Kan aleneforeldre lage like mye hygge som en hel familie?

 

Alenemamma. Ordet bærer et trist preg, og før trodde jeg også det måtte være forferdelig kjedelig å ha det sånn. Men det var før jeg ble alenemor selv. Vi har det rett og slett skikkelig koselig her sammen, barna og jeg. Akkurat nå er det bare Even og jeg som er hjemme, og vi storkoser oss med kos, fårikål, jordbær, bading og leker. Even er stolt fordi han har perlet sitt aller første armbånd i barnehagen i dag. Ikke til pappa. Ikke til mamma. Ikke til noen andre enn ham selv, så fornøyd ble han av mesterverker sitt. 

Når jeg skal lage litt ekstra kos her hjemme hos oss, liker jeg å tenne masse lys omkring et godt måltid, la barna bade, og så lese ei god bok for dem. Eller vi kan se en tegnefilm sammen.

 

...og fasademessig; well that sounds great, ikke sant? Vel. Alle som har barn, vet at vi foreldre lærer så lenge vi lever. Det kan hende de ikke vil ha den middagen, for pokker. Samme hvor lenge den fårikålen har kokt. Det kan hende de bæsjer i det forbanna badevannet, etter å ha kjefta deg huden full fordi DU bar ned den nye frozensåpa. Det var det tydeligvis viktig at kiden skulle GJØRE SELV. Så det så. Og det kan tilogmed hende du glefser litt tilbake før du teller til ...ti? Nei; tretti. Førti. Femti.   

 

Ja. Sånn kan det gå. Nå er det heldigvis lenge siden mine har bæsja i badekaret, for det fant de fort ut at mamma ikke taklet. At. All. Men når det er sagt, er det lett å skjønne hva han mener når han sitter der i skumbadet sitt og sier:"Æ tissje do!" Og så ordner du alt tilrettelagt den lille toåringen rundt den doen. Too late, for så sier han:"Du skifte bjeie på battekare! Tissja her æ mamma, knis"

 

Den fancy fårikålmiddagen du ser på bildene her, var det bare jeg som spiste av. Koselig hadde vi det, men lille minstemann var enda mett av den maten han fikk da han kom hjem fra barnehagen i dag. Det vil med andre ord si at gutten har spist brødskive til middag i dag, siden jeg tenkte det ble for lang tid å fårikål-vente. Dårlig mammastrategi dønn. Fårikålen får kokes på formiddagen neste gang.  

 

Slik er det nok i de fleste hjem; samme hvor mye kos man desperat prøver å lage. Det er bare at vi aleneforeldre slipper grown ups argue, sjalusi og enda mer snorking, fising og raping enn vi produserer selv. 

 

Fredag er det tacokveld foran TVn med både 8åringen og 2åringen, og da bruker vi å ende opp med å spise sofaliggende. For hvert tacoskjell, og hver lefse vi spiser, siger vi sammen mer og mer, til vi ligger der og gaper med taco til alle kanter. Aaah. Vet ikke om jeg hadde liggi sånn og trøkt i meg gassmat foran en eventuell samboer. Nei djevlor ta, vi har det godt her i rekkehuset. Konklusjonen er at vi aleneforeldre er i stand til å skape mer latter i tillegg til kosen, fordi ingen voksne fluer vanker på våre vegger; og vi slipper oss mer løs. Tror denne alenemora iallefall.

 

 

Bjkb

Kvinne (28) fikk nål i venstre pupp

 

 

 

Det var i Trøndelag det hele skjedde, da en ung kvinne fikk en nål presset inn i venstre bryst. 

Ikke ved et uhell. Langt derifra.

Kvinnen heter Christina, og hadde med seg sin gale venninne Helene på roadtrip til Levanger sykehus, for å ta biopsi. 

 

-"Ska æ hoill dæ i hainna?" spurte fOrBìPoLéNè med tårer i øynene da hun så den lange nåla.

-"Takk men det e itj nødvendig", sa mEgLeRfRu1.

 

Helene kunne skimte noe skinnende på øynene til Christina også, og misunte henne ikke der hun lå og vred seg i smerter. I feel you, sister.

Siden hu H hadde drukket way 2 much caffein, ble det litt av en skravletur. Og man glemmer nok aldri den nåla i den puppen, I say!

 

God damned det er bra de bilveggene ikke har dører, I allso say. Når man kjenner hverandre så godt som Chris J og jeg, er det jaggu ikke engang bra for fluene å lytte til oss to. We take it to the grave or put it on a wave, and drown it. Shit  ...det må være det dårligste rimet jeg noensinne har skrevet her inne. Does'nt matter. Poenget er at man er vanntette betrodde søstre, og verre er det ikke.

Takk for roadtrippen tøffa 😍

 

Hva slags barndom gir du barna dine?

 

 

Livet er fylt med valg. Og den eneste som kan ta valgene, er den som lever livet. Noen valg angår kun en selv, mens andre valg kommer til å berøre andre. Hva når de andre er små, uskyldige barn? Barn med rettigheter. Små skjøre spirer som man virkelig må se for å unngå å tråkke på?

 

En av de viktigste avgjørelsene i livet mitt vil mange ikke forstå. Som om det var en bagatell. Men jeg vet bedre. Ja jeg vet best i dette livet mitt. 

Hvorfor tar jeg alkoholen så på alvor; at jeg har tatt det endelige valget om å leve totalavholds? I mange's øyne lar jeg en stor gode gå. I disse øynene er det forferdelig kjedelig å ikke engang ta seg et glass rødvin innimellom. I mine øyne må det være forferdelig kjedelig å være avhengig av noen sterke dråper falsk dunst for å oppleve livets ekstase. Jeg kan garantere at det er de til sammen 3 årene jeg har vært avholds fra alkohol og forøvrig all annen rus enn koffein, at jeg på ekte og for virkelig har vært LYKKELIG. Jeg fester mer nå enn før. Når barna er hos pappan sin er jeg ofte ute på livet og rocker foten av meg. Kaffe duger som fy, og noen ganger har nok folk rundt meg forundrer seg over hva i alle dager denne turboen har pakka i seg. Kaffe, I say. And some monster og burn.

 

Jeg vet at hvis noen kan krysse flytende grenser; så kan jeg også det. Jeg har sett kloke, oppegående supermennesker drukne i grenseløs rus, i det de aldri egentlig fikk med seg hvor og når disse grensene ble tråkket over. For det fløt. Og det fløt over i en hverdag der drammen på kvelden ble viktigere enn viktigst, og rødvinsglasset ble til rødvinsglassene midt i en selvfornektelse omhandlende at det var bohemeaktig og stilig. Han ene hadde bare seg selv. Nå har han ikke det engang. Jeg leste et dikt for ham i begravelsen hans. Han døde av en alkoholisme som hadde endt opp i rødspritens rosa tåke. Han rakk å lære meg mye.

Blant annet å tenne et lys i mørke heller enn å forbanne det. Og det å bedømme, men ikke fordømme. Vi hadde mange dype samtaler, og jeg husker da jeg hadde med meg en liten høytaler hjem til ham. Han ville høre Elvis. Han gråt, hørte Elvis, og ble bare 60 år. Jeg savner ham, savner ham, savner ham. Forbannet være den rosa tåka. 

 

Dessuten. Jeg så det. Hvis akkurat han kunne, kunne alle ende der. Jeg lever videre med en enorm respekt for ham, may he rest in peace. En del av den respekten omhandler å ta alkohol og dens baksider på alvor. 

Hvorfor skal jeg drikke? Hvorfor? 

 

Ville jeg holdt barna mine i armen utenfor et stup, og lekt russisk rullett med livene deres? Aldri i livet. Men hva når det kommer til en mest mulig sikret barndom? Hva når man ikke aner hva som er naturlig og ikke; et rødvinsglass? To? Hvor mange barnefri helger med "fyll" i halvåret? Jeg tenkte mye på dette det året jeg liksom skulle være "normal voksen" og drikke på fest som "alle andre". Grublet, og fant ut at nettopp det skumle er at det ikke finnes grenser, fordi det ikke er naturlig for mennesket å drikke noe som ører og øyne skal oppfatte ustødig og svimmelt. Vi kan beregne en viss mengde sunn mat vi skal spise i måneden, for det er meningen vi skal spise det for survival. Men vi kan ikke beregne alkoholmengen. Nettopp fordi det ikke er meningen at vi skal ha det i oss i utgangspunktet. Kroppen blir uvel og vil spy det ut.

 

Det året jeg ikke var avholds, skremte det meg at jeg tok en sjanse jeg ikke ville kunne stå for på 18årsdagene til sønnene mine hvis jeg fortsatte å prøve så hardt å være vindrikkende normal. Som om det ville være greit å si til dem senere "Jeg gamblet med alkoholen, og lot det stå til. Selv om jeg visste at jeg kunne ende opp som en alkoholisert mamma, lot jeg alkoholen viske ut grensene, og så ødela jeg barndommen deres. Sorry."

 

Jeg hadde vært totalavholds i to år. Etter forsøket på en viss normalisering, kjentes det ubehagelig og kjedelig å drikke alkohol. I to år hadde jeg hatt det superkult edru på fester, kjent på kontroll som alenemamma og vært lykkelig. Fra Desember 2015 til desember 2016 prøvde jeg å være "normal". Helt til jeg skjønte hvor deprimert jeg kunne bli av et glass rødvin. Det er snart 10 måneder siden jeg tok min siste beslutning om å være totalavholds fra alkohol, og det har vært 10 lykkelige måneder. 

I repeat, for real: 10 lykkelige måneder. Now aint that just strange?

 

For alle som drikker alkohol, vil der eksistere en risiko. Alle alkoholikere begynte et sted, og ikke alle hadde gener eller diagnoser å skylde på. For noen var det nok at portalen het portvin, og stod åpen. 

 

Jeg kommer ikke til å bruke de neste årene på å ødelegge barndommen til barna mine. De to guttungene mine er så himla mye mer verdt enn for meg å bli litt svimmel innimellom. Barna betyr alt for meg, og jeg gir gjerne avkall på alkorus for dem. Jeg er også mamma når de er hos pappan sin. Det er vel ingen selvfølge at man skal helle i seg alkohyler uansett, tenker jeg. 

 

I dette hjemmet er det like naturlig at mamma aldri drikker alkohol whatsoever, som å ha mat i kjøleskapet. Sånn er det bare. Det er det eneste valget jeg tør å ta av to gjeldende, hva angår alkohol og rus generelt. All rus er forbudt i mitt liv, også nikotin. 

 

Jeg er populær som mamma, og det er alt jeg trenger for å glede meg over dagene. At barna et fornøyd med meg. Hva andre mennesker mener om meg er ikke så farlig, så lenge de små gutta mine og jeg har et bra forhold. Og da må jeg velge å være TIL STEDE. Alltid. 

 

Når de blir voksne skal jeg behandle dem med så god respekt, at de gjerne kommer tilbake til mammastua. Det er opp til meg som mor å skape disse to relasjonene, og jeg gjør alt for å få det til å funke toppers. 

Minsten og jeg lekte lego på rommet hans før han la seg i går kveld. Tenk, han er stor nok til smålego, straks 3åringen min. Tida, den tida. Han ville "lese" boka på senga, og jeg måtte høre på. Jeg ville ikke gått glipp av alt dette. Vil ikke være en mamma som ikke har tid; fordi hun gleder seg for mye til rødvinsglasset hun skal farge tilværelsen med straks kiden har sovna. For plutselig en dag kan det glasset bli til ei flaske, og den kiden kan våkne med feber. Da skal han kjenne igjen mamman sin i det han våkner. Da skal barna mine føle seg trygg på at mamma er der 100%.

 

Jeg er så innmari lykkemamma nå. Fredag er vi alle tre er samlet rundt tacobordet igjen. Da drikker vi saft. Alle sammen. 

Jeg elsker digger megaliker dere, Mathias og Even. Dere rocker vill villere villest, og jeg vil gi dere hele verden. Vi kan drømme om det værtfall. Late som om vi er på spa i badekaret, på langtur oppå loftet, og på cruise oppi sofaen. For jeg vet at det er mammahjertet mitt dere vil ha en del av. Og at det er mer enn bra nok for dere. Jeg lover å ta valg som gir dere en barndom. Ikke valg som stjeler barndommen fra dere. Jeg lover å gi garantiene jeg kan for å sikre dere.

Og jeg lover å ikke fordømme de som ikke greier det. De som havner i den rosa tåka, fordi de er bare mennesker. Hver kveld folder vi hendene og ber for de barna slike valg går utover.

 

Har du tatt et spesielt valg som påvirker dine barn i positiv retning? 

Tegn på at du kan være et geni

 

Det er sååå vanskelig å holde seg hjemme i kveld. Vil egentlig bare ut og rocke. Danse med folk som er klin gærne som meg selv. Men som jeg skrev i går (http://m.forbipolene.blogg.no/1505510135_jobben_med_det_bipolare_popcornhodet.html ) 

....er det iblant best å holde seg i ro for en bipolar m@ther£@cker. 

 

Jeg greier selvfølgelig ikke å sitte stille her, og har ommøblert rommet til min 8åring Mathias, nede i kjelleren. Jeg gleder meg som en unge til å vise gutten hans nye kule rom. Har forøvrig ommøblert litt i topplokket også. 

 

I tillegg har jeg gjennomført verdens mest givende og morsomme intervju her i stua mi i dag. Det er nettopp derfor jeg har ommøblert litt oppe i topplokket mitt, fordi jeg lærte en god del av han jeg har intervjuet. Han er komiker, og mer skriver jeg ikke om det nå. I bloggens arkiv driver jeg nemlig og skriver på innlegget som omhandler ham. 

 

Det er godt ingen ser meg, når jeg vrenger opp ei spotifyliste bestående av Guns'N roses, Kelly family, Eminem og Shakira på min harman/kardon og danser sittende mens jeg skriver på pc'n. Dvs jeg HÅPER ingen ser meg. Man har jo vinduer, skrekkogru. 

 

Anyway; min kjære pappa lærte meg at humor er viktig. Hvis jeg adder musikk, er det et annet krydder jeg mener er viktig. Humor og musikk. Derfor hender det seg at jeg setter søkelyset på Norge's komikere og band her inne på forbipolene. Tidligere har vi hilst på Thomas Numme, Harald Rønneberg, Morten Ramm, Einar Tørnquist, Oslo Ess og Plumbo. Denne gangen går jeg dypere. Jeg har fått bedre tid, til å gjennomføre et lengre intervju med en av våre beste stand up komikere. Noen mennesker er rett og slett genier i mine øyne, og i dag har jeg møtt en av disse for å skrive et lengre innlegg om ham. Så frem til i morgen ettermiddag er det skriving, søvn og redigering som gjelder for denne bipperen. 

