Til deg

 

 

Kanskje rusler du rundt i mørke gater. Kanskje kjenner du høstløvet knase under føttene dine. Mulig er det, at de alle har mistet troen på deg. Det kan hende du går veiene dine alene, og at du har gjort det en stund. 

 

Kanskje sitter du i ei institusjonsseng og undrer på hva du skal gjøre med livet ditt. Kanskje munner alle tankene dine ut i tanker om døden. Mulig er det, at ingen gidder å ringe deg lenger. Det kan hende du holder på å gi opp, og at det har vært sånn lenge.

 

Du puster. Du peser deg opp bakke etter bakke. Du freser og banner. For livet er ikke enkelt akkurat nå. Så reiser du deg opp, bare for å få øye på en ny fjelltopp.

 

Men jeg har ikke glemt deg. Hvem kan glemme en sjel som deg? Humoren du delte. Tegningene du tegnet. Måten du danser på. Stemmen som sang. Så vakkert. Så vakkert. 

 

Du må ikke glemme, du heller. Ikke glemme at det finnes muligheter for underdogs som oss. Forskjellen på a4-folk og deg er bare at du er utstyrt med en tryllestav. Mens mulighetene finnes åpenlyst for de fleste andre, må du trylle og skape dine muligheter. 

 

Fordi du er en original. 

 

Du vet; jeg var på kanten selv. Jeg ruslet alene i høstløv og prøvde å ikke lage for høye knaselyder. For jeg ville ikke at noen skulle legge merke til meg. Jeg satt i den institusjons-senga og hadde tanker som alle munnet ut i døden. Men jeg var fanget der, for jeg turde ikke dø. 

 

Så jeg holdt ut. Ikke fordi jeg var en tøffing, nei for jeg var livredd. Men fordi jeg ikke turde å gi opp. Så ble jeg mamma, og fikk noe å leve for. 

 

Jeg er ingen perfekt mor. Jeg har hverken bil, høy utdanning, eller en fast a4jobb. Sånn sett er jeg vel rett og slett en fiasko i mange sine øyne. I mine egne øyne er jeg er suksess. Jeg er mer enn fornøyd med meg selv.

 

Kjære underdog. Du som er forlatt, undervurdert og misforstått. Samfunnets multikunstner uten redskap og verksted. Du som synger som ei lerke og danser som høstløv, men som ikke høres i stormen. Du er bedre enn dem. For meg er du mer interessant enn de dømmende stemmene som aldri ga deg en sjanse. Du er mer. Du er bedre. Du hører hjemme her. Og du, du har så mye å lære oss. 

 

Løft hodet ditt og ta en titt omkring deg. Vi er mange omkring deg som en gang i tiden gikk alene rundt i høstløvet og knaset. Da kvelden kom gikk vi og satte oss like alene i en seng på en institusjon. Der ble vi både feilmedisinert og feilbehandlet før vi kom fram til noe som fungerte for oss. 

 

Noen skled og ramlet på rusen. Noen brente seg på ensomheten. Noen ga opp, andre reiste seg. Alle hadde vi valg som vi tok. Ingen andre kunne ta de valgene for oss. 

 

Har du falt? Gjør det vondt? Gir du opp? Kom igjen og reis deg; du er den eneste som kan i ditt liv. Ring meg om du vil, jeg vil snakke med deg. Jeg ser deg. Vi ser deg. Du kommer aldri til å finne ut hva framtida ville gi deg, hvis du gir deg når det stormer som verst. 

 

Se hva livet ga meg. To barn, et koselig hjem, mange fine vennskap, god mat, drikke, rene klær, myke sengetøy, og muligheter for å skrive. Og skriving er min kunst. Det er det jeg vil holde på med. Jeg kom meg gjennom flere stormer, og begynte å trampe hardt i høstløv. So what om de andre hørte meg; en bråkete underdog er bedre enn en stille og usynlig overloaded underdog.

 

 

Ikke gi deg nå

for du skal opp og stå.

Reis deg opp, 

ikke stopp!

Du din fighter

tenn din lighter,

kom igjen!

Don't ask when.

Gjør det nå,

for du må forstå

at du er rå!

 

Ta min klem og la den varme, du er verdt mer enn vrede og harme.

 

Fra forbìpoléne til DEG ❤💙❤

Klimatolog: "Norges byer har ikke vannsystemer laget for å takle all nedbøren!"

 


 

 

I forhold til klima, vær og global oppvarming tok jeg den 27.07 i 2015 en prat med klimatolog Stein Kristiansen ved Klimaavdelingen Metereologisk institutt. Det var mannen som kunne gi meg både klare svar og nøyaktig informasjon. Nå merker vi effekten av det han påpekte den gangen: Norge har ikke kapasitet til å takle all nedbøren som følge av Global oppvarming, og det vil koste mer enn dyrt å fikse det.

 

Ivrig fortalte den dyktige klimatologen om to helt forskjellige typer vannstand-økninger. Om at dersom Nordpolene smelter, vil mye mer solstråling bli tatt opp av varmen. Alt øker i mengde når det blir varmere, så vannet i havene vil bli varmere og deretter øke i mengde. 

 

Dersom Grønnland og antarktis smelter, som er is på land, vil også vannmengden øke, men da fordi vann vil bli tilført havene.

 

"Regionalt vil forventet økning f eks i Nordnorge bli ca 70 cm i havet langs kysten, og  ca 60 cm langs Trondheimskysten." Sa Kristiansen.

 

Videre fortalte han at det ville komme mer nedbør for hver regnskur. Kraftigere nedbør, i sammenheng med mer fuktighet til stede i atmosfæren.

Han ønsket å poengtere noe veldig viktig: "Man skal være klar over at f eks Trondheim by, ikke har vannsystemer laget for å takle å drenere alt dette vannet bort fra gatene, og at slike vannsystemer vil komme til å koste milliarder."  

 

Nå kan vi altså erfare det riktige i hans viten, i det Norge ikke har vannsystemer til å takle denne nye type flommen, forårsaket av global oppvarming og dens pregede nedbørsøkning.

 

-"Nye fiskearter vil komme til å finne veien til våre nordiske hav, og nye fuglearter vil hilse på Norden i årene som kommer. Arter som Moskus og Reinsdyr vil slite med å overleve her. På 30-tallet var det økt menge med Villdvin i Sverige, kontra mindre mengder Villsvin på kaldeste 60-90-tallet. Det vil bli gjenopptatt økning i denne dyrearten her til lands i disse dager." Sa klimatolog Kristiansen på sensommeren i 2015.

 

Vårt klima er naturlig varierende. Men selv om været varierer normalt, betyr ikke dette at den globale oppvarmingen er i gang? Er det overhodet mulig å stoppe den? Spurte jeg vår ekspert.

"Nei, å stanse den globale oppvarmingen kan jeg vanskelig se for meg" sa han. Og fortsatte: "Dagens mennesker er for avhengig av fossilt brensel til å stoppe dette helt. Vi hadde neppe overlevd uten vår moderne måte å leve på. Dette er godt i gang, og vi kan ikke stanse det. Ikke helt iallefall."

 

 

 hits

"Live Nelvik, har det klikka for deg?"

 

Dette er så langt som jeg kan gå. Dette, og blurete bilder der ansiktene er så og si visket bort. En toåring og en åtteåring som bestemmer selv. Før var jeg blind. Internett la seg rundt kloden som det nettet det er, og så kom facebook. Jeg postet bilder av en da 3 år gammel Mathias, som de fleste andre foreldre. Så kom blogg, og jeg startet min bloggkarriere like blind som den gang Marc Zuckerberg introduserte oss for ansiktsboka.

 

Live Nelvik tar fortidens forbipolene på kornet, i det hun lørdag 21.oktober 2017 sier på God kveld Norge omkring det faktum at hun ikke deler bilder av barna sine på sosiale medier:  "Det handler ikke om at jeg er profilert, men om at jeg ikke synes man skal legge ut bilder av barna sine for å få en feedback som gir mor eller far en god følelse."

Jeg ville sagt det samme til meg selv på den tiden, som hun sier nå. Men med andre ord, som i: "Hva i alle dager er det du holder på med, Helene? Har kua glemt kalvetiden, eller hur?" På den tiden ville jeg sagt: "Live Nelvik, har det klikka for deg? Klart jeg vil vise fram barna mine!" 

Men de er ikke "mine". De er til låns. Deres rett på privatliv og personvern er viktig 

 

Jeg tenker tilbake på meg som ungdom. Jeg som skulle vise fram fotoalbummene på loftet hjemme hos mamma og pappan. Og den jeg skulle vise albumene fram til, var mitt hjertes utkårede. Vi skulle være sammen hele livet, og han skulle flytte til byen der jeg bodde. Jeg var så forelska, og det betydde så mye for meg hva han syntes om meg. Jeg var jo bare 16 år. 

 

Men jeg klappet sammen album etter album, rett foran ansiktet hans. Han spurte om han ikke fikk se, og jeg ristet på hodet. Flauere enn flauest, og meget meget forlegen. For. I det ene albumet var et bilde av meg som treåring med rene surleppa. Et skjevt sutretryne, med andre ord. Jeg satt på en benk sammen med to gutter og søstra mi, og var tydeligvis både sur og lei meg. At jeg var forferdelig stygg da jeg var sur og lei meg, var det ingen tvil om. 

 

I det andre albumet stod jeg som 13åring foran bilen til foreldrene mine. På det bildet var jeg i mine egne øyne forferdelig grusom å se på. Og slik fortsatte det; meg i ferskenrosa laksefargeinspirert lang genser. Meg i andre klær jeg aldri ville gått i som 16åring. Meg i album der jeg på visse bilder ikke helt hørte hjemme. 

Jeg ristet, og ristet, og ristet på hodet. Han fikk ikke se. 

 

Heldigvis vokste jeg opp på 80tallet. Jeg kunne rive i stykker bilder, og aldri kunne noen se de igjen. Dette var jeg for snill og veloppdragen til å gjøre, men jeg kunne ihvertfall klappe igjen fotoalbum og tviholde så typen ikke så meg på mitt verste. Ingen uansvarlige voksne blogget om meg. Ingen skjemte meg ut for hele verden til jeg ble het og svimmel av sjensanse og ubehag. Ingen eksponerte mine skjeve sutretryner for hele verden da jeg var 3 år. Og jeg behøvde ikke å forholde meg til fortiden min in public som 16åring. I stedet hadde jeg en viss kontroll.

 

Kjære Live Nelvik, jeg trenger sånne som deg. For på facebook må jeg fortsatt skjerpe meg, der jeg på blogg forlengst har begynt å bruke vettet etter alarmerende uttalelser her og der på nettet. Det har nådd fram, og jeg har blitt et ansvarlig mammablogger. Dessuten er 8åringen min veldig streng på dette.

 

Nå minte du meg på det igjen, Live. Takket være deg skal de samme reglene fra nå av selvfølgelig gjelde 3åringen min! Han skal spørres på lik linje med 8åringen min: Kan jeg poste dette bildet hvor ansiktet ditt ikke vises? På blogg må jeg vente litt enda før han blir stor nok til å bestemme seg. Han er for liten til å skjønne konsekvensene. Og så har vi facebook da; der må jeg bare skjerpe meg asap. 

 

For det blir noe annet enn det var i 1996, den dagen barna mine blir ungdommer, og ikke har noe fotoalbum de hoderistende kan klappe igjen. Lenge før den tid må jeg sette meg ned og ta praten med dem. Den praten som handler om delete. "Beklager, bildene havnet på nettet, og det var min skyld, men la oss gå gjennom facebook og den gamle delen av bloggen for å slette de bildene som framkaller het sjenanse og flau følelse."

 

Hvordan kunne jeg være dummere enn et brød full av gluten, og teitere enn et pinlig fotoalbum fra åttitallet? Du har rett, Live. Og det har langtfra klikka for deg. Jeg som mor, behøver slike strenge oppvekkere som det du kom med i God kveld Norge i går. Så: Takk, jeg er nå enda mer bevisst hva angår mine barn og publisering av bilder der de kan gjenkjennes.

 

 

Liker du sushi? Diana lager Trondheim's beste!

 

Annonse

 

Hun har vært sjefskokk på Sabrura Byhaven siden 2012, og har på de årene opparbeidet seg et godt rykte. Diana Zaleski kan dette. Det er hennes bord, hennes hylle, og hennes stolthet. Hun er arbeidsom og ydmyk, og den gode sushien som lages nede i byens oase bærer preg av kvalitet. Her finner man roen.

 

Så hva passer vel bedre enn å ta et møte i foreldresamareidet med mine barns far her nede? 

 

Som mange av mine lesere vet, bor pappan til barna mine og jeg fra hverandre. Vår eldste sønn har hverdagen sin hos pappan sin, mens vår yngste sønn har fast base hos meg. Annenhver helg samles begge barna hos oss, og vi har forlengst bestemt oss for at dette foreldresamarbeidet skal fungere ypperlig. Vi snakker om det meste, og stiller opp for hverandre når det trengs. 

 

 

Her om dagen var vi i Trondheim for å handle gaver til minstemannen våres som fylte 3 år denne uken. Vi gjorde unna Trondheim på et blunk, og før vi dro innom Ikea, tok vi oss en matpause og et aldri så lite foreldremøte på Sabrura Byhaven. Vi snakket om siste nytt innen barneoppdragelsen, skole, barnehage og hvor digg det er å slappe av nede i kjelleren på Byhaven, der byen står stille. Vi får oss alltid en god latter når vi oppdaterer hverandre om morsomme replikker fra barna, hvordan de har blitt to små humorister, og inad skole og barnehage.

