Hey, you, vi har savna deg …lenge nok nå. På tide å hilse på. Lenge har bloggis vært bortis, og det gjør noe med toppbloggere fra et par år tilbake å ikke sende ut til deg akkurat hva vi har å sette frimerker på.
Kjeder du deg? Uten oss ja? Damned, kunne ikke skjønt deg bedre. Nå har du lenge nok holdt ut med frimerkesamlerne, sladredivaene og de misunnelige kakerlakkene som ligger på ryggen over alt i Smalltown. Kommer seg aldri noe sted, men følger nøye med opp ned.
ChrisJ og jeg har vært på en del roadtrips, og i dag har jeg tenkt å kjøre oss gjennom den ultimate roadtrip. Med all ære til henne som i timesvis har sitti og trøkka gass ved siden av hu langt forbi polene fantasifulle dama.
Så. Vi. Starter .Her.
I Norges hjerte. Før vi kjører på vil jeg påpeke noe: 10 år yngre enn meg sitter ChrisJ i førersetet. Det gjør hun også hva angår modenhet. Så før vi kjører bytter vi alder. Siden hun er en av de jeg spør om råd og sånnt, går det ikke an å påstå at denne baben er yngre i hue enn meg.
Aller først tar vi et raskt stopp og tar over en leilighet hvor vi kan arrangere bad taste party og sånnt. Bare for å ha et sted å party når vi kommer hjem. Gud vet når. Overtakelse: Bæm!
Så kjører vi til Trondheim, hvor vi for første gang skal på teater. Iha. Rett etter det fyker vi til en bondegård, hvor vi puster ut foran en låve. Teater ble for mye for oss. For mye latter.
Vi rister av oss gårdslivet og tar ferja over til Tyskland. Christina kjører som et svin der, selvfølgelig. Noe norskt driving ville vært scary på de Tyske veiene.
I Paris blir bilen til Christina poppis. Så vi leier den ut for 50000 kr dagen og hiver oss på et fly.
Innom Amsterdam rekker vi ikke å selfe oss selv inn i noe glis før vi akkurat rekker flyet til Thailand. Her får vi diaré, men det er et helt annet kapittel. Et innlegg jeg tror vi hopper over. Phi phi sier Christina. Jeg svarer: “Eeh, ti hi ja…” “Nei Helene, vi er i PHI PHI!”
AAAAH, og der ble vi i 2 mnd, og fikk etter to uker kidsa sendt etter oss trygt og sikkert. Chris J og jeg holdt 10 slanger til sammen, kosa med svære edderkopper fordi vi trodde de var bamser, sloss med en krokodille fordi den ikke gikk an å spise som storgodt, ga ei ape en ekte Norsk klem, satt på elefanter og lærte oss Thai language på ei uke. Jeg fant drømmemannen og tok ham med hjem. Med all den kampsporten han kunne var det verdt det. Men det er klart, vi måtte innom Frankrike for å ta med oss den fancy bilen til Christina.
Joine neste gang kanskje?
Good girls on the road
giving fuck a mode
In a window finger
Bad bitches knows we’ll linger
Smalltown has a lot
of that kind of judge slut.
Head high girl
in every road curl
Road, road
trip trip
Hipp hipp HURRAAAA …. Norge i RØDT, HVITT OG BLÅTT: Vi måtte jo hjem i god tid før is-dagen!
Jeg ser at bloggverden har krympet, og hoppet over til den tikkende tokken og andre sosiale medier. Perfekt. Da kan jeg endelig gjemme meg her i blogghjørnet slik planen en gang var. På den tiden var vi bloggere oppe i over 83000 lesere i døgnet. Nå kan vi altså skrive i vei og gå i dekning, om man skal beskrive det slik.
Vi la forbipolene ned i pause av grunner jeg visste ville forsvinne. Fullt klar over at jeg kom tilbake. So here I am.
På bildene ser dere henne. Det var meg lenge før jeg begynte å skrive forbipolene. Det er fortsatt meg. Jeg slenger med disse bildene for å banke litt i bordet. Hun, den altfor snille jenta som alltid gjorde så godt hun kunne. Som hadde “feil venner” så ryktene tok fyr i lufta rundt henne uansett hvor i Smalltown hun ferdes. Spekulasjoner.
Konspirasjonsteorier.
Åpenhet og ærlighet drepte noen av dem.
For jeg var aldri narkoman, som dere vet, dere som har lest denne bloggen. Jeg var altfor grenseløst grei, og lot dem pisse på meg i all usynlighet, tråkke på meg i all synlighet, og håne meg i all skam.
Tida kom og tida gikk, mens ryktene tok av.
Men jeg var aldri slem. Se på denne unge mamman, kunne hun noensinne bitt deg i ræva?