 

Men først. Du som leser. Hvem er du? Er du en de som har havnet utenfor? Sliter du med rus? Ensomhet? Vansker med psyken? Angst? Diagnose? Har du noen gang tenkt på om du kan være en av nåtidens genier? Hvis du tenker deg om, husker du talentet ditt? Interessen din? Er du klar over at grunnen til at nettopp du sliter med rus eller psykiatri; kan være fordi du evner å tenke parallelt, og det rett og slett blir for mange tanker å deale med på en gang? Jeg mener det er et tegn på at du kan være et geni dersom du på en eller annen måte føler deg utenfor A4, og annerledes.

Just saying. We should wake up. En gang i tiden var geniene godt kjent. Vi ser dem stikke seg ut i historien bak oss. Hvor er de nå? Har du tenkt på det? 

 

God lørdag fra Lykketoppen ;)

Jobben med det bipolare popcorn-hodet

 

 

Du vet det er take off - dag. Du har bipolar, og kan dette. Det popper popcorn i hodet, og idéene strømmer på. Vant til dette; har du blitt, og det er viktig å ta i mot gaven uten å bruke opp den på en gang. Du noterer, ringer, går rundt på gulvet og snakker med andre mennesker med like poppende huer. 

 

Det er da det er på tide med tiltak. Du har det FOR bra, rett og slett, og mange av idéene burde puttes i ei krukke, gjemmes bort, og flires av om ei uke. Eller realiseres. Nå er du der at du er i ferd med å tverrfaglig realisere 30 av dem på en gang. Det pushwagnes, snakkes med regjeringen, forberedes og poppes. 

 

Velkommen til min verden. Welcome to the bright side. Og nå skal jeg fortelle hva jeg gjorde med saken. Altså, det var midt i popcornmaskina, tusen fraglende idéer, andre mennesker på tråden og linja med sans for idéer, fart, spenning og visualiserig. Idéene var mer enn bra nok, og de gjeldende delene av regjeringen foreslo at vi tar opp tråden mandag. Men nå var det altså helg. Og party oppe i et bipolart hue. 

 

Jeg satte meg ned og greide ikke sitte. Skjønte at jeg måtte utføre tiltak. En joggetur er vidundermedisin for et overproduserende popcornhode. Jeg jogget til jeg snappet etter pusten, løp hjem, og danset i stua. Shaked it off. Så la jeg meg i badekaret med ansiktsmaske og digg i håret. Jeg måtte opp av badekaret for å notere alle de nye idéene, så jeg fikk fred til å bade videre. 

 

Jeg kjenner denne siden av bipolar godt. Selv om jeg er trygt medisinert mot at denne gladsiden tar helt av videre ned i kaninhull, må jeg jobbe hardt med meg selv når hodet popper løs med tilsynelatende geniale idéer. Og kanskje noen av idéene er nettopp det; geniale som fy. Men også de gode idéene tåler å vente litt. Man kan sette i gang med et par agn, men man behøver ikke fylle hele innsjøen med tusen agn på en gang. 

 

Jeg kjenner flere som meg, og når vi setter i gang, er det action. Da kan vi nesten ta og føle på energien. Power og headshower. Men alt på en gang? Det er ikke heavy der og da, men over tid vil det slite ut oss. Det å boble over av idéer og la det koke, krever å umiddelbart skru ned temperaturen. 

 

Dette er bipolar. Den kreative, kjappe, produktive, glade siden av diagnosen. Bipolar handler ikke særlig om nedturer for min del. Jeg dealer med pol altforglad, ganske mye. Jeg er vant til jobben med å holde hodet i balanse. Det er krevende. Som å sette seg på sidelinjen når alt du vil er å danse, rocke og poppe.

 

Sprit på bålet handler om det sosiale for min del. Derfor holder det ikke å jogge, danse, tøye ut og bade i badekar. Jeg må også bestemme meg for å "kjede meg". Låse døren, holde meg inne og være alene. Det er det motsatte tiltaket av det man bør gjøre ved depresjoner. Da er det rette å oppsøke folk og prate, selv om man ikke vil. Når den kreative gladsiden dukker opp, må man dempe det hele, og skjerme seg, selv om man aldri så mye vil møte alle man kjenner og bare leve livet boblende. 

 

Jeg styrer dette hue, og da krever det noen ganger å gjøre det motsatte av det man er gira på.

 

Slik opprettholder jeg balansen. Alle mennesker svinger i humør. Jeg også. På en frisk måte. Og hver dag dealer jeg med disse kreative kreftene. Jeg har lært meg hvordan jeg kontrollerer det, og dermed blir det en berikelse. For de idéene jeg deler med et titalls andre i dag, er noe vi akter å prøve å gjennomføre. Jeg kan ikke røpe noe nå, men hvis vi får det gjennom i regjeringen, kan det bety positive endringer innen helsesektoren. 

 

Men først trekker jeg meg tilbake og tvinger på meg selv ro og tid alene. Jeg kunne blitt med ut på byen, men i kveld er det viktig at jeg gir bipolar skjerming, hvile, døgnrytme og kjedsomhet. 

 

Dette er ikke noe nytt for meg. Slik er det flere dager i uka. Det er som et brennende lys. Du brenner det ikke i begge ender, og iblant slukker du det for å spare på gnisten. Det er meg. Stueflua og TV''. Så er det søvn, ny dag og ivaretatte muligheter. Slik dealer jeg med denne diagnosen. Det blir for mye lykke noen ganger. Når du har en bra dag, har jeg en fabelaktig dag. Og jeg har et ansvar for å holde det til nettopp det. En fabelaktig dag, en krukke med idéer og evnen til å ta dem frem etter en natts søvn.

Ut på byen med Kim Kardashian i kveld! Yeah!

Her oppe i Eiffeltårnet er det stemning altså! Kim og Chloe has arrived the buildning, og nå skal vi ut på byen. Ja, og oppi det hele har jeg selvfølgelig chatta med min lettlurte slektning. Som desverre har lært, og ikke er så lett å lure lenger. Han er roboten, meg i blått.

 

Når han er uoppnåelig

 

 

 

Livet har gitt meg en utfordring, og det er å akseptere alle hinderene mellom deg og meg. Du er den som kan få meg til å le så jeg rister, og det er deg jeg har lyst på. Det er du som kan kunsten å stjele pusten min, og det er dine bevegelser jeg liker.

 

Men for meg er du uoppnåelig. Det er ikke det at du har dame. Det er alle de andre sperrene som er satt opp i løypa. Jeg må bare finne meg i at det du går i en retning, og jeg i en annen. Selv om jeg gjerne skulle likt å gi blaffen, og bare kjøre på. 

 

Jeg liker deg altfor godt, og det går ikke over. Samme eff hvor hardt jeg prøver, kiler det alltid i magen hver gang jeg tenker på deg. Du er så spesiell. Hele personligheten din er til å ville bare være sammen med. For å prate, le, hoppe i høy og bare være til i lag med. 

 

Men du har valgt en annen planet. Og jeg står her og ser på. Du skulle bare visst hva jeg føler for deg. Jeg trodde ingen kunne vekke til live slike følelser igjen hos meg. Men det gjorde altså du. Og samme hvor mye jeg har prøvd å glemme deg, så kjennes det likens. 

 

Jeg må ta meg sammen igjen. For grunnene til at vi aldri kunne blitt noe av, er nok viktige for deg. Dessuten tror jeg ikke på sånne monogame endestasjoner anyway. Så hvorfor skal jeg håpe og drømme om at verden var annerledes omkring en kjekk mann som deg? ...når det ikke er sånn. 

 

Jeg kunne hatt det så gøy sammen med deg, et sted i en annen dimensjon. Vi kunne varmet oss på hverandre langt der ute i space, og jeg skulle vært der for deg. Gitt deg alt du skulle behøve. Men du trenger ikke meg.  

 

Så bare la oss holde oss til å hoppe litt i høyet. Jeg kan hoppe så lang jeg kan, og du kan hoppe så dypt du kan. Vi kan le av det hele, og etterpå løpe hvert til vårt. Du ned til fjæra, og jeg over blomsterenga. Til et sted jeg kan glemme deg til neste gang.

 

Aksept er fred, og fred er godt. Jeg aksepterer at du og jeg driver og hopper rundt på skyer i en annen dimensjon. Jeg nyter godt av det i drømmene om natta. Og det får holde for denne gang. Når et menneske er uoppnåelig, så er det bare sånn.

Joda, venninnene dine gjør det, de også!

 

 

Ladies? All the ladies? Ikke ALL the ladies, men noen var vi, som fikk til den kaffen og den kaka i dag. Hils på vakre Irina og nydelige Christina. Dere skulle bare virkelig (ikke) visst hva vi pratet om to minutter før bildet over ble knipset, og hva i alle dager vi skravla om mens vi tok bildet nederst i innlegget, down stairs. Jeg vil ikke utlevere venninnene mine, men jeg kan fortelle som sant er, at det er DEILIG å kunne snakke om ALT med noen, le av det hele og overrasket konstantere at JØSS er det ikke BARE MEG som gjør SÅNN?! 

WA HA HEEEY, mine lepper er lukkede.

 

 

Og bytheway, jeg skal aldri gifte meg. Men hvis jeg skal det, heter brudgommen Marshall Mathers. Jeg har herved gannet på meg Eminem, så hvis noen kjenner den landeplagen, fiks meg en date. Now. Han og jeg kan rappe når vi krangler.

 

The beat goes on, og fra å starte i stua mi på Lykketoppen, har vi fartet ned til sentrum, skilt lag med Christina og vært på kafé. Nå sitter jeg her etter en digg middag hos Irina og hennes freshe ungdommer. 

 

På tide å komme seg hjem. Hjem til barnefri og helg. I løpet av helgen skal jeg gjennomføre et svært spennende intervju med en komiker som jeg gleder meg til å treffe. De muntreste intervjuene gjør man med Norge's komikere, ikke sant. 

 

En uthvilt barnefriklem fra forbìpoléne 

 

Ser du barnet's behov, eller er du på villspor?

Et lite barn med et stort hjerte. Med plass til både pappan sin, søsknene sine og mamman sin. Et lite barn uten innblikk i voksenverden, må få være i fred med kjærligheten sin. 

 

La meg ta et eksempel fra vår hverdag:

 

Nå kan jeg angre meg for at jeg var sånn en surpomp i går da lille trille 2 år ikke ville pusse bissene sine, og for at dette er verdens kjedeligste hjem når man er liten og har feber. 

Nå er det kattene, meg, og en rastløs trang til å gnikke på kjøkkenet og gnukke på gulvet. Det høres sexy ut the mammatilmichelle-style, men her gjør jeg sånnt med stygge inneklær på. Som regel.

 

Joda, det har seg sånn at Even 2 år ble syk og fikk feber. Han skulle egentlig hentes av pappan sin i barnehagen i morgen torsdag, for å dra på samvær der. Siden han hadde feber i mårest, visste jeg at jeg måtte holde ham hjemme i morgen også. I går kveld så jeg på det søte ansiktet som sov så søtt oppi mammasenga, og tenkte; heldigvis får jeg enda et døgn sammen med denne lille goklompen før han hentes av pappan sin. 

 

Men goklompen ville det annerledes. Jeg merket det på ham helt fra vi stod opp. Han var så lei av mamman sin. Man vet liksom aldri hva som irriterer en gutt på 2 år. Det kan være mye. Han ville innimellom ha mammaklem, men ble så fort sinna og sa "gå bort!"

 

Jeg var pappajente da jeg var lita. Og selv om han bor på den andre siden nå, er jeg det fortsatt. Jeg satte meg ned og tenkte med både respekten og hjertet. Så bort på den lille kroppen som bare ville se på TV og ikke spise særlig. Bare drikke oboymelk. Jeg ble glad bare han ville ha drikke. Alt jeg har tilbudt ham de siste dagene har han takket nei til. Så jeg grublet. At han savner storebror er han flink til å fortelle om, men hva med faren? Det er ikke nødvendigvis bare meg han trenger når han er syk. Så jeg spurte, og forberedte meg på svaret. Bestemte meg for å ikke bli såret i mammahjertet: 

-"Savner du pappa, Even?" 

Svaret kom raskt: "Ja. Pappa."

-"Du skal jo dit i morgen. Skal mamma ringe pappa og spørre om du kan komme i dag?" 

Han nikket. Jeg visste jo at barnefar ville like å bli spurt om det. Han elsker å være sammen med barna våre, og savner nok minsten alltid når han ikke er der.

 

Så ble det slik. Jeg pælmet meg selv til side, bakte ei kake, og så fikset vi en fin hentesituasjon med begge gutta til stede. Vi spiste den kaka og drakk den kaffe. Det tok oss ca 20 minutter å lage god hentestemning. Toåringen var klar som et egg til å bli med pappa og storebror. Han skulle ikke i barnehagen i morgen uansett, så hvorfor ikke la ham få komme til det pappafanget han savnet så inderlig? Mammafanget var slitt og vant, og gutten var klar for variasjon. Søndag er jeg nok mer populær. Kanskje. 

 

At det river litt i morshjertet skal ikke gå utover relasjonen mellom far og sønn. Ikke mellom to brødre heller. Denne daglige omsorgen som jeg har; handler om å se barnas behov. Ikke mine egne needs, foruten å ta godt vare på meg selv. Det er et forferdelig savn å deale med hver gang barna drar. Men vet du hva? Sånn tror jeg også barnefar har det. Og vet du hva? Dette handler ikke om oss. 

 

Er du aleneforelder? Husker du å se alt fra barnas vinkel, eller handler du utfra den delen av deg som heter ego? Eller hva med fasaden? Er den viktig, eller kan du droppe den, slik at alt handler kun om hvordan det føles å være barnet ditt?

 

Så lenge den andre foreldreparten også setter barna først, er frisk og oppegående, er det så viktig å la kontakten dem imellom være i fred. Å snakke positivt om den andre foreldren, og la hovedkommunikasjonen være mellom far og mor. Å ikke la barna bli ansvarlige for samtaler som tross alt bør fungere på topp mellom to voksne.

 

Hver gang et barn hører noe negativt om sine foreldre, hører de noe negativt om seg selv. De har arvet mye fra begge foreldrene sine, og å si et eneste negativt ord om den andre foreldren, er å tråkke hardt på barnets følelser. 

 

Toåringen min fikk altså dra en dag tidligere på samvær i dag. Vi forskyver det, slik at han kommer hjem søndag i stedet for mandag. Jeg ville gjerne ha et døgn til med den lille søtnosen, men jeg har ikke noe med det så lenge han uansett kunne dra dit pgr av at han ikke skulle i barnehagen. Jeg ønsker å styrke forholdet mellom far og sønn, ikke å bruke min makt på å ødelegge det.  Mine barn får elske pappan sin i fred og ro, samme hva som skjer. 

