hits

Vi lekker info om denne restauranten!

Reklame | Steakhouse Stjørdal

 

Annonse

 

Vi har gjort en unik oppdagelse her på Stjørdal, og deler den så gjerne med dere, at vi ikke kan vente. Det egentlige innlegget kommer i morgen, men vi må bare lekke litt info; NÅ! 

 

FOR: Denne restauranten tar hensyn til deg dersom du er en lowcarber! Respekten for lavkarbo oser her på Steakhouse Stjørdal, og de har både lavkarbopils og alternativer til potet, som gratinerte blomkål. Her blir du tatt vare på etter alle kunstens regler, og som at din lavkarbo handler om allergener. Hvilket burde skje på alle restauranter, ikke sant? 

 

Nå har vi altså to steder på Stjørdal der vi lavkarboentusisaster kan nyte god mat og drikke: Smile kafé og Steakhouse.

 

Mer info om Steakhouse kommer i morgen, vi er nemlig en gjeng som har testet både mat, service og atmosfære der; you better be ready ;)

Solfrid spesiale

 

Sorry, Finnmark, men nå tar Trøndelag over. På alle måter. Vi har finværet, og i kveld lander selve Sola på Værnes flyplass: Solfrid og lille Isack, yeah yeah!

 

Jeg er så glad at jeg må ut og løpe det av meg. En joggetur må til nå, for vi har ventet lenge på denne dagen. Har du slike venner som sier det rett ut? Som "Ka faen, e du tre år i høvve eller?" Eller "Nei no får du gi dæ, ka e det du tenke med no? Ræva?!" Solfrid er en sånn krutt-tønne som kaller en spade en spade, og siden jeg er av samme ulla skjer det som regel noe når vi treffes. En gang havnet vi på Svartlamon i Trondheim på åpen dag. Vi glemmer aldri togturen tilbake, da en eller annen tysk Jorgen ble kastet på hue ut av toget etter å ha klikket og kastet pizzabiter omkring seg i kupéen ved siden av. Jeg var gravid og nervøs, Solfrid tøff som en okse, og det hele endte bra for oss. Til dags dato har jeg undret på hvor Jorgen skulle. Rekke et fly på Værnes?

 

Jaja, horray for Jorgen. Sola kommer i kveld, og da er alt bra. Jeg skulle egentlig på sjekk på sykehuset i dag, men siden jeg er i så fin form trenger jeg ikke å vise meg der før om 4 uker, når viruskuren er over. 

 

Ut og sanke dvitaminer, og springe av seg litt for hyper aktivitet da, ha en fin dag :)

 

Ærlig talt: 10 stk!

 

Good evening from Trøndelag.

 

Jeg vet; det har vært lite å høre fra meg i det siste. Hverdagen har krevd mye av meg, og jeg har holdt tunga beint i munnen. Kjørt på. Hengt med. Prioritert. Tenkt på meg selv. Hva er vel en mamma uten litt egenkjærlighet og evnen til å ta pauser når det behøves? Det har nok vært mest oppdateringer på snap herfra i det siste (forbipolene).

 

Anyway; dere lesere lar høre fra dere. Jeg får ofte vite hvem dere er, og det er alltid like hyggelig. Dere fortjener litt oppdatering fra denne kanten, så her kommer 10 stk helt ærlige fakta som jeg dealer med for tiden:

 

1. Jeg er i besittelse av altfor mye empati. Det har hittil vært et stort problem, og jeg har vært det bevisst siden en psykolog diagnotiserte meg som det motsatte av de med psykopatiske trekk. Men det er ikke nødvendigvis en bra ting; jeg har vært lett å utnytte og enkel å manipulere. For det "er jo så synd på dem som sliter." Ja er det det? Noen kanskje, de som virkelig har det tøft, og som har til mål å komme seg opp av gjørma. Men det finnes skuespillere og det finnes de som suger energi, penger og lyttende ører til empater som meg nesten selv faller ut i gjørma. Og uti den gjørma kan jeg ikke hjelpe noen. Jeg får faktisk profesjonell hjelp for å lære meg hvordan jeg setter klare tydelige grenser for folk som manipulerer. I dag lærte jeg blant annet: "So what om de mener du er ei kynisk bitch, Helene, når du selv vet at du er snill som bare det?" Elsker kursdama og hun som var med på første time!

 

2. Jeg er ferdig med bygdadyr og har spist dem opp. Etter det kastet jeg restene på bålet og danset rundt det. Det vil si: jeg snakker rykter og sladder. People will talk. Smalltown issues gone. Hva så om de snakker? Jeg fant til slutt ut at min kjære far hadde rett: åpenhet er det beste. Med denne 3 år gamle bloggen tok jeg ryktepenna i min egen hånd, og serverte sannheten. Jeg bryr meg ikke lenger om muggen bygdasladder. Og det burde ikke du heller, det koster for mye verdifull tid.

 

3. Jeg elsker å skrive, men hater å chatte og skrive meldinger. Enkelt og greit. 

 

4. Jeg er altfor tålmodig med folk generelt. Du vet, slike som maser om hvor pene de er (aldri møtt sånne? De finnes! Og jeg lover deg at du himler litt med hele sjela di den tredje gangen du får høre eksempelhistorien om hvor forbanna vakker og deilig vedkommende mener h*n er. For: er utseende SÅ viktig?), folk som finner seg for mye til rette som en bulldoser i livet ditt, de som lever av å baksnakke andre for å heve seg selv over møkka, og disse som forstyrrer nattesøvnen din med pripne, sene meldinger.

Aaah la meg puste inn syrinduft og nyte denne sommervarmen i fred sammen med coole, freshe folk 😉

 

5. Jeg er mer glemsk enn en tiny gullfisk. Og det er gull verdt. Bidrar til den mer trofaste måten å holde på andres hemmeligheter på; jeg har jo glemt alt innen to minutter med dette racerhodet her. Plopp. Faktisk. Der var det borte. Long gone.

 

6. Jeg ER lykkelig. Og da mener jeg superlykkelig, som i en problemfri tilværelse der jeg ler, smiler og koser meg hver eneste dag. Dette har ingenting med materielle goder å gjøre, men min unike tankegang, som jeg har finpusset på i årevis. Med en innstilling om at det fortsatt er masse å lære, at jeg selv er ansvarlig for alt i mitt liv (også min egen lykke), og evnen til å tilgi, stormer jeg inn i framtida med et glis. Ikke et dollarglis, men et ekte smil rett fra et takknemlig hjerte. For takknemlighet er en kraft i seg selv. 

 

7. Å være en blogger var lenge shame for me. Og det er det litt fortsatt. Som i "hæi blåggen. La oss kappe ned alle bjørketræra, så slipper de allergiske å bli så deprimerte!?" Jeg mener, HVA slags "seriøsiteter" er det vi alle forbinder "blåggere" med? Jeg skulle ha en slags skjult blogg, men det gikk ikke helt etter planen.

 

8. Jeg priser livet for tiden, og det er fordi jeg nå opplever en helt ny og frisk hverdag. I nesten 15 år gikk jeg rundt med blodviruset hepatitt c, og jeg har enda ikke akseptert eller helt fattet at jeg faktisk hadde denne sykdommen. Nå har jeg vært frisk en stund, og har overskudd for første gang på lenge. Om morgenen er jeg som en sprudlende sol, og jeg har ingen smerter i leddene lenger. Jeg har fått livet i gave, og følger opp kontrollene på sykehuset. Det er helt vanvittig å oppleve slik forandring, og jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er til staten Norge for behandling.

 

9. Jeg mener bipolar er mer enn en sykdom. En sykdom vil jeg bli kvitt, men bipolar ønsker jeg faktisk å bære på. Kreativiteten og erfaringene er viktige for meg, og jeg ville ikke vært noe av det foruten. Det er den verden jeg kjenner, og den er fargerik og fantastisk.

 

10. 18.mai hørte jeg rop og hyl fra kjelleren. Det var verdens gladeste Mathias som ville fortelle at a Evine dreiv å presset ut den siste av 5 kattunger i senga hans. Om 3 måneder er de klare for nye hjem, og en er allerede så og si lovet bort. Evine's puser bruker å bli populære, så ta gjerne raskt kontakt hvis du ønsker deg et søtt lite nøste utpå sensommeren; nærmere bestemt 18.august ;)

 

Ellers driver jeg og sovner grytidlig disse sommerkveldene, for morgenduggen er så vakker å få med seg før sola reiser seg over viddene bak her. I morgen kommer de virkelige solene: SOLFRID OG ISACK FRA FINNMARK! Kjelleren er rundvasket, og alt er klart for ei herlig uke med venninna mi og sønnen hennes. Vi gleder oss, og Even har bestemt seg for å låne bort den svære minions-bamsen sin til lille Isack.

 

Velkommen til lykketoppen, Finnmark, we love you 😙😙

Det er nå jeg har muligheten

 

Du sitter der alene i sanda, og koser deg. Men det er bare en pause. For du er ikke en 3åring som er laget for ensomhet; du er en sosial liten gutt.

 

Hvordan greier du å fylle ei stue med solskinn når det regner ute? 

Hvordan klarer du å være så snill mot andre, når livet bare akkurat har begynt for din egen del? 

 

Jeg digger å bo i samme hus som ei solstråle. Du finner så mye glede, bare i å vanne blomster og spise "rosafisk" og brokkoli. Jeg gjør alt for deg, og det er ok for deg at jeg gjør alt for storebror også. Du unner ham det. 

Livet er en fest med deg, Even. Du løper mot meg i barnahagen, og roper MAMMAAAA når jeg henter deg. Jeg løfter deg høyt opp, og du fryder deg. 

 

I morgen har vi fri, og alt vi har på timeplanen er å henge med nabogutten og mammaen hans. Vi sitter i mammasenga; og du ser på paw patrol. Jeg har akkurat sett ferdig filmen om Solsidan. Kvelden er fredelig som vanlig, og vi rett og slett koser oss. 

 

Men det er fordi du er her, lille venn. Du er sola i huset på Lykketoppen akkurat nå, og du gir hverdagen mening. 