 

 

Å spise deilig Sushi i rolige omgivelser mens vi planlegger hverdag og framtid rundt barna våre, er perfekt. Det er flotte rammer rundt et foreldresamarbeid som funker som det skal. Jeg liker pappan til barna mine fordi han elsker ungene sine og gjør alt for dem. Da er Byhaven Sushi det riktige stedet å innta for å ta et hverdagsmøte. 

 

Som foreldre i samarbeid var vi en gang i tiden underdogs. Ingen trodde vi skulle få til dette foreldresamarbeidet, like lite som at en hund og en katt skulle ta hverandre i hendene. Det er lenge siden nå. Årene har gått, og vi har brukt hver eneste time på å endre innstilling, så godt vi kunne. Et steg frem, to tilbake. Til slutt kom vi frem til et slags vennskap, der vi viser hverandre respekt, og velger takknemlighet foran bitterhet. Nå er jeg takknemlig for alt han gjør for ungene våre, og det er fokuset vi har bestemt oss for å ha. Samme hva, så har barna best av å se foreldrene sine være snille og vennlige mot hverandre. Noe annet er uaktuelt. 

 

Og da er det verdt en tur innom Byhaven for å spise Trondheim's beste sushi, hos Diana og gjengen.

 

Og hva angår foreldresamarbeid: Kan vi, kan dere! La meg inspirere dere med et av flotte Lotte Hoel sine kloke innlegg: http://m.lottehoel.blogg.no/1492689441_et_barn_trenger_ingen_pappa.html

 

 

 

 

 

Fra første øyeblikk

 

Kjære lille vennen. For 3 år siden var jeg i lykkeland da jeg så deg inn i øynene for første gang. Jeg sa: "Å hei, der er du ja. Deg har jeg jo møtt før!" Det glapp ut av meg, fordi det var det jeg følte da jeg møtte blikket ditt. Jeg kjente deg godt.

Storebror og pappa var stolte som bare storebrødre og pappaer kan bli, og du sjarmerte vettet av mora di. Jeg hadde kjøpt inn bittesmå ullbodyer, og første gang jeg kledde på deg var det den grå med orange søm jeg skulle prøve å ta på deg. Trillestellebordet stod vendt mot vinduet, og der lå vakre lille du. Så uendelig verdifull for meg. Jeg tenkte, nå har jeg to barn å elske, så heldig jeg er. Livredd forsøkte jeg å kle på deg, mens tankene eksploderte i hodet mitt. Hva om du fikk vondt? Enn om du datt ned? Men det gikk bra. Jeg gikk rundt i barselavdelingen på lykkebobler. På skyer. For jeg falt for deg fra første øyeblikk.

 

Vi er fortsatt i lykkeland alle sammen; hva var livet uten deg? Du er spesiell for oss. Gratulerer med dagen, Even, nå er du en av de store gutta i barnehagen, og barseldagene er long gone 😙 Vi er glad i deg akkurat akkurat som du er. Samme hva framtida bringer deg, skal du vite at du aldri trenger å streve for at vi skal være fornøyde med deg. Vi var mer enn fornøyde fra første øyeblikk. Du er mer enn god nok, og du kan aldri endre på hva vi føler for deg 😙 

 

La meg alltid fortelle deg litt om første øyeblikk. For jeg følte så sterkt, at jeg hadde møtt deg før. Det er noe av det største jeg har opplevd, og kan bare måle seg med første gang jeg møtte storebroren din. 

 

Takk for at du kom til, og hurra for deg: Gratulerer med 3årsdagen din 😙

Denne gutten fikk seg en overraskelse etter barnehagen

 

 

Liten tassi ruslet til barnehagen i formiddag, intetanende om overraskelsen som ventet noen timer senere. Snart tre år og med sommerfugler i magen sin, for hver dag passer han på å minne mamman sin på at han ønsker seg Blaze og monstermaskinene lego, Pysjheltene figurer, Karius og Baktus bok, Ole Brum bok, Minions, og nå spidermanklokke. For det ble krise da han skulle hentes i dag. Klokka til en annen gutt var plutselig Even sin, men det stemte jo ikke. Det ble en svær og gråtende kamel å svelge for den lille gogutten, så nå har han utvidet ønskelista si. 

 

Det han ikke visste var at både storebroren og pappan var med da mamma skulle hente ham i barnehagen i dag. 

 

Vi er to foreldre som bruker å stille opp for hverandre, begge veier. I dag skjedde det noe som gjorde at det var min tur til å være der. Sist var det pappan som kom kjørende med bandasjer til operasjonssåret mitt. I dag var jeg som selvfølgelig ikke nølte. Med hva får dere ikke vite, for dette er en blogg der jeg er nøye med å ikke henge ut folk, og jeg tror pappan til barna mine vil ha privatlivet sitt i fred. 

 

Poenget er en drømmeutgave av et foreldresamarbeid, som i "Can we still be friends?" Of course we can! Vi er bedre kompiser enn vi noensinne har vært, og utgjør to deler kvalitet i et solid foreldresamarbeid. Min eldste sønn bor jo fast hos ham, og nåde den som hadde kødda med det. Der har han det like bra som han ville hatt hos sin mor, og der skal han bo i fred og ro. Barna først. Alltid. Ingen kunne dessuten fulgt opp samvær bedre med lille Even på snart tre år, enn denne pappan. Han har vært der jevnt og trutt helt siden barselavdelingen, og kommer aldri til å svikte den lille gutten. En gutt som elsker pappan sin like mye som storebror, og som får både snakke om det og ringe pappa så mye han vil mellom samværene.

 

I dag endte vi opp med å kjøpe taco, og is til milkshake, og så samlet vi hele gjengen i stua her på Lykketoppen. Barna ble kjempeglade, selv om trassen i tassen er relativt framtredende for tiden. Og spesielt i dag, etter den fancy klokka han måtte gi fra seg.

 

Hipp hurra for supert foreldresamarbeid rundt to gutter som kun fortjener det beste. Jeg er sikker på at pappan til ungene og jeg har bedre kommunikasjon vi, enn mange som bor sammen. I morgen skal det handles bursdagsgaver, så da møtes vi i Trondheim for å gjøre ting enklere.

 

Som mor føler jeg meg trygg. Dette er en fantastisk bra situasjon. Takk til pappan til barna mine, som var med på å legge all fortids hun og katt bak seg, og skape en vennlig atmosfære rundt goguttene våre, som vi tross alt elsker begge to. 

 

Og har DU tenkt på det, at selv om det er kvinnen som bærer frem barn, så er mannen i stand til å ta seg av unger like bra som henne? Er du blant de som ikke tror det? Da har vi bevist det motsatte. Husk det finnes både og av begge kjønn. Akkurat pappan til mine barn er av den typen mann som har masse kjærlighet å gi smårollingene. Så finnes det menn som ikke er sånn, og kvinner som ikke er sånn.

 

Nå skal vi lage to bursdagsselskap i tiden som kommer. Et her på Lykketoppen og et hos pappan. Jeg tror par som bor sammen lett krangler om sånnt. Vi er i den situasjon at vi ikke er par; men venner som ønsker hverandre alt godt, så jeg er klar for å gi jernet og gjøre mer enn min del av jobben, med glede! Teamwork med bra resultat er mye gøyere enn kliss, klass, krangling og luftslott 😉

 

Kjære blogger

 

Tror du jeg vil lese bloggen din? Er den noe for meg?  

 

Jeg kommer tilbake til det. Først skal jeg bare skrive fra meg litt. Vi behøver ikke å finne oss i alt her i verden, du og jeg. Ja, det er lov å benytte seg av ytringsfriheten og få frem sine meninger og synspunkter. Nei, det kalles ikke å henge ut noen, dersom vedkommende selv deltar innen media og sådan har satt igang en debatt. Det å lage debatt og påvirke verden, det er innafor. 

 

Så du er blogger. Ja, da vil du finne ut at det finnes prinsesser som prøver å sette på deg munnkurv. Som om de bestemmer hva som er innafor og hva som ikke er innafor. Som om de avgjør hva som er en god blogg. Slike lesere vil du ikke ha, anyway. Kom igjen, benytt deg av ytringsfriheten din og gi blanke i selvutnevnte wannabe divadommere. Husk at smaken ikke bare er som baken. Den er ikke bare delt i to. Den er som håret ditt; svært mangfoldig, og i meget mange varianter. Du kan ikke please alle forskjellige hårstråene på hue til ei prinsesse. Er det ikke godt å vite? Ikke alle vil bli fornøyd uansett, så kjør ditt eget løp, og gass på. Du trenger ikke andres regler i ditt liv, du bestemmer selv.

 

Det er litt komisk når folk kryptisk truer med å slutte å lese andre sine blogger, i sine egne innlegg. Som om vi bloggere dør etter å ha vedkommende som leser. Hvem sa vi alle er her kun for høye lesertall? Jeg, for min del, lider av ekstrem skrivekløe. Så klør jeg tilbake, da. Her inne. Jeg liker å utvikle skrivestilen min, og da er det uendelig mye jeg kan skrive fra meg her på forbipolene. Det holder at jeg er fornøyd med forbipolene. Dette var ment som et bloggarkiv, aldri som er desperat lesertall-løp. Det er andre steder å skrive også for min del, og jeg har mange muligheter som alle munner ut fra at jeg får skrivetrent meg her inne. 

Jeg er ikke her for å please noen selvutnevnt prinsessedommer som skal bestemme at blogger med variert innhold ikke er bra nok. Jeg vil ikke ha prinsesselesere og jeg er ingen diva selv. Jeg vet at jeg aldri i verden ville blitt så høy på meg selv at jeg trodde jeg kunne bestemme hva som er en bra blogg og hva som ikke er en bra blogg, utfra mine synspunkter. Jeg kan kun vite hva JEG mener er en cool blogg, ikke hva DU mener. Så kom igjen og utvikle din egen stil. Ikke la deg forvirre av pekefingre. 

 

Jeg har tro på åpenhet fordi min pappa lærte meg det tidlig. Vi kommer fra Vesterålen i nord, og Bergen i sør, og derav er jeg sterk og jordet. Det kunne aldri falle meg inn å skamme meg per dags dato, når jeg skriver om bipolar. Bloggen omhandler et tema som er en stor paraply. En mamma med bipolar, og hverdagen deretter. Slik blir det variert, og sånn er det. Det er bevisst, og jeg jeg behøver ingen prinsesse viftende med noen bloggfasit til å fortelle meg at det blir feil. Dette er ikke min inntektskilde, og jeg er ikke avhengig av lesertall.

 

Så du. Kjære blogger. Du som innerst inne vet linja for din egen blogg, men lar deg stanse av rosa og uskrevne regler. Screw that, og kjør på nå. Din egen stil, er det jeg vil inspireres av. Jeg lover å ikke dømme bloggen din nord og ned, og det er ok om vi er uenige innimellom om diverse tema.

 

For en tid siden postet jeg et innlegg omkring blogger Anne Brith. Det folk ikke vet er at hun og jeg siden har chattet, og det i svært vennlig tone. Hun fikk muligheten til sletting, da jeg på ingen måte ville henge ut henne eller såre henne. Tøff som hun er, ville hun la innlegget stå. Men jeg hadde slettet på sekundet dersom hun ønsket det. Å skape debatt handler ikke om at man misliker et menneske fordi man er uenige eller kan lære hverandre et par nye synspunkter. Vi som er eldre i gamet vet dette.

 

Media er stappfullt av ting å utdype eller lage debatt om. Her er historier å fortelle, enten visuelt eller skriftlig, og her er debatter å ta del i. Dersom noen står frem på TV, er det allerede der. Hvorfor ikke ta tak i det og delta? Dette er som vi vet et ytringsfritt land å bo i, og ingen diva kan fortelle deg hva som er riktig elle galt.

 

Selv leser jeg svært lite blogger, da det er mye skriving jeg er opptatt med utenfor bloggen. Men først og fremst er jeg alenemamma, og det tar deilig mye tid å være det. Nå vil jeg prøve å prioritere tid til å finne meg noen kvalitetsblogger å lese.

 

Kanskje DU tør å være så original at jeg vil lese din blogg? Har du allerede utviklet en slik interessant side? Da vil jeg gjerne lese den, sammen hvor variert, svart eller lilla den er. Samme hvor grønn den er også. Let me know about it :)

 

Hvorfor det å bo alene er det beste

 

-"Anders. Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!"

 

Sorry, kjære bloggkollega Anniken, men i kveld fikk jeg meg litt av en latter da jeg smugtittet på Bloggerne. Du oppfører deg jo nøyaktig slik jeg ville gjort dersom jeg hadde flyttet sammen med en overflødig tassi. En fyr i veien når jeg skal bevege meg på kjøkkenet. Et mannebein å gnage på når man skal navigere seg fram på sitt lille kjøkken. Eller en linselus for øyet hvis han og jeg hadde et svært megakjøkken. No way. Run, Helene, run!

 

Jeg ville ikke kunne prompet. Hadde aldri kunnet gått på dass før ham. Måtte nektet ham adgang på do etter meg. Han hadde klikka på meg mens han tisset på rosebusken min utenfor. Jeg ville blitt sinnatagg hvis han ikke ryddet etter seg, men ryddet selv når det passet meg. For sorry, men hjemme er jeg hjemme, and home is sweet private. Dessuten: jeg hadde irritert meg grønn over sjalusi, krangling og mugne sokker.

Så når jeg ser deg surmule kyssenektende rundt linselusa di på det lille kjøkkenet ditt mens du sier: "Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!", skjønner jeg deg så godt. 