Pappan til barna mine tenker likt. Hvis vår kjære åtteåring ønsker et døgn til med mamman sin, og det er gjennomførbart, setter denne pappan også seg selv og sitt savn til side. For jeg kan love deg at han savner barna like mye som jeg savner dem. Et mammahjerte er ikke varmere enn et pappahjerte. 

For at barna skal føle seg trygge, må mamma og pappa respektere hverandre. Og en må begynne, ellers skjer det kanskje aldri, og ingen kan gi tilbake en stjålet barndom.

 

Jeg håper jeg når ut med litt inspirasjon, til de som har glemt hva daglig omsorg handler om. Det handler ikke om å bruke makt. Det handler om å se verden med barna sine øyne. Å føle hverdagen med små store hjerter. Ungene's kjærlighet er enorm. For det er hjerter som elsker både far og mor. 

 

Toppbloggere som "Fortjener å bli voldtatt"

 

Først startet Sophie Elise det hele da hun mottok en på en prisutdeling. Hun gjorde slik som de fleste menn gjør på varme sommerdager: Had a nipple show off. Endelig, pustet jeg lettet ut. Finally, noen som begynte med en stille protest. I 2015 skrev jeg nemlig innlegget "Sett puppene fri", før jeg utarbeidet det til "Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp" sommeren 2017. (Du kan lese det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1497457245_n_kan_ogs_kvinner_sprade_rundt_i_bar_overkropp.html )

 

Derfor er jeg nå SJOKKERT! Har vi virkelig ikke kommet LENGER, folkens? Jeg banker herved i bordet så puppene slenger hit og dit; disse vortene i nippleklær forlanger å få brølt sitt!

 

Anna Rasmussen legger ut et sladdet bilde av seg selv toppløs, og det blir storm i kommentarfeltene. Konatil kødder etter, og lager humor med et bilde der hun etterligner Anna. Now what's wrong with that? En ting. Kun en ting er galt med dette, og det har Sofienils skjønt: De sensurerte brystvortene sine, både Anna og Christina. Så Sofie lager en usladdet og svært morsom oppfølger.  (Linker til innleggene nederst)

 

"Du fortjener å bli voldtatt" runger noen ut i kommentarfeltet til Sofienils.

"Stakkars Morten, får du ikke nok oppmerksomhet av ham" spyr de ut av seg.

 

Ok. Jeg har mottatt budskapet. NÅ vet vi hvorfor dere menn på død og liv skal vise frem de små "søte", hårete, uforklarlige puppevortene deres hver bidige sommer: det er show! Dere vil ha oppmerksomhet! Men er vi ikke ferdig med det oppmerksomhets-kortet nå da eller? En redaksjon i en avis må gjøre sitt for å tiltrekke lesere's oppmerksomhet for å selge den avisa. Et utested må gjøre utestedet bra nok til å tiltrekke folk's oppmerksomhet så de velger det utestedet foran andre steder. En butikk setter gjerne ut plakater og skilter for at butikken skal tiltrekke seg eventuelle kunder's oppmerksomhet. Men bloggere skal altså IKKE tiltrekke seg oppmerksomhet for å sanke lesere? Wellawell hmh. Jeg skulle sett deg overleve ute i verden med den holdningen der. 

 

Puppene på bloggtoppen, hva skal vi si om dem? Du kan si akkurat hva du vil, så lenge du ikke er jealous from paradise og har knulla på TV, men JEG har litt jeg vil si: Det er genialt! Både Anna, Konatil og Sofienils er geniale, og baner vei for en likestilling som faktisk er viktig hvis man parterer tøystykket "BH'en" opp i to norske hijaber. Hvorfor; tell me WHY skal vi kvinner dekke til disse to vortene, mens mannfolk slipper bot for blotting i det de dytter toppløse overkropper opp i svette butikk-køer sommeren lang? Det er nemlig ikke bare et tøystykke. På sommeren er en BH der for å ta hensyn til mannen's lyster.

Foruten det kan du gjerne bare gi meg EN god grunn til at vi kvinner skal dekke til boobsene våre? Er det SEX? S E X ? Pupper er matfat. M A T F A T  for babyer. Pupper har opprinnelig ingenting mer med sex å gjøre enn ei stortå for de som tenner på det. Selv om stortåa er til for å gå på, og puppen er til for å sutte på. For babyer. Pupper er så enormt viktige, at de sørger for å holde liv i en hel klode med mennesker i utgangspunktet. NOW WHY SHOULD WE HIDE ' EM?

 

Nå la oss trykke oss inn på bloggtoppen og se hva som skjer der. La oss ta en runde til, for de fortjener høye lesertall disse tøffe damene. Alle der oppe som har hatt mot til å vise frem puppene sine, bidrar med noe som faktisk er viktigere enn seksualiaering av både pupper, tær og ører. De deobjektiviserer sine medsøstre, og er i opposisjon til at menn skal kunne sprade rundt legalt med nakne overkropper, mens kvinner blir sett stygt på bare de ammer. 

Fy skamme seg til alle som skriver tarde kommentarer til damene på bloggtoppen akkurat nå. Skamme seg! Sprade rundt toppløse selv overalt, og hakke løs på en pupp eller to! Sikle etter toppløse mannekopper sommeren lang, og fnisende gå med på å dekke til sin egen overkropp KUN FOR Å TA HENSYN TIL MANNEN FORDI HAN HAR BESTEMT SEG FOR Å TENNE PÅ TO MELKEBOLLER MED VORTE PÅ! Hamre løs på medsøstre som forsøker å vise til litt rettferdighet oppi det hele. Kritisere hijab og nikab, og synes det er viktig; men naivt gå med på å dekke til to matfat! Fy skamme seg  

Heia puppetoppen bloggety pupp! Heia damenr som tør å sette igang en liten snøball. La oss håpe den når fram til bakken og triller seg stor. For enten må man slutte å kritisere hodeplagg, eller så må man også begynne å stille klare splrsmålstegn til hete sommerdager med innpakkede damepupper. Enten må man forlange at menn også dekker seg til, eller så må kvinner stilles likt. 

Fjern den sladden, Anna Rasmussen. Husk da du blottet puppen, og husk det med stolthet, Sophie Elise. Takk for humoristisk vri, Christina Konatil, og takk for at du hadde guts til å fjerne sensuren, Sofienils. Ta for all del alle de negative kommentarene og pælm de uti den toppløse søpla di; det er DU som har like mye rett til å vise det toppløs som menn, det er ikke de som har rett. Du bør ikke voldtas, selvfølgelig ikke. Skulle alle toppløse menn trues med det samme hver sommer her til lands? Hvor er vi? I 1817? 

Og er alle toppløse menn kun ute etter oppmerksomhet? 

 

Verden gikk ikke under nyttårsaften 2000. Men så skjedde det etterhvert noe boo(b)mbastisk:

Sophie Elise startet med dette: http://www.tv2.no/v/1010997/

Anna Rasmussen fortsatte med dette: http://mammatilmichelle.blogg.no/1505034006_det_er_ikke_en_ting_damer_ikke_kan.html

Christina konatil tok imot, joinet: http://konatil.blogg.no/1505068209_oppussing_med_puppene_ute.html

...og kastet ballen videre til Sofienils, som endelig fjernet sladden: http://sofienils1.blogg.no/1505231814_anna_og_martine_dere_glemmer_en_viktig_detalj.html

...noe også Anna Rasmussen gjorde i sitt nyeste innlegg om dette. Klikk deg inn på blogg.no bloggtoppen og så. Kvinner er på vei ut av Eva's drakt, og er ikke bare det på sin plass?

Hva blir det neste, damer? For dere kan ikke mene for virkelig, at menn skal kunne få lov til å gjøre noe VI ikke FÅR LOV TIL?

Alenemor gikk i dekning, utkledd som boms.

 

 

Lite er så frastøtende som en usminket alenemor i turkis, eldgammel superundertøystilongs, unshaved og iført en mørkeblå hulleflekkete nettopp-laga-middag-jumper. 

Men så er det heller ingenting som er så deilig som at denne alenemamman er singel og ikke har noen til å fare opp i panikk bare hun viser seg, som i "... iiik, what's that??" Ergo kan jeg sprade rundt som et uidentifisert objekt så mye jeg vil.

 

Yeah, that's me today, fordi alt handler om alt mulig annet enn meg. Når lille søten på to er syk, da er det faktisk ikke så nøye hvordan jeg ser ut. Vi må være her hjemme uansett, og jeg har vel egentlig aldri sett ham så slapp eller hørt'n så grinete som dette, stakkar liten. Aldri sett ham spise så lite heller, for den saks skyld. Ikke engang risengrynsgrøt ville han ha. Så her er det bare å gi blanke i sin egen fasade. Den behøver ikke å skinne, så lenge minsten får omsorg og vi holder oss inne. Det skrev jeg bare fordi det rima. Han får gå ut og lufte seg innimellom når han vil, stakkar liten. 

 

Etter denne uka skal det bli rimelig spesielt å komme seg ut blant folk. For her på Lykketoppen har vi hatt det sånn siden fredag. 8åringen min var først ute med feber, og søndag ble toåringen også smittet. Det er bare å holde oss i ro, og vente tålmodig. Jeg har ingen til å avlaste meg heller, så her er det bare å holde seg frisk selv, slik at lillegull får pleie og hvile. Eller for å si det sånn; hvis jeg også blir syk, kan jeg ikke være syk. Da må jeg late som jeg er frisk, hehe.

 

Kanskje DU har et tips til hva vi kan finne på av rolige aktiviteter? Vi har malt bilder, bygd lego og lest bøker. Gjesp. Kanskje du har en enkel idé til hva en febersyk liten tassi kan holde på med. Han savner nemlig barnehagen og er kjempelei av mamman sin. Kanskje fordi hun har forvandlet seg til en boms med hår til alle kanter og rare klær?

To gale damer forskanset seg ute i skogen

 

 

Sommeren titter frem bak et tre på et bilde, og minner om minner man ikke skal glemme. Ta de med deg, ta de med deg, hvisker høstvinden, og varsler om naturens reinkarnasjon: når du en gang kommer neste sommer, skal det atter vokse og gro. Så skal det visne. Så skal det dø. Så skal det igjen vokse og gro. 

 

Jeg glemmer aldri denne dagen. Jeg lå sideveis og vrælte av latter, mens Laila satt og røyket sigaretter. Vi tok gale bilder, før vi tok enda flere crazy pics. Grunnen til at jeg lo, var at Laila, som er en svært kreativ person, hadde med seg både øks, kniv og lultgevær. Etterhvert lå alt dette samlet på et pledd, og det så hysterisk morsomt ut hvis man tok det litt ut av sammenheng der vi satt uti ødemarka. 

 

Vi overlevde dagen, og fikk pratet masse. Jeg ville ikke byttet ut disse timene under solstrålene med noe som helst. Tvert imot får jeg tårer i øynene av tilbakeblikket. For nå bærer det snart utfor vinterbakken igjen, og ulla kommer skliende etter, hånd i hånd med flisa på glattisen. Vi er hardbarkede nordmenn, og nå kommer det Jokke og alle vi andre ruster oss til hvert år på denne tiden: her kommer vinteren.

 

Even og jeg er utslått av en feber storebror hadde med seg fra nabokommunen. Det vil si; jeg er ikke utslått, jeg bare kjenner det varmer i nesa når jeg puster. Jeg kan ikke bli syk, jeg som er alenemamma. Men lille Even er hjemme om dagen, og skjemmes bort etter noter. Da står tiden litt stille. Der er bare å holde seg hjemme, og det blir en del tuslelek på gulvet, tvtitting og for min del oppdatering per nett. Feministen i meg vræler over at ikke en kvinnelig blogger skal kunne legge ut toppløsbilder, mens en mann aldri i verden ville fått reaksjoner på samme bilde. Jeg lar meg forføre av valgdansen, og er glad jeg forhåndsstemte, nå som feber for minsten bestemte innedag akkurat i dag. I tillegg gleder jeg meg til å følge med på årets "Farmen", mens jeg legger merke til at programlederen har klina med en ny ladie. Silje er visst long gone, søte dama. Updated ja, jeg er det, hvilket er et friskhetstegn til meg å være. De gangene jeg har vært alvorlig psyk av diagnosen bipolar 1, har jeg gjemt meg selv dypt nede i psykose, med sosial angst og medianoia. Jeg kjenner det er godt å slippe den slags behov for å stikke hue nedi sanda. Really. Livet er til for å leves, og må det medisiner til for å kunne nyte alle årstider med stil, så er det ingenting å dvele ved.

 

Jeg elsker disse barna mine, digger denne byen, liker alle årstider, og synes de fleste folk er til å spise opp. Kaffekoppen om mårran er rene luksusen, blikk-kontakt med de jeg møter er verdifult, himmelen forteller historier med skyformasjoner fra fjerne steder, og man kan undre seg på hva morgendagen bringer. 

 

Historie. Vi skaper historie, og om 500 år er 99 % av oss glemt anyway, mens Diana vil bli ansett som en legendarisk gudinne. We might as well gå dagene i møte slik vi ønsker, uten å bry oss om hvordan andre dømmer minnene vi skaper, hva de mener om legning, diagnose, kosthold eller politisk ståsted. 

 

Så jeg snur meg mot et gyldent sommertre, smilevinker, og lover å ikke glemme det minnet. Da jeg lå og lo under solstrålene, og verdens cooleste Laila laget liv og latter. Så omfavner jeg høsten, og kjenner meg klar for nye horisonter. Ahh, livet er deilig; sommer, høst, vinter og vår; det er best med varmt hjerte, samme hvor i året du står.

Hilde (39) er lesbisk, og diskrimineres i arbeidslivet: "Alt jeg vil er å jobbe med det jeg kan."

 

I Trondheims gater går en ung kvinne omkring med musikk på ørene. Med sine utvidede ørepiercinger, kortklipte mørke lugg og en selvsikker gange, runder hun torget, før hun fortsetter ned Munkegata. I de samme gatene, for 150 år siden, ble Tatere og Sigøynere trakassert her. Akkurat her, forbi Dronningens gate, og ved krysset der Olav Trygvassons gate krysser Munkegata, opplevde en ung taterjente å bli overfalt av ukvemsord og spyttklyser. En gang i tiden.

 

Hilde Lysbakken derimot, hører til dataens tidsalder. Hun fortsette ned forbi Ravnkloa og videre til høyre inn i Fjordgata. Samme hvor hun ferdes snur de seg. Hun ser de snur seg. Folk snakker. Hun vet de slenger stygge ord etter henne. Det er derfor hun alltid går med plugger i ørene. Musikken er hennes venn. Kanskje hennes beste venn i enkelte situasjoner. Så slipper hun å høre. Hun vet hva de sier, og har absolutt ikke behov for å høre hverken "Helvetes lesbe" eller "Jeg skal vise deg ekte mann, jeg!"  Hun vil være i fred for skitkastingen. Som alle andre. Vil. Hun. Bare være. I fred. 