Så i 2026 starter jeg med temaet BYGDAMONSTER. Alle som bor i en liten by, vet at de egentlig bor i ei bygd. Og hva skjer der? Ingenting annet enn at det paranoide bygdamonsteret hopper omkring med sine rather premature “siste nytt”. Det er som om hele byen er tapetisert med svære plakater ved navn “Se og hør”, “hit og dit”, og “her og der”
Like, fuck my mind a little more, monster, and you will turn into a tanned Troll.
Grunnen til at dette er det første temaet jeg åpner sesongen med, i stil med “The Bridgetons”, bare uten gossip, er at jeg sitter her og kjenner på en typ sårether så trist, at den inspirerer. Jeg er så lei meg, men så slolt av den jeg er, at jeg skal ut og løpe etterpå. Jeg er som en stor tåre.
For nok en gang har jeg fått en Smalltown-plakat slengt rett i hodet. I denne lille byen bor det en familie som misliker meg så sterkt, at det ligner på hat. Poenget er at denne snedige familien aldri har snakket med meg. De bare mer enn liker meg ikke, fikk jeg klar beskjed om i dag.
Aldri har man gjort dem ille, du vet. Aldri har de hørt hva som bor bak uskyldige øyne. Så dem det ikke i de øynene, forresten, at der bodde bare godhet? Men de skal synse, og de skal mene.
Det bare det at på den tiden de tror jeg var det de trodde jeg var, løp jeg rundt på stranda med ungen min. Av ren kjærlighet
Du vet hvem du er. Du kan forsvare den unge jenta med hele ditt hele ditt hjerte. Og den dama du har blitt, kan du elske med hele det samme hjertet.
Du løp da, og du løper nå. Er du utsatt for bygdamonsteret, har bygdadyret gått i hi. Det er da du skal på med joggeskoene og løpe som om du har fanden selv i ryggen. Du skal fikse hodet ditt med dopaminer og endorfiner, og selv om de sårer deg nå med alle sine latterige rykter og løgner, kommer det til å forsvinne ut av ditt hobbithus som om du tok på deg en praktisk ring.
Monster og dyr elsker å prate. For dem er visst bedre selv. Bare ikke om seg selv. Altfor snille du får hjertesår av slikt, og for hver gang banker det store tunge hjertet ditt sterkere.
Kjære rådyr, ligg ikke der i frys. Reis deg og løp for livet. La dem snakke, la dem le. La dem paranoide se, at de tok feil i sitt vett, og du hadde rett.
Jeg vil gi deg et råd. Snakk med de som kjenner deg. Få det ut. De vet hvem du er, og kan minne deg om hvor dumt det hele framstår fra wannabees med komplekser og altfor store fordommer til å bære. Dem kommer til å falle. Ramle. Kjenne at alt ut er 3 ganger tilbake innem de får snudd seg og tørka seg bak.
Innen de får feid for sin egen dør.
Mens sladretrangen klør og klør.
Klør sånn å fortelle videre det dem nettopp hørte, at de aldre rekker å tørke seg ferdig.
Se deg ikke tilbake.
Og har dem kids? Da kommer de monsterbarna aldri til å hverken klippe noen navlestreng eller slutte med bleie.
De må jo høre på sladder, det er sånn dem er opplært.
Så snakk med vennene dine, reis deg og løp. Tren. Bli svett. Dusj. Så ser du deg i speilet og forteller deg selv at du er mer enn god nok som du er. Særlig siden du oppi det hele synes synd i det lille bygdamonsteret. De krymper litt for hver gang karma is in town. Det er synd på dem. Stakkars små kryp.
Godt æ se deg igjen, reader. Bæm bæm let’s have fun again, hva? Husker du rocketog, tusenfryd og alt det andre vi fant på?
Media. Internett. Den digitale, hemningsløse tidsalderen. Klikk ellers klikker vi. Kommenter, og gjerne så negativt ladet som radioaktivt mulig. Men tål steken, for du er med på den russisk rulletterte leken. Bare ikke tråkk over streken. Or drink some wine, then cross the line.
De pakker ikke inn ordene sine, men gjemmer robot-ansikt bak nettklær og digitale hender.
Empati og fornuft drukner bak inter og forklednings-nett, og du får ikke se. Nei du får ikke se.
Den ekte empatien, den får du ikke se noe til. Kun den hensynsløse ærligheten.
Men hva er meningen med moderne digidrama, hvis ingen noensinne kommer til enighet? Når de ærlige svarene kun kommer anonymt fram som illsinte spydspisser på internett. All the drama; oh, the drama. Ved å bruke så mye tid på krangling som man gjør i dag, bør man virkelig like å diskutere.
Media har lagt seg bråkete stille men sikkert, som et nett rundt kloden gjennom 60tallet, over 70tallet, througt the eightees, tvers over 90tallet, rundt år 2000, for så å regne over verden som strålende radioaktive etterdønninger i 2018.
