Forbipolene tekster: Steel

 

STEEL

 

Warrior strong one;

what is the strenght that you’ve done?

And where has it gone?

 

Girl don’t talk like Peter

the eater

of the holy meal,

only to steal

his words back.

Three times out of track.

 

Being a man so small

with forgiveness so tall.

 

You are a woman now

you aint a girl anyhow.

Your name is Steel

and you are about to heal.

You can’t put a bible in you brain,

neither in your vain.

Give it time with eyes and ears

and forget your fears.

 

It aint cool no more

to go to the store

with Judas’ money?

Oh honey.

 

Why afraid to say his name?

Is Jesus the same?

Or are they over the lord above

and you some lost, weak dove?

 

Christian girl of shame

is like Peter to blame.

Jesus knew how to party, hey!

He had party in his way

every single dag, you know.

so why don’t you show

your bible wisdom?

Some will go, some will come.

 

But those who go, can not steal

the light in your eyes of the life wheel,

Steel.

 

You only need the light,

to find sight.

It is your life

as the light’s wife.

 

Peter, oh Judas, why so weak?

The ego was to seek

And a proudness lost

to what cost?

 

Because it was life or death

not about the sound of your breath.

30 pieces of silver , honey,

a cross and some money.

 

Saying: “I do not know that freak

every day and every weak”

 

Girl, go study, go read.

I promise, bible is magic in deed.

It reads you

you read the heal,

then your name is Steel.

 

 

 

 

Følger du saueflokken eller tenker du selv?

Frimerker og telefoner fanget i vegger

-“Hvorfor har dere pynta med ballonger? Hjerte og sånn?” Jeg spurte for å smalltalke med ei kassadame på kjøpesenteret i lyckliga smalltown, i dag.

-“Det er valentinesday” var svaret. Sammen med et smil.

Jeg mumlet noe om at da måtte det isåfall handle om at jeg elsker barna. Note to self: slutte å mumle! Det hørtes ut som om jeg klaget over at man måtte jo tenke på barna også! På valentines!

Etter en del av et deilig alphakurs, hvor det også var snakk om valentinesday, har jeg landet på sofaen og tenkt at jeg skulle se en serie. Så jeg tok Netflix sin nr 1 “en dag”. Og hva handler det om? Yeah: LØØØV! LOVE!

Jeg blir så dratt rett tilbake til mine første kjærligheter. For det var ikke bare en. Jeg har gått rundt og vært forelska siden jeg var 7 år og så Lars Erik på skolen. Den forelskelsen varte til jeg var 12 år og ble sammen med Rune i Vesterålen.

Vi reiste til farmor og farfar i Vesterålen hver sommer. Og hver sommer var magisk, må du tro. Deilig slekt, vafler på farmor og farfar sin plen i  deres nydelige hage med en bekk som sildret og en portal til hekk. Inderlige vennskap, klubben “Flipper”, summende flora med så mange humler, solstråler og tørrfisk du bare kan tenke deg, og spennende fisketurer der vi bare måtte innom Ørnholmen, et svaberg av ei øy, for å se om måseungene var klekket ut, studere inntørkede krabber og bare nyte, nyte, nyyyte livet, under blå himmel.

Sommeren 1992 glemte aldri min mormor, for hun var med nordover den gangen, og da vi skulle reise hjem til Trøndelag, satt jeg et sete foran henne og gråt. Hun klarte ikke å la være å le litt, stakkar. Jeg måtte reise hjem fra kjæresten min, 12 år liten, og visste at det skulle ta et år før jeg så han igjen.

Det ble med et tårevått farvel og et påfølgende “brev-forhold” til vi møttes neste sommer. I en horribel situasjon fra min side. For jeg satt fri og fornøyd på utedassen, med åpen dør, og akkurat da kom han og kompisen hans syklende opp haugen til sommerhuset.

Har du prøvd å nå fram til kroken på døra mens du sitter på et utedass-hull? Mensen hadde jeg fått også! Da ble det slutt. Ikke for det, han så meg ikke.

Men han var et år eldre nå, og annerledes. Jeg tror vi begge bare drømte oss tilbake til 1992 da vi stod med bankende hjerter og danset sakte til “Vinsjan på kaia” med DDE. Da vi smurte oss inn med gjørme sammen med Anett og de andre barna, og løp ut i ferskvannet oppe ved elvekroken.  Da vi så filmer på store kasetter som vi dytta inn i en dings under TV’n. Og da vi syklet hit og dit gjennom vakreste Sigerfjord, in that good old freedom kind of being. Just being. Happy. Vi levde forelsket i nuet, selv om vi visste at jeg snart måtte reise fra paradis, og hjem til hverdagen.

Somrene kom, og somrene gikk. Jeg skrev med farmor, farfar, June, Jeanett, Anett, Marita og mange flere, der oppe fra Nord. Vi skrev oss gjennom vintrene. Det var rart om det ikke var 3 brev i postkassen hver dag, for jeg hadde brevvenner fra flere land, og fra flere deler av Norge.

Vel. Tilbake til Valentines.

Blå blå øyne, kan sette deg helt ute av spill. Særlig når det er verdens vakreste øyne sådan, du er på vei til ungdomsklubben, og er 15 år.

Akkurat han fikk jeg aldri ut av hodet, men med sterke følelser innså jeg tidlig at avstanden var for stor. Det var sommerflirt etter sommerflirt, der oppe I Vesterålen.

En gang måtte jeg jage ham ut av sommerhuset på haugen over farmor og farfar sitt hus, der oppe I nord, hvor jeg var alene hjemme før resten av familien kom oppover. Ut av vinduet så jeg min onkel vandre rundt, og ble livredd.

Når en desperat trønder på 15 år hører en nordlending si “Ja men æ e dårlig!” så er det bare normal fyllesyke, ikke sant. Jeg fikk han fort ut av huset, og så for meg at han ruslet hjemover og haiket eller noe. Men han var faktisk syk, stakkar, fikk jeg høre i ettertid. Kunne jeg ikke bare ha gjemt han i et skap eller noe? Huff, jeg angrer på lite her i livet, men dette angrer jeg på. Mr A i et skap, if only I could turn back time.

Jeg har fortsatt brevene liggende i boden, og kanskje jeg skal lese dem en dag. Vi ble flinke til å uttrykke følelser i brevene, både venninner, kompiser og kjærester. Det formelig lyste love av konvoluttene.

Men det var enda en som stakk seg ut blant alle disse dunkende varme følelsene. Svein Roger.