 

Særlig nå, for nå har hun fått sparken, og urettferdigheten spinner rundt i henne. Hun vet hun er godt kvalifisert for jobben, og som teknisk tegner visste hun hva hun gjorde hele jobbforløpet. Men prosjektlederen var etter henne fra dag en. Han hadde stor autoritet, og gjorde alt for å skvise henne ut. Kanskje var det skremmende å jobbe med en kvinne som ikke hadde behov for ham som mann? Hvem vet. Han visste at hun ikke hadde tilgang til mailadressen han sendte mailene til. Viktige mailer om tidspunkter for når Hilde's tegninger skulle leveres, og informasjon og referater fra prosjektmøter. Hilde hadde sagt fra mange ganger om dette med at hun ikke kunne åpne disse mailene.

 

-"Jeg glemmer aldri fredagen før en firmatur. Jeg hadde aldri blitt kommandert til å jobbe overtid før. Inne på kontoret hans, under lunsj, fikk jeg beskjed om at en kunde hadde ringt angående noen tegninger som måtte rettes opp fort som fy. At jeg måtte bruke helgen til å jobbe. Men senere ringte jeg denne kunden; og dette stemte ikke. Min prosjektleder ville bare stanse meg fra en firmatur. Det var en tur jeg uansett ikke hadde tenkt å delta på, men det visste ikke han." Forteller en oppgitt Hilde. Det er tydelig at dette er minner det ikke er så lett å snakke om. For til slutt førte all sabotasjen fra prosjektlederen's side til at hun rett og slett fikk sparken. Per mail. Hilde fortsetter: "Juridisk sett er jeg iallefall fortsatt ansatt i vikarbyrået, siden en gyldig oppsigelse leveres per post eller i hånden."

 

To vakre øyne ser på meg, pent dekorert med mørk lugg. Jeg tenker at jeg trodde jeg ikke likte utvidede piercinger i ørene. Men denne dama har så stil at tilogmed de akkurat passe store og mønstrede rundingene i ørene er fine. Hun sier det rett ut: "Selv om Norge liker å tenke at vi er ganske snille, så er det ikke helt sånn. Folk tror dette er et godt land for homofile å bo i. Jeg utfordrer alle til å kle seg som butsche jenter eller feminine menn, og gå til sjefen sin og si de er bifile. Se hvor gøy det er." 

 

Hilde er her for å fortelle. Hun ramler inn i livet mitt med en story som får meg til å sette pluggene på plass i ørene og lytte til T.a.t.u. Mine ører fylles med "..if they hurt you, they hurt me too." Jeg er klar med dagens notater etter et intervju som gir meg frysninger på armene. For jeg godtar ikke dette som jeg har fått hørt i dag! They hurt me too, kjenner jeg. Alle de som snur seg og spyr ut stygge ord mot homofile. They hurt us too.

 

Det er 1978. Molde's bygd Gossen berikes med ei lita pie. To gutter får seg ei lita søster, og der vokser de opp, en ferjetur utenfor Molde sentrum. 

Hun forteller om en oppvekst på en øy, der hun og bestekompisen røyket høy på låven, og verden var relativt trygg. 

-"Følte du deg annerledes under oppveksten?"

-"Hva skal jeg si? Tiåringer tenker ikke sånn. I motsetning til de voksne omkring. De tenker sånn. Så jeg ble jo behandlet litt annerledes."

Hun skulle erfare at livet ble tøffere. Etter et år på folkehøyskole, satte hun i gang med utdannelsen sin i form av 2 år på Gjerleid skole på Dovre. Det var hun, gutta, håndtverkerlinja og en lærer som ikke var særlig villig til å hjelpe den unge jenta med noe som helst. Hun gikk fra 4-5 i tegning i vk1, til 2ere i vk2. Fra den flinkeste jenta i klassen, gikk hun til å være den dårligste. For hun var ikke så god på å spørre om hjelp heller, noe læreren lot skure og gå av seg selv. To år i usynlig ignorasjon gikk forbi. Hilde klamret seg fast til bestått.

 

Det var på tide å komme seg videre, og Moldejenta flyttet til Skive i Danmark, der hun tok fatt på en 4årig utdannelse som møbeltapetserer. Nok en lærer fant det vanskelig å bistå Hilde. 

 

-"Denne læreren datet en elev på 18 år, og var glad i smisk. Men jeg var ikke interessert i å smiske. På den tiden hadde jeg en mann til kjærest, og var ikke kommet ut av skapet enda, men noen må ha luktet lunta, for etterhvert florerte det rykter om at jeg var lesbisk.

 

Gjennom de 4 årene blir Hilde kjent med verden som den er. Hun blir sjikanert og hengt ut med gay-ryktene. Klasseforstanderen roper mot henne foran klassen: "Helvetes norske brølape!" Så torpederer han lærlingetida hennes, og får skolen til å tilby henne en helt annen retning som lærling innen industritapetsering. Han gjør virkelig alt han kan for å ødelegge utdanningen hennes. Per dags dato gjenstår det fortsatt 5 uker av Hilde's utdanning. 

 

Hun har ikke bare lært av alt skolearbeidet hun kloret seg fast til. Hilde har lært at hun må tilpasse seg hvis hun skal ha jobb. Hun må kle seg annerledes før jobbintervju, og være feminin. Og hvis hun får en jobb må hun finne seg i at sjefer og kollegaer ønsker å kontrollere og kue henne. Problemet er at Hilde ikke klarer å la seg kontrollere på slike unødvendige punkter som tross alt har lite med jobb å gjøre. 

 

-"Etter google kom får jeg ikke jobbintervju engang, for nå googler de meg og ser jo tydelig at jeg er homofil. Alt jeg ønsker meg er en arbeidsgiver som godtar meg som jeg er. Som ser meg for alt jeh faktisk kan." Forteller Hilde Lysbakken, som både kvalifisert og kyndig innen flere felt. Hun er en dyktig teknisk tegner og møbeltapetserer, som underveis har lært mye om hytter og kundebehandling, og har vært selvstendig næringsdrivende i 3 år. 

-"Akkurat nå har jeg vikariat som dørvakt, og dagpenger fra Nav. Alt jeg ønsker er en jobb. Jeg vet jeg kan. Jeg er omgjengelig og opplever at kunder heller gjerne snakker med meg, siden jeg framstår like annerledes som de fleste innerst inne føler seg. Jeg har blitt en god selger, også, i tillegg til det jeg er utdannet til, og det jeg har praktisert i jobber før."

 

Anse dette som er offentlig jobbsøknad. Vi ønsker at du deler den på dine sosiale medier. Kanskje kan det hende at den når frem til de rette hender. Det finnes perler blant skarpe skjell. Vi vet det er arbeidsgivere, sjefer og avdelingsledere der ute som er ute etter å berike arbeidplassen sin med det mangfold som må til for at arbeidsplassen skal fungere optimalt. Ønsker DU å gi Hilde en sjanse til å vise DEG at hun er å anse som en bortgjemt ekspert innen sine felt? Hun er pliktoppfyllende, klok og svært oppegående, og godtar du henne som hun er, vil du få alt ut av en slik ansettelse. 

 

Er du interessert i et jobbintervju med verdens hyggeligste dame, som i tillegg er kvalifisert til svært mye? Gå inn på denne linken og send en melding inne på bloggens facebookside: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Til mine barn's far

 

 

Han døser med øynene og jeg kjenner at den lille kroppen fortsatt har feber i det jeg stryker ham over den varme pannen hans. Han får sove i mammasenga i natt. Så sier jeg det vanlige: "Pappa ælske dæ, mamma ælske dæ og storebror ælske dæ. Pappa tenke på dæ bestandi, og storebror e stolt av dæ. Go natta vænnen." Han sier: "Mmm" og så sovner han. Trygg og glad. 

 

Barndommen. Den får vi aldri tilbake. Den kommer til å ligge der i bakgrunnen som grunnmuren for alt. Den er så skjør og verdifull. Hvis den bare får stå i fred.

 

To ganger i måneden møtes to voksne over en kopp kaffe i et unikt foreldresamarbeid. Vi har laget to unger som vi begge elsker høyt høyt høyt, og derfor akter vi å gi de to gutta våre den ro og den trygghet de fortjener. Så hvordan løser vi dette med foreldresamarbeid, nå som vi i mange år har bodd fra hverandre? 

 

Jo. Vi sørger for å være greie mot hverandre, i respekt og samarbeid. Med en 8åring som bor fast hos pappan sin, og en 2åring som bor fast hos mamman sin, har vi en god del vi skal samarbeide om. Annenhver helg har vi barna våre, og ved pappahelger hentes og bringes minsten i barnehagen, mens ved mammahelger henter jeg størstemann på skolen. Slik møtes vi kun de søndagene 8åringen skal hentes her av pappan sin. I dag var en slik søndag. 

 

Jeg samlet gutta til en lek noen timer før henting, og sa: "Dere har jo verdens kuleste pappa. Nå skal vi alle finne ting pappa er flink til." Det rydde inn med forslag, som at pappan deres er god til å lage mat, og flink til å fiske. Slik sender jeg bevisst signaler til barna om at "Det er ok. Mamma er veldig glad for alt pappa er for dere. Dere kan elske pappa grenseløst, og mamma er fortolig med det."

 

Jeg snakker mye med barna om pappan deres. Vi kan sette oss ned og prate om hvor glad pappan må være i dem som har bygd et helt hus til dem, med hvert sitt soverom og et kjøkken der han lager god mat til dem. Han må elske dem skyhøyt som tar dem med på fisketurer og hytteturer. "Nemmen oi har pappa kjøpt den jumperen der til deg? Å så fin, pappa må virkelig være glad i deg!" "Nye sko? Har pappa kjøpt sånne sko som er gode for føttene dine? Åå som pappa elsker deg!"

 

Barna våre ser ikke ut til å ha noen vansker med å bo separat, og så møtes i helgene. Tvert i mot synes storebror han får mer enn nok tid med lillebror, og lillebror elsker å ha mamman sin for seg selv i ukedagene. Det blir mye kos. Ikke for det, storebror er litt av en pappagutt, og han har stort behov for pappatid. 

 

Grunnen til at denne ordningen funker så bra, er at vi samarbeider i fred og forsoning. Vi har satt foreldresamarbeidet høyt, og jobbet med det. Vi har bestemt oss for at våre unger ikke skal vokse opp under ustabile forhold der foreldrene krangler umodent, og knapt nok hilser på eller snakker med hverandre. Istid skal være en film, ikke stemningen mellom foreldre. Tenk så forferdelig det må være for barn som må være mellomledd mellom sine bitre foreldre? Jeg mener at i alle tilfeller der foreldre bor fra hverandre og barna er under 18 år, skal virkelig barna slippe å merke så mye som et fnugg av uenighet mellom foreldrene sine.

 

Jeg er stolt av pappan til barna mine. Han har kjempet hardt for å greie å være den stødige faren han er for våre to sønner. Ikke bare har han bygd et hus de kan bo i, og det med en bakgrunn der han virkelig må ha reist seg med tunge skritt; men han har også fått i stand en leilighet i huset som han nå kan leie ut. Å få til dette mens bygdadyret stadig vekk forsøker å minne på om en vanskelig fortid, står det respekt av. Selv om det oser misunnelse av enkelte, så gjør det ingenting. For de greier ikke å knuse en sterk mann som lever og ånder for barna sine.

 

Takknemligheten fyller meg hver dag, over det faktum at barna mine har en far med et rikt hjerte, som alltid står der stødig og klar til å beskytte dem med omsorg og kjærlighet. Hva det betyr for barna, er en ting. For meg som mor betyr det en fredelig trygghet i mammahjertet mitt. Skulle det skje meg noe, er barna trygge i et varmt pappahjerte. Situasjonen vi står i, kunne vært vanskelig for barna våre, men på grunn av at vi viser hverandre vennlighet og respekt ovenfor ungene, gjør vi dem heller trygge og avslappet. 

 

Så i kveld sender jeg et vennlig klapp på skuldra til mine barn's far. Du har greid det. Du er herved kåret til den pappan som er mest lik min egen gode snille far. Og det skal MYE til! Du skal være fornøyd med deg selv, virkelig, og aldri aldri bry deg om misunnelse fra kanter du ikke behøver å forholde deg til. Barna våre har en pappa som de vet er så glade i dem, at han ville gjort alt for dem. Det er alt som teller. La folk prate, og la dem lyve. La dem holde på. Du lever i en annen verden, en verden der du gjør to små gutter lykkelige. Mange kunne aldri greid det du har klart. Takk og pris for at akkurat du er pappan til mine barn, måtte du bare oppleve framgang, hell og lykke. Du fortjener det for alt du gjør for en glad åtteåring og en fornøyd toåring! Hilsen en mamma som elsker barna sine, og derfor med glede ser at gutta elsker pappan sin.

 

Likestilling for fedre:

https://m.facebook.com/LikestillingForFedre

 

En bipolar klovn tar tilbake

 

Noen ganger er det på sin plass å ta saken i egne hender. Der den har blitt formet som leire i andres hender i årevis, kan det være på tide å kreve den tilbake og forme den som sannheten, heller enn den store løgnen som allerede har ødelagt altfor mye for deg. Sannheten er at jeg blir utsatt for grov hets, og det er på sin plass å innimellom ta noen oppgjør med dette her inne på forbipolene. Jeg når ut til flere nå, enn de fæle ryktene nådde ut til den gang da det ødela alt for meg her i denne lille byen. 

 

10.juni i 2015 startet jeg å skrive denne bloggen, fordi jeg bar med meg i hjertet mitt, lange samtaler med min egen far om åpenhet. Han ville at jeg skulle være åpen om at jeg i mange år slet med diagnosen som feilmedisinert klippekortpasient. Pappa hadde rett, og da jeg opprettet bloggen nesten 20 år senere, var jeg fullstendig klar for åpenhet. Samtidig mente jeg at ingen kom til å lese mine skriblerier. Siden jeg tok feil i det, var det bra jeg var klar for åpenhet. For psykiske lidelser innebærer en god del uvitenhet, fordommer og tabu. På min 31årsdag døde desverre min far, måtte en god mann hvile i fred. I hans ånd er jeg med glede åpen om mitt liv med bipolar 1.

 

Desverre er det mye fordommer det nettopp omhandler; å takle folk's oppførsel omkring det faktum at man har en diagnose å deale med. Noen vil bruke det mot deg for alt det er verdt, fordi de er uvitende nok til å innbille seg at diagnosen er din svakhet. Men en styrke kan være utkledd som svakhet. Og noen er svært lettlurte.