 

Og så er det jo sånn da, at dere har flyttet fra hverandre nå. Gratulerer; velkommen i klubben, er det ikke deilig, hva? To be queen of your home? Det er nok det som er løsningen på dette store verdensproblemet, tror du ikke det? Ei hule til hver huleboer. Never sh@re it; just go visit!

Bortskjemte barn blir mindre kreative

 

Jeg prøver å lære toåringen min den store tanken bak den lille gaven. Og det funket awesome så lenge det var sommer, og jeg fant fine blomster da jeg var på vei til barnehagen for å hente ham.

-"Åh! Båsster mamma, takk!" Han bar glad og fornøyd tre gule hestehov hjem for å sette de i vann. Jeg er sikker på han tenkte: "Åå hu mamma er glad i meg! For en gave!" For han smilte hele veien hjem, og glemte helt å snuse på rosebusken ved fotballbanen, som han bruker sommer som vinter.

 

Det er ikke sikkert han liker at sommeren er over. Kan hende er det derfor han tok "et oppgjør med mamsen på kammerset" i dag. For da jeg hentet ham i barnehagen ga jeg ham et gult høstblad som jeg fant på bakken, og et mindre "babyblad" som jeg forsøkte meg på å kalle det. Han ville ikke engang ta i det. På vei hjem demonstrerte han med å plukke opp et råttent blad, og så sa han: "ÆÆÆÆS!" Før han slapp det ned på bakken og gikk fornærmet videre. Som i "gir du meg et råttent, vissent BLAD, mamma? Da gir jeg deg en leksjon og en lærepenge verdt to femti!"

 

Men en gave er det som tydeligvis betyr mye for lille Even, og det er at jeg pynter meg for ham. Det har skjedd før, og i dag skjedde det igjen; han sa i gangen i mårest, før han gjentok det da vi kom til barnehagen: "Du hente mæ i banehagen etter du pynte dæ mamma!"

 

Klar tale og streng beskjed altså. Jeg burde visst sminke det slitne mårratrynet mitt litt før jeg hentet ham i dag. Jeg måtte dessuten ta på meg noe mer anstendig før vennene hans så meg i en sånn hentesituasjon. Det lyste ut av øynene hans da jeg sa: "Jeg lover deg, Even. Mamma skal pynte seg for deg i dag."

 

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å sminke meg i dag. Ville heller være medlem av musefamilien Grå. Men et løfte er et løfte; whatever makes the kid happy!

 

 

Altså. I dag har jeg lært at gule høstblader som jeg trodde alle barn likte, er ut, og ikke på tanken-teller-ønskelista. Heller en stein. Eller en sommerblomst. Men sommeren er over, og mama must be creative. For jeg akter å fortsette å lære barna mine om tanken som teller. Vi trenger ikke mer materialisme i verden. Vi trenger at noen har tenkt på oss. Kanskje jeg tegner ei tegning til ham i morgen.. av Mikke og racergjengen. 

 

Jeg fighter mot noe som heter "bortskjemt", da jeg mener at bortskjemte barn blir mindre kreative. Man kan ikke forklare en toåring at han skal være takknemlig for et løvblad. Men man kan lære ham dette med å gi av seg selv, og fjerne fokus fra nye ting. Hvis jeg leser ei bok for ham er det en gave. Hvis han gir meg en klem, er det også en gave. Og den boka; kanskje kostet den 20 kr på fretex. Det skal han få vite når han blir stor. Da skal jeg spørre ham om han ville merket forskjell hvis boka var kjøpt til nypris.

 

 

 

Ung dame trodde eldre kvinne var dement, og fikk seg en overraskelse.

 

Det var i Stjørdal sentrum i dag, at det skjedde. En ung kvinne forteller om det hun opplevde som at en eldre kvinne med gåstol og følge av en ung mann stanset henne på gata. Den yngre kvinnen stod ved en sidevei der fortauet delte seg i to, for å finne seg en brukbar låt på telefonen å høre på. 

 

-"Jeg liker å prate med eldre mennesker, hvem vet, kanskje de er ensomme. Jeg passer alltid på å hilse på alle slags mennesker, egentlig. Særlig de svake i samfunnet." Sier den unge spiren, mens hun flau ser seg tilbake på dagens blemme.

 

Da mannen og den eldre damen kom gående, sa hun smilende: "Hei!"

 

-"Kvinnen med gåstolen ble stående og le litt forlegent mens jeg hilset tilbake. Siden hun stanset med gåstolen sin, begynte jeg å prate i vei. Jeg trodde hun var dement, siden hun hilste så smilende og stoppet, så jeg behandlet henne deretter. Man må være ekstra snill og trivelig mot dem, ikke sant? Jeg snakket om hvor fin hun var på håret sitt, og at det var en strålende dag selv om det regnet. Jeg pekte mot et senter og spurte om hun bodde der, som om hun var en gammel kjenning. Ja egentlig bablet jeg i vei." Den unge kvinnen forteller om hvordan hun gjorde stemmen ekstra hyggelig og skravlet som om de kjente hverandre. Demente mennesker tror jo gjerne de kjenner folk de ikke kjenner 

 

Men da den eldre damen endelig kom til orde, sa hun, mens den yngre mannen ved siden av henne smilte litt forlegent:"Ja. Men. Kan du flytte deg litt, tror du? Vi skal inn her."

 

Forfjamset flyttet den unge jenta på seg, og de to gikk inn sidestien hun hadde stått skravlende og sperret for. Stille gikk de videre.

 

-"Hva skulle jeg si? Unnskyld jeg trodde du var dement?"

 

I ettertid skjønner hun at det var hun selv som virket som om hun led av noe rent uidentifiserbart, og undrer på hvor grensen går. Hvor familiære eller ikke familiære skal vi egentlig være mot hverandre i dette landet?

 

(Bilde etter avtale)

Dette gode rådet will blow your mind

 

 

Velkommen til den store bloggedagen. Jeg prøver å ikke danse for heavy med den nyopererte magen min, mens jeg rører i sukkerfri karamell på kjøkkenet, og rocker stua. Taylor Swift begynner å bli rå i mine ører, og jeg elsker å danse til musikken hennes når ingen ser på. Jeg trente aerobic og zumba på et lokalt treningssenter i 10 år, og å danse ut fra det jeg lærte der er noe av det morsomste jeg gjør. Det er en sånn DAG, sant. En sånn sabla bra dag.

Dere vet, når du har sagt screw you til mange nok motherfuckers, kutta kontakt med bæene og latt dem følge saueflokkene sine i fred og ro, rukket en usynlig finger til dramadama på smykkebutikken du aldri mer handler i, og befridd deg selv fra unødig sauebæsj under skoene dine; DA kommer både arbeidslyst og idéer!

 

Har du prøvd det? Tried it out? Eliminert alle falske pripne sære selverklærte dramadronninger og konger av piss, og heller danset litt seiersdans i stua di?

 

Jeg digger alt jeg gjør for tiden, og grunnen til at jeg ikke kan skrive om det her, er at jeg ikke kan. Jeg kan ikke selge det papiret, før ordene er skrevet. Jeg kan ikke publisere noe her, før jeg har publisert det der. Men: er man skrivenerd så er man skrivenerd, jeg kommer bare til å skrive mer og mer, både her, der og der.

 

Men jeg har ET godt råd til DEG i dag! La meg inspirere deg. Har du folk i livet som preker mye piss? Tenker mye dritt? Snakker om avføring når du vil snakke biff, tivoli og gladsirkus? Har du som de fleste, folk som invaderer livet ditt med nervøs usikkerhet, dømmende ord og kritikk? 

 

Ikke gidd. Be dem kiss that ass. Rekk en usynlig finger og forduft. Kanskje en dag i framtida, når dette folket har lært og skjønt at man ikke dømmer, baksnakker og kritiserer på denne måten, kan du møte dem på nye vidder. 

Men akkurat NÅ har du ikke tid. Fordi slike relasjoner bremser deg bigtime. Mer enn du tror. Nei nei. Dette har du ikke tid til. For akkurat NÅ er tida for å utvikle de sære idéene dine i fred og ro. It's going to be ok, er hva du trenger å tenke NÅ. Du skal la livet blow your mind, ikke bremses av negativt ladede små bomber. Du trenger ikke å høre nedlatende setninger om idéene dine, deg selv og stedet der du bor. Du har ikke tid hverken til baksnakking eller kritikk. Aint got no time, Sandra. Blablablablabla!

 

Lag deg karameller, dans til Swift i stuggu, rekk usynlige fingre og vekk liv i talentene dine: NÅ!

 

Versegod, her er nye fargestifter tell den nye dagen din:

 

Og her er rumpa mi. For let's get real; hvis du er en sau full av piss, kan du kysse den, og så kan du følge dramakrølleflokken din videre. Eller whatever. Me do not care: 

 

Husker du Stina som ble mobbet på bussen?

 

Historien til "Stina" ble delt over 11 000 ganger på nettet, men vi beholdt henne anonym. Dette var i samarbeid med foreldrene. Jenta hadde tross gått gjennom en tung og rastløs tid med mobbing. Hun var ikke klar for åpenhet i tillegg. Vi har kontakt fortsatt, men har ikke hatt tid til å treffes på en stund. Hvis du ikke er en av de som leste om henne, er linken her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Jeg visste ikke at denne historien kom til å engasjere så mye, og jeg reagerte på impuls på den bussen den dagen. 

 

I dag møtte jeg henne igjen. 

 

Det ble en spesiell busstur. Jeg satt med tårer i øynene og varme følelser inni meg. For tenk. Hun sa at alt har ordnet seg nå. Hun går på ungdomsskolen og er venn med alle jentene i klassen sin. 

 

Jeg ble så rørt. Så innmari glad. Hun har venner og er inkludert! Stina blir ikke mobbet lenger!

 

Hun satt der i verdens tøffest black jacket, den cooleste hatten du kan tenke deg og en stil av en annen verden. En tøff verden. Kanskje fordi veien hennes hit var tøff? Jeg griner litt når jeg skriver dette også, for da jeg traff henne var hun en jente som satt kuet på den skolebussen, og prøvde å putte øreklokkene inn i ørene sine for å slippe å høre alle de stygge ordene baksetegjengen pepret henne med. Hun forsøkte så godt hun kunne å overse. Mobbing er stygt. Så veldig veldig stygt. Ja jeg reagerte. Nei jeg fant meg ikke i det. Ja jeg var usikker på om jeg gjorde det rette. Men etterhvert som forskjellige medier skrev om innlegget, og det ble delt i en rasende fart, ble også eksperter intervjuet. Jeg husker at en av disse uttalte at jeg hadde gjort det rette.

 

Siden har altså alle valgene foreldrene til jenta tok, gjort sitt til at hun ikke lenger blir mobbet. De hadde allerede begynt prosessen med skolebytte og diverse andre tiltak da jeg møtte verdens mest sjarmerende jente på bussen. Tenk å bli reddet av foreldrene sine... Tenk å ha foreldre som er så glad i deg, at de kjører på med alle slags tiltak til alt har ordna seg og du føler deg trygg igjen..

 

Jeg vet at både jenta og familien hennes leser dette. Skal vedde på at jeg ikke engang behøver å sende melding til mamman hennes. La oss gjøre et eksperiment: Kjære mammaen til jenta på bussen. Visste du at hvis man googler "Hvordan reagerer reinsdyr på mennesker som kler seg ut som isbjørner" så kommer JEG opp? Vel, din datter fortalte meg det i dag. Og vi har mye mer å prate om, så hvis dere kan fortelle meg når det passer; så baker jeg gjerne ei kake en lørdag eller søndag begge gutta mine er hjemme. 

 

Til dere lesere vil jeg si takk for at dere engasjerte dere så kraftig den gangen mammaen til Stina og jeg ble enige om at jeg skulle publisere denne historien. For Stina betydde det enormt mye den gangen, og hun leste og fikk med seg de fine kommentarene dere skrev til henne. Dere brydde dere, og vet dere hva? Det var ikke alle i det offentlige som gjorde det. De som skulle brydd seg, gjorde ikke det. Men plutselig hadde allefall 11 000 mennesker brydd seg med å dele. Pluss diverse aviser på nett. Nå var hun den lille kjendisjenta som bare noen få rundt henne visste om, kan du tenke deg hva det gjør med ei 12 år gammel jente at så mange mennesker bryr seg? Hun fikk være i fred, men samtidig få føle seg spesiell og betydningsfull. Hvis du delte hennes historie, var du med på å legge et omsorgsfullt pledd omkring lille Stina. Takk for det.

 

Det er ikke alltid at et gråtende barn gjemt inne på skoledoen får sine rettigheter bevart, derfor må vi andre bry oss. Gripe inn og bry oss.

 

Og dere: MOBBING ER UT, empati er in 😍

Når butikkansatte bryter taushetsplikten

 

Moralsk taushetsplikt eller underskreven taushetsplikt; du liker ikke å stikke innom apoteket for å handle en graviditetstest, for så å høre det igjen på byen senere, ikke sant? Eller du er ikke så fan av å kjøpe kondomer, agurker og babyolje i dagligvaren, og så viser det seg at halve bygda vet om det etterpå, hva? 

 

Du forventer litt anstendig, profesjonell kundebehandling i form av moralsk taushetsplikt. Rett og slett.

 

Så hva når det ikke skjer?

 

Hva når kompisen til dama bak disken i kondomeriet sender deg en melding der det står:"Hørte du var innom Pia på kondomeriet her om dagen. Hun likte ikke helt at du var der og kjøpte pornofilmer siden hun vet du har dame. Bare så du vet det."