Jeg husker det som om det var i går. Vi skulle ha party hwr i Stjørdal hos min ungdomsvenninne Tina, og Elisabeth var der i stua med oss. Tina kom fra Trofors, og Elisabeth hadde fått seg kjæreste derfra, en kompis av Tina. Vi ventet på dem. Wow som vi skulle party!

Plutselig kommer typen til Elisabeth gående opp trappa og inn i stua. Cool fyr. Men hva i alle dager var det han hadde slentrende med seg bak der i trappa???

Se for deg de bruneste øynene, snilleste øynene sådan. Se for deg et perfekt alveansikt med en nydelig nese og en fantastisk munn. Håret var halvlangt, bleket, og gredd bakover i en originat sveis

Sveis Roger. Hehe.

Jeg var 16 år og fortapt. Helt fortapt. Jeg sank der jeg satt, og husker ikke resten av kvelden. Bare resten av alle de andre kveldene, våre forståelsesfulle foreldre som lot oss reise fram og tilbake mellom Trofors og Stjørdal, jeg som lyttet til Cecilia V med “Det vakraste jag vet” mens jeg så på han da han sov. Han som elsket meg så høyt at han flyttet fra Trofors til byen min.

17 år gammel var jeg da bipolar 1 brøt ut, og forholdet vårt varte en stund etter det. Men så vokste vi fra hverandre, og det husker jeg også som om det var i går. Jeg reiste hjem og gjorde det slutt med en som jeg egentlig så gjerne ville beholde i livet mitt, samtidig som jeg så framtida endre retning uten han. Og at det både var totalt feil, og helt riktig. Forferdelig vondt. Tilogmed i dag er det kjipt å tenke på at vi som stod hverandre så nær, skulle gå forskjellige veier. Men jeg hadde mine klare og tydelige grenser: Nå var jeg singel, uten å være interessert i noe mer av “love” fra noen andre heller.

Jeg hadde skrevet en halv tekstbok til ham, men lot ham ikke beholde den. Den ligger også i boden. Skriftene mine ville jeg beholde i mitt liv.

Det skulle fortsette med trenden i at bipolare jeg forelsket meg i hver lyktestolpe jeg gikk forbi. Men jeg altså gikk videre forbi, hver gang.

Svein Roger og han mr A, var de to for meg, who got away. Det var de to, som i virkeligheten var fylt med valentines day, med alle hjerters ord på papir, kjærlighet av en annen verden, og en måte å vise det på, som bare de kunne.

Eventyrland. Og det var slutt på lykkelige eventyr etter de to.

Jeg lever med en teori om at forelskelse, som forskere mener varer i toppen et år, er der i vårt følelsesspekter slik at vi skal kunne ville lage barn. Formere oss i vår art. Kall det hva du vil.

Nå som jeg er mamma og elsker mine to barn av hele mitt hjerte, mener jeg at jeg kan se tilbake på min egen ungdomstid med et smil, og være takknemlig for de enorme minnene som den gang okkuperte mitt hjerte.

Det er mer som gjør meg naturlig forelsket hver dag.

Det du som leser kanskje ikke vet er at jeg opplever stadig vekk sanne drømmer, tegn og svar som tar meg med storm. Jeg har lenge lest bibelen, og digger det. I have Jesus in my open heart, dude, ofcourse, I am in real love. Og hvis ikke du har det, ser jeg på deg og meg som likeverdige. Alle må få få tro på hva de vil. En av mine nærmeste venninner tror på ingenting. Hun er like verdifull for meg.

Jeg gjør feil. Jeg banner og prøver å ikke gjøre det. Skriver mer rampete enn under grensa er. Men sånn har det vært hele veien, fra jeg startet denne bloggen, til nå. Jeg prøver å ikke bruke de ordene, men ordkunst er ordkunst. Sånn er det. Forelska inni hjertet mitt, det er jeg uansett. I den hellige treenighet. Vi snakkes når vi har lest skriftene.

Valentines? Why? Javisst, hvis jeg var 16 år og lå og glodde på Sveis Roger mens han sov, til Cecilia sin fine stemme. Men nå?

Nå er det barna og bønnene mine som tar meg med storm. Oppmerksomheten er på ungene mine, og på døren bare jeg kan åpne. Hjertedøren og interessen for historie og vitnesbyrd.

Nå er det ikke lenger en et intenst instinkt om å formere seg som driver meg. Nå er det gjort, jeg er mamma, og greier ikke lenger å ta disse jordiske forelskelsene på alvor. Bare nyte dem til de går over, uten så mye som å ha valentaina dem til vedkommende, eller ikke.

Aaaahh singellivet, powerminner, musikk og brev fra svunne tider, frihet og marsipankake.

Ha en god halloween skulle jeg til å skrive. Beklager. God alle hjerters dag, skikkelig god valentines opplegg.

….og en klem fra gamle dager, frimerker og klistremerker, konvolutter og telefoner som var fanget i veggene.

 

 

De tok selvmord, og vi sitter igjen.

 

Nei?! Nei. Så. Nei sånn er det ikke . Hun er ikke død. For et sinna ord! “Død!” Selvfølgelig, lever hun, det så du jo! 

For du så det i øynene hennes. De var fulle av liv.

Neineinei!

Det er ikke sant, nei nei, det er umulig å fatte!!!.

SKJØNNER DUUUU DEEET ELLEEEER???? AT DET IKKE GÅR AN? At hun aldri mer, aldri aldri mer, skal glinse til verden med de øynene

Æ SKOILLA TATT TOGET PÅ FLEKKEN, DRATT OG REDDA DÆ. Skoilla bare, bare holdt dæ i live, mot din vilje! Du va så viktig, vennen, åh du skulle bare visst et halvt hav av all kjærlighet vi følte for deg. For deg; din galgenhumor, din omsorg, umistelige deg. De altfor lange turene i skauen, som ingen ende ville ta. Vi tråkket etter deg. Hvem tråkket vel ikke etter deg? Du ditt sterke forbilde. Og nå er du liksom død? DØD?

Hva er døden, og hvem svarer oss på hva skyene  maler for oss?

Hun svever og danser i skyene nå. Borte for alltid, og alle snakker om sorgfasene dine. Aller helst vil du VITE, ikke sant, HVOR ER HUN NÅ, og HVA er hun nå? Svar deg, og svar meg!

La meg først og fremst gi deg noe. Gi deg løftet om at du er i sjokk

Som om det hjelper, hva?

Men jeg gir deg det løftet her og nå, at livet ditt, på en eller annen måte kommer til å gå videre. Fra denne grusomme tilstanden av sjokk og vantro.

