hits

Bipolare harry-tanker

 

Jeg sitter på Harrybussen, og foran meg sitter Harry og Marv fra Alene hjemme. Ingen tvil, det må være dem. Og siden de lukter en blanding av snus, sigg, sprit og "hva er dusj", føler jeg meg like sær som hun sinnadama i Kardemomme by. Sofie? Burde vel flytte meg, men disse to må jeg serrrriøst følge med. 

Neida. Bare litt. 

Men lell.

 

Selvfølgelig sitter en som ligner på en av verdens kjekkeste menn en to tre seter foran her. Rett bak ham sitter julenissen, og det var rett før det plumpet ut av meg da jeg så han på bussholdeplassen: "Næh, nissen er det deg? Og Harry, og Marv! Og nesten-kjekken jo! Og så meg." 

 

Vel. Så er vi her da, på vei tilbake fra Harryland. Vi har handlet omkring i sweedish shop med sperrende og krasjende handlevogner. Kanskje har vi tatt feil handlevogn også? Jo. Ja. Det var meg det. Jeg rakk å putte oppi to store melkekartonger før jeg gräbbat vognen og ruslet gjennom meieridelen. Da jeg lusket tilbake med vognen, turde jeg ikke ta opp melken, for da så det jo ut som jeg stjal. Så kom det en elegant dame gående.

 

-"Hei, haha jeg tok vogna di og der oppi ligger to melk som jeg puttet i og greier. Hihi."

 

-"Excuse me, what did you say?"

 

-"Well I took yours and then I put some milk in it. Sorry. Hihi!"

 

Jeg humrer litt for meg selv mens jeg titter ut i bekmørtna utenfor bussen. Der ser jeg en bipolar skapning med blond hårkrise på 37 år som har fått to kviser, og jeg tenker på når jeg begynte å glede meg over slikt. Kanskje føler man seg young, wild'n free når man får seg ei sånn ei etter fylte 35? Jippi.

 

Hvordan går det med Harry and Marv der framme? Skal jeg fortelle Marv hvordan han får senket setet bakover? Han strever men får det ikke til. Jeg lar det være.

Har kjekkingen dame? Type? Hvorfor kan ikke bipolar bety at jeg er crazy nok til å spørre ...om vær og vind, og om ikke han vil sitte her med meg og late som han ser bussjåførens film "Børning 2"?

 

Whoop whooo kom og sitte litt med mai, jai vil snakke litt med dai. Whoop. (Nope nope, Jai er for shy!)

 

Ungdommene i (barnehagen ...bettremeg, det var nesten) baksetet, fikk latterkrampe da de klaget på lyden, og jeg sa: "Dere kan jo dubbe?" 

-"Hæ?"

-"DERE KAN JO DUBBE, DERE?"

-"Hihii wrææl æh æh æææh!"

 

Plutselig ser jeg konturene av velkjent begynnende by rundt bussen, og siden jeg har storkost meg med å ha flyttet inn i bussen som vanlig (selv om jeg ikke var alene hjemme on the road) må jeg skyndte meg ned sekkepakking. Ikke spør hvorfor, men posen med det siste kokte egget bare må jeg ha med meg. I det jeg setter meg pakket og klar til å gå av bussen på setet ved siden av Harry og Marv, begynner en av dem å snakke smilende til meg. Plutselig er de ikke så skurkete uflidd likevel, men riktig så hyggelig. 

 

Det var vel mer jeg selv som var en raring, der jeg satt med kokt egg omgitt av eggeskall i en pose i ryggsekken min. Hell yeah. Sånn er det som regel. Og hvor crazy er det ikke å ha buss-skrekk på lik linje med flyskrekk? Say a pray, I say! But I'm a survivor, you know.

 

Jeg vinker smilende til Harry og Marv, og de vinker smilende tilbake. Nå skal de nok hjem og bare være alene, de to.

 

 

In a bipolar mind, you're one of a kind.

I sometimes deal with fantasy thinking,

like ring ding ding.

Well I can't explain

Cuz there aint no pain,

but more like comedy

as long as there is remedy.

 

 

Marita (25) mistet alt håret på 4 dager

 

Det er torsdag 10. august 2017, og en helt vanlig morgen for de aller fleste. Men ikke for Marita (25). I det hun våkner til, ser hun i ørska at puten hennes er dekket med hår. Hun kommer seg ut på badet i en fart, og stiller seg foran speilet. Der drar hun i håret mens hun studerer speilbildet sitt. Det faller av. Håret virkelig faller av.

-"Jeg fikk panikk!" forteller Marita, og forteller om den første dagen av den fortvilte krisen: "Jeg så jo hvilken vei det gikk. Skjønte at alt håret mitt faktisk falt av."

 

I dagboken sin skriver Marita: 

Torsdag 10. August; 
Herlighet! Startet dagen med å finne storparten av mitt eget hår på hotellputen min. PANIKK! Hvordan i alle dager skjedde det her, på én eneste natt? Ikke var det mange timer med søvn heller. Knappe 5 timer. Shit! 

 

Marita ringer legen og frisøren. Hun får time dagen etter hos legen, som kommer til å fortelle henne om Alopecia universales. Om hvordan hun faktisk ikke kommer til å få håret tilbake, og at alt håret på hele kroppen kommer til å falle av nå. Etter hun har vært hos legen kommer hun til å måtte oppsøke frisør. Livet skal endres nå, og hun går inn i en ny fase som krever mot av henne.

 

Dagboken hennes vitner om tøffe timer:

 

 Fredag 11 August. 
Med skolestart om knappe 5 dager kjenner jeg at angsten kommer. Har visst fått Alopecia. Hva er oddsen? Egentlig er den lik null. Typisk min uflaks! Er det i det hele tatt noe jeg ikke får? Nei. Nekter å sette meg på skolebenken uten hår på hodet, og selvfølgelig er det helg.. og den leveringstiden på parykken jeg fikk bestilt i dag er lengre enn som så. Flott. 

 

For det et like før skolestart for ei ung dame med tre barn på 1, 4 og 7 år, og sannheten synker ikke inn enda. Hun håper inderlig av det er den uforklarlige sykdommen som skal forsvinne; ikke håret hennes. At alt skal bli som før, og at håret skal vokse ut igjen. Hos frisøren skjønner de fortvilelsen hennes, og parykk-bestillingen blir til hastesak. Det er hos frisør Bello i Stjørdal at Marita blir tatt på alvor.

 

August. Sommer og sol. Mens jevnaldrede drar på stranda eller telt-tur, står Marita inne på det hvite, flislagte badet sitt. Badet med det store speilet, stellebordet og badekaret. Selv om det er lyst, er det mørkt og trist i hennes sjokkerte verden, der hun står og gråter. Hun river ut store hårmengder av det sorte lange håret sitt, og det er vanskelig å godta. Dette skjer bare ikke.

 

Lørdag faller ned i vasken sammen med det meste av håret og alle tårene. Marita spør en venninne om hun kan låne hårmaskinen til typen hennes. Det får hun, men bruker et døgn på å mote seg opp.

 

-"Søndag barberte jeg av meg resten av håret mitt. Etterpå gikk jeg frem og tilbake mellom 2 store speil ute i gangen, og speilet på badet. Studerte hvordan ansiktet mitt så ut og sånnt. Det var uvant, men godt å endelig få barbert av det, så slapp jeg påkjenningen ved å miste det."

 

Hun skriver i dagboken:

 

Søndag 13. August. 
Når det ser ut som om man har skabb er det bedre å fjerne restene av egen fri vilje. Fri vilje er vel å ta i.. eget valg var det vel uansett. Jeg og Ivar sto sammen på badet å fjernet håret på hodet. Det er alltid  Ivar som får gjennomgå! Stakkars brore ❤ Er det ikke fødsel han må være med på, så er det jaggu det her også. Jaja. Hva har man søsken til? 
Det sagt; Det føltes befriende. Ikke så det såååå ille ut, heller. Ikke fint, men heller ikke stygt. Feelin' like Sinnead O'Connor når sant skal sies. Kan vel lære meg å leve med det her bare parykken kommer til skolestart. 

Mandagen etter fikk Marita en telefon som gledet et ungt sinn; parykken hadde ankommet salongen. 

 

-"Jeg syntes ikke den var fin. Den var mørkebrun, ikke sort som mitt var. Og det var mye mer hår på den enn pent var. Som å dra fra frisøren og ikke være fornøyd" sier Marita, som nå skulle få merke de økonomiske innhuggene denne sykdommen skulle gjøre i livet hennes. En alenemamma som fra før av akkurat fikk endene til å møtes, måtte nå inngå nedbetalingsavtale med frisørsalongen om en parykk til 13 000 kr. 

 

-"Jeg skal starte nedbetalingen nå, etter et halvt år. Parykken hadde levetid på 5 måneder, så nå er den utdatert og jeg har klipt den. Jeg har gjort alt for å bevare den, og nå har jeg ikke råd til ny. Jeg setter den på et isoporhode for å vaske den, klippe den, og den henger der mens jeg sover."

 

Marita forteller om frisørproduktene man i tillegg må bruke mye penger i måneden på. Spesialprodukter som shampoo, balsam, hårkur og balsamspray må til for å bevare slike parykker må til. Det holdt ikke med sjokket og fortvilelsen, nå måtte hun innse at dette kom til å koste mye mer enn hun kunne gape over.

 

Tårene stanset ved barbermaskinen. Hun hadde grått mye, men nå var det godt å ha fått barbert av alt håret. Parykken strammet rart, men under den kunne hun gjemme seg. Og hun fortsatte å skrive i dagboken:

 

Onsdag 30. August
Tre dager er gått siden huden begynte å brenne. Føles i alle fall slik. Det er vel bare slik det er når håret på hele kroppen slipper hårsekkene. 
Men som alt annet kommer jeg meg helt sikkert gjennom det her også. Det er jo tross alt bare hår! Parykken er awesome. Dessuten så er det faktisk ikke så verst å ordne håret på kvelden å sette den på isoporhodet. Sparer en del tid på morgenen. Helt greit for min del.

 

Skolen starter for høsten, og Marita sitter i kantinen med medelever og venner. Det er 1.skoledag og de fleste elevene er stylet og freshe. Plutselig utbryter ei jente: "Hå? Marita, seriøst? Har du begynt med parykk?

 

-"Jeg la hendene foran ansiktet mitt og lo av nervøsitet, for jeg var redd for at resten av kantina skulle få vite det. Så sa jeg: "Ja jeg har det. Du skjønner, jeg mistet alt håret. Jenta svarte bare "seriøst?" og jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hennes. Hun ble stiv i maska."

 

Det er stor kontrast på da og nå. På den tiden hadde den unge alenemoren et håp om at det ikke var vedvarende. Nå har sannheten sunket inn: "Det er bare hår, og det kommer ikke tilbake." sier hun med stødig blikk og en ro over seg som forteller om aksept og mot.

 

Det gjør ikke lenger noe om folk vet. Det har ikke noe å si at folk tror hun har kreft og stirrer på henne når hun åpner døren uten parykk. Eller som den dagen hun dro til barnehagen uten parykken: "De glodde. Men det skjønner jeg. Jeg hadde vel glodd selv sikkert."

 

Hun må leve med en hud som brenner og et ønske om øyenbryn og øyenvipper, men tar det hele med en tapperhet man bare kan beundre.

 

-"Det er ganske feminint å ha hår. Det å flette, farge og sette i strikk. Irritere seg over at hårsveisen aldri blir bra og sånnt. Men nå har jeg sykdommen Alopecia universales, og sånn er det bare."

 

Direkte tatt ut fra Norsk legemiddelhåndbok om Alopecia:

Alopecia areata er flekkvist håravfall, alopecia totalis omfatter hårtap i hele hodebunnen og alopecia universalis alt hår på hodet og kroppen. Man mener at årsaken er en autoimmun, forsinket hypersensitivitetsreaksjon mot et hårassosiert antigen.