 

Jeg er så takknemlig fordi jeg får være mammaen din. Og som du vet: mamma sine bukser har to lommer, og jeg har to armer. En til deg, og en til storebror. 

 

Du sitter oppe på klatrekubene og er midt i leken. Det er deg og meg i full sisten-fart. En ukjent gutt blir dagens lekekompis, og du ler høyt. "Stjeler" veska mi og terger meg så jeg skal løpe etter dere. Min Mathias, 8 år. Snart er du ni, og etter det blir du ti. Årene går; men vi roper fortsatt av glede når katta har født årets kull, og vi danser rare dansemoves på stuegulvet. Jeg gråter inni meg når du må dra. Savner deg alltid. Alltid. Men så lenge du har det bra, er det det viktigste. Du kan le av meg så mye du vil, så lenge du har det godt.

 

Jeg holder meg gjerne avholds for dere to småtroll, for å alltid være årvåken og i balanse. Jeg legger meg mer enn gjerne samtidig som dere, for da kan jeg sprette opp til ny dag med samme energi som dere. Alt annet kan vente, men dere to skjer her og nå. Det er NÅ jeg har muligheten til å være mamma. Ikke før; ikke siden; men NÅ! 

 

Jeg er superheldig, for dere lever og er friske, så det er en selvfølge å ta vel imot muligheten til å være mamma. Jeg kommer aldri til å waste den sjansen, men gripe den hver dag; frisk, sober, edru og klar for alt vi måtte oppleve. Jeg har aldri hatt rusproblemer, men alle kan bli avhengige. Den sjansen tar jeg ikke. Nei den veien eliminerer jeg for at dere skal være trygge. Mamma kan drikke kaffe og brus, saft og juice. 

 

Det er nå jeg har muligheten til å sette meg selv til side og stille opp for dere. Jeg garanterer at jeg ikke skal svikte dere, noensinne. Jeg er her med alle sanser inntakt, også når dere ikke er hjemme. Alltid mamma. Jeg lover å alltid være mamma for dere; alltid gripe muligheten, hver eneste dag. Men jeg tar ingen sjanser: I promise to do it with style.

 

Les hva årets russ gjorde for 3åring

 

De fleste russ sier "nope, sorry, tom!' hvis barn spør og de har gått tomme i russekortlomma si. Kanskje de gir et beklagende smil. 

 

Men ikke årets russ. Nei, Alida Knutsen fra Stjørdal er ikke sånn. Hun gir så mye mer av seg selv.

 

Da lille Even kom ut gjennom barnehagegrinda i dag, 16. Mai 2018, stod en russebil parkert utenfor. Han ville så gjerne spørre, men turde ikke, så mamma meg måtte spørre om russekort. Vi fikk til svar av ei søt jente i rødt at hun var tom.

 

-"Åja." Sa Even og så ned.

 

-"Men jeg kan hente!" Sa russejenta. Hun lo og sa hun bare måtte få start på russebilen, så forklarte hun veien til huset i nabolaget.

 

-"Det huset der, bakom det røde der. Der bor jeg. Møtes der." 

 

Even snakket om røde hus hele veien bort til Alida, og smilte og lo. For han skulle få seg russekort likevel. 

 

Da vi kom fram var den blide, og ikke minst supersnille ungdommen rask med å hente russekort til minsten, og det er sjeldent det smilet er så bredt på gutten. Han ble kjempeglad. 

 

Vi ønsker Alida og resten av de 7 jentene i bilen Wild thoughts en fantastisk fin siste kveld av russefeiringen. Vi vet dere har hatt en knall russetid og at dere har vært veldig fornøyd med været. Nå kan dere også feire at 

 

ÅRETS RUSS heter Alida Knutsen!

Kos dere på Lerkendal i kveld!

 

Ps: Alida. Trenger du jobb? Akkurat du kunne godt fått passet lille Even iblant 😉 Ingen andre. Bare du 😍

 

Takk for russekortet, kos fra Even 3 år:

Kjære Norge 🇳🇴

 

Kjære Norge. Når jeg tenker på at du snart har bursdag, hører jeg et drønn til minne om fortiden du bærer på. Som kanondrønnene fra Hegra festning ved Stjørdal, tidlig morgen 17.mai. BOM! Drønn... BOM! Drønn... BOOM! Drønn... 

 

Boom, kjære Kari og Ola, aldri glem Kong Haakons demokratiske NEI!

BOOM, kjære norske folket, ære være forfedrene våre; alt hva de har kjempet. Boom drønn, hvor mai er skjønn. Så fin og grønn.

 

Jeg har gråten i halsen om morgenen 17.mai. av mange rørte grunner. 

Da jeg var lita jente, var det norske flagget beskyttet av uskrevne regler. Man pirket ikke i bakken med flagget i skoletoget. Man holdt det opp. Opp, for Norge, opp, jente! Strenge og alvorlige ble de voksne dersom man glemte seg, og frøken fulgte med: opp med flagget, barn. Alle visste tidspunktene for når man måtte ta ned flagg fra flaggstangen. Heist flagg: feiring. Halv stang: sorg. Man kan si at det norske flagg er mer enn hellig for det norske folk. 

 

Det faller meg tungt for brystet at enkelte nå til dags ønsker å gjøre lille Ola og Kari's bursdag til hele skolen's bursdag. Man feirer ikke alle's bursdag en dag i året. Man spotter heller ikke det Norske flagg. 17.mai er det i mine øyne kun plass til et flagg. Og det er rødt, hvitt, blått og respektabelt behandlet hele året.

 

I går var jeg på besøk hos en Syrisk familie. Bare datteren på 16 år kunne litt norsk. Foreldrene hennes og jeg prøvde å kommunisere med henne som tolk. De spurte etter mannen min. Jeg sa jeg bor alene. De ble opprørte, både foreldrene og datteren, for det var haram. Å bo alene med barn er fy skam seg i Syria. 

 

"Ser den. Men nå er vi i Norge." Sa jeg.

 

Vi snakket om alkohol. Der var vi enige. Jeg er også avholds. 

 

Så kom vi til temaet homofili. Det går ikke, sa de. To menn går ikke. Det er ikke lov. Det er haram. Datteren så bestemt på meg. 

 

Men der har Listhaug og jeg en god del til felles; ikke kom hit for å endre. Kom hit for å tilpasse dere. Integrere dere. 

 

Jeg så bestemt og vennlig tilbake: " Men her er det lov. For nå er vi i Norge."

 

Jeg ba den kritiske, syriske ungdommen si til foreldrene sine at dette er en av mange kloke grunner til at det er fred i Norge. 

 

-"I Norge, Danmark og Sverige har vi ikke sharialover. Vi er fri. Vi bruker ikke ordet haram. Kanskje er det derfor dere er her; fordi vi lever slik, og da er det fred, slik at dere kan være trygge her. Her har også vært krig. Vi måtte forsvare oss. Men nå er det fred, både for homofile, aleneforeldre og alle andre her." sa jeg. De så på hverandre og ristet på hodene side idét datteren oversatte mine ord. 

 

Nå er vi i Norge!

 

Så kjære Norge. Takk for friheten. Kjære forfedre; takk. Alt hva dere har kjempet for at vi skal ha det fredelig her. Jeg hører maifuglene synge for deg, Norge. Hører de kvitrer om din vakre natur. Du er vakker, stolt og sterk!

 

 Jeg har invitert den syriske familien på besøk, men av fare for svinekjøtt vil de lage maten selv og heller ta med seg. Kjære Norge aldri gi slipp på alt det vakre, kloke, gode, frie som du er. Jeg vil dele deg med de som kommer hit, og vise dem hvor godt vi har det her. Skulle så gjerne servert dem ribbe til jul også, men sånn er det bare. De skulle fått møtt mine homofile venner også, og det synes jeg definitivt at de burde.

 

Bare du fortsetter å skinne fritt, kjære Norge. Ikke la deg kue. Bare alle gjør det jeg gjorde i går. For jeg tok en alvorsprat med innvandrerfamilien fra Syria om homofili. De kan se så mye ned på meg de bare vil (not really), men de må respektere mine lesbiske og homofile venner. Aldri spytte på dem i forakt, men tilpasse seg Norge og godta at her kan homofile gifte seg. Og sånn er det. 

 

Stay strong, Norway! La det drønne ute i det grønne, til tårene triller når korpsene spiller. Spis is og vær glad. Vær dessuten sta!

 La flagget vaie i vinden, ta bunad eller finstasen på, vær stolt av dine homofile venner og spis så mye svinekjøtt du bare orker. Aleneforeldre: you rock, man kan fint klare seg alene. Hold på tradisjonen: ut og rop HIPP HIPP HURRA FOR NORGE, 17.MAI ER VI SÅ GLAD I!

 

 

Den forbanna meglerfru1!

 

Nei nå! Nå har hun gått for langt altså! Bloggkrig som bare sukkerpokker! Dette er rett og slett ikke akseptabelt. Hun derre meglerfrua, med sine deilige, sukkerfrie kaker, smakfulle middager og herlig bakst! Alt med fare for å gå ned 10 kg i vekt slik at forifjorårets bikinitruse ramler av deg! Bare pass deg for meglerfru1 sier jeg bare; du blir hekta, og du forsvinner. Mye av deg værtfall. Så ikke finn på å gå inn på linken

 http://m.meglerfru1.blogg.no

 

Det begynte med en suverent perfekt roadtrip to Sweeden. Christina meglerfru1 og Helene forbipolene. Hvilket sounds great huh? En aldri så liten harrytur. Sola skein og vi grein. Neida, men det rima. Vi glisa, skravla og lo som vanlig. 

 

Da vi ankom Norge igjen, bare måtte jeg kjøpe dopapir og lyspære, og Christina begynte å få det veldig travelt. Så etter å ha bøyd og vridd meg gjennom to butikker i Sverige, bøyde og tøyde jeg meg gjennom Rema 1000. Du vet, du må bøye deg og sånn for å få tak i varene. Hadde jeg bare visst hvilke varer jeg selv drev og viste fram hver gang jeg satte ræva til. 

