Sammen med gogutten min på to år sitter jeg og blar i den store flotte boka hans som heter “Ti hundevalper”. Den er fargerik og forseggjort, og kiden min har allerede blitt mye bedre på å tell til ti, og han husker allerede at den ene hunden heter Leo. Litt av ei bok. Kan ha kostet over 300 kr.
Men jeg betalte 39 kr for den på fretex. Der fant jeg også filmer til 20 kr stk til barna. De aner ikke at filmene og bøkene er kjøpt brukt på Fretex, men er storfornøyd.
Jeg gir en sovende 2åring en klem og hvisker “Er så GLAD I DEG”. I morgen henter jeg storebroren hjem for helgen, og alt er nøye planlagt. Alt fra at søskenbarnet Tuva på 5 år skal være hos oss hele helgen, til at vi besøker min venninne Pia på lørdag. Helgegodteri er kjøpt på salg, og mat er handlet inn. Alt etter liste.
Hvis det skulle skje noen av oss noe, ville ingen penger kunne kjøpt tilbake våre siste timer sammen. Alle skal vi reise for godt en dag. Det er en del av livet; vi fødes, lever og dør. En time vil bli den siste, og siden man aldri vet hvilken time det blir, er all tiden vi får sammen, uvurderlig verdifulle.
Rikdom, verdier og luksus. Men hva er luksus?
Når jeg kjøper brukte klær, brukte bøker, brukte filmer, dusjsåpe til 11 kr eller hårkur tik 49 kr; da kjenner jeg meg skikkelig heldig. Tankene mine går ofte til fattige land der folk ikke har tilgang til slike goder, og jeg priser meg takknemlig lykkelig over all denne luksusen jeg er så heldig å få ta del i. Jeg mener ikke kostbare gjenstander eller dyre klær. Jeg mener billig qtips, rimelig håndsåpe og klær på salg eller gjenbruk.
Det handler ikke om at jeg er fattig. Vi har så det rekker. Det handler om at jeg er smart som fy.
En gave jeg fikk i dag, var en ny venn. Jeg ble invitert på kaffe til henne, og vi hadde mye å prate om. De bor i et fint hus, og under samtalen kom det frem at hun også gjør slike kloke prioriteringer.
Hun og jeg, vi går ikke til frisøren. Vi kjøper ikke frisørprodukter. Vi setter ikke på vipper. Vi kjøper aldri et plagg til fullpris. Vi drar ikke på spa.
Vi bruker heller penger på barna. For å spe på, kjøper vi brukt. Hun sparer til å kjøpe hus; jeg sparer fordi det straks er på tide med nye sko til minsten, sommerklær og etterhvert utstyr til barnehagestart utpå høsten. Sommeren er her snart også, og jeg vil kunne gi barna mine en knall en.
Jeg er en toppblogger, og dette er mitt deilige, fantastiske luksusliv. Jeg er ikke ironisk: jeg synes vi er heldige! Og jeg har ikke engang en pc. Blogger alt per mobil. Har lært meg å redigere morsomme og originale bilder på mobil så det tilogmed imponerte fyren på fotobutikken en gang.
Kan hende blir jeg rik på penger en dag, men det vil aldri ta fra meg tryggheten jeg føler i å handle brukt og billig. Jeg kan ikke slutte med å prioritere klokt. Ved et framtidig overskudd kan jeg vel for eksempel hjelpe en lokal familie økonomisk, kjøpe mat til alle tiggere i Oslo for en gledens dag, eller reise til et sted barna mine og jeg drømmer om.
Men selve luksuslivet, det lever jeg allerede nå. Hvert eneste sekund jeg hører barna mine puste friskt, hvert eneste minutt jeg ser dem smile, hver eneste time jeg kan underholde dem med mat, klær, hygiene og leker, og hver eneste uke vi får sammen.
Hvordan jeg pleier meg selv? Get real; jeg kan legge meg ned i et badekar og nyte SPA, etter å ha dekorert badet med planter og lys. Jeg kan sette sammen min egen klesstil av brukte klær og klær kjøpt på salg. TV2 hjelper deg’s best i test – krem koster under 70 kr krukken, og en pose med ansiktsmaske til 22 kr holder i to omganger. Visse butikkberter vil gjøre alt for å få deg til å føle deg snål og rar hvis du ikke kjøper det dyreste de har. Du vil får himlende øyne og dårlig service: so what? Hva vet vel de om ekte intellegens, hvis de ikke greier å yte bedre service enn dette i den yrkesretningen de har valgt?
Jeg tar med meg kokte egg hvis jeg reiser med tog, og sparer penger som jeg heller kan bruke på noe smartere enn unødig mat og drikke på kiosker. Det handler om å være så lykkelig at man ikke trenger å kjøpe seg selv lykke, men samtidig spanderer på barn, familie og venner.
Nei, det er ikke kjedelig å leve sånn. Det er heller ikke synd i meg fordi jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, heller enn å trene på senteret der jeg trente før.
I mine øyne er det respektløs galskap å sløse unødig med penger i en verden så skjevfordelt at mennesker dør av fattigdom hver dag. Da krymper den nye buksa di til 8000 kr plutselig i takt med den nye boka til 400 kr som du kunne funnet på gjenbruksbutikken til 30 kr. I samme butikk kunne du funnet den samme buksa til 70 kr, og spart kloden for overforbruket som er i ferd med å kvele moder jord. Du sier du vil ha kvalitet som varer. Men du vet ikke hvor lenge du har igjen å leve her. Hvor lang kvalitetstid trenger du egentlig; og hva vil du bruke den på?
Aldri bestem deg for hva som er en toppblogger’s luksuriøse hverdag, før du har møtt meg. For jeg er en slik toppblogger; men jeg er nok mer takknemlig for tid med mine kjære, rent vann i springen, klær på salg, gjenbruk, myke senger å sove i og det å male bilder til vakker musikk, enn de fleste andre. Mine vaner er ikke dyre, men smarte. Dette er nok hvorfor jeg er så lykkelig også, fordi en klem fra barna mine er verdt uendelig mye mer enn all verdens mote og fancy bilder, og en melding fra en venninne er større gave enn flotte dyre ting og kostbare tang.
Jeg har ingen pengerikdom folk kan bli misunnelig på. Men jeg har opplevd at enkelte folk har blitt misunnelig på min evne til å være lykkelig uten ekstra materielle goder. Med hun ene gikk det så langt at hun advarte barna sine mot meg, og kalte meg sinnsyk. Selvfølgelig må det være noe galt med meg siden jeg aldri var med på pengesnakk ala money money and what they can buy. Jeg som har vært frisk fra bipolar 1 i årevis, og har full kontroll. Anyway: Slik pengepjatt vekker ikke respekt hos meg, da jeg mener det er mange her i verden man kan glede med pengehjelp, foran alt det man har lyst til å kjøpe til seg, seg selv og seg selv.