 

Forbipolene takker for bloggervjuet, og lar ikke denne saken ligge. En så tøff ung alenemamma som dette fortjener all den lettelse hun kan få. Har du idéer er du velkommen til å ta kontakt på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

 

Mobbing til økonomisk ruin er nå tillatt

 

Hun har takket nei til flere intervjuer på radio, fjernsyn og aviser i det siste. Det har vært for tøft å bli framstilt som en kynisk nazist når sannheten er en helt annen. Merete Hodne står nå fram med hvordan det er å føle seg tråkket på i den verste grad man kan tenke seg.

 

-"Etter høringene der jeg forsøkte å få Løgnaslaget til å slutte å bruke ordet 'nazifrisør' om meg, begynte selvmordstankene å dukke opp. Før den siste dommen kom den siste fredagen i januar 2018, visste jeg ikke om jeg kom til å greie det." forteller Hodne, som tapte og anket igjen.

Nå er hennes økonomi lagt i ruiner, og hun får svi på usynlige heksebål, mens hun ikke lenger makter å forholde seg til hvordan hun har blitt framstilt i media. Hun innser at hun ser ut til å snart må selge alt hun har, flytte barna til barnefar, bo på hybel og selge salongen sin. Provokasjonen fra den tildekkede kvinnen i 2015 som Merete ikke så seg råd til å behandle i sin åpne salong uten dekkemuligheter, har satt dypere spor enn man skulle tro var mulig. 

 

Mange ønsker nå å støtte Merete Hodne økonomisk, men man har måttet overtale henne til dette. Nå har hun tillatt det, og det er mulig å sponse henne slik at hun unngår å miste hus og grunn mens hun kjemper mot mobbingen. 

 

Hvis du ønsker å støtte Merete med en krone, en tier eller hva du måtte ønske, gå gjerne inn på folkets støtteside på facebook, i link https://m.facebook.com/St%C3%B8tte-side-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Eller du kan støtte direkte herfra:

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

For mobbing er ikke tillatt, men vi har lov å gi gaver. Mange bekker små blir til stor å. Har du en krone å gi, skal du vite at den bekken også bidrar til den store elven. Del også gjerne dette innlegget på sosiale medier.

 

Løgnaslaget mente man kunne mobbe, for så å skylde på "humor", ved å kalle henne "Nazifrisør". Dette ville ikke Merete finne seg i, og selv om hun forsøkte å stanse rettsforhandlinger da det rullet for langt, gjorde en uforsvarlig advokat at ballen fortsatte å trille Hodne inn i økonomiske ruiner.

 

Kjenner du Merete Hodne, eller kjenner du kun til hvordan hun har blitt framstilt i media, med hjelp av mindre heldige bilder, antakelser om kynisme, og hekseprosesser som mer kan ligne på heksejaktene i Vardøhus på 1600tallet enn rettssystemet i 2018? Visste du at hennes leietaker kommer fra Erithrea? Eller at hun har venner fra flere nasjoner, og langt fra er noen rasist? Synes du det er greit å kalle noen "nazifrisør" og skylde på humor, mens hverken Pippi Langstrømpe eller Hellbillies kan synge hva de vil i dette yttingsbefridde landet? Hvor går grensen til mobbing, når en av våre egne bryter sammen og begynner å tenke tanker om å slippe?

 

Visste du at Løgnaslaget under hele rettsaken har mobbet og krenket Merete Hodne med god hjelp av en partisk dommer? Eller at en annen dommer mente hun burde få oppreisning? Visste du at Løgnaslaget først prøvde å framstille Merete som nazist i retten, mens de brukte dobbel hersketeknikk ved å påstå at "nazifrisør" jo bare betyr "streng frisør"? Hva er det neste ordet de skal bruke, og pakke pent inn? Det samme som Pippi og Hellbillies? Var det ytringsfrihet de skyldte på? 

 

Mye som ikke kommer fram i media om starten på historien om Hodne kan du lese her: http://m.forbipolene.blogg.no/1491135863_sannheten_om_merete_hodne.html

Ut på reise igjen

 

Det er rimelig tomt her nå. Space. Den space jeg behøver for å joine nok en reise. Jeg har aldri før skrevet om det jeg snart skal i gang med å skrive om. Ingenting av hva jeg før har skrevet ligner på det jeg har notert under et vakkert intervju i dag. 

 

Vakkert, fordi god damned hvor hun er tøff, hvor hun er rå. Noen mennesker lærer seg raskt å danse i regnet. 

 

Når jeg får lov til å skrive en historie, jubler hjertet mitt. Da får jeg dra på reise sammen med vedkommende, på en nær måte. Jeg får leve meg inn i hendelser jeg selv aldri har opplevd. For ikke å snakke om den verdifulle tilliten det er å få gjøre oppgaven det er å sette ord på det for dem. 

 

Jeg synker inn i nok en historie, og flyter med. Greier ikke å vente, men bare må begynne nå i kveld. Få fargelegge timene hennes, og male dager hun aldri glemmer. Tenk at jeg får det?! Det er en gave. Ikke en skrivejobb, men en skrivegave. 

 

Noen vil danse i kveld. Noen vil synge. Jeg vil skrive.

 

Jeg er så lykkelig. Kjenner at jeg lever nå som jeg skal dra et halvt år tilbake i tid, og plassere bokstaver der som skal få henne til å føle seg så spesiell og sterk som hun er. Gi meg timer og dager; så skal dere få bli kjent med henne, dere også. 

 

God helg fra Lykketoppen

Har du en Mars til Venus?

 

Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvorfor?

 

"Fordi du har barnefri i 6 dager din dått! Kjør på!" 

 

"Men hvor finner man en utenfor møteplasser og tindersukker?"

 

"Bruk bloggen, snuppa!"

 

Men jeg kan ikke tenke meg noe mer pinlig enn å bruke bloggen som kontaktannonse. For her har jeg jo vært åpen omkring hvor deilig der er å være totally singel. Her om dagen snakket jeg med ei venninne om det å både digge singellivet og samtidig ha lyst til å dra på date. Fordi det er spennende, og gir følelsen av ekstremsport; så pinlig flaut er dating for min del. Det er noe av det morsomste jeg har opplevd, og jeg kunne skrevet en bok om datetabber.

 

Såe. Har du en kompis jeg kan låne en kveld? En gammel freak med sans for humor, ærlighet, reising og en uforpliktende kveld på byen eller noe sånnt? En som ikke har tenkt å gifte seg etter en times tid, og som har føttene plantet på jordskorpa? En som skjønner at barna mine kommer først forever?

 

HAR du? Send ham på mld til https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/  

 

 

Alenemamma's fancy økonomi-tips

 

Let me inspire you 🌻🥀💋💄👠👖👗👢💍📿🌼🌺

Sparer du til sommerferie? Er du en av de fleste; med ganske middelpreget økonomi? Har du barn, og tar oppgaven med fordeling av penger utover uker, måneder og år, dønn seriøst? 

 

Da er du nok som meg, bare at jeg er ganske ekstrem. Min økonomiske overbevisning handler om å være mer enn grådig ovenfor meg selv, fornøyd med hva jeg har fra før, og samtidig spandabel ovenfor andre. Jeg vil heller spandere og ha med små gaver til vennene mine, drive med veldedighet; se andre glade og ta med barna mine på opplevelser og reiser; enn å leve som en hodeløs kalkun av en egoistisk sløser. Samme hvor høy inntekt jeg har.

 

Jeg kommer tilbake til min ekstremhet innen money, honey; men først noen tips til deg som ønsker å stramme inn av diverse årsaker

 

-Make it: På bildene ser du meg og min nye hobby: smykkelaging. Perlene har jeg samlet opp fra ødelagte smykker f eks kjøpt brukt på fretex, samt mine egne gamle og ødelagte. "Jeg trenger egentlig å kjøpe meg nye øredobber og smykker", tenkte jeg her om dagen. Yeah right. No mercy; her skal alle unødige utgifter under lupen, og hva pokker skal jeg med "nye øredobber og smykker" når jeg kan skape mine egne perfekt tilpasset min stil? Finn frem kunstneren i deg og sett i gang: reparer, retro skap fra hva du har, og vintage it.

 

-Rydd i garderoben også, rett før payday. Du finner raskt ut at du ikke behøver å kjøpe nye klær denne måneden. Gjør det samme neste måned. 

 

Soda stream og funlight: Er du glad i brus, er dette en unødig utgiftspost. Særlig siden det finnes soda stream og funlightsaft. (Kjøpe brukt?) Mix din egen sukkerfrie eventyrbrus med rød funlight og brusmaskin. Og nei, jeg er ikke sponset av soda stream, men hekta på brus og lavkarbo. Da er det godt med brusmaskin og funlight.

 

-Billigproduktene: Ikke undervurder first price, extra, prima og softstyle, samme hvordan designet på flaskene skriker cheep. Hell over på brukte coole flasker hjemme. Hvem kommer til å huske de månedene du brukte billig shampoo, balsam, cocosa til krem og hårkur; og billig dusjsåpe? 11 kr flasken, og du overlever faktisk en stund uten at det oser ferskenduft i dusjen. Til parfyme er det no shame å bruke deilige H&M parfymer til 39 kr stk. 

 

-Lowcarb lifestyle: Det skader ingen å leve på lavkarbo et par måneder. Kutt sukker, melk, frukt, godterier, pasta, ris, potet, potetgull, juice, og alkohol. Visste du at det er mye mer cvitaminer i paprika enn i appelsin? Legg dårlige unnskyldninger til side, og kom deg inn på bloggen til meglerfru1, der du kan godte deg i deilige oppskrifter. Du kommer til å freshe deg mot sommeren, og undersøkelser viser at lavkarbofolket faktisk sparer mye penger mot sitt forrige kosthold.

 

- månedsplan: Det nye her i huset er middags-månedsplan i sammenheng med detaljert handleliste. Jeg har tegnet egen kalender for alle middager 30 dager framover, og alt skal handles inn og fryses ned tvert pengene ruller inn på konto. Jeg bor nær Sverige, så jeg benytter meg av Harrybussen for den svenske delen av handlelisten, og Norge's billigbutikker Rema og Kiwi for den norske handlelista. Det viser seg at denne handlelisten ser mye billigere ut etter middagsplanen, i forhold til alle mine tidligere lister. Jeg kommer ikke til å handle unødige mengder med kjøtt og tørrvarer, og vi kommer til å ha det helt fint; gode og mette. Alt er planlagt en måned framover i tid, og underveis kommer jeg bare til å handle inn påfyll av meieriprodukter, pålegg, egg osv. 

 

Mange elver små blir til stor å, brukte mine foreldre å si. Det er noe jeg alltid kommer til å huske. For jeg vil at den å'en skal være preget av kvalitet, opplevelser og veldedighet. Ikke av tullekjøp gone wild west.

 

Jeg er i tillegg så ekstrem at jeg ikke drikker alkohol, ikke røyker, ikke snuser, ikke har bil, går mer enn jeg bussetoger; spiser ikke godterier og lever ellers på lavkarbo der jeg iblant unner meg utskeielser på ris, pasta, potet og litt sukker. I stedet for å betale barnevakt for å betale meg inn på treningssenter, jogger jeg i nærområdet. Og nå har jeg altså tatt steget mot shoppestopp. Ingen flere klær, og smykkene lages hjemme. Jeg synes det er spennende, og fra før av er jeg fornøyd med sunn livsstil og økonomisk sans. 

 

Jeg var i et møte med to smarte damer i dag, og det nærmer seg prosess med total renovering av livssituasjonen. Det går mot lån og kjøp av bolig, og det kribler i magen min. Tiltakene jeg gjør økonomisk er i ferd med å bære frukter, og selv om det er et par bakker å gå enda, koser jeg meg på veien. Jeg er nærmere boligkjøp enn jeg trodde. 

 

Og på veien dit lager jeg gladelig mine egne smykker, i min egen stil, akkurat slik jeg hadde tenkt det, i de fargesammensetningene jeg digger 😍😍😍

 

 

Når psykopaten prøver å endre deg

 

Psykopat. Et utdatert ord. 

Man skal være forsiktig med å bruke ordet. Derfor bruker jeg ordet "peser" gjennom innlegget i stedet.

 

Driver du og endrer deg uten egentlig å ville forandre deg? Presser det på i en retning du ikke ønsker å blåse, som vissent blad i storm? Har du tenkt på hvorfor dette skjer? Forsvant latteren? Og hvor ble det av gløden din? Er du omgitt av et eller flere mennesker som ikke tåler at du setter grenser?