 

Nei. Det er ikke ok hverken av Pia på kondomeriet å hviske tiskende i "all fortrolighet" om hvilke filmer du handler og hvor du handler dem, og det er ikke allright av Ole på Apoteket å preike videre om din svært så private handel hos ham. 

 

Likevel glipper det stadig vekk. La oss sette det på spissen. En mann som sliter med folk som støtt og stadig vil låne penger av ham. Han har valgt et stille tidspunkt å handle på kjøpesenteret. Han vil ikke at det skal komme videre at han var der til akkurat det tidspunktet, heller. For han sa nei til en avtale akkurat nå, med en slik lånemaser her om dagen. Hans ansvar som kunde er å se en annen vei, og gå i ett med tapeten. Butikkansatte sitt ansvar er å tie. Man skal ikke prate på bygda om kundene sine. Av mange grunner. 

 

Hva mener du? Er det ok for deg at butikkansatte "prater på bygda" eller "serverer på byen" dine private innkjøp? Noen ganger handler du, andre ganger er du bare innom og titter. Du er kunde. Som kunde har du visse forventninger til butikkansatte. Hva er dine?

Så du skammer deg over din psyke slektning? Hvem tror du egentlig skammer seg?

 

Etter to år med forbipolene.blogg.no er det på tide å ta åpenheten til et nytt nivå. Det er tid for å fortelle hva som egentlig er den store utfordringen med å leve med denne diagnosen. En utfordring jeg ikke kjente til helt før jeg ble frisk, stabil og symptomfri fra bipolar 1.

 

For ja. Jeg er en utstøtt outsider. Det er mine venner som er min familie. Jeg har heldigvis nære vennskap og dype bånd med flere forskjellige mennesker. 

Now aint that strange? If it makes you happy.  

 

Vi lever i 2017. Men vi befinner oss i 1957. Vi liker å rope ut at vi er fortrolige med psykiatriske diagnoser and all that stuff now huh? Vi er moderne, må vite, og inkluderende.

 

Men hvorfor hører man da fortsatt utsagn som: "Nei vi har ikke noe sånnt i slekta våres nei!" Denne setningen ble uttalt om min egen slekt, og "noe sånnt" betyr psykiske lidelser. Well kremt. JEG, hallo; jeg har den genetisk betingede diagnosen bipolar 1, den nye tittelen for manisk depressiv. Er jeg ikke en gyldig del av dette treet man gjerne forsker på. Er greina mi så råtten at man helst ikke prater om den?

 

Vi må slutte å lyve for oss selv. For vi med psykiske lidelser BLIR IKKE INKLUDERT! Vi blir ofte hverken respektert av de som skulle vært våre nærmeste, eller sett på noe annet enn en skam i en krok.

 

Det var så mange netter jeg gråt meg i søvn. Så våknet jeg tidlig på morgenen, og så gråt jeg videre. For jeg var aldri bra nok som jeg var hvis man skrellet av alt jeg ikke hadde. Som utdanning, jobb, førerkort, hus og bil. Jeg var bare meg, og jeg hadde mer enn nok med å kjempe mot en svær diagnose som jeg ikke hadde peiling på selv enda engang. Flere av de som skulle vært mine nærmeste, var ikke der. De likte å "stille opp og hjelpe til med praktiske ting" innimellom stillheten, slik at de kunne kvesse til meg senere: "Kom ikke og påstå vi ikke har stilt opp!" Men de var ikke der i mine mørkeste timer. Det var stille, og rett før jeg ga opp. Aldri en telefon. Aldri et spørsmål om diagnosen. Kun kritikk og avstand. 

 

Jeg ransaket sjela mi og gråt til jeg fikk kramper. Hva var galt med meg, siden de aldri var der? De lyttet jo ikke til meg, men overså meg og stengte meg ute av praten. Jeg sluttet å dra på hytteturene, fordi helsenettverket mitt frarådet meg det. Jeg ble alvorlig preget, trist og fortvilt av at ingen snakket til meg. For de så heller ned og bort, enn rett på den store skammen. Til hverandre snakket de som om de var voksne og respektablelt intellegente nok til en samtale. 

 

Jeg var det sorte fåret. Hun de ikke kunne skryte av. Den store skammen. Jeg kan bare se for meg hva de svarte eller i det hele tatt følte, hver gang en random person spurte hvordan det gikk med meg. Ingenting å skryte av, ja hva skulle de si?

 

Jeg fikk høre om de stygge arrene i ansiktet mitt etter piercinger. Om hvordan leilighetene jeg bodde i aldri var bra nok. Her jeg bor nå, for eksempel, "ser det ikke ferdig nok ut." Ja, jeg har tilogmed blitt truet med at vedkommende skulle skrive en bok om hvordan det var å ha en med bipolar i livet sitt. Det merkelige var bare at denne personen ikke kjente meg. Burde kjenne meg, ja. Burde stå meg nær. Ja. Men kjente meg altså ikke. For å si det sånn; hvis jeg da hadde skrevet et motsvar til den boken, ville folk snudd seg i forakt for hvordan det er mulig å behandle et menneske som ligger nede av en psyk diagnose. Det var mye som skjedde i kulissene hva angår diverse instanser, da jeg i 1997 ble syk. Det er mang en journalside jeg aldri har fortalt om her inne på forbipolene. Dette for å ta hensyn. Dette er en blogg hvor jeg tar opp viktige temaer, og skriver sanne historier. Jeg henger ikke ut folk her. Det medfører at det ikke er alle av mine opplevelser jeg kan skrive om.

 

Så fikk jeg høre at jeg burde blitt psykolog, jeg. Det hadde vedkommende alltid tenkt ut for meg. Burde jeg det? For det første: jeg har aldri i verden kunnet tenkt meg å bli psykolog. Det er ikke noe jeg ville trivdes med. Men siden vedkommenee hadde stortrivdes med at jeg hadde hatt status som psykolog, ja da var det ikke så farlig med om det ville gjøre meg lykkelig. Det var journalist jeg ville bli. Men samme det, kanskje? Det er jo bare hele min trivsel og all min lykke det står på.

 

Disse menneskene kjenner ikke meg. De har aldri sittet ned og tatt en prat med meg for å finne ut hvem jeg er. Jeg er en trussel for den skinnende fasaden. Alt annet enn something to be proud of. Et. Sort. Får. 

 

Da jeg ble frisk og begynte å reise meg støvbørstende opp, da skulle de plutselig kjenne meg litt. Jeg var fortsatt en alien weirdo som de ikke trengte å snakke for mye med, men de skulle ha litt kontakt. 

 

Så jeg prøvde. Så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Til veggen. For ingen av dem lyttet. 

 

Så til slutt fikk de det som de ville: Null kontakt. Jeg har jo ikke tid til bullshit. For meg var kontrastene så tydelige. Fra kollegaer og venner som behandlet meg som en likestilt voksen, møtte jeg innimellom disse mørke stille vesenene som kalte seg mine nærmeste. Disse blikkene som kun så et lite mislykket hippiefår med plutselig så mange farger. I tillegg visste jeg om enda en kjip ingrediens: de baksnakket meg. 

Nå tenker jeg at de ikke er verdt så mye som et sekund av min tid. Blod er tykkere fysisk. Men jeg liker friskt vann bedre. Vann er bra for psyken. Det er ikke bra å være dehydrert.

Det jeg setter høyt, er friheten til barna mine. De har hele tiden fått hatt kontakt med hvem de vil av de som vil ha kontakt med dem.

 

Jeg har et nydelig rikt nettverk av to sønner, kusiner, ei cool svigerinne, tantebarn, en tøff onkel og hans ladie, min far's søstre, andre slektninger; venninner og kompiser. Jeg kjenner mange. Og de behandler meg helt toppers. 

 

Framtiden kommer til å preges kraftig av mine erfaringer. Mine valg vil bli bevisste. Hvis mine sønner liker å jobbe i dagligvaren, da er jeg tilfreds så lenge de er lykkelige. Hvis de gjør tabber, skjemmes jeg ikke av det. Hvis de blir syke, skal jeg stille oppe for dem og være der. Hvis bygdadyret brøler ut noe om mine barn, kommer jeg til å brøle tusen ganger høyere tilbake. For mine unger er ikke utdannelse og fasade. Mine gutter var perfekt for meg den dagen de ble født! De trenger ikke "gjøre mamman sin stolt", de gjorde meg stolt den dagen de kom til verden. De er mer enn gode nok som de er.

 

Jeg hører at dette ikke bare gjelder psykiatriske diagnoser. Jeg hører om mødre og fedre som prenter inn i ungdommene sine at det ikke er godt nok. Den jobben de gjør, minus den utdanningen de ikke har, holder visst ikke til fasaderyktet. Til disse "voksne" og feige egoistene vil jeg si: Ta dere sammen! Dere sliter jo ut barna deres før de rekker å begynne å leve. Det er vondt psykisk å hele tiden få merke at man ikke er bra nok. Det er alvorlig, det dere gjør hver gang dere tramper på selvtilliten til et menneske dere heller burde sette dere ned og sett inn i øynene til, og lyttet til. 

 

Jeg vil alltid savne og respektere min pappa. Han var sånn en klok mann. Han satte seg ned og ble kjent med meg. Jeg vil være slik en mamma for sønnene mine, som han var pappa. Da mister jeg aldri mine barn. For hvis jeg skal fortjene deres respekt og lyst til å tilbringe tid med meg, må jeg behandle dem forsiktig som silke, se på dem ydmykt som om de var stjerner, respektere dem som diamanter og tro på at de er sterkere enn stål.

 

Jeg skal iallefall aldri i livet frykte et usselt rykte på bygda, mer enn mine barn's helse og velvære.

Og nå? Nå er jeg fri, nå. Ingen får tråkke mer på meg, prøve å fortelle meg hva jeg skal si og ikke si, eller psyke meg ned. Jeg kan dette med å skjerme meg og ta vare på helsa mi, nå. 

 

Har du erfaringer innen dette temaet?

Vet du hva? Screw you!

 

Har du noen gang kjent på smerten i det faktum, at et menneske som en gang i tiden betydde så mye for deg, ikke er det mennesket lenger? Påvirket av onde tunger og sladder, viser det seg at hver gang du en sjelden gang snakker med vedkommende, må du forholde deg til en eller annen paranoid opphengning i et eller annet du skal ha sagt eller gjort. En kritisk finger vaier foran hele deg, og du skjønner at andre regler gjelder for deg enn for pekefingeren selv.

 

Og du sitter der med den tabubelagte diagnosen din fra gjøkeredet, med vondt i magen og tårer som presser på. Kommer du aldri til å bli godtatt fordi du er rene bygdaskammen selv? Det er så vondt at du vet det: disse tårene kommer ikke til å gi seg før de får fosse fritt. Du er dømt nord og ned pgr av en psykiatrisk diagnose, misforståtte dumheter og sladder fra en annen verden. 

 

Hvorfor fra en annen verden? Fordi det handler om dine nærmeste. De som skulle vært glad i deg uansett. De som ikke skulle spist fordommer og løgn om diagnosen du har strevd så mye med, men satt seg ned og bli kjent med bipolar gjennom deg. Ikke gjennom bøker. Hva med å bli kjent med deg i det hele tatt, forresten? Men respekten? Den er long gone. Den forsvant midt i all den umodne baksnakkingen. Som du selvfølgelig fikk høre igjen, av fluene på veggene.

 

Vet du hva? Screw sånne som deg noe så inni gjøkeræva! Jeg mener det! Både du som lever av sladdersirup og du som spiser oppgulpet av sladdersirup, og svelger det som sannhet! Screw deg!

 

Jeg har kuttet kontakt på timen. På minuttet. På sekundet. Jeg har tørket så mange tårer, tatt på meg ny fresh krem i ansiktet mitt og trykket delete. Jeg har så mange ganger forstått sannheten i at vi alle endrer oss, og at noen endrer seg i en ufyselig hånete og egosentrisk retning.

 

Jeg dealer faktisk med bipolar og gjør det bra. Jeg behøver ingen rettelser på ting jeg sier eller gjør. Screw that and føkkit! 

Man kan bli veldig intellegent dess lenger man holder ut med denne diagnosen. Det er ikke slik at en diagnose er ensbetydende med å være dum. Likevel overraskes jeg støtt og stadig over gammeldagse holdninger og utidige kommentarer. 

Det kan hende de er narsisister. Men det kan også hende de får seg en overraskelse. For jeg er hverken dum eller komfortabel i et undertrykt spor her i livet. Jeg høres, og jeg vises. For jeg er ikke redd for å være åpen. 

 

Det jeg er redd for, er å kaste bort verdifull tid på falske mennesker som ser ned på meg. Derfor eliminerer jeg dem fra livet mitt, then I screw them.

 

For er egentlig folk som kun lytter til one side of a story, så smarte? Er det virkelig slike mennesker man vil bruke tida si på? Jeg har ikke mye av den tida, og akter å spend it on the elite. Og hva er eliten? Det er det kloke folket. Outsiderene. De som har forstått dette med å bruke hue. De som bare bedømmer, men ikke fordømmer, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. De som gir blaffen i blank fasade, og lar kjærlighetene til sine nærmeste komme foran redselen for hva alle andre måtte si. De som holder seg for god til å heve seg over andre.

 

Det er ingen skam lenger. Det er en gylden mulighet til å være kreativ. Screw alle de som er så dumme at de skammer seg over at en av sine nærmeste har en psykiatrisk diagnose. Screw deg, og sirupen din!

ER NORSK UNGDOM BORTSKJEMT?

 

 

-"Alle som har en grunn, slipper unna. Har du vondt i ryggen, er nyoperert eller sliter psykisk, kan du dokumentere det, og slippe unna med det. Det eneste du ikke slipper unna med, er hvis du er lat!" 