 

Jeg løp fra rema til bilen, og da skjedde det: Man løp av seg bikinitrusa fra i forifjor! Jeg kjente den falt, og jeg satte meg halvkvalt av latter i bilen, og ropte til Christina: "Du og den bloggen din ass! Det er den sin feil at bikinitrusa mi faller av!"

 

Så sjekket vi en viktig ting; vistes den bikinigreia når jeg bøyde meg? Jepp! 

 

På grunn av et og et halvt år med lowcarb forsvant 10 kg og den kuleste bikinitrusa jeg har. TAKK meglerfru1!

 

Neida. Jeg elsker deg Christina, you rock 😙

 

 

Hvis 2018 ringte 1990

 

Har du noen ganger lurt på hvordan en samtale med 2018 og 1990 ville hørt ut som. Vel, jeg har svaret right here. For nei, vi ante ikke hva "selfies" og "serr" var. Saklig. Vi var ikke trøkt oppi en mobil, nei for det var ingenting som het mobil. Telefonen satt fast i hjemmet, og å bringe med oss den ut var svært lite interessant å bry seg om. 

 

2018 ringer 1990:

 

-"Hallå milf, er det early 90-tallet? Det er totusenogføkkingatten som ringer. Sup?" 

 

-"Yo! Stemmer det, I'm the 90's. Milf? Milk mener du? Eller? Søpp  ....el?"

 

-"Bængshot haha! Milf som i mother I would..., ja du vet? Er du kin på å ta selfies med meg eller?"

 

-"Hæ? Selfis? Hvordan "tar man selfiser"? Har ikke tid til å jakte på fiser nå nei. Kremt. Bæng bæng sjøl forresten" 

 

-"Serr? Hvordan man tar selfies? Man bare fisker opp mobilen og trøkker i vei?"

 

-"Sær? Jeg er ikke sær. Jeg er kul. Fisker opp bobilen og trøkker på den? Fiser selen da?"

 

-"LOL!"

 

-'Det heter lolipop, kan du fullføre setningene så man skjønner hva du sier eller, 2018? Og jeg er ikke så gira på å fange sel-fiser. Ikke på å fiske bobiler heller! Jeg er opptatt med life. I've got life. All that she wants is anything that smells like Metallica, Nirvana og Offspring, så jeg har ikke tid. Må pugge tekstene i coveret til Nevermind nå."

 

-" ...åffspring? Hva er det?"

 

-"Nevermind!"

 

-"Ta selfieser med meg da, 90, please. Du er jo selveste Cobain og Bodyguard!"

 

-"Aaah nå snakker vi samme språk, bare at; NEI JEG FANGER IKKE SELFISER MED FRAMTIDA. Saklig!"

 

-"Vi som kunne vært bff og greier?

 

-"Bieffeff? Bjeff bjeff. Nei nå er jeg skuffa over deg assa, framtida. Jeg som så for meg flyvende biler, aliens og megaroboter; og så ringer du og bjeffer om lol-i-pop-er, bæng bæng, bobilfisking og av alle ting: SELFISER! Som jeg "gleder meg" til framtida! Kjedelig ass. Tror jeg holder meg til 1990 jeg."

 

-"Ok. Add meg på facebook i det minste da."

 

-"Feisbook? Booke fisen min å??

 

-"Nei men ...åååh! Seff, du skjønner ingenting, hva?"

 

- "(river seg i håret) Du sier seff, serr, milf og bængshot ass, jeg fatter ingenting. Jeg er opptatt med musikk back here. Snart skal jeg ned til stranda og bade. Vi kommer til å fyre opp et marshmallows og pølse - bål hele gjengen, og vi skal hverken booke fiser eller fange dem. Helst ikke. Vi skal se hverandre i øynene, fullføre ord og setningeeeer, mens vi snakker med hverandre og bare være til stede i nuet. For snart er vi gone in a weird future tydeligvis, kjære 2018. Og da må vi nyte denne tiden, hører jeg." 

 

 

Oooh yeah, det var tider det. Tider det. I dag skal jeg spille litt Offspring, Nirvana, Metallica, Ace of base, Houston, Dion, Beastie boys og REM  og muligens ta et par selfieser med gode venner. Kanskje ikke rundt et pølsebål med kjeften full av marshmallows, men glad og lykkelig likevel. 2018, du er ikke så ille du heller, sånn seriøst. Selvfølgelig. Mother I would give a hug! Miwgah!

 

💛MIWGAH💛

Ikke kødd med byen min, for den er nemlig fin!

 

Byen jeg bor i har visst flere ganger blitt kåret til Norges styggeste by. Men jeg elsker my little smalltown, akkurat som den er. Okay så er fasaden langs E14 trash. Okay så burde de skifte ut de orange greiene på den gamle Værnestunnellen. Eller var det grønngult? Nevermind. Yes, en diamant kan slipes til den skinner, bare gi oss litt tid. 

 

Men jeg tror ikke en fotomodell nødvendigvis ville gjort meg lykkelig. You c? Denne byen har sjel, and you better love our pub, his name is Bamse. Der bør du være tøff nok til å tåle at dassen ikke akkurat er nymoderne. Vi har flere utesteder, og de fortjener alle å fylles stappfulle med glade sommerfolk nå. Stjørdal by night er wonderful, we've got the groove. Sånn egentlig. 

 

Jeg har vokst opp her i bergene over Stjørdal. Kjenner hver minste lille lomme av bergart-veiene, fugleveiene, snarveiene, stiene med de svære røttene og bekkene (til og med stiene er vakre) "gata" og strendene nede ved sjøen. Her har jeg knyttet viktige bånd siden jeg var lita jente. Her er meg mange kjente. (Bare  m å t t e  rime litt, jeg er jo en treg trønder)

 

Da jeg var yngre gjorde jeg som de fleste andre ungdommer; sutret over "herre forbainna kjedelige litje byen her!" Klaget og bar meg; nei her skulle jeg ikke bo da jeg ble stor, gidameg.

 

Og her bor jeg. Helt hekta på Stjørdal by. Ikke flyttbar at all. Hvorfor?

 

Jo. Det skal jeg fortelle deg. Når jeg rusler ned til sentrum en vakker solskinnsdag, med musikk på ørene, magisk utsikt over verdens fineste by foran meg, og jeg ser flyene lande og ta av med himmel og hav i bakgrunnen der framme; da er jeg lykkelig. Da danser jeg litt når jeg tror ingen ser meg. Det har skjedd at noen har sett meg. So what. Som regel er det kjentfolk, og de vet jo at jeg er en raring.

 

Jeg kan ikke gå gjennom gågata uten å møte kjentfolk. Kan ikke tråkke inn på en kafé uten å nikke til noen, smile til kjente på torget, eller bli stoppet av snille blogglesere, hva enten det er butikkansatte, andre kunder i butikkene eller folk som jobber i restauranter. Her er jeg aldri ensom. 

 

Iblant går jeg turer i marka omkring byen med gode venninner. Noen ganger tar vi en kaffe i solsteiken ved en av kaféene på torget. Jeg kjenner et par awesome nabodamer her, og har mange venner i denne byen som står meg nært. 

 

Hadde jeg bodd i en annen, større og for meg ny by; ville jeg ikke hatt det like bra. For her er jeg hjemme. Her hører jeg til. Jeg kan ikke tenke meg å bo et sted der ingen slår av en prat på torget, der jeg aldri får hilst på minst 5 kjentfolk i dét jeg haster gjennom butikken for å rekke bussen, der jeg slår av en prat med en av "hei vi må ta den lunsjen snart, hva?" Yeah let's do that. Og så gjør vi det. Et halvt år senere. Men vi gjør det. 

 

Vi er sosiale, mange av oss i denne byen. Vi sier i forbifarta: "Eeey, kåss går det?" "Tid til en kaffe?" "Steike, du sjer bættre bra ut, du stråle!" "Ha en fin daaaaag!" "Du åååå!" "Nemmen hei du, ska vi gå den turen en dag?" "Heisann, travelt, hade, haha!" Og så ler vi mens vi vinker oss videre gjennom sentrum. 

 

Men! Don't mess with my town! Strendene langs byen her er ikke de styggeste i landet her! Ferskvannene i marka omkring her er blant landets vakreste! De svære lekeplassene i sentrum, har du sett dem? Vel, de er nye, moderne og god damned awesome!

 

I sommer tror jeg nesten at jeg må vise dere disse sidene av Stjørdal. Når vi bader i Storvika, skal dere få se hva vi ser. I det jeg går turer med venninnene mine oppi marka her skal jeg jaggu knipse noen bilder så dere får titte litt på den virkelige byen Stjørdal. Ankie? Janne? Christina, du snakket om Spigiln, er du med? 

 

It's a smalltowned,

uncrowned

city, my dear;

and let's make one thing clear:

It aint here to please you, but us.

So put your shiny ass on the bus

and leave, if you need beauty.

Cuz this town just does it's duty.

 

The diamond beach 

aint for you to reach.

Streets of a smalltown city

will blow away your pity,

wount make you feel lonely, honey.

They, can't buy that, your bigtown money.

 

 

Rimeligere hårklipp til 17.mai?

 

Nå er 17.mai snart her, og jeg har lyst til å anbefale dere trøndere en frilansfrisør med tæl i. Rimeligere løsning for hårklipp av minsten til den store dagen? Da er bloggeren Helene Nordvik løsningen for deg. 

 

Reklame? Nei, jeg kjøpte en hårklipp til minsten selv, så sponset er det ikke. Jeg er bare oppriktig veldig fornøyd med hårklippen og den rimelige løsningen i forhold til frisør. Det viktigste er at minsten selv oser av stolthet når jeg leverer ham i barnehagen om dagen. Helene er dyktig med barn, så han satt i ro som en engel under hele hårklippen.

 

Ta kontakt med Nordvik og redd 17.mai, på https://www.facebook.com/f0rbidd3n

 

 

Dette er sannheten som jeg helst skjulte

 

Jeg løper. Fortere. Hvor har det blitt av smertene i knærne? Hvorfor stivner ikke leddene? Hvis jeg gasser på nå, får jeg vondt da? Nope, jeg fikk ikke det. Enn nå da? Jøss, ikke vondt noen steder.