Statussymboler my ass: Get real, kjøp brukt og follow the new flow: planet saving money talk 😉
Jeg satte meg på bussen fra torget, og siden jeg har ekstra skrivedilla for tiden, gledet jeg meg til å sitte der på midtsetene og skrive. Ved en av barneskolene strømmet det på med elever, og de som gikk forbi meg og satte seg bakover mot de bakerste setene var omkring 11 og 12 år.
Ganske raskt hører jeg en høy jentestemme rope (og herfra pseudonymiserer jeg med anonyme navn).
“Sandra?! SAANDRA” Jeg er sikker på det høres over hele bussen, så jeg snur meg. Jeg kjenner henne og familien hennes. Hun heter Irma, hun som roper. Jeg ser hun smiler bredt og virker ivrig i det hun fortsetter:
“Sandra! Ole er rasist! Han vil ikke sitte sammen med meg!” Hun smiler videre og fekter med armene.
På setet over gangen ser jeg en flau Ole se seg beskjedent rundt. Dette er nok ekkelt for ham. Ingen andre får sitte ved ham heller. Han vil sitte alene, og det er god plass i bussen og mange ledige seter. Kan hende er han i en alder der det er pinlig å sitte ved jenter. Uansett er rasismekortet nå hevet så alle i bussen kan høre, og lille Ole ser mange snur seg mot ham.
Jeg setter meg opp på det ene kneet mitt og ser på jenta som har bodd i Norge en god stund nå, før jeg hever stemmen og sier: “Det er ikke lov å kalle Ole rasist bare fordi han vil sitte alene! Han vil jo ikke at kompisene skal sitte der heller; de må sitte bak ham. Ordet rasist er veldig stygt, og det er ikke sant heller. Han vil jo bare sitte alene. Og det må han vel få lov til etter en lang dag på skolen uten å bli hengt ut foran hele bussen på denne måten?!”
Ole viser meg tydelig at han er takknemlig. Det er ikke lett å få alles øyne på seg i den alderen. Jeg husker jo det. I was born shy.
Jeg følte meg ikke ferdig med dette da jeg skulle gå hjem. Jeg samlet Irma og venninnene hennes rundt meg og sa: “Dere må love meg å ikke drive å kalle de andre elevene rasister. Hvis dere virkelig opplever rasisme, så ta det opp med voksne, så får dere både hjelp og sikre svar på om det faktisk kan kalles rasime. Å drive med rasisme er ulovlig, og det er et stygt ord å bruke mot noen. Jeg så jo at du smilte og hørte du lo. At en gutt ikke vil sitte ved siden av ei jente betyr ikke at han er rasist. Å rope det ut slik grenser til mobbing, synes jeg.”
Det fine med å være voksen er at vi kan ha utviklet oss dit at vi tør å si fra. Det er svært viktig å tørre å bry seg, og bidra til å stanse urettferdig behandlig. Det å si fra krever mindre fra en voksen enn det krever av et barn å føle seg uthengt. Nå tror jeg ikke at Ole i hverdagen er et mobbeoffer, men jeg synes det må stanses når skoleelever henger ut andre barn på denne måten.
Jeg synes vi skal bry oss, alle som en. Og sånn helt ærlig; vi nordmenn må få være mennesker, uten å bli nøye gransket av dommere med røde kort for hvert minste lille tolkbare steg vi tar. Og dette røde kortet må vel gjelde for alle på banen.
Hilsen en mor som helst ser at alle barna må få lov til å være seg selv, uansett hvor de er, uten å få uønsket oppmerksomhet hver gang de setter en intimsonegrense.
Når du ikke er helt a4. Når du har en typ ustabil latter, med en tendens til bråkete høye toner. Når du er rar, og ikke helt passer inn i kremen av samfunnet. Når du er careless ovenfor lokalsamfunnets divaer og bygdadyr, men samtidig er et av emnene når sladderen skal prekes ut. Når du er så vant til å være crazy, at det er liten vits i å endre seg til det normale for å behage snurpesnerpene
-DA er det enda godt du har mange knallgode venner av samme slag!
Therese er en av de jeg elsker å skravle med, og attpåtil flytter hun til Stjørdal nå. Det måtte vi feire med en kaffeprat i sentrum av byen vår.
Da vi stod ved disken for å bestille kaffe, stod det en eldre kvinne foran oss. Jeg kom selvfølgelig borti rumpa hennes med høyre hånd, og forsøkte virkelig å beklage. Men hun svarte meg ikke. Kanskje det var helt ok, og ingenting å beklage likevel. Som hun som spiller i Dum og Dummere 2, hun på eldrehjemmet midt i filmen. Heldigvis er Therese sånn som tåler alle mine tabber.
Alle jeg omgir meg med, inspirerer meg positivt. Det er lite sykdomsprat, ikkenoe sladder, og lov å le høyt. Nå ser jeg fram til å få Therese innom gåavstand. Det kan bli noen koselige sommerkvelder, og det med ei som er like yolo som meg selv.
Vi skal kline til med høy latterfaktor, springetyspring, summertime og sunn galskap: Stjørdal; here comes THERESE!
Jeg tør ikke tenke på hvordan dette skulle gått dersom jeg var ensom. Hvis jeg ikke hadde venner. Om jeg stod alene.
Jeg kan skrive denne teksten med lett hånd, siden det heldigvis ikke sårer meg. Jeg snakker om voksne bitcher. Grown up blockouts. Iskalde lokale utfrysere. Jeg snakker stygge sorte blikk, himlende øyne og ignorering på høyt nivå. Ugly kommentarer på bloggen, og latterlig høy innsats for å få meg til å føle meg mindreverdig.
Hun ene har bipolar 2, og kan ikke kjenne seg igjen i det jeg skriver om bipolar. Selvfølgelig ikke, siden jeg skriver om bipolar 1. Frekke kommentarer med den hensikt å henge meg ut, florerte en stund. Så sluttet hun å hilse på meg, men begynte i stedet å se på meg med et blikk som sa meg mye. Så sluttet venninnene hennes å hilse på meg, i det de satte nesa i samme sky som henne; og begynte å framstille meg som om de kjente meg. Kritikk i hver setning, og et komisk behov for å ha noen å hakke på, i hvert sorte blikk jeg fikk.
