Til damen som kjeftet datteren sin huden full ved Stena Line fergeterminal


 

Jeg hørte deg før jeg så deg. Og jeg har aldri sett et lemmen på vei til å slå sprekker og eksplodere, før. Men nå har jeg det. Til gangs.

 

Sønnen min på 7 år, og jeg, kom ruslende ut av Stena Line fergeterminal etter en fantastisk tur med piratbåtens aller første forestillingsopplegg for sommeren, og vi var i godt humør. Da hørte vi deg. "...DET DRRRRRIIIIIIT Æ TI!" ropte du. Som i slow motion begynte vi automatisk å gå saktere. Og det var virkelig ikke meningen å gape slik at vi nesten siklet, men det skjedde automatisk. Tydeligvis skjedde det med resten av passasjertilskuerene også. 

 

Da så jeg deg. En ildrød furie som nesten hoppet ala en viss trøndersk fotballtrener, foran 3 tynne jenter som så ut til å føle seg utilpass. De var høyere enn deg. Det pep i en av dem. Du gjentok: "DET DRIIIIIIT Æ TI!" før du fortsatte: "DÅKK E FAEN STEIKE MÆ 15 ÅR, OG NO HI DÅKK VÆRTFAILL FÆMTN UBESVARTE ANROOOOP!" Det pep i en av jentene igjen, og du fortsatte like knallrød og eitranes forbanna: "SO WHAT? DÅKK SKOILL GÅ RÆTT NED OG UT TÅ BÅT'N, SÅ KOFFOR I HÆLSIKE GJOR ITJ DÅKK DET??? VI HI VENNNTA!!!" 

 

 Det var da det begynte å synke inn i mitt sinn at du ikke kødda. Du stod der og holdt på å sprekke som et lemmen foran plenty mennesker i ekte forbanna trønderstil. Bare en trønder kan bli så hissigproppende hoppende sinna.

 

Til deg, damen som kjeftet opp 3 jenter, hvorav iallefall en var din datter, ved Stena Line fergeterminal; har jeg noe å si: TUSEN TAKK! Jeg ville egentlig gå bort og si det til deg, at det er godt å se ei sprek mor som tør å oppdra ungene sine in public så vel som på kammerset. En mamma som tør å vise barna sine at det er lov bli sint. Hva er meg bekjent, finnes det ei bok som heter "sunt å bli sint". Det så mange forskjellige dager vi mammaer skal gjennom i vår reise innen det naturlige. Pms. Sorg. Lavt blodsukker. Dårlige dager. Vi kan innimellom ha kortere lunte. Det viktigste er å lære barna våre om det naturlige, ikke å spille et skuespill.

 

Uansett tenkte jeg i min gapende slow motion, å gå bort til deg og fortelle deg noe smart innen forståelsen av deg som mamma. Men jeg turde ikke, humre, for jeg var redd for å få kjeft jeg også. Rett og slett. 

 

Så tøff du er som gidder å være like mye mamma offentlig som bak husets fire vegger. Så fresht et innlegg på kaia, og som vi andre foreldrene forstår deg. Noen ganger synker blodsukkeret "i kroppen åt a mor" og sammen med det daler også humøret. Vi skal ikke lære barna våre at voksne er noen pedagogiske roboter uten følelser. 

 

SO GO LOUD, MAMA, and be proud. Håper du leser dette, og klapper deg selv på skuldra. Du må være den mest naturlige mamman jeg noensinne har sett. Tilogmed meg inne på lekebutikken etter brudd på maseavtale kan ikke sammenliknes med dette. Gutta mine vet at mamma blir like tydelig i tale foran fremmede folk som hjemme, noe jeg mener er viktig for å unngå at de begynner å manipulere og oppføre seg ufint blant folk.

 

Anyway.

Etterpå ruslet min sønn og jeg lattermilde bortover til operataket, mens vi hadde fymamma og rakkarunge -skuespill og hermet etter deg:

-"Det shiiiit æ ti, du e 7 år nuh...!"

-"Næi mamma, hu sa: DET DRRRRRRIIIIT Æ TI!!"

 

For vi må jo få lov å le, ikke sant? Ei så tøff dame som deg har vel selvironi?

Møte med en av Norge's beste fotografer

 

En gang i tiden presenterte jeg fotograf for Visit Europa, og toppblogger, Lena Andreassen i følgende innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1484160173_.html
 

Derfor var det med stor glede min sønn og jeg ble med henne på en fotorunde på Operataket i Oslo og utover mot badeplassene ut mot venstre side av fjorden. 

Lena er så erfaren en fotograf, at hun kjenner de tammeste måsene, svanene og gjessene i Oslo. 


Hun tar tak i hvert eneste speilbilde i vannet, og ser alle detaljer.



 

Ja, Lena er et fotogeni, og jeg får herved æren av å bloggposte de ferske bildene fra gårdagens fotorunde. De neste bildene er fotografert av av Lena Andreassen:

 



 



 



 

 

Takk for en knallbra ettermiddag, Lena :) Du er ikke bare en elitefotograf; du kjenner Oslo og vet å guide dine venner som stikker innom byen. Mathias ga meg lov til å bruke dette bildet ;) :


 

Tusenfryd's nye storsatsing kostet 55 millioner kroner


 

Bli med når jeg avslører noen reelle fakta rundt den enorme nye storsatsingen på vår alles kjære Tusenfryd. Du vil ikke gå glipp av sommerens beste tivoliopplevelse!

 

Det buldrer. Det suser. Det er Ragnarok, og det er bare å holde seg fast mens magen kribler og du virkelig lurer på hva som venter rundt neste sving. Men hey! Det er ikke en sving; det er en virveltrakt!

 

1,3 millioner liter vann renner fyller det detaljerte elveleiet i Tusenfryd's nye storsatsing Ragnarok. 4400 liter vann pumpes ut i sekundet, og den spennende og vakre familieraftingen åpnet 1.juni 2016.

 

55 millioner kroner kostet det tivoliet å satse på det ledelsen lenge hadde drømt om å kunne tilby sine gjester, og nå har Ragnarok blitt en stor suksess. Det strømmer på med gode tilbakemeldinger fra fornøyde kunder, og det er ikke så vanskelig å forstå når man tester ut herligheten. 

 

Visste du at det er gratis å benytte seg avTusenfryd's karuseller, badeland og andre attraksjoner inne i tivoliet, når du først har betalt deg inn i parken? Også Ragnarok. Det er bare å reise tilbake til vikingetiden så mye du vil ;) Kun en av de aller største attraksjonene koster penger i tillegg, ellers er det bare å kjøre på. 

 

Min sønn og jeg bare MÅTTE teste Ragnarok, og den får terningkast 6!

 

Med sug i magen setter vi oss oppi de runde små vikingeskipene og flyter ned i elva. Vi ser mektige vikingelandskap langs bredden, og dras tilbake til tider med eldgamle hus og trebåter, som i et slags levende museum. Kom bli med og nyt bildene. Or order fun for real: http://tusenfryd.no/

 



 



 


 






 

Gira på moro i ferien? Sjekk ut Tusenfryd's tilbud her: http://tusenfryd.no/

Togkonduktør gjorde 7åring usedvandlig glad



 

Noen mennesker bare har det. Det glimtet i øynene, det smilet og den servicevennlige innstillingen som gjør at du smelter. 

Da min sønn Mathias og jeg ankom spor 1 på Oslo S i kveld, møtte vi en slik person foran togvognene. Vi utvekslet et par setninger med konduktør Rolf Are, før vi ruslet videre for å sjekke inn i kafévognen.

 

På vei gjennom toget etter innsjekk, til den koselige lugaren vi skal sove i gjennom den norske sommernatta, stod han plutselig foran oss, den hyggelige konduktøren. Han hadde en fargerik papirpose i hånda, og sa til Mathias: "Der er du ja. Du skal jo få denne, du!" Min sønn takket, og vi låste oss inn i lugaren. Da fosset ordene ut mens han sjekket ut den spennende posen: "Mamma! Hvis tryllestaven jeg kjøpte på Piratbåten var ekte, skulle jeg trylle slik at den togkonduktøren skulle jobbet på alle tog. Han var så SNILL, mamma. Jeg digger ham!" 

Jeg foreslo for Mathias at han skulle si det til konduktøren i morgen, men har lovt å si det for ham.

 

Oppe i øvre køye holder en usedvanlig glad gutt på og sovne. Han er så innmari lykkelig, og skravler fortsatt om den snille togkonduktøren som ga ham både godt humør, takknemlighet, farveblyanter, klistremerker, spill og tegneark. 

 

Mathias og jeg har nettopp hatt tidenes sommerferie sammen med NSB. Vi har vært på er eventyr vi aldri kommer til å glemme, og jaggu greier en av NSB's elitekonduktører å toppe det hele med å gjøre min eldste sønn superglad før han sovner og drømmer seg over Dovre. 


 

(Teksten fortsetter under bildet)


 

I Norge er toglinja lang, og verdig en vakker sang: 

 

Så slapp nå av

 

Langs linja det reises,

mens flagget heises.

Dagen står på hell

forbi vidder, lyng og fjell.

Hverdagen kan vente,

og lydene er kjente.

Det er sporets sang,

natta, natta lang.

 

Troll og huldre i rødt hvitt og blått.

Soria moria slott.

Her langs linja er du hjemme,

og snart, snart er du fremme.

 

Men først er det dette som gjelder;

Vindusnatur og togrebeller.

Sammen med tida

og blomstene i lia,

samt tjernene 

og stjernene,

er du på reise i livet

som rumpetroll i sivet,

rådyr i fjæra

og lyngen med blåbæra;

Er det du og NSB

Velkommen, bli med

 

Så slapp nå av, du er der tidsnok

og du slipper folk i flokk.

Trygt omfavnet i tidens ur

glad, fornøyd og aldri sur.

Så slapp nå av i myke senger.

Ikke tenk på mas, jag og penger;

Der ute er framtida's enger.

Men du er her og nå,

hør toget tute og gå.

 

 

 



 

 

 

 

 

 

Når jeg jobber per mobil og du tror jeg er ei dårlig mor



Du glor. Og du glor og du glor. Til slutt bestemmer jeg meg for å legge hodet i hendene og glo tilbake. Blikket ditt er dømmende og sint. Du, en eldre dame to bord bortenfor bordet til meg og sjuåringen min, som nettopp har fått gått seg en tur rundt i boardinghallen til Stena Line her vi venter på Piratbåten. 

Plutselig skjønner jeg. I dine øyne er jeg en sånn der dårlig mor, her jeg sitter med mobilen i hendene og trøkker, mens "kiden min får null oppmerksomhet".

 

Well, let me tell you something lady! Her sitter jeg og jobber så svetten renner for at den kiden min i det hele tatt snart skal få oppleve denne piratbåten. Men hvis jeg hadde jobbet via pc'n min heller enn på mobilen, ville du ikke sittet og glodd sånn, I'll tell you that! Da ville du respektert meg for den mye større skjermen. 

 

Ja, å blogge er mye jobb, og jeg har flere sponsoravtaler under denne turen som jeg trofast akter å få i havn, like sikkert som at du skulle i havn i Fredrikshavn sammen med oss i mårest. Jeg skal redigere og sortere over 100 bilder og skrive mye, og gutten min vet at han er med mamma på jobb nå.

 

Men akkurat denne båtturen var ferie for meg også. Da skulle jeg roe ned og legge telefon og pc bort innimellom nødvendig jobbing straks jeg kom ombord i båten. Derfor hadde jeg forklart sønnen min at akkurat denne timen før vi alle skulle gå ombord i båten, jobbet mamma.

 

Og jeg jobber per mobil. Men det vet ikke du. Du trodde jeg satt der og valgte telefonen foran min høyt elskede og svært fornøyde sønn.

Well I'll tell you one more thing: i 2017 kan en mobil være et verktøy for jobbing. Og jeg skrev denne bloggen på mobiltelefon i 2 år før kommunen jeg bor i valgte å dekke en pc til meg. Fordi de mener jeg jobber så fordømt bra. Virkeligheten er ikke alltid som du tror...