 

Så smiler jeg bredt, for jeg vet jo hvorfor. Sykepleieren sa det da jeg ringte henne: "Prøvene viser negativt. Det vil si at blodet ditt er helt virusfritt, men vi fullfører kuren for å være sikker på at rensesystemet ditt også helbredes."

 

Hun har kjent meg i noen år nå. Behandlet meg med verdighet og alvor, både hun og den kloke, eldre legen. De kjenner mine tårer, og fortvilet har de lenge ønsket å kurere meg. Men staten Norge bestemte slike økonomiske spørsmål. Ikke de.

 

Og som vanlig; jeg begynte å grine, men gledestårer nå: "Er det SANT? Er jeg frisk? Kan jeg ikke smitte noen nå? Kan jeg endelig slappe av?"

-"Ja nå kan du slappe av, for du kan ikke smitte noen, du er frisk nå. Kjenner du at formen er bedre? Har du mer energi? Det tar på å leve med et virus i blodet, Helene, så jeg regner med at du føler livet er lettere å leve nå?"

 

Tårene danset i ansiktet mitt i det jeg bekrefter det og fortalte henne om hvor frisk og energisk jeg føler meg for tiden. Jeg er så heldig. Jeg går ut av denne forbanna sykdommen uten alle de skadene jeg kunne fått for resten av livet. Frisk! Jeg er stolt og frisk.

 

-"I dag skal jeg jogge!" Forteller jeg sykepleierdama. Sola skinner på meg og himmelen er skyfri. Jeg suser bortover kunstgressbanen uten så mye som et vondt ledd. Varme salte tårene triller nedover kinnene mine mot vinden mens minnene strømmer på. Det har tatt meg lang tid å dele sannheten med dere, men her kommer den.

 

Lukta av blod. Mengden med blod. Å sitte i gangen alene som ungdom og tørke opp blod. 

 

Jeg bodde sammen med en rusmisbruker, altfor ung til å fatte hvor langt utpå kjøret han var. Han kunne bli gal av sinne, og jeg slet voldsomt med angst. Vi hadde kranglet. Jeg hadde et helvete å deale med inni meg, så jeg gikk inn på badet og kuttet meg ei stripe på skulderen min i ren frustrasjon. Hatet meg selv på den tiden. Jeg var ingen selvskader, det var ren impuls.

 

Han ble provosert over mitt barnslige påfunn da han oppdaget det etterpå, og var av typen som klikket mentalt. Jeg skjønte lite da kjæresten min hentet en kjøkkenkniv mens han ropte "Hva om JEG også gjorde sånn?" 

 

Så skjærte han seg. Dypt. Langt. To ganger på samme underarm. Legene som sydde ham sa senere at det var 15 og 20 cm.

 

Kjøttet. Det orange kjøttet. Det bredte seg utover og blodet begynte å renne i elver over kjøttet. Det sprutet blod, mens han prøvde å holde for. Ansiktet hans, det gren i smerte . Jeg gikk i sjokk, og stivnet der i gangen. Jeg er sikker på at noe av sjelen min står der enda og ser på orange kjøtt som lukter blod. Huset er revet og nye boliger er bygd oppå, men der i tidens huggtann står ei ung jente og glor sjokkert på skrått ned mot høyre. Noe av meg våknet da han ropte desperat: "Ring ambulanse da di forbanna kjerring!" Han overlevde.

 

Her om dagen satte ei venninne blikket i meg, og sa rolig: "Helene. Jeg har stor tro på å si B etter A. Nå har du noe du skulle fortalt leserene dine. Du har ingenting å skamme deg over!"

 

Det er sant. Hun har rett. Hvis noen mener jeg skal skamme meg; hvis de ser ned på meg for dette, da er det dem det er noe galt med. Ikke meg.

 

Fordi, ei ung jente satt en gang alene med et langt sår på armen sin og tørket opp masse blod etter kjæresten sin. Og hun visste ikke. Ante ikke. At hun ikke burde gjøre det. Ikke røre. Hun gråt i fortvilelse over måten han behandlet henne på, hver eneste gang han stakk av for å ruse seg. Hver gang han slo, og hver gang han sparket. Men i ettertid skulle det vise seg av det mest livsfarlige av alt i hele verden, var å sitte der alene og tørke opp blod som hun aldri skulle glemme lukten av. Der og da skjedde det noe som ingenting kunne beskytte henne mot. Ikke engang voldsalarmen hun gikk med da hun endelig kom seg unna ham. Hun ble alvorlig fysisk syk, og det er lettere å skrive "hun". Men hun var meg. Selv om jeg ikke lenger er henne.

 

Kjære ungdom. Vær opplyst. Ikke reis fra livet før du egentlig skal. Jeg var aldri narkoman. Visst har jeg røyket et par fredspiper, men da jeg hørte Mette Marit fortelle om sin fortid skjønte jeg at vår kommende dronning var mye tøffere enn jeg turde å være i det rufsete miljøet. Hun turde å prøve stoffer jeg aldri i verden hadde mot til å teste. Var jeg kanskje ikke unstable enough fra før, om jeg ikke skulle "aldri oppleve glede igjen" med smileys, eller risikere å få skumle halliser på sopp?

 

Men i visse miljøer finnes overflod av sykdommer som kan stjele alt fra deg. Og de smitter ikke ved sex, nei de er ikke kjønnssykdommer, men livsfarlige virus som flytter inn i blodet ditt. De smitter ikke ved kyss. Heller ikke kun bare ved deling av sprøyter. Selv om smittefaren er liten, ja så KAN det skje deg. Det finnes egoister som aldri vil advare deg om hva de bærer på. Folk som gir faen i framtida di. Livet. Ditt. Own it, my dear; own it!

 

Jeg skalv enormt da jeg satt på legevakta den dagen kom jeg meg unna ham for evig og alltid. Legen sendte meg ikke til psykiatrisk fordi jeg var syk. Han la meg inn for å beskytte meg mot en mann som var farlig for meg. De måtte ta blodprøver på sykehuset, inne på psykiatrisk. Vanlig prosedyre. Jeg måpte uvitende da legen fortalte meg at jeg hadde fått sykdommen til Pamela Anderson. Den skamfulle hepatitt c som hele verden hadde mobbet henne for. Men jeg var ung, og gråt ikke, siden jeg ikke var særlig opplyst. Kunne det være så farlig da?

 

Ja. Jovisst levde jeg farlig nå. Nå fikk jeg vite at livet mitt kunne bli kraftig forkortet av denne sykdommen.

 

Fra den dagen ble jeg besatt av å ikke smitte noen. Jeg skulle ikke synke så lavt som ham. Alt som hadde med blod å gjøre ble min store skrekk, og klorin ble min beste venn. For denne sykdommen smitter kun ved blod mot blod. Legen og sykepleieren som fulgte meg fortalte meg om lav smittefare og alt det der, men for meg var det nok med muligheten for å ødelegge flere liv. Skammen kunne jeg bære sammen med viruset. Men ikke samvittigheten over å smitte noen. Jeg sluttet nesten å gi klemmer. Tenk om. Hvis. Sår. Blod.

 

Dette måtte jeg bære på alene. Kunne ikke skjære meg. Selv om oppfølgingsteamet på sykehuset forsikret meg om at dette ikke var en sykdom som smittet lett, at jeg kunne fint ha sex, at jeg kunne kysse, kunne leve som normalt, gjorde jeg ikke det. Jeg var anspent hver dag, og å blø var uaktuelt. Det måtte ikke skje. Kunne ikke kutte meg. Passe på syklusen. Så ble jeg mamma, og ble enda mer forsiktig. 

 

Jeg opplyste kanskje litt for mange, og selv om det både var flaut å fortelle, og jeg ikke behøvde å si det, følte jeg et intens behov for å advare. 

 

Sykdommen brøt meg ned. Jeg gjorde alt for å leve friskere. Ble avholds fra alkohol, spiste sunt og trente aerobic og styrke. Men nå vet jeg at jeg aldri hadde samme opplevelse av styrke i musklene som andre. På slutten hadde jeg så vondt i knærne at det ikke akkurat var gledestårer som trillet nedover kinnene i motvind. Jeg bet tennene sammen og brukte lang tid på oppvarming. Ja, jeg jogget noen ganger bare i 20 minutter, og ble helt skremt over de vonde knærne og leggene som plutselig stivnet i smerter. Hva var best? Å gi seg, eller protest? Jeg valgte protest, og brukte altså heller tid på å varme opp og å gå, samt å tøye til jeg fikk til å jogge uten de verste smertene. Likevel kunne jeg være utmattet etter en halvtime. 

 

Om morgenen seg jeg sammen som en sekk. Kreftene var borte. Å reise seg opp fra badekaret etter et varmt bad var et ork. Jeg ble anpusten bare jeg gikk opp trappen for å se til barna når de sov. Som en gammel kropp, sliten av dage.

 

Det jeg ventet på var surrealistisk. Jeg gikk og ventet på at leveren min skulle få arrvev, altså at jeg nesten skulle få skrumplever. For hvis prøvene kunne vise høye verdier, og leverprøvene skader på leveren, kunne legen på sylehuset sende inn søknad om en altfor dyr kur ved navn Epclusa. Den kuren hadde ikke harde psykiske bivirkninger, og jeg med bipolar ville tåle den. Men den var altså for dyr. Jeg måtte bli skadet for livet for å få den, og kanskje leve et kortere liv med leverkreft og skrumplever. Samme hvor frisk jeg ble fra viruset ville jeg måtte bære med meg skadene. 

 

Jeg fikk høre det på en av kontrollene i fjor. Markedsprisene kom til å bli presset ned av nye medisintyper, og staten Norge kom mest sannsynlig til å åpne for behandling av absolutt alle med hepatitt. Med medisinen Epclusa. Tårene trillet da de sa det, og vi gledet oss over at jeg ikke hadde klart å skade leveren min.