 

Her er sannheten, sånn er jeg: Jeg dealer med bipolar, fordi jeg er ekspert på meg selv. Kjenner både diagnosen og meg selv. Dette mestrer jeg nå. Hver morgen tar jeg medisinene mine. Selv om jeg føler meg annerledes, hiver jeg meg ut i verden som jeg er. Som mor søker jeg å lære mest mulig av ekspertene om barn, slik at jeg håndterer det å være mamma. Jeg hanskes med en økonomisk situasjon fra fortiden da jeg var syk. Jeg overbeviser meg selv hver dag om at jeg er helt rå på å takle hverdagen, og hver kveld tar jeg medisinene mine igjen, og sørger for søvn og hvile. Jeg følger opp. Oppfølging hos psykiater anser jeg som en del av det hele. Jeg er symptomfri, og har ikke hatt utbrudd innen denne diagnosen på snart 7 år. Dersom min hverdag var preget av denne sykdommens negative sider, hadde jeg vært å anse som ustabil. Da hadde jeg ikke kunne hatt daglig omsorg for en toåring, og samvær med en åtteåring. Jeg har stort nettverk, med mange venner. Men i tillegg har jeg sørget for at flere eksperter innen den offentlige helsesektoren følger med meg, for til enhver tid å være sikre på at jeg er stabil, med blodprøvespeil og samtaler. Jeg hadde ikke behøvd det, men jeg bruker det som sikkerhetsnett. Derfor VET jeg ALT om min diagnose, at jeg er frisk og hva som skal til for at jeg skal holde meg frisk. Jeg er veldig snill, tilstedeværende og har utviklet dype relasjoner med mine venner. Jeg vet mye om folk, fordi de stoler på meg. I am a sharer, og deler uten å forvente noe tilbake. Sånn er jeg og sånn er det.

 

Å bli utsatt for usanne rykter og hets er ikke noe jeg er ukjent med. Dette har jeg måttet håndtere flere ganger, av samme person. Det er derfor jeg innimellom tar opp dette temaet. Et menneske som alltid har befunnet seg nært i min omgangskrets, og som i relasjon burde behandlet meg med respekt og kjærlighet, bruker min diagnose mot meg for alt det er verdt. Et annet menneske gjør akkurat det samme, og jeg skjermer meg selv fra dem. Jeg kunne latt det ligge. Men jeg vet av erfaring hvilke maktfylte rykter jeg da får å håndtere, hvis jeg ikke banker i bordet og forteller sannheten foran den slags sladder. Den slags rykter ødela en gang i tiden en jobb for meg. Jeg kunne få besøk som ung dame i midten av 20årene, med beskjed om at besøket var advart av sin egen mor: "Hun der Dalland var jo narkoman!" Jeg gremmes når jeg vet hvem dette usanne ryktet kom fra. Jeg hadde aldri møtt denne moren, men jeg vet godt hvem som spredte rykter hun hadde hørt.

 

De som elsker å være dumme nok til å nedverdige seg selv til å spre løgner om meg, basert på en diagnose, står ikke særlig høyt i mine øyne.

De så meg ligge der og kave i årevis. Men de var aldri der for meg. Jeg bodde ikke classy nok. Var ikke frisk nok. Hadde ikke bra nok venner, og ulla mi var sort som kull. Men de vente seg til at jeg var umoden og ustabil. For jeg var det. Og til slutt ble jeg skikkelig syk, noe jeg har skrevet om her:  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

Nå er situasjonen annerledes. Nå må de forholde seg til at jeg er frisk og oppegående. Det er bare det at nå som jeg er frisk, selvstendig og sterk, har jeg ikke plass i bildet deres lenger. Hvor ble det av det svake fåret de kunne tråkke på? 

"Man må huske hvorfor hun er så rar. Hun er jo syk. Hun har en sykdom, og det er derfor hun er som hun er!" Bla, bla og atter en bitter, kjedelig og uinteressant bla.

Desperat forsøker de å skjule seg og sine egne enorme atferdsvansker, relasjonsproblemer og konflikter, ved å mobbe meg, henge ut meg og framstille meg som et freakshow. Men jeg har ingen planer om å passe inn som klovn i forestilningen deres. Jeg er ikke noe offer i form av en gråtende klovn, I've got power, og det køddes med feil dame denne gangen.

 

Folk sier de reagerer på hetsen som unaturlig, teit og fjollete. De forsikrer meg om at de ikke hører på slikt vås, at de vet jeg er frisk og at de er klar over at jeg aldri har slitt med rus. Dessuten at jeg ikke er noe slemt menneske forøvrig. 

 

Bipolar er forsket grundig på, og er en genetisk betinget psykisk lidelse. En fysisk sykdom i form av arvelig kjemisk ubalanse som jeg aldri mer kommer til å skjemmes av. Denne sykdommen ligger latent genetisk, og kan utløses, eller ikke utløses, når som helst i livet; men oftest omkring 17årsalderen. Men man kan lære seg å holde symptomene unna ved hjelp av riktige medisiner, kursing, affirmasjoner, trening og kosthold.

Lenge etter debutt har jeg funnet mange måter å håndtere bipolar på, og jeg har det strålende. Mine barn har det supert. Mine venner og jeg har der aldeles utmerket sammen. Et par slanger i paradis? Nei takk, ikke i det hele tatt. Jeg holder dem utenfor vår sone, disse som ikke aner at de dummer seg loddrett ut hver gang de snakker om en diagnose som om de har peiling på den. Det kanskje må litt karma til? De kanskje skulle måtte deale med bipolar selv for å lære og forstå hva dette handler om? Hvem vet, kanskje det ligger i genene deres? Foruten egne erfaringer innen emnet; hva har de å uttale seg om? "Lest litt om det"? En ting er sikkert; de var aldri der i livet mitt, hvor enn jeg bodde og de stedene jeg var. De var ikke der, men tok avstand; så meg kjenner de ikke godt nok til å kunne påstå at de vet hva bipolar er gjennom meg. Vi andre sitter og ler av det hele, for det blir rett og slett som å høre en rørlegger uttale seg som blomsterdekoratør. 

 

En pilot kan fortelle om hvordan det er å fly et fly gjennom skydekket. Hvordan det føles å være den første på flyet som ser blå himmel. Hvordan piloten stabiliserer flyet og suser i vei mot nye horisonter. Vel. Det kan ikke jeg. Jeg er ingen pilot. Jeg kan bipolar. Og har du ikke levd med det, knekt kodene og tatt utfordringen i form av å velge å overleve; så ikke uttal deg.

 

Imens jeg utsettes for denne fjollete hetsen, tar jeg tak i spakene og styrer meg og mitt liv i akkurat den retning jeg vil. Jeg skriver sannheten her inne, slik at alle kan se at de tåpelige ryktene ikke stemmer, så barna mine slipper å vokse opp med et løgnrykte om sin mor å forholde seg til. Dette er nok fortvilende for falske topplokk som så inderlig ønsker å sverte et sort får. Jeg tar det ved rota, knasker det og svelger unna. Men nei takk; ingen flere kameler. Det finnes et sted i helvete på jord, der moralens vokter jobber, og ikke føler seg så stor. Der spres løgner, hat misunnelse og forakt, samt et snev av raseri i takt.

 

Før hadde jeg ingen kontroll på ryktene denne sinnataggen satte ut. Tenk at et menneske kan ødelegge så mye for deg ved å konstruere opp en løgn om at du har vært narkoman på avrusning flere ganger? Og så er virkeligheten en helt annen. Du har aldri slitt med rus, men overalt hvor du søker jobb har de hørt om deg som en versting på dop! Tenk å gjøre det mot sin egen ......! 

 

For det handler ikke om å bry seg med hva folk synser og mener, når det går på liv og helse løs, og du rett og slett ikke kan bli værende i en jobb der du såvidt fikk sjansen til å bevise det motsatte; fordi ryktet som ble plantet i helvete, strekker seg helt opp til himmelen. Det handler om så skumle rykter, at det er å anse som nødvendig å stanse de. Den gang hadde jeg ikke noen offentlig blogg der jeg kunne forsvare meg. Det har jeg nå, og jeg har ikke tenkt å la bygdadyret styre skipet igjen. For en slik ild i tørt gress kjenner ikke tiden. Mange her i byen tror fortsatt at min fortid handlet om dop og avrusning. I virkeligheten var det en diagnose det handlet om. Jeg var syk, og jeg tok aldri et valg om å bli syk da bipolar brøt ut i 1997. Jeg var bare 17 år og kunne ikke noe for det selv. 

Nå bruker skaperen av dopryktet diagnosen min for å fremstille meg som ustabil og psyk. 

 

Nei. Jeg er ikke syk nå, og lever symptomfritt med bipolar 1. Hvis jeg hadde sluttet med medisinene mine og gått søvnløs, kunne jeg blitt veldig syk etter noen uker. Diagnosen ligger alltid der i bunn og grunn, og de gangene jeg har vært syk har ingen nådd meg. For da har jeg vært tvangsinnlagt uten kommunikasjonsmuligheter. Da har jeg vært innadvendt og livredd, og jeg hadde aldri i verden orket å skrive, eller i det hele tatt stå opp til dagen. Jeg hadde vært ute av verden og utenfor sans og samling. Min atferd i dagliglivet nå er kun preget av bipolar i form av godt humør, energi og kreativitet. 

 

Hva angår det ryktet som ødela mest for meg: Av all respekt til alle de som virkelig har slitt med rus; jeg har aldri hatt en eneste abstinens, og aldri vært på avrusning. Jeg var for pinglete til å drive å teste særlig mye i ungdomstida mi. 

 

Så hvis du hører en ansatt i helvete snakke om meg, tenk deg om flere ganger før du gidder å høre. Det er så mange som kjenner meg, som vet at jeg er stabil, frisk, vennlig og grei. Vi har ofte besøk her oppe på Lykketoppen, og for alt du vet kan din sladrehønk være nettopp den personen som ikke fortjener vår kaffe og våre kaker, fordi dette er akkurat den personen som i årevis har gjort alt for å male et ugjenkjennelig bilde av meg. I en liten by der mange kjenner alle, og alle vet av noen. Og jeg kunne tilgi og forstå til jeg bare ikke gadd å forholde meg til selveste Eg O Isme lenger. Problemet med meg er nemlig min intense medfølelse for folk, mine altfor tydelige evner til å tilgi, og en snillisme lett å utnytte. 

 

Så jeg sa nei. Dette mennesket fikk ikke hverken okkupere min tid, dirigere mine barn, eller preke sladder om kollegaene sine, slekta si og ellers resten av verden, i stua mi. Og nå er det igjen duket for sirkus ego med løgnhalser, voksende neser og troll. Kom igjen. Denne gangen er jeg klar. Jeg tenkte jeg ikke skulle synke så lavt som å varsle fra om plikter innen taushet i helvete's arbeidsplasser, men jeg ser det an. Denne gangen kommer jeg ikke til å la grovt falske rykter komme foran meg i jobbsøknaden.

 

Try me out, you little fake seed. This time I wount give your words the water you need, for your gossip flower. You've got no power.

 

You go large, but I am in charge. This is my life, amd I am nobody's wife. You think you are a star, but that's not what you are. You are done, and I am gone.

Det spesielle ved dette paret

 

Etter flere henvendelser om hvor det blir av de hyppige blogginnleggene fra forbipolene, titter vi innom her fra Lykketoppen for å fortelle ståa. (Hei tante Solfrid, I'm back) I dag har vi hatt herlig besøk av min kusine Hilde Marie, typen hennes Mathias, og lille søte Krister. Dette er folkens som er trivelige å prate med. Det spesielle ved dette paret, er måten de takler ansvar på, tidlig i livet. Hilde Marie er tidenes flinkeste unge mamma, og har taklet alt på strak arm. Nå er heldigvis Mathias inn i bildet, som verdens snilleste kjærest for Hilde, og en god stefar for en fornøyd liten gutt. Hilde Marie og jeg har alltid hatt et sterkt bånd mellom oss. Jeg passet henne da hun var lita baby, og de andre jobbet i åkeren på onkel's gård på Ytterøya. Mine søskenbarn er oppdratt så sunt som overhodet mulig, og mange av disse verdiene kommer nå til nytte i morsrollen. I tidenes varmeste mammahjerte. Det er aldri kjedelig å møte denne lille familien. Jeg har ofte undret på hvordan det er mulig at ungdommer som disse kan være så mye mer voksne og kloke enn for eksempel mange 50 åringer.

 

Nabogutten Anthony var også innom i dag, og vi spiste kake og pizza. Anthony's storebror og en kompis av ham var også innom og tok seg tid til et kakestykke da de hentet Anthony. 

Dette vil si at i dag har vi hatt besøk av flere ungdommer omkring 20 år. De er bare herlige. Så smarte og opplyste. 

Hva er det med meg og folk? Jeg kjenner så mange av dem, og blir så innmari glad i de. Akkurat som de er. I går kveld hadde jeg besøk av en annen dame jeg kjenner, og vi skravlet i timesvis, til natta banket på og vi måtte splitte opp for å skaffe oss litt søvn. Jeg bare digger folk. Så lenge de er greie, selvfølgelig, men de aller fleste er jo det. 

 

 

Derfor er det, skjønner dere, at det er lite med blogging herfra for tiden. Vi er veldig sosiale, og det er ikke alltid vi har tid til å knipse bilder. Dessuten tror jeg ikke det er like interessant for dere å lese om alt vi gjør i hverdagen, eller se bildene våre. Som rotet på bordet på bildet under her, for eksempel. Nei altså, dere skal slippe. Jeg er jo ikke noen kjendis. Derfor foretrekker jeg å vente til jeg har tid til å skrive om noe mer interessant enn vår virre varre hverdag her i Stjørdal. 

 

Ellers skjer det veldig mye i livet mitt for tiden som et skikkelig positivt. Ikke bare har jeg gleden av å være friskmeldt fra bipolare symptomer på 7. året, men jeg er omgitt av spennende prosjekter, interessante mennesker, og store forandringer til det bedre i hverdagen. Selv om oppdateringene har vært sjeldnere her fra bloggen, skriver jeg innen andre prosjekter. Og jeg kjenner meg selv; plutselig ramler det ut av meg 2 til 3 innlegg om dagen igjen. Det handler om prioritering av tid, og sortering av hva som er viktig å publisere, og hva som aldri ser dagens lys. 

 

Som dere kan se på bildet under, er der noen ganger viktigere å gjøre husarbeid enn å klø tilbake på skrivekløa. Sånn har vi det nesten daglig her oppe, for vi synes det er mer kvalitet over det å ha så mye besøk av store og små, enn å til enhver tid ha det plettfritt Vi leker og roter, og jeg vasker og rydder med glede. Fordi vi elsker folk. Vi bare elsker folk.