Sorte får får sorte blikk. Sånn har det alltid vært og slik vil det alltid bli. Ulveflokken tørser så etter blod, at det å holde hakkeulven i live kun er viktig så de får fortsette med det de er avhengige av: å plage den.
Jeg er så glad for at denne “voksne”, lokale utfrysningen ikke sårer meg. Og det skumle synes jeg er at disse damene jo ikke aner om det sårer meg eller ikke. De vet ikke om jeg føler meg ensom nok til at slik atferd er den siste dråpen i begeret, eller om jeg er så lykkelig og beriket med venner at jeg bare humrer av tåpelighetene deres.
Heldigvis kommer jeg under den siste kategorien. Flaks for meg, at jeg har masse venner å snakke med, og en stor familie å knytte meg til.
Jeg smiler tilbake. More like gliser, tilbake. For hva gjør det vel hva misfornøyde midtlivskriser synes og mener og meg i sin hysteriske verden bestående av kritikk, misnøye, drama, intriger og kanskje litt i overkant mye alkohol.
For mens jeg sitter klin edru i sentrum en lørdagsnatt etter å ha gjort et intervju og joina festen, kommer hun ene sjanglende bort til meg og “setter seg” ved siden av meg. Det er sommer og varmt nok til at hun har kledd seg i fjortisklær. Problemet er at jeg ikke skjønner hva hun prøver å snøvle. Hun stinker sånn alkohol at jeg ikke gidder å spørre hva hun babler om. Venninnen hennes roper på henne, og så sjangler de elegant videre.
Kanskje er jeg for kjedelig, siden jeg ikke lærer meg å stupe i fylla i voksen alder på den måten jeg også. Kanskje er jeg ikke bra nok for kremen i irishen hvis den bare er en kaffekopp. Kanskje liker de ikke at det å skrive blogg medfører en del uønsket oppmerksomhet. Kanskje ville de likt å få den oppmerksomheten selv. Kanskje tror de at jeg er slik at jeg digger den oppmerksomheten. Kanskje tenker de at de har rett til å tillegge meg hva som helst av personlightstrekk og væremåter, bare jeg passer inn i deres negative oppfatning av meg.
Men det har de slettes ikke rett til! Likevel; vi som kjenner meg ler så vi rister av hele greia, og kan ikke la være å legge merke til bitches behov for sladder og vås. Imens lever vi livet og har det gøy, mens vi booster hverandre med positivitet og gleder oss over hverandres framgang. For sånn har vi det. Vi trenger ikke å plage andre eller fryse ut noen som helst for å kjenne oss fornøyde.
It’s a small town issue. It’s a funny kind of negative way of living, and I’m so happy it aint my problem.
Så kaster han det i lufta. Jo takk, jeg vet godt hva “gull” er, og nå aner jeg ikke hvor det gullet havnet.
Det er leggetid, og toåringen skulle egentlig ha sovna da det egentlig var leggetid for et par timer siden. Det bruker sjeldent å være noe problem, men akkurat i kveld er han visst altfor godt humør til å sove.
Jeg prøver å unngå å minne ham på at han kan synge en nattasang. Ikke for det, han synger lyst og vakkert som en engel, men for tiden er det kun en egenkomponert låt som gjelder, med bare en setning: “En liten pomp!” Den går som følgende, med sammenknepne, kjekke seg – øyne: “Øøøh, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp!” Osv. Men den lysteste stemmen man har.
Jeg har vært svært eksponert for den sangen, og har nok fortrengt den såpass, at det skal sies at det er mulig der ikke er snakk om en “liten” pomp. Jeg husker ikke. “God”, “stor” eller “liten”; i toåringen sine sammenknepne øyne er den kjempemorsom, om og om igjen. Og selv greier jeg ikke å holde meg jeg heller, hvilket tredobler innsatsen fra den lille rockestjerna mi.
I dag tok vi fri fra barnehagen, og minsten ville hjelpe til da jeg skulle bake knekkebrød. Han ville smake på frøblandingen, og det fikk han. Siden han ikke likte det, spyttet han det tilbake i bollen, sammen med resten av de udugelige frøene. Takk, lille venn, fint at du tenkte på å ikke la maten gå til spille. Og når jeg tenker meg om: beklager til min bror, hans hustru og deres tre barn i dag, for at jeg spurte gjentatte ganger om de ville ha hjemmebakt knekkebrød. De som har småbarn selv, sa nei. De lukta nok den lunta jeg selv hadde glemt. Jeg lover: hadde GLEMT!
Toåringen min du er så søt. Gull i munn har du, selv om du enda ikke har lært deg at du kan spise gullene dine fremfor å kaste dem rett til værs mens vi ligger med trøtte hoder på hver vår pute oppi mammasenga, så vi ikke aner hvor den snørra havnet.
Jeg vet ikke hva som er best, gullene dine, danseshowet ditt i stua, utspytting av mat du ikke liker eller prompelåtene dine: men du er konge, din prins, og jeg digger deg bigtime. Du får meg til å le av ting en voksen aldri ville fått meg på latterkula av. Hvis ei venninne hadde kastet snørr på meg hadde jeg blitt oppriktig bekymret. Og dersom fyren bak kassa i butikken gjentatte ganger hadde sunget “En liten pomp” til meg med rockeknipøyne, ja da hadde jeg blitt enda mer bekymret. (Akkurat der hadde jeg nok ledd. Det må jeg innrømme 😂)
…men DU, du greier å få mamma til å le bare ved å løfte en finger 😙
Plutselig kom jeg på at jeg ikke at oppdatert akkurat dette her inne, selv om det har gått snart 3 uker siden jeg ble singel igjen. It’s been off my mind, for å si det sånn. Har rett og slett ikke tenkt på det, og hatt mye spennende å gjøre og skrive om. Buzy mind, happy kind.
I følge statistikken skulle jeg vel grått alle putene mine våte og hatt det man kaller kjærlighetssorg. Men det har jeg altså ikke hatt et eneste sekund. Å ha en kjærest er rett og slett så og si på siste plass av viktige prioriteringer i livet mitt. Jeg er vel mettet, og har testa nok retter på menyen opp gjennom årene.
Den flotte, snille mannen, men sorry ass; jeg greide ikke å føle noe når alt plutselig skrudde seg av. Det er så typisk meg; plutselig er det en kompis jeg føler jeg ligger der i armkroken til, og da gjør jeg alt for å få sofaen og fjernkontrollen min i fred igjen. De glødende lampene er på noen minutter forvandlet til mørke og uinteressante lyspærer i hue mitt; og jeg vet det er på tide å komme seg videre. Det kommer ikke til å funke uten feelings. Kan ikke late som noe annet.