 

Du tidde om noe alvorlig viktig. Du smittet meg og stjal år av mitt unge liv. Du ga meg smerter i kroppen, og du tok fra meg energien min. Jeg måtte stå dødens stille og se på at livet suste forbi meg. Måtte sove i døs mens andre var våkne og levde livet. Men jeg beholdt friske organer, og jeg fikk livet tilbake i gave. En ny sjanse fra et nydelig land i rødt, hvitt og blått. Jeg tilgir deg. Du fortjener ikke min bitterhet. 

 

Du fortjener å vite at; jeg overlevde, jeg også! Og det som bare pokker, m@$@rf@ckeeeer 😉

 

Synd og skam, hva? La meg fortelle deg HVA som er synd og skam!

 

Noen ganger er en boblende hvit løgn litt innafor. Andre ganger ikke. Sometimes kan det altså være på sin plass. Den jeg skal fortelle om, mener jeg boblet pent på sitt sted. 

 

Jeg satt i et boblebad i Pirbadet, fordi 3-åringen trengte seg en dupp i vogna si, der han hadde sovnet dønn etter tegn bare jeg som mamma ser. Behov som litt søvn kan være viktig etter masse nye inntrykk og annen luftfuktighet. I know my kids. 8åringen badet innen synsvidde, og jeg prøvde å slappe av. Men det var rett og slett umulig.

 

Rundt meg satt nemlig 3 stk mørkhudede menn og snakket arabisk, høyt og med fektende armer. Siden de snakket så høyt rett ved siden av mitt sovende barn som sårt behøvde litt søvn, satte jeg meg høyere opp slik at jeg så gutten min bedre, og samtidig hadde bedre oversikt over badingen til 8åringen min. Vel vitende om en enorm puppesprekk i en utringet, normal, nordisk bikinioverdel. Like vitende om at jeg befant meg i mitt hjemland Norge, der slike bikinier er innafor. Langt innafor. Helt i orden.

 

Stemningen ble hissig oppi boblene. Bobler som etterhvert stilnet. Innimellom kastet mennene kjappe, sorte blikk på meg, og jeg la merke til et gjennomgående ord: "Haram". De ristet på hodene sine, og gjentok order flere ganger: "Haram, haram! Smatt smatt smatt."

 

Haram vet jeg godt hva betyr. Mitt første møte med dette ordet var da en tidligere islamsk nabo av meg forklarte meg og min venninne at det var synd og skam, altså "haram", at vi som to kvinner satt alene ute på kvelden uten mannlig beskyttelse. Ja, at vi viste oss ute som kvinner etter klokka åtte i det hele tatt.

 

Jeg ble mer og mer irritert der jeg prøvde å slappe av i boblebadet. Jeg satte meg enda høyere opp, slik at jeg ruvet over dem. Kremtet: "Unnskyld? Snakker dere norsk?"

 

De svarte på ganske godt norsk, at ja, det gjorde de. Da reiste jeg meg opp og så ned på dem, før jeg smurte inn min hvite løgn: "Jeg snakker språket deres også!"

 

De måpte, og han ene spurte: "Snakker du arabisk??"

 

-"Ja, og det er haram å snakke med så høye, ropende stemmer rett ved siden av mitt sovende barn!" svarte jeg, før jeg satte bikiniræva til, og tråkket opp boblebadtrappa, tok med meg vogna, hentet 8åringen min; og fant meg et mer respektabelt sted som kvinne å slappe av for penga. For ikke å snakke om å slippe å bli generalisert pgr av mine naturlige pupper og former. 

 

På grunn av ordet haram tror dessuten islamske kvinner at vi Norske damer er usosiale. De ser oss aldri der ute på livet, dansende og leende, fordi det er synd og skam hvis de viser seg ute blant folk alene etter kl 20.00. Jeg har flere ganger blitt kritisert for min "usosiale, norske kultur". 

 

Men! Det er SYND OG SKAM å kalle min herlige, norske kultur for asosial, der en non stop av Cuba, Russland, Norge og maaange andre freshe nasjoner er ute og rocker Norge sammen til en nydelig, lettkledd culture of freedom, etter å ha fått badet i ro og fred i flotte badeanlegg, før vi treffes på kaféen dagen etter, der vi møtes for å ha det trivelig. 

 

Hilsen stolt, hvit bikinimamma med multikulturell vennekrets.

Endelig!

 

Aaaaaah dette er så riktig. Dette er så bra. Etter to måneder sparing og moderat shopping, er vi endelig der at vi unner oss litt av potten. Dette kunne vært fin reklame for både Clarion hotell Brattøra, Pirbadet og sånn derre moderne slim som alle kidsa snakker om for tida; elasti plasti. Det er det altså ikke; this is from crazy mama's pocket bucket; fordi vi fortjener det. 

 

Clarion har gitt oss et knall hotellrom, her vi bader i badekar, relaxer, leker med grønt slim og lader opp til en hel dag i Pirbadet i morgen. Even og Mathias oppfører seg som bestevenner, og jeg ligger pal ut over en av tre deilige hotellsenger og kjenner at det snart er på tide å fortelle dere hvorfor jeg går på en expensive medisin for tida, og hva det er jeg feirer at jeg er frisk fra nå, rent fysisk. Jeg er frisk, men gjennomfører resten av kuren med et glis.

 

Latteren sitter løst nå, her kan vi slappe av. Jeg nesten griner av glede over roen vi opplever sammen nå. Sist Mathias og jeg overnattet her på hotellet, lå en spent 5åring og kjente lillebror sparke med små babyføtter inni mammas mage. Det var Mathias, meg, babyen i magen og masse bading i Pirbadet. Nå har vi ham her, og han har blitt 3 år, den lille pjokken. Mamma har blitt blogger, og dessuten har a nettopp forlenget livet sitt med mange år. 

 

For nå er mamma frisk i kroppen sin!

 

Jeg vil takke absolutt alle de herlige vennene mine for all god støtte. Dere er bare awesome, og så er det jaggu så mange av dere, at jeg føler meg rik bare jeg tenker på dere. Dere er så gode på tilbakemelding. Så flinke til å minne meg på at jeg tross alt er en snill, grei og dyktig m@therf@cker som får til det jeg vil. Og når jeg ikke er på rett spor, får jeg høre det også. Ærlige, dønn ekte mennesker, er hva dere er. 

 

Men nå må jeg "stikke", for slimet må deles i to. Det er sånn det er med enkelte søsken: er det ikke likt, risikerer stemninga å bli muggen. Ikke alt er mulig å dele likt. Ei grantelle er ikke ei bjørk, for svarte. Men dette slimet. Well. Yeah. God helg fra Trondheim :)

 

Geniene du ikke ser

 

Velkommen til forbipolene. Dagen har vart i noen timer nå, hva? Jeg lot lille trille sove lenger mens jeg løp gjennom dusjen og spaklet på meg et freshere face enn the wake up gone one. Tenk så digg det er for en trøtt liten tassi å gå sove litt lenger før den lange arbeidsdagen sin i kindergarden? Jeg vurderte å lage ferdig frokosten til ham, men han er så uforutsigbar når det kommer til all maten han liker. Noen morgener vil han ha kaviar oppå skinkeost på brød, andre frokostblanding. Tassebassen min. 

 

What about us? Us grown ups? Når barna er levert i skoler og barnehager, og mange av oss har flydd ut i verden som tingelinger og magicaer fra tryll. (Iallefall er det jeg tror at treåringen min tror) what then? Noen gliser seg inn på bussen, some like the train, others are dancing in the rain. Andre ligger under ei dyne og gråter. Noen sitter langs ei gate og skammer seg over tiggekoppen sin. Jeg? Jeg er den frustrerte. Den som hver dag irriterer seg over at den slitne, norske dama ved tiggekoppen ikke er statsminister eller kunnskapsminister. Min ister. MIN! 

 

Cuz they've got the boom boom. Petter uteligger ser det. Jeg ser det. Ser du det? 

 

Jeg sitter på en av liggestolene ved Solsiden. Venter på ingenting. Nyter skriveinspirasjon, frekke måker, naughty damer og vårkåte menn. Sildrende vann. Blå himmel, og en buss som snart går tilbake til lille Stjørdal. Da ser jeg ham. Et glimt fra en hippietid langt der tilbake. Han smiler og tar av seg solbrillene. Tar seg tid til å snakke. Tida den tida, gurimalla så lenge siden. 

 

Du. Du ville kanskje hørt ham fortelle om uføretrygd, isolasjon og angst. Jeg. Jeg hørte et geni. Og hvor er det plass til dagens genier? Hvor ville Einstein bodd per dags dato? Wasted on the street.

 

Cuz we are fucked!

 

Vi setter kronidiotene ved makta og overser de geniale filosofene. Kunstnerende. For det er så lett å  overse både dem og tiggekoppene, selv om det er de som sitter der som burde skrevet et par hundre lærebøker for framtidas unge spirrevipper.

 

Ariana Grande. Right now she's in a state of mind. She's turning it up. Legg merke til det. At livet går videre.

 

Men overse ikke fuglene. Ignorer ikke tiggekoppene. Glem ikke geniene.

Du må operere deg for å være sexy

 

It's time! Etter 3 år som blogger er tiden inne for å banke litt i det lille sorte sexy bordet. Jeg er omgitt av opererte barbiedukker her i bloggverdenen, og det er på tide å gjøre som han der modne Justin. Du vet, han som bringer sexy back. Ikke han Bieber'n, han umodne, men han derre Timberlake.

 

Media roper til deg: Du må operere deg for å være sexy! Fylle på med ditt, stappe inn datt og ende opp som catface and wannabe dolly.

 

Men vet du hva? Når du slipper cellulittene dine løs og gir blanke i dem, så er det sexy. Vet du det? Vet du det, modne kvinne, at når du deiser bortetter stranda med de store hoftene dine vrikkende hit, dit and everywhere, ja så er du HELT RÅ?

 

Arrene på den 45 år gamle ræva di. Den litt dissende magen som bar frem 4 barn opp gjennom årene; den er så fin, er du klar over det? Skriften på kroppen din som forteller om det verdifulle livet ditt, ahhh: finnes det mer sexy enn det?