Man kan “formidle meningen sin” anonymt. Så det dundrer i bordet. Der man før kunne danse av glede på partyet’s stødige bord, er ikke det lenger mulig nå. For samme hvor stødig bordet er, står trollene klar med nevene sine for å dundre til du faller. Kun askeladdens speil foran morgensola funker, der man kan stå fram i lyset med sannheten, til nett-trollene sprekker.
Kommer du med en mening om noe i dag, skal det under lupen. I kvinneforum, gruppegrabber, grabbegrupper og kommentar-minefelt.
Den ene debatten tar over etter den andre, parallelt med et eneste stort sammensurret bråk av krangel over hele kloden. You’ve got to fight for your right to …party? Nei festen er over: nå gjelder det å fight for your right to fight. Selv om det ikke var dette du så for deg da du skulle tegne framtida med flyvende biler og aliens med robotvenner i barneskolens uskyldige klasserom.
Det krangles, debattereres og diskuteres om eksponering og barneoppdragelse til sukkerbunnen svir seg, grøten koker over, og ingen hører at barna gråter. For ørene er lukket for virkeligheten, og munnen er knepet sammen i det sinte setninger postes anonymt på forum og i minefelt, nei, kommentarfelt. Svarene man får svir i magen, selv om man ikke kjenner trollet som har gjemt seg bak skjermen. Forsvunnet under nettet, der ute i skogen av bedrevitende wannabepolitier, ligger trollene på rygg og ler så verden rister under oss. Og vi biter på, om og om igjen, til unaturlige katastrofer oppstår som digitale bomber.
Skal barna kjønnsmerkes i rosa og blått? Vaksinasjon eller ikke? Hva er grei flørt i arbeidslivet og hva gir deg grunn til å rope ME TOO? Donald duck eller trump? Opera eller Oprah? Og hva ville Putin sagt hvis han ikke fikk putin sin til kvelden? Saklig, hadde han vel sagt. Saklig.
En debatt eller to er ok, men nå krangler vi om alt. Hele tiden koker det på nett. Vi er opptatt av å rope ut meningene våre, og det til enhver tid. Før i tiden var folket fornøyd med å høste godene åkeren ga dem, samle seg rundt middagabordet og se hverandre i øynene. Estoffer var et ord man ikke hadde funnet opp enda, og “TV” var to bokstaver. Stor T og stor V.
I Trøndelag satt man ikke bak en ting og kranglet med en fremmed fra sør og en stranger fra nord ved å trykke på tingen mens hjertepumpa slo.
Nei. De kunne fint være enige om at de var uenige. Og de visste klokelig at de uansett ikke kunne bli enige med alle menneskene i resten av verden ved å skrive brev til dem. Hvorfor unødig bruke verdifulle minutter av sin tid på å krangle med verden, når noen liker dongeri og andre digger ull?
En del av det radioaktive mediaregnet handler om mote, og det å gi fra seg stemmeretten når det kommer til sin egen kreative sans og samling.
Den ene sesongen skal du være tynn som en sytråd, og er du ikke det så kan du bare gå og balansere på en forbanna ulltråd med deg. Så skal du ha svær rumpe neste sesong; ja det er ring ding dong. For alle penga; ligg på magen i senga. For nå er stumpen operert så det svir, ja det er smerte det koster og mote det gir. What to do next season? Følg med men dropp den isen! Vipps er det svære pupper som rocker, og ulike sokker. Neste sesong er visst silikon ut, og du skal helst ha kraften til en stut. Men krefter harmonerer ei med luft og vann, som gjør deg slapp i bøtter og spann.
Og hvem sitter ved roret og styrer? Jo, troll og sånne uhyrer.
Hva skjedde med ekte treverk fra Røros, nå ser jeg bare pripne sølvfat. Er vi alle her på anonym utstilling, og har vi glemt ordene selvstendighet og folkeskikk blant alle de hypernoderne ordene? “Serr”?
Jeg kjøper det ikke. Nei jeg kjøper det ikke. Ikke behøver jeg å krangle med en verden av ulike meninger, og ikke trenger jeg ny rumpe og fyllinger i den sinteste rynka mi. Jeg er ikke her på utstilling, og jeg er ikke her for å krangle med fremmede. Er du?
Nei, la minefelt høre krigen til, og la krigen stille dø ut. Å slenge dritt til hverandre uten peiling på hvem hverandre egentlig er, that is a waste of time. Verdifull tid.
Jeg setter meg heller ned på den naturlige lille ræva mi og skriver ei låt. Here we go:
Elf of an honey
All the drama bitch named Karma.
Kick it on the internet play some russian roulette.
Walking together; would it be better?
I know how you feel, but time will heal. It is the life’s deal
I know you’re sad cuz they’ve been hurting bad but do you really let’em make you mad?
All the focus Hocus pocus
Hocus focung pocus..
It aint real, it aint real It’s the nature f@cking wheel.