 

Det er et bredt tema, når det kommer til alle sidene ved deg. For det er mange, ikke sant? Og det er viktig at alle dine relasjoner respekterer alle dine mange sider.

Jeg har lært mye. Blåst meg bort et par ganger for mye, og bygd meg noen vindtette festninger med årene. Det funker fint.

 

For meg. 

 

Men ikke alle liker grensene jeg har laget meg her inne. Noen er litt vel optimistiske og prøver å lage storm ved å pese meg litt vel mye. Men der jeg før mistet balansen har jeg nå stålkontroll. Ingen kødder med denne dama mer, for det går meg hus forbi med vilje.

 

What to do? Det handler om å gi blaffen, ignorere, for så å begynne å tenke i andre baner. Som det faktum at vi alle skal dø. Vi skal måtte forholde oss til at folk forlater oss for alltid, og vi skal selv reise en gang, så hvorfor skal vi bruke tiden vi har på å forholde oss til manipulative, kritiske, egoistiske pesere? Å glemme en eksistens for sin egen helse's del, kan noen ganger være svært nødvendig.

 

Jeg har blitt vinden. Nå er det jeg som blåser. Hvis folk ikke gagner festningen min positivt, bare blåser jeg i det. Det er mye enklere sånn, og selv om det har tatt meg år og dag å bli så sterk, var det verdt det.

 

Hvis ikke alle dine sider duger for enkelte, er det lett å merke det på stemningen. Det er da du har best av å gi slipp. Det er ikke ditt, så gi problemet tilbake dit det hører hjemme. Når du gir blaffen, og blåser i det, senker du samtidig skuldrene dine, og bedrer helsetilstanden din med å stresse ned. Ikke et eneste viktig minutt behøver å brukes på unødige bekymringer. Konflikter er tidtakende og energistjelende; så hva skal du med det, når du kan bestemme deg for at dere tar det i himmelen hvis det finnes en himmel?

 

Hva bruker du dine verdifulle sekunder på? Tikk takk, sier det; så ikke la deg lure av andre's taktikk. Du har ikke tid til folk som ønsker å sette deg på sin egenkontrollerte berg og dalbane. Først vil de glede deg, så vil de ta det bort så du skal bli forvirret. Så vil de "prate ut", før de er i gang igjen med skiftende bris. Hanging in there? Mange sider har vi alle, men disse menneskene har store kontraster, som sjarmerende snill en dag, mot egoistisk kynisk neste dag. Neste gang de tar godheten bort, er det meningen du skal bli lei deg. For de vil du skal være avhengig av godheten de så kommer tilbake med. Ordet comeback får ny betydning, og siden du bare ikke ønsker å tro at noen er så kjip som dette, begynner du å bli sliten.

 

Noen kaller det psykopatiske trekk. Narsissisme. Jeg kaller dem altså pesere. Disse vet nøyaktig kalkulert utfra reaksjonsmønsteret ditt hvordan det "lønner seg" å kommunisere med deg. De bruker iskald stillhet, baksnakking, løgn og skuespillertalenter for å nå fram til ditt indre landskap. Med mindre du blåser dem bort. For kun DU kan bestemme om de skal ha makt over følelsene dine, eller om du faktisk tar over roret selv heretter. Unnskyld, beklager og sorry betyr ikke forandring. Se på mønsteret, du også, ikke la peseren i livet ditt være den eneste som får med seg mønsteret. Ikke la en peser slukke flammen i sjelen din med altfor mange kontrollerte stormer. Du KAN ta kontroll selv.

 

Stopp, stans. Se mønsteret, og bygg deg stille en festning. Begynn med å blåse bort smerte og følelser du ikke har nytte av. Jeg vet det er vanskelig, men det er vanskeligere å bli i de mentale smertene uten friheten din, og øvelse gjør mester.

 

La deg selv være nøyaktig det mennesket du er, og ikke kjeft på deg selv for alle de vanskelige følelsene slike mennesker har latt deg deale med i fortiden. Du utvikler deg alltid, men la det være i din retning, for dette er DIN reise.

 

Trenger du å ha kontakt med peseren? Hvis du av diverse grunner må til en viss grad; skjerm deg selv så godt du kan, og gi det pusterom, dvs tid. Det blir lettere for hver dag, og enklere for hver gang; å gi blaffen.

 

Etter å ha blitt litt av en herdet dame på dette med å skille olje og vann i følelsene, har jeg følgende råd å gi:

 

Det er nettopp olje det er; vonde følelser som er der fordi noen gir deg ubehag gjennom sårende ord. Vannet er ditt. Oljen er ikke ditt, og forurenser ditt indre landskap. Kvitt deg med oljen, og kjenn etter om livet virkelig er så verst uten den kjipe relasjonen til peseren.

 

Du KAN. Vi har gjort det før deg. 

 

Er det en nær relasjon som du bor med, ta kontakt med er krisesenter, og legg en plan.

 

Er det en peser i livet ditt som stjeler din energi og ditt humør, men som ikke er deg så nær? Spør deg selv hvorfor du beholder kontakten. Evaluer. Slike relasjoner kan gjøre stressende skader selv om de ikke er så nære.

 

Bestem deg for å bli ekspert på følgende: ignorering, positiv tenkning, å gi blaffen, skifte tankeretning ved tilbakefall, og egenkjærlighet.

Her er min valentine 💋💋

 

Hils på min valentine, nemlig navnesøstra mi.

 

Hva er vel bedre på Valentines, enn en lang og fortrolig prat med en god venninne, et par lavkarbokaker, og skikkelig update?

 

En venninnedate. 

 

Jeg er så heldig å være omgitt av mange gode spennende god damned awesome venninner, og hver eneste prat med dem er gull verdt, så denne valentines day er jeg glad for. Kanskje kommer det en prins ridende på hvit hest til helgen. Da får jeg peke mot sør, og nevne i forbifarten at det er der Mette Marit og Märtha bor. Men, kommer en freak of nature ruslende, da kan det hende jeg joiner.

 

Nå venter 7 dager med barnefri, og selv om jeg kommer til å savne barna, kribler det litt i magen. For det blir nok noe action, noe hvile og noe mer action, kjenner jeg meg selv riktig.

 

I'll keep you updated ;) Happy valentine night!

 

På vei til selveste Valentines-daten!

 

 

Så ble det 3 valentineskort og en date på selveste Valentines da, og her sitter jeg på bussen på vei til daten. 

 

En dag som dette skal tilbringes sammen med mennesker som verdsetter en, synes jeg. Noen som bryr seg. 

 

Jeg gleder meg til å spise kake og snickers sammen med denne personen, og jeg kommer tilbake til hvem det er utpå kvelden. 

 

Wish me luck, if you don't suck!

Slik takler du motgang bedre

 

 

Når hjertet banker heftig og klumpen i halsen vokser seg enorm og smertefull, er gode råd dyre. Man ønsker seg et realt triks, og det kan kjennes ut som om verden raser sammen. Kanskje er det et dødsfall som har skjedd. En dårlig beskjed fra legen. En krangel med noen man er glad i. Man vil reagere, rope høyt, skrike, gråte og klikke.

 

Men før du gjør det; Dette er mitt råd, og det heter

 

SPEILBOBLA

 

Sett deg, eller legg deg. Lukk øynene og trekk tre rolige drag med luft på lungene, mens du lar de heftige følelsene fare forbi deg i det du roer litt ned. Nå skal du bruke din fantasi til å roe ytterligere ned, og ingen andre enn du selv skal få kontrollere din hjerne og ditt hjerte:

 

Se for deg at det danner seg en enorm (bevegelig såpe)boble med speil omkring deg. Dette er din beskyttende og trygge sfære, og du kan se for deg at den er ganske stor. Putt et par snille alver på speilet, som til enhver tid holder det rent. Alt ondt som kastes mot boblespeilet omgjøres til kjærlighet og kastes tilbake dit det kom fra. Alt godt slippes gjennom av dine hjelpere alvene. Her inne er du trygg, og det beste er jo at alt dette er usynlig. Dette heter VISUALISERING, og er godt brukt innen, blant meget annet, idrett, selvutvikling og business.

 

Nå har du laget speilbobla og dine hjelpere; alvene. Du skal nå videreutvikle den, og ved hjelp av din fantasi vil du nå fokusere mer på din speilverden enn det som skjer rundt deg i den virkelige verden. Du skal nemlig ikke være alene fra nå av.

 

Innom speilboblen er det vakker natur med rennende vann, en sofa, blomster og alt du synes er vakkert og beroligende. Så plasserer du dine nærmeste venner sammen med deg inni bobla di.

 

Når jeg sliter med vonde følelser, setter jeg meg inne i speilbobla mi. Der lukker jeg døren for alle som ikke respekterer meg. Så putter jeg mine nærmeste venner inni speilbobla hos meg, og ser og hører for meg nøyaktig hva de ville sagt. Hva hadde Solfrid sagt meg til nå? Jeg ser henne for meg, og hører hva hun sier. Siri, Christina, Helene, Raaya, Liz, Ankie, Grete, Liv og Janne sitter også der i sofaen og har et slags brainstorming råd. Så forteller de meg hva de mener. Jeg kjenner dem såpass godt at jeg vet jo hva de ville sagt. Liz, Janne og Raaya kjenner ungdommen i meg, Grete og Solfrid kjenner den bipolare delen ved meg, Ankie deler erfaringer med meg, Liv er mye eldre enn meg og Christina og Siri er mye yngre enn meg. Jeg har snakket veldig mye med dem alle, og vet godt hva de ville sagt i visse situasjoner.

 

Blant annet ville mange av dem oppmuntret meg til å finne styrke i situasjonen. Ei ville sagt at jeg burde gråte litt først, så ville ei annen sagt at jeg etterpå skal fortsette å puste dypt, før ei annen ei hadde bedt meg finne girlpoweren i meg selv og gønne på. Inni min egen lille trygge verden er jeg altså nå omgitt av gode venner som jeg kan stole på. Deres påminnelser og råd er verdifulle og får meg til å slappe av.

 

I speilboble-visualiseringen tillater du altså besøk av gode, varme, kloke venner som ønsker deg bare godt. Mens idrettsutøvere visualiserer at de vinner konkurranser, holder pokalen i hånda og stiger opp på pallen, visualiserer du en samtale med flere gode venner på en gang, i en trygg speilbobleverden. Dette for å deale med altfor mange følelser på en gang. 

 

Jeg skiller samtidig andre's negative følelser fra min egen følelsesverden, mens jeg sitter i fantasisofaen og mottar kloke råd fra vennene mine. 

 

For deg som har ekstra utfordringer pgr av diagnoser:

 

Å leve med en diagnose handler mye om to m'er. Mestring og medisinering. Samme hvor stabilt medisinert man er må man lære seg å mestre følelser, hjertebank, klump i halsen og impulskontroll. 

 

Det er så mye mer som sårer for en bipolar enn en uten. Så mye mer som setter konsen ute av spill for ei med ADHD enn ei uten. Verden er så mye mer komplisert for en med scizofreni enn en uten. Detaljene skinner så mye kraftigere for de med asberger enn for de uten. 

 

Jeg har bipolar 1. Psykiatri og venner mener jeg har ADHD i tillegg. Jeg gjør alt, og da mener jeg ALT; for å holde meg frisk. For jeg har vært så sjuk at tvangsinnleggelse var det eneste rette, da jeg trodde radioen spilte alle låtene spesielt til meg. Så sjuk var jeg, at jeg trodde noen skulle forgifte meg, og P3 skulle redde meg over grensa ved hjelp av en lastebil. Ren paranoia i tynn forkledning, og alle tvangstanker som finnes, på en gang. 

 

Jeg kan lett falle et par hakk tilbake i denne verdenen dersom jeg inntar all falsk stimuli unntatt koffein. Derfor rører jeg ikke alkohol, og holder meg ellers unna all rus. Koffein bruker jeg til å gire meg opp for husarbeid og party.