 

STARSTRUCKED!

 

 

Tittei. Howdy. Hei. You choose. Howdy er litt cowboy. Tittei er more like sweet. Hei mangler hå. Eller sann. Ok, kom til saken lang forbi polene borti der: Jeg skjønner at jeg har blogget minimalt de siste ukene når en jeg ikke har hørt fra på månedsvis sender meg melding med hint om jeg fortsatt blogger like mye.

 

La meg fortelle. Det skjer så mye.

Når Even har sovnet om kveldene, har jeg fått litt dilla på å se "Det første mennesket" på NRK2. Tenk det!?? Det ALLER første mennesket! Her er jeg litt starstrucked:

 

Jeg har så mange prosjekter innen skriving nå, at jeg bobler over av bokstaver, komma og utropstegn. Jeg kan ikke fortelle mer enn det enda, annet enn at jeg har det kjempegøy. 

 

Ellers skjer det også mye på privaten. Vel. Privaten og privaten. Jeg tror skolegutten min kaller rumpa privaten? Eller var det foran? Anyway; DER skjer det sølibatragisk lite. I hverdagen altså. For et år siden ba jeg denne kommunen gi meg et kurs innen veiledning av foreldre. Det heter PMTO. Egentlig falt jeg utenfor, da barna mine ikke har atferdsvansker, men så fikk de presset inn meg likevel. Nå får jeg lære mye innen barneoppdragelse jeg ikke kan fra før. Teknikker å benytte seg av, og bedring av samarbeidet med egne barn. Jeg er ivrig student, og har ikke ord for hvor heldig jeg føler meg, siden kunnskap jo gir trygghet. 

 

Jeg føler meg som en kreativ mamma fra før, og her er fra tidligere i uken, da Even spiste middagen i vogna si fordi vi skulle på kino og se Biler 3. Han er godt i gang med dotreningen sin, og får mikke mus klistremerker og belønninger. Flinkis :) Altså. Den middagen var ikke "belønning". Poor kid. Kino var belønningen. Neste gang: is!

 

Nå skal jeg blogge meg bakover i tid. Som å lese hebraisk, bare at det gjelder tid.

SuperLaila og jeg dro ut på by'n forrige fredag, og jeg sprakk på hamburger og is. Lavkarbo er kult, men noen ganger må man ta seg en planlagt sprekk. Det var hyggelig så lenge det varte, og jeg som er avholds har det jo alltid gøy ute på byen. Men neste dag var det jeg og doskåla, og senga. Jeg ble rett og slett syk av sukker og gluten altså. Nåh. Hvor sjarmis er det?

Mandag bakte jeg denne lowcarb sjokoladekaka fra meglerfru1.blogg.no, og kosa meg med den resten av uken:

 

Men la oss ikke hoppe over søndag. Da var det opp og hopp, med baking av lavkarboboller og besøk av ei herlig dame jeg kjenner. Det neste på timeplanen var "sammentreff" på stranda med damegjengen. Vi var 4 av 10 damer som koste oss med kaffe og kaker under sola i dag, og vi satt der og pratet da barna mine endelig kom ruslende med pappan sin. 

 

Når Even har sovnet om kveldene, har jeg fått litt dilla på å se "Det første mennesket" på.... åja jeg skrev om det.  Vel. Det skader ikke å gjenta: her er jeg med noen av de aller første menneskene:

 

Sånn går no dagan, og kanskje e det sånn at æ burde skriv herre bloggen på trøndersk, sånn bærre sånn læll?

Neh. Jeg tror det er svært lite folk skjønner av oss trøndere fra før av, om ikke jeg skal begynne å tute løs på noe så hebraisk som trøndersk. 

 

Anyway. I dag har jeg sørget for å jogge av meg ukestresset, for i morgen kommer Mathias; verdens cooleste 8åring. Jeg vurderer å lage hytte på lykketopploftet, og har allerede sett det for meg hvordan jeg skal ommøblere for å få det til, straks jeg har lurt minsten inn i barnehagen og forlatt ham der. Hytte på loftet! De kommer til å bli så GLAD! Men den største gleden er det nok mora som får, i det hun bygger den hytta!

...som hun egentlig ikke har tid til å bygge. For i morgen er det pån igjen med intervju, notering, skriving og enda mer research. Oh aint life just nice?

Gravid?

 

"Skal vi lage barn?" Han gliser flåsete i det han spør. 

"Skal VI lage barn, mener du? Skal du deale med halsbrann, kvalme, klømage, hormoner eller cravings? Eller tre av delene, then we share, og så kan du fø eller?"

 

Det er ingenting som er så latterlig som når det såkalt sterkeste kjønn mannen tror han er med og baker ei hel kake ved å putte oppi et usynlig korn med bakepulver, for så å sette seg ned og glo på at kjerringa tar seg av resten. 

Om det er kake eller brød; det er "det svake kjønn" som har oppi ingrediensene, elter deigen, hever den og passer på mesterverket i ovnen. 

 

Ni måneder med hardjobb, og alt han gjorde var å tømme og rømme. For selv om han er der, gjør kvinnen alt selv. Han kan ikke stanse noe av plagene hennes, og han kan ikke stoppe tårene til en spent partner som grugleder seg og allerede elsker magen sin. Alt i alt kan han gjøre ting så mye vanskeligere for henne hvis han vil. Det skal så lite til. Å deale med hormoner gjør at man nærmest begynner å forstå de som sitter i fengsel, og kan være en kunst å roe seg ned. 

 

Disse bildene tok Marie Knutsen av meg på tampen av mitt første svangerskap. Jeg var helt alene om en stor oppgave som skremte vettet av meg, og hadde få friske dager igjen. Jeg var i ferd med å gli over i psykose. Timer unna å ikke skulle få ha med meg babyen min hjem fra sykehuset. Reisen hit skulle bli tøffere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og som mor og kvinne skulle jeg virkelig herdes. Jeg er så innmari stolt over hvordan jeg har greid å reise meg og ta de riktige valgene. Da jeg fikk gleden av å bære fram et barn til, var jeg mer klar for oppgaven enn jeg trodde selv. 

 

Det "svake" kjønn? Nei. Det er ikke noe som heter at vi kvinner fortjener å bli kalt "svake", etter alt vi er i stand til å tåle og takle. 

 

Er du der nå? Herjer kvalmen? Svinger hormonene som uvær over deg, og han forstår ikke? Be proud, woman, go loud! Du er sterkere enn alle løvene til sammen, og råere enn noen superhelt. Det du er i stand til, kvinne, kunne han aldri greid å holde ut. Det er derfor du er satt til oppgaven, fordi du er så sabla sterk. Om noen år ser du deg tilbake og fatter ikke hvordan det var mulig at du holdt ut alle utfordringene. Om noen år ser du bare den enorme kjærligheten til ungen din. Jeg har to av dem, og kan si barna mine. Jeg gjør alt for dem. Holder meg avholds, spiser riktig og suger til meg alt jeg kan lære meg for å utvikle meg videre som mamma. Å se tilbake på disse bildene gir all mening. Det var bedre at jeg ble syk da, enn senere som småbarnsmamma. Bedre at jeg fikk gjort mitt for å bli frisk på rette medisiner, og tatt kurs om bipolar, så tidlig, enn senere. Jeg ville ikke endret på noe. Løvemødre brøler til hverandre: jeg er mer enn god nok, og det er du også, kvinne!

 

Han skulle hete Mathias, og han hadde en mamma som elsket ham allerede.

Senere skulle han få en lillebror ved navn Even, og alt skulle bli bra. Ja alt skulle gå fint til slutt.

 

Den utrolige toåringen

 

Du rusler rundt i butikken og jeg er så stolt av deg. Jeg forteller deg at du må legge en sjokolade tilbake, og du gjør det. Litt slukøret, men du legger den tilbake. Vi går en tur innom bokhandelen, og der er det skikkelig salg. Du ser på Mikke og racergjengen lego, legger den tilbake, og setter deg på gulvet mens du ser på en leke. Du sier "Neimen har du sett!" Og butikkdamen og jeg begynner å le. Du er så søt en gutt.

 

(Inneholder produktplasseringer, men ikke sponset. Ingen reklame.)

 

I dag er eventyrdagen du virkelig har fortjent. Vi har lånt oss bok på biblioteket. Den er rosa og handler om en prinsesse. Vi spiste pizza til middag, og ruslet rundt inne på kjøpesenteret i byen. 

 

Nå er det på tide noen belønner deg for tålmodigheten din, gutt. For du får deg nesten aldri noe nytt du, hva? Nei du setter alt rørende høflig tilbake i hyllene, og sier "Kanse seinar mamma." Er det mulig? At du bare er to år? Å låne ei bok på biblioteket er kjempestort for deg, og å levere tilbake bøkene du har lånt, er visst greit det også. Eller, jeg ser du er litt lei deg når fantorangboka blir overlevert til bibliotekdamen, men så lyser du opp over ei ny lånebok. Du har all min respekt for holdningen din. Du har allerede skjønt at du ikke skal ha alt vi titter på i butikken, og det fantastiske med deg er at jeg kan vindusshoppe masse med deg. Vi kan drømme oss bort, peke på farger, former og bokstaver, og fryde oss over lekene vi ser på. Før vi putter dem tilbake. 

 

Ja, en belønning er på sin plass. Så jeg bestemmer meg der og da for å droppe den tullete foundationen jeg skulle unne meg, og gir deg pakken med Mikke mus lego på salg. Du lyser opp og blir ekstatisk glad. Ja du kravler nesten opp på disken når jeg skal betale den, og siden da har du sagt: "Mikke ræsergjengen!" i butikkene, på bussen hjem, og da vi gikk hjem fra bussen. Jeg fikk knapt bære legopakken for deg, for du måtte visst holde den for å kjenne på at den virkelig var din. Takknemlig som om du hadde funnet oasen i ørkenen.

 

Ååå som du fortjener dette lille venn. Jeg elsker deg, digger deg, liker deg, og du må være den snilleste toåringen som finnes. Det synes sikkert alle mammaer, hva? Men hvordan ble du sånn? Så omtenksom, god og tålmodig? 

 

Noen ganger er en gave rett fra hjertet på sin plass. Og om det er tre blomster jeg plukket til deg på vei for å hente deg i barnehagen, om det er en pinne, en klem eller en kos, ja så kan det virke som du blir like glad for alt. Akkurat i dag fikk du skeie ut. Så neste gang jeg sier til deg i butikken "Ja vi legger den tilbake, så kanskje vi kan kjøpe den senere vennen." Da tror du enda litt mer på meg, min lille goklump. 

 

 

Kjære Anne Brith, ikke skrem bort daten min!

 

Vi ser dollartegnet lyse over bloggtoppen, og plutselig handler kjærlighet om penger. Følelser vurderes ut fra om mannen åpner lommeboka si og casher ut for mat? Mat er lik kjærlighet? Money means honey? No way. Dette er mitt svar på blogger Anne Brith's innlegg http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html .

 

Jeg er innbarka singel, og kan godt bo alene til jeg dauer. Men jeg er alltid åpen for en date, og for muligheten til å forelske meg igjen. Ja visst. Og da er det ikke pengene hans jeg kommer til å digge. Størrelsen på lommeboka hans er ikke det som sier noe om innholdet i hjertet hans, Anne brith. Og det nedi buksa hans er det hånden hans som visstnok sier noe om. Javisst er det sjarmis med en mann som hjertelig spanderer, men hvorfor avromantisere temaet date med å sette slikt grådig fokus på det? Hva føler de mannfolka nå, som ikke har råd til å kjøpe seg slik golden "love"? 

 

Her er drømmedaten min: Han er blakk i lommeboka si i to dager til før payday, og har ikke råd til å kjøpe kaffe for 50 kr engang. Likevel haster det for ham å dra på date med meg, ja han vil ikke vente, så han inviterer meg til piknik på en fin måte. Så hiver han noe pulverkaffe i og hot water i en termos, pakker ned kopper, piknikpledd og et par frukt, før han plukker noen bær i skauen. Så går han ned til stranda og plukker hvite stener. Dit kan jeg komme.

Vi kan sitte der, på stranda, og drikke pulverkaffe. Han kan gi meg noen stener, frukt og bær, og jeg kan bli så glad at jeg får tårer i øynene. Ja det kan bli veldig romantisk på første date uten naziregler, pengespørsmål og pekefinger. Den fingeren kan brukes til så mye annet, vet du, enn å fortelle mannen hva han skal og ikke skal gjøre med den lommeboka si. Jeg tror det er helt andre greier han heller vil du skal beordre ham til etter et par dater, enn money honey. Blunkesmiley 

 

La oss dra fram noe annet enn den spanderende mannen fra old days. La oss snakke kjærlighetsbrev heller, og unngå å sette slik hensynsløs fokus på penger i forhold til kjærlighet. Det er alt det en mann gjør med hjertet sitt som sjarmerer; ikke hvor ofte og hvor bredt han kan åpne lommeboka si. Hvorfor ikke heller snakke om kjærlighetsbrev? Det er til og med rimeligere enn den kaffen din, som du mener "alle har råd til, siden den koster 50 kr."  En kynisk psykopatisk anlagt mann kan lett spandere på deg. Men han gidder ikke plukke stener og bær til deg, og ordne piknikk til deg, med klemmer og varme ord. Slik sett får du aldri i løpet av disse tre datene dine sortert klinten fra hveten.

 

Jeg er generelt glad i folk, og ønsker å holde penger utenfor min glede over å møte mennesker. Det gjelder både venner og evt kjærester.

Ja, jeg blir så alfor glad i folk. Måten de snakker på. Det at hun ene kan sitte lenge og prate med meg, mens hun andre setter pris på at jeg ringer bare for å skravle og lytte. Han som minner meg på at jeg tok meg av ham en gang i tiden da han hadde noia på byen. Måten han sier det på. Folk altså. Jeg er så glad i dem. Jeg greier ikke å se de negative trekkene, men searcher dønn etter det positive. Jeg finner skinnende øyne, vakre toner i stemmene og rike erfaringer. Og det beste er hvordan de unngår sladder, men forteller om seg selv heller. Noen ganger må jeg nesten grine av glede over alt det gode jeg ser i folk. Og at de lar meg være i fred som jeg er, mens de viser meg alle sine herlige sider. Det er mer enn jeg kan forvente av livet, å få kjenne alle disse menneskene. Men pengene deres? ...har ingenting med min kjærlighet til dem å gjøre.