Gå videre fra å ringe henne og snakke i timesvis,

“Gå videre”?

Nei. Ikke sånn. Men du skal ikke alltid være i sjokk.

Jeg lover.

Her er

mine råd.

La oss starte med musikken. Den påvirkende musikken.

Gammel typ? CD? Finn den tristeste. Spotify? Lag den sippeste lista. Nå starter jobben.

– Har du barn? Send dem til kjente. La de gå ut og leke. For nå skal du kategorisk og STRATEGISK sørge. Sørge høyt, veldig høyt. Å forklare barnet ditt, det kommer naturlig. Først må SJOKKET DITT FÅ UTLØP.

Du tror ikke enda; ar du kommer til å gråte. Ok. Det er ikke sikkert det er det du skal I dusjen der. Det kan hende at akkurat du trenger å rope. Brøle.

Sett på musikken på badet. Kle deg naken. Gå i dusjen. Legg deg i badekaret. Hva enn, med vann.

Griin, gråt, skrik, hyl, rop, krøk deg sammen om du så føler det er riktig. Gap, gap som om gaping vil bringe henne tilbake. Hyl og rop.

Ta din tid.

til du synker sammen.

Ut av dusjen.

Tørk deg

Flex muskler i speilet og si så høyt du kan: JEG ER NÅ STERK PSYKISK OG FYSIKS, JEG ER NÅ FRISK, JEG TENKER. NÅ POSITIVE TANKER SÅ JEG BESTEMMER NÅ AT JEG ER LYKKELIG

Men jeg må skuffe deg. Jeg. Er hverken noen ekspert på dette, eller kan love deg at dette holder. Så la oss holde hender og gå videre, hva? Hold handa mi mens jeg Googler litt.

Det både du og jeg vet, er at alkohol aldri gjorde dem gladere, bedre eller mer lysten på livet, enn der og da.

Vi må låre av dette; er du ikke enig?

Så møter vi det ordet igen. Sorg.

For de sier at sorgfasene er

1. Fornektelse

Du kan ikke tro at dette skjer med deg. Du tror at alt er en fæl drøm, og at du bare trenger å våkne for å innse at alt er greit.

Vantro. Yeah. Vantro. Dette kan ikke stemme! NOH, NEI! …bare… nei!  Skal JEG IKKE SE TRYNET HANS PÅ REMA 1000 MER??? Yeah right!

Den første natta vil du ikke sove. For du vet. Du vet at når du våkner, så er virkeligheten der klar og tydelig med sin nye verden! Presentere enn slik verden for deg nå, er som å putte deg på månen.

Pust.

pes.

Noen som er ansvarlig?

Du opplever skyld eller sinne mot drg selv eller dem eller det som er “ansvarlig” for situasjonen. Hvis du ikke kommer gjennom dette stadiet, kan du bruke mange år på å bygge opp ditt vrede og hat, noe som kan være svært skadelig for helsen din. I tillegg kan det hende at dine følelsesmessige sår aldri gror.

…..sier Google. Og jeg kjenner meg igjen for hvert eneste dødsfall. Burde gjort ditt igjen ikke datt.

Ok.nei det er ikke ok.

Men nå skal du flytte dusjen til putene. Jeg vet. Du gidder egentlig ikke å denge løs på puter i sofaen. Eller senga akkurat nå.

Svarer er musikk.

Igjen.

Bruk den triste eller sinte musikken.

Musikken vim hjelpe deg til å banke opp alle putene du har. Bare sørg for å vær alene. Eller ikke? Kanskje du vil gjøre dette sammen med en du er glad i?

Gjør dusjen og putene til du letter litt.. Gjenta. Og gjenta.

Depresjon

Kanksje har du vært i begravelse nå.

Eller ikke. Begge deler er rett for deg.

Har du med deg barn i begravelsen, kan det være spørsmål å besvare i etterkant. Vær forberedt. Vær også klar over at der du kanskje trodde det beste var å la barna slippe, er det såmn at ekspertene som regel anbefale deg å la de små bli med.

Etter minnestuneden for Siv-Elin, tok jeg med meg 9åringen min på badeland. Det kommer jeg aldri til å angre på. Han elsket det, samtidig som at han opplevde begravelsen som vakker nok for Siva våres. Med så mye nydelig medfølelse for datteren til Siv.

I dette stadiet av sorg har du svært sterke følelser. Dette er når det går opp for deg hvor stort tapet ditt er. Gråt, følelser av  håpløshet og Sinne.

Når du forstår at du ikke kan gjøre noe for å gjenopprette det du har mistet eller fikse forholdet ditt, kan du oppleve sinne og frustrasjon. Du kan også bli irritert på andre mennesker som ikke engang er direkte relatert til situasjonen.

Aksept. Hva? Akseptere dette?

Joda. Javisst meldte jeg meg inn på flekken. Så farga jeg håret. Treningssenter og New kind of hair .  Yeah!

De fleste andre avtalene glemte jeg.

Jeg kan jo ikke ringe deg vennen, ååååhhh!!! Var der et uhell? Ville du ta farvel NÅ?

Dette er det siste av stadiene av sorg, som er situasjonen som du bør forsøke å nå så raskt som mulig for både din helse og ditt velvære. Å gå ansikt til ansikt med virkeligheten av tapet og å justere seg til den nye situasjonen mens du helbreder gamle følelsesmessige sår er en prosess som er lettere for noen mennesker enn andre.

Råd for å overvinne de ulike stadiene av sorg

Situasjonene som forårsaker mest smerte hos folk er vanligvis død og separasjon. Sorg er et resultat av at du opplever tapet av noen som var veldig viktig for deg. Til tross for at det nye fraværet er smertefullt, må du reise deg opp og gå videre med livet ditt både for deg selv og for andre mennesker. Hvis du ikke gjør det, vil din sorg bli patologisk og vanskelig å beseire.

Intense smerter, å ikke ha lyst til å gjøre noe, å ha selvmordstanker, eller å ha overdrevne emosjoner er symptomer som bør behandles av en profesjonell gjennom behandling. Hvis du blir konfrontert med tap av en elsket, ikke glem å vurdere følgende anbefalinger:

Gråt så mye som du trenger? Hva om der ikke finnes tårer, bare søvn?

Det er sant at siden vi var små, har vi blitt fortalt at “å gråte er for de svake.” Men når det kommer til sorg, er det å gråte en utmerket måte å redusere dyp tristhet og frustrasjon på. Til syvende og sist, vil kroppens fysiske, mentale og følelsesmessige helse takke deg.