 

Jeg mestrer det å ta valg som medisinering, kosthold og avholdenhet. Men det holder ikke. Jeg er fortsatt et følelsesmenneske, og jeg blir mer såret og mer glad enn gjennomsnittsmennesket. Bipolar betyr sårbarhet, og når medisinen lithium gir strålende beskyttelse, og løfter meg; forsvinner overtolking, men ikke følelsene mine. 

 

Det må visualisering og mindfullness til for å deale med de store følelsene. Vi som lever med diagnoser har også god fantasi. Bruk det. Visualiser og påvirk pust og hjerterytme. Skjerm deg fra folk som kanskje ikke er helt bra for energien din, og ta kontroll på følelsene dine inne i ei speilboble sammen med gode venner. Prøv det. Det er verdt det ;)

Tidenes linselus

 

Da jeg var på fest i går opplevde jeg noe helt snodig, nemlig tidenes linselus. Jeg knipset noen bilder, og da jeg så gjennom dem i dag, holdt jeg på å le meg ihjel. Jeg snakker selvfølgelig om denne ballonglignende greia på kjøleskapet hjemme hos Christina. Oh my lord. Harru z. 

 

Å, den rumpa der? Det er helt vanlig på fest her i Trøndelag. En såkalt assie, i stedet for selfie. Hvem sin det er får du derimot ikke vite. Uheldigvis er den ikke min, for min har krympet i lavkarbovask og egner seg ikke på assiebilder Heldigvis har ingen blottet seg her nå; det der er jo ei tynnstrømpebukse, må vite.

 

Jeg lo meg gjennom kvelden i går takket være disse sjarmisene:

 

(Teksten fortsetter under bildene)

 

Etter festen dro jeg hjem, og Tore og jeg spiste rakfisk klokken halv ett på natta. Livsnyter er mellomnavnet mitt, mmm. I dag? Vel, da vi skulle hente kidza hos mormora, kom vi ut for en aldri så liten søndagskonkurranse. Sunday better be funday, ikke sant? Vel, slik er det værtfall for meg som aldri rører alkohol: fest er det hele uka lang. Mormora bruker å ha et par slike konkurranseidéer på lager (som egg på skje, rockering osv) og da er det no mercy, iiiha! Her er Torefar i full gang (og han vant nesten konkurransen, slått overlegent av en godt trent mormor):

 

10 grunner til at damer samles på do når det er party i stua

 

Har du noen gang lurt på hva damer egentlig gjør sammen sååå mange samlet på do, når festen er på stua?

Here we go!

 

1. Tissetrening 🚽 Foregår slik: Man øver seg på å tisse (på do) mens andre er til stede i rommet, i ren feministisk antirosa felles-ånd. Hvis man promper 💥 bare ler man høyt 🤣😂😅 slik at de andre ikke hører.  Eller fyr løs som bare en ekte lady kan. 

 

2. Selfis. Eller selfies om du vil 📸 Inne på badet kan man i full forståelse plutselig act like teens, og ta bilder med mindre pinlig følelse enn ute i stuggu blant resten av festen.

 

3. Parallelt multitsnakk. Man får unna 3 serious talks på en gang, og på under 10 minutter, dersom man er 6 damer presset inn på et toalett 👭👭👭 Hvordan dette foregikk på utedoens tidsalder? Aner ikke. 

 

4. Latterkramper. Fnising. Lattis. Fliring. Med andre ord: livsforlengende tiltak i trygge omgivelser. 🤣🤣🤣

 

5. Drastiske forandringer av utseendet. Oversminking, styling, rasering av hårsveiser, banning og fresing foran speilet 💄👢👒💅

 

6. Show off. Som for eksempel hvis du føler for å kvitte deg med hele den forbannade "hold in" (more like "hang out") hudfargede mega trusa, når det er din tur til å tisse som i punkt 1.

Hvilket bringer oss til punkt 4: Show it to the ladies, og de får noe å le av. Du også, for du har selvfølgelig selvironi så det holder i mengder. Og du tåler tilbakemeldinger som at den megatrusa er "prevensjonsmiddel i seg selv" 🚫

 

7. Sextalk! 🙆‍♀️ real much bader👌 than fifty shades darker💋Noe more to say.

 

8. "Hvem skal ut?" rekkopphånda! Hvem skal ikke, rekknedhånda!🤚🤚🤚🤚🤚🤚

 

9. Av med kjolen, på med trash. For plutselig gidder man ikke være vakker lenger. Nå er sminken long gone med latterkrampene, håret is a mess, og det er best å matche med klær som står i stil med toppen. Dessuten: dette doshowet er det beste med festen, så nå har du hatt moroa di. Beautiful, hot, or not? Who cares?

 

10. Fyll inn:

 

 

Her er min lille hemmelighet 💙

 

Gratulerer med morsdagen alle m@thers out there! Tenk at jeg skal dele min lille hemmelighet med dere akkurat i dag. Livet er snedig, dere, hva?

Jeg er i lykkerus!

 

For sannheten er at jeg tåler gluten, men så tåler jeg ikke gluten, og så tåler jeg gluten lell!?!

 

Barnefar Tore og Mathias 8 år bruker å tulle med at de har glutenfriallergi; kanskje er det noe i samme gata jeg lider av.

 

Lavkarboguri sjøl her, spiste burger på fredag sammen med Tore. Så fortsatte jeg å spise gluten på innflytningsfesten til Christina (som jeg kommer tilbake til senere) ....og HVA skjer? Jo! På et av våre many ladies in a bathroom events i løpet av kvelden, kunne vi se min magiske glutenmaga strutte fram som ei rund gudinne!

 

Hvorfor den er magisk? Fordi den kan slippe meg fordi lange køer, få folk til å ville hjelpe meg å bære stuff, få en klapp eller to på magen, motta mange forståelsesfulle smil, nyte deilig omsorg, og ellers kan jeg kose meg med å lure folk med at "jaggu er jeg halvveis nå hoho!" Og folk tror meg, ingen tvil omkring min kjære glutenrunding; i går lurte jeg ei, og hun gikk rett på glutenpinnen.

 

Tilbake til morsdag. Jeg vil gratulere mora mi med dagen. Hun har i gave begge gutta på overnattingsbesøk. Så vil jeg gratulere Torepappaen til småtrollene mine med at han har sørget for at jeg stolt kan delta i denne dagen som M@MM@! Og tusen takk Tore, for de to største gavene i livet mitt: Even 3 år og Mathias 8 år. The party begins with being parents! Jeg så forresten The mummy her om dagen og lærte at jeg alltid har skrevet feil: Det skrives ikke "mum", men "mom" eller "mam" for pokker.

 

Ps: Takk for deilig kake med gluten i, nå kan jeg være wannabe-gravid i noen timer til, you rock daddy T!

 

Du er velkommen til å følge bloggen på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Stjerner

 

Den runde kloden

 

I en verden full av stjerner

i vannet

er det best at du fjerner

spannet.

De kan du aldri plukke, min venn,

du vil forstå det smått om senn.

 

På en klode med skader

i hjertet,

kan du ikke komme med en lader

for å helbrede smerte.

Det må større saker til,

og du kan begynne med et smil.

 

I et univers du ikke kjenner

hver krik og krok av,

bør du skaffe deg venner

uten å stille store krav.

Behandle dem som stjernene i tjernet.

Vis dem hvordan du vil så gjerne

være en venn på kloden her

i vær og vind, vind og vær.

 

For når universet gir deg undring,

da er det ikke ting;

men vennskap

som får deg til å glemme alle tap.

 

Tilgivelse

Helbredelse

Kjærlighet

Ærlighet

Takknemlig

Tålmodig

 

La alle som snur deg ryggen få din tilgivelse. La dem vandre, og husk at kloden er rund fordi det er meningen dere en dag skal støte på hverandre igjen og skvære opp. Vær like rund i kantene som Moder jord, og aldri glem at stjerner så langt unna vises i vannet her på jorden. Du vises du også. Du er viktig, du også. 

 

Twerket i dusjen. Slik gikk det:

 

Kan jeg spørre deg om noe? 

 

Har du noen gang twerket i dusjen til Ringdans med Terje Tysland? Ikke det nei? For, for det har jeg. Hvor går grensene, kan man spørre seg. Ikke ved Terje eller hans dans rundt lillefingeren iallefall. Det er nemlig et glatt badekar under den dusjen våres.

 

Dusjdansen begynte så fint med French Montana, juicy J, Belly, Asap Rocky og G-eazy i en skjønn No limit REMIX, i verdens korteste Spotifyliste. It aint safe, it aint safe, rappet de, og jeg må bare innrømme at når ingen andre ser meg, da er jeg litt av en dusj-twerker; Oh yeah. Men er det "safe"? Nei jeg vet jo av erfaring det. En skulle tro slike blåflekker bidro til klokere etter, men jeg danser bare litt mer forsiktig. Som om det gjør noe når bare veggene ser meg.

 

No limit remix altså.

Men av en eller annen grunn hadde jeg lagt til Terje Tysland's Ringdans i samme spotifyliste. 

"Og blir det stooor suksess, så får vi lov te å værra med å dains dains rundt lillefingern hans." Æh. Det gikk an å shake balsamen inn til Tysland's bitre ringdans!

 

 

Men det begynte jo ikke der. Det begynte ved en pinlig høy stabel med oppvask (som jeg hadde tenkt å legge ut bilde av her, i et kvart sekund.) Jeg visste at jeg trengte en real joggetur først, cuz it's my headline medicine. 

 

På kunstgressbanen her oppe i strøket (på landet) er jeg trygg for elg og sånne troll, så der satte jeg i gang med noe som skulle ende i 10 runder. Egentlig SOM OM jeg hadde både elg, troll, askeladd og hissig prinsesse etter meg. En sånn rosa bloggprinsesse. Moha. Ha.

 

Det er sånn med livet for min del, at det skal et par runder til før det funker / før jeg fatter det. 

Som lavkarbokaker. Det må en mislykket bakst til før jeg skjønner at eggeplommene skulle oppi de også. Ikke bare eggehvitene. Før jeg begriper at jeg hadde glemt bakepulver. Eller at 60 gram fibersirup ikke er to svære dærter fibersirup in the fart (🤔)

 

Eller som chat. Det skal et par meldinger til før jeg skjønner at jeg bør ringe heller, siden min direkte skrivemetode skaper store misforståelser. 

 

Den første joggerunden i dag var et eneste langt knirk. Jeg kunne ikke engang løfte knærne litt høyt i kulda før jeg ble til Pinnockia uten paracet. Det måtte f.. meg være bein og marg, for jeg var innpakket i ull, fleece, ull og fleece. Det var bare å løpe for livet til man har fått varmen i seg, ja det sies man har franskblod i årene, så det forklarer nok den hutreskrotten her. 

 

Anyway, how to say; joggetur ble det. Teit aerobic i stua også. Styrketrening og. Så tok det helt av med pirking av flekker på gulvet, vindusvask, gulvvask, kjøkkenvask, dassvask og dovaskevask. 

 

Og da er det jaggu ikke rart man gir blanke i om rap går over i Ringdans med Tysland: da er man så endorfinert glad for en hot shower at man TWERRRRKER LELL!

 

Og ellers? Hvordan det står til her på toppen av byen som er kåret til landets styggeste, som jeg forøvrig synes er dødsfin? Well. I'm hangin' in here ⤵↙️⏬↘️⤵️

 

 

Tør du å være original?

 

I går var jeg hos Christina og beundret hennes lilla hår. Hun viste meg flere hårvoksfarger som man lett vasker ut i en hårvask. Genialt. Jeg fikk med meg en dært blått hjem, siden Christina er så snill. Even og jeg pyntet oss med blått i håret utpå ettermiddagen, og det ble litt latter foran det speilet. 

 

Alt av idéer som er originalt og annerledes, er velkomment her i huset. Rare hårfarger, malplasserte middager, spise kvelds på gulvet som en spennende bushfamilie (var ingen suksess, da Even var en kravledall på 1 år akkurat da, og meiet ned halve måltidet) (...men vi fikk oss en god latter), og hva med å sove i stua på madrasser, det har vi enda uprøvd.

 

Her i huset bestemmer vi, ikke normene.

 

Blue or not; life rules and rocks!

...jeg kommer nok til å bestille meg sånne hårvoksfarger jeg også. Dønn!