 

Og så skal du komme her og sette prislapp på relasjoner, Anne Brith? Innimellom i innlegget ditt frisetter du deg selv ved å påpeke at "du gjerne går en tur" på date, men det er jo bare for å formilde dine egne omstendigheter. I virkeligheten har du satt igang en diskusjon så bred og omfattende, at jeg som kvinne nesten må rekke ut en hånd til landets menn, og minne dem på at rikdommen i hjertene deres aldri kan måle seg i kroner og dollartegn. De kan vise meg at de bryr seg på uttallige måter som er GRATIS, hvilket er nettopp det denne sakens kjerne burde bestå av. Ikke sett spotlight på den dyre restauranten. Kast heller lys over den gåturen, allerede til å begynne med, og snakk om kjærlighetsbrev, selvplukkede blomster, stener og bær.

 

Ingen av mine ekser var særlig rike. Det var selve væremåten som sjarmerte meg; hos dem alle. De kunne gjøre ting for å gjøre meg glad. Jeg fikk kjærlighetsbrev og ting de laget. Men klemmene, komplimentene og kyssene var de største gavene. Problemet var ikke dem og de manglende restaurantbesøkene, men om jeg i det hele tatt hadde evnen til å ta imot kjærlighet. På noen steder i livet kan man ha for lav selvtillit til å fatte at noen elsker en, og da begynner man å lete etter bevis på nettopp det. Som for eksempel at en mann ikke betaler i en restaurant. 

 

Selvtillit nok til å godta en mann's kjærlighetssignaler, bør man ha før man begir seg ut på en slik reise sammen med et annet menneske. Har du det, Anne Brith? Har du selvtillit nok til å ta imot klemmen, omfavne kysset, og spandere en kaffe på ham?

Denne gangen slipper du ikke unna

 

Du farer av sted, og jeg puster lettet ut. Så mange ganger har jeg tenkt at denne relasjonen ikke var sunn for meg. Så mange ganger har du sitti på ræva i stua mi og prøvd å ta over mitt hjem. Du har snakket litt i overkant mye om de på jobben din, og særlig de du definitivt ikke burde snakke om. Heldigvis jobber du ikke innen helse. 

Du har overkjørt meg og irettesatt barna mine rett foran nesa mi. Så jeg irettesatte deg, og forklarte deg at i mitt hjem er det jeg som bestemmer når barna mine og vennene deres skal irettesettes. Her bestemmer jeg reglene.

Det skal bli så godt for oss alle å slippe ditt vrangvendte syn på verden! 

 

Og nå begynner du igjen å konstruere opp dine egne teorier. Du tror det er lov å bruke min diagnose mot meg, selv om jeg lever med den diagnosen symptomfritt og i remisjon, og har fungert frisk på riktige medisiner i 6 år.

 

Jeg liker ikke å bruke denne bloggen til å sutre, men vet du hva?

Denne gangen slipper du ikke unna med ryktene du så ivrig tørster etter å plante om meg. For du har alltid vært misunnelig på min livsglede, og det faktum at jeg lett får meg venner. Men vet du hvorfor jeg har venner? Det er fordi jeg holder meg unna sånne som deg, som ikke eier sympati og empati med noen, men som gjerne suger til seg litt energi her og der. Det er fordi jeg ikke eier dine kresne fordommer. Det er fordi jeg lar folk være som de er, uten å prøve å forandre dem. 

 

Jeg burde vel egentlig synke på ditt nivå, ringe jobben din og snakket litt om plikter; taushet og sånn. Men vet du hva? Jeg nekter å være som deg. 

Sist var jeg visst narkoman, og hadde vært på avrusning flere ganger. Det var løgnen du fant opp om meg på jobben du hadde den gang da, slik at jeg måtte fighte mot i de usanne ryktene i årevis. Da jeg skulle begynne til psykolog etter et voldelig forhold, måtte jeg for pokker forklare tilogmed der, at jeg aldri hadde hatt en eneste abstinens. At jeg aldri hadde vært på rehab.

 

Det er en liten by, dette her 

 

Og denne gangen får du ikke lov. 

 

Alle kommer til å merke at du lyver denne gangen. Du kommer ikke en meter med å servere dem kaker laget av møllspiste løgner, rottehaler og froskegørr denne gangen. Du slipper ikke unna med å være pil råtten denne gangen.

 

 

Friheten etterpå

 

Du vet du er mer verdt. Du overser med vilje. Alt hatet. Alle de egoistiske handlingene. All baksnakkingen. Bitterheten og vrangforestilningene. Du ser det i sidesynet, men prøver å være snill og forståelsesfull. 

Men nei. Ikke alle fortjener din godhet, og det skal du snart erfare. Men før det skal du bare holde ut litt til. Konflikter her, og konflikter der. Høye krav til omverdenen, og null krav til seg selv. 

 

Vi er jo ikke her for å diagnotisere hverandre. Og selv om du for mange år siden fikk høre hva intrigemakeren sa om deg på jobben sin, prøver du å unngå ordet psykopat. Selv om du fikk høre gjennom kollegaer av løgneren, at du var narkoman og hadde vært på avrusning. Farlig farlig, å oppkonstruere en slik løgn. Du fikk sjokk. Og du hadde stolt stått for det, bare det var sant. Men du hadde aldri slitt med rus. Aldri hatt en eneste abstinens. Never been to rehab. Det var renspikket løgn, og hvem er ond nok til å gjøre slikt mot noen? Du fikk jo aldri fikset det ryktet der. Det kom deg i forkjøpet da du skulle søke jobb i det samme lokalsamfunnet.

 

Men du syntes så synd på den stakkars intrigemakeren, at du gadd ikke engang å bli sint. Medlidenhet, det har du litt for mye av, hva? Du er et lett bytte for blodsugere. De skaper et bilde av seg selv som et offer. Og du blir offer for ulven i offerklær. For hvem betyr noe for psykopaten? De rike. De som kan gi ham noe. Når orker psykopaten egentlig å bry seg? Aldri på ekte. Men noen ganger for vinnings skyld. Du holder ut, i god tro om at vedkommende bare må ha et eller annet godt i seg. 

 

Så en dag trenger du litt støtte fra din "venn" eller whatever relasjon. Kaboom! Du betyr ingenting! Og så du som hadde et håp om at du hadde en viss plass i dette falske hjertet, fordi du syntes så synd på han eller henne, at du gladelig oppvartet mennesket om og om igjen. Tilbake fikk du ignorant velkomst. 

 

Nå får du nok, og banker i bordet så det runger høyt. Klar beskjed. For en stakkars ensom psykopat som nådeløst bittert hater alt og alle, kan ikke få den verdifulle plassen i livet ditt lenger. Du har lenge vært lei av all egoismen, og nå er det på hue og ræva ut. For du har nemlig troen på tilgivelse. Dere kan aldri matche.

 

Nå er du kvitt energivampyren. Nå er du fri.

Er det ikke deilig? Er det ikke spennende å undre på hva det bitre kalde hjertet nå finner på å spre på bygda? Er du fortsatt narkoman? Åja, det visste du ikke! Det er kanskje ikke bipolar som var greia heller, du har kanskje ti diagnoser til? Eller hva er galt med deg denne gangen? Det finnes ingen grenser for hva en misunnelig egoist kan finne på å si. 

Men så glemmer'n en viktig ting. Selv om du er snill og god og altfor grei, så kommer det en dag da du også får nok. Veldig nok. Og da vet du litt for mye, du også. Både om ditt og om datt. Nei, man bør ikke kødde med en sinna liten tagg når en har pusha den taggen for langt.

 

Så senk skuldrene og slapp av. Klapp deg selv på skuldra for å ha kvitta deg med et dramatisk intrigevesen som kun var ute etter å trøkke deg ned. En som aldri vil deg noe godt, er ikke verdt å bruke et eneste sekund på. Du trenger de sekundene dine på mennesker som vil deg vel. Lås døren din og åpne kun opp for de gode vennene dine. Du vet jo at du er verdt respekten i det at de du henger med unner deg alt godt. At de ser deg inn i øynene når du snakker til dem og lytter på deg. Glem de som aldri kommer til å bli voksne nok til å tørre å beklage. De som ikke gidder å tilgi andre, men peser på med bitterprat og hat. Glem de og legg dem bak deg, kjenn på friheten etterpå. Du er trygg, og du har nå masse tid til alle som er glad i deg.

 

Du kan ikke redde verden. Men du kan redde deg selv. Du kan beskytte deg selv. Og du kan nyte friheten etterpå. Kjenn at du er mer avslappet enn du har vært på lenge. Livet er godt når du får være i fred og ro.

Da lille Morfine blogget fra oppvåkningsavdelingen (😨)

 

Jo. Altså. Jeg tåler fint å dumme meg ut, og forstår selv at jeg "hadde fått i meg stuff some peops would kill for". Etter å ha gnålt ut til verden i sløv og selvsentrert morfinrus, i tidenes mest sutrete blogginnlegg skrevet og publisert rett fra oppvåkningsavdelingen ( http://m.forbipolene.blogg.no/1504096975_den_virkelige_oppvkningen.html )  var det på tide å diskutere seg ut fra det kjedelige sykehuset. Anestesilegen mente 4 timer. Jeg mente 2. Jeg skulle jo shoppe på Magneten kjøpesenter, må vite, og der ville folk se det hvis jeg datt om. Jeg fikk viljen min. En bipolar kunstner av en vrang pasient som bor i en by der man ikke har søstrene Grene, får det som hun vil når hun er i en by der de har den geniale butikken for kunstnere. Og ja, jeg betaler for varene. Er ikke sponset. I pay my does, sometimes too ;) Just like you. Neida, jeg skal ikke begynne å rime nå. Det de ga meg på sykehuset da de putta meg ned i verdens deiligste narkose, funker enda. "Ok Helene, du kan få gå en test-tur nedi kantina, men du må våttå og husk på det, Helene, at alt du fikk intravenøst no nættopp, det virke laaangt utover kvelden, sjøl om du itj mærke nå tå det sjøl!" Sa den moderlige sykepleieren inant ovom ovant.

 

Da jeg kom til Magneten hadde jeg avtale om å møte min kjære kusine og hennes sønn, som sikkert fikk dårlig samvittighet av stakkars-meg-innlegget mitt (selv om overhodet ingen jeg kjenner hadde grunn til noen dårlig samvittighet, og aller minst snille henne).

 

Jeg shoppa maling og pensler. Ballonger til minsten og små viskelær til størsten. Små gaver som betyr mer enn de koster. Så satte jeg meg ned på en sånn svær kjøpesenterrunding, og ventet. Plutselig så jeg en ungdom på rundt 14 år som hadde et sånnt rampeshow med en rullestol, for gjengen sin. Til vanlig hadde jeg smilt litt forståelsesfullt, himla med øynene, og mumlet "Dønn. Håper ingen snart trenger den pubertetspregede stolen nå."

 

Men NÅ! Nå var det andre boller som gjaldt! God damned! Jeg hadde blitt til en morfinfjortis i hurrarus, og ordet "latterkrampe" er ikke et dekkende nok ord! Jeg lo så jeg nesten trillet ned av rundingen, og sa "ntåå" på hvert utpust. Snart førtiåringen. Teite voksne dama. Det VAR så morsomt. Jeg så ansiktet hans, det var så veldig farskete, åh så herlig!

 

Da. Da skjønte jeg det. Jeg var ikke meg selv. Så begynte jeg å tenke på alle de stakkars vennene mine med egne liv som hadde sendt meldinger og ringt til "stakkars meg" for å bry seg, etter det tåpelige innlegget jeg skrev da jeg syntes synd på meg selv i senga på oppvåkning.

 

I den myke, norske senga på det rene moderne sykehuset. Under den deilige dyna. Med folk som jobber der som passa på meg. Mens jeg grein mine stakkars selvmedlidende tårer. Med nyfiksa tenner som en fantastisk dyktig tannlege hadde fikset helt perfekt. Han hadde tilogmed skrevet at jeg hadde "godt renhold". For ikke å snakke om alle de andre sykepleierne og anestesilegen jeg møtte i dag, som tok vare på meg da jeg var livredd for narkose. 

 

Jeg må bare presisere etter mitt forrige innlegg, at det er virkelig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har mange venninner og kompiser, og alle bryr seg og er der for meg hvis DE BARE FÅR VITE at jeg trenger det. Det er noe med det. Man må la de vite det. Jeg lar det forrige innlegget fortsatt være her på bloggen, til evig påminnelse om at man ikke tar med seg telefonen sin oppi senga når man skal seile i vei utpå nårkosens bøljan blå. For når man våkner på oppvåkning oppi sin egen lille balje i den senga, da skal man ikke blogge og publisere. Nei. Det er det siste man skal.

 

Hilsen bortskjemte lille Morfine

Den virkelige oppvåkningen

 

Til alle som virkelig faktisk skal lese dette. Vennligst også les dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1504114842_da_lille_morfine_blogget_fra_oppvkningsavdelingen_128552.html 

 

Det er lenge siden jeg har følt meg så alene som dette. Faktisk troďde jeg ikke at jeg var ensom. Jeg trodde at vennene mine ville stille opp for meg, dersom jeg behøvde det. Slik jeg er der for dem tilbake. Så jeg spurte mange, sidenlegene ville jeg skulle ha noen hos meg etter narkosen i dag. For en gangs skyld spurte jeg om noe. Om noen kunne stille opp, slik jeg ville gjort for dem. Jeg ville sluppet alt jeg hadde i hendene. Men de av vennene mine som ville vært for meg nå, bor for langt unna.

 

Nå ligger jeg her på sykehuset og får ikke dra hjem. For siden jeg er hun som ingen vil være sammen med og ta vare på etter narkosen, vil de ikke slippe meg, i tilfelle jeg bare sovner på toget, eller får noen reaksjoner utover kvelden "Har du virkelig ingen som kan være der for deg utover dagen da?" Spør sykepleieren.

Nei jeg har visst ikke det.

 

Jeg spurte jo. Men hun ene prioriterer å rydde og ville være hjemme, det er visst viktigere enn min sikkerhet. Hun andre later stille som om hun ikke har sett eller hørt noe spørsmål fra min side, og hun tredje synes bare jeg er god å ha når hun selv trenger en skulder å grine på. For jeg bryr meg. Hvorfor er det så få som bryr seg tilbake? En melding, iallefall, med en beskjed om at man bryr seg, og at man gjerne skulle stilt opp. Men nei. Det koster visst for mye.

 

Begge barna må være hos pappan sin i natt, siden ingen av "vennene" mine ville stille opp.

 

Dette var en wake up call. Nå er det slutt på å stille opp for alle og enhver. De lar deg alle i stikken når det gjelder, uansett, så hvorfor gidde å bry seg? Fra nå av vil jeg kreve en viss balanse før jeg gidder å bruke energi bry meg. For den såkalte regelen om å være mot andre slik du vil andre skal være mot deg, funker ikke tydeligvis. 