Dette betyr ikke at du skal gråte hele tiden, men heller at tårene dine vil hjelpe til med å rense din sjel. Det er viktig at du lar deg selv føle smerte og at du ikke skammer deg over at du gråter. Kort sagt, det å gråte og sove kan være en stor hjelp for å overvinne sorg.

Gi deg selv tid

Stadier av sorg kan vare i dager, uker, måneder eller til og med år. Alt avhenger av en rekke faktorer, inkludert din personlighet, Relasjonen du hadde med den du mistet, hvordan du reagerer på problemer i liv!et ditt, og hvordan du kan overvinne situasjonen.

Bortsett fra det, ikke vær for streng med deg selv. Husk at ja, du må helbredes, men du bør ikke presse deg selv til å gjøre det for fort. Det er ikke et kappløp.

 

For:

Spør om hjelp

Hvis du har gått gjennom noe vondt. Ring.

Du kan til og med begynne å se en terapeut eller delta i en støttegruppe. Sannsynligvis vil du bli overrasket over hvor mange personer som har gått gjennom lignende situasjoner som deg. Ofte kan selv det å snakke om dine følelser med en som er helt fremmed for deg være mer effektivt enn med noen du har kjent lenge.

I tillegg til å finne en person (eller noen få personer) som gjør at du føler deg elsket og beskyttet, er det viktig å snakke om hva som har skjedd med deg. Selv om det bare er å snakke med et speil eller skrive en daglig journal om dine følelser, teller hver liten bit.

Etter at du har uttrykt hvordan du føler deg, får du en følelse av frigjøring, “mindre vekt” på ryggen og en klarere idé om dine neste trinn. Ikke hold følelsene dine inne i deg – de kan vende seg mot deg.

Ta vare på deg selv

Når du sørger, er det vanlig å ikke ta hensyn til dine daglige gjøremål, selv ditt personlige utseende. Likevel må du holde deg  hydrert, få i deg nok mat, være uthvilt og holde deg ren. Ellers vil du ikke kunne helbrede deg selv følelsesmessig og åndelig.

Det er alltid viktig at du tar vare på kroppen din. Ta en dusj, kam håret, bytt klær, ta på deg litt sminke hvis du vil. Gå ut av huset og pust inn frisk luft, drikk te eller spis litt suppe i denne fasen av å sørge.

Til slutt må du gjøre hva du kan for å fortsette å leve livet ditt etter du har gått igjennom de ulike stadiene av sorg. Selv om det kan være vanskelig, selv om du føler deg ødelagt på innsiden, og selv om  ingenting ser ut til å ha mening … gå videre. Sakte, vil dine sår helbredes.


Innholdet i denne publikasjonen er kun til for informasjonsformål, samt erfaringsmessige råd. Og for det meste kopierr fra internett. Det kan ikke under noen omstendigheter tjene til å fasilitere eller erstatte diagnostisering, behandling eller anbefalinger fra en fagperson. Konsulter en spesialist hvis du har noen tvil hva angår helse, og søk deres godkjenning før du prøver noen prosedyrer.

 

Nei. Det kan ikke være sant.

 

 

 

 

Dette var tidenes tabbe, Britney!

 

Boken ble lest på 4 dager. Du har min fulle sympati og forståelse, Britney Spears. Men på et område banker jeg hardt i bordet!

Hvilket jeg kommer tilbake til.

Her om dagen fikk jeg en påminnelse på hvor uvitende folk er om diagnosen jeg lever med. Det er som om jeg med vilje overser det faktum at “hvordan kan de vite?” For hvordan skulle jeg kunne vite hva det går ut på å leve med Aaperger, Schizofreni og Autisme?

Påminnelsen var et vennlig spørsmål om jeg kunne tenke meg å en dag leve helt uten medisiner.

Spørsmålet var i min erfaring og lærdoms verden så abstrakt og surrealistisk naivt, at jeg satte meg ned med et smil om munnen og lærte henne fakta om diagnosen min. Jeg hadde garantert spurt om det samme om jeg var henne, så med naivt mener jeg satt i sammenheng med psykoser av en annen verden for eksempel. Hva det faktisk innebærer å slutte med medisinene.

Følger du med Britney? For nå kommer jeg til dine uttalelser.

For det er alvor. Bipolar har flere sider, men jeg vet kun om 2, og det er bipolar 1 og bipolar 2.

Forestill deg 2 poler. Pol manisk og pol depressiv. Begge polene er, som du sikkert forstår, sykelige. Da har det gått for langt.

Bipolar 2 er den milde varianten, og de har rapid cyclings, altså humørsvingninger i løpet av dagene og ukene. De holder seg mellom polene. De kan leve uten medisiner, men jeg tror det definitivt ikke er å anbefale, uten at jeg er noen fagperson til å uttale meg. Det er en diagnose som medfører enorm ustabilitet. Også for pårørende.

Jeg har bipolar 1.

Bipolar 1 er en helt annen typ diagnose. Vi har ikke humørsvingninger i dagene og ukene.

Hos oss kan det gå måneder og år innen samme pol, og det verste er at vi ikke holder oss innom polene, men vandrer langt utenfor både pol glad og pol trist. Det heter psykose, og krysser med Schizofreni akkurat der.

Jeg har hatt 3 slike siden 1997, og jeg har aldri hørt stemmer eller sett hallusinasjoner. Den siste psykosen for 14 år siden, der jeg ble så usynlig selvutslettende at jeg ikke ville tråkke på gresset fordi det ville gjøre meg til en morder. Kunne ikke tråkke på insektene i gresset. Luktesansen var plagsomt sterk og vrangforestillinger virkelig hørte til på skjerma avdeling, lukket psyk.

Og da kommer jeg til den store skuffelsen i boken din, Britney!

Det eneste som kunne gjøre meg frisk igjen, var stemningsstabiliserende Lithium, og antipsykotika seroquell, medisinert slik at jeg slapp bivirkningene.

I RIKTIGE doser, relativt lave og perfekt tilpassede doser.

Slik er det med alt, ikke sant? Riktige doser koffein, riktige doser melk, riktige doser alkohol, riktige doser paracet?

Uten Lithium fungerer ikke jeg. Hjernen min mangler dette saltet, så jeg må ha tilførsel av det.

Hvilket bringer meg til det ekstra skumle, Britney Spears, ved dine påstander om Lithium i din ekstremt toppselgende bok over hele verden: Diagnose bipolar 1 står og skjelver på toppen av statistikker over de farligste diagnosene hva angår selvmord!