Det er vennene mine som får kjærlighetssorg og blir skuffet; hver bidige gang. For de skulle jo så gjerne sett meg passe inn i det tradisjonelle a4mønsteret sitt. “Slik det skal være” liksom. “Ååå nei, Helene, også jeg som trodde du eeendelig hadde funnet deg en som du kunne slå deg til ro med nåå, huuff..” Men hey, stopp litt! Jeg har da ikke lett etter noen mann. Er det ikke JEG som bestemmer hva som er best for meg i MITT liv? Og “slå meg til ro”? Jeg vil ikke slå meg til ro. Hvis jeg skal ha noen partner i framtida så bør det ikke være ei rumpe som er preget av å slå seg til ro, for å si det sånn. For denne dama er høyt, lavt og overalt, med et ganske høyt nivå av energi.
Jeg vil mye heller være singel, og har ikke så mye tid til overs i hverdagen at jeg kan i det hele tatt huske på at jeg har en slik fyr, de gangene jeg har vært i et forhold.
Likevel vil enkelte venner av meg helst se meg passe perfekt inn i det såkalt ideélle bildet av Adam, Eva, slangene, eplene og hele den intrigekjærlighetssuppa der.
Selv om både dem og jeg vet, at det aldri stod noe skilt i fjæra, da vi kravla i land som pattedyr en gang i tiden. Et skilt med følgende tekst: “Der er noen trær, bygg dere hus. Der skal dere bo, rape, spise og fise. Krangle og make it all up. Helst gifte dere før dere leker dyr, for om noen millioner år kommer en fyr ved navn Jesus. Ifølge ham vil det være lurt å gifte seg før dere fiser videre!”
…og hvis det hadde stått et sånnt skilt der, hadde vi ikke kunnet lese det anyway.
Steinalderfolket som senere rulet jordkloden var kollektivt, by the way. Det var ikke mange nok huler til å være gjerrig. En for alle, alle for en. Biene var enige, og fløy fra blomst til blomst.
Til alle mine venner: jeg har det SUVERENT! Jeg slipper å vaske flere sure sokker enn nødvendig, og jeg kan labbe rundt her som en vanvittig usexy og avslappet skapning med peace on mind. Ahh… Akkurat slik jeg vil ha det. Jeg er ikke interessert i noe annet; rett og slett. Take me as single as I am.
Ok, jeg er en kvart millimeter åpen for at det kan finnes en godt nok utviklet pattedyrfyr der ute som greier å holde på min interesse lenge nok til at jeg faller og tryner. Men jeg kan godt slippe, og har egentlig ikke tid. Er så mye gøyalt å gjøre med avslappede skuldre og umåtelig freaka, uanstenig lite feminine klær på.
Men en date er jo alltid hysterisk morsom. Og er den ikke det så er det bare å si man må på wc, og late som om man forsvant ned i en do som en annen Trainspotted crazy lady.
Heia singellivet mitt. Jeg vil mye heller smile meg fornøyd gjennom livet enn å krangle meg ned gjennom et trangt slags toalett. For kanskje er det singellivet som er det riktige. Ikke det å gifte seg og følge flokken fordi noen hjerner har tenkt det ut. Jeg kan bli forelsket to tre ganger i året. Det er ikke dermed sagt at det er riktig å flytte inn i samme hule med hver eneste blomst jeg faller for. Jeg må fly videre mens jeg fortsatt smiler 😉
Å være foreldre er en eneste lang utdanning. Den vil ingen ende ta. Og siden vi er så innmari glad i barna våre, lærer vi villig et par lekser for hver dag som går. Noen ganger kan det komme et par gloser også, ikke sant…
I det siste har jeg blitt uvenn med hun derre stress, og latt han der irritasjon komme mer inn i tilværelsen min med utsagn som “ååååh!” “Neeejjjjiii!”. Og det som slipper inn i mitt liv, slipper også inn i barna mine sine liv.
Jeg er alene om å vaske tre etg, hele økonomien i husstanden, innkjøp uten bil, alle avtaler og alt annet som følger med en tilværelse som sjonglerende alenemor. Jeg sier ikke at det ikke er gøy og givende, for jeg kjenner en boblende takknemlig glede hver dag over å få oppleve det. Men det kan bli både hektisk, krevende og travelt.
Ekspertene sier man skal lære barna om følelsene. Glad. Trist. Redd. Sint. Og det er jo vel og bra.
Likevel er det noe som heter mammaintuisjon og pappaintuisjon. Jeg kjente at jeg var på feil spor da jeg hørte toåringen huffe seg. “Åh neii..” kom det fra den lille kroppen. Jeg begynte å observere meg selv. Hvor mye peste jeg egentlig? Hvor mange ganger om dagen sa jeg “huff neiii ååh”? Jeg som hadde lagt sånn vekt på speiling av smil da jeg var babymamma; hvor mange ganger om dagen lot jeg unødvendig irritasjon fjerne det smilet?
Jeg ble så lei meg da jeg fant ut hvor sur og gretten jeg ble som stressamamma, at tårene mine presset på. Stakkars små, så uhyggelig det måtte være å rekke den bussen sammen med en sånn surpottmamma. Dessuten var det ikke mye PMTO over de beskjedene mine, hverken første eller andre gang. Hvinestemme jo. Djizes. Sånn hørtes sikkert ei av Roald Dahl’s hekser ut, that’s for sure. Sura.
Jeg fant litt alenespace, og skrollet ivei. Google måtte vel kunne hjelpe meg med noen triks. Og ganske så riktig, hvis jeg søkte på “sinnemestring for foreldre” så fantes både free app og gratis ebok der.
Jeg fikk litt klump i halsen av eksempelet. Se for deg at du står i en kø, og noen dunker borti foten din. Du kjenner irritasjonen stige. Helt til du snur deg og ser en blind mann med en hvit stokk.
Barna er bare barn. De er ikke uoppdragne eller slemme. De er bare for små til å skjønne. For konsentrert til å høre etter.
Ved hjelp av akkurat det lille tanketrikset der, er jeg godt i gang nå. Jeg deler ut hvite stokker til barna mine: “Han er bare to år, og når han vil spille trommer med gaffelen og skjeen, så vil han kanskje ha oppmerksomhet. Og hva er galt med det?” “Han er sju år og skjønner ikke selv at det han gjør er å terge. Og kanskje han også vil ha attention?”