Det er torsdag 10. august 2017, og en helt vanlig morgen for de aller fleste. Men ikke for Marita (25). I det hun våkner til, ser hun i ørska at puten hennes er dekket med hår. Hun kommer seg ut på badet i en fart, og stiller seg foran speilet. Der drar hun i håret mens hun studerer speilbildet sitt. Det faller av. Håret virkelig faller av.
-“Jeg fikk panikk!” forteller Marita, og forteller om den første dagen av den fortvilte krisen: “Jeg så jo hvilken vei det gikk. Skjønte at alt håret mitt faktisk falt av.”
I dagboken sin skriver Marita:
Torsdag 10. August; Herlighet! Startet dagen med å finne storparten av mitt eget hår på hotellputen min. PANIKK! Hvordan i alle dager skjedde det her, på én eneste natt? Ikke var det mange timer med søvn heller. Knappe 5 timer. Shit!
Marita ringer legen og frisøren. Hun får time dagen etter hos legen, som kommer til å fortelle henne om Alopecia universales. Om hvordan hun faktisk ikke kommer til å få håret tilbake, og at alt håret på hele kroppen kommer til å falle av nå. Etter hun har vært hos legen kommer hun til å måtte oppsøke frisør. Livet skal endres nå, og hun går inn i en ny fase som krever mot av henne.
Dagboken hennes vitner om tøffe timer:
Fredag 11 August. Med skolestart om knappe 5 dager kjenner jeg at angsten kommer. Har visst fått Alopecia. Hva er oddsen? Egentlig er den lik null. Typisk min uflaks! Er det i det hele tatt noe jeg ikke får? Nei. Nekter å sette meg på skolebenken uten hår på hodet, og selvfølgelig er det helg.. og den leveringstiden på parykken jeg fikk bestilt i dag er lengre enn som så. Flott.
For det et like før skolestart for ei ung dame med tre barn på 1, 4 og 7 år, og sannheten synker ikke inn enda. Hun håper inderlig av det er den uforklarlige sykdommen som skal forsvinne; ikke håret hennes. At alt skal bli som før, og at håret skal vokse ut igjen. Hos frisøren skjønner de fortvilelsen hennes, og parykk-bestillingen blir til hastesak. Det er hos frisør Bello i Stjørdal at Marita blir tatt på alvor.
August. Sommer og sol. Mens jevnaldrede drar på stranda eller telt-tur, står Marita inne på det hvite, flislagte badet sitt. Badet med det store speilet, stellebordet og badekaret. Selv om det er lyst, er det mørkt og trist i hennes sjokkerte verden, der hun står og gråter. Hun river ut store hårmengder av det sorte lange håret sitt, og det er vanskelig å godta. Dette skjer bare ikke.
Lørdag faller ned i vasken sammen med det meste av håret og alle tårene. Marita spør en venninne om hun kan låne hårmaskinen til typen hennes. Det får hun, men bruker et døgn på å mote seg opp.
-“Søndag barberte jeg av meg resten av håret mitt. Etterpå gikk jeg frem og tilbake mellom 2 store speil ute i gangen, og speilet på badet. Studerte hvordan ansiktet mitt så ut og sånnt. Det var uvant, men godt å endelig få barbert av det, så slapp jeg påkjenningen ved å miste det.”
Hun skriver i dagboken:
Søndag 13. August. Når det ser ut som om man har skabb er det bedre å fjerne restene av egen fri vilje. Fri vilje er vel å ta i.. eget valg var det vel uansett. Jeg og Ivar sto sammen på badet å fjernet håret på hodet. Det er alltid Ivar som får gjennomgå! Stakkars brore ❤ Er det ikke fødsel han må være med på, så er det jaggu det her også. Jaja. Hva har man søsken til? Det sagt; Det føltes befriende. Ikke så det såååå ille ut, heller. Ikke fint, men heller ikke stygt. Feelin’ like Sinnead O’Connor når sant skal sies. Kan vel lære meg å leve med det her bare parykken kommer til skolestart.
Mandagen etter fikk Marita en telefon som gledet et ungt sinn; parykken hadde ankommet salongen.
-“Jeg syntes ikke den var fin. Den var mørkebrun, ikke sort som mitt var. Og det var mye mer hår på den enn pent var. Som å dra fra frisøren og ikke være fornøyd” sier Marita, som nå skulle få merke de økonomiske innhuggene denne sykdommen skulle gjøre i livet hennes. En alenemamma som fra før av akkurat fikk endene til å møtes, måtte nå inngå nedbetalingsavtale med frisørsalongen om en parykk til 13 000 kr.
-“Jeg skal starte nedbetalingen nå, etter et halvt år. Parykken hadde levetid på 5 måneder, så nå er den utdatert og jeg har klipt den. Jeg har gjort alt for å bevare den, og nå har jeg ikke råd til ny. Jeg setter den på et isoporhode for å vaske den, klippe den, og den henger der mens jeg sover.”