Jeg var nettopp der for 13 år siden, etter den store psykosen, da jeg falt og falt og falt. Falt i hue. Falt ned på gulvet der jeg satt og ba. Alt var vondt. Gjemte meg under dyna. Skammet meg. Jeg var medisinert med antipsykotika, og altså bringe ut av psykose.

Men jeg nektet å ta lithium.

Fordi jeg trodde det var farlig.

Så ga jeg det en sjanse, våren 2010, og innen en måned hadde jeg kavet meg ut av dyna, gått ut i sollyset, fått meg en jobb, og et liv.

Høy på pæra var jeg fortsatt ikke, og aldri kan jeg bli det heller. Det hører til i fortiden utenfor psykiatrisk i 2009 da jeg trodde jeg var verdensmester i fotball bare dager etter et keisersnitt. Det hører til i psykose. Akkurat slik en med bipolar 1 aldri kan bli psykopat. Fordi vi er det motsatte. I feel your pain, you are in my vain, you start, but that is my heart osv. You know. “Empat” er et ord som er in nå.

Anyway, Britney!

Saltet lithium er farlig i overdose, spesielt fordi man ikke har funnet motgift. Men det er faktisk ikke meningen at man skal ta overdose. Du skal ikke drikke flere liter 96% alkohol i ett heller. Samme hvor fy så er det for sent, og du kommer aldri i mål der livsreddende hjelp står klar.

Lithium kan tære på nyrene, derfor er mengde dose ekstra viktig å overvåke med speil, som blodprøvene heter.

Jeg er velfungerende alenemamma. Jeg eier egen bolig. Jeg leier ut en hybel. Jeg har tett nettverk med herlige venner og slektninger. Jeg tar medisinene mine nøye, og passer på å få nok søvn. Kjære Britney Spears, jeg er ikke i fare. Lithium er ikke farlig for meg. Det som er farlig er hvis jeg hadde sluttet med medisinen min og glidd inn i psykose. Da ville jeg blitt innlagt, kanskje i månedsvis, uten å kunne fungere.

Det som er FARLIG er alle de som behøver medisinen Lithionitt, som leser boka di akkurat nå, og slutter med medisinen sin. Eller ikke tør å prøve. Fordi du, som definitivt ikke er fagpersonell, skremmer dem ved å skrive at da du var innlagt på tvang, ga de deg en “svært farlig medisin ved navn lithium!” Det var et under at du overlevde, visstnok.

Alle medisiner har bivirkninger. Leter du i felleskatalogen vil du finne dem alle sammen, og fortsatt vil det være uoppdagede bivirkninger. Framtiden får ta seg av dem.

Å skremme en hel verden, hvorav mange mennesker har den høyst dødelige diagnosen bipolar 1.  Den suver ruver på toppen av selvmordsstatistikken, det er i mine øyne galskap.

Man kan alltids nevne porøse orfiril, lamictal og abilify som stabiliserende mursteiner når man bygger opp et nedrevet menneskesinn. Men skal jeg snakke ut fra erfaring, er Lithium gullbaren. Krystalldekorasjonen. Saltet som gir mange av oss og de rundt oss, et liv.

Jeg støtter deg, Britney Spears, men du har begått en tabbe av dimensjoner, i form av uttalelser i en bok “hele verden” leser. Du har revet ned gullbarer og henvist til porøse byggesteiner, som om du var en psykiater med peiling.

Og kanskje kommer det en vakker dag, at du som meg, oppdager at du, og også jeg en gang i tiden, tok feil. At både klær og filter bør på i form av et salt vi behøver.

Hva angår klær, kan de tas både på og av på en mer kunstnerisk og kontrollert måte hvis man er frisk på medisinen man behøver.

Hva angår filter, er filteret oppe i topplokket jeg snakker om.

Til alle som har lest Britney Spears sin bok, og som det berører hva angår medisinen Lithium: Husk at hun ikke er utdannet psykiater. Oppsøk eksperter på felter dersom du vurderer å enten slutte, eller la være å begynne på medisiner som kan hjelpe deg om du sliter med en sinnslidelse.

 

 

Det taperne i samfunnet vinner

 

Nå som kulda har satt seg. For den “setter ikke inn” nå, den har sittet inne i noen uker. Pen og pyntelig ligger snøen der ute. Da kommer tankene om en svunnen tid.

Det var på sånne dager jeg drakk kaffe, min venn. Og du drakk øl. Min nabo og kompis. Et underlig vennskap mellom en aldrende mann og ei ung ei på 21 år. Pappa var også din venn. Vi var skikkelig skikkelig glade i deg.

Du og de kloke ordene dine.

Tenk at visdommen i byen lå i byens mest råtne og umalte hus? Kanskje fordi toogfemtia som vi kalte det, var mest jordnært? Det holdt jo på å forfalle helt, nærmere og nærmere bakken.

Vi og det gamle slitte, forhatte, kommunale huset, der det blåste “litt” gjennom kriker og kroker, så ille at hamsteren min hadde dødd av kulde en gang jeg var borte en natt. Det var nok ikke helt trygt å bo der for oss mennesker heller, av mange grunner, men vi hadde jo vært ute ei vinternatt før vi. Vi taperne i byen. Vinnere i forkledning. For vi vant dype vennskap og viktige samtaler. Vi vant samholdet og stunder man aldri glemmer. Vi filosoferte over hva en vinner er, og hva en taper er. Det var jo meningsbetingede ord, ikke fakta-baserte ord.

Du var verdens beste nabo og venn.

Øl ble til brennevin.

Så ble brennevin til det neste steget. De flyttet deg til sentrum, og plutselig skulle du leve uten fred. Stua full av folk hele tiden. Ditt hjem ble ugjenkjennelige. Jeg vet du savnet freden. Roa. Tv-stundene med en pils på bordet og meg i sofaen med et 70talls-pledd omkring meg. Med kaffen i hånda og rastafletter. Kaffetrakteren din på kjøkkenet. Livet hadde faktisk mening, mye mening, selv om veldig mange hadde ristet på hodet og dømt oss ned.

Nå var stua di full av folk du ikke kjente.

Men vi var glade i deg vi. Hele du som person. En person av mange som slet med alkoholisme.

Av respekt for deg, forsøker jeg å se på alkohol som hva det jo er; totalt unødvendig. Av savnet etter deg, navigerer jeg meg fram til at det ikke finnes grenser for noen med eller uten titler, når det kommer til rus.

