinsten her, som jeg føler jeg har fått nå, den skulle jeg gjerne til tider ha visst om. Premien i det å få være en frisk mamma med omsorg for barna sine. Det er enormt. Ubeskrivelig.
Det er en ting jeg har lært, og det er at ikke alle hverken unner eller ønsker deg suksess. Noen er bare ute etter å snuble deg, for så å prate om deg som om de kjenner deg. Men ikke engang din nærmeste slekt behøver å kjenne deg i det hele tatt.
Det siste rådet jeg fikk av de kloke konene, var å stille meg barbent på gulvet og si til meg selv at jeg står stødig. Jeg gjør jo det. Jeg lever med bipolar og står stødig. Samme hvor mange som forsøkte å knuse meg ved å velte meg overende, så står jeg grundig stødig. Og jeg har ikke tenkt å rikke meg.
Hva med deg, kjære leser? Vet du om noen i din krets som ikke unner deg suksess? Er det misunnelse som gjør at de ikke vil at du skal stå stødig? Eliminer. Du vet hva det er, ikke sant? Du har ikke tid til alle, og aller minst de som misunner din stødighet. Du kan, og du har rett til, å kle av deg ullsokkene rett foran dem, og stiile deg stødig. Du behøver ikke engang å se dem.
Den jenta jeg en gang var, var svak. De behøvde ikke å bruke unødig energi på å knuse henne. Så ble hun sterkere. Da begynte de å reagere med baksnakking, utfrysning og kritikk. Så ble hun enda sterkere. Da prøvde de å knuse henne; og av det fikk hun mer motivasjon til å klare det.
Så kom hun til nåtiden. Det er meg i 2017, og her står jeg stødig. De greide aldri å venne seg til at jeg er en frisk, munnrapp, stødig kvinne som de ikke lenger kan hakke på. Nå blir jeg bare straffet med barnslig stillhet, som om jeg var død.
Og det er da jeg skal si til meg selv at deres mening om hvorvidt jeg skal behandles som død eller levende, ikke teller. Det er da jeg skal stille meg barbent og oppreist og si til meg selv at jeg står stødig.
Prøv det. La dem seile sin egen sjø i sitt eget dødehav. Men stå selv stødig, samme hvor det stormer. For selv om det gynger under deg, er ikke dette havet ekte. Ingen av dem er ekte. De er falske, sure, misunnelige og teite, de bølgene her, og det eneste som er sikkert er
at du står stødig på ekte!