 

Å spise middag med Even er litt av et prosjekt. Biler, lego og figurer skal være med de også, stakkars, ellers blir de jo lei seg:

 

Og vet du hva? Denne mammaen er helt enig med 3åringen sin: Bilen og legoen og figuren kan godt joine midda'n. Hvorfor ikke? Og håret mitt kan være fargerikt iblant, så kan storebror Mathias få spare til langt hår. Vi kan lage hytte i stua og vi kan spise taco på en tirsdag. 

 

Vi kan tenke selv, og trenger ikke å følge alle mammapolitireglene her og der. Ikke du heller.

 

Tør du å være original?

 

Jeg for min del tør ikke annet. Tør ikke kaste bort verdifulle sekunder, minutter, timer, dager, uker, måneder og år på å følge såkalte regler. Regler jeg ikke er enig i. Som at man ikke har leker på middagsbordet. Som at det kun er ungdommer som farger håret sitt knall, og taco er forbeholdt fredager. Som at man bare har venner på sin egen alder, når man kan være bestis med en person på 80!

Normeregler er tull, tøys og fjas: I'm living MY life. Are you living yours?

 

Man bør kun ha venner på sin egen alder

 

Hva var vel livet uten gode venner som man kan prate med om alt? Gode varme sjeler det var som om det var i går med. Det kan gå måneder eller bare timer, men man finner alltid tonen med en gang man treffes igjen. 

 

Jeg har venner som er 10 år yngre enn meg, venner som er på min egen alder, og venner som er 40 år eldre enn meg. De har alle til felles at de er til å stole på, med god humor og med kjærlighet nok til en hel klode. Empati? Nei mer det, vennene mine har superempati.

 

Hils på Liv, min gode venninne som får meg til å smile bare jeg tenker på henne, og som gir ærlighet og godhet ny betydning. Jeg var innom henne i dag, og hun syntes jeg kledde blått hår. Vi snakket litt om politikk, barna, me too og Giske, samt mye annet som ikke tåler dagens lys. Vi kniser når vi ler, for å si det sånn. Mandag tar jeg Even fri fra barnehagen, og så drar vi til Liv. Slikt nøler jeg ikke med å avtale, for det er godt for oss alle å prioritere tid sammen.

 

Enkelte har kanske et trangt syn på dette med vennskap, som at "man bør kun ha venner på sin egen alder'. Jeg føler at jeg har et annerledes syn på dette, og slik har det lenge vært. Jeg ser menneskene, ikke alderen, og jeg blir så innmari glad i dem.

 

Ja, jeg spør gjerne både Siri og Christina på under 30 om gode råd, som Liv på 80, som Solfrid på 40. De er like smarte alle sammen. For å nevne bare et par stykker. 

 

Venner er livets farger mener jeg, og man kan kjenne alle nyansene dersom man vil det. Jeg mener man blir klokere og gladere av mangfold. 

Men det er en ting jeg ikke tåler så godt, og det er hvis mine venner lider. Da lider jeg med til de smiler igjen. Så enkelt er det, og så verdifullt er det også.

 

Se som vi stod i stil i dag, the blue ladies. Vakre flotte tøffe kule Liv 💙

Er du en slik kvinne?

 

Når en sterk kvinne går mot ny vår, er drivstoffet hjertet hennes som brenner, og kraften er alt som pisset henne off lenger nede i bakken.

 

Ikke kødd med en power woman som vandrer mot lysere tider. Se en annen vei og følg gjerne i hennes spor. Men vis respekt og la henne være i fred.

 

Skulle du være så klebbete og gå deg på en vårsterk kvinne i motbakke, vær forberedt på at ingenting du sier teller. For hun hører ikke annet enn vinden, fossen og fuglene. La henne gå i fred, men husk hvor hennes veier går.

 

For veien hun har å gå, kan ikke du forstå. Musklene hun har bygd, vil du ikke havne ut for. Herdet går hun oppreist, fordi det ikke alltid var slik å være kvinne. Fordi det en gang var vondt å gå på slitne føtter.

 

Skyld ei på syklus, og tro ikke at du skjønner deg på en slik kvinne. Du kan aldri vinne. Hun vet mer om livet enn vannet vet om sivet. 

 

La snø bli til is, og is bli til vann. La vinden stilne, og la vinterstormen gi seg over. Ut av mørket kommer hver vår en ny skare med slike tøffe kvinner, og de smiler stille av ethvert forsøk på flom av forakt. Fordi forakt aldri kan måle seg med det helvete de kommer fra.

 

Det var en gang en tid da løpestrengen mellom kjøkken og soverom var virkelig. En gang da kvinner hverken fikk stemme eller gå på skole, og en fabrikk som spant tråder var eneste framskritt fra løpestreng og ut i verden. 

 

En gang i tidens ubalanse var det ikke rom for en kvinne's rungende stemme; til nød da hun ga liv til verden med all sin kraft. Selv om hun var mannens sterke mamma. Selv om hun var det sterke kjønn i bunn og grunn.

 

En oppreist power woman i motvind mot ny vår, glemmer aldri slik historikk. Hun vet å blåse i vinteren og nyte sommeren, samt å studere våren og være forelsket i høsten. 

 

Så la henne være, ikke røre, ikke engang se. Hun nyter sin brytningstid, og har for sterke krefter til at du bør nærme deg. Hun er fredet og herdet. 

 

Møt henne heller når høsten kommer. Det kan hende hun trenger en hånd å holde mot ny vår. Bare aldri aldri lag nye hjertesår.

 

Den tøffe dama på bildet heter Ankie, og har sin egen blogg her på plattformen blogg.no. Finn henne og følg henne, for det er i hennes spor en bør vandre hvis man vil bryte løs fra vinteren og gå mot sommeren: http://m.ankiesinn.blogg.no/blogg.html

Gir du nok faen?

 

Det handler om egenkjærlighet, the "stayaway from drama" og selvrespekt. Det handler om ditt liv og hva du akter å tillate å putte i det. Det handler om å lære seg å gi faen. La oss kalle det : "å gi eff!"

 

Du sitter mest sannsynlig ikke i ei hule i ingenmannsland, så du kommer til å treffe mange forskjellige mennesker. Snille. Glade. Falske. Slemme. Needy. Ja du vet, needy; som om du var denne stolpen her, og jeg var hu needy der:

Klamre klamre. Ansikt til ansikt med sannheten, kommer du også til å møte folk som bare stjeler av deg. Ikke lommeboka di. Ikke tingene dine. Men energien din, tiden din og roen i hjertet ditt.

 

(Bildene i dette innlegget er tatt av Christina Johansen, som du finner ved å trykke deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

 

Så hva gjør du når når noen dolker deg i backstabbing style, eller du finner deg selv midt oppi en slags stressende konflikt som du ikke aner hvordan du havnet i, med et needy menneske som beslaglegger tid og space, uten å gidde å bry seg om deg når du ønsker å be om litt tilbake?

 

Bryt av. Ikke les meldinger på kvelden. Slå av lyden på telefonen. Dropp hele mennesket og lat som om du er long gone other planet.

 

Sett deg ned og bestem deg for å gi en lang og sunn EFF. Pust. Kjenn ubehaget og hvor unødvendig det er for deg å bære på slik tullete ubehag. For det er jo ikke ditt ubehag egentlig. Du hadde det i utgangspunktet relativt greit, sant.

Så gi eff. Gi fullstendig eff. Tenk på noe annet og mer givende. Bak ei lavkarbokake. Lær noe nytt. Gå i dusjen og syng høyt. Se en av hangover-filmene. Gå en tur i friskluft og rist det av deg.Tilbring et par timer med en lattermild, god venn, og innse at du kan velge å bare være glad. Ingen andre styrer deg enn du. Du kan tillate å la andre bestemme over hodet ditt, eller du kan gi eff. 

 

La oss si at det jobber en snurpete frøken bibelstripp på en butikk der du handler jevnlig. Gang på gang prøver du å være vennlig og hyggelig, men hun snerper tilbake som om butikk ikke handlerrrrr om service.

Well what have we here. Som om frøken stripp skal få tillegge deg følelser for resten av dagen? No way! Du kan fortelle henne at du legger merke til det snipete snerpet hennes, og at du foretrekker sprakende service, så hvis hun ikke skjerper seg får hun ....neida. Stopp en hel.

Bare smil. Så gliser du. Så sier du: "Vet du hva? Du har altså såååå innmari bra service! Tror nesten hele senteret her burde gått i servicekurs hos deg. (Sweedish princess-ti hi) Ha en strålende dag!" Og så sier man ikke mer om den saken. Så legger du igjen alle de vondtene i magen slike mennesker prøver å gi deg, på den gammeldagse kjøpmannsdisken hennes, og så gir du litt mer eff enn du trodde du kunne.

 

Yeah. Du trenger ikke å ta imot alt. Really. Det du trenger for å deale med denne verdenen, er å la det du ikke trenger, prelle av, ta til deg det du trenger, og bruke din verdifulle empati der det virkelig trengs. 

 

Du kommer til å møte nok av mennesker som mer eller mindre bevisst vil såre deg. Men det sårer ikke før det går forbi ditt eff-filter. Du kan stanse alle kommentarer og sinnsstemninger som kommer fra omverden, i eff-filterer ditt, og tenke: er dette noe jeg trenger, eller er det kanskje en typisk eff? 

 

Usikker på hvordan du skal sparke farsken i ræva og rett og slett gi faen? Eller mer diskrét; EFF? Det er mange måter å gjøre det på. Her er fire:

 

Meglerfru1 & forbipolene hangday

 

Hva skal man si? Å henge med meglerfru1 Chris J er alltid magisk, av flere grunner. Som for eksempel det at hun som regel har bakt et eller annet lowcarb digg. På bildet momser vi i oss panna cotta og brownies, og før det: fastelavensboller med diiigg fyll. Mmm:

 

I dag var jeg på besøk hos henne, og dere vet; to bloggere i samme rom wohoo! Pics and talk. Gira på forandring i livsstilen? Leve på sukkerfri snickers, sukkerfri kaker, fettkaffe og deilige middager? Klikk deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ og kjør på! 

 

Vi gleder oss til helgen, for da skal vi fyre løs med en litt forsinket innflytningsfest hos Christina. Gutta skal sove hos mormoren sin, og vi skal ut på by'n og rocke byen etter innflytningsfesten. Jeg et vel det avholdsmennesket som fester mest, hoho. Koffein I say. Koffein!

 

Minsten og jeg er bare hjemom før vi fyker videre. Selv om han hadde spist flere skåler med kjøttsuppe i barnehagen, ville han gjerne ha middag, gogutten. Nå skal vi snart peise på videre og besøke noen herlige nye naboer nede i gata her. 

 

Sånne folk lighter up dagen. Dere vet, sånne flotte, snille, sosiale, humoristiske, positive mennesker med masse prosjekter og likevel tid til en skravleprat innimellom. 

 

Madonna, du har rett: "Those who run seeme to have all the fun!"

 

 

(...nei vi hadde ikke plutselig sminket oss awesome på bildet under. It's airbrush.)

 

Fortsatt singel og fri

 

Livet er deilig når man har vinger :)

 

Siden jeg skrev om barnefar og meg her inne har jeg fått en del tilbakemeldinger fra venner og kjente. Men jeg skrev aldri at vi var kjærester, så jeg må nok roe det ned et par hakk; for jeg er jo fortsatt singel og fri. 

 

Jeg har ingen hastverk med noe som helst, og elsker singellivet more than ever. Det er bare det at jeg skulle nok ikke skrevet om barnefar og meg, for da forsvant alle date-tilbudene på et blunk. 

 

Jeg ser på et forhold som noe så seriøst at slikt tar tid. Så hvis dere ser meg ute med en annen mann, så er jeg altså ikke utro. 

 

Det som er viktig i et foreldresamarbeid er det varme vennskapet i det å behandle hverandre med respekt og godhet. Selvfølgelig vil jeg alltid være glad i pappan til barna mine, men det er på et annet plan enn giftemål og slikt kliss.