Hilde Marie (19) er alenemamma til en toåring, og oppvokst på en gård der hun måtte hjelpe til. På skolen har hun alltid valgt å være flink. 

 

Hun forteller om en hverdag der hun står opp kl 07.00, finner en dynge med klær til sin sønn og en klesdynge til seg selv på badet, en pose med skifteklær til barnehagen i gangen, og to ferdig smurte matpakker i kjøleskapet. Alt er nøye forberedt.

-"Hver morgen kl 07.30 kjører jeg en sur 2åring til barnehagen. Så møter jeg opp på skolen kl 08.05."

 

Hun er alltid tidsnok. Aldri sen. 

 

-"Jeg hører andre på min alder klager. De snakker om hvor trøtte de er siden de var oppe og spilte dataspill til klokka ett natta før. Andre sutrer over at de er slitne siden de måtte jobbe etter skolen i går."

 

Men hun vet at han som spilte dataspill til over midnatt hadde valg han også. Akkurat som henne, da hun valgte å bli tidlig mamma. Og hun som klager over at hun må jobbe i tillegg til skolen, stod opp til frokost ferdig påsmurt av foreldrene sine. De andre ungdommene skal hjem til ferdig laget middag, og kan minnes at en av dem snakket om en lørdag han måttet lage middagen selv. 

 

-"Jeg vet om ungdommer som bor på hybel der foreldrene kommer og vasker klærne deres. Jeg mener i det hele tatt at det er urovekkende at det finnes 20åringer som hver dag kommer hjem til ferdig middag og nyvaskede klær."

 

Hun hører dem forteller om alt dette. Og det får henne til å tenke på sin egen hverdag. En hverdag hun elsker, og som hun trives med.

 

-"På skolen kan vi få 20 oppgaver. Vi kan velge å gjøre dem på skolen eller ta det som blir igjen som lekser."

Mens andre elever velger å skravle bort tiden på skolen, jobber den unge mammaen iherdig for å gjøre seg ferdig på arbeidsstedet sitt; nemlig skolen. For hun kjenner sin hverdag. Hun skal hente kiden i barnehagen kl 15.20, og så skal det lages middag. 

-"Jeg drar hjem hver dag med en sur unge og lager mat. Klart det. Han må ha mat, og han må ha variert kosthold. Nå høres det ut som om ungen min alltid er sur. Men han er kjempesnill. Det er likevel storjobb. Du vet, når en toåring skal spise ris, så prøver han å putte hele neven med ris inn i munnen. Da må det støvsuges etterpå."

 

Fra kl 18.00 til kl 19.00 er det mor & sønn-tid. Da hender det seg Hilde tar med seg minsten på lekeplass, eller rydder rommet hans med ham. Dagen er ikke over når klokka er 20.00 og gogutten sover, er det jobben begynner. Da er det husarbeid for full guffe, forberedelser til neste dag, og å legge seg tidligst mulig for å skaffe seg nødvendig med søvn. 

 

Hun har innsikt rett inn i en verden man kan kalme ungdomsbobla. Og det hun kan fortelle om, provoserer henne. Fordi både gameren og hun som klager over sidejobben, klager over ting som får henne til å måpe. Og nå skal det i tillegg klages over en fraværsgrense som tross alt inneholder detaljerte regler om unntak, mens hun selv liker utfordringer, jobb og ansvar. Livsgleden lyser av den unge jenta, som tidlig i livet tok ansvaret som mamma på strak arm. 

 

-"Hvordan tenker du det kommer til å gå med disse ungdommene den dagen de skal ta slik type ansvar som du er vant med å håndtere, Hilde?"

 

-"Jeg tenker både og. Det er et naturlig gen dette med å bli foreldre. For noen kan det gå kjempebra, mens for andre kan det bli nedtur og sjokk bare det å måtte kjøpe sin egen bil...

.. og å finne ut at koppene ikke går av seg selv til oppvaskmaskinen."

 

Er norsk ungdom generelt bortskjemte og late?

 

10 skjønnhetstips som holder deg ung

 

Det er ikke bare skjønnhet det handler om for alle. For noen kan det dreie seg om å utstråle at man er frisk. 

Dette innlegget er å regne for å være det motsatte av reklame, og selv om enkelte produkter er nevnt, er jeg ikke sponset. Mange av mine anbefalninger vil heller gi deg bedre råd enn å få deg til å åpne lommeboka. Mye av det som står her vil spare deg for enorme og unødige pengeforbruk. Det er dessuten en del av dette som er allmenn velkjent fra før, men jeg kan bare ikke få fullrost effekten av det hele bildet av alle tiltakene satt i sving samtidig. Jeg er 37 år, og på bildet over er det ikke brukt noe slags filter eller justeringer, kun blur i bildekanten som ei slags ramme. Jeg har alltid kun vært gjennomsnittlig, og ingen skjønnhetsdronning. Det er heller ikke viktig for meg. Jeg har aldri gjennomført en skjønnhetsoperasjon, og aldri tatt botox eller noe annet i den gata. Det er fordi dette med skjønnhet ikke er så viktig for meg, siden jeg ikke lenger ønsker meg en partner. Jeg er altså ikke på konkurransemarkedet, og anser det som viktigere at mine egne øyne virker som de skal. Jeg skal se verden. Det er ikke så nøye om verden ser meg. Men jeg ønsker å se frisk ut. For jeg er ikke helt frisk, men lever med en sykdom jeg står på venteliste for å få kur mot. Dette har lenge gjort at jeg gjør alt for å se friskere ut enn jeg er. Og på veien hit fant jeg ut mye som jeg gjerne deler med dere.

 

Mine råd for et friskt og ungt utseende er en coctail bestående av disse boostene:

 

- Kutt ut så mye sukker som overhodet mulig og bli kjent med erstatninger som tagatesse, sukrin og stevia. Sukker er for huden din like krise som om du skulle røyket sigaretter, hørte jeg en gang i tiden. Nå vet jeg av erfaring at dette stemmer. Jeg har både kuttet ut nikotin og sukker, og kjenner de trappetrinnene godt. Huden er nå i en helt annen etasje.

 

- Begrens inntak av gluten, siden gluten kan oppføre seg limaktig i tarmene dine, og begrense ditt næringsopptak. Litt gluten innimellom, kunne det funket for deg? Kunne du for eksempel heller eltet sammen like deler linfrø, sesamfrø, chiafrø og solsikkekjerner, en ts salt og litt vann, strøket det utover bakearket, og strødd over litt revet ost, heller enn å spise brød? Og kunne du baket de deilige kakene til meglerfru1, og så oppdaget en spennende verden av oppstrammende livsstil og mye bedre mat enn du spiste før? Tror du at det å prøve denne livsstilen et par måneder kunne vært interessant? No one has to know, og så slipper du annet enn å nyte deilige knekkebrød, kaker og middagsretter, i fred og ro. Aldri sulten, alltid fornøyd.

 

- Røyker du? Hva med å slutte med Easywaymetoden til Allen Carr? Jeg har levd røykfri i 10 år nå, og nyter hvert sekund uten giftpinnene. Ikke en eneste sprekk. Ikke en eneste nedtur. Bare opptur. Ja, det ER mulig å slutte jublende, uten å legge på seg og uten å bli sur som ei potte. Hva vet du egentlig om nikotinavhenginget? Kan det hende du er lurt opp i et hjørne av tobakksindustrien, i et sammensurrisarium av falske rykter? Vel, ja, hvis du fortsatt røyker, skynd deg å lese deg opp, alt står i boka "Endelig ikke røyker". Du behøver ikke å slutte å røyke for å lese den, men skaff deg denne vitenskapen, nå.

 

-Vær smart og åpen for å lære når du velger kremer, øyekremer og andre skjønnhetsprodukter. Følg med på helsekontrollen, TV2 hjelper deg og andre produkt tester. Kan det være at den billigste er best? Den lyseblå kremen til Garnier er rimelig, og kom best ut i test av ansiktskremer hva angikk blant annet evne til å gi fukt. Soft style shampoen til rundt tieren vant også tittelen som best i test. Ikke la deg lure. Det du trenger er kunnskap, og du er omringet av kunnskap på internett. Selv liker jeg å følge med på apoteksalg når det kommer til øyekremer. Jeg har nemlig hørt at det kan være lurt å variere disse kremene, så jeg kjøper den jeg finner på salg der og da. I det jeg følger salget, unner jeg meg også ansiktsmasker og iblant serum. Men jeg følger altså lommebok og salg. Ikke la deg lure, når det kan hende noen av de beste produktene er de rimeligste.

 

-Ser du sinnarynka mi? Jeg ser den, og aksepterer den. Linjene på sidene i pannen min også. Senk forventningene dine et par hakk. Hvem er du her for og hva gjør du her? Er du på utstilning? Hva med å akseptere naturen, og omfavne de første rynkene? Og så tar du hintet naturen gir deg med den rynka, ikke sant; du slutter å røyke, slutter å hive innpå med sukker, og...

 

-...hva med å prøve en periode på 3 mnd uten alkohol? Glem alle dyre rynkekremer og alle kostbare krukkemasker: etter 3 mnd uten alkohol kommer ditt sanne jeg frem, og du kommer til å gløde. Ingenting funker som avholdenhet! Og du vil føle deg som rene regnskogen av fukt og sunn drikke.. Men unn deg litt koffein, det vil sette fart på systemet og sørge for å holde øynene dine mens du lever. Det er jo derfor du er her, for å være våken og få med deg livet.

 

-Innimellom riktige doser med søvn, skaff deg en avslappet holdning hva angår selvtillit. Dette området berører også duft og sikkerhet mot svette. Hva med å teste ut den spesielle men dønn effektive deodoranten Yerka? Den forvandlet livet mitt. Jeg kunne ikke stole på når neste svetteflekk dukket opp under armene, og hadde stort sett sorte og ellers mørke klær. Dette begrenset meg. Hemmet meg, rett og slett. Nå har jeg brukt Yerka i ca 6 år, og har eliminert en anspent del av min hverdag, til en fargerik garderobe, deilige dufter og null svetteflekker. Når det kommer til duft; Mine yndlingsparfymer er den billige vaniljeparfymen til Hennes og Mauritz, og de mer kostbare Lolita og Hypnose.

 

-Drikk grønn te, og hvis du gjør det, pass på å få i deg enda mer vann enn da du ikke drakk grønn te.

 

-Tren. Gjerne gratis trim i form av jogging utendørs med musikk på ørene. Ikke jogg på deg idrettskade på asfalt slik jeg gjorde et år. Husk mykt underlag, som stier og kunstgressbaner. Du trenger ikke sette lista så høyt. Etter 20-30 minutter har kropp og sinn fått utbytte av oksygen og et par frigjorte stoffer i hjernen din. Husk å snakke positivt til deg selv foran speilet etter dusjen. Du er rå. Akkurat som du er. Det handler om action. Og det å gi deg selv litt stoffer i hue som booster lykkefølelsen din. Tenk ikke over om det er så innmari lenge og effektiv work out bestandig. Det vil tidsnok komme dager da du får lyst til å løpe fortere enn vinden.

 

- Det er lite som vil gjøre så store underverker på utseendet ditt som selveste ungdomskilden "lykken". Gjør deg selv GLAD, og tillat deg selv å blomstre. DU bestemmer i ditt liv, og hvis DU bestemmer det for at fra nå av skal alt bli bra, well then you're the boss. Jeg har skrevet flere innlegg om hvordan en kan booste sin egen lykkefølelse, blant annet dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html. Hva lykke har med utseendet ditt å gjøre? Everything, my dear.

 

Jeg har altså vært røykfri i 10 år, totalavholds fra alkohol i 10 mnd, pluss i 2 år før det, og jeg innførte et kosthold i januar 2017 som innebar å bytte ut sukker med tagatesse, så og si fjernet all gluten, ris og potet, og i det hele tatt å holde karbohydrater helst under 7. Jeg er superflink på mitt eget kosthold, og vet akkurat når det er på tide å skeie ut med noe potet, litt gluten eller en milkshake. Balanse. Tilogmed da tenker jeg over hva jeg putter i meg. Jeg bytter ut melken med fløten i den milkshaken, og bruker smak med mindre karbs. Inad og ut, ikke sant. Jeg blir det jeg spiser.

 

Slapp av, og bli din egen aller beste venn nå. Mediter og ta i bruk mindfulness for alt det er verdt. Du er ikke her for at alle skal drive og glo på deg som om du er verdens navle. Dette livet ditt, det skal jo leves også. Bli glad i deg selv, og ha tillit til forandring. Det er meningen du skal forandre deg, og det er du selv som skal være fornøyd. Ingen andre enn du selv. Du skal gå imot strømmen og vasse i dine egne retninger og vassdrag. Skaffe deg glød ved å kjenne på spenning og engasjement. Spise det du vet er bra for deg, og lære så mye om det som ikke er bra for deg, at du dropper det. Har du hårkrisetider? Vel så la det gro ut. Alt er i forandring, til enhver tid. Aksepter at ikke alt er perfekt, på veien mot det som er friskere og vakrere enn noensinne før. Ta den tatoveringen, ta den piercingen, farg det håret ditt i den knallfargen din, det er din personlige pynt på veien mot ditt hele.