Marita forteller om frisørproduktene man i tillegg må bruke mye penger i måneden på. Spesialprodukter som shampoo, balsam, hårkur og balsamspray må til for å bevare slike parykker må til. Det holdt ikke med sjokket og fortvilelsen, nå måtte hun innse at dette kom til å koste mye mer enn hun kunne gape over.
Tårene stanset ved barbermaskinen. Hun hadde grått mye, men nå var det godt å ha fått barbert av alt håret. Parykken strammet rart, men under den kunne hun gjemme seg. Og hun fortsatte å skrive i dagboken:
Onsdag 30. August Tre dager er gått siden huden begynte å brenne. Føles i alle fall slik. Det er vel bare slik det er når håret på hele kroppen slipper hårsekkene. Men som alt annet kommer jeg meg helt sikkert gjennom det her også. Det er jo tross alt bare hår! Parykken er awesome. Dessuten så er det faktisk ikke så verst å ordne håret på kvelden å sette den på isoporhodet. Sparer en del tid på morgenen. Helt greit for min del.
Skolen starter for høsten, og Marita sitter i kantinen med medelever og venner. Det er 1.skoledag og de fleste elevene er stylet og freshe. Plutselig utbryter ei jente: “Hå? Marita, seriøst? Har du begynt med parykk?
-“Jeg la hendene foran ansiktet mitt og lo av nervøsitet, for jeg var redd for at resten av kantina skulle få vite det. Så sa jeg: “Ja jeg har det. Du skjønner, jeg mistet alt håret. Jenta svarte bare “seriøst?” og jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hennes. Hun ble stiv i maska.”
Det er stor kontrast på da og nå. På den tiden hadde den unge alenemoren et håp om at det ikke var vedvarende. Nå har sannheten sunket inn: “Det er bare hår, og det kommer ikke tilbake.” sier hun med stødig blikk og en ro over seg som forteller om aksept og mot.
Det gjør ikke lenger noe om folk vet. Det har ikke noe å si at folk tror hun har kreft og stirrer på henne når hun åpner døren uten parykk. Eller som den dagen hun dro til barnehagen uten parykken: “De glodde. Men det skjønner jeg. Jeg hadde vel glodd selv sikkert.”
Hun må leve med en hud som brenner og et ønske om øyenbryn og øyenvipper, men tar det hele med en tapperhet man bare kan beundre.
-“Det er ganske feminint å ha hår. Det å flette, farge og sette i strikk. Irritere seg over at hårsveisen aldri blir bra og sånnt. Men nå har jeg sykdommen Alopecia universales, og sånn er det bare.”
Direkte tatt ut fra Norsk legemiddelhåndbok om Alopecia:
Alopecia areata er flekkvist håravfall, alopecia totalis omfatter hårtap i hele hodebunnen og alopecia universalis alt hår på hodet og kroppen. Man mener at årsaken er en autoimmun, forsinket hypersensitivitetsreaksjon mot et hårassosiert antigen.
Forbipolene takker for bloggervjuet, og lar ikke denne saken ligge. En så tøff ung alenemamma som dette fortjener all den lettelse hun kan få. Har du idéer er du velkommen til å ta kontakt på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/
Jeg titter opp overalt og irriterer vettet av deg. Hele veien har jeg bare vært i veien for deg. Jeg, en utdanningsløs tøs av en klippekortpasient ved psykiatriske institusjoner som aldri fulgte veiene dine. Du, en frustrert kontrollfreak som helst skulle malt livet mitt i andre farger. Dine farger. Now aint that a shame? Ja, jeg mener dine vrangforestillinger, ikke meg. For hverken jeg eller min diagnose bipolar 1, er noen skam. Bare i ditt hode.
Tittei, her er jeg igjen, bare for å minne deg på hvor latterlig du er med dine fisefine fordommer. Du som hadde falt sammen hvis noen hadde hørt fasaden din sprekke med en kroppslyd. Du som ikke tror veggene har fluer og dyr med ører på. Hviske og tiske er dine beste venner, well at least you think so.
Tittei. Her er jeg enda en gang, for å fortelle deg at livet mitt rocker nå som jeg slipper å prøve å være en del av din indre sirkel. Er jeg fortsatt i veien? Still don’t need no education? Leave them kids alone? That’s too bad. Du vet, det er ikke alt du kan kontrollere. Kun deg selv kan du styre. Nåh, jeg vet tanken på at du ikke kan fjerne de skammelige psykiatriske diagnosene er frustrerende for deg. Men ga du meg en knapp som jeg kunne trykke på og så forsvant min bipolar, ville jeg aldri trykket på den knappen.
Jeg kommer til å ta noen valg framover som du ikke kommer til å like. Men så er det samtidig sånn da, at jeg respekterer ikke dine fordommer mot det uvanlige som strider mot ditt a4liv, så hva du liker og ikke liker, er ikke lenger viktig for meg. Du har gjort alt du kunne for å ødelegge for meg i flere tiår, og makan til egoisme er det ikke lenger noen jeg vet om som eier og har. Bare du.