 

Å dra på date med et menneske man aldri har møtt er noe så kriblende spennende, og jeg ser fortsatt fram til slike treff. Selv om det sjeldent fører til mer enn selve treffet, er det til forveksling likt forelskelse å styre rundt i timene før man hopper i det sosiale virrvarret, flau som fy. 

 

Fortsatt singel, fortsatt fri, og ville aldri i verden stupt inn i et forhold på en to tre ;)

Kristin Gjelsvik fikk meg til å gråte

 

Med tårer i øynene lytter jeg til Kristin Gjeldsvik i det hun fyrer løs med tidenes takketale som årets influencer innen livsstil. Hun vinner en pris hun ikke var forberedt på å få, men snakker i vei med streng tone om den 40% økningen av psykiske lidelser blant unge jenter. 

Der brister det for meg. Jeg var selv bare akkurat fylt 17 år da jeg ble innlagt ved psykiatrisk sykehus som et åpent sår, og vet så inderlig godt hvor viktig det hun snakker om er. 

 

I talen sin retter Kristin kritikk mot de av dagens avkledde influensere som fraskriver seg ansvar. De som sådan får masse spalteplass, men bruker den spalteplassen på å fronte utseendepress.

 

Hun er skuffet over at der ikke hersker noen konsekvenser for de som bryter med Sunn fornuft plakaten.

 

"Assa det e barn, faen meg altså, som ser på dere daglig!" fortsetter Kristin, som håper at fra og med i dag er dagen vi kan se en annen utvikling blant dagens influensere.

 

Kjære Kristin, you bomb! Takk for denne talen! Selvfølgelig må vi ta ansvar! Du varmer mitt engasjerte bipolare hjerte med ordene dine, og jeg sitter her og håper du vinner flere priser i kveld: FOR DA VIL JEG HØRE MER!

 

Og DU, Tale aka helsesista: You rock too! Gratulerer som årets forbilde:

 

 

GRATULERER BEGGE TO; SMASK💋👄💋👄💋👄💋

 

Kristin's fargeklatt-blogg: http://www.kristingjelsvik.no/

 

Vår hemmelighet

 

Det som ligger skjult, som ingen ser, er ofte det viktigste. På overflaten kan vi vise den andre siden ved det hele. Det er ikke alltid du gidder å fortelle hva som ligger bak. 

 

Før jeg kommer tilbake til det :

Ostekaken står og kjøler seg på terrassen, og selv om den ble klumpete og rar i gelelokket, samt at nøttebunnen ble brent, gjør det ingenting. For jeg liker ikke den nederste bunnen, and the look does'nt matter.

 

Jeg slenger meg ned i sofaen og puster ut. Hvorfor? Fordi jeg kan. Hvorfor kan jeg? Fordi jeg føler meg 100% trygg på at barna mine er godt ivaretatt hjemme hos pappan sin. Akkurat det betyr alt for en sensitiv mamma som meg. Sensitiv fordi jeg er helhjertet stupforelsket i begge ungene mine, så det river i marg, bein, hjerte og mage. Å savne dem er ille nok. Å vite at de er trygge i et annet men like bra rede; oh god, det er virkelig awesome avgjørende for mammahjertet mitt.

 

Du din SUPERDADDY, Tore 💪👌👍

 

Alle som har 2 hjem rundt ungene sine vet hvor mye det krever å opprettholde et bra foreldresamarbeid uten de altfor store konfliktene. 

 

Dere ser barnefar og meg her, på snap og på fb iblant. Vi stråler sammen og ser ut til å fikse det hele dønn, ikke sant.

Men i vår heavy bagasje bærer vi utfordringer så tårevåte og illsinte, at dere ikke kan tenke dere fram til det uten å ha opplevd det selv.

Når to av samfunnets underdogs finner sammen, men mangler den helt store selvtilliten, krever det fortvilt mange omveier og unødvendige høydebestigninger før man endelig har lært å pakke bort de illsinte tårene. 

 

Så hva er hemmeligheten vår? Hva er det som gjør at vi greier å ønske hverandre godt etter alle disse grønne årene?

 

Hemmeligheten er snakking. Prating. Pent kalt kommunikasjon, samt å bestemme seg for å ikke krangle, men prioritere å diskutere.

Altså, hvis ikke Tore sier til meg at han mener jeg er ei sabla bra dame og ei god mor, greier ikke jeg å tenke meg til det selv. Hvis ikke jeg forteller Tore at i mine øyne så er han en stor kunstner, verdens kjekkeste mann og en superpappa, hvordan skal han da kunne vite det, når han ikke er vant til å være høy på pæra eller er av den innbilske sorten?

 

Alle de abnormale greiene vi bærer på fra fortiden, bestemte vi oss for å snakke om. Fortelle sannheten og prate i vei. Dette skapte ny forståelse for oss begge.

 

Det er ikke det at jeg sliter med selvtilliten, men av old habit gammelvane går jeg lett ut fra at jeg i andre's øyne ikke er bra nok. At alle andre er mer vellykkede enn meg. Det er bare en vane å tenke sånn, men jeg har altså et godt selvbilde likevel. Det er ikke noe synd i meg.

Samtidig må pappan til barna mine og jeg ta dette i betraktning som at det gjelder oss begge: vi må legge tolken i hue til side, og heller lytte til hva den andre faktisk sier om tanker og følelse.

 

Man kan ikke, og har ikke rett til, å tillegge andre mennesker følelser og meninger. 

 

Han er et mye mer fantastisk menneske enn jeg trodde, superpappan til gutta mine, og dess mer vi prater dess flere aha-opplevelser får jeg. Damned, så flinke vi har blitt til å lytte oppriktig og snakke åpent og ærlig. Jeg gleder meg til mer av det, for makan til spennende menneske skal man lete lenge etter. Han rocker, og han er pappan til barna mine! Uansettt hva framtida bringer skal jeg alltid gå inn for å respektere ham. 

 

Ostekaken er ferdig, og siden jeg har lovet naboen min Dianelys å komme over med noen biter av favorittkaken hennes, rusler jeg over. Jeg roper på henne inne i gangen, og siden hun ikke hører setter jeg kakebitene i kjøleskapet hennes. Så går jeg inn til meg selv og sender henne ei gladmelding. Tillit. Mellom alle jeg kjenner og meg selv, handler det om tillit, fordi vi har pratet og blitt kjent. Man oppnår relasjoner av gull ved å benytte seg av kommunikasjon for å oppnå tillit. Solid gull.

 

Hemmeligheten er tillit skapt av solid gull og kommunikasjon.

 

Og tilgivelse laget av sølv.

 

For ikke å glemme takknemlighet av krystall og bronse.

 

💎💎💎💎💎💎💎💎💎

"Kameltå" du liksom, hva med hønsenebbet ditt?

 

Kjære verden, stans. For jeg vil av ved en holdeplass der det står : "Place for m@therf@ckers som ikke er her for å søke verdens anerkjennelse!"

 

For jeg ønsker rynkene like velkomne som linjene. Cellulittene plager ikke meg på stranda, bare alle de som gjør den feilen å titte. Jeg kommer ikke til å ta hensyn til det; my eyes are made for looking, and my body ...vel, den bare henger med. Og apropos "henger"; disse puppene kan jeg snart kaste over skuldrene mine og bære med meg mye lettere enn før. Praktisk.

Jeg hører om et ord de kaller "cameltaw", men wtf: skal jeg skjule linjene etter den vakre dingsen der nede, men mannfolka buler ut så mye de vil, uten at det hverken heter kamelpukkel eller kamelfot?

 

M@therf@ckers @re you with me? Det er like urettferdig med kameltå og hengepupp som skjellsordene bitch, hore, fitte og megge. Gi meg ET skjellsord på mannen? Gi meg ET negativt ord om mannekroppen. 

 

Jeg er ikke her i verden for å behage verden med mitt utseende. Jeg er ikke her for å være sexy. Jeg kan være stygg og pen, men so what? Jeg er først og fremst smart, snill og humoristisk. Helt ærlig så kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre om hva verden synes om den hengende, iblant hårete, arrete, bulkete og linjete kroppen min, eller hva andre mener om mitt aldrende ansikt. Men du får ikke kalle den deilige midtdelen av meg for "kameltå" mens du selv sitter der med et oksehorn som er i ferd med å bule ut av buksesmekken. Eller hva med å kalle den bulken for hønsenebb? Sovende slange? Minimalt kujur? Rådyrfot? Grisefettklump? Elgebulk?

 

La oss slutte å analysere kvinnekroppen ned til minste detalj. La oss gi en lang eff i dette tullete og mobbende fokuset. Vi skal såvisst ikke skamme oss over såkalte kameltåer, celluliter eller hengepupper. Vi skal ikke tillate denne objektiviseringen av det skaperverket vi er. 

 

Er du overvektig? Da er du et skaperverk. Har du rynker? Da er du et skaperverk. Har du celluliter? Da er du et skaperverk. Du er verdifull, og du kan fjerne alle de stygge ordene som liksom skal beskrive deg som kvinne, for du behøver ikke å være enig med de hjernene som fant opp disse ordene. Ei heller den tullebukken som fant opp ordet "skamben". Det er din nytelse, ikke din skam, det du eier der nede.

 

Og vet du hva? Hvis din stolte vagina vises gjennom buksa di, har den like mye rett til det som alle verdens mannfolk's hønsenebb og rådyrføtter. Hvorfor skal du skjule den vakre naturen? Legger du presenning over et tjern når du slår leir ved en bekk, fordi noen du kjenner synes det er penere med bekker enn tjern?

 

DU kan mene hva DU vil, og hvis DU vil, kan DU godt kalle den gullfontenen, paradislinjene eller buksesmykke i stedet for noe så latterlig som "kameltå". 

Min døde far viste meg framtida i en drøm

 

Det er ikke alt jeg kjøper. Jeg er skeptiker, og vet ikke om jeg er med på å kalle de døde spøkelser og gjenferd. Jeg ser dem ikke i våken tilstand, og har aldri sett dem. Men jeg er klinkende sikker på en ting; når natta senker seg og jeg sovner, da hender det seg jeg får besøk. Jeg har møtt dem i drømmeland, og det er som om det finnes parallelle verdener og dimensjoner, der REM-søvn fører oss til møtepunkt. To dype psykoser i livet har nok åpnet noen portaler i mitt bipolare hode, og jeg elsker disse drømmene der jeg får møte slekt og venner fra den andre siden. Jeg snakker ikke ofte om dette, for det oppleves så mektig og stort for meg, at jeg er redd jeg ikke får til å sette ord på det. Men nå skal jeg prøve.

 

Pappa døde på bursdagen min 14.april 2011, og han viste seg i en drøm lenge før jeg ble gravid med min nå 3 år gamle andrefødte gutt. Min far stod meg veldig nær, og jeg var alltid ei pappajente.

 

I drømmen holdt jeg en baby i armene i et sykehusrom. Det var hvitere enn hvitt da en stemme ba meg gå til gangen utenfor rommet, for "nå kom han gående".  Stemmen kom fra en kvinneskikkelse som satt i en sofa til venstre inne i rommet. Jeg var superlykkelig og så ned på babyen i armene mine, mens jeg stusset på at det ikke var min førstefødte, men en annen baby. Det bugnet med glede i brystkassa mi, og jeg klarte ikke å slutte å smile. For en lykke!

 

Jeg var usikker på om det var min baby, eller om jeg var der på besøk (Han var jo ikke min baby enda. Jeg var på besøk i framtida.) Da jeg stod i døråpningen så jeg meg til høyre, og min bror kom gående. Han smilte selvsikkert og jeg smilte tilbake. Jeg så ned på barnet. Så tittet jeg opp rett foran meg, og der stod pappan min og smilte sprekkeferdig. "Men pappa?? Hva gjør du her? Er ikke du død? Ok du får bli med inn da." sa jeg mens jeg lo. Vi gikk inn i rommet, pappa, broren min og jeg, med en visshet om at det var flere der. Så husker jeg ikke mer av den lyse, hvite, overlykkelige drømmen. Jeg våknet til en vanskelig hverdag med mange utfordringer. Kan det være derfor pappan min ville vise meg min glade, enormt lykkelige framtid?