 

Og de andre? Du hører dem piper for enhver forandring du foretar deg. Noen er positive, andre negative. La dem mase om sigarettene sine, drinkene sine og de proppfulle kakene sine. La dem klage over trening og ufarligjøre sukkeret og glutenet sitt så mye de vil. De forventer å bli respektert for sine holdninger, og da kan du i ditt stille sinn kreve like mye respekt for din nye livsstil. Det er i alle fall ikke DU som kommer til å angre om et par år. Kjør på. Skaff deg spennende nye marker å dyrke dine bønner i. Velg regnskogen foran uttørret grunn, og bestem deg for å svare dem smart når de begynner å kommentere forandringen din. Lykke til, og ta gjerne kontakt hvis du undrer på noe, så er jeg her.

 

 

 

Hvorfor denne bandasjen gjør ungene's far til en superpappa

 

Den viktigste jobben aleneforeldre har, heter foreldresamarbeid. Ja, er det noe pappan til barna mine og jeg har jobbet mye med, så er det dette foreldresamarbeidet. Selvfølgelig har vi også vært hund og katt, og det har ikke alltid vært like enkelt å samarbeide. Vi måtte lære oss å fokusere på ungene, og stole på at den andre foreldreparten ikke var ute etter å gjøre ting vanskeliger for en. Det krevde ny selvinnsikt, rom for ny tillit og tilsidesetting av egoene våre. Alt i alt er vi jo i utgangspunktet et sett kompiser som liker å prate sammen. 

 

Akkurat nå er begge kidsa her hos meg, og høstferien startet med at barnefar kjørte meg til lege for å bytte bandasje etter operasjonen i magen for en uke siden. Jeg fortalte hos legen hvordan jeg gledet meg til å dusje. Endelig. Med den nye bandasjen skulle en dusj bli digg. Sykepleieren så på meg og ymtet frampå om ikke jeg kunne vente enda litt lenger med den dusjen. Litt "tidlig" enda. Jovisst. Jovisst. Barnefar kjørte oss på butikken og til apoteket. Jeg tenkte, skitt au, to sånne bandasjer i reserve fikk holde, og undervurderte lengden på operasjonssåret så det sang etter meg. 

 

Noe annet som sikkert sang etter meg da jeg hentet minsten i barnehagen i dag, var vel en eim av noe ikke helt bra, ettersom jeg var inne i dag 6 uten dusj. Det er ikke alt en vaskeklut greier å få frem av fresh feeling. På vei hjem gikk jeg og filosoferte. Trodde jeg virkelig at alle de fæle eimene jeg har kjent etter folk på busser og tog, er noe de kjenner selv? O skrekk. O gru. O dusj. Oh no, han var sikkert ikke forkjøla og snufsete han pappan som henta han andre kiden i barnehagen i dag. Han snufset nok desperat fordi han. Kjente. Meg?

 

Etter middag. Før dusjen. Jeg lå på sofaen og fantaserte omkring hvordan den dusjen skulle kunne la seg gjennomføre. Den skulle vel holde den bandasjen. Jeg dusjet og dusjet. Holy mother for en god dusj! Etterpå rev jeg av bandasjen i den tro at noe fukt hadde sneket seg inn på festområdet der nede uten billett. Fukt ingen adgang, nemlig. 

 

Det var da jeg oppdaget at det var på tide å ringe sykehuset.

-"Æ har itj nok bandasje."

-"Neivel. Æ kan itj akkurat bring det te dæ heller da!'

-"Du trudd æ trudd det ja? Vel, æ mått jo start en plass. For æ MÅ vit: MÅ ha på bandasje, sant?"

-"Ja det må du."

-"Dasså. Takk!"

 

Jeg fortsatte ringerunden, og den første som ringte tilbake var pappan til barna mine. Han nølte ikke et sekund. Selvfølgelig skulle han dra innom apotek og kjøpe både tett bandasje og teip til meg. Vipse? Nei det kunne jeg gjøre senere en dag. 

 

Ja. Vi har det sånn at vi stiller opp for hverandre hvis det trengs. Låne penger? Ok. Låne noen dager ekstra med barna her og der? Ok. Og nå i dag kom han altså kjørende fra nabokommunen med bandasje og teip til meg, og lollipops og juice til barna. De er trygge på vårt samarbeid, og vet at mamma og pappa er venner. Vi har for vane å snakke positivt om og til hverandre foran ungene, og vi merker at de kjenner på tryggheten dette gir. Her eksisteter ingen bitter stank fra fortiden. Det er så godt for ungene å høre positive greier om pappan sin. Det gleder meg å glede dem med positive nyheter om faren deres. Som at pappa er verdens snilleste pappa som kommer en tur med bandasje til magen til mamma. Eller generelt skryt som "tenk at pappa laget barnerom i huset han bygde, til dere begge da gutter, det betyr at faren deres elsker dere til månen og tilbake igjen!"

-"Vær stolt av pappa, gutter!" "Ok mamma."

 

Det finnes mange slags foreldresamarbeid der ute. Jeg har selv vært vitne til elendige forhold der all kommunikasjon går gjennom barnet. Og ja, et barn er et barn til det er myndig. At ungen er 14 år er ikke ensbetydende med at barnet er klar til å være selve talerøret mellom en far og en mor som nekter å prate med hverandre. Hvor overtok egoet? Når forsvant fokus på barnet? Ungen din kommer aldri til å ville være ansvarlig for kommunikasjonen mellom deg og den andre foreldren. Og du kan være så bitter blame it som du bare vil: det er ikke kiden sin skyld hverken at kiden ble født eller at du ikke greier å bli voksen og ta ansvar.

 

I begge sønnene mine bor store deler av pappan deres. Så fint! Håper kunstneren og naturelskeren i ham har fått plass. Og hans evne til å lage god mat, samt den delen av ham som kan dette med dyr. Jeg kommer ALDRI til å synke så lavt som mor, at jeg noensinne nevner en eneste negativ ting om pappan til ungene mine, til dem eller andre folk. Han er fredet, siden han er far til mine barn. Og ikke bare derfor, men også fordi han takler oppgaven suverent. 

 

En superpappa, det er hva pappan til barna mine er. Og hvis han en vakker dag finner seg en superstemor til gutta mine, skal hun behandles med respekt hun også. Jeg ville gitt henne en klem og bedd kidsa lete etter det positive i henne. Akkurat som jeg ber dem lete etter det som er bra i pappan sin.

 

Foreldresamarbeid er ikke så vanskelig som vi trodde. Når man reiser seg og børster støvet av alt som gikk i grus, kan man finne vennskap laget av gull, og intensjoner om respekt og forståelse. Hvis man tenker seg om, kommer man nok alltid til å respektere det mennesket som preger barna sine i aller høyeste grad like mye som en selv. Og alle kan gjøre feil. Tilbake står gener og arv. Miljøet kan begge parter pynte litt på med tilgivelse og raushet, så barna står på trygg grunn. 

 

Takk til Tore superpappa, det er enn fryd å samarbeide med deg, og gutta digger pappan sin!

Til eieren av hundebæsjeposen

 

-"Dæven hain døtte! No hi æ pinadø ....sjett det å ..jaggu mæ!"

 

Jeg nyter klangen i inant trønder-dialekt i det taxisjåføren slows down for å se nærmere på hva enn det er hun klager på. Vi er i nabolaget rundt der jeg bor, og hun har kjørt en nyoperert meg hjem fra Levanger sykehus. Jeg må nesten spørre henne hva det var hun reagerte sånn på, og får til svar: "Det va bættre mæ nån som hadd HÆNGT OPP en sånn der HOINNBÆSJPÅSSÅ! Oppi ei teill, liksom!" 

 

Hun hadde altså fått øye på en hundebæsjepose fylt med dritt, hengt opp i et tre! Yes! Endelig! Jeg trodde det bare var jeg som reagerte på dette merkelige fenomenet. For hva er greia med drittposer opphengt i busker og trær, ved turstier og fortauskanter her omkring? Jeg tenkte det var en smart mening ved det hele og at jeg burde holde mitt blonde hue lukket ved munnen. 

 

Akkurat som når jeg spekulerer i hvorfor ikke hesteeiere må stoppe, ta fram spaden og søppelposen, og ta med seg hestemøkka hjem til stall, hus eller hytte. Da tenker jeg det er noe som jeg ikke helt har skjønt enda. At hestemøkk er mer bærekraftig i naturen enn hundebæsj. Men hva med kattebæsj? Kan de ta på seg bootsen og plukke opp etter seg selv, vel og merke etter å ha gravd det ned og opp igjen?

 

Tilbake til disse søte små posene. Er det ikke meningen at man skal ta med seg hundebæsjen hjem eller? Til hvilken logisk grunn henges de opp i busker og kratt? Er det litt sånn: "Versegod, her er mitt bidrag til gjenbruk, vennligst finn opp noe du kan skape av hundebæsjen til mennesket's beste venn, and be greatful! (Greatfull eller greatful?)"

Eller er det litt sånn dogowner crime: "Ædda, bædda og æddabædda, jeg vet du har unger som kommer til å plukke ned denne hundebæsjeposen og kanskje fikle litt med bæsjen til hunden miiiin!"

 

Eller kommer en god gammaldags møkkatømmer etter dem en dag i uken per hest og kjerre, og rett og slett plukker opp etter dem til det riktig oser av veldedighet over en haug av poser på kjerra? Eller nedbrytes møkka raskt i den posen, og faller ned til bakken som gjødsel om noen måneder? 

 

Kan noen komme med det store smarte logiske svaret på påsså-mysteriet?

 

Jeg sier som taxisjåførdama fra Levanger: "Dæsken! Pinadø itj bærre mæ som hi reagert på dein hængan påssån heill nu nei!" (=Djevelen! Søren ikke bare meg som har reagert på den hengende posen heller nå nei!)

Forbìpoléne skjønnhetsoperert?

 

 

 

Han tegner med spritusj på magen  min. "Sånn" sier han, før han tegner enda ei linje litt lenger opp mot navlen, og sier: "Nei, sånn! Vi tar litt mer!"

Sykepleieren som snakket med meg før kirurgen kom inn med tegnesakene sine, fortalte at han er like dyktig som en kosmetisk kirurg. Jeg legger merke til at det er de som er opptatt av at arret kommer til å bli pent, ikke jeg. For min del kunne de godt tatt bort litt av puppene mine også, så ble de lettere å bære.

 

Nei, jeg må nok skuffe dere. Det var ingen  skjønnhetsoperasjon. Ikke på denne bloggeren.

 

Det var fare for at det med tiden kunne oppstå Intertrigo i keisersnittarret. Intertrigo er en betennelsesreaksjon i huden på steder der hud ligger mot hud. Det røde utslettet er utsatt for å bli infisert med sopp eller bakterier, noe som forverrer tilstanden. 

 

For min del så det ikke pent ut fra før; og jeg tenkte det nesten kom til å se verre ut etterpå. Men jeg har blitt behandlet med respekt, og legene og sykepleierene har tenkt at resultatet også skal se pent ut. Dette var en del ved det hele som jeg altså ikke tenkte over. Jeg forventet ikke at det skulle være viktig for kirurgen hvordan resultatet ble seende ut etter et nødvenlig kirurgisk ingrep som dette.

 

Jeg mener ikke å være kritisk innstilt til de som gjennomfører plastisk kirurgi; og jeg har kun argusøyne rettet mot reklamebransjen. Jeg synes ikke det er riktig av bloggere å reklamere for plastisk kirurgi ovenfor ungdommen som gjerne leser blogg. Hva man velger å rette på her og der er vel helt ok, så lenge man ikke påvirker fjortisene. Selv fikk jeg denne operasjonen dekket av staten, da den var nødvendig for livskvaliteten min. Det gjør ikke mine grunner til valget bedre enn andre sine grunner. Men jeg ville ikke delt det her på bloggen dersom grunnen var skjønnhet.  Ved en skjønnhetsoperasjon ville jeg ikke at mine yngste lesere skulle påvirkes til å tro at det hele er hverdagslig. 

En operason er i seg selv ikke hverdagslig; men krever tid og krefter av livet mitt. Og snart behøver jeg ikke bekymre meg mer for intertrigo. Jeg går framtiden i møte med en bekymring mindre, og er takknemlig ovenfor helsevesenet i landet der jeg bor. Norge, du gjør virkelig ditt beste. 

 

 

Derfor er jeg bortskjemt

 

Hvordan det føles? Når man er pakket inn i et teppe lagd av gode venner? Det føles more than good.

Alle som kjenner meg vet at jeg er bortskjemt. Jeg har venner som alltid er der for meg, og som aldri ville svikte meg. I går var det min kjære venn Siri som tok over styringen litt, når både barna og jeg trengte det som mest. Jeg er elendig på å si fra når nok er nok, eller i det hele tatt kjenne at nok er nok, og tror som regel at jeg greier mer enn jeg gjør. I går var jeg i ferd med å stupe av utmattelse, og Siri forklarte meg at det var helt ok å spørre pappan til barna om ikke lille Even kunne komme til faren han også. Hun tilogmed kjørte oss til barnefar; for så å kjøre meg til legevakt for en sjekk der. 

 

Det blir mye lettere for meg å ta imot begge barna i morgen, og resten av uken får vi besøk av flere gode venner og slektninger. Jeg vet ikke om noe som varmer hjertet mitt mer enn barna mine og gode venner. Og tenk, Siri er faktisk gravid, og bærer på ei lita pie. Sitt barn nr to. Jeg ville aldri funnet på å spørre henne om hjelp nå. Men for tenk; denne dama Siri that is; er ikke den som svikter når det gjelder. Selv når hun selv kunne behøvd et teppe og en kopp kakao. Kan du hilse henne fra meg, Fredrik, (som er den vordende pappan,) med et slikt teppe og noe varmt å drikke? 