Tonen i stemmen min peiler seg inn på små hvite stokker, i hendene på barn som famler i blinde. Surmamma vil jeg ikke være. Jeg vil være mot barna mine som de avslappa åttitallsforeldrene mine var. Jeg vil puste i nuet sammen med dem, ikke løpe foran i pust og pes uten å få med meg barndommen deres. De fortjener at jeg senker kravene; fortjener at jeg forstår at sinnastemme ikke er nødvendig før det virkelig gjelder. De fortjener en mamma som velger kampene med omhu.
Så var jeg på feil spor en stund, som så mange andre stressa foreldre. Men det viktigste innen det å mestre sitt eget humør som foreldrer, er nettopp det å være snill med seg selv. Hvordan snakker jeg til meg selv? Irritasjon kan boble over fra et sammenkok av negative tanker om en selv som mor eller far. Så la det sporet få ligge i fred, og kjeft ikke på deg selv for uviten fortid.
Fra nå av gjelder nye mammaregler for meg: for å endre tidligere vaner som surmamma, skal jeg fortsette å dele ut hvite stokker til barna mine, og møte dem med kjærlighet, varme og forståelse der jeg tidligere famlet i blinde selv, og jeg skal rose meg selv som mor, heller enn å kritisere meg selv.
Jeg er nemlig ekspert på å rose meg selv ellers; ja jeg er min egen bestevenn. Men akkurat den morsrollen …de er jo så høyt elsket disse søte små, at man tenker at ingenting er bra nok.
Men det er faktisk det. Bra nok. Det er mer enn bra nok. Og det er ved å klappe seg på skuldra og tenke at det er bra nok, at det blir best for alle.
Jeg elsker å lære noe nytt. Spesielt innen morsrollen. De er jo det aller viktigste i hele livet mitt, disse to gutta. Jeg vil være så populær i deres øyne den dagen de flytter ut og flyr fra redet, at de gjerne kommer på middagsbesøk, og kanskje velger å bo i nærheten. Yeah!
I den anledning gjør jeg meg et par tanker, i det jeg endelig skjønner hvorfor mange muhammedanske barn og voksne omkring meg i dagliglivet ikke hilser, men tvert imot studerer meg og ser rart på meg. Ja, noen ganger har det også gått over til noe svært sårende. Som den tidligere naboen fra Kongo som kjeftet på meg fordi jeg hadde en rosebusk i blomsterbedet mitt, og ville ha meg til å plante den inne. For der skulle han sparke ball med sønnen sin, og ga blaffen i at hagemøblene mine ble ødelagt. Selv om blomsterbedet allerede var der da han kom flyttende. Eller som da jeg ringte politiet fordi han dundret illsint på ytterdøra mi mens min lille baby lå og sov på soverommet mitt. Da var jeg ikke lite redd.
Respekten? Where did it go? Men aha! Nå forstår jeg! For dersom det er sant som Mona Walter sier, at de lærer muhammedanske barn og voksne i Moskéer i Sverige at kristne og jøder er aper og griser, da kanskje de lærer dem det samme i moskéer her i Norge?
Men da vil jeg gjerne vite om jeg er gris, eller om jeg er ape. For her i norden spiser man griser, så da vil jeg helst være ape altså! Full av energi og bråkete. Sprettende hit og dit i en fart; en ape vil jeg være rather than a pig!
Selv om en gris smaker deilig, ruller seg intellegent i gjørma heller enn i sin egen drit, og aldri svetter, ja så er det altså ape jeg helst vil være.
Man må forstå at man her til lands har vokst opp med særdeles sterke talenter innen selvironi. Særlig dersom man hadde en far fra Vesterålen som rett som det var slapp en fjert og skyldte på meg. Da jeg sa det var han, sa han foran alle: “Jo men det e jo det æ si: skyld på mæ, vi veit jo alle at det va dæ. Mohaha!”
(Sånn sett heller jeg kanskje mer mot gris…?)
Nå skjønner jeg mer av barndomsvitsen om norsken, dansken, svensken og den grisen i hula. Der var aldri grisen som kom tuslende ut da svensken prompa. Han var blitt omgjort til gris.
Så kommer vi til neste påstand. At vi kristne og jøder ikke bare er apegriser, men også verdiløse. Yeah right. DER er jeg ikke helt enig altså, for her i norden rakk forfedre og nåtidsmødre å bygge opp one hell of a formue med verdier slik at man kan få komme og bo her, samt bli beskyttet her. Sånn at vi kan dele med dem som ikke kunne leve i hjemlandet sitt, men måtte komme hit til oss. Så helt verdiløse er vi jo ikke.
Jeg har forresten hjerteverdier også. Prøver å ha respekt, blant annet. Tilogmed ovenfor det faktum at muhammedanere velger å følge lovene profet Muhammad, født år 570, bekallet av Allah år 610 og omtalt i Koranen 20 år etter sin død, fant opp. Selv om den religiøse, politiske lederen gikk foran for stridigheter, og selv om han mente jøder og kristne var verdiløse, og måtte drepes, så respekterer jeg at dette må respekteres, fordi loven forteller meg hva som er lov og hva som slettes ikke er lov. At jeg skal oppføre meg bra i mangfoldet. Demokratiet vi har bygd opp står stødig. Jeg forventer selvfølgelig at det tilbake respekteres av vi i norden feirer at Jesus ble født med å spise ribbe, hans gjenoppstandelse; med påskeegg og bacon, og at når sommeren kommer så griller vi koteletter så svinosen står av oss, og fetter renner. Vi kler oss dessuten i så små klær vi vil. Jeg forventer også at mine homofile venner respekteres. Selvfølgelig.
Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom det var jeg som påstod at enkelte andre mennesker var dyr, og at de var verdiløse. Jeg mener ikke dyr er verdiløse heller, forresten. Ikke mennesker heller. Her i norden bestreber vi et likeverdig menneskesyn, og dyrebeskyttelse.
I det landet jeg vokste opp i, får jeg nå sure blikk og blir bedt om å kle på meg midt på heteste sommeren. “Er det ikke kaldt …eeeh..?” Mumammedanere himler med øynene og lar være å hilse. Jeg får instruksjoner i at jeg ikke bør spise svinekjøtt, og barna deres roper og hoier seg når hundeeiere går tur med hundene sine 5 meter unna. Hunder som blir vettskremte og begynner å bjeffe, for så å måtte forholde seg til enda høyere, livredde barnehyl og rop.