Sånn er det, og sånn blir det, at du kan gjøre hva du vil og si hva du vil: du kødder med feil dame: you don’t own me.
Tittei du. Du som problematiserer hele min eksistens på grunnlag av min diagnose. Du som håner alt jeg sier og gjør, og sørger for å holde meg utenfor ulveflokken din. Du som har bestemt deg for at jeg er en trussel, fordi jeg er annerledes: Føkk hele deg. Bare vent til den dagen da du virkelig for real merker at jeg forlengst har reist meg. Du kommer til å angre på at du prøvde å spre en åker med møkk rundt meg. For jeg sådde en blomstereng på den åkeren, og nå er den nice as hell.
Du. En såkalt godt voksen person som elsker å invitere den forminskede ulveflokken din til falske måltidsstunder, mens du tror alle vi du mener ikke passer inn, sitter utenfor og se på. Alle oss som du skapte ulvekonflikter med opp gjennom årene. Det begynner å bli mange av oss. Vi er mange nok til å samles på blomsterengene våre og spise egne måltider. Så vi sitter ikke og ser på, kan du skjønne. Vi har bedre ting å foreta oss, og har det ganske gøy sammen, us outsiders.
“Psykiatriske diagnoser er synd og skam” piper det oppe i topplokket du går rundt og bærer på. Well, let me tell you something! Det er sånne som deg som er synd og skam, ja det er slike som du som til slutt blir ensom på møkkapletten din, mens alle vi som aldri var gode nok for deg og saueflokken du snart har spist opp, går sosiale tider i møte. Vi har nemlig funnet ut at vi passer godt sammen til å møtes rundt trivelige måltider for å skape fine minner. Vi er outsiderene. Noen av oss har diagnoser, mens andre har lagt bak seg bratte bakker og mørke fortider. Og vet du hva? Det er spennende å bare være akkurat som vi er. Vi har mye å snakke om, og vi trenger ikke å endre oss for å tilpasse oss a4fasaden din. Fra nå av er det du som kommer til å måtte tilpasse deg våre valg, eller se deg bak skulderen; der er døren. Ta oss som vi er, or grab that door.
Og hvis du går ut den døren, noe vi for stemningens skyld håper du gjør; ta med deg de falske fordommene dine. For ikke å snakke om illusjonene dine. Ingen her på blomsterenga gjøkeredet kommer til å endre seg for at du skal forstå psykiatriske diagnoser og mørke fortider. En diagnose i seg selv på våre munner heter “trangsynt”. Sjekk deg for diagnosen “trangsynt”, og frustrer deg videre i livet mens du står utenfor og ser oss smile og le,
. ..uten at du kan fatte hvorfor synd og skam kan være så lykkelige, mens hviske og tiske bare gjør deg så trist.
Kommer ditt nettverk til å stå klare med medalje til deg straks du er ferdig med den utdannelsen, som du forøvrig egentlig ikke ønsker å gjenomføre selv? Og hvis de gjør det, er det kun for den timen, eller står de ved senga di hver morgen og klapper deg inn i dagen din? Er det premie på gang fra familien din når du sitter i den kontorstolen og har fått deg den jobben, selv om du i virkeligheten drømmer om å jobbe som profesjonell danser? Og hvis du får en premie, har du helt glemt at de har egne liv å leve?
Bli med meg og stans tiden. Stopp opp og tenk. Hva i alle dager, timer og minutter er det som gjør DEG lykkelig? Hva er det som får deg til å danse deg syngende ut av senga, fordi du gleder det sånn til dagen din? Hva VIL DU?
Jeg som skriver dette, har flere ganger hatt press på meg fra et spesielt hold. Det eneste jeg vil er nemlig å skrive, male bilder og male glass. Slik ble det, at jeg aldri fullførte noen utdanning. Jeg fikk tidlig følelsen av at jeg ikke var bra nok. Karakterene holdt ikke, og ingen ga meg ros da jeg var ung og hadde veiskiller foran meg. En av de som skulle vært mitt forbilde mente at jeg burde bli psykolog. Jeg skjønte aldri hva vedkommende bablet om, og hadde ikke denne drømmen selv. Jeg ville utdanne meg til journalist.
Men så ble jeg syk av bipolar, og i år 2000 var “fiaskoen” fullbyrdet, i form av uføretrygd og en utdanning lagt på hylla. Dvs jeg prøvde å imponere med gode karakterer et skoleår, men hadde forlengst mistet troen på meg selv. Når det eneste som driver et menneske er å imponere et annet menneske, mister det presterende mennesket gløden og viljen til å lykkes. Å leve sitt liv for andre er dømt nord, ned og under.