 

Det gikk noen måneder, og jeg glemte ikke drømmen. Husket bare denne fra den tiden. Jeg ble gravid. Så ble kona til broren min gravid. Så ble min søster gravid. Vi er tre søsken, og dette var det tredje året etter pappa døde på min bursdags morgen. De tre siste månedene av dette tredje året fikk vi hvert vårt barn: 20.10. , 22.11. og 22.12. Hvem vet, kanskje lille Even hadde kommet til verden 22.10. hvis vi ikke av medisinske grunner forløste ham med planlagt keisersnitt.

 

På turen innover til sykehuset sammen med min høygravide svigerinne som skulle være med på keisersnittet, falt det ned en bevissthet i hodet mitt. Det føltes ikke som at det var jeg som bestemte det, men babyen i magen min, som jeg endelig skulle få møte da morgendagen grydde; skulle kalles opp etter broren min. Even skulle han hete.

 

Da jeg fikk guttungen min i armene mine, møttes blikkene våre, og da skjedde noe merkelig, som et slags bombastisk zip. Det glapp ut av meg: "Nemmen hei, der der DU! Deg har jeg jo møtt før!" Jeg rett og slett visste at jeg hadde møtt babyen min før. Min lille Even. Skatten min med øyne som mørke tjern der og da.

 

På barsel var jeg mildt sagt superlykkelig. Deg bugnet i brystkassa mi, og jeg humpet rundt på skyer. Da jeg tittet ned på lille Even boblet det i hele meg, og da storebror Mathias kom på besøk, kunne jeg ikke bli mer lykkelig. Pappa tore kom og knyttet bånd til sin lille babygutt, og det var timer som maksimerte lykken til nye høyder. Akkurat som pappa hadde vist meg i drømmen.

 

Nå løper 3åringene fra trioåret rundt som glade søskenbarn når de møtes i bursdager og hjemme hos bestemoren sin. Tre søsken fikk tre søskenbarn det tredje året. De tre siste månedene. Tre år har på ny gått, og vi elsker våre gaver. Det meste av livet planlegger man ikke, og slik var det. Dette fantastiske styrte vi ikke selv. 

 

Even er nå en liten gutt som er så knyttet til meg at han helst vil være sammen med meg hele tiden. Han vil i barnehagen, men aller helst bare være hjemme med mamman sin. Om natten sover han helst i mammasenga, for der føler han seg tryggest. O lykke; den ekstasen pappa viste meg i drømmen, går jo aldri over. Jeg har det så bra!

 

Men jeg fikk en smakebit i en drøm. 

 

La meg fortelle litt om min englepappa.

 

En gang i tiden følte meg mer mislykket enn ei kloakkrotte. Jeg skammet meg så inderlig over å være meg at jeg lot være å ta telefonen. Til slutt satt jeg der alene, og bare jeg kunne reise meg. Ingen kunne ta valget for meg, og enda var jeg ikke rede til å ta ansvar. Jeg satt midt i læreprosessen, og skulle lære så mye på en gang at jeg ramlet sammen i en liten haug under dyna.

 

Jeg skyldte på alt mulig annet helt til jeg innså at ikke alt her i verden handlet om meg. Med et nytt fokus var det bare å reise seg og børste støv i vinden.

 

1997. Pappa kommer på besøk på psykiatrisk avd post 3, Levanger. Han sier: "Vær åpen. I dag gikk jeg på jobb, samlet kollegaene mine rundt et bord, og sa: I dag har jeg det ikke særlig bra, for min datter er innlagt på psykiatrisk, og hun har det tøft."

 

Stille så jeg på pappa med beundring i blikket. Med en klok setning som jeg alltid kommer til å huske, fjernet han mye av skammen som tynget meg. Jeg var visst ingen skuffelse som burde gjemmes bort i et skummelt gjøkerede likevel. Dette var visst ikke noe å legge skjul på, mente han. Jeg var hans elskede datter, ikke bare en mislykket freak. Han ba meg inderlig om å tørre å være åpen om hva jeg slet med, og at jeg hadde blitt innlagt ved psykiatrisk.

 

Dette kan jeg ikke skrive uten at tårene triller. Nå har det gått 20 år, og det skulle gå år og dag innen jeg for alvor turde å være åpen, slik pappa ba meg være. 

 

En ting var å fortelle folk at jeg hadde vært innlagt, men jeg likte aldri å snakke om diagnose, medisiner og uføretrygd. Jeg kjempet alltid mot den store vonde skammen. For 3 år siden begynte jeg som tobarnsmamma å kjenne på en intens mestringsfølelse. Jeg var frisk og klar for å stå for alt. Nå hadde jeg lært mye. Dette skulle ikke bli en blogg med lesere, men jeg tenkte som pappa: so what om de leser det? Hva skal jeg skamme meg over? Jeg er bra nok som jeg er. 

 

Jeg skrev om elektrosjokk, om da jeg rømte til Stockholm som 18åring, om vennene mine som tok sine liv og om psykoser. En verden utenfor sett fra outsiderens ståsted. (Kategori på blogg "min egen historikk"), slik at mine etterkommere visste sannheten om hva som skjedde og hvorfor ting ble som de ble 

 

Med årene har jeg gått fra å skamme meg over det meste, til å virkelig bli glad i meg selv, og til å eie en forståelse for at alle mennesker bærer en boks merket "historie" i ryggsekken sin. Jeg var aldri alene, selv om jeg trodde jeg var verdiløs og ensom. Det finnes mange flere outsidere enn meg, og faktisk også mange insidere som vil ha en outsider som venn.

 

Pappa, pappa. Hva skulle jeg gjort uten min englefar? Psykiske lidelser er vel ingen skam, og du aner ikke hvor stort det var for meg at du var glad i meg likevel. Min fiasko spilte ingen rolle; du brydde deg om hvem jeg var som person, ikke en eventuell suksess innen karriere, fasade og slikt bambus. Da jeg ble kjent med en nabo som slet med alkoholisme, valgte du å bli hans venn, og hjelpe ham. Nå bor dere begge et fjernt sted. På den andre siden. Begge fikk dere hvert deres dikt av meg som jeg leste opp i kirken. 

 

Pappa fjernet store deler av skammen med en setning, og med årene viste både han og naboen min meg at det var det indre som tellet. At ingen hadde rett til å dømme meg. De ville at jeg skulle tenke sjæl. Stille spørsmål som: MÅ det være sånn, bare fordi andre hjerner har bestemt seg for at slik "er det bare"?

 

Jeg måtte gjennom helvete av en annen verden før jeg kom fram som meg selv. Det var et mareritt å være så psykotisk og tvangsinnlagt at jeg ikke fikk med meg babyen min da jeg ble sendt tilbake til gjøkeredet østmarka. Han var jeg for syk til å få med meg fra sykehuset. Jeg ble sendt til psykiatrisk, og han til et beredskapshjem. Når jeg ser meg tilbake greier jeg å tenke at babyen min ble godt ivaretatt, og at han havnet her han hørte til likevel. Hos pappaen sin, og på samvær hos meg. 

 

Jeg reiste meg som den halvt vesterålingen jeg er. Da jeg ble gravid igjen hadde jeg lært hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Og pappa passet jo på den store magen min hele tiden; det var jeg aldri i tvil om. Kjærligheten til barna mine, pappan min og vennene mine driver meg så langt jeg bare vil. Vi er trygge i pappa's favn, og jeg glemmer aldri da vi møttes i drømmeland.

 

En slik mamma som pappa var pappa, vil jeg være for mine høyt elskede gogutter. Hverken mer eller mindre; akkurat som englepappan min 💙💙💙

Du gjetter aldri hva som gjør denne kaféen helt unik

                           ~Annonse~

 

-"Dette har tatt helt av" forteller Eva-Lill Rønsåsbjørg. Hun står og smiler bak disken på Smile kafé i Stjørdal, og fortsetter: "Jeg tror det er inn i tida at folk spiser lavkarbo nå. Her om dagen kom det folk helt fra Steinkjer for å kjøpe lavkarbomat."

 

Eva-Lill forteller at de selger ut ei kake snickersbiter hver dag.

 

For det er noe helt spesielt folka bak Smile kafé har skjønt, som ingen andre kafé-drivere i byen har forstått; I Stjørdal by bor nemlig den råeste lavkarbodronninga verden har sett maken til, og med sin blogg meglerfru1 tar hun landet med storm. Hun heter Christina Johansen, og er nok grunnen til at helsekosten på kjøpesenteret stadig er vekk utsolgt for tagatesse og johannesbrødkjernemel. Folk hiver seg på livstilen lowcarb hver dag. Denne kaféen har nytenkende forstått og respektert behovet for mat som ikke gir blodsukkerstigning.

 

Smile kafé i Stjørdal gågate inngikk en genial avtale med Christina nylig. Nå får de bruke oppskriftene hennes, bake, lage og selge i kaféen. Har du diabetes eller andre sykdommer der det er uheldig med blodsukkerstigning, eller vil du bare være sunn? Null stress, her kan du kjøpe selveste meglerfru1's nydelige blomkålform, matmuffins, grove vafler  snickers og bounty. De har tilogmed lavkarbo kaffe latte.

 

-"Vi skal etterhvert ta for oss flere av Christina's oppskrifter" forteller Eva-Lill med glimt i øyet. Alle med peiling på lavkarbo vet jo at ingen andre oppskrifter man finner på nettet kan måle seg med hva man kan kose seg med inne på meglerfru1, så det fornøyde glimtet i øyet forstår jeg godt.


 
Er dere fornøyd med samarbeidet dere har opprettet med Christina Johansen?

 

-"Ja vi er strålende fornøyd med dette samarbeidet, hun er veldig flink." 


Som de eneste i byen med lavkarbomat på menyen, gratulerer forbìpolene Smilet kafé hjerteligst. 

 

I dag skulle jeg møte en bloggleser som var så hyggelig å tok kontakt med meg. Hun er et varmt og godt menneske som av alvorlige grunner er svært opptatt av kosthold. Hun spiser så rent som overhodet mulig, og er en svært inspirerende dame på alle måter. Dere vet; jeg elsker inspirerende folk med god utstråling, og denne bloggleseren bare måtte jeg møte.

 

Hva passet vel da bedre enn å treffes på Smile kafé i Stjørdal?

 

(Som du forøvrig kan kontakte på denne linken: http://www.smilecafe.no/ )

 

Vi smakte på den fantastiske blomkålgratengen, og den var aldeles nydelig. Mettende og god, i kjent meglerfru-stil:

Så prøvde vi snickersen, og helt ærlig så holdt det ikke med en bit hver; vi bare måtte ha en til (warning: it's too GOOD!) :

Attåt snickersen drakk vi lavkarbo kaffe latte med hasselnøttsmak og H-melk, attegåran sier jeg bare; ingen kunst å leve på lowcarb når vi har SMILE KAFÉ!

Se som jeg koset meg, og det med god samvittighet:

Se etter fargerike lyspærer og glade smil i Stjørdal's trivelige gågate...

 

Da vet du at du er framme der det er trygt for deg som av forskjellige årsaker må holde blodsukkeret stabilt og humøret på topp. Sjekk de møblene! Se den stilen! Vi vet at resten av landet er gira på å kopiere byen vår nå, på grunn av Smile kafé og Christina Johansen. Det kan vi nemlig se på de store lowcarb-gruppene på nett.

 

Men folkens; dette er det bare EI dame som kan gjennomføre så grundig som dette, og dere finner henne på disse linkene:

Blogg: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Facebook: https://www.facebook.com/Meglerfru1/

 

...er du i våre trakter, kom innom og føl deg hjemme her:

 

Dama som tok rotta på psykopaten

 

 

Hun så seg ikke tilbake, men hun brukte det hun bar på i ryggsekken sin, til å hjelpe andre. Andre som var der hun selv hadde vært. De som hadde kjent tårene svi i åpne sår, akkurat som hun selv. De som løp og løp, men ble forfulgt. De som måtte erkjenne at det måtte en fluktplan til. Der kom hun inn i bildet.

 

Husker dere Ankie? Once I wrote her story, og her er den: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html

 

 I tiden som har gått etter at Ankie stod fram her inne på forbipolene, har vi blitt enda bedre kjent, vandret noen turer, tilogmed tatt oss en fest, og stiftet hvert vårt bekjentskap med journalist Gry, som skrev videre på Ankie's historie for KK, og intervjuet meg for samme magasin rett etter jeg var på God morgen Norge.