Javisst. Vi nordmenn er en gjeng med aper og griser, det må jeg bare innrømme. Vi er deilige, og til å spise opp. Vi svetter relativt lite på vinteren, og vi er energiske og klare til å jobbe slik at dette velferdssamfunnet dere har kommet til, skal gå på skinner for alle som en. Vi stresser fra tretopp til tretopp, dvs jobb til jobb, for å sørge for at fellespotten er stor nok til å kunne deles med dere som kommer hit gjennom Svinesund til Apeland. Tilogmed mange av oss uføre forsøker så godt vi kan å kome oss opp på tretoppene igjen.
Nei dette stinker hva?
Ja søttan faderullan teisan ta, som dette stinker: at aper og griser har greid å lage peace on earth, og et helt fungerende lovverk som beskytter alle statsborgere med rettsystemer styrt av apegrisene selv. En del av verden som FUNKER; det er det selvfølgelig apegriser som har klart å stelle i stand. Vil du værra med så heng på!
Det stinker muffins, men bare skyld på meg 🙂 Kom gjerne med rasismekortet, for som ape er jeg vant til å bli stemplet bare det piper i meg. Men nå er det altså slik, at apekatten jeg, har rukket å bli venner med folk fra mange nasjoner, så noen rasist er jeg ikke. Jeg som alle solesegpåstrandafanatikere digger gyldenbrun hud, og elsker spennende mennesker fra eksotiske strøk. Hurra for forskjellige raser: heia mangfodet! Jeg digger å danse med min venninne fra Cuba, og prate med min kompis fra Afganistan.
Og så var det nå snakk om det faktum at det florerer info på internett om hva muhammedanere kaller kristne og jøder; ikke hva noen av oss som har ønsket dem velkommen hit, kaller dem. Vi kaller dem velkommen hit, her kan du trygt leve og bo.
For alt jeg vet kan det hende at det er feil info jeg fikk på den sendingen fra Mona? At dere ikke tror jeg er en verdiløs sparegris av en apeskratt? Og så akkurat nå som jeg hadde vent meg til å være en high tech modern monkeywoman dirtypig…
“Jeg så de kom gående. To damer. De hadde Chador på seg. På den tiden visste jeg ikke at det het Chador, så jeg kalte det hijab. De hadde hver sin barnevogn med seg. Hun ene, Malika, spurte: “Hvor mye koster det å få stripet håret sitt?” Jeg svarte at jeg ikke kunne behandle dem. Med fullt innsyn gjennom 2 store vinduer ut mot gaten, og mannlige kunder, kunne jeg jo ikke det.”
-“Hva gjorde de da?”
-“De så på hverandre, smilte, og gikk. De svarte meg ikke engang. Bare gikk.”
Dette skjedde torsdag 1. oktober 2015, på dagen da Norge offisielt fikk endret diskrimineringsloven. Malika Bayan har aldri hverken før eller siden stripet håret sitt. Var det en provokasjon? Lagmansretten mente det var det.
Hvem er egentlig Merete Hodne, denne frisøren du så ofte har sett i media? Hva er sannheten bak alle overskriftene? Jeg undret på det samme, så jeg bestemte meg for å være gravende blogger, og bli så godt kjent med Merete Hodne, at jeg kan videreformidle sannheten om henne her inne på forbipolene. Merete og jeg har de siste ukene pratet sammen flere ganger. Vi har gått i dybden av henne som person og hva som egentlig skjedde omkring frisørsalongen og privatlivet hennes fra og med oktober 2015 og fram til nå. Alt du nå skal få lese er gjengitt med Merete Hodne’s tillatelse.
I 1969 blir ei odelsjente født på Jæren i Rogaland fylke. I kystlandskapet med de åtte kommunene skal jenta vokse opp på en gård blant hvite strender og flatt landskap. På gården får hun med tiden plikter og oppgaver. De har griser, kyr, høns, hester, kaniner, katter og hund. Merete opplever en barndom ganske så tøff. Hun blir mobbet på skolen, men holder ut vonde dager, og er pliktoppfyllende hjemme på gården. Hun er nysgjerrig på de adopterte barna. De med den gyldne, nydelige hudfargen.
-“Jeg har alltid hatt utenlandske venner. De er lettere å komme i kontakt med enn kalde, innadvendte nordmenn. Det er vel få som har hatt positiv omgang med så mange innvandrere her, som meg.” forteller Hodne.
Årene går, Jæren nærmer seg 313 889 innbyggere, og hun bestemmer seg for å ikke ta over gården. Små gårder lønner seg ikke økonomisk, viser utviklingen i Norge. Hun utdanner seg til frisør, og starter frisørsalong. I salongen ansetter hun en dame som kommer fra Kenya. Hun jobber et helt år i salongen.
I 11 år var Merete gift med en mann, og de fikk 4 barn sammen. Som med så mange ekteskap, ble det en dag på tide å gå videre i livet for paret. I hver sin retning.
-“Jeg har nå vært gift med flotte Sissel i 2 år, og vært sammen med henne i 6 år. Hjemme hos oss har vi 2 barn, og et bonusbarnebarn boende.” Merete beskriver et varmt og morsomt hjem. Hun er allergisk mot krangling, og liker ikke uenigheter. Det blir best stemning med humor og respekt for hverandre, mener hun. Det er et gladhjem de bor i, familien på Jæren. Kona har 2 voksne barn og 1 barnebarn. Merete har 4 barn, hvorav 2 har flyttet ut.
Hun forteller at datteren hennes snart skal konfirmeres; og at hennes gode venninne fra Kongo skal servere i konfirmasjonen.
-“Jeg er så glad for at akkurat hun vil være med å servere, for hun er en ekte humørspreder.”
Merete har vært aktiv i lokalmiljøet, og hjulpet til med integrering gjennom frivillighetssentralen. Med sine flerkulturelle venner fra Iran, Afganistan, Kongo, Kenya og mange flere nasjoner, er hun interessert i et godt felleskap, og god integrering.
Merete og kona eier en leilighet i en bygd et stykke unna der de bor. Denne leiligheten er leid ut til en mann fra Eritrea.
Det har lenge vært kjent i lokalmiljøet at den fargerike frisøren tør å si sine meninger. Og meninger, det har hun like mange av, som flerkulturelle venner. Hun var aktiv i “Stopp islamiseringen av Norge”, og holdt tale på Stortinget. På TV2 fikk folket se og høre henne uttale: “Islam jobber for verdensherredømme..”
Det er 2015, og det koker i kulissene på Jæren. Merete blir mer og mer upopulær blant organisasjonene Sos rasisme og Antirasistisk senter. Den integreringsaktive kvinnen blir lagt for hat, og ytringene hennes vris i farlig feil retning.