Guess what? Jeg skammer meg ikke lenger, men har akseptert utgangspunktet mitt, som er en diagnose jeg ikke kommer unna. Å akseptere uføretrygd i seg selv vil nok kreve litt mer av meg, men jeg har iallefall tid til å gjøre det jeg virkelig digger: å skrive!
Nei, det imponerer ikke mange at jeg hverken har utdanning, bil eller fast jobb. Men det imponerer heller ikke meg at de faktisk har den primitive tankegangen som går ut på sin egen fasade. Som handler om at dem de omgir seg med må være “bra nok” i form av å ha papirer på at de duger til noe. Først da kan de skryte av å kjenne dem. Først da matcher de fargene i de falske fasadene.
Ville det gledet deg å matche disse fargene? Sånn for real? Når du vet du ikke ville vært bra nok bak kassa på dagligvaren, eller som renholder på apoteket?
Lever du livet ditt for alle de andre, eller er du her for å ta egne, private, selvstendige valg? En akademiker er ikke bedre enn en praktiker, og du skal vite at du er god nok akkurat som du er. Om du liker å jobbe innen renhold så er det bra nok. Om du liker å utdanne deg høyt fordi du brenner for å bli lege, så er det også bra nok.
Se for deg en framtid der du er så heldig å få bli besteforelder. Barnebarna dine kommer bare til å bry seg om en ting, og det er om du er ekte og tvers gjennom snill.
Hva du har å fortelle fra gamle dager er ærlig talt koselig det, men barnebarna dine kommer bare til å være opptatt av nåtiden sin. Og om bestemor og bestefar fulgte sine drømmer.
Stay true to yourself. Dette livet ditt handler om deg selv, og det er kun dine egne veier du skal gå. Hvis du tråkker over i andre sine spor, vil du garantert bli påkjørt. For ikke å snakke om overkjørt.
Min livsgnist er stor nå som jeg er sann mot meg selv. Jeg har sluttet å plage meg selv med tanker omkring dårlig samvittighet. Vonde følelser fordi jeg velger å ikke utdanne meg, er borte. Hvorfor? Fordi de ikke var mine følelser, eller mine tanker i utgangspunktet. Jeg er ikke her for å utdanne meg slik at jeg i noen minutter kan imponere mennesker jeg ikke engang liker. Og som ikke liker meg så lenge jeg ikke gidder å imponere dem. Jeg er her for min egen del. Og du er her for din egen del.
Vi som har barn, har et ansvar for å behandle deres mentale helse med aktsomhet og varsomhet. Vi kan gi dem bistand siden det alltid finnes noe å rose dem for. Der er måter å vise dem at de ikke trenger å imponere noen, og respektable veier å gå sammen med dem uten å forstyrre deres fantasifulle idéer. Barna og ungdommen er gode nok som de er, og den dagen de flyr ut av redet, gjelder det å huske på at vi fortsatt er deres foreldre. At vi ikke bør komme med pekefingeren og kritikken, men rose dem for å tørre å velge egne veier.
I’m an outsider, but a good enough one in my heart and my goal.
You are a star upon your own road, and I’ll leave you alone there.
We can meet by the sea, you and me.
But only in respect and harmony.
Du kan riste av deg alle andre’s forventninger. For hvem er du her for å imponere? Deg selv, og bare deg selv. Å fjerne andre’s tulleforventninger skaper den roen du behøver for å gjenomføre dine mesterverk. Og kjære danser: jeg vil heller se deg på en scene under en Pink-konsert sammen med de andre glade danserne, enn på et grått kontor sammen med rotter du ikke hører sammen med. Den som påførte deg kontordrømmen sin skal liksom bli trist av å se deg glad på den scenen, eller? Er det kjærlighet?
Velkommen til noen mamarazzibilder av faren til ungene mine. Jeg sutret over en trasig oppvaskmaskin som jeg en gang i tiden kjøpte i Ikea’s billigkrok. Hva skjedde? Joa, barnefar kom og fiksa den. Og ikke nok med det, så fortsetter teksten under bildet.
Han driver og lager middag til oss også. For en god damned superpappa! Her ligger jeg utstrakt på sofaen, mens barna ser barneTV, og middagen blir laget uten at jeg løfter en finger. Bængshot altså, det er sjelden luksus. Alle aleneforeldre vet at dette er fantastisk, ubeskrivelig LUKSUS!
Historien til “Stina” ble delt over 11 000 ganger på nettet, men vi beholdt henne anonym. Dette var i samarbeid med foreldrene. Jenta hadde tross gått gjennom en tung og rastløs tid med mobbing. Hun var ikke klar for åpenhet i tillegg. Vi har kontakt fortsatt, men har ikke hatt tid til å treffes på en stund. Hvis du ikke er en av de som leste om henne, er linken her:
Jeg visste ikke at denne historien kom til å engasjere så mye, og jeg reagerte på impuls på den bussen den dagen.