...så trekk til deg det forbanna blikket ditt and put it away.

NSB blir enda mer miljøvennlig: Nye, elektriske tog fra sveits innen 2023!

 



 

Fra å være det mest miljøvennlige alternativet innen offentlig transport går NSB nå videre til å bli enda snillere mot moder jord. På strekningene Stjørdal-Steinkjer og Hell-Storlien er arbeidet allerede begynt med å tilpasse til elektriske tog. Trønderbanen skal fornyes, og dieseltogene som nå tuter omkring i dette distriktet byttes ut med splitter nye, elektriske tog fra Sveits. Togene er av typen "Flirt", og bruker altså strøm, og mye mindre energi. De er å putte under kategorien "moderne teknologi". 

 

Innen 2023 skal trønderbanen være ferdig elektrifisert for de nye togene, som er bygd slik at de er kjappere i akselerasjon, derfor reduseres kjøretiden, pluss at togene er så mye større at de kommer til å få plass til å frakte dobbelt så mange mennesker enn dagens dieseltog, som fra før av bidrar i kollektivtrafikken med 1 sjåfør per 4-500 passasjerer.

 

Null asfaltstøv. Den sikreste transporten. Den mest effektive måten å reise på. Miljøvennlig. Og nå blir det altså enda bedre. Hold dere fast, her kommer de raske, elektriske og mye større togene fra Sveits. Nå blir det spennende å pendle, folkens.

 

Bli litt grønnere, med de nye togene på NSB's norske baner over vidder, gjennom fjell og langs bekkevann, huldertjern, bonderomantiske gårder og inn i byer med liv og røre ;)

Det gikk ikke som planlagt på Tons of rock....



 Nei, det gikk ikke etter planen, derfor får dere et innlegg i løpet av helgen, med bilder som noen av artistene selv har fotografert fra festivalen. Det har seg nemlig slik, at den muntre og råeste vokalisten Sindre Antonsen fra Divided multitude har sørget for helt andre typ bilder enn dette. 

 

Here's what happened: Sjuåringen min og jeg dro til Halden, spiste burger og tok taxi opp til festningen sammen med et fancy par fra Tyskland. Det regnet festivaldråper på oss i det vi trampet inn på området for å skaffe øreplugger til Mathias. Så hører jeg en lys stemme nede fra skuldernivået mitt:"Mamma æ vil tebake te hotælle..." 

Man kan ikke tvinge med seg en liten gutt på rockekonserter for å ta bilder, når han helst ville dra, så jeg måtte finne en annen løsning. Divided mulititude spilte på NSB rocketoget ned hit, og jeg fikk inntrykk av vennlige bandmedlemmer med humor og godt humør, så Divided-Sindre var lett å spørre. Wait for tons of rock pictures to come ;)

 

Turen ned fra festningen var en historie for seg selv, som du kan se og lese i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1498302612_blondine_vaklet_ned_fredriksten_festning_i_hye_hler_now_who_does_that.html



 

Blondine vaklet ned Fredriksten festning i høye hæler (Now who does that?!)

 

Fredag 23.juni 2017 kunne festivaldeltakere på vei opp til Tons of rock observere et underlig syn opp den brostensbelagte stien. En flæw sjuåring gikk et stykke foran sin blonde mor, som vaklet ned miniatyrveien i høye hæler. Hun klamrer seg fast til muren, og ved hver sving vaklet hun over for å holde seg fast til muren på den andre siden.
 

 

Det ble ikke bedre da de endelig kom ned til sivilisasjonen. Høye hæler må selge dårlig i byen Halden. Her måtte alenemoren holde seg fast i husene langs brostensfortauene. Da klarte ikke sønnen å dy seg lenger, og tok bilder av en flæw mamma. 

Denne dama var IKKE meg. Just saying. Not me!
 





 

DIAMOND HEAD er klare for TONS OF ROCK


 

Det er få timer før det braker løs på Tent stage i Halden's Tons of rock, nærmere bestemt kl 16.10 -16.50, og Diamond head sitter nede ved resepsjonen på Quality og er klare. Eller er de det? De mangler trommisen Karl, og vi venter en stund på ham, før vi får beskjed om at Karl ikke er helt i form. Så vi tar både bilde og en prat uten ham. Han trenger nok bare en stund, så er han klar for flere tonn med rock, han også. Gitarist Brian låner gullspinneren til min sønn Mathias, og påpeker at han har uvanlig hårfarge. Jeg påpeker at Mathias har uvanlige foreldre. 

 

Diamond head er anerkjent av Metallica og Megadeath som en viktig innflytelse, og har innslag av Danmark i form av låtskriver og vokalist Rasmus. Han og jeg får en del å prate om, siden jeg skriver tekster selv. Vi snakker dessuten litt om spinner-take off både her, i Danmark og ellers i verden, og at det er bra for oss med ADHD å holde på med den. 

Nå skal vi ordne oss klar for rockefestival. Er DU klar? 

(Bilde, fv: Brian, Rasmus, Abbz og Alex. God bedring Karl 😉)

 

Hva har ordfører Rita Ottervik og heavy metal til felles?

 

Inneholder reklame

 

....det skal du straks få vite. 

Men først en liten update:

 

Rockety rock, bloggen. Siden denne mammaen har vært våken siden kl 05.00 i mårest, burde hun strengt tatt i det minste være litt trøtt by now.

 

Særlig når facebooksatusen goes like: "Oh what an awesome day! Mathias og jeg har vel aldri opplevd så mye på en dag før 😂😍 Først ut på eventyr med herlige NSB, Terje Fossum og rocketoget, der Divided multitude rocket oss over Dovre. (Vi skulle gjerne livesendt mer, men nettet var ikke med på det) Så fikk Mathias se slottet, og kjøpt seg en spinner langs Karl Johan. Nå har de jaggu sjekka oss inn på Norge's beste hotell for barn, og vi har bada i digg badeland, lekt i superland (begge to), Mathias har fått ansiktsmaling, og vi har spist deilig mat. Hotellet er fylt opp med Tons of rock, og vi er klar for morgendagen i Halden 🎵 🎤🎸🎶 "

 

Men selv om gogutten har sovna her på dette awesome hotellet, tar det nok enda et par timinutter før muttra lander. For jeg har rett og slett opplevd alt for mye BRA i dag. Det sitrer i hue og jeg bare MÅ fortelle dere: prøv å opplev livemusikk på toget en gang, sett det på MUST DO - liste din asap, cuz I'm in love with dagens opplevelse av metal på rocketoget! 

Før jeg legger meg og svømmer ned i en deilig hotellseng, må jeg bare vise dere noe fra denne morsomme dagen. 

På perrongen i Trondheim dukket ordfører i byen, Rita Ottervik, opp for å vinke hey då til oss. Hyggelig hyggelig Rita, you rock!

 

...og jeg har sett the tattoo of my life. Hils på Stina, som også rocket seg nedover til Tons of rock i dag:
 

 

...og så har disse karene fått seg fans på Stjørdal...
 


 

Divided multitude må dere sjekke ut, readers :) For en vokal! For en sabla bra musikk de lager sammen, og for noen glade glimt i øynene: dette bandet var perfekt for togkonsert, I promise. Vi gleder oss til å se og høre mer av dem på Tons of rock festivalen i Halden i morgen, kl 14.30-15.10, Huth stage 😉 Be there, and rock with us!

 



 

Har du hørt om ROCKETOGET?



Annonselenke

 

På vei til rockefestival sitter en glad og fornøyd gjeng i NSB's bakerste vogn. Heavy metal runger rått gjennom kupéen, og alle er med. Det er Divided multitude som holder små konserter på rocketoget som er på vei til rockefestivalen Tons of rock i Halden. 

(Bilder over er knipset av NSB's ildsjel og markedsansvarlig Terje Fossum)

 

Vi har lenge vært spent på denne turen, 7åringen min Mathias og jeg. Tenk å oppleve konsert på tog? Wow! På perrongen i Trondheim møtte vi en like klar gjengmix bestående av rockere fra Sandesjøen, Steinkjer og Nordnorge. Fra høyre: Tor, Simen, Silje, Arnt, Emil og Stian. La oss si de var like klare for rocketoget som oss:

 

På Oppdal var det klart for første konsert, og vi fikk bakoversveis av hele opplevelsen. Jeg finner ikke ord. Bandet er rett og slett råbra, og stemninga kunne ikke vært bedre. Mens trær og innsjøer suste forbi togvinduene, kunne vi nyte tidenes mest originale rockekonsert. Vokalist Sindre Antonsen ledet an med power i stemmen, og man kunne merke at disse gutta kjenner hverandre, i et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De spiller både cover og egne låter, og resten av bandet består av Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften.

 

 

Nå lurer dere sikkert på hva som går av NSB? Rockekonsert på toget? I alle dager. Men fakta er at siden markedsansvarlig Terje Fossum gikk inn i sin stilling i 2014, har NSB gjennomgått store forandringer, med faste innslag av trekkspill, fløyte, troll, dronninger og brannbamsen Bjørnis. Utover det et helt spekter av spennende innslag av dansetog, litteraturtog og mye mer innen kultur. Det skal nå være kult å ta toget. Jeg kommer tilbake til dette i et senere og mer detaljert innlegg.

 



 


Hils på (f.v.) Anders, Emil, Stian, Ola, Simen og Rolph. De er strålende fornøyd med rocketoget og stemninga:

 

 

Nå sitter vi her i restaurantvogna med et muntert band og en trivelig dj, og vi suser snart inn på Oslo S.
Ønsk oss god tur videre: ROCK ON!



Derfor tar jeg medisinen lithium




 

Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.

Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken. 

Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self. 

 

Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.

 Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.

En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen. 

Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag. 

 

Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko. 

 

To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.

 

Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig. 

 

Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten. 

 

Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.

 

Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.

 

Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen. 

Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.

 

Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium. 

Den beste butikken i Oslo


 

Sist jeg var i Tigerstaden var jeg som vanlig innom favoritten min Shangri La, og jeg tok en del bilder som jeg nå skal vise dere. Det må være 17 år siden ei venninne av meg gnålte om at hun veddet på at jeg kom til å elske en butikk hun skulle vise meg i Oslo. "Ja særlig." Tenkte jeg. Fantes det en SÅ bra butikk? Hell yeah. Det gjorde det. En suveren butikk som fortsatt den dag i dag er min yndlingsbutikk anywhere anyhow. Check it out here, eller ta en titt i nettbitikken: http://www.shangri-la.no/shop/
 








 


 



 

Sliter du med mareritt? Da kan dette være verdt å prøve



 

Annonse

 

For 10 år siden var jeg så plaget med mareritt at jeg "våknet" i drømmene bare for å oppdage at jeg var midt i marerittene igjen. Så "våknet" jeg igjen, "gikk ut på stua", og der var de fortsatt, alle de grusomme folka som skulle meg fra drømmeland. Da jeg endelig våknet ropte jeg og var livredd. Det var helt forferdelig slitsomt, og jeg var aldri uthvilt. Skeptikeren meg hadde i tillegg ikke tro på drømmefangere og sånnt. 

Men jeg syntes de var fine, så jeg begynte å kjøpe med meg en eller to hver gang jeg var i Oslo og innom favorittbutikken min Shangri La. (Ikke i nærheten av Oslo? Stikk innom nettbutikken: http://www.shangri-la.no/shop/http://www.shangri-la.no/shop/ ) I den butikken selger de skikkelig ekte vare innen drømmefangekunsten, og jeg startet å samle på dem.

 

Jeg hang dem opp omkring senga mi og rundt i hjemmet mitt. Plutselig satt jeg der en dag med senkede skuldre og et smil, mens jeg tenkte på det deilige faktum at jeg kun husket gode drømmer fra nettene bak meg. De grøssende marerittene hadde forsvunnet. Jeg var fri. Ikke vet jeg, om det kan være fordi jeg var og er omgitt av vakre drømmefangere, men jeg har en mye bedre livskvalitet, og vil iallefall ikke kvitte meg med drømmefangerene mine.

 



Nå har jeg et intenst og vakkert forhold til drømmene om natta. I hverdagen opplever jeg ofte å stå midt i noe jeg har drømt forut, og jeg er aldri redd under REM-søvn. 