Er man rasist dersom man har meninger om politiske religiøse ledere, og venner fra flere nasjoner enn de fleste andre i landet vårt? Hodne vet svaret så godt; hun har fra barnsben av aldri vært noen rasist, men det stikk motsatte. I hverdagen er det ikke tid for de fleste til å sette seg inn i religion og politikk slik denne damen har gjort. Det er ikke slik at hun ikke har peiling på det hun snakker om. Hun har ikke funnet opp det. Det er kunnskaper de fleste Nordmenn burde sette seg inn i. For hva er religion, og hva er politikk?
-“Jeg mener at det er en Gud for alle, og at alle har rett til å tro på Gud. Muslimer, kristne og alle andre har rett til å kjenne Gud. Jeg har i ettertid gått bort fra å bruke ordet “Islam”, og bruker nå betegnelsen “Muhammedanismen.” forteller Hodne, som har skaffet seg mer peiling på religion og politikk enn mange av oss andre.
Hun fortsetter: “Islam het Muhammedanismen frem til revolusjonen i 1979; årstallet det ble bestemt at hijab skullle være påkrevd innen Islam. Muhammedanismen går utfra koranen og Hadith – læren om Muhammad, den politiske og religiøse lederen som ble født i Mekka i år 570, der han mottok en åpenbaring fra Allah i år 610. Han ble ikke tatt godt imot i Mekka, og inntok byen Medina, før han som statsleder med stridigheter la under seg den Arabiske halvøya. Samme år som hans kone døde laget han seg et harem der den yngste konen var 7 år. 20 år etter hans død ble Koranen skrevet om Muhammad’s liv og lære. Herfra spriker mange forskjellige varianter av mer eller mindre praktiserte Sharialover, der straff er pisking, stening, amputasjon og gjengjeldelse. Før Muhammad’s grunnla Islam og bestemte at man skulle se på jøder og kristne som aper og griser, var muslimene troende på den samme Gud som de kristne. En Gud for alle. Nå lærer både voksne og barn i Moskéene det den politiske lederen som skal ha levd 600 år etter kristus, messet om: at jøder og kristne er aper og griser og ikke verdt noe.”
Det er torsdag 1.oktober 2015, og en spesiell dag for Norge. Fra nå av skal det ikke være lov å kritisere religion. Politikk kan man kritisere, men ikke religion. Den nye diskrimineringsloven har tredt i kraft, og Merete Hodne har lenge følt på seg et ulmende hat under overflaten. Denne dagen tenker hun at “Nå skjer det. Nå kommer det noen snart for å ødelegge for meg.”
Derfor er ikke frisøren overrasket i ettertid.
Denne dagen driver Hodne og steller en kunde på håret. Blant de hvite veggene lyser den ene knallrøde veggen som Merete falt sånn for da hun kjøpte salongen. Salongen har til sammen 7 vinduer, og her jobber hun nå alene på 80 kvadratmeter. Hun liker den åpne, lyse løsningen på salongen. Den gjenspeiler henne; åpen, lys og med litt rødt krutt.
Hun ser dem tydelig der de kommer gående. Hun aner hva de vil. Hele lokalsamfunnet vet hva Merete mener når det kommer til politikk kontra religion; så hun vet så godt hva som kommer nå. På denne dagen da akkurat denne loven i Norge er endret. Loven som omhandler det Hodne har vært åpen omkring.
Hva annet kan hun gjøre, enn å fortelle dem at denne salongen ikke egner seg for dem? Hun kan jo ikke utsette dem for menn som ser inn fra gaten, og hun har ikke skjermende brett. Så hun må gi beskjed ved inngangen, før de går inn med hver sin barnevogn.
De svarer henne ikke, men smiler til hverandre, og går videre. De er ikke interessert i forklaringer, men går altså smilende videre. Kunden i salongen bemerker at de Chadorkledde damene jo snakket norsk.
Det var striping av håret det gjaldt, og det var på lovendringsdagen det skjedde. Man kan undre seg på hvorfor ikke Malika og venninnen hennes gikk videre og fikk stripet håret sitt en annen plass. Hvorfor det skjedde en slik provokasjon, som lagmannsretten kaller det, akkurat på denne lovendringsdagen. Ved nettopp Hodne’s salong.
Nå ulmer ikke hatet lenger under overflaten, men viser seg i full storm for Merete Hodne. Hun publiserer et utsagn på facebook om hendelsen og ytringsfriheten. Mange i omgangskretsen hennes mener Hodne har udiagnotisert ADHD, og at hun derfor mangler litt impulskontroll. 10 dager etter hun forklarte de to Chadorkledde damene at hun ikke kunne hjelpe dem med den åpne salongen sin, blir hun anmeldt. De har fulgt med henne på facebook, og ventet på dette. Nå venter Tingretten, med bot på 10 000 kr, og tap. Så venter Lagmannsretten etter anke. Der mener retten at dette var provokasjon fra Malika’s side, så boten senkes til 7000 kr.
Men Hodne, som kjenner såre minner fra en barndom der 4 gutter mobbet henne gjennom tøffe skoledager, begynner å kjenne at media henger ut henne. Det florerer falske nyheter, og hatkommentarer. Hodne trykker flittig på blokkerknappen på facebook. Hun har jo aldri vært noen rasist, og hverken hun eller de utenlandske vennene hennes kjenner henne igjen i hvordan media framstiller henne. Ordet heksejakt får ny betydning i det det stormer over landet vårt. Har alle som uttaler seg, viten om religion og politikk slik Hodne selv har? Vet de om religiøse politiske ledere og historikken før og etter år 570, samt det avgjørende år 610? Eller er det godt å ha noen i ulveflokken å hakke på, fordi man jo behøver noen å hamre løs på?
Det er rett før jul, og 2016 går snart over i 2017. Merete er på julebord. Der møter hun en person som sier: “Vi har akkurat vært på revy med Løgnaslaget, og der blir du kalt “nazifrisør”.
-“Jeg ble fly forbanna. Tenk hva dette kunne gjøre med levebrødet mitt. Nå kunne jeg vel like gjerne legge ned hele salongen min. Hvem vil til en “nazifrisør” og fikse håret sitt?” Merete forteller om slaget i magen. Nå kjente hun seg ytterligere tråkket på. Men det var hun vant til, så hun lot være å foreta seg noe. Til slutten av januar, da hun fikk en melding på facebook der det tydelig kom frem at hun ikke burde finne seg i det vedkommende nettopp har sett og hørt på revy. Denne personen var sint på hennes vegne, for det var ikke morsom å høre såkalte komikere kalle en godhjertet venninne for “nazifrisør”.