 

Skrukkene, sprekkene, rynkene; please ikke fjern dem. De er så vakre, og du er så nydelig med alle dine kvinnelige kvinneligheter. Særlig når du soler deg litt så arrene kommer tydeligere fram med hvite nyanser.

Babe, hold on to whatever you ARE, cuz YOU are the only star that YOU are. 

 

Er du en swinger? Liker du å være frisinnet sammen med flere enn bare en? Det er ikke noe som feiler deg. Det er noe som feiler den fordomsfulle verden som rent har glemt at noen måtte kose seg splitter nakne sammen for at de skulle få livet i gave. Med dissende rumpestumper, arr, rynker og tigerstripete strekkmerker i skjønn harmoni med alle cellulitene. 

 

Sex er like naturlig i din alder som i alle andre aldre. Men det er EN rød sexy tråd som aldri knytter feil: selvsikkerhet. Du må, før du legger deg under en gal kniv, lære deg å GI FAEN! Gi en lang eff i cellulitene, disseræva, hengemagan og gliserynkene.

 

For alle andre elsker alt ved deg så lenge du elsker deg selv. Vær som: Let me rock you, and take me as I am, or leave this room asap!

 

Overse den gale delen av bloggverden er du snill. Vær den du er. Og opererer du deg likevel, ja så gjør det da. Men ikke glem å pøse på med evnen til å gi eff i resten av alle dine merker og arr. Du skulle bare sett alle de fine arrene mine, du! Og cellulittstripene mine ned langs lårene mine, de er awesome fordi. Just because. Rumpa mi lever sitt eget liv, og den og jeg har en pakt. Jeg har lovet den å aldri aldri drepe den med en kniv.

 

For du er hot, mama; du er SEXY SOM DU ER! 

 

Tabu? Sex? Ikke i vår alder.

 

Pip. Piip. Piiip. Ånei. Ta telefonen. Nå med en gang. Det er så gangbang viktig, og så bipolart important, at jeg får sagt deg dette til deg nå. Nåååå.

 

Venninna mi tar ikke telefonen. I stedet kommer ei melding: "Jeg puler". 

(Pause da eller? Du KAN ikke skrive melding MENS du koser deg? Det må jeg høre mer om når du er ferdig!)

 

Jeg ringer ei anna venninne. Vi begynner som vanlig å snakke om intimlivene våre. Hvilke barberhøvler som funker fett, og hvilke man av smertefulle erfaringer styrer unna på grunn av pizzaeffekten. Laser ville vært awesome. Så snakker vi om analsex, too good close friends og sånne ting. 

 

Hva har skjedd med oss?

Where did the time take us?

 

Jeg trodde en gang i tiden, at senere i tiden, da skulle vi ha grå bukser med brett på foran, korte gråstenkte krølller og gaffateip om munnen hva angår alt som begynner på ess, fortsetter på e og slutter på ex. 

 

Men neida. Den gang ei. Under de langtfra gammeldamete buksene skjuler seg alt annet enn bestemortruser, og det vi snakker om er langtfra anstendig. Nei. Det er både langt, lengre enn langt og latterlig frigjort.

 

Da jeg var ung, trodde jeg det var kjedelig å bli gammel. Nå tenker jeg omvendt. Så forferdelig kjedelig; and I say BORING; det må være å være 18 år, nå som jeg er 38 år. 

 

Det er langtfra fyfy å snakke om SEX blant mine venner. Vi har så mye gøy å prate om innen dette temaet, at du skulle bare visst, unge spire. 

 

Det durer. Og ikke i vibratoren denne gangen, men i telefonen. Det er venninnen min som er ferdig, og nå MÅ jeg bare høre litt juicy detaljer;

så: Over og ut fra Lykketoppen!

 

 

Når kalvene danser

 

Er man litt våryr? Kan det tenkes at kalvene vrir seg i galopp ute på jordet ditt akkurat nå?

 

Det endte slik det helst innerst inne ville ende; ei bok kunne ikke fikse noe, akkurat som plaster ikke helbreder kulehull. Singel. Jeg elsker det ordet. Det er jo sånn jeg vil ha det.

 

Jeg er den derre våryre kalvefaen ute på det glade jordet, litt for happy og altfor klæbbete. Men ah så lykkelig!

 

Helgen har vært magisk. Aller helst ville jeg ha lille Even her hjemme, men siden han skulle til pappan sin, dro jeg ut på eventyr. 

 

Jeg har sitti i boblebad under stjernehimmelen med magiske mennesker. Jeg har bodd på hotell sammen med en gjeng gærne folk, og jeg har kjent at sånn; nettopp sånn, skal det være.

 

Å komme hjem til Lykketoppen skal bli aldeles skjønt. Kanskje har det så smått begynt å spire litt i det lille drivhuset vårt, og kanskje er kattungene på vei ut i vår verden snart. De skal få bo i et slott. Jeg mener det. Vi skal søren meg lage et pappeskeslott til de små nurkene og snille pusemamman. 

 

Sorry, men jeg elsker livet mitt right now. Jeg elsker barna. Jeg digger vennene mine. Jeg liker sexy folk, og hvem pokker sier en mann må ha vaskebrett to be hot? Jeg elsker hele tilværelsen min akkurat nå, og har desverre ikke noe å klage på. At all.

 

Hva med deg? Kalvedans?

Ja, jeg lager mine egne smykker

 

Midt i stua på lykketoppen ruler et fargerikt smykkeverksted. 

 

Her har både store og små plukket perler og tredt på tråd og øredobler. Det snedige er at en stille mindfullness følger med som bonus.

 

 

Jeg liker å være 100 % meg selv, og finner veldig sjeldent smykker i butikker som jeg virkelig liker. Det er noe med fargesammensetningene. Jeg vet hva jeg liker. 

 

Det hender jeg kjøper smykker på brukten og fretex. Barna synes jeg er litt gæærn som klipper de i stykker, men når de ser alle de fine perlene pent sortert etter farger, gisper de av fryd. "Skatt, mamma, skatt!"

 

Be a bitch for real, and destroy! Det er kjempegøy å ødelegge billige bruktsmykker, og trylle fram fantastiske perler, før man fikser sine egne mesterverk. 

 

For hva er mesterverk for DEG? Det nabofrua liker? Det venninna di digger? No way, det tror jeg ikke på. Jeg tror på kreativ gjenbruk i personig stil, så hiv deg med og lag deg noe som DU elsker ;)

 

Hilsen oss raringene på Lykketoppen 😉

 

Kylie eller Kim Kardashian; en av dem var i Trondheim

 

Er hun ikke stilig i den grønne, flagrende vårkjolen sin, med det lange sorte håret og den selvsikre holdningen? Vi bloggere får jaggu muligheten til å bli kjent med noen spennende folk. 

 

Hun tok noen bilder av meg i farta sist vi møttes. Vi hadde bare en halvtime på oss; men en halvtime er nok for to kreative m@therf@ckers.

 

Ikke vanskelig å ha det gøy under en photoshoot med HENNE!

 

 

Ja, for at du vet, kan det hende at min fotograf er Kylie Key. Eller kanskje er det Kim? Hvem vet, andre enn en av dem, og jeg ;) Folk er folk, og jeg ser, og blir kjent med, mennesket, ikke statusen. Du kan jo ta en titt på bildene og gjette hvem hun er 😉 Jeg er tilbake hjemme på Lykketoppen, etter en amazing dag. Life rules when you're open for some fun ;)

 

Slik skal jeg skaffe meg grønne fingre

Asters, øyeblomst, levkøj, blomkål, paprika, bifftomat, agurk, purreløk, basilikum og oregano  ...pokker ta som jeg gleder meg til alt dette begynner å spire og gro, i det fancy minidrivhuset jeg fikk av mine tantebarn og svigerinna mi i bursdagsgave. For en gave! Tenk å gå sommeren i møte med slik flora på vår lykketoppterrasse! 

Even ble værende hos nabodiva og sønnen hennes Anthony (som er like gammel som Even) mens jeg dro til sentrum og kjøpte såpotter og frø. 

Før leggetid ble det litt såing på minsten, og han skjønte godt at vi må "vente, mamma, så kommer blomstene".

 

Jeg kommer nok ikke til å nøye meg med det vi har sådd; DETTE får mine fingre dilla på! Kanskje blir de grønne i løpet av sommeren også, hvem vet. Grønne fingre hadde farmor og farfar i vakre flora-nord, så for å hedre dem og flinke mormor, skal jeg iallefall prøve :)

 

Vårblomsten på Lykketoppen

Hvordan kan man bare se, men ikke røre, når man er tre år og titter ut av vinduet en varm vårkveld? Hvitveisene smiler litt for bredt, og det tar bare noen få minutter. Smette på seg sko, holde mamman sin i hånda, og rusle smilende bort til den hvitkledte grøftekanten. 

-"Æ har en ovejaskele te dæ mamma. Her. Her e bursdag te dæ!"

Å få gleden av å se lykkeliten plukke blomster før kveldsbadet sitt, er uvurderlig. 

Tror vi må gjøre dette i kveld også, lille venn. Men først må vi spise pannekakene jeg lovte deg, og dra ned til butikkene for å kjøpe jord og frø. For du er så glad i blomster. 

Men det er DU som er den virkelige blomsten, lille sola mi 🌻🌼🌻

Maler du verden i regnbuefarger?

 

Bevisst selvutvikling kan være helt supert. Men det er en grunn til at det heter utvikling; ting kan ta tid å lære seg. 

 

I begynnelsen er det lett å gå i visse feller. Som å undertrykke sine egentlige følelser innen fake it til you make it. dette pgr av det faktum at man jo lærer seg én ting om gangen, og kanskje fordelt over flere år.

 

Da jeg var 25 år, begynte jeg å lese bøker som "Tenk positivt" av Bjørn Ringom og "Du kan helbrede ditt liv" av Louise L Hay. 

I noen år gikk jeg rundt og trodde at hvis jeg bare tenkte positive tanker og sa positive ord om alt, så var det ...ja; positivt. 