Så hvorfor ikke prøve? Christian og gjengen på Shangri La kan guide deg gjennom jungelen av real stuff fangere av drømmer, og du vil bli imponert over utvalget.

 

Vil du vite mer om drømmefangere? Da har blogger Linnimalie skrevet et lang og lærerrikt innlegg om emnet. Linkilink: http://m.linnimalie.blogg.no/1286021996_hva_er_en_drmmefanger.html


Et under at det gikk bra

 



 

Djizes. Serr. Du snakker så mye coolere enn oss oldisene, og du har så mange venner. Humoren din stråler ut av de glade øynene dine. Som mormora di sa da vi var på skoleavslutningen din: vi vil heller se deg løpe rundt med vennene dine uten tid til oss fossilene, enn å se deg sitte i ro sammen med oss. Vi ønsker deg venner og glede.

 

Dette var målet vårt for 8 år siden: en lykkeliten skulle vokse opp til å løpe rundt under sola med kompisene sine. Da du var nyfødt og jeg ble syk av bipolar; fikk vi store utfordringer å takle, og ting var gelé en god stund. 5 år senere ble du verdens snilleste storebror, og jeg holdt meg frisk for dere. En mamma som hadde lært hvordan.

 

Denne sommeren skal du feires, din superkule unge. Det er på tide å virkelig sette pris på at alt gikk så strålende. Vi skal varme opp i tiden frem til bursdagen din i midten av juli, og du og jeg skal ut og reise med rocketoget og rocke oss mot Oslo sammen med NSB. Så skal Tusenfryd også være med på feiringen, og vi skal le oss gjennom en hel dag i karuseller og berg og dalbaner. Så kan alt skje, fra piratbåter til rockekonserter, FORDI DU ER MYE MER ENN VERDT DET.

 

Hvis jeg for 8 år siden hadde visst at jeg skulle få reise denne reisen sammen med deg, hadde jeg grått en million takknemlige tårer. Jeg lå i ei tårevåt seng var livredd for om jeg ville bli en bra nok mamma for babyen i magen min. For 8 år og 2 mnd siden hadde jeg dager da jeg savnet ungen min. Bare alt gikk bra så jeg fikk holde deg i armene mine igjen. Jeg hadde allerede da sånn innmari respekt for deg, og du var alt jeg ville tenke på. 

 

Tenk at det skulle gå så bra. Det er et under at mamma skulle bli så frisk for deg og lillebror. En gang når du blir større skal jeg fortelle deg hvor langt pappan din er villig til å gå for deg, av ren pappakjærliget. Så skal du få vite hva mamman din gjorde for å bli den mamman du kjenner.

 

Men akkurat nå skal vi FEIRE DEG! Nå skal vi rett og slett bare flire og le, reise og se, tulle og tøyse og ut og farte. Bare du og jeg. Mens lillebror er hos pappa fyker vi i vei tidlig om morgenen 22.juni. Da er det Celebration, vennen!

 

Så glad, så glad, så glad i dere to, mine solstråler! Nå går vi videre sammen, og så skal alt bare forbli friskt, trygt og godt; cuz mama knows how 😚😉😙

 



 

Noe "drar ut styggheten" av denne mammaen. Finn ut hva det er her



 

Jeg sa til gutta mine tidligere i dag: "Dere. Når dere har lagt dere i kveld, skal mamma ta et varmt bad, ikke sant." De nikket. Jeg så det for meg. Aaah det skulle bli digg'ass! Ansiktsmaska jeg kjøpte på salg for 30 kr på apoteket her om dagen. 70 %, god damned. Hårkuren jeg kjøpte på salg på et parfymeri samme dagen; yeah, denne mamman kan å budsjett-ta-vare på-seg-selv ja. Som jeg gledet meg til det badet. Jeg skulle tenne lys og sette på noe enya-aktig musikk. 

 

Alle som har småbarn vet at det meste av planer havner i vasken sammen med ansiktsmaska. Ei sort batmanmaske du til slutt bare smurte på sånn i all rettferdighet før du prøvde å slappe av i senga. Å bade frister ikke like mye når barna ikke greier å la deg se nyhetene engang, uten å tasse opp trappa med et søtt lite ansikt og spørsmål om kos, klem og nit. Fanget i lillefingerkarusellen? Hvem? Jeg?

 

Uansett tenkte jeg at, nåh, nåååh ga jeg opp voksenkvelden. Det var like greit å gå å legge seg nede på gjesterommet der barna har fått bestemt at vi er "på hyttetur for tiden". Men ansiktsmaske? Dønn! 

Jeg smurte meg inn som en batlady, og gikk inn på "hytta" for å "meditere" eller noe annet i den fancy duren. Men da ble jeg til et freakshow, med tidenes mørkeste ansiktsmaske. Lille toåring skulle plutselig også ligge i gjestesenga sammen med meg, og ikke på hyttemadrassen med storebror. 

 

Vel. Jeg la meg til, og lukket øynene. Men innen jeg kjente ansiktet begynne å størkne, kunne jeg føle noe prikking mot kinnet. Jeg åpnet øynene, og der satt toåringen og prikket med pekefingeren sin på den mørkebrungrønne ansiktsmaska mi. 7åringen lå nede på madrassen og så på meg med store øyne. 

-"Mamma. Ka e egentlig det der?" Sa han omsider.

Jeg er generelt treg med å finne ord når jeg snakker, men jeg prøvde så godt jeg kan:

-"Det e sånn. Sånn skjønnhetsmaske. Den drar ut.."

-"...drar den ut styggheta?" Kom det fra madrassen, mens jeg måtte reise meg opp og vurdere å flykte fra små stikkende pekefingre fra høyre.

-"...drar ut urenheter.", rakk jeg å si før jeg måtte løpe ut av rommet. 

 

Noen ganger har forbipolene adehådeline way too much to thinkabout til å gidde å holde ut tanken på å ligge i ro oppi noe vann og småplaske. Det er som en sprinter som vil ut å løpe, som presser seg til å sitte i ro en halvtime heller. 

 

Småsnorking og smatting på gjesterommet "i hytta her", er uansett vakrere lyder enn noe musikk. Og å legge seg å sove til de lydene, er så mye bedre enn et bad akkurat i kveld. 

Leste dagboken min i skjul!

 

Hva får et menneske til å snoke i andre menneskers privatliv? Ja man kan saktens undre seg. Jeg kommer tilbake til mysteriet om noen linjer.

 

 

I dag tok vi oss en busstur til sentrum, gutta mine og jeg. Minsten som driver og nedregulerer duppingen sin for tiden, sovnet i vogna og tok seg en hvil. Med fancy milkshakes for gutta boys var den lille shoppingrunden våres i boks, og på veien hjem hoppet vi av bussen nede ved min søster Silje. 

Her har jeg tatt meg en real lavkarbo-sprekk med stor S, og spist RISENGRYNSGRØT for første gang på 6 måneder. Nammm! 

 

Hva er vel mer luksus for to alenemammaer, enn å mikse barna i en kåk full av leker, for så å sette seg ned med en kaffe hver og skravle i vei? 

Nå løper barna rundt her og koser seg med søskenbarna sine, mens to søstre prater ved kjøkkenbordet. Noen ganger blir søstre bedre kjent senere i livet, enn i løpet av en barndom fylt med baksetekrangling og 4 års aldersforskjell. Nå er jeg glad jeg har en søster, til kontrast fra tider da vi slettes ikke var gamle nok til å sette pris på hverandre. 

Ingen kødder med søstra mi, that's for sure. Hun har bein i nesa, vett i topplokket, og koker verdens beste risengrynsgrøt når lillesøs har lengtet etter grøt i et halvår. Jeg synes dessuten jeg husker denne humoren, fra en tid da søstra mi leste brevene mine, dagboka mi og lyttet i andre enden av røret. Glimt i øynene og farskete latter. Oh, I remember. Men jeg visste ikke om det før vi ble gamle nok til å le av det. Søstra mi gjorde alt dette for å få seg en god latter, rett og slett. 

 

Anyway. Her er vi hos søs og tantebarna mine. Det handler om å kunne være seg selv i et avslappet miljø, slippe løs latteren og bekke hodet bakover i ren glede. We love family!

 


 



 

Når bør du ta balletak? Les og lær

 
 

Balletak, balletak og atter balletak; jeg får ikke sagt det nok: balletak er bedre enn å gremmes over alt man ikke gjorde med sånne rumpetak.

Hvis du er gammel leser av forbipolene, husker du kanskje hva jeg mener om sånne rumpesaker. Det er sommer og sesong for uhøflig klåing og objektiviserende klapping. 

 

Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du? Jeg bruker å ta et kjapt grep foran. Det hendte en gang at jeg grep tak i bakenden hans samtidig, og løftet opp. Men først og fremst griper jeg bare tak foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni. Et realt tak, ikke noe behagelig, et "ballegrep". Så spør jeg: "Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?"  Det er lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette. Har ikke en mann vett nok til å respektere at en dame ikke er et allemannseieobjekt, har han mest sannsynlig heller ikke så mye intellegens innen hygiene. Den buksa er kanskje ikke så ren.

 

En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Det ble svært pinlig for han som nettopp hadde grepet tak i ræva mi. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.

 

Jeg er jaggu enig med deg, Bjarne:"Æ e så glad i rompa mi", at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass.

   

Iblant titter jeg i arkivet bak bloggfasaden og ser meg tilbake i tid. Akkurat dette emnet blir jeg nok aldri ferdig med, for hver gang dette rumpegrepet rammer intimsonen min, gjør jeg altså intimsoneselvforsvar og tar grep. Like moro hver gang.

 

Så hva synes du? Gripe tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en kvinnestjert?  

 

Tons of updates



 

Well hey. Her ligger jeg presset sammen på gjesterommet. Toåringen til høyre og sjuåringen til venstre. Vi har hvert vårt rom fordelt omkring i huset, men vi sover altså på gjesterommet i natt. Er liksom på en slags hyttetur eller noe. En liten update fra Lykketoppen forbi polene før jeg slukner søndagen:

 

Bildene over er fra forrige uke da jeg skulle i møte med NSB i Trondheim. And why so? Yeah, det er fordi sjuåringen og jeg reiser med selveste rocketoget på torsdag. Onsdag blir minsten henta av pappan sin, og så får de to noen dager sammen, mens vi to reiseklare koser oss på rocketog, Tons of rock festival i Halden, Tusenfryd, hotell i Oslo og piratbåt. Til slutt skal vi sove oss hjem i en deilig sovelugar på toget. Vi gleder oss crazy, og jeg har mine gode grunner til å feire denne gutten litt ekstra i sommer. Han fyller snart åtte år. Alt har gått strålende, og nå er vi altså her så mange år senere. Det må feires. Lillegutten på 2 er for liten for tivoli og rockefestival, så han får ha det gøy med pappa heller.

 

I kveld spiste vi sunn kake og lowboller til kvelds, og vi hadde gutta's mormor på besøk. Hun måtte gå ut av bilen og gi ekstrakoser til sine barnebarn før hun kunne kjøre hjem; da minsten var helt knust stakkar.

Med grønnblått hår er de klar for sommerferie, og jeg er superstolt. Kjenner i magen at jeg kommer til å savne minatemann når vi drar, men heldigvis har barna mine verdens beste pappa, så det går bok bra.

 

Jeg får så mange koser om dagen. Fra to små skjønne som konkurrerer om mammakosen på moro, og løper etter meg for å kile meg.

Endelig er storguttsenga til 2åringen satt opp, og babysenga er long gone. Det har jeg altfor lenge utsatt. Alle etasjene er vasket og ryddet, so summer bring it on. Vi er klare som fytti rakkarn. Skal bare sove litt først ;)

 

 

 

Julianne kan ikke få barn. Grunnen er umenneskelig

Denne personen har jeg valgt å skjerme fra offentligheten, av flere grunner innen moralsk taushetsplikt. Historien vil forbli skjult.