Merete kjente på at hun ikke kunne bli stemplet med løgn på denne måten. Man kunne kalle henne det meste; hun har selvironi og humor som få; men “nazi”, det var hun ikke. Uansett, hun ønsket ingen ny rettsak. Det var nok nå.
Den nå så kjente frisøren spør advokaten sin om hun bør finne seg i det hun blir kalt av revylaget som prøver å være morsom på hennes bekostning. Advokaten svarer at hun slettes ikke bør finne seg i det. Det kan gå utover Meretes arbeid og inntekt med det rykte en slik forestilning vil påføre henne. Merete gir tydelig uttrykk for at hun ikke vil i retten. Likevel får hun snart beskjed: Møt opp i rettsmøte.
Norge elsker å hakke på Hodne, og begynner på ny å nå kokepunktet. Dette er spiselig drama for de fleste.
Selv om hun vinner en halv seier i rettsmøtet, framstiller media det hele på sin egen måte. I virkeligheten het det seg at Løgnaslaget hadde hatt 50 forestilninger, og skaden allerede var skjedd. Å fortsette innslaget i forestilningen ville likevel gå på eget ansvar, da Hodne kunne kreve oppreisning. Hun kunne dessuten kreve et enda større beløp i oppreisning dersom Per Inge Torkelsen, Rune Andersen og Dag Schreiner i Løgnaslaget fortsatte å kalle Hodne det svært lite tiltalende kallenavnet “Nazifrisør”.
Det er snakk om et stort, og foreløpig hemmelig, beløp, og media har slettes ikke all sannhet innabords.
Advokaten var fornøyd, og kalte det en seier, mens Merete var på jobb den dagen dommen kom. Hun hadde ikke tid til å lese før på kvelden.
Foran dataskjermen utpå kvelden faller hun sammen. Overskriftene håner henne og banker henne sønder og sammen. Hun er hele landets hakkekylling igjen nå. “Det er lov å kalle Hodne nazifrisør”, “Nazifrisør tapte mot Løgnaslaget” og så videre. Hun setter seg med blokkerknappen igjen. Før hun legger ned hele facebookprofilen sin. Landet pepres med løgn, og det som skrives er totalt tatt ut av sammenheng.
“Jeg var aldri redd, men den kvelden ble det for mye for meg. Jeg rakk å kalle Per Inge Torkelsen “pedo”, og pedo betyr barnslig. Ikke pedofil. Det står tilogmed på Google. Alt fra meg ble vridd på. Jeg var klin edru, avholds som jeg er, men nå følte jeg meg drita full av utmattelse. Jeg hadde møtt veggen.”
Frisør Merete Hodne var glad i jobben sin, men nå bestemte hun seg. Hun måtte legge ned frisørsalongen sin. Med rykte på seg som “nazifrisør” ville ikke salongen kunne la seg drifte i lengden. Hun kjente på alvoret bak den såkalte humoren fra et revylag som tjente grove penger på å henge henne ut. Men da hun ringte NAV var beskjeden klar: Hvis Hodne valgte å legge ned salongen, ville hun ikke få en krone av dem. Ikke Arbeidsledighetspenger eller noe. Det var bare å fortsette driften, og håpe på det beste.
En hersketeknikk er å være morsom på andres bekostning. Å tjene penger på det som ødelegger andres livsbrød er også noe. Men å være klovn med hatt og gå ut i media for å skylde på offeret for selv å ha satt fokus på det, tar det hele til et nytt nivå. Er det humor da, når et av våre mennesker må forsøke å stanse et rykte som kan bringe konkurs og alvor inn i livet hennes?
Det Norske folk samlet inn 160 000 kr til Hodne slik at hun kunne betale saks- og advokats-omkostninger i alle tre sakene. Kjapt var haterene ute med nye rykter om hva Hodne skulle ha brukt de pengene på. Heldigvis kan regnskapsføreren hennes dokumentere hver krone: alt har gått til advokat og sak. Nå kjenner Hodne seg klar for at dersom det ikke stod på pengene, ville hun tatt det hele til Strasbourg. Mer og mer ny informasjon dukker stadig vekk opp omkring Hodne og hennes rettsaker, det har du kanskje fått med deg. Mye har enda ikke nådd offentligheten. Dersom du er interessert i å støtte Merete Hodne’s sak videre til Haag, kan du trykke på linken her https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10154327802276302&id=644421301
-“Dagen etter Løgnaslags-dommen var en travel dag på jobb. Media ringte i et kjør, og jeg hadde ikke tid til dem. På internett var det bare å hamre løs på meg, og fremstille meg som de ville. Jeg følte meg så mobbet. Det var ikke behagelig. Nå skriver jeg min selvbiografi. Den er nok ferdig til jul, den boka.”
I kulissene bak overskriftene skjer det mye. Du må virkelig grave for å finne skatten. For det er sannheten som er skatten. Intet annet enn sannheten. Ærlighet varer lengst. Søker og sprer man løgn og falskhet, vil man til slutt oppleve hvordan livet er laget av bølger. Sannheten er ren og grunnfestet.
Ok. Så har man tydeligvis brutt en lov som var gammel, men som “tilfeldigvis” tredte i kraft offentlig samme dag, og som er tolket videre i retten. Hadde det skjedd onsdagen før denne torsdagen, ville det ikke blitt noen sak. Men hvorfor er provokasjon og svindlende skuespill lov så høyt som oppe i rettssystemet i landet våre forfedre bygde opp?
Hodne visste hele tiden at det var planlagt. I Norge er det altså lov med slik provokasjon, men fra nøyaktig torsdag 1.oktober 2015 var det ikke lov å kritisere religion. Dette hadde de venta på. Men hva med å ta vare på hverandre? Hvem i denne historien tar vare på sine medmennesker? Jeg har lært i ukene bak meg, at nettopp den erfarne frisøren Merete Hodne er en slik person som tar vare på samfunnet omkring seg. Hun viser omsorg for sine barn, sine bonusbarnebarn, sin kjære, kyr, medmennesker og venner fra Kenya, Kongo, Afganistan, Iran, Norge og resten av verden. Og hun har aldri vært voldelig mot noen, eller faret med løgn.
Det er ingen “nazi” jeg har blitt kjent med her. Varmere og mer humoristisk menneske enn dette skal man lete lenge etter. Jeg håper dere på Jæren er stolt av, tar vare på og setter pris på dama som med hele sitt hjerte inkluderer og integrerer deres, og våre, nye landsdamer og landsmenn.