I dag møtte jeg henne igjen.
Det ble en spesiell busstur. Jeg satt med tårer i øynene og varme følelser inni meg. For tenk. Hun sa at alt har ordnet seg nå. Hun går på ungdomsskolen og er venn med alle jentene i klassen sin.
Jeg ble så rørt. Så innmari glad. Hun har venner og er inkludert! Stina blir ikke mobbet lenger!
Hun satt der i verdens tøffest black jacket, den cooleste hatten du kan tenke deg og en stil av en annen verden. En tøff verden. Kanskje fordi veien hennes hit var tøff? Jeg griner litt når jeg skriver dette også, for da jeg traff henne var hun en jente som satt kuet på den skolebussen, og prøvde å putte øreklokkene inn i ørene sine for å slippe å høre alle de stygge ordene baksetegjengen pepret henne med. Hun forsøkte så godt hun kunne å overse. Mobbing er stygt. Så veldig veldig stygt. Ja jeg reagerte. Nei jeg fant meg ikke i det. Ja jeg var usikker på om jeg gjorde det rette. Men etterhvert som forskjellige medier skrev om innlegget, og det ble delt i en rasende fart, ble også eksperter intervjuet. Jeg husker at en av disse uttalte at jeg hadde gjort det rette.
Siden har altså alle valgene foreldrene til jenta tok, gjort sitt til at hun ikke lenger blir mobbet. De hadde allerede begynt prosessen med skolebytte og diverse andre tiltak da jeg møtte verdens mest sjarmerende jente på bussen. Tenk å bli reddet av foreldrene sine… Tenk å ha foreldre som er så glad i deg, at de kjører på med alle slags tiltak til alt har ordna seg og du føler deg trygg igjen..
Jeg vet at både jenta og familien hennes leser dette. Skal vedde på at jeg ikke engang behøver å sende melding til mamman hennes. La oss gjøre et eksperiment: Kjære mammaen til jenta på bussen. Visste du at hvis man googler “Hvordan reagerer reinsdyr på mennesker som kler seg ut som isbjørner” så kommer JEG opp? Vel, din datter fortalte meg det i dag. Og vi har mye mer å prate om, så hvis dere kan fortelle meg når det passer; så baker jeg gjerne ei kake en lørdag eller søndag begge gutta mine er hjemme.
Til dere lesere vil jeg si takk for at dere engasjerte dere så kraftig den gangen mammaen til Stina og jeg ble enige om at jeg skulle publisere denne historien. For Stina betydde det enormt mye den gangen, og hun leste og fikk med seg de fine kommentarene dere skrev til henne. Dere brydde dere, og vet dere hva? Det var ikke alle i det offentlige som gjorde det. De som skulle brydd seg, gjorde ikke det. Men plutselig hadde allefall 11 000 mennesker brydd seg med å dele. Pluss diverse aviser på nett. Nå var hun den lille kjendisjenta som bare noen få rundt henne visste om, kan du tenke deg hva det gjør med ei 12 år gammel jente at så mange mennesker bryr seg? Hun fikk være i fred, men samtidig få føle seg spesiell og betydningsfull. Hvis du delte hennes historie, var du med på å legge et omsorgsfullt pledd omkring lille Stina. Takk for det.
Det er ikke alltid at et gråtende barn gjemt inne på skoledoen får sine rettigheter bevart, derfor må vi andre bry oss. Gripe inn og bry oss.
Ladies? All the ladies? Ikke ALL the ladies, men noen var vi, som fikk til den kaffen og den kaka i dag. Hils på vakre Irina og nydelige Christina. Dere skulle bare virkelig (ikke) visst hva vi pratet om to minutter før bildet over ble knipset, og hva i alle dager vi skravla om mens vi tok bildet nederst i innlegget, down stairs. Jeg vil ikke utlevere venninnene mine, men jeg kan fortelle som sant er, at det er DEILIG å kunne snakke om ALT med noen, le av det hele og overrasket konstantere at JØSS er det ikke BARE MEG som gjør SÅNN?!
WA HA HEEEY, mine lepper er lukkede.
Og bytheway, jeg skal aldri gifte meg. Men hvis jeg skal det, heter brudgommen Marshall Mathers. Jeg har herved gannet på meg Eminem, så hvis noen kjenner den landeplagen, fiks meg en date. Now. Han og jeg kan rappe når vi krangler.
The beat goes on, og fra å starte i stua mi på Lykketoppen, har vi fartet ned til sentrum, skilt lag med Christina og vært på kafé. Nå sitter jeg her etter en digg middag hos Irina og hennes freshe ungdommer.
På tide å komme seg hjem. Hjem til barnefri og helg. I løpet av helgen skal jeg gjennomføre et svært spennende intervju med en komiker som jeg gleder meg til å treffe. De muntreste intervjuene gjør man med Norge’s komikere, ikke sant.