 

Disse tegnene kan avsløre om et barn blir misbrukt seksuelt



 

Julianne Wigum (42)  har selv opplevd å bli misbrukt seksuelt, og må leve med enorme skader resten av livet. Hun mener OPPLYSNING er viktig, slik at sannheten om hva som er lov og ikke lov at voksne gjør mot barn, faktisk når de små barna. Det å være åpne, og lære ungene i samfunnet vårt at seksuelt misbruk ikke er noe en voksen har lov til, kan i beste fall bidra til at et barn som blir utsatt for overgrep, forstår at det ikke er barnets feil. t det ikke skal skamme seg, men si fra til en voksen. Temaet bør snakkes om, slik at de små ikke går rundt i en skam de føler de må skjule.

Dette er hennes liste over hva du som voksen kan legge merke til av atferd hos et barn, dersom du mistenker at noe er alvorlig galt:

 

- Barnet har ofte vondt i magen. Ofte kvalm.

-Oppmerksomhetssøkende. Barnet søker ofte etter mer oppmerksomhet fra lærere enn normalt.

- Barnet søker bekreftelse på at det det gjør er godt nok.

-Problemer med å følge med, og konsentrasjonsvansker

-Er den som har unnskyldninger for å slippe gym og svømming.

-Kan virke tom i timene på skolen

-Sier de gruer seg for å dra hjem

-Er ofte de som sliter med mat inntak

-Utsatt for spiseforstyrrelser.

-Helt ned i 13årsalder kan trening bli en flukt

-Tvang omkring det å se perfekt ut

-Kan mobbe andre for å føle seg bedre selv

-Skjuler alt. Skammen må for all del ikke avsløres

-Smiler hele tiden. gråter aldri

-Viser ikke følelser

-Iskald mot seg selv, men hjelper alle andre for å glemme den vonde sannheten.

-Tegningene er ofte tegnet triste og med lite farger 

 

Om overgriper, og tegn man kan se etter:

-Overgriper blir ofte sett på som den snille og omsorgsfulle i familien

-Han/hun eier deg. Gir deg gaver og komplimenter

-Er manipulerende

-Gjør overgrepene når han/hun er alene med barnet

-Psykopat i forkledning.

-Gir barnet ideer om at det er barnet`s skyld.

 

Hvis du har opplevd overgrep og mener du har mer å tilføye denne listen, kan du enten anonymt kommentere, eller ta kontakt på facebooksiden forbipolene.

 

Her kan du lese Julianne's historie: http://m.forbipolene.blogg.no/1497027441_julianne_wigum_42_velger__st_fram_de_kan_true_meg_men_de_kan_ikke_gjre_meg_noe.html

 

Barna mine har fått sjøgrønt hår


 

Det er sjeldent jeg viser frem gutta mine her inne, men nå fikk jeg faktisk lov med et lite bilde. For i dag har de begge to fått fikset sommerhåret sitt. Jeg har nemlig en søster som er frisør, og i dag kom hun innom på surprise med sjøgrønn hårfarge i veska si, og min knallstilige tantegutt Aron med nyfarget sjøgrønt og sort hår. Even på 2 og Mathias på 7 ble gira på å ha grønnblått hår, de også. 

 

Av respekt for pappan til gutta ringte jeg ham for å høre hva han syntes om det. Heldigvis har barna mine en cool og moderne far, som følger med på nye duppeditter og aldeles ikke har noe i mot freshe hårfarger; så han sa: "Jeg synes dem skal bestemme det selv; go for it, og kjør på. Send bilder!" 

 

De ble så stilige at jeg har ikke ord. Ja altså, jeg er nok en mamma som kommer til å akseptere det meste av hårfrisyrer og klesstiler med årene. Allerede nå får de slå seg løs og være seg selv. Både hva angår klær og hår. Minsten og skolegutten min var skikkelig ivrige nede på badet her i dag, og nå er de superstolte. Så stolte at tilogmed dere får se. Men ikke det bildet mamman i huset hadde lyst til å vise frem; nei dette bildet over her er nøye plukket ut av gutta selv.

 

Tusen takk for sommerfrisyrer, tante Silje, you rock bad ass! 

 



 

Tarot endret mitt syn på framtida

 

Jeg hører du snakker om han som gikk på vann, og tenker; jøss, det har jeg også gjort. Da var det vinter og snø, og vannet hadde frosset til is. Så preker du videre om alle miraklene han gjorde, og jeg nikker respektfullt. For man skal jo ikke stille mange spørsmålene før det blir å anse som disrespekt av religion og sånnt. Nei det er vedtatt ved lov det. At han stod opp fra de døde, han du snakker om, er jo imponerende. Litt av en helt. Ja, det var sikkert en dypere mening ment i børjan, tenker jeg. At årene har gått, fem fjær har blitt til både 10 og 20 høns, det er jo så. Men at det eneste hukjønnet her er høns, mens helten er en hanne, vel ...hmm, feministen i meg vrir seg. Skal innrømme det. 

Men heeey, for all del; jeg respekterer den trua di.

Så hva med å respektere min tro? Hva med å innrømme at det jeg har erfart og vet hva angår tarot, ikke handler om overtro som vannvandring eller magiske viner? Ikke bare tror jeg, men jeg vet utfra en tidslinje på 9 år hva tarot gjør for meg.

Tarot er ikke spådom.

En profeti er en spådom.

 

Slikt handler ikke tarot om. Et tarotlegg er ingen profeti. Tarot veileder. Og straks du har fått innsikt i en både betente og friske deler i framtidens veier og blindgater, kan du endre retning. Forandre det ved deg selv som driver deg dit. En profeti kan ikke endres på.

 

Det er ikke mange prosenter av hjernen vi bruker, utfra de 100 % vi har. En tarotkortstokk er hjernens redskap, og tar i bruk arketyper for å veilede deg. Det kan ligne litt på å legge sammen fortidens to og to, og så holde opp framtidens 4tall klart og tydelig for deg å tolke, menmye mer retningsbevisst. 

 

Rent arketypisk har tarot føtter innom psykologiens mørkeste, mest gjemte kriker og kroker, og beveger seg svært lite over i overtroens mer ymse fantasiland. 

 

Carl Gustaf Jung viste oss en verden som bestod av persona og skyggen. Persona er den deg du utad framstår som i fasade, ovenfor andre. Skyggen er underbevisstheten din. Den delen av deg som ingen andre ser, som er så skyggebelagt at du ofte ikke ser selv heller. 

Kanskje er du innerst inne en kriger, en som aldri gir seg og som med godt mot står oppreist gjennom siste slag. I tillegg er du kanskje en person som liker arketypen "den lange reisen". Men i persona har du latt hendelser og opplevelser påvirke deg selv mot engstelse og flyskrekk, samt angst for all kollektiv trafikk. Dessuten er du så preget av dårlig selvtillit pgr av mobbing, at du lar alle ta ordet og de andre får vinne alle slags diskusjoner. Så du reiser ikke, og du kriger ikke. Da blir det kræsj, fordi du innerst inne er er reisende kriger med både spenningstrang og sans for en selvsikker diskusjon. Alt dette er i bunn og grunn ren psykologi. 

 

Tarot 56 kort med et tillegg av 22 kort som man kaller den store arkana. Den minste delen av kortene kalles altså "den store" arkana, mens de resterende kortene kalles den lille arkana. Dette fordi delen med 22 kort numerert som 0 til 21, handler om de store hendelsene i livet, mens den lille arkana handler om de hverdagslige hendelsene.

I den lille arkana finner vi både numererte kort fra ess til 10, samt hoffkort, innen staver, begre, sverd og mynter. Staver kan ta fyr, og symboliserer element ild. Horoskopets ildtegn faller inn i mønsteret, på lik linje med at psykologiens arketyper titter frem i den store arkana. Begre kan fylles med vann, og vann symboliserer følelser. Sverd kan fekte gjennom lufta; ergo står der for luft; og tanker. Logikk. Mynter er kan graves ned i jord, og faller ned i elementet jord. Det materielle. 

 

Mens mange ligger og leser ei bok eller er blad på senga, hender det seg at jeg sittet og legger et par tarotlegg på sengekanten for å veiledes dybdepsykologisk  numerologisk, elementært og astrologisk. Sorry, men jeg finner så mye mer glede i disse eldgamle kortene som kan spores helt tilbake til 1400-tallet, mer givende enn mye annet. 

 

Jeg var også en skeptiker, men årene lærte meg altså å sakte men sikkert tie, og stille akseptere at symbolikken i tarotkortene vrir tankene mine over på intellegent tenkning omkring framtida. Det hender seg at jeg legger tarot på venner, men da er der gratis, og ved hjelp av danskeboka mi. Jeg trenger mange flere år før jeg har øvd meg nok i å tolke tarot.

 

Så tro for all del på at det blir lys over rødvinsvannet straks du har vandret på is og stått opp fra de døde. Jeg skal ikke håne deg. Men tro nå ikke at kortstokken som jeg heller tror på, handler om spådom og magi. Disse vakre bildene på disse nyttige kortene er så mye mer enn bambus, og noe helt annet enn bimbam.

 



 



 

Løvetannbarnet alle misforstod: Den sanne historien om Lotte Hoel

 



 

Stjernene. De fjerne stjernene på himmelen kan aldri bli så ensomme som ei lita jente på rommet sitt. Verdens klokke viser tidlig nittitall, og en ung sjel blir raskt altfor tidlig voksen under nattehimmelen. Hun er så misforstått, og så alene. Et løvetannbarn. Hun er et løvetannbarn nedi grøfta som ingen ser. Noen barn har så mye større utfordringer å forholde seg til, og knekker nesten sammen, men reiser seg gang på gang. Dette er samfunnet`s små løvetannbarn.

Ei lita pie gråter. Fortviler, skriker inn i puta si og hulker desperat. Urettferdigheten river henne i fillebiter. For hun vet det så godt nå; de andre barna har det ikke som henne.

Ofte under stjernene, på det lille pikerommet, krymper hun alt det vonde og kaster dem ut i det usynlige intet, inntil hun sitter igjen med en eneste bekymring: Hvis hun hopper fra brua på Okstadøy, er den høy nok da? Kommer hun til å overleve? For det vil hun ikke. Hun er en liten jente som bare vil dø. Så mange ganger vil hun bare forsvinne, selv om hun ikke engang har fylt 12 år enda. Fred. Hun vil ha fred. For hun makter ikke mer nå.

 

Kanskje hun burde hoppe fra Bjørndalsbrua heller. Den er iallefall høy nok. Men hvordan kommer lille henne seg opp dit?

 

Ingen vet, og ingen ser; tanker i et lite barnehode som allerede har opplevd mer i sitt unge liv, enn så mange voksne mennesker. Voksne. Det er så mange av dem som er slemme. Er de voksne på ordentlig da, når de er ekle?

 



 

Dette er historien om Lotte Hoel, ei sterk og tøff dame med en ufattelig tung bagasje å bære på, som hun bærer med stil. For hun holdt ut, og klamret seg fast på den farligste planeten i hele universet, og overlevde. En vinner. Kjent som landets første kvinnelige Norgesmester i poker. Nå, Norge`s nye star, og å finne sammen med Deepfrost på Viral-listene på Spotify med låta "Everybody go dumb"

 Mye av det hun har å fortelle her, har Lotte aldri snakket om. Jeg advarer om sterke inntrykk, i en ærlig og åpen historie der alt er selve sannheten. Everybody go strong for Lotte.

 

Skolen ringer ut for aller siste gang for dagen. Dørene låses, og alle ungene går hjem. Noen til boller. Noen til middag. Eller kakao. Kanskje til en varm voksenklem? Andre til brødskiver med pålegg på. De aller aller fleste til ei varm stue og et trygt soverom. Lille Lotte kjenner sulten gnager i magen. Som vanlig er hun redd også, nedi den lille magen sin. Det er hun alltid. Alltid redd. Men tøff og sterk som en ekte løvetann.

Sulten. Hun er så sulten. Men mamma bare låser døren og går. Hun har en ny kjærest som hun holder i hendene. En mamma som virker fjollete forelsket. De skal ned til Trondheim sentrum, og Lotte får som vanlig beskjed om å holde seg ute. 