Alkohol er rus. Hva er det jeg skulle behøve å ruse bort, jeg som har så mye å være takknemlig for? Om ikke for min egen skyld, så for barna, og for du som døde altfor tidlig, pint og plaget av kong alkohol.

Jeg vet at du venter på meg der ute et sted, kompis, og da skal vi drikke isvann fra himmelske bekker, og bare være lykkelige over å ha fått møttes igjen. For en rus det hadde vært, å få møte dere kjente og kjære igjen.

Men klokka i mitt liv er ikke så sen enda. Den har ikke engang blitt 23.00, og det kan være lenge til min siste time.

Det jeg nekter å gi slipp på, er taperen i meg. Du og jeg vet at det ikke betyr noe negativt. Det å få være en outkast utenfor samfunnets a4-boks, betyr ikke at man står alene. Der er nåtidens Einstein, dagens Leonardo da Vinci og alle de andre som bestemte sine egne stier og til enhver detalj nøyaktig hvordan livet skal leves rent privat.

Og sånne som oss ser ikke ned på noen. Vi dømmer ikke. Fordi vi lærte det av de vi møtte på veien hit. Vi blir dømt som raringer. Og det, min venn, er et mesterverk av et kompliment fra slike unge og uvitende sjeler.

Et ønske jeg har av hele mitt hjerte etter døden, er ikke å få møte dronningmora av England, Kong Haakon av Norge eller herr høypåhatt og fru diamantring

Nei. Tenk å få møte DEG igjen, min venn som døde av alkoholisme. Du som ble ydmyket og sett ned på. Du som alltid manglet penger på slutten av måneden. Akkurat som alle konger og dronninger ville respektert DEG og din visdom, respekterer jeg ditt minne, og skåler i isvann.

Vi, taperne, har nå blitt til meg, taperen. Looser. Men selv om du er død, vant vi den tittelen sammen, buddy. Hva vi vant?

Minner for livet og minner for døden.

Miss you, looser, klem fra looser

 

LOOSERS

 

We were the loosers, and I still am,

in this streets I seem to see.

Wount stop being me without a crown

than flying high and falling down.

 

It’s getting late,

but you have to wait.

Life is a clock, but it aint after noon.

I will see you later than soon.

 

My buddy in heaven

it’s not yet eleven,

but I still hear your voice:

“Girl you have a choice;

you can judge them people, but better not!

You can choose your heart cold, and it will be a hard life choosing thay young heart hot.”

 

 

A teacher can’t teach

how you made me reach.

Wisdom only loosers learn.

Words only outcasts burn

In the cold.

Outside a world made of steel and gold.

 

In the ashes we still know.

We don’t need no rainbow

or a light to show.

We burn it for the heat

dancing to the beat.

The music of beating steel,

moving around for real.

The golden hour we rock

as it’s only elleven o clock.

 

My friend, it’s getting late in life

and I’ll never be nobodys wife.

You know I live different

as a lucky looser.

because a looser is a chooser.

I miss you and our words in quiet air.

Now you are there and I am here.

You have to wait to midnight

I still have some life in sight.

 

Gold.  Steel.

Life is hard for real.

But I never chose a cold heart,

It’s been burning since the start.

Just got some stuff to do,

like a looser with a clue

is a winner dressed as nothing they can see

Us, buddy, you and me.

 

Den BESTE frisøren i byen!

 

Nb: IKKE reklame. Bare rent skryt.

 

Det glitrer i asfalten. Et eget og velkjent språk som du kjenner godt. Det står skrevet så det skinner: “NO E JULA SNART HER!”

Nei, det stresser meg ikke i år. I år har vi i slekta bestemt oss for en gøyal deal, nemlig å handle julegaver til hverandre på vår svære bruktbutikk her i Stjørdal. Og vi skal feire julaften sammen med verdens cooleste folk, på gården til broren min. Oss er det ikke synd på.

Det var bare en ting som stresset meg inntil i dag, der jeg vandret rundt som en dårlig utgave av Alfa i Sesam stasjon: E HAN PÅ JOBB??? HAN MÅ VÆR PÅ JOBB, ELLERS E DET KRISE!!!

Jeg snakker selvfølgelig om Sebastian våres! Vår egen superklipper, som kommer fra Polen, men til vår fordel bor her I vår by, og jobber på Cutters.

Han redder alltid det merkelige håret mitt, som egentlig er mørkt, men som lider av at jeg er en rot-hårbleker. En gang var det ei som klipte meg verre enn krisa allerede var, og da var det Sebastian som fikset det på null komma niks. Siden har jeg aldri turd å klippe meg hos noen andre.

Og han VAR PÅ JOBB!

Sebastian er alene på salongen nå folkens, så vær snill med ham. Han jobber som en helt, og veldig mye, men gjør likevel alle hårklippene perfekt. I dag så jeg han forvandle en fjøsnisse til Brad Pitt, altså weeey heey for en proff!

Han er altså en ekspert av en frisør, ingen tyv som Kamilla sin Sebastian, men definitivt like kjekk og snill.

Løp og juleklipp deg hos riktig frisør i desember, uten å betale for mye og uten å bli misfornøyd, du er velkommen hos vår egen Sebastian på Cutters ♡✂️♡

God helg fra lettet forbipolene ♡

 

 

 

Ja, størrelsen teller!

 

Sannheten er hva man bør forholde seg til: Størrelsen teller.

Mens noen vil bo i store palass, tilhører noen tiny house movement. minihusbevegelsen.

Jeg tilhører den siste. Jeg kunne bodd i et slikt minihus, derfor kjøpte jeg en liten leilighet, og tilpasset den slik at den passet oss best.

Diva har også sitt eget lille minihus, og hun elsker det. Ja hun har tilogmed fått sin egen tiktok.

Et soverom og en bod ble bygd om til to små soverom. Mitt er lilla, med alle de løsningene som passer meg best. Jeg eier ikke et lass med klær, så jeg behøver ikke så mye plass.

9åringen har designet sitt rom med en rød vegg, en orange og noe opplegg med murklistremerker.

Jeg digger at han tør å være selvstendig, og at han tar avgjørelser uten å være redd for å bli dominert av voksne. Dette med rom-design og “ooops-der har han jaggu klipt håret sitt på badet”, samt egne prosjekt som sjokoladefigurer som dukker opp i kjøleskapet fordi han har smeltet dem og laget dem slik han vil, er sånnt jeg synes er ok at han bestemmer selv.

Riktig næring, karius og baktus, lekser, dusjing, være hjemme klokka ditt eller klokka datt, derimot, er blant slikt jeg styrer.

Her i vårt lille hjem.