 

Noen ganger ser vennene mine det jeg ikke greier å se selv. Snille som de er; bruker de gentle tid på å pakke det pent inn, men når det når fram til meg skjønner jeg hele bildet mye bedre. At det er ikke alltid det er meningen jeg for enhver pris skal være perfekt mamma. At noen ganger må jeg legge inn årene og ta et par dager fri fra alt. 

 

Det er 4 dager siden en dyktig lege opererte magen min pgr av to keisersnittarr som viste seg å ikke funke som de skulle, og jeg gleder meg barna kommer hjem i morgen. Gleder meg til legen skal skifte på såret, så jeg kan få tatt meg en real dusj. Ellers tror jeg ikke kidsa har vondt av en turbomamma som må ta ting med ro. Men takk og pris for venner som får meg til å innse at jeg behøver timeout. Takk og pris for mitt pledd av gode venner.

Sannheten bak filteret

 

 

Klart man må avsløre sannheten bak det magiske filteret. Det medbringer et ansvar som blogger, dersom man innimellom slenger på filter og make up, å også vise unge jenter virkeligheten. Derfor har jeg over her tatt et bildeeksempel med tidenes hengepupper, null make up, den verste hårkrisa og omg gikk tom for øyekrem.

 

Videre har du de eksemplene der man sminker seg først, og så pøser på med AirBrush make up og filter i tillegg. Men jeg er blogger, og jeg mener man ikke har en ekte blogg uten å vise sannheten innimellom, for det kan hende man har svært unge lesere som ikke bør pimpes med et uekte inntrykk av utseendet. Personlig synes jeg overdreven bruk av filter blir for shallow glatt. Jeg foretrekker sannheten.

 

Er du for tøff og selvstendig?

 

Det var vanskeligere enn jeg trodde; dette her med å komme seg etter operasjonen. Jeg fikk altså dekket av staten bukplastikk etter to keisersnitt. Ikke av kosmetiske grunner. Det var på tide å få det gjort.

Heldigvis er jeg vant til alt som er tungvindt. Jeg har ikke bil, for eksempel, men får hverdagen til å gå rundt omkring barna mine uansett. I forhold til keisersnitt, er dette mye vondere etterpå, og jeg bruker mye lengre tid på å komme meg opp om morgenen. Lille Even er tålmodig. Mandag kommer Mathias også, og det skal bli interessant å ta seg av begge barna helt alene i denne tilstanden her.

 

Jeg skal ikke egentlig gjøre alt jeg gjør nå. Lille Even krever en del av meg, og sånn får det bare bli. Det positive med en slik situasjon er at man får merke rørende sider ved sine venner. I mitt tilfelle er jeg egentlig for dårlig til å si fra når jeg behøver hjelp og støtte; likevel er de der og stiller opp på sine forskjellige måter. Det er jeg som absolutt skal være sånn en forbanna tøffing, og aldri be noen om hjelp. Når man til enhver tid skal gi inntrykk av at en fikser alt selv, kan man vel takke seg selv.

 

Jeg er jo fri. Fri fra kritiske røster, singelfri, selvsikker og lykkelig. Og selv om det river litt i magesåret når jeg skifter bleier, og det koker litt i hue når jeg sitter oppreist for å lage taco, er jeg værtfall ingen pingle. Ingen stakkar. Jeg er en tøffing, og tåler hard ways. Det kommer alltid godt med når større oppgaver banker på døren. Jeg er ikke den som bryter sammen av litt motgang, og jeg begynner å bli god på dette med å nyte livet samme hvor utfordrende det er. Takknemlighet er min styrke, og jeg flyter på tillit til meg selv. 

 

Sannheten er at jeg er en bad ass tøffing, og at jeg tåler det meste på en slik måte som tyder på at jeg er seig. Jeg ser ikke behovet for å spørre om hjelp, før det virkelig gjelder, tydeligvis. Det er en stolthet jeg nok har arvet fra min slekt i Vesterålen. Æ står han av, sammen med mine venner. Og lite kan måle seg med følelsen av verdien i slike vennskap.

 

Er det mulig å være for tøff og selvstendig? Ja, det mener jeg. Men å endre vaner kan være enda vanskeligere.

 

Operasjon mage

 

Velkommen til Lykketoppen. Her er det unntakstilstand.

På flere områder er jeg ikke fysisk i stand til å ta meg av en toåring alene i helgen, men siden 8åringen våres trenger denne helgen sårt alene med pappan sin, har vi funnet løsninger. Jeg er nyoperert, og magen min er skikkelig herja med. Etter to keisersnitt viste det seg at arret var lagt for langt nede, og det hele endte i en uheldig tilstand av at en fold gjorde at hud liggende mot hud. Now that sounds deilig, hva? Men jeg skal love deg at når det er din egen hud mot din egen hud; da er det ikke så digg. Legene mente dette måtte vekk. Ikke bra over tid for huden, visstnok  Jeg brukte nesten to år på å bestemme meg; ok let's go for it. Det var tross alt ikke snakk om noen skjønnhetsoperasjon, så jeg fikk hele operasjonen dekt av staten.

 

Greit å ligge i narkose når en blir skjært i fra hoftenen til hofteben, og etterpå er det bare å pøse på med smertestillende. Den snille pappan til barna mine kjørte oss til butikken i dag, og hjalp meg å bære. Lille Even ble med hjem til meg, og vi har tenkt nøye gjennom hvordan vi skal gjøre dette. Even er forberedt på at jeg ikke kan bære ham, og han badet hos pappan sin, siden jeg ikke kan løfte ham oppi badekaret. Vi endte opp inne hos nabo Dianelys, her vi har spist pizza og Even har fått lekt seg med nabogutten. Som har bursdag i dag: grattis med 3årsdagen Anthony. 

Nå er det bare å innse at jeg ikke kan hverken jogge, danse eller bære ungene mine på en god stund. Jeg må holde meg i ro og prøve å ikke få dårlig samvittighet ovenfor ungene. This boring mama. Ja, det kommer til å bli ei litt utfordrende helg som mamma, men jeg skal klare det jeg får til, og prøve å ikke kjefte på meg selv for det jeg ikke klarer.

Takk og pris for gogutta mine, gode venner, gode naboer og verdens beste barnefar. 

Har du valgt riktig pårørende?

 

Du er awesome, du er rå, du er whoop whoop super duper trooper Christina!

 

Gode venner er den familien du velger selv. Sant. True. Forever real. På et kort foran meg står det: "En venn er en som forstår din fortid, har TRO på din fremtid, og som aksepterer deg for den du er den dag i dag."

Kortet er fra Christina, en av mine søstre. En vakker blomst i den vakre blomsterbuketten som duftende omgir meg i livet mitt. Verdien i disse vennskapene er uvurderlig. De er søstre og brødre av hjertet mitt.

 

(Ja det er HUN Christina, selveste lowcarbqueen meglerfru1, og du bare mååå prøve en eller ti av de hippe coole oppskriftene hennes: http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

 

Noen ganger knytter man bånd av kvalitetsilke som holder dønn. Du vet det i det du går hjem fra den første lille praten: det er noe ved denne personen som gjør at du kunne tenke deg en snarest mulig kaffeprat. Sånn var det for Cristina og meg for flere år siden, og jeg ble kjent med ei dame jeg bare digger. Makan til ærligere tøtte skal man lete lenge etter. Og kjedelig? Glem det ordet, i nærheten av Chris J går det ikke an å kjede seg.

Vi har fordypet oss i betroelser av en annen verden, og få kjenner meg så godt som Christina. Derfor står hun også som min pårørende. For hvis noe skulle skje meg, vil jeg at det er denne dama som skal ta viktige avgjørelser. 

 

I dag kjørte hun meg til sykehuset, og midt oppi all frykten min skapte hun en bra stemning i bilen innover til Levanger. Ja, hva er egentlig støtte når du trenger det som mest? Jeg vet godt hva det er. For Christina var der for meg da jeg gråt hormonelle elver som gravid, og alle de andre gangene jeg virkelig trengte trygt nærvær. I går skjedde det igjen. En Christinavenn som stilte opp og tryllet med gode samtaler og gaver som ventet da jeg kom hjem.

 

Pappan til barna mine sa selvfølgelig ja til å ha lille Even hos seg fra i dag til i morgen. Han er så glad i gutta våre, og stiller alltid opp hvis Even bør være en ekstra dag der innimellom. Dessuten vet jeg at barna har det bra der.

Sykehuset sponset taxi hjem, og siden jeg var full av smertestillende skravlet jeg sjåførdama huden full, og spydde både på Levanger og i Stjørdal. Man blir flink til å rope "stoppjegmåkaaasteooopp" når man har hørt om prisen for å tømme seg i en taxi. Grøss. Stakkars den eldre damen som satt i baksetet. "Lykke til, Dalland."sa hun. 

 

Men men, litt oppkast tåler man. Livet er awesome anyway, og jeg fikk tilogmed gjort unna et par frilans skrivejobber da jeg kom hjem.

Barna mine, slike som Christina og skrivingen min, er det som gjør livet verdt å leve. Et nettverk omkring ungene mine og meg, som tar imot oss. Det handler om å tørre å ta imot vennskap og støtte. Men noen ting i livet har man ikke kontroll over. Ting kan skje som en bare ikke styrer selv, ja det er tilogmed mulig å havne i koma. Da er det viktig å ha tenkt grundig gjennom hvem helsepersonell kontakter som din pårørende.

 

Har du tenkt gjennom ditt valg av nærmeste pårørende i journalen din? For min del stod det mellom flere av mine venner, men siden Christina bor her i Stjørdal og kjenner meg så godt som mulig, var det henne jeg til slutt spurte. Hvis jeg noen gang skulle havne i en ulykke, og viktige beslutninger må tas, vil jeg føle meg sikker på den som styrer skuta mi her på bakkeplan. 

 

Chris J that is!

 

 

 

Dagen før operasjon

 

Det er noe med meg som ikke helt er som det skal. Ikke bare er det hue, hva, men kroppen også. Derfor legges jeg i narkose i morgen tidlig på sykehuset Levanger, og setter min lit til hvitfrakkene. Og nei, det er ikke en kosmetisk skjønnhetsoperasjon, men en nødvendig en. 

 

Jeg har blitt en sånn typisk løvemamma, og er ikke særlig glad i hverken operasjoner eller narkoser i seg selv. Derfor tenker jeg ekstra nøye over hva jeg gjør dagen før en slik operasjon. Even og jeg har gått en liten tur på en av lekeplassene i nærheten her, gjort ferdig og sendt inn noe skrivearbeid, og så har jeg tatt meg en kaffeprat med en venninne som var innom. Man vet jo aldri når ens siste dag er kommet uansett, derfor er det vel stort sett slik jeg tenker hver dag. Ell o ell: LOL!

 

Denne gangen skal jeg ikke blogge fra oppvåkningen. Min gode venninne Christina blir med meg, og jeg tenker hun skal få passe på telefonen for å være på den sikre siden. I bloggarkivet for oktober kan man finne mitt bidrag fra oppvåkningsavdelingen da jeg hadde fått fikset tennene i narkose, og sånn en Morfine har ingenting på nettet å gjøre i det hele tatt. 

 

I stedet skal jeg rope hipp hurra, takknemlig for i det hele tatt å våkne, være superglad for enda flere dager med disse skjønne barna mine, og alle de awesome vennene jeg er så heldig å kjenne. Og selv om jeg ikke kan bære toåringen min gjennom treårsdagen hans den 20.oktober, skal jeg juble over å få feire dagen sammen med han og storebroren. Vi kan holde hender, vi, han skjønner det allerede, siden mamma "skal til doctor mc Stuffins!"

 

Jepp. This is me før narkoser og flyavganger. Nesten før bussreiser og bilturer også. Sånn er det når man elsker livet: man verdsetter det, og aller mest de man deler det med. Hvert sekund, alle minuttene og hver eneste time ❤❤❤ 

Varme tanker til gutten på sykehuset

 

Denne bæreselen bar jeg lille Even i da han var baby, og nå fant jeg fram den før Solfrid fra Finnmark kom hit med sin lille Isak. I dag skulle jeg rydde den bort, men først ville Even prøve å sitte litt i den. 2åringen passet fortsatt fint som kengubarn, og siden han er pjusk og syk var det godt for ham å dingle litt foran mammamagen.

 

Det er rolige dager her oppe på Lykketoppen, siden Even er syk, og det eneste som skjer er kos med Even, skriving på skriveprosjektene mine, matlaging, husarbeid og enda mer kos med minsten. 

 

Nå ligger han her klistret inn mot siden min. Han har sovnet i mammasenga som vanlig, og jeg føler meg som verdens heldigste. Mandag kommer Mathias også, og da kommer vi til å kose oss med høstferie. 

 

Nede på kjøkkenet venter kopper og kar. Gulvet på stua er ruskete, og vi har litt rot her og der. Og så har vi hverandre. Og akkurat det er jeg så innmari takknemlig for. To små kropper som puster. To gutter fulle av liv. 

 

Mine tanker går til et par jeg vet om, som sitter ved siden av ei lita sykehuseng og holder sin lille gutt i hånden. Han kjemper, den lille guttekroppen. Får behandling mot leukemi, og er like umistelig for dem som gutta mine er for meg. Du som leser dette; send dem et par varme tanker, er du snill. Barna våre er alt vi har, og jeg sender denne familien på St Olavs hospital gode tanker hver dag. Jeg ønsker at han skal bli frisk, så de kan ta ham med hjem til storebroren hans og leve et takknemlig lykkelig liv sammen. 