Den lille jenta vet det dreier seg om mange timer før mamma kommer ruset tilbake. Det er lenge til hun får komme inn i varmen, så hun forsøker: "Men mamma du kan ikke dra fra meg her. Jeg ....jeg fryser.."

Men mamma kan.

Det var kaldt, og nittitallet hadde tatt grep om verden med ny frost. Iallefall for et lite barn som ikke engang kunne sette seg med leksene i oppgangen, for da ble de voksne naboene sinte. Denne dagen var det nesten så fortvilelsen i den lyse jentestemmen hennes overtalte en fjern mamma, da Lotte på ny ropte :"Nei mamma, vær så snill, jeg er sulten jo, kan jeg ikke få bli med dere i det minste? Vær så vær så snill..." 

Mamma stopper og ser seg tilbake. Nøler. Lotte aner håp. Men nei. Mamma går fra henne igjen. Hvor langt unna kan man komme det å føle seg verdifull? Jo, et løvetannbarn vet: lengre enn stjernene på nattehimmelen.

 

I slike stunder fikk Lotte god tid til å sitte å tenke ute. I dag fikk hun ekstra lang tid til tankene sine, siden mamma skulle være borte lenge.

Hun hadde prøvd. Ja hun hadde virkelig prøvd å være flink. Men det var aldri bra nok. Vasket hun ikke koppene hver bidige dag? Jo hun gjorde det. Men. En flekk på et glass, og et umenneskelig helvete brøt løs. Gulvene også. Hun var så innmari lei av å vaske og støvsuge, men hun gjorde det jo. Rastløsheten drev henne til vannvidd, for hun kunne aldri vite.

 

Men hun hadde alltids broene. Ja, ble det verre nå, fikk hun bare hoppe. Uansett burde aldri noen få vite om den grusomme hemmeligheten hun bar på. Ingen! Ingen måtte vite! Hun skammet seg noe så langt ned i den ustø grunnen under seg. Langt der nede lå hemmeligheten begravd.

Oppå det hele kom disse uforutsette husarrestene pressende på henne, selv om hun prøvde å balansere den forbanna linen. Da, hvis hun fikk husarrest, var det fare på ferde. For da måtte hun droppe sine eneste gleder; fotballen og torsdagsklubben. Det måtte bare ikke skje, så hun balanserte mer og mer krevende og konsentrert for hver dag som gikk. Hun og askepott, i hele vide verden.

Det er bare det at en narkoman mor ikke evner å holde balansen som må til for å kunne gi omsorg til sitt barn. Lotte kunne få husarrest i hele 14 dager for et lite menneskelig feiltrinn, og hun ante aldri når bomben slo ned og lagde storm inne.

 

Etter flere timer ute i kulda reiser en trist liten jentunge seg fra Trondheim's kalde bakke, og lusker bort til sin eneste venninne Marianne. Mamman til Marianne, herlige Bente, er den eneste mamman i nabolaget som godtar henne. De andre mammaene vil ikke engang sende barna sine i bursdagene til lille Lotte. 

 

Lotte forteller om Marianne's mamma med glimt i blikket: "Hun kunne steke vafler og koke kakao på en vanlig dag. Jeg trodde seriøst at det var bryllup eller bursdag eller noe, men det var visst bare en vanlig dag. Der fikk jeg mat, og de godtok meg som jeg var. Akkurat som den guttejenta jeg var."

 

Barndommen kommer, dagene går. Lotte slikker daglig sine mange sjelesår.

Det skal skrives, at etterhvert ble vår lille venn Lotte lita, stor nok til å klatre opp takrenna. Slik kom hun seg inn i varmen. Men da gjaldt det at mamma var i godt humør da hun kom hjem. Da sa hun bare: "Di klatremus altså.." Var hun derimot sur, ble det husarrest. Den usikkerheten i barnebrystkassa var prisen for varmen, i velferdsstaten Norge.

 

En gang er Lotte skikkelig flink til å gjemme skrinet til mamma for politiet.

Det skrinet med dop i, som bare hun og mamma vet om. Ikke engang stefaren hennes vet om krise-skrinet til mamma. Hver gang politiet dundrer på dørene for razzia, sniker mamma seg elegant unna og henter skrinet. Så gir hun det til Lotte og gir beskjed om nøyaktig hvor det skal gjemmes. Noen ganger skal det bringes til naboblokka, andre ganger gjemmes på Lotte's rom. 

Denne gangen hadde ikke politiet ransakingsordre, men de trengte seg inn døra likevel. Lotte hadde ikke rukket å gjemme dopet til mamma under senga si, slik mamma hadde gitt henne beskjed om. 

-"Jeg husker det så godt.." forteller Lotte: "Jeg rakk bare å gjemme det skrinet under puta mi. Da politiet kom inn på rommet mitt; og de var høflige altså, da tittet de under senga mi. Hvis jeg hadde gjemt det der mamma sa jeg skulle, hadde de sett det. Da hadde jeg vært flink, og jeg fikk sitte å stryke og kile mamma i hodebunnen etterpå. Ja da var hun fornøyd med meg"

 

Ingen visste hva lille Lotte bar på, og hun skjulte det etter aller beste evne. Ingen, ingen, måtte vite det grusomme som hun gjorde. Som han gjorde, men som hun følte var hennes feil. Skammen pakket inn en kullsvart hemmelighet. Sorgen festet en sten på den, og tårene på puta druknet den. Gjemte den. 

Mørke krefter tar grep om et barnesinn, og tryller. Allerede på slutten av 80tallet begynner den gamle mannen på 53 år å trylle. 

For stefaren til Lotte har en onkel på 53 år, som de besøker på Rissa annenhver helg. Han tryller virkeligheten om til såkalt samvær og kvalitetstid for ei lita pie som strengt tatt virkelig behøver å bli sett.

Så han ser henne.

Han ser henne, og sørger for at hun må tre inn i en forbannelse som bare han kan kontrollere. 

Den lille sterke jenta ropte aldri. Ja, for hun må ha vært sterk som greide å motstå den desperate trangen til å hoppe fra ei bru. Nei, hun ropte aldri. Og hun ba aldri om nåde. Hun trodde det var slik det skulle være.

Det hadde jo vært slik så lenge hun husket. Og siden den første gangen han gjorde dette ekle var da hun bare var 3 år lita, husket hun ikke lenger i tåka, den første gangen han startet å trylle forbannelse.

Hun fikk være prinsesse resten av tiden hun var sammen med ham. Han tok henne med på turer. Det var martna en gang i året i Trondheim by, og mange andre anledninger som ble til timer der en voksen ga henne oppmerksomhet. Dette trengte den lille jenta sårt og inderlig.

Men hun trengte ikke det andre. Prisen for oppmerksomheten fra en voksen.

Det andre. Det forbannede fæle. Det varte bare en liten stund, og hun bet tennene sammen i smerte. Det var så vondt, det han gjorde mot henne. Men hun holdt ut. Snart fikk hun være prinsesse igjen. Og han ga henne 200-1000 kr. Som mamma tok, mens hun sa: "Du er for lita for så store penger du, vet du, Lotte.."

Den eldre mannen sa med bestemt og myndig stemme: "Lotte! Du må aldri si dette til noen. Mor di blir sint på deg da." 

 

Alvoret sank stille inn i et lite sinn. Lotte skjønte at dette var noe hun måtte tie om for alltid. Evig og alltid. Et lite barn kan tåle mye, uten å i det hele tatt egentlig greie å noensinne egentlig bære det alene. Lille Lotte snappet etter pusten og prøvde å vakle videre. Hun hadde alltids broene. Ja hun hadde en utvei klar. Hun kunne hoppe. Stupe i døden.

 

For et barn som aldri ble sett, som aldri fikk oppmerksomhet, ble store deler av samværene med stefarens onkel på nærmere 60 år, altså også fylt med det fantastiske faktum at noen endelig så henne. Etter dager der hun var usynlig. 

Det var bare det, at de, for Lotte, forferdelig pinlige og ekle, overgrepene, skjedde overalt under disse samværene. De var liksom to som lusket rundt med en stor og fæl hemmelighet som ingen visste.

-"Det var så flaut. Han tok på meg bak buene å martna'n, og jeg husker hvor ekkelt det var. Hvordan jeg inderlig håpet at ingen noensinne fikk vite dette om meg. Jeg fryktet at noen skulle se oss. Ja tenk hvis noen så oss, da ville verden ramle over meg i skam." 

 

En skam kan være så viktig for et barn å skjule, at det gjør alt for å bære det alene, heller enn å si det til de voksne. Dette måtte Lotte gjemme for alle. Sammen med mamma's skrin. Like viktig som hele resten av tilværelsen, og mere til, måtte hun gjemme denne hemmeligheten bedre enn noe som helst skrin.

 

Vi skal reise tilbake til en juleveld Lotte aldri kommer til å glemme.

 

I de fleste stuer er kvelden preget av rødt, gull, glitter, god mat og kos.

 

Men i ei sørgelig stue i Trondheim prøver to livredde jenter å forstå hvordan de skal takle julaften. Lotte er13 år. En ruset mor raver rundt og velter ting mens hun snøvler. Det er heroinen som styrer jula i denne stua, og Lotte prøver å ta vare på mamma som sjangler rundt i timesvis. Heldigvis er søskenbarnet til Lotte der sammen med henne. Hun er bare 9. Mamman til Lotte faller på tebordet og slår seg, og barna forsøker å trøste. Lotte har prøvd å lage noe god mat, men gaver har de ikke dette året.

 

For de andre barna i Trondheim by, er det gavepakkene som er det viktigste denne kvelden. Om de er myke eller harde. Og det burde det også være for ei fortvilt lita pie med altfor mye ansvar på skuldrene sine. Men noe ganske med alvorlig er i ferd med å mørklegge selveste julaften.

Alltid er hun redd, den lille tapre jenta, men når mamma er ruset er hun ekstra på vakt. Også denne julekvelden. Moren kan bli så sint. Så sint at hun knuser ting.

Plutselig er det ramme alvor, som så mange ganger før. De to jentene greier ikke å vekke Lotte's mor.

 

Mamma forsvinner. Forsvinner fra dem på ekte. Angsten barna kjenner kan ikke forklares. Selv om Lotte er vant til dette, vet hun aldri om mamma overlever.

 

To livredde jentehjerter banker heftig inne i en ambulanse på vei til St Olav sykehus. Nå ringer jula inn, og de trygler og ber om at mamman til Lotte sitt hjerte også må banke videre. For nå holder ambulansepersonalet liv i mamma. Men de snille, nyktre voksne folkene i ambulansen, de er jo ikke der i hverdagen. Dør du nå mamma? Mamma, dør du? Og hvis du overlever, kan du slutte å ruse deg? Slutte å bli så rar og slem? Kan du bli den mamman jeg ønsker meg? Slutte å forsvinne? Jeg er redd du en dag forsvinner for alltid.

En god jul kan man ikke påstå at det var. Men Lotte's mamma overlevde iallefall den natten.

 

Lotte`s stefar er kleptoman, og hjemmet er alltid fylt opp med biff, raider, toffefee og tyggis. Men Lotte får ikke røre. Samme hvor sulten hun er, må den lille magen hennes bare rumle videre. Det er ikke aktuelt med goder for barnet. På den gode trygge skolen åpner hun matpakke på matpakke med en eplestump og en gulrotbit oppi. Lærere og vaktmestre minnes henne som jenta med gulrota. 

-"Man skulle tro du alltid var sulten Lotte.." kan de bemerke i ettertid.

Da svarer Lotte: "Ja. Jeg var vel det da."

I Trondheim gikk ei jente på nittitallet rundt omkring og var konstant sulten. Hun hadde to typer vondter i magen: Sult og redsel. Heldigvis var hun elevrådsleder og fikk styre salg av melk og yoghurt. Slik kunne hun ta seg en yoghurt og en melk hver dag. Yes she did, survivor kid. 

Vi aner ikke om moren var i stand til å forstå, fatte, begripe eller i det hele tatt forstå hvordan Lotte's rumlende mage føltes for den engstelige lille pia. Hvordan hun egentlig hadde det. Men hun burde. Skulle begripe at jentungen måtte ha mat. Hun var i vekst. Og ikke bare vokste det usynlige løvetannbarnet, men hun som alle mennesker måtte ha mat for å overleve. 