 

Så da gjorde jeg det. Blind og ny i gamet.

 

"Huff som det regner" kunne ærlige folk si.

 

"Nemmen oi så bra det styrtregner, så får blomster og trær næring!" Sa jeg. Polyanna her self. Gjørmete sko og gjennomvåte klær ja, etter en litt vel overraskende skur. Javisst. Blomster og trær ja, som ble styrtregnet dønn ihjel. Lukta av mark. Mmm. 

 

Jeg løy for meg selv, og ante ingenting om livets naturlige bølger. Om sort og hvitt. Om kontraster og ærlighet. Om at positivt ikke kunne bli helt ekte hvis jeg løy for meg selv om alt jeg faktisk ikke likte. Nesten som den skrullete og blinde kona til Hitler; helt på bærtur, men likte alle bærene selv om jeg ikke likte rips. God damned så slitsom jeg måtte ha vært innen jeg begynte å lese videre, i mer detaljerte bøker som "Elsk deg selv" med Wayne Dyer. 

 

Man kan ikke BARE fokusere på det positive. Skal man greie å oppnå lykke og en sunn holdning til livet, må man også tørre å kjenne på alle de andre følelsene man tross alt er naturlig utstyrt med. Man skal ikke undertrykke sorg, sinne og redsel.

 

Nøyaktig slik er det jeg ivaretar denne bloggen også; jeg pøser ikke på med lykkelige regnbuedråper, når det stormer og jeg faktisk ikke liker det. Jeg er ærlig. Og jeg skriver om alle delene ved livet, ikke kun det "fjållete påsitive".

 

Men jeg henger aldri ut noen. Her inne er det ikke bare anonymisert; her er stokket om til Bodø blir Oslo, 60 år blir 20 år, kvinne blir mann, og sol blir regn. Slik kan jeg fargelegge og være åpen om også de negative sidene av terningen. Ikke bare sekseren. 

 

Man kan jo skrolle videre dersom man bare vil fokusere på det positive. Dette var aldri ment å være en svær lesertallblogg, men et sted for mine rufsete skriblerier. Fordi jeg er en skribent, og liker å skrive.

 

Jeg takker og priser for at jeg ikke er den samme naive, overdrevent positive, nyfrelste selvitvikleren som stod fast i 2005 i flere år. Noen vil kanskje grøsse av ærligheten min og kalle det "hat og bitterhet", men da har de misforstått så det fiser etter dem. Jeg er hverken bitter eller hatefull. Jeg tilgir ALLTID. Det er ikke ensbetydende med at jeg liker det de har gjort, eller behøver å i det hele tatt hilse på dem. Å tilgi handler om å få fred i hjertet, ikke om å bli naiv og late som om ingenting har skjedd.

 

Det betyr ikke at visse tema ikke fortjener åpent fokus foran å ties ihjel. Det betyr ikke at jeg skal skjule det. Jeg skjuler personalia og pakker det ansvarlig inn, slik at det er mulig å fronte åpenhet på en forsvarlig måte. 

 

Vi må kunne grøsse av stormen, og irritere oss over flommen, for å kunne nyte godværet 100 % når sola skinner omgitt av deilig blå himmel. Vi må kunne godta at noen liker ertesuppe, mens andre hater det. Jeg liker kontrastfylte smykker med fargesterke perler. Sort mot gult, etterfulgt av rosa og lilla. Grønt i enden, med lysegrønt før nytt sort innspill. 

 

Velkommen til forbipolene; her finnes ingen Polyanna. Ingen betente, undertrykte følelser. Her kommer du ikke kun til å få lese om grønne vidder og rosa blomster. Nei, her bor det også høye kalde fjell dekket med is, og rivende uvær i ærlig natur. Velkommen velkommen, men hvis du er som meg da jeg var 25 år og blåøyd; keep on skrolling, så slipper du ærlig og åpent fokus, og kan fortsette å farge verden i regnbuefarger. Bare husk å unngå nyhetene, for da kan den kjempepositive tegnefilmen slå sprekker 😉

 

Som vann på både gåsa, høna og måsa

 

Du vet. Når du endelig finner freden, og roen har senket seg. Når relasjonen er brutt, og du la på litt ekstra for å være på den sikre siden: nå vil du være i fred. En venninne kan virke som det hun er; ei forbanna kjerring. Eller hun kan virke hyggelig. Eller begge deler med vekslende årstider. Uansett kommer det til et punkt da du sier fra at vennskapet druknet en plass mellom vinter og vår; leave me alone, please be gone!

 

Det kunne vært lett, det. I 1993. Da var det bare å trekke ut ledningen og pælme alle hatbrev i søpla. 

 

Men året er 2018, og det er trakasseringens enkleste tid, like ever. Meldinger tikker inn ca 10 ganger om dagen, med sure beskjeder om alt det negative vedkommende finner ved deg, utropstegn uttopstegn utropstegn, og trusler om at "alle andre er faen meg informert om hvor teit du er!" ruller inn i den deilige dagen din som små biler fulle av eksos. Men du velger selvfølgelig å ikke sette deg inn i bilene. La dem kjøre, let'em drive, sammen med kjerringa som sitter inni.

 

Joda. Javisstja. Vet du hva? Det er greit det, din lille liksomterrorist: Jeg vet du elsker å prøve å pine meg. Men du skjønner, det gjør ikke vondt lenger. Tror du virkelig jeg egentlig bryr meg om alle dine forbanna paranoide forestilninger om meg? Tenker du at jeg blir redd når du bruker alt du kan mot meg, og "sårer meg" med "hersketeknikk public"? Som om jeg - like I care - hva du måtte innbille andre mennesker om meg? Hva da? Skal dem bite meg i ræva? Klype meg på skinka? Spytte meg i ansiktet sittende flere mil unna? Se om de treffer; liksom.

 

Nå har du holdt på i et døgn med stygge og uhyggelige tardedmeldinger, uten å få svar fra meg; blir du ikke lei? Har du ikke et liv å leve? Tror du livet mitt faller i grus av hatet ditt? Og som om jeg, som er vant med full åpenhet om min egen fortid, skulle føle meg truet av at du "forteller folk løgner om meg."

 

En ting er sikkert, og det er at du innbiller deg at det faktum at jeg lever med diagnose bipolar gjør meg så sårbar, at hvis du kjører på nok, så "knekker du meg". Tenk å være så ondskapsfull. Stakkars deg. Det kan umulig føles positivt. 

 

Jeg føler for å informere deg om at jeg anbefaler deg å konsentrere deg om deg og ditt. Jeg har det strålende med meg og mine, og det er ingenting her i gården du kan ødelegge; give it up.

 

Di kjerring. Ja jeg mener det. Det er feigt å sende usaklige meldinger med hensikt å plage andre, time ut og time inn. Men jeg er vant til denne atferden din, så nå preller det av som vann på både gåsa, høna og måsa! 

 

Keep going med bygdadyrsladderet ditt, så mye du vil. Men fortsetter du med simpel telefonterror, er det ikke lenge før jeg ringer politiet og rådfører meg med dem. You should know at psykisk terror ikke er lov, you wannabe bastard.

 

Livet er så deilig. Alt for digg til å kaste bort på å gi unødig oppmerksomhet til sånne som deg. Tilogmed i dette innlegget er du hverken kvinne eller mann, 70 år eller 15 år. Men du er 0 år i mine øyne, that's for sure. 

 

Get a life, or a fucking wife 😜

"Æ ælske dæ"

 

Hva var vel livet uten ekte kjærlighet? En varm, bløt klem, bittesmå armer rundt halsen min, og en tynn stemme som sier: "Æ ÆLSKE DÆ MAMMA!"

 

Even 3 år, og jeg, har kosedag hjemme, for det blåser ute høyt her oppe på Lykketoppen. Vi skulle egentlig rusle en tur opp til den store fine lekeplassen og spise lunsj der mellom frisk utelek, men vi kan jo ikke blåse bort heller. Så vi drakk kakao og spiste lunsj her hjemme heller.

 

Even har fått dratt ned leker fra rommet sitt til stua, og innimellom må jeg pent holde ham i hendene og danse rundt mens vi synger alle barnesangene han kan.

 

Om noen timer skal tacoen være ferdig, for da kommer Mathias hjem. 

Jeg behøver ikke mer for å være lykkelig. Disse to gutta har for lengst stjålet hjertet mitt.

 

Trenger ikke mer enn dette. Gutta mine. Sofaen. Lørdag. Taco. Ei god bok og en kid i hver armkrok. Yeah. 

 

Har du husket DETTE?

 

Her sitter jeg med ansiktsmaske og hårkur mens andre lag med lakk tørker. Ser ikke ut. Minsten sitter i karet og bader mens vi hører barnemusikk på høytaler'n. 

 

I'm here to remind you: Har du husket å stelle godt med deg selv i hverdagsmaset, kjaset og jaget, midt mellom stresset og alt det der? 

 

Her har vi ledd oss gjennom dagen, og altså endt opp nede på badet med SPA! 

 

Det begynte med at jeg ikke greide å vente lenger, men ordna gryterett før jeg løp og henta litte søten i barnehagen en time for tidlig.

 

Vi spiste sammen med han her:

 

Så fløy vi ut bussen og tok døra. (Snu den.)

Før vi endte opp her nede i SPA'et vårt, lo vi oss oppover med buss igjen. Even elsker å sitte på med buss: "Mamma æ ælske blå bussen!"

 

Nå er det bare å skylle ut dilldallet, og lese ei digg bok sammen. Steike det er party å værra mamma! God helg!

 

Flammer i ditt sinn

 

 

"Go go go, figure it out, figure it out, but don't stop moving!"

 

Låta "Flames" durer fengende rundt kloden; Sia og Guetta vet hva de gjør. Med flammende rytmer minner de på oss én viktig ting: YOU CAN DO THIS, KEEP ON RUNNING!