 

Hver kveld er det bare såvidt jeg greier å rive meg løs fra den lille toåringen min når han har sovnet, og rusle ned i stua. Ungene mine er to vidunder, og jeg klarer aldri riktig helt å forstå at jeg skal oppleve noe så heldig og få være mammaen deres. De puster. De lever. Og det er alt jeg behøver. Jeg vet hva jeg har, og kommer til å gjøre alt for å ikke miste dem. Men noen ting rår vi ikke over. Derfor sender jeg i kveld varme tanker til to store og ei lita hånd på sykehuset. Må all verdens kraft være med den vakre lille gutten deres, og må dere fylles av styrke i pappahjertet og i mammahjertet. Til storebroren sender jeg en glad drøm i natt. 

Når kommentaren er "Du burde dø"

 

Velkommen til internett, her utropstegn blir til raseri, navnebruk til hersketeknikk, og smiley's til tegn på et vennligsinnet utgangspunkt. Lite framstår som det egentlig er ment her inne, derfor tar det av i et eller annet kommentarfelt til enhver tid. Over hele kloden koker det. Alltid. På nett.

 

Her inne mangler vi flere vesentlige ingredienser i en kommunikasjon. Som mimikk, ansiktsuttrykk, blikk, kroppsspråk og stemmetone.

 

Som bildet over her, er det meste preget av filter og koder. Her inne kan du tolke ting akkurat som du ønsker. Du kan bestemme deg for at alle som skriver meningene sine går i forsvar, og du kan mene at det å delta i diskusjoner er dramasøkende. Her er reglene for clickbites noe annet for bloggere enn for andre mediakanaler, og her må man ta i betraktning at folk blir tusen ganger tøffere bak tastaturet enn om du skulle møtt dem på en restaurant eller en kafé.

 

Velkommen til internett. Her vil du møte folk som med glede leker dommere og som villig vekk banker hardt med klubba si. Faktisk kan vi virke som en dømmende dommer iblant, alle som en. Men mente vi det egentlig slik?

 

Du skjønner, i en verden hvor øyenkontakt, stemmetone, ansiktsmimikk og kroppspråk frafaller, må en nærmest forvente å bli misforstått. Også å selv misforstå. 

 

Dette er tanker jeg alltid har i bakhodet som blogger. Ikke alle kommentarer når fram til meg, i og med at jeg har benyttet meg av kommentarfilteret, der mange ord ikke slipper gjennom til meg som blogger. Dette er ord jeg aldri ser. Men så når det fram en del skarpe kommentarer, som jeg bearbeider i mitt eget slags filter oppe i hodet mitt. Jeg kan ikke delta her i dette nettet av manglende kommunikasjonsingredienser hvis jeg skal ta meg nær av disse kommentarene. Tilogmed "Du burde dø" fra Bergen plaget meg ikke vesentlig. Jeg bare ga saken til politiet. Dessuten; burde vi ikke alle dø ved en viss alder? Nei, jeg tror ikke jeg ville tatt meg ut som 310åring. Altså, en litt "søt" fjortiskommentar for politiet? Vel, det er opp til ethvert demokratisk hode å tolke. 

 

Jeg kan velge å jobbe som skribent på mange forskjellige plan, og siden jeg også er en blogger, har jeg lært meg hvordan jeg tenker rundt enhver dommerklubbe. Og lyden av den. Fordi jeg vet at andre også kan tolke meg slik jeg tolker andre internettbrukere. Utad er jeg sikkert ikke stort bedre selv. Uten øynene mine. Og stemmen min. For ikke å snakke om kroppspråket og mimikken min.

 

Er jeg sikkert bare en frekk liten eff på nett. 

Det er ikke barna dine som skaper et helvete, Anne Brith

 

Det er ikke for å være noe slags mammapoliti. Ei heller for å komme med noe pekefinger. Men ærlig talt, Anne brith. Cut the crap. Nå skal jeg vel få kritikk for å ha overtolket klippet fra "Bloggerne", men hvis du ikke vil at folk skal reagere, hvorfor da påstå at det innimellom er et "helvete å ha barn"? Jeg er sikker på det er mange som gjerne ville byttet med deg, og brukt en noe annen fremtoning til barna enn det du prøver å påstå er dine barn's kreasjon av "et helvete". For mange ville det vært rene himmelen å få være forelder.

 

I klippet  http://m.side2.no/video/anne-brith---a-ha-barn-kan-noen-ganger-vre-et-helvete/3423377204.html  får vi se at "du får sammenbrudd", etter å ha gitt deg selv en blodsukkerboost på solo og sjokolade, gått rundt i huset og servert spørsmål og kryptiske beskjeder til barn som aldri helt get the point. Fordi. Vel. Prøv selv å get the point når forslag og spørsmål er det du har å forholde deg til. Dette er ikke hva jeg kaller et helvete. Dette er hva jeg kaller en mamma med pms som skaper et helvete. 

 

Vi har alle slike dager. Men det er ikke ungene våre sin skyld, og det jeg ser på videoklippet er en mamma som ikke gjør nok for å nå gjennom konsentrasjonsboblene til barna sine. Kanskje med vilje? For å skape show? 

 

Har du hørt om han som sparker deg på leggen i butikk-køa? Og så hisser du deg opp, før du snur deg og ser at det er en blind mann med hvit stokk som har kommet borti foten din. Dette med å dele ut hvite stokker til barn. Litt forståelse fordi de er barn. 

 

Har du hørt om tydelige beskjeder? Det å ikke kakle rundt omkring barna dine som ei hysterisk høne mens de er i sin egen konsentrerte boble. Som i et TV-spill slik som din sønn i dette klippet. Han hører deg jo ikke før du setter deg ned på hans nivå og oppnår øyenkontakt. Er det så rart? Prøv selv å lytte til ei skavlebøtte mens du sitter dypt konsentrert med ei bok eller en telefon i hånda. It takes time. It takes time. Å komme seg ut av ei konsentrert boble for å lytte.

 

Du sier utydelig "Då foreslår e at du slår av det der spællet ditt..." og så forventer du at barnet ditt skal høre etter? Et forslag? Du kan ikke forvente at noen i det hele tatt skal gidde å "høre etter et forslag"! Da er det rom for andre forslag.

 

Dramatisk, teatralsk og manipulativt skaper du som voksen en situasjon å spille på, og så framstiller du det som at "det noen ganger er er helvete å ha barn" ...og det på riksdekkende TV foran folket. Du åpner døren inn til din datter's private rom med et kamera, og står filmende over henne med utydelige spørsmål, uten å sette deg vennlig ned på hennes nivå. Du beveger deg ikke inn i hennes verden med blikk-kontakt og gi en enkel og tydelig beskjed, men står over henne med et kamera som vil vise henne frem for hele verden som om alt dette kaoset er hennes feil. 

 

Det er ikke mine barns feil at det innimellom er et kaos av "et helvete" her i huset. Da er det jeg som har gitt utydelige beskjeder, og glemt å dele ut hvite blindestokker til de små. Jeg forstår at du prøver å spille frem en situasjon som vi andre foreldre skal kjenne oss igjen i, og så provosere litt, slik du bruker. Men dette blir så innmari feil. Jeg hører du balanserer det hele ved å påpeke at det er din egen feil fordi du "alltid sier ja". Så hvorfor sier du samtidig at det innimellom er et "helvete å ha barn", når det i virkeligheten er slik at det på sånne dager som dette nok heller er et helvete å ha deg som mor? I et kaos av spørsmål og utydelige beskjeder og urealistiske reaksjoner, er det vi foreldre som er et helvete å være i hus med.

 

På slike dager sier jeg unnskyld til ungene mine. Jeg filmer dem ikke under utydelige seanser med hønekaklehysteri og forventer at de skal høre etter. Jeg iscenesetter ikke det hele for så å legge det ut foran hele landet de skal vokse opp i, framstilt som at barna er grunnen til et slags helvete. Jeg vet jo at det er ros som oppmuntrer til ønsket atferd, og ikke kritikk. Jeg har selv mye å lære som mor. Det har vi alle. Kanskje du også, Anne Brith?

 

Her i huset har vi også kaos noen ganger. På slike hormonelle dager er det faktisk barna mine som sliter litt med en utydelig og surpompete mamma. De kan bare skape et helvete her i huset hvis jeg lærer dem at det er ok å lage helvete. Men det er aldri, og kommer aldri til å bli, deres feil.

De andre foreldrene mobber sønnen hennes

 

Jeg skroller litt på facebook og finner jeg et avisinnlegg skrevet av en reflektert mor. (Les innlegget ved å trykke på linken: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7bJdv/Er-det-sant-at-ingen-foreldre-liker-meg_-og-at-de-nekter-barna-sine-a-vare-sammen-med-meg )

 

Som du kan se på linken, heter innlegget "Er det sant at ingen foreldre liker meg, og at de nekter barna sine å være sammen med meg?"

 

Kjære mamman som skrev dette innlegget. Nei det er ikke sant, kan du fortelle sønnen din. Noen foreldre liker ham akkurat som han er. Jeg er en forelder, og det kunne aldri falt meg inn å dømme en 14åring pgr av diagnosene asberger og adhd, samt de atferdsvanskene det medfører. Jeg ville invitert ham inn, gitt ham en kopp varm kakao og satt meg ned og pratet med ham. Her hos oss er sønnen din velkommen som bare pokker, og det mener jeg. Skulle ønske jeg var naboen deres. Mine barn og jeg skulle bidratt til å gjøre dagene hans lysere.

 

Jeg skjemmes på vegne av de foreldrene du skriver om, og kan ikke fatte og begripe hvor hjertene deres ble av på veien hit. Fy seg! Skamme seg! Jeg blir sint av sånnt!

 

Da jeg selv var 14 år var jeg hun med begynnende tendenser innen bipolar 1, uten at hverken jeg eller andre visste det. Jeg var styrt av impulser. Ja, jeg var hun som prøvde å provosere kateketen i konfirmasjonsundervisningen ved å rive papirene han delte ut i små biter, for så å kaste dem opp i lufta så de dalte ned over pulten. Ganske teit atferd med andre ord. Jeg var hun som kledde seg i rare klær, røyket og nasket i butikker for å tøffe meg. I ettertid vet jeg at mange foreldre dømte meg og så ned på meg. Jenta i klassen til barna deres, ja du vet; hun som var full for første gang som 15åring nede i sentrum av byen. Hun med den rampete stilen. 17 år gammel ble jeg båret over dørterskelen og innlagt på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg etterhvert diagnotisert med bipolar. 

 

 

Tro meg, jeg blir svært provosert over alle disse latterlige foreldrene som diskriminerer din sønn på det groveste. De som holder ham utenfor. Mange av disse foreldrene kunne dessuten hatt godt av et kurs omkring hvordan barna deres kan være eksperter innen manipulering. Måten de andre ungene har framstilt sønnen din på, burde foreldrene grave litt i, heller enn å gå på limpinnen. Heller enn å la seg snurre rundt den berømte lillefingeren.

 

Men en ting bør de grue seg til, og med det sikter jeg til den dagen din sønn blir så stor at hans geniale evner innen original og kreativ tankegang trer fram, nettopp pgr av adhd og asberger. Jeg snakker om den dagen da han "endelig blir bra nok". En stor oppfinner. En fantastisk kunstner. En kjent artist. Ja, la dem grue seg til den dagen de må innrømme at de kunne kjent ham, men ikke aner hvem han egentlig er. Fordi de var for uintelligente til å prøve å finne sannheten, men gikk på både limpinner og små lillefingre. Mens alle rundt dem ønsker seg en autograf av sønnen din, og du står ved hans side som stolt mamma; da kan de angre seg.

 

Tenk å være så lite smart, at de ikke har lært seg genialiteten bak diagnosene din sønn bærer på, men heller mobber og utestenger ham på en slik forferdelig måte som du beskriver. Jeg kan ikke respektere dette. 

Vårt hjem er åpent for alle slags barn. Her har vi besøk av sinte barn, glade barn, aktive barn og stille barn, for ikke å snakke om ungdommer og voksne med diverse diagnoser. Eller folk uten diagnoser. Mangfold og nonstop. Hva er problemet med å være litt inkluderende?

 

Hvem er vel vi voksne til å dømme? Hvilken rett har vi til å anta uten å vite? Hva barna våre sier er en ting. Noen ganger er sannheten en annen. Når åtteåringen min klager på en medelev, prøver jeg å forklare ham tre ting. Nr en: han må ta en titt på sin egen atferd i samme slengen. Nr 2: kanskje medeleven han klager over ikke har det så greit. Nr tre: La oss invitere medeleven hjem til oss på god mat og lek!

 

Det er ikke lenge siden jeg oppdaget en mindre sjarmerende tendens hos en dame jeg kjente. Hun sa det rett ut, at hun mislikte den ene jenta som hadde besøkt den eldste sønnen min. Den snille jenta som nettopp hadde flyttet hit. Hun som så ivrig forsøkte å få seg venner. 

 

Hun er ikke velkommen hit lenger. Og da snakker jeg om det voksne kvinnemennesket som fikk seg til å si noe så grusomt om et lite skolebarn. Jeg ønsker ikke slike holdninger i mitt nærvær. 

Jenta? Hun er ofte innom og tegner små tegninger, leker med pusekattene og spiser glutenfri kake. Også når barna ikke er hjemme. For her i huset holder vi oss for gode til å presse barn og ungdom utenfor.  Her i huset gidder vi ikke å falle på et nivå der man hever seg over andre. Ungene mine skal lære seg å respektere andre akkurat som de er.

 

Jeg håper de våkner, og begynner å inkludere sønnen din. Håper de skjønner hvor forferdelig sårende det føles for en ungdom, når verden ser ned på ham med hånlige blikk. En verden som heller kunne rakt ham hånden og invitert ham med.