 

Lotte vokser til, og blir smertelig klar over at hjemmet hun bor i er totalt forskjellig fra alle de andre barna sine hjem. Urettferdigheten river i hjertet hennes hver dag. Den lille lyse stemmen forlanger ikke mer. Hun bare godtar. I stedet bruker hun stemmen sin til å synge på skolen. Snart skal hun synge foran alle foreldrene og barna på en forestilning de skal ha på skolen. Hun gleder seg enormt. Det betyr så mye for henne å få synge for dem med den fine stemmen sin. Nittitallsgudene skulle jaggu vite at hun hadde øvd. Masse. Hun hadde øvd på en spesiell sang som hun skulle synge foran alle med den lyseste, fineste stemmen hun kunne gi dem.

Stefar i hjemmet har en spennende skuffe med masse stimorolpakker oppi. Lotte stjeler tyggis og deler ut til medelevene sine på skolen. Hun vil så gjerne glede dem. Men en dag finner hun massevis av ferdigskrapede vinnerFlaxlodd i denne skuffen. Hun tenker at foreldrene har tatt vare på disse. Spinket og spart over tid. Det kunne vel ikke skade dersom hun tok et vinnerlodd verdt 20 kr? For 20 kr kunne hun kjøpe seg 9 raider.

På Bunnpris blir det stor ståhei. De spør kvasse spørsmål om hvor hun har funnet loddet, og Lotte berger foreldrene med å si at det ble funnet på gata. Nok en gang tar hun seg av fasaden. 

 

Jeg spør om Lotte har noen lykkelige minner fra barndommen sin. Hun svarer smilende: "Flere har spurt meg om nettopp det: Lotte kan du huske noe som helst positivt? Og de er to ting jeg har i minnet; da jeg fikk ta meg av mamma, og trøste henne fordi hun hadde angstanfall, og de gangene jeg hadde vært flink og fikk sitte i sofaen sammen med henne og kilestryke henne i hodebunnen."

 

En liten fuglunge med brukne vinger. Vinger som brakk fordi de voksne lesset på alt for mye ansvar og vonde opplevelser på dem før de i det hele tatt ble brukt til å fly. Helt fra hun var bitte bitte lita. Et løvetannbarn visner uten solskinn. Men kanskje, en morgengry, at sola endelig kan skinne på henne?

 

Nå kom hun seg ingen steder. Nei hun visste ikke engang hvordan hun skulle greie å komme seg opp på Bjørndalsbroen. Med brukne vinger klarte hun ikke engang å ta livet sitt. Hun var fanget her. Det var bare å resignere. Å godta det.

 

Dagen går som vanlig, og Lotte's hverdag er i virkeligheten som hentet ut av en film. Manus og replikker er forutbestemt av en ekkel gammel mann, og det er bare å holde filmen skjult for alle. Det som hittil har vært sørgelig drama, skal snart gå over til en skremmende thriller av en actionfilm. I kullissene skjer ting som den lille jenta ikke aner noe om. Det koker rundt familien, men lotte er vant til heten, så hun merker det ikke. 

 

Mamma og stefaren krangler, som vanlig. Heftig, sådan, og Lotte hører alt. Nå er hun 12 år, og skjønner det meste som foregår. Åååh, hvis de bare kunne slutte. Dette soverommet, denne senga, er ikke hennes trygge arena. Det er skolegården, fotballbanen og torsdagsklubben som er det. I kveld krangler foreldrene verre enn noensinne, og Lotte presser puta hardt rundt hodet så ørene får slippe å lytte til en ødelagt voksenverden. Det brister nok en gang i det lille løvetannhjertet hennes. Hun er fanget her, og vet ikke at det er den aller siste kvelden hun ligger i den senga og gråter. Hun sovner.

Det er stille når Lotte våkner. Stefaren har reist sin vei, og mamma sover ut rusen som vanlig. Lotte er vant til å ordne seg selv om morgenen. Hun fikser en stakkarslig matpakke, og går til skolen. Der inne i skoleområdet blir hverdagen igjen normalisert for noen timer. Klokken 12.00 vil rektor snakke med henne. -"Lotte, du må dra hjem til din mor!"

Mamma er oppspilt, og tar med seg Lotte på hotellet i Olavskvartalet. Det forlater hun sin datter som så mange ganger før, og overlater henne til seg selv. Etter en stund kommer hun tilbake med en fremmed mann, for så å stikke av igjen.

Alene. Helt alene i hele verden. Men slike små løvetannbarn biter tenna sammen og holder ut både storm og regn.

-"Det var folk nede i lobbyen der hele tiden, så jeg opplevde dette tryggere enn alle de gangene jeg ble forlatt hjemme alene eller ute alene. Nå kunne jeg gå ned til lobbyen og prate med de voksne der nede." forteller Lotte

En liten barnekropp, forlatt, rastløs og redd. Pratsom og alene. Noe skurrer, tenker de voksne som jobber på hotellet, som forøvrig gjør en glimrende jobb denne natten. De ringer barnevernet. Tar grep. Stusser på hvordan mamman til jenta kan la henne være der alene hele natten på denne måten? Men Lotte får ikke vite det. De opptrer profesjonelt, det ser hun tilbake på i voksen alder.

Den natten var Lotte våken, og skulle nok ønske at de kunne bodd på hotell hele tiden. Var det noe hun trengte voksne til, kunne hun jo rusle ned til lobbyen. Vennlige mot henne var de også.

 

Klokken fem på morgenen dukker mamma opp. Barnevernet også. Og politiet. Men tenk, mor greier å prate seg ut av dette. Hun leker omsorgsfull mamma og sier til Lotte foran dem alle: "Lotte, nå skal vi reise til Lanzarote. Det du alltdi har drømt om, jenta mi. Selveste syden."

 

Det er vanskelig for voksne Lotte å snakke om både turen til Lanzarote og tiden etterpå. Derfor fattes det nå i korthet, i respekt for en gammel sjel i en ung kropp som tross alt overlevde all motgangen:

Skammen over den rusa mamman sin, gnager den lille jenta langt inn i hjerterota. Den fremmede mannen fra hotellet er med, og de to voksne oppfører seg merkelig. Vel framme i en kritthvit leilighet på lanzarote blir Lotte 12 år, igjen overlatt til seg selv etter en bråkete natt. Denne gangen i dagesvis, uten mat og uten penger. 

Lotte husker. Hvit mur. Blå striper. Spisebord i glass med svarte påler. Kjøkkenbenken uten mat. Orange nittitallspreg. Naboen på rommet oppe hadde byttet rom etter den første bråkete natten. 

Ensomheten grep om henne, og hun tilbrakte dagene rundt bassenget utenfor sammen med nabojenta. Hun fikk litt mat av familiene hennes.

Men mamma, hvor er du? 

 

Etter flere dager kommer mamma og den fremmede mannen tilbake. Lotte hører skrik, høye rop og bråk innefra. Hun går inn og ser at mannen voldtar mamma. 

Det ligger sterke krefter i redsel, og du skal ikke undervurdere en 12 år gammel jente som livet har herdet, hvis du rører mamman hennes. Lotte hopper på mannen og gir ham rundjuling.

-"Jeg banka han gul og blå rett og slett. Og det er ikke noe jeg er stolt av nei. Han datt i bakken, og jeg prøvde å trøste mamman min." 

Leiligheten på Lanzarote stormes av 7 menn i millitærdrakt med store våpen. Lille Lotte tenker at nå blir noen drept. Mannen hun nettopp har banket i mammaforsvar, blir sendt til sykehuset.

Man skulle tro den uskyldige lille pia hadde blitt ydmyket nok nå, men livet hadde mer på lager for Lotte. 

 

Mamma tenner en sigarett på flyet hjem. Hun snøvler og lukter rusa. Lotte prøver å stoppe henne fra å røyke. "mma du kan ikke røyke her. Vi er på flyet nå.."

Mor brøler til henne, foran alle: "Hold kjeft di lille hore! Du har ødelagt nok, og nå skal du ikke belære din mor!"

 

Lotte blir stille. Så sier hun, nesten like stille: "Tenk at alle de voksne på det flyet bare kunne sitte og se på hvordan mamma behandlet meg, uten å gripe inn? Det gjør fortsatt vondt den dag i dag. At de ikke brydde seg."

 

Vel fremme på Værnes flyplass blir flyet omringet av politi. Nå forstår Lotte skamfull at de er der pgr av henne og mamma. Inne i tollen må mamma undersøkes, og det verste er at de undersøker Lotte på lik linje med mamma. Det er grusomt ydmykende, og det en nesten så den lille jenta ikke holder ut. Et toll-overgrep skjer, der den mindreårige jenta nok egentlig hadde rettigheter på mer verdig behandling med kyndig helsepersonell til stede. De tar på steder i kroppen hennes som ikke kjennes greit, og dette glemmer den lille jenta aldri aldri.

Barnevernet griper inn, og en altfor sen omsorgsovertakelse finner sted. Omveltningen er et faktum, og Lotte får ikke engang hente skolesakene sine når hun spør de ukjente menneskene. Hun kunne sluppet alle disse traumatiske hendelsene. Alt de behøvde å gjøre var å lytte til de ansatte nede i lobbyen på hotellet i Olavskvartalet før denne forferdelige sydenturen.

 

Så hva gjør man da, med et ødelagt barn, mer fortvilt og suicidalt enn det mørkeste av allle mørke hjerter? Hvordan helbreder man, og hvordan tar man vare på? 

Jeg vet at dette blir lest av mennesker som jobber innen barnevern. Det jeg nå skal skrive, river meg i hjertet, skal dere vite. Jeg håper dere lærer av denne historien. Håper at dere tar vel imot voksne Lotte sin historie, og lar henne vise dere veien inn til et løvetannhjerte.

For det som nå skjedde, helbredet i sannhetens navn intet løvetannbarn. Det som nå kom til å hende, var bare trist. 

De satte henne først fra seg på et blått rom med en seng og en vask. Der skulle hun bo. 

 

Inne på tinghuset tilstår en 60 år gammel mann sine grusomme synder. Lotte kalles inn på teppet og avhøres. Barnevernet lar 6 menn grille og filme den redde lille ungen, i det hun blir kjent med et annent slags overgrep: Ubehaget når nye høyder i det hennes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt.

Han som misbrukte henne er jo av samme kjønn som dem; de store menneskene som nå griller henne med spørsmål. Spørsmål om den største skammen en kan tenke seg for Lotte, 

Nå må hun livredd sitte og krympe seg foran disse andre voksne mennene, mens hennes store hemmelige skam brettes ut. Hun er så flau, så flau. Så ødelagt.

 

Saken havner på 1. side i VG. Lotte gjemmer seg bak landet`s siste side og synes innmari innmari synd på den gamle mannen som må i fengsel pgr av henne. Følelsen av å ha gjort noe skammelig galt forsvinner ikke straks en pedofil har tilstått. 

Nei. Man lar ikke 6 menn avhøre en skadet unge på denne måten.

 

Lotte hadde et eneste ønske av barnevernet. Hun tryglet og ba.

Dagen etter skulle nemlig skoleforestilningen finne sted. Og så hun som hadde øvet seg så mye på sangen sin.

Året er 1999. På en skolescene i Trondheim by står ei spedbygd pie og synger yndlingssangen sin med vakken lys stemme: "I'm a big big girl, in a big big world, i'ts not at big big thing if you leave me. But I do too feel that I do too will miss you much. Miss you much.." Lotte synger Emilie's "Big big world" med den fineste stemme man kan tenke seg.

De voksne gråter. Barna også. Lotte tror hun synger dårlig siden de gråter i salen. Det den lille tøffe jenta ikke vet, er at alle vet. Alle de voksne, og alle ungene, vet at barnevernet har plassert henne på barnehjem. 

"Jeg ville aldri stått der og sunget den dagen hvis jeg hadde visst det..."

Barnevernet lar personvern være tilfeldig, og den lille jenta får med seg minner som senere skal komme til å plage henne enormt. Den flaue skammen, så tung å bære.