Vi har også en hybel på enden, og den er utleid til verdens cooleste jente på 18 år. Hun jobber med å spraylakkere biler, og vi synes hun er kjempekul.

At hybelen er utleid fast, gjør hjemmet vårt enda mindre.

På det øverste bildet ser du minikjøkkenet i vårt tiny home, og for min del elsker jeg det. Tenk når jeg blir gammel dame? Da trenger jeg ikke å løpe hit og dit i et svært kjøkken. Jeg bare snur meg og så er skapet der rett foran meg.

En liten platting har vi også, og det at vi bor i første etg er enda en fordel når det kommer til det å bli eldre. Ingen trapper for gamle hofter og knær.

Så ja. Størrelse teller nok for de aller fleste. Vi er alle forskjellige. Noen hadde fått klaus av å bo så trangt som vi gjør, andre synes hjemmet vårt faktisk ikke er så lite, mens sånne som meg trives i et trygt lite minihjem.

 

 

Rotet seg bort og mistet stien i mørket

 

 

Aldri har jeg opplevd det før, men i ettermiddag følte jeg meg som en Disney figur. Og da jeg sa det høyt, viste det seg at det gjorde Ankie også. In the dark. Lost and laughing.

I’ll get back to that.

Anyway, i dag våknet vi treige i hue begge to. Jeg treigest. Ankie kom seg hjemmefra før meg. Vi visste at vi skulle ut og gå oss en tur, men makan til tur, jeg sitter her etter den “turen” og ler, for det er den artigste og mest spennende turen jeg noen gang har vært på.

Trøndelag er proppa full med myr. Myr, myr og atter myr. Takk og pris for støvler og mormor som lærte meg at der det er strå, er det røtter, og der det er røtter, synker du “bare litt”.

Jeg elsker å gå på myr, det er jo trampoliner i naturen.

Takk også og pris i samme slengen at jeg er en hybrid av nordlending som badet i gjørme før vi løp ut i elva, i Vesterålen som fjortis, pilket mens jeg satt i fiskesøl i båten, og var med mormor i kufjøset ute på Ytterøy.

Fordi.

Du vet, bortafor haugen, over blåbærskauen, gjennom skogen, attmed tjønna her og kjønna der (Ankie mener nemlig at jeg ikke får til å si “Listbethtjønna, bare Lisbethkjønna.) (Og nå begynte jeg å lure på hvorfor den “kjønna” er oppkalt etter stakkars Lisbeth.) Så: oppover en evighet med myr, mer myr, deilig blaute trampoliner; DER finner du paradiset til Ankie.

Enig altså, helt nydelig vann det der. Paradiset til Ankie er aldeles herlig. Og så fikk jeg skitne til meg selv skikkelig, I faktisk love it. Mener det. Klissblaut og skitten, det er jo som 80tallet vrenger seg over meg med gode minner

 

Så kom tåka….

Så kom skumringa…

Midt mellom skumringtåka og mørket, mista vi stien rett og slett.

Og det var da, i mørket, mens jeg hang og holdt meg fast i blåbærlyng i nok en rett ned – skråning, for å slenge meg som Tarzan til neste del der jeg visste jeg kunne skli litt ned på gjørma før jeg skulle ta tak i noe annet kratt, at jeg begynte å le. Nettopp fordi jeg følte meg som en figur i Donald Duck.

“Hæhææ Ankie, æ føle mæ som en figur i Donaaaald”

Nedenfor meg hørte jeg “Hahaaa ÆÆÆ ÅÅÅ!”

Jeg Minnie mus. Men før jeg rakk å si “Og du e jo Dolly!” Ropte Ankie fra mørket: “Og æ e hainn Guffen. Eller Langbein.”

 

Jeg kan ikke forklare hvor langt vi humpet rundt i myr etter myr, hoppet over bekker og ikke ante hvor stien var in the dark. Skulle liksom drøye den mobil-lykta også. Tøffingene Guffen og Minnie mus. Eller Langbein og Alice på villspor i eventyrland. Egentlig var det altså Dolly jeg tenkte Ankie var, og jeg en kvinneutgave av Donald.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Ankie sa: “DER! Der ser æ spor, ser du??” Og jeg ler igjen her jeg sitter, for det var bare den siste gangen hun så snilt prøvde å så et håp om en sti, at jeg så et spor.

Et elgspor? Hun mente menneskespor fordi vi kanskjekanskje hadde funnet stien. Men jeg så bare det fantasien min fant opp i det spennende tåkemørket.

Optimist er ei velkjent låt det.

Å filme inn en skrekkfilm i den mørkeskogen og tåkemyra, ville vært perfekt. Dønn.

Ankie elsker å fortelle elg-historier.

“JAU HAHA OG SÅ KOM DEN SVÆRE ÆLGEN DA, DEN Æ FORTÆRT DÆ OM, RÆTT OVER HER. DET VA DÅ SNEDIG FOR DEN bla bla bla…”

Hvorfor hun elsker å fortelle det? Neida det er nok ikke for å skremme meg, men fordi hun VIL se elgen. Det vil ikke jeg, så det var en evig nedoverbakke etter mørket hadde omfavnet oss at jeg kløyp meg fast i jakka hennes.

Det er lov å le med seg selv.

Næh, ja, så slo vi endelig på lyktene da, midt i den spennende grøsseren vår, lost in the wood, nesten spist av myrnøkken, klissblaute og deilig skitne. Det var jo både spennende og gøy, så vi slo av lyktene da vi fant hovedveien.

Apropos Disney, visste du at Walt vant 7 oscar-priser for Snehvit? Bare en sånn “not fun fact” fra nerden meg som abonnerer på bladet Historie. I den siste utgaven står det om hissige Walt Disney. Hvorfor kjøpe Norsk Ukeblad og lese om slanking, når du kan lese crazy facts i Historie (Nei det er ikke reklame, bare et tips)

Jepp. Så fant vi fram da, og satte oss letta inn i Ankiebilen. Joine oss på tur kanskje? Humpe rundt i myra, slenge deg rundt som en tegnefilmfigur mellom blåbær, gjørme og kratt, i det mørket der? Get lost in the dark? Flire av det hele og føle deg som Donald?

 

 

Velkommen. Rekk en finger til skjermer, sosiale medier og bad news, og forholde deg til bare TO bad news:

EN: Vi har rota oss bort i skauen i mørket og aner ikke hvor stien ble av.

TO: HVOR ER ALLE DYRENE I MØRKET?