 

Jeg innrømmer at det pipler fram et par tårer i øynene mine når jeg tenker på det nå; jeg har blitt så glad i Ankie. Hun har stjålet seg en spesiell plass i mitt hjerte, og jeg ser på henne som en sterk sterk kvinne. Et menneske som får min respekt, uten å nøle. 

 

Vi snakket i dag om hvordan folk ikke bør forventes å tie etter å ha blitt behandlet uverdig. Det skal ikke taes hensyn til mennesker med psykopatiske trekk, for noe disse folkene selv har ansvar for å ikke skrive inn i historien i utgangspunktet. A crime is not legal: Det burde aldri skjedd, men det skjedde. Det skulle ikke være noe å forventes å tie om, men noe hendte, og det hendte om og om igjen. Helt til hun ikke maktet å bære annet enn flukten ut av helvete.

 

Veien ut av hennes livs mareritt er det mange der ute som har nytte av å lære mer om.

 

Hun er fri, og hun er sterk. Snart kommer bloggen hennes Ankiesinn over på blogg.no, så ta godt imot den, da denne dama har både skriveevner og erfaringer. Jeg vet hun hører hjemme på topplisten, fordi jeg kjenner henne nå. Hva hun har å bidra med, er en verden vi alle godt kan beundre. 

 

I dag gikk vi oss en runde ute i kulda, Ankie og jeg. Fordi vi ville det. Fordi vi kunne det. Fordi ingen bestemte at vi ikke fikk lov til det. Og det betyr alt.

 

Følg med, følg med. Den tøffe dama som tok rotta på psykopaten i retten to ganger, er altså snart å følge som blogger. Når media er inne på ordet "forbilde", er det verdt å ta mer mentale verdier i øyesyn, foran alt det fysiske fokuset. 

 

For, kvinner der ute; er det ikke den psykiske styrken som teller foran utseendet?

 

 

 

Etter jeg hadde gått tur med Ankie; gikk jeg hjemover. Langt og bratt. På veien besøkte jeg en annem god venn, nemlig Raaya, min tapas businness queen. Ingen lager tapas som henne, og hun er rå på business. Mine venner er blant mine viktigste skatter. Hva var livet uten barna, vennene mine og Tore? Jeg er så, er så, GLAD i DEM 😍😍😍

 

I morgen skal jeg møte en annen tøff dame. Hun er en bloggleser som jeg aldri har møtt før. En potensiell venn :) 

 

Dagen er over. Av med sminken, på med sannheten. Blogges fra Lykketoppen!

Bipolart kosthold: Gryte mediterranean

 

Som bipper med bipolar 1 bør jeg pent passe på kostholdet. Jeg må innta to typer medisiner, hvorav bivirkninger er blant annet vektøkning og lavt stoffskifte, og er svært utsatt for fedmesykdommer som diabetes og søvnapne. Balanse innen diagnose bipolar handler dessuten mye om et sunt kosthold generelt, derfor holder jeg meg til lavkarbo livsstil.

 

I dag gikk jeg en lang tur med en venninne; og da jeg kom hjem hadde jeg sykt lyst på spaghetti. Innimellom skeier jeg ut på gluten, ris, frukt eller potet, og nå var jeg på nippet til å kjøre sprekk midt i uka. I stedet fant jeg heller opp min egen nye delt i to - gryte : Mediterranean, og den ble ganske god, den :) 

 

Gryte mediterranean lager du lett.

 

Ingredienser:

 

Del 1; soppstuing ala ranean:

To håndfuller små champignon, delt i biter

En kvart paprika, delt i små biter

50 g meierismør

1/2 ts Salt

1/2 ts Pepper

1 fedd hvitløk

Litt løk

2 dl fløte

 

Del 2; kjøtt: 

1 pk kjøttdeig / reinsskav/ kylling / svinekjøtt

En halv løk, hakket i smått

4 fedd hvitløk delt i store biter

En kvart agurk delt i store biter

En halv paprika delt i store striper

4 skjeer rømme

1/2 dl rømme

2 ts gurkemeie

1 til 2 ts pepper

1 ts salt

Grillkrydder

100 g meierismør

5 skiver hvitost

 

 

Fres soppen, ha i paprika, løk, hvitløk, pepper og salt. Når soppen er gyldenbrun heller du over fløten. La småkoke til brun masse med soppstuing.

Mens stuingdelen av gryten koker, stek kjøttet i halve smøret i en stekepanne. Ha i hvitløk og løk, så agurk og paprika. Krydre med gurkemeie, salt, pepper og grillkrydder, men smak deg fram; den kan lett bli for mild. 

Ha i fløte og rømme, og la gryten frese til hvitt ikke vises mer. Ha i resten av smøret og la det smelte inn. Legg på hvitost og la smelte. Server deg selv ;)

 

La halve fatet ditt bestå av kjøttdelen, og den andre av soppdelen. Nyt en middag som ikke gir deg særlig til blodsukkerstigning sett bort fra løken.

 

Attåt passer funlight saft, og til dessert; en bit av kakene til  http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

 

Gutt (8) sparer til langt hår. Les hva lærerinnen hans sier til det.

 

Når en lærer får en reaksjon på noe, kan det bety mye for et barn. Og for foreldrene.

 

Han har tatt beslutningen, og latt hårlokkene forbli uklipt. Mammaen og pappaen hans fikk klar beskjed før jul: "Jeg klipper meg ikke til jul, morsan og farsan, nå skal jeg spare til langt hår."

 

Viktig å respektere. Jau. Men enkelt? Hva vil folk si? Vel, det holdt med de første tankene; hva "folk ville si" fikk virkelig ikke telle; guttungen måtte få spare til langt hår hvis han ville det. Klokelig overså de sidehårene og fall i håret, skrytet av hårkvaliteten, og lot ham spare.

 

Det gikk noen uker ut i nytt år, og det ble på tide med en telefonprat mellom lærerinnen til gutten, og moren hans. Det var en fin prat, og den stolte mammaen fikk høre at gogutten deres var flink i timene. Så kom det en uventet kommentar fra lærerinnen: "..og du, ikke klipp ham, vær så snill. Han er så innmari søt med det lange håret, så please hold saksa unna!"

 

Det var jeg som var den heldige mammaen i andre enden av røret. Lærerinnen som jeg snakket med, er verdens cooleste lærer. Jeg takker høyere makter for at akkurat hun er læreren til sønnen min.

 

Min tøffe, fine, langhåra guttunge. Selv om vi gir blanke i hva folk sier om at vi lar ham ta dette valget selv, var det kjempegodt å høre at vi har lærerinnen hans med på laget. Tenk at hun digger det halvlange håret til gutten vår, vi som er så kjempestolte av ham.

 

Vi foreldrene gleder oss til tiden fram mot sommeren, da vi får se 8åringen vår bli en 9årig gutt med langt hår.

Akkurat som pappaen hans en gang i tiden hadde.

 

Heia skolegutten vår, og hipp hurra for verdens tøffeste lærerinne!

 

 

 

Denne bloggeren duger ikke som forbilde. Les hvorfor.

 

 

It's all about the money, honey!

 

Joda. Mange av oss bloggere kunne vært gode forbilder. Men hvor store penger er det i å fronte trend i form av gjenbruk av klær? Shoppestopp for kloden og sin egen økonomi? Mindre kjøpepress? Hvor god business er det i å anbefale å bruke Cocosa som dagkrem, nattkrem, øyekrem og hårkur, spenol som krem og vaselin som usynlig mascara og eksfoliering? Eller å fikse sin egen lykke ved hjelp av affirmasjoner foran speilet, åpenhet rundt psykiske lidelser, samt det faktum at man ikke behøver å leve som et offer om man har en psykisk lidelse? En gave kan være godt pakket inn, og de unge trenger å lære seg å pakke ut den gyldne lampen de bærer på.

 

Hallo, det er meg det. Jeg er bloggeren som ber ungdommen din slutte å røyke, drikke og ruse seg, og begynne å trene. Jeg er hun som anbefaler barnet ditt å slutte å bruke så himla mye penger på klær, hudpleie og hårpleie, og heller bruke hodet smart.

 

Men media vil ikke bruke meg som noe forbilde, for en stor del av media handler om reklame for alle disse tingene jeg anbefaler å bruke en eneste stor shoppestopp på å boikotte.

 

Nei jeg bruker ikke fillers, det kan man nok se. Restylane og silikon er fremmedord for meg, og jeg lot meg ikke operere før det kunne bli hudsykdom av keisersnittarrene mine. Sett etterpå kan man ikke akkurat kalle det "skjønnhet", det lange arret der. Humre. Men jeg har to skjønne barn. Og jeg en m@therf@cker god damned pokker så god mamma! 

 

Dagens outfit, ser du, er en gammel bukse og en singlett som jeg bruker til pysj. Digger å ligge nude, men når jeg har kids i sengen er det på med klær. Her på Lykketoppen der vi bor, er det like mye lykke i gammelt og brukt, som i nytt. Tore mobber meg for at jeg stadig vekk må sy igjen hull i denne fargerike buksa, men jeg er så glad i den. Den eneste luksusen jeg har unnet meg i stedet for å kjøpe mange eyebrowpencils, er microblading, som ikke er permanent. Jeg var så uvitende da jeg var ung at jeg raserte øyenbrynene mine med piercings. 

 

Jeg fronter sunt kosthold som ikke koster særlig cash, joggeturer til bra musikk, å heller bruke penger på opplevelser enn tingklærsminke; jeg digger gjenbruk og billig hudpleie hvorav noe man også kan spise. Cocosa kan brukes både på kjøkkenet og badet, og jeg digger fretex og bytteparty. 

 

Now really; jeg kunne joinet mølla, ikke sant. Pøst på med sponsede operasjoner, reklamert for 5 forskjellige kremer som "du behøver", hvor hver krem hadde kostet over tusen spenn krukka. For omg du trenger å fylle den skrukka.

Eller gjør du det? Kan du ikke bare være som du er? Hva er galt med rynker, smale lepper, bruktklær, vaselin, cocosa og spenol?

 

Jeg begynte aldri å blogge for å bli noe slags forbilde. Dette er i utgangspunktet et arkiv der mine etterkommere kan finne min historikk innen psykiatrien på 90tallet. Jeg ser meg tilbake og vet at jeg nå er et forbilde for den jenta jeg en gang var. Hun som kviet seg for å stå opp av senga fordi hverdagen langt fra var noe å skryte av. 

Nå er jeg stolt av meg selv. Jeg er mitt eget forbilde, for mitt selvbilde for 7 år siden. Jeg er nok ingen andre's forbilde, men mitt eget, yeah.

 

Du kan være ditt eget forbilde, du også. Se deg tilbake på tider tøffere enn dette, og erkjenn at du nå er det forbildet du da behøvde. Framtids-deg. Visualiser det forbildet du vil være for deg selv i framtida, og strekk deg mot deg selv. 

 

La oss fortelle ungdommen: Hey, du kan få psykiske lidelser av å røyke hasj, listen to my story long time ago. Fjern alt dette sukkeret og stivelsen, og spis heller mer spennende mat. Bli avholdsmenneske, det er en rus å alltid være edru og rusfri. Lag et gjenbruksparty der dere bytter klær og ting dere er lei av. Lag SPA og bruk billig shampoo og balsam, samt cocosa som hårkur. Bruk cocosa, vaselin, sukker, salt og spenol som kroppspleie og hudpleie etterpå. Snakk positivt til hjernen din og fokuser på det du er takknemlig for. 

 

Ta deg et bad og slapp av,

stans verden fordi du vil av.

Vær fornøyd med den du er.

Hva sier du, er du sær?

Det er bra, det trenger vi her

 

Vær ditt eget forbilde nå

for den gang da din fortid lå

i ruiner, og du var forlist.

Nå har du livsgnist,

og du har reist deg.

Ditt eget forbilde du er på din vei.

 

Rise and shine,

drop the wine 

Don't go shopping even more,

stay inside and lock the door.

 

Du er bra nok som du er nu

ditt eget forbilde, all day throught!