 

Glemme kan hun aldri. Men hun kan akseptere og tilgi. Friskt i minnet er den dagen mamman hennes lurte henne til å tyste på stefaren. Det var alt det verdifulle tjuvgodset på loftet mamma ville hun skulle si fra til politiet om. Stefaren ble sittende i fengsel, og var ikke blid på Lotte etter dette. Hvordan kan voksne mennesker noen gang forstå katastrofefølelsen i et ungt, sultent løvetannhjerte som gang på gang blir ydmyket, blottlagt og avkledd? Det var aldri noen som forstod lille Lotte. Hun måtte lære seg å svelge kameler store som fjell, og ikke gråte over all den spilte melken hun aldri fikk drikke. 

 

14 år kommer og går, og vår lille venn helbreder sine sår. 

Det er en vakker lørdag i februar 2012, og Lotte spiller freeroll poker. Hun er en voksen selv nå. 26 år og vakker som en rose med et løvetannhjerte. Det tikker inn meldinger fra en kompis med råd og tips. Han anbefaler henne å spille finalebordet og gå for å vinne NMtittelen. Hun vet at kameraten vet hva han snakker om hva angår satsing av alt, for han er en kjent idrettsstjerne. Hun er vant til å sky media, og avslå alle spørsmål om uttalelser og intervjuer når det gjelder kompisen sin. De kan sitte i en bil på vei til arrangementer. Telefonen til Lotte kan ringe, og pressen spørre i vei. Hun kan setningen: "Ingen kommentar!", og er lojal mot vennene sine. En gang spør hun en journalist over telefonen hvordan han vet at hun sitter i bil med vennen. Da får hun til svar at han sitter i bilen ved siden av, hvorpå pressefyren vinker til henne.

Nå sitter hun altså her med pocerface og kjører på i finale.

 

Det var kaldt denne dagen også. Akkurat som de kalde dagene hun ble låst ute som lita pie, hadde vinteren tatt grep om Trøndelag. Men nå var hun inne i varmen på ordentlig. Og hun vant. Hun vant ikke bare halve, men hele kongeriket. Alle kunne gratulere henne som første kvinnelige Norgesmester i poker denne februarkjølige lørdagen, og hun hadde nådd et mål som betydde mer for henne enn dette kongeriket kunne vite.

 



 

En utslitt mor ligger på St Olav, og gir sakte men sikkert opp. Datteren har tilgitt henne i hjertet sitt. Det er på tide å dra nå. Noen ganger må man til himmelen før man lærer av sine feil. Og vi må nok prøve å forstå, at det er det offentlige som må pusse og gnikke på riket, til det blir bra nok for de små barna. Og da må vi lære av Lotte, som såvidt fikk møte den egentlige pappan sin. Han tok sitt eget liv før hun fikk blitt kjent med ham. Det var aldri noen grunn til at mamman hennes skulle nekte jenta å se pappan sin, derfor er dette en hjertesak som Lotte nå brenner for: Barn's rett til å kontakt med pappan sin.

Lotte. Lotte som sa farvel til mamma med aksept og tilgivelse i hjertet. Lotte som tok altfor mye ansvar. Lotte som hold ut, selv om alt hun ville var å forsvinne. 

Lotte, som vant hele riket, og snudde en umulig situasjon til en lørdag full av muligheter med ruter J og hjerte K! Som reiste seg opp og sang på nytt, og denne gangen for hele verdens virale Spotify.

 

I dag går hun gjennom sine dager trygt og godt sammen med sin høyt elskede kjære Erik, og hunden deres Nalah. De giftet seg sommeren 2016, og da vant hun selve premien sin: prinsen! Vår pokerdronning er fortsatt ei guttejente. Liker å fiske og tør å si ting rett ut. Hun har utviklet en enorm rettferdighetssans pgr av barndommen, og er en sterk og lojal dame som gjerne tar kampen for barna i samfunnet. 

 

Kjære Lotte. Jeg er deg evig takknemlig for at jeg fikk lov til å reise tilbake og sette ord på dine tunge måneder og år. Du er slik en heltinne, vet du det? Din historie vil bli lest av mennesker som jobber med barn. Små barn, som trenger din styrke og din innsikt. For å skrive din historie med mest mulig innlevelse, har jeg lytter til sangen din, og andre nittitallslåter. Jeg har spist mindre for å kjenne på sulten du følte, og jeg har latt tårene trille fritt. Jeg kjente på hvordan sulten kunne gå over fordi jeg var så sulten at det gjorde vondt, for så at sulten kom tilbake for fullt etter en stund. Vondere og verre. Men jeg er en voksen dame. Du var et lite barn. I tillegg er din historie skrevet twice; en for hånd, og en utviklet her inne på forbipolene.blogg.no, samt gjort ferdig flere måneder etter originalen ble skrevet. Steelwoman, YOU ROCK

Kjære Erik. At akkurat du er mannen til Lotte, gjør så godt å tenke på i det jeg skriver historien til din lion tooth. Endelig bor hun sammen med en som hver dag gir henne den respekt og all den kjærlighet hun fortjener. Dere får meg til å tro på soulmates og ekte kjærlighet.

 

For å bli bedre kjent med Lotte, ta en tur innom her: http://m.lottehoel.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland: Et verk for Lotte Hoel.

 



 

Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp



 

Det er sommer igjen, og vi skal fise gjennom den på en overlykkelig solstråle, ikke sant? Vel. Det er er hinder for min del  Jeg blir grønn av misunnelse på menn. La meg forklare. Det handler om pupper og to hijaber kalt BH. "Behå". Et like tregt ord som "mensen" og "peemmess". Jeg er nemlig provoserende klar over følgende: Dersom jeg midt i en eller annen by her til lands hadde befridd puppene mine fra innestengt hete og unødig puppesvette, ville jeg fått bot for blotting.

Selvfølgelig! Tenker du. Makan til oppførsel! Blotte seg liksom, nei fydda.

 

For en gang i tida bestemte noen at mine to geniale matfat forbeholdt barn, skulle være seksuelt relatert. En ting er sikkert, etter to svangerskap er ikke mine to hengedingser særlig seksuelt relatert. And I could'nt care less. Dette er matfat. Ya hear me? MATFAT.

 

Kom, la oss gni det ytterligere inn: Det er en slik svett og varm sommerdag. Jeg er ute og handler. Heten gjør meg svimmel, og veldig varm. Jeg har fulgt loven, og pakket mine to stakkars matfat inn i to hijaber. For det er hva det er. En BH er to hijaber.  Vi dekker puppene til for å ikke forstyrre mannen, da de to puppene visstnok skal ha noe med S og E og X å gjøre. Ja, altså, that is: ...selv om de kun har med livsviktig næring å gjøre. Næring. Assosiasjonene kan like gjerne handle om melk som surner i heten, når man ser slike pupper. Hva har en opphetet og potensiell melketank med S-ordet å gjøre.  

Men sorry mann. Jeg dekket meg til og tar hensyn. Siden du har bestemt at babymaten min har noe med deg og dine fantasier å gjøre; tar jeg hensyn til dette.

 

...altså, en slik svett og innpakket sommerdag, står jeg i køen i en butikk.  En lang kø. Så begynner jeg å sense litt klamhet, Før jeg ser meg rundt og begynner å telle: 1 2 3 4 5 .. 6  splitter nakne manneoverkropper, med hår og hundrevis av svetteperler på. Og hva er det de viser fram? Kan noen forklare meg hva de så gjerne driver og viser meg? De to knottene. "Bryst"-vortene.... Hva er de uidentifiserbare muligens reservematfataktige greiene jeg blir tvunget til å se i køa, hver bidige sommer?

 

 Jeg vet godt hva MINE to matfat er. De er to matfat. Som forøvrig gjør så stor nytte her i verden, at de fortjener heder og ære; ikke å bli degradert til seksuelt relaterte baller som skal tilfredsstille mannen. Disse to, de er til for babyer de 😐  Mine to pupper kan skape en hel verden av menn.

 

..men hva er det der? De to dottene jeg ser overalt blant svetteperlehår på dunstende nakne blottede herreoverkropper, straks heten slår inn? 

 

Jeg har aldri begynt å sikle ved synet av en svett, hårete, blottet manneoverkropp, av andre grunner enn misunnelse. Jeg blir sjalu som fy. FOR, hvis JEG vrenger av meg overkroppdekselet i den køa, og lar matfatene strutte, unnskyld, henge, da ville jeg blitt geleidet ut av sequritas og muligens sendt til avhør. Jeg hadde blitt innlagt på flekken pgr av "Blotting" og "syke vrangforestillinger". (Skulle vist fram den svette fæle vranga på "behå'n" i samme slengen.) Rundt meg hadde Larsons gale menn stått med store runde øyne og nakne overkropper, uten å greie å regne ut pupp pluss plupp.

 

For noen mener melkemaskinene mine er objekter. 

 

Om hundre år mener de ikke det lenger. Forhåpentligvis har dem skjønt bedre om 50 år også. 

 

Akkurat som jeg ser tilbake på mye rart som folk mente og trodde på før, kommer de tildekkede mennene i butikk-køa om 100 år til å se seg både rundt og tilbake, og takke gudene for at den gammeldagse trenden i gamle rare dager snudde. At folket endret lovverket slik at damene rundt dem fikk lov til å FREE THEM BOOBS  👢💅👱  mens menn selvfølgelig dessverre må dekke til sine fortsatt uidentifiserte objekter. Beklageligvis. 

 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at kvinner i sommer- Norge nå kan sprade rundt med nakne overkropper, vi også, slik som menn? Vi vet jo ikke engang hva menn's "pupper" er, annet enn at de ser ut som kvinner's matfat uten mat. Hva søren er nå DET å drive å trampe rundt og vise frem, om ikke vi damer kan trippe rundt og stolt vise frem the real thing; that originale boob go boob? What is the fucking problem? Er det det at mine er større enn dine, dude? 

 

Sånn! Da har vi titta litt inn i forbipolene's verden. Lykke til med å se på verden på samme måte som du gjorde før  😉✌😃👌😄

 

Knekkebrød med mozzarella og hvitløk; et deilig og enkelt alternativ til brød


 

Mozzarella carliknekk er knekkebrød du kommer til å elske, og de er enkle å lage. Det finnes mange grunner til å velge å bake sine egne knekkebrød foran å kjøpe i butikken. Selv har jeg flere grunner. Jeg er en mamma med diagnose bipolar 1, og må innta medisiner daglig for å holde meg frisk. Da er det viktig å spise riktig, både for å unngå  bivirkninger og balansere kropp og sinn. Jeg lever med et strengt kosthold, også av flere årsaker. Jeg spiser aldri brød for eksempel. Mine hjemmebakte knekkebrød fungerer topp for fordøyelsen min, og jeg varierer for å holde det spennende. Helt siden jeg begynte å blogge for 2 år siden har jeg en sjelden gang delt oppskrifter med dere. Sist var det hjemmelaget sukkerfri is, og den kan du finne her: http://m.forbipolene.blogg.no/1485366248_enkel_oppskrift_p_is_sukkerfri_og_laktosefri.html

 

Versegod, lag dine egne Mozzarella carliknekk:

 

Du trenger: 

1 dl linfrø

1 dl sesamfrø

2 dl solsikkekjerner

1 dl opprevet mozzarellaost

1 ss tagatesse (kan erstattes med annen søtning, eller droppes)

1 ts hvitløkssalt

1 dl vann 

 

Til topping: ønsket mengder tynne hvitoststrimler og litt ekstra strø med hvitløkssalt (for mye salt er ikke godt)

 

Rør sammen sammen alle de tørre ingrediensene. Hell i vann, rør litt mer og la det stå mens ovnen varmes opp ( 180 grader ) Rør inn litt mer vann hvis blandingen virker tørr. Den skal heller ikke være for våt.

Stryk utover bakepapir på stekepkaten, og lag en tynn og jevn flate. Tegn opp firkanter med noe spisst, strø over hvitost og litt hvitløkssalt før du setter mesterverket på midterste rille. Følg nøye med etter 20 minutter. Det går fort over i svidd. Dagens her tok 25 minutter, så ble de sprø og fine. Tror jeg må bake flere i morgen, for her går det unna. De er deilige for ei som savner potetgull å bare knaske på også. 