Ja, jeg ropte som Ronja Røverdatter i skumringa, jeg innrømmer det. Eller jeg trodde jeg kunne rope som henne, helt til Ankie begynte å rope AKKURAT som røverdattra faktisk.

Bli med, bli med, men vi gidder ingen sutretøtter. Aller helst vil vi ha rullelek ned blåbærskråningene og smashe rett ned i myra, klare for å hoppe om kapp over oversvømte bekker, og helst tryne nedi dem.

 

Du tror ikke psykopater kan gråte, hva?

 

“Shake it up baby now, shit it out baby, shake and cry, cry and shake.

Come on come on come on baby now, come on psycho, gas and light; shake and cry.”

Den forvridde låta dønner rundt i hue ditt, for nå er det på’n igjen, ikke sant? That shaking cry-show.

Skuespilleren, psykopaten, narsissisten, whatever, er i gang igjen med sitt aller beste våpen: offer-rollen, rett foran så mange du kjenner som overhodet mulig.

Det kan være en venn du desperat prøver å bli kvitt, noen i familien, eller andre relasjoner: Du har bare en liten sjans. Hvorfor? Fordi våpenet offer-rollen, er mektig.

Det er nemlig slik, at de aller fleste regner med at narsissister ikke kan gråte. At de er for kyniske til sånnt. Det er riktig at vedkommende ikke kan ha empati med deg, men det betyr ikke at han eller henne ikke kan synes voldsomt synd i seg selv.

Og de når fram, både her og der, “stakkar”.

Jeg kan LOVE deg, at det ikke finnes noen som griner, gråter, sutrer og skjelver så mye som de innen kategori psykopati. Å få sympati av omverden er den mest nyttige metoden for å vende dem mot deg. Og det funker. Du har ikke mange muligheter til å endre det engang.

….for…

…sitter DU foran folk ca 9 ganger i uka og gråter, rister og skjelver, fordi du har en magisk evne til å bringe fram all verdens selfpity? Selvmedlidenhet som kan ødelegge enhver sluse, og lage en flom av tårer? “Bryter sammen”? Kommer med hint om suicidalitet? Kanskje du til slutt må holde deg fast i noe også, som et bord, fordi du skjelver sånn av angst pgr av tanker du vet gir deg noia?

Ikke det?

Neivel.

Da får du ingen sympati, og det er jo heller ikke det du ønsker. Du vil være en tøffing. En sterk en. Når tårene dine kommer innimellom ukene og etterhvert som livet føkker med deg iblant som normalt, er det ekte grunner til lignende følelsesutbrudd. Jeg gjentar: EKTE!

Forskjellen er at narsissisten virkelig faktisk tror det er synd i henne eller han. Verden dems er vrengt, så ingen synes så synd i seg selv som dem. Og dermed er tårene og angsten på en måte faktisk reelle.

You see? Det er derfor det virker så ekte, hele showet til verdens beste skuespiller. Dette er den mest effektive metoden innen manipulasjon noensinne. Med høy applaus og et rørt publikum.

La oss ta en titt på det utenfra.

Du og denne grineskjelveren:

Du tar ansvar for din egen psykiske helse, både mentalt og fysisk. Smiler og holder deg oppe. Er sosial og gjør alt du kan for å fungere. Virker å være sterk. Selvfølgelig gråter du iblant, men helst i dusjen, i regnet på en joggetur, eller når du ikke greier å holde igjen tårene foran en venn. Så vasker du ansiktet og går videre.

Ja, du gjør alt du kan for å være sterk som pokker, så det er det du har blitt: pokker så sterk.

Folk tror det er narsissister som oppfører seg slik utad: sterk.

Narsissisten har en annen livsstil, og en annen tilnærming til livet generelt. Løgner, usunne valg, negative tanker, og altså denne shaking crybaby atferden.

Hvem tror du verden omkring dere tror på? Den som løper rundt og smiler? Eller den som sitter der og ser ut til å ha blitt til et mentalt stakkars vrak “pgr av deg”?

For du vet jo at du får skylden for alt vedkommende sier og gjør.

Så desverre.

Here we go again?

Nei, here YOU go again. Langt langt unna krokodilletåre-teateret. Du må nok bare lære deg at folk omkring deg tror på forestillingene, og at tårer og skjelving faktisk når inn til naive hjerter av gull.

Men ønsker du virkelig å kjenne naive snillismevesener som hører hjemme langt nedi svære krokodilletårer som de kan svømme i til krokodillen spiser dem?

Nope! Se en annen vei. Hele showet er jo pinlig. Drive og bade i tårer. Kanskje skjelvinga kan lage noe som minner om massasjebad? Kanskje de tror de har magiske evner så de kan være helter og redde krokodilla i teaterstykket?

Whatever.

Narsipsykososiopater. Kall dem hva du vil for meg.

Ja de kan gråte! Ja de kan skjelve! Kom deg unna og ikke lag et eneste minutt historie med et slikt menneske. Og sitter du foran krokodilla og tror tårer er tårer og skjelvinger er skjelvinger? Sannheten vil komme til å vise seg å være en helt annen, så ikke vær naiv.

Oppdater deg, det finnes mye forskning på dette. Det kan redde livet ditt å vite mer om livets skuespillere.

Nynn på en annen låt, hopp oppi en ny båt, og vær sterkere og tøffere. Det er nemlig ikke slik at teaterstykket stanser ved pausen mens de mest naive i publikum jubler, griner og svømmer i tårer.

Slutten kommer, den. Du må bare holde ut et par titalls blinde, manipulerte flyvende aper.

På slutten ler du best, det vet du jo.

 

Uten mening

 

Du snakker og snakker

Men alt jeg er klar for er nedoverbakker.

Jeg har ikke planer

Om å følge dine baner.

 

Hvis jeg sa det høyt til deg nå

så ville ikke du forstå.

Forstå at jeg har alt klart

Du ville vært for sart.

 

Alle skal vi dø.

Men det er som om jeg sier “bø”

hvis jeg lar det være et tema

Så jeg bare tar en tur på rema

Kjøper meg en red Bull

Og ingenting trenger å rime på det, sant. , bare tull?

Or what do you want?

 

I isynlighetens land. I en verden som ikke finnes.

Langt inn i tåkeland. Usynlig. De forsvinner.

 

Du sa det i går: ” Hva  var denne verden før? Jeg vil dø akkurat nå. Men fortell meg

HVA VAR DENNE VERDEN FØR?”

Alt annet enn red Bull

Det var kaffe, ikke noe tull.

 

Jeg har mine planer

Men ikke i dine baner

Leve livet mens jeg har det

Usynlig, så ikke se.