 

Egoisme er en fin ting til de selv behøver noe. Men da kommer jeg til å være opptatt med de virkelig ekte vennene jeg har. De jeg kan telle på to hender. De som hadde gode grunner da jeg trengte dem som mest.

 

Jeg kommer til å være for opptatt for den forbanna bursdagsfesten din. Jeg kommer ikke til å slippe deg gratis inn på ditt og spandere datt, og jeg vil heller se en god film enn å prioritere deg.

 

Noen ganger trenger man å ligge på et sykehus og grine før man innser hvem sine ekte venner er. Hvem omgangskrets og nettverk består av. Jeg savner dere Solfrid, Marie, June og Christine, for dere vet hva et ekte vennskap er. Dere bare bor for langt unna. 

 

Nå skal jeg gjøre mitt for å overbevise leger og sykepleiere om at jeg greier meg alene, så jeg kan reise hjem Jeg gjorde jo det før; greide meg utmerket alene. Jeg greide å skrive dette, da er jeg iallefall våken nok. Men den virkelige oppvåkningen var at nå skal jeg slutte å stille opp for de som bare utnytter meg. De som ikke fortjener mitt vennskap!

Når den tøffe ungdommen blir til pysete mamma

 

 

Sebrasokkene mine matcher sebracapsen min. Det er tilfeldig. Under den capsen bor det ei aldri så lita hårkrise, og den behøver privatliv. 

 

Helt fram til Ronglan, har jeg trodd at begge de glattdressede businessmennene ved siden av meg er englishmen. For de snakker pen-engelsk sammen. Som min ufyselige ungdomsskolelærer. Men så tar den ene telefonen, og durer løs med potet i halsen. Danske, altså. 

 

Jeg sitter her på toget, og undrer på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har fått narkose før, mange ganger; men det er lenge siden, og da var jeg ikke mamma til to skjønne gutter. Plutselig er jeg redd for narkose også liksom, hallo! Begynner å bli gamlis. Flyskrekk, mygghankfobi,  og nå altså narkoseskrekk. Hva blir det neste? Sokkeskrekk? Truseskrekk? Jumperskrekk? Fobi mot rosa bukser? Ja det siste er gansker reelt, altså, men du sjønner hva jeg mener?

 

Da jeg var ung. U N G. Da var jeg ikke redd for noe. Fløy hit og dit med fly; lo under take off og gliste under landing. Lot legene legge meg i narkose for å kjøre på med ect-behandling, og studerte svære mygghanker oppunder taket når kvelden kom og jeg skulle sove. Ja, jeg kunne tilogmed sovne mens hårtrollene danset rundt taklampa. 

 

Man har så innmari mye mer å leve for, og så veldig mye mer å miste, når man har fått barn. Er så redd for at noe skal skje dem, og samtidig kan jeg ikke holde ut tanken på hvis noe skulle skje meg, og de måtte bli igjen her uten meg. 

 

Jaja. Det var dagen innhalering av en særdeles pysete mamma's utblåsning. Here we go; nå skal tennene fikses, og tannlegen skal få jobbe i fred uten å deale med en mark av en pinglemamma!

 

I dag solgte jeg mitt første maleri til 150 000!

 

Dette maleriet har jeg jobbet mye med i dag, rett og slett fordi jeg har hatt tid. 

For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt. 

 

Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: "Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?" Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.

Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.  

 

I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.

 

Den gale kunstneren på Lykketoppen

 

Det minker i akvarellark og akrylmaling her på Lykketoppen, og da kjenner jeg at jeg blir litt svett. Jeg har så mange bilder i hue og fra drømmene mine om natta, som jeg higer etter å male. 

Det finnes en side ved meg som barna mine elsker grenseløst, og det er den gale kunstneren i meg. De digger å sitte ved mamma's rare kontor i stua, og så maler vi alle tre. Vi har tilogmed nabobarn som stikker innom for å sitte der og male, også når Mathias ikke er hjemme. Selv om de er mye eldre enn lille Even på 2 år.

 

 

Jeg kan godt skjønne hvorfor barn liker den type kunst jeg lager, for det er fyrverkeri av farger i takt med fantasi. For 8 år siden forelsket jeg meg i kunstneren Marte Handraniel Aas sine planeter på vakre spraymalerier. Siden har jeg latt meg inspirere til å utvikle fargerike planeter. Men Aas fortjener all kred; det var hun som fant opp planetmaleriene.

 

 

Jeg har hatt lange tørkeperioder, og så plutselig sitter jeg der og maler igjen. Gjerne etter et valg om å kvitte meg med folk som bare er ute etter å kritisere meg. Da vokser selvtilliten, og kunstneren i meg blir villere, galere og gir fullstendig blaffen i om malestrøkene blir uperfekte. Det er så viktig å være avslappet cooled down for å skape original kunst. Alle har sin egen kunstnerart, man må bare vekke den fra dvalen sin.

 

 

Et slikt kontor for Helene på Lykketoppen skal ikke være pent. Det skal ikke være lekkert, men smårotete og fullt av maling. Det blir nok investering i et annent bord med tiden, da dette er velbrukt og gammelt, men akkurat nå tar jeg til takke med dette. Før satt vi ved kjøkkenbordet, og det var like så trivelig. Telys, mørke høstkvelder, maling og småprat, det er oss det.

 

Og kanskje bør man tenke på å slå av lyden på mobilen og legge den i et annet rom, skru av TV'n, og gjøre slikt som de gjorde før i tiden. Male, tegne, skape, spikke, se hverandre i øynene, kjenne på nuet og manifestere det på et ark. Denne høsten kan det hende det blir mer av koselig kunst, og litt mindre digital skriving. Det skal bli spennende, intimt og koselig. 

 

TOPP 20: Dama di irriterer seg grønn over DETTE!

 

 

Gå ikke glipp av woman gone angry topp 20!

 

Ok en gang i måneden eksploderer det, ikke sant? Og du savner en oversikt over hva i granskuen det kan være du gjør som irriterer dama di grønnere enn Shrek og dama hans til sammen? Tenkte jeg det ikke. Så jeg foretok meg en aldri så liten undersøkelse per chat på facebook, og gjennom to gruppetråder fikk jeg faktisk 20 gyldne svar. Jeg spurte hva de generelt hater at kjæresten gjør. For; kan det være at du faktisk er like irriterende for dama di som den naughty katten med støvlene i Shrek?

Her er hva damene svarte, hvis du tør å lese.

 

Dette irriterer dama di grønn, topp 20:

 

1. Hvis du ikke setter nok pris på henne. Be a gentleman.

 

2. Uærlighet. Tillitsbrudd generelt er som vann på bålet. Null gnister igjen til slutt. Prøv å koke suppe på kull.

 

3. Utroskap. Rett og slett krutt i denne sammenheng; gå i dekning.

 

4. Hvis du velger å ikke være åpen om ting. Mr hide it all, way too tall.

 

5. Dersom du ikke respekterer henne. 

 

6. At du legger klær til vask på vranga. Fyyy seg.

 

7. Når du barberer bort alt i ansiktet (ser ut som barn) (NB! Mener ikke skribenten.)

 

8. Hvis du har sokker innom sommersko eller sandaler. Dette er visst en klassiker, og jaggu var det ei som svarte det nå også. Tidløse sokker altså, ekke greit.

 

9. Dersom du fiser, for så å legge dyna over deg selv. Eller om du legger den dyna over henne.

 

10. Å rape henne i ansiktet .. er ikke bra. Damer som tenner på det er sjeldne.

 

11. Å vise null forståelse for at du ikke behøver å klage selv om du er sliten. No way, det er ikke mer synd på deg enn resten av verden. 

 

12. Å si "skal vi gå og legge oss?" For så å forvente at dama legger seg først. (..¿)

 

13. Å gjøre noe så enkelt som å sette kopper inn i oppvaskmaskina; for så å forvente at dama di nesten sier: "Åååå så flink du er!" Dikke dikke bottji bottji.

 

14. Intens ørekløe rett foran ansiktet på dama di, ...er turn off.

 

15. Når det ligger bildeler, verktøy osv rundt i huset, bør du ha en relativt tålmodig dame hvis det skal være greit.

 

16. Når du setter inn i oppvaskmaskina som om alt har falt nedi av seg selv. F eks suppeskål+flattallerken+suppeskål, for da blir ikke halvparten rent.

 

17. Å forvente at dama di skal komme løpende med en gang, mens du selv tar din søte tid når dama di roper på deg.

 

18. Å spørre dama di hvor bilnøklene er når du hadde bilen sist.

 

19. Når du sier "Slapp av!" Midt i en krangel. En dame vil bestemme selv når det er tid for å slappe av.

 

20. Hvis du stikker av midt under en krangel er det ikke ok. Særlig ikke hvis det er mamman din du drar til. Kremt.

 

Jepp. Svarene rydde inn på min chat i dag, fra to kanter. Damene var ikke vanskelige å be. Hvis dere ønsker en tilsvarende undersøkelse motsatt vei, let me know. Det hadde vært interessant å vite hva som faktisk irriterer dere mannfolk med oss damer, også. 

 

Lik facebooksiden hvis du vil ha varsler om mine innlegg fra forbipolene: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

Dette kan skje hvis du sovner mens du spiser sjokolade

 

 

Ingentling slår å være en dønn slitensalig liggende døsig på sengekanten og gumle sukkerfri sjokolade, mens klokka nærmer seg midnatt og ungene i redet putrer og sover.

 

En gang våknet jeg med sjokolade smeltet ned langs venstre hofte og lår, samt en god del av samme sjokoladeplata utover halve ansiktet. Snakk om å sovne midt i nytelsen. Snakk om å våkne til ikke å se ut som man har bæsja på leggen, men låret. For ikke å snakke om så bra at begge barna var hos pappan sin akkurat da.

 

Jeg husker jeg tenkte "AAAAH SÅ BRAAA AT JEG IKKE HAR NOEN DARLING!" For tenk, det hadde blitt galt samme hva. Først hadde jeg måttet bevist for den stakkars fyren at "Det ekke bæsj! Det ER sjokolade! Smak da!" SÅ hadde DET også blitt galt. For hvilken voksen dame er så sjokoladecrawende at hun sovner oppi det så det smelter utover halve seg, og det ser ut som hun har driti seg ut?

 

DETTE skjer hvis du er singel og våkner fra en slik sjokoladedrøm: Du ser noe brunt over deg selv og tenker "neiii erre mulig? Har jeg driti meg ut?!!?? MY secret forever ass!!" I det drømmetåka forsvinner gradvis, skjønner du sakte men sikkert at du faktisk sovnet mens du nytet en av livets goder; sjokolade. Lettet som fy får du latterkrampe og priser deg selv lykkelig over at du er singel, før du skaller av deg sjokoladetrekket og løper i dusjen, mens du roper: "Godt flua på veggen er den eeeneste som ser meg nååå!!" Lakenet joiner og kastes i vaskemaskina, i tilfelle innbruddstyver. Tvilsomt at de tror de flekkene DER er sjokolade hvis de bryter seg inn og titter innom soverommet!

 

DETTE skjer hvis du har samboer, smugspiste pms-sjokolade på senga, sovnet midt i joyen og våkner tilgriset av brun mørje: Du blir singel på minuttet. Neida. Men han vil nok aldri se på deg på samme måte, på lik linje med en vordende far som får se litt for mye under fødselen. En ekte lady bare spiser ikke sjokkis på sengekanten anyway.

 

But I do! Jeg har ingen å imponere.

 

Dette skulle være en update fra helgen. Jeg skulle ikke avsløre noe som helst om den morgenen jeg trodde jeg hadde driti på låret. For jeg glemmer ALDRI de private øyeblikkene FØR jeg skjønte at det var sjokolade. Men så ble det sånn da, i det skrivenerden i meg tok helt av.

 

Jeg kan jo samtidig fortelle litt om denne helga. I går var vi bare her hjemme. Bading, dusjing, leking, matlaging, kjefting, kos og rydding. Det vanlige. Jeg prøver å venne meg til å ikke si unnskyld hver gang jeg har kjefta litt på gutta mine. Jeg er en altfor snill og samvittighetsfull person, hvilket krasjer litt med det å bli tatt seriøst av barna mine i det lange løp. Streng må man jo være. De ler av meg i blant, og hver eneste gang det skjer, begynner jeg å le selv. Der trår min selvironi til, utviklet av min snille pappa fra Vesterålen som kunne prompe og skylde på meg foran alle. "Ja det e jo det æ sei: skyld på mæ! Vi veit jo aille at det va DÆ!"

 

Forøvrig har lowcarbmum her spist gluten fredag (tacokake), potetmos i dag, og sukkerfri sjokkis som likevel gir blodsukkerstigning i går kveld altså. Litt sprekking må til etter 9 nazimåneder på kuttern.

 

Men sååå innmari bra at jeg ikke hadde noe sjokoladeuhell nå som barna var hjemme! Jeg bare ser for meg styret med å overbevise DEM om at det var sjokolade. Og det verste: HVORFOR har mamma spist sjokkis på sengekanten, mens de aldri i verden never ever får DET!? Ikke engang ...noensinne!

 

 

 

 

 

 

Ga barna drinker på senga og taco til frokost

 

Lørdagsmorgen og legohelg, aaaah finnes det noe bedre? 

I dag skjedde det noe som ALDRI har skjedd før her på Lykketoppen: BARNA SOV TIL HALV ELLEVE! 10.30! Jeg ruslet ned på kjøkkenet ti på halv elleve, og da sov de som søte små troll enda. De fortjente belønning for å sove så lenge at hu mor våknet uthvilt, så jeg laget ferskensaft med vannmelonbiter i (nammeloum heter det i følge Even). Så gikk jeg opp til dem med barnedrinkene. Mathias og Even elsker at jeg lager "drinker" til dem med frukt og grønnsaker i. Jeg har tilogmed laget drinker med blomkål i til disse gogutta. 

 

Da Mathias drakk drink på sengekanten i mårest, sa han: "Mamma! Herre drinken ska æ ALDRI glem!" 

 

Jeg svarte: "Dere! Skal vi være enda mer gæærn, og spise taco til frokost?"

 

Til stor jubel ble det taco på stuebordet foran tegnefilm på TV'n til frokost. Om vi kan å kose oss sammen? Oh yeah! Vi er eksperter på å kose oss. Snart skal vi kose oss med løkringer og jordbær med fløte på, til lunsj. Det er helg, for svarte fargeblyanter, og da skal man skeie ut.

 

 

 

Jeg bare digger når barna har kose-mamma-konkurranse. Da får jeg kos av dem annenhver gang. Men i dag fikk lillebror storebrorkos også:

 

 

Nå er det Tom og Jerry på TV'n, vi ligger pal ut på sofaen og livet er skikkelig deilig. Hva skulle jeg gjort uten disse barna? Kjeda vettet av meg; that's for sure.

 

hits