 

Knekk i vei, og søk sunnhet :)

 

 


 



 

Dette har scientologer og kristne til felles

 

Forskere mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det hadde noe med aliens å gjøre.

 

Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land med hvalen i fiskehalene, for så å fortsette vår utvikling som lusletende aper som begynte å spise kjøtt, som tøydukke Anna, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien. For poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, tassebasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen.

 

Likevel har scientologer og kristne en ting til felles: begge parter tror på samboerskapet.

 

Selv om det aldri stod plakater noen steder på jordkloden med ekteskapsordre og husbyggingsplan.

 

Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru. Det var langt senere at et par mennesker la hodene sine i vått og klekket ut noen idéer om samboerskap og giftemål. 

Jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne. Jeg har ingen samboer som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg og mine deilige uvaner. Ahh. Og det passer meg fantastisk utmerket. Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform. 


Og ikke ti ville hester kunne rikket meg ned fra denne plattformen.

 

Jeg kan se at bladene på trærne er grønne. At vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe telia og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt ved å ringe Canal digital og diskutere med dem også.

Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke,  og har det toppers som det er med å bo alene. 

 

Set føles så godt å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma. 

 

Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er individuelle, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på. 

 

Om jeg virkelig kan skrive A4, fuck you? Watch me: Fuck you A4, I am not with you.

 Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I det aller beste, helt fantastiske målet 😉 

Sannheten om homofobi

 



Du kaller deg "homofob", selv om man aldri hører ordet "heterofob", og det kan nesten virke som om du er både stolt og ivrig av og etter å påpeke hvor "homofob" du er. Fob. Fobi. Jeg ser ikke at du hverken skjelver eller løper for å gjemme deg, men du skal på død og liv ironisere det hele til "fobi", sånn bare for å bruke det mest negative du kan finne. Jeg vet ikke hvorfor du er så feig. Det er ukjent for deg dette med andre legninger, men er du redd alt du ikke kan noe om. Du er ikke utdannet pilot, og kan ikke å fly airplanes. Er du da pilotofob? Eller ingeniørofob? Du kan ikke å danse. Er du dansofob? Lagematofob? Livredd alt du ikke har peiling på? Fobi for alt du ikke kan relatere deg til? Eller stikker dette med homofili så dypt av andre årsaker som du helst skjuler? Hvorfor er det så skremmende at andre ikke er prikk lik deg?

 

🌈🌈🌈 Gay eller ei, samma det, vi skal alle samme vei, både du og jeg :)

 

Se for deg følgende: Et party, mange i rommet, så dukker en mann opp som alle vet er homofil: plutselig blir nesten alle menn innbilske. På en to tre tror de alle sammen at den kjekke homofile mannen synker ned til deres klasse og faller for dem alle sammen. De tror at han, som en edderkopp med spesielle evner kommer til å hoppe på akkurat dem, og spise dem opp i det homofile nettet sitt.

 

Derfor har du homofobi: Fordi du er INNBILSK. Gay's got TASTE, og er du av den innbilske typen er du ikke attraktiv for en classy og bevisst homofil.

 

Av alle ting kaller de dette "homofobi"...   Fobi? Hah, nånei, dette kalles å være urealistisk innbilsk. For hva i alle dager er det den homofile kan gjøre mot dem som plutselig  opp av intet skal være så fryktinngytende? Noen som kan fortelle meg dette? Hva er det som gjør at alle menn som skal være maskuline tøffe menn, på dette partyet,  plutselig forvandles til små forsvarsløse pingler med "store fobier" Og det latterlige er at de homofobe mener de har noe å gjøre med de homofiles private intimliv. Noe så frekt. Som om alle vi andre har noe å gjøre eller noe vi skulle ha sagt med/om DERES private, såkalte heterofile privatliv. Hva de liker og ikke liker å gjøre intimt er både privat og totalt uinteressant. .....Hva mer kan de være redde for disse homofobe, innbilske feigingene? Klær? Gulv? Kjøleskap? Slutt å vær så stupid. Skjønner du ikke at de fleste av oss synes du er pretty damned superteit når du kaller deg "homofob"? Vi gidder ikke engang å bli "degfob". Vi ignorerer deg og dine tydelige issues.

 

Ja hva kan vi forvente av disse "homofobe" menneskene? Ikke særlig mye spør du meg. Annet enn at de må være livredde sånne skap, og at de egentlig  burde komme ut av dem, det er sikkert.

 

Jeg kjenner homofile, bifile og lesbiske mennesker. Og jeg tør påstå at de er tøffere enn de med slike urealistisk innbilske holdninger som "homofobi". De tør å stå i det jeg vil kalle massiv mobbing fra samfunnets små pingler. Jeg kaller det pingler, når noen helt uten grunn påberoper seg angster og fobier for å oppnå sympati og klapp på skuldra si.

 

En annen greie dem forsøker å påberope seg ved å kalle seg "homofober" er følgende, og herved avslørt: Den feige holdningen og klare talen om at DEM, nei DEM, dem er ikke homofile! For en hver pris ER de IKKE det. For DET, det ville de ALDRI turt.

 

De er ikke tøffe nok til å stå alene. Stå alene mot resten, og tørre å si: Jeg er ikke som dere! Fobien går altså ut på at dem for all del aldri ville turt å gå ut av skapet sitt engang om de var det. Fordi de er puslete, svakelige, stakkarslige. Livredde for om noen måtte finne på å tro at de var en som måtte stå alene. 

Jeg er ikke lesbisk. Men jeg har noen ganger i livet måttet stå alene av diverse grunner. Med mange venner, og stor familie, men alene med mitt likevel. Jeg vet hvordan det kan være når livet gir deg oppoverbakke på oppoverbakke. Vet hvordan fordommer må omgjøres til ubetydelig vås, heve hue over det, og reise meg opp.

 

Vi vil ikke være pingler med urealistiske forventninger og usanne fobier. Hvis noe heter homofobi, må også noe nemlig hete heterofobi. Men ingen homofile er så svakelige at de påberoper seg heterofobi. De sparer klokelig frykten til noe realistisk. 

 

En ting er sikkert: Hvis jeg dater en mann, og han påstår å være "homofob", er neste date avlyst. Jeg liker maskuline, tøffe menn. Gjerne så tøffe at de har en homofil kompis eller to, og noen lesbiske venninner! 

 

Vennligst stopp hysteriet, og vis barna våre hvordan man behandler sin neste, og lær dem om mangfold, takk. Sannheten er uansett at jeg heller ønsker at to homofile ektemenn eller to lesbiske ektefeller, skal oppdra barn av morgendagen. Fremfor at "homofobe" mobbere oppdrar framtidens skjøre spirer 🌱🌱🌱

Erna Solberg befinner seg i verdensrommet



 

...og da mener vi langt ute i space!

 

Siste nytt er av type verdt å få med seg. For hvem hadde trodd at vår statsminister skulle tørre å reise så langt? Og det i et romskip som ser ut som en sky. Hvorfor har hun dratt til verdensrommet? Er det noe vi nordmenn bør vite om denne lange reisen? Svaret får du her.

 

Jeg leste Mikke mus for sønnen min Mathias da han var 5 år. Det handlet om romskip. Jeg sa: "Åå Mathias, vi skulle hatt sånn romskip vi, hva?"

Da utbrøt en mer enn vanlig entusiastisk Mathias: "JAA! Da, da kunne vi reist langt, laaaangt uti verdensrommet, helt ut til Erna Solberg!"

 

Sorry Erna, men navnet ditt gjør at sønnen min ble overbevist om at det har noe med jern, sol og berg å gjøre, langt der ute, da han var 5 år. Jeg glemmer aldri hvor stolt trøndergutten min var over at han visste om planeten "Ærna Solbærg".

 

Jeg så for meg sol, jern og berg selv, og plutselig skjønte hvordan gutten min så for seg statsministeren vår.

 

 

En bipolar løvemamma




 

Han ligger her ved siden av meg og er så bitte liten. Bare to år, og lillebror til verdens beste storebror. En toåring ligger tett inntil mamman sin, og jeg har ikke hjerte til å flytte ham. Har savna gutta så inderlig mens de har kost seg på hyttetur med pappan sin i helgen. Jeg bakte ei kake til minstemann i kveld, og han løp rundt og ropte med gladstemmen sin: "Mamma! Mamma! Mamman miiin! Mammaaa!"

 

Tilby meg all verdens penger; jeg vil heller høre toåringen min rope "Mamman min!"

 

Noen ganger bare må jeg skrive. Jeg har ikke telling på hvor mye som ligger lagret her inne på bloggen, og som aldri er publisert. Det er så mye jeg skriver uten at det handler om lesertall. Sånn er det nå. Plutselig melder skrivebehovet seg, og jeg kjenner trangen til å formulere setninger og sette ord på tanker. Finne bokstaver å bruke på der jeg ser og hører. Kanskje publiserer jeg det, kanskje ikke. Dersom du kan lese dette har jeg nok gitt den vanlige blaffen i at det kanskje ikke er like interessant å lese som viralinnleggene.

 

Det piper i oppvaskmaskinen nede, og jeg vet det er minsten som har satt på den. For det var ikke meg. Han skulle stolt vise meg at han kunne klatre opp på kjøkkenbenken fra stolen han stod på under kakebakingen. 

 

At det går an å bli så glad i noen som jeg er i barna mine. Det sprenger i brystkassa, og noen ganger må jeg bare ut og jogge en tur for å deale med all den kjærligheten jeg føler for ungene mine. 

 

Eldstegutten min kommer på fredag, og blir her i nesten 3 uker. Jeg finner ikke ord for hvor innmari mye jeg gleder meg. Tårene presser på mens jeg skriver dette, og jeg planlegger all den moroa vi skal finne på sammen. 

Jeg har forlengst godtatt og forsonet meg med det faktum at han bor hos pappan sin. Fordi han har det godt der. Der har han vennene sine, pappaslekta si og lekene sine. Rommet sitt som han er vant til, og skolen der han trives. Man flytter ikke på barn som har det godt der de bor, på grunn av savn, status eller andre egoistiske årsaker. Man respekterer barnet.

Han er hos meg annenhver helg og i ferier. Vi har hatt 8 år på oss å gro inn i denne livsstilen, min eldste sønn og jeg, og vi er godt vant. Aller viktigst er det at han er blitt vant med det. Jeg brukte lang tid på det, men nå er det helt greit.

 

Lillebror, som bor her hos meg, vennes også til ordningen vår. Nå er han med annenhver helg hos mamman sin og pappan sin, og synes det er godt å ha mamma for seg selv i ukedagene. Akkurat som storebror synes det er digg å ha pappa i fred i hverdagen sin 20 minutter med kjøring unna byen her. 

 

Når jeg tenker meg om, gjør jeg absolutt alt for barna mine. Alt i livet mitt handler om dem, og det kommer til å fortsette slik. Jeg kommer aldri til å risikere å bli syk igjen, så jeg klamrer meg fast til medisinen morgen og kveld, trener kroppen, spiser sunt og lever avholds fra alkohol. Jeg kunne aldri mistet dem. De er jo livet mitt. De er grunnene til at jeg danser meg ut av sengen om morgene. 

 

Det er så mye mer jeg gjør for å holde meg frisk. Så innmari viktig for meg å få dette til. Å skrive er en del av hele bildet. Jeg får satt ord på mye, og er en mamma som går med hevet hode. Jeg tok løvemorhånda mi og knuste alle rykter til pinneved. De to gutta mine skal ha en mamma de er stolte av. 

 

Slike kvelder kan jeg ikke skrive så lenge. Søvn er noe av det aller viktigste å ta vare på for meg som er bipolar, derfor må jeg passe på når klokken nærmer seg tolv på kvelden. Det må soves. 

 

Takk og pris for to små gutter jeg elsker, digger, liker, glad i, akkurat som de er. Jeg tør ikke tenke på hvordan morgendagen hadde sett ut hvis jeg ikke var ♡MAMMA♡

hits