 

Kjære leser, hvor enn du er i livet, glem aldri din styrke. En gang i tiden glemte jeg min, og kunne ikke finne den. Det er 9 år siden nå, og det måtte en god nabo til for å vekke opp meg. Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg stod mildt sagt under bunnen og gispet etter luft. Havet over meg bestod av livskrise etter livskrise, og den kvelende effekten var til å ta og føle på. Livet var heavy. Men hun dro et drag av siggen sin, en slurk av en velkjent kaffekopp, og så sa hun: "Du vet det, Helene, at det er i motbakke det går oppover. 

 

Jeg tenkte at "ja det stemmer det. Men det gjelder ikke meg, svak og fiasko som jeg er." Jeg virkelig trodde ikke det gjaldt meg, så langt nede var jeg.

 

Men det gjorde det. Det gikk oppover. Opp og forbi alle nedturer. Go go go, figure it out, figure it out; don't stop running.

Med årene snudde alt, og jeg kjenner meg ikke lenger igjen i beskrivelsen av den unge damen med trillende tårer og et fortvilt sinn i en nabosofa. Jeg er annerledes nå, og ingenting kan knuse meg lenger.

 

Er du der nå? Sitter du i en sofa og gråter? Kanskje alene? Ikke fortvil, det er en tunnell. Du skal bare holde ut til du kommer deg gjennom den. Møt dagslyset i morgen og gjør som jeg gjorde i dag: du behøver ikke å være en idrettstjerne for å gjennomføre en joggetur. Nei du trenger ikke engang fancy klær, bare husk å jogge på mykt underlag. Ikke asfalt.

 

Sett på flames med Sia og Guetta, før du suser ivei til Boom boom med Iggy Azaela. Skaff deg endorfiner for å bygge opp ditt egen lykkelager. You can do this. 

 

Vi mennesker er snedige sånn sett. Vi er utstyrt med power, og vi kan vippes av powerpinnen. Nære dør. Man mister jobben. Venner svikter. Familie viser at blod kun er tykkere enn vann rent fysisk. Et slag i magen kan dundre pusten ut av deg, men du er altså utstyrt med power nok til å reise deg, menneske. Selv om det ikke kjennes slik der og da.

 

Go go go, figure it out, you can do this! 

 

 

 

Løgnen du ser på internett

 

Litt mascara her og litt foundation der. En selfie her og litt airbrush fake make up der. Sannheten har forvandlet seg til rene løgnen, og fasaden slår ikke engang sprekker. For linjene og sprekkene er skjult bak skjermen, trygt plassert i speilet. I speilbildet der bare øynene selv ser.

 

Velkommen til adresse internett, år 2018. 

 

Det er viktig å vise sannheten, ikke sant? Ja, jeg mener det er important å minne dere på det med et bilde av halve sannheten og et av løgnen: verden er ikke perfekt, verden har juksa. 

 

På bildet over til høyre her har jeg først juksa med sminke, så har jeg juksa med fake up på appen airbrush. Forresten har jeg juksa litt til på bildet over til venstre også, for der aner jeg litt mascara, derfor kan jeg bare kalle det halve sannheten. Og hvis jeg fjerner mascaraen på bildet under, har jeg fortsatt juksa, med microbladede øyenbryn og hårbleking. 

 

Verden har fokus på utseendet, og ikke misforstå; jeg liker også å pynte meg. Men så stanser det der. Jeg liker å utvikle meg til det positive, men jeg ønsker ikke å joine det ekstreme. Jeg må kunne vise dette trynet som det er iblant. Skru løgnen tilbake dit den starter hver morgen: sannheten før jåleriet skjuler den.

 

Det handler om å bestemme seg for hva man selv skal synse og mene i dette mylderet av utseendepress.

 

Jeg synes pappaen til barna mine, Tore, er vakker, ja han er kjekk i mine øyne. Men det er ikke det viktigste. Tore dømmer meg ikke fordi om jeg har bipolar, eller sutrer hvis jeg fortsatt griner 7 år etter at bursdagen min ble til pappa's siste morgen. Tore lager heller en nydelig feiring til meg, og lar meg være i fred med surmulingen min denne dagen. 

Det er det han gjør og sier, jeg er glad i. Ikke bare hvordan han ser ut. Han ser ekstra nydelig ut fordi han er så snill.

 

Kjære leser, hva har du egentlig tenkt å gjøre på den sydenstranda du lengter til? Skal du stå der på utstilling med opererte kunstverk her og der, eller har du lyst til å bruke blikket ditt? Øynene dine. Dine gullskatter, som du kan se havet med. Dine edelstener, som kan vise deg hvordan de vakre skjellene ser ut. Ikke bare hvordan de føles ut som når du tar på de. 

Det handler om to ting: å se eller å bli sett. Er det egentlig ditt problem dersom andre mennesker ikke blir tilfredsstilt av å se på rumpa di? Er du egentlig her på jorda for å være et utstillingsobjekt, eller vil du oppleve livet med alle DINE sanser SELV?

 

Det er ditt liv. Dine sanser. Du er så mye mer enn hva man ser. Så husk løgnen på internett. Er det så nøye å bruke tiden på å bli sett, når det uansett er mest sannsynlig at de andre på stranda er mest opptatt av sand, vann, steiner og skjell?

 

Til minne om deg

 

 

Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
 

Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.

Hvisker "Nei.. Det er for tidlig.."

Roper "DU FÅR IKKE DØØØ! Kjære Gud, ikke ta fra meg pappan min!"

 

Kvelden før:

13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.

Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.

Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.

"Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken..."

Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.

Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at, pokker, hun kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen. Det er for tidlig på dagen.

Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen. 

-"Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg."

Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen. 

"Er det noe med pappa?" Spør jeg

Stemmen til mamma brister:  "Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din..  Men det er..  det er veldig alvorlig. Han er veldig syk." Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.

 


Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.

    ...

 

Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.

Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.

 

Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.

"KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!"

Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe. 

Hvisket: "Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!"

Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa  bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.

Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd. 

Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.

 

Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..

 



 

 

Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: "Helene... kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye..." Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..

Som jeg aldri hørte.

 

 Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.

 

Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.

 

Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: "Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!" Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme. 

Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen. 

 

Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen  verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.

 



 

Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..

 

Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.

 

Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen. 

Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.

 

Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene. 

Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført. 

 

 

Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:

https://m.facebook.com/HansLeven.musikk/
 

Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: "Nå kommer han." Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil. 

Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.

Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: "Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?"

Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min."

 

9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.

 

Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid. 

Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.

Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann. 

Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.

Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet... Min godhjertede farmor ble sint, og sa: "Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!" Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.

 

Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.

Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.

Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.

 

Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.

Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.

Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.

Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma's farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes. 

 

Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙

 

Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa. 

Men du fortalte oss så mye likevel.

Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma's tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.

 

Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.

Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.

 



 

Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.

Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter

"BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD"

 




 



 

 

You aint really gone

 

I'm a tough girl because of you

Cuz you told me how to

You're my angel in the sky

I never need to ask why

I miss you, oh I miss my dad

And the best childhood someone ever had

But I know a spirit

when I feel it

Dad, in every tear

I know you are here.

I say to you, hey,

this aint mine, it's our, day.

Oh father good one

You aint really gone.

You aint really gone.

 

Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann. 

Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa. 

Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.

 Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.

 

 

 

Mitt bursdagsønske

 

Du er fortsatt pappan min, og jeg er fortsatt datteren din. Du er mitt forbilde, nå som før. Selv om jeg ikke kan se deg, skal du vite at jeg føler du er her. Hver gang naturen er vakker foran mine øyne, er det deg jeg ser. Hver gang barna pønsker ut en morsom spøk, er det deg jeg hører. 

 

Kjære gode, snille, varme pappan min i fra vakre Vesterålen, nå har det gått 7 år siden vi måtte ta farvel. Jeg kan fortsatt høre pusten din, og latteren din. Du vet, den spesielle latteren du fikk da du ble rørt og måtte ta av deg brillene for å tørke noen tårer. For du hadde ikke ord. Nei du snakket ikke med ord de siste årene av ditt liv. Å leve med afasi etter slag kan ikke ha vært lett. Men du smilte til oss, tok opp penselen og malte vakre malerier. 

 

For et forbilde. 

 

Jeg snakker om deg til barna. Forteller om hvilket fantastisk menneske han morfar var. Snakket mye om den snille bestefaren deres. Men det vet du vel? For du er innom og ser til oss iblant?

 

Takk for alle gavene. Barna vi fikk bli kjent med etter du dro. Alt som plutselig gikk vår vei. Jeg er ikke i tvil om at du har en finger med i spillet der du sitter ved en solnedgang og minnes det gode liv, som du kalte det.

 

13.april 2011: Jeg har akkurat ringt pappaen til barna mine, Tore, og grått en skvett fordi jeg føler meg redd for at noen jeg er glad i skal dø. Leiligheten er vasket og klar til bursdag, og jeg er så sliten at jeg venter med dusjen til dagen etter. Om ca 8 timer skal mamma ringe meg, og jeg vil tenke "pokker mamma, så tidlig å vekke meg for å gratulere meg med dagen". Og så kommer mamma til å si med grøtete stemme at du har blitt alvorlig syk. Så vil jeg ringe Tore og be ham be en bønn for deg, før jeg skal skjelve som et aspeløv i dusjen mens jeg ber høyt "kjære Gud ikke ta fra meg pappan min nå!" Så skal jeg lytte etter ambulansehelikopteret som skulle fraktet deg til sykehuset over hodet mitt.

 

Men det var for sent. Du skulle dø på den første sommerdagen i 2011, samme dag som du og mamma ga meg livet. Verden falt sammen i grus. Som om det egentlig ikke skjedde. Jeg stivnet i sjokk, og fikk ikke til å fatte det.

 

Nå ønsker jeg meg bare å møte deg i drømmeland i natt. Du har møtt meg der før. Gitt meg forvarsel og forståelsen av at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker ser. Pappa, jeg vil bare få treffe deg i natt. Vær så snill. Det er lenge siden jeg fikk drømme en slik drøm nå. 

 

Hvordan takker man for en barndom så vakker og idyllisk, at ord ikke kan beskrive den, når han som kom med egg og bacon på senga til ei glad lita jente, har reist til den andre siden? Hvordan kan man sende en klem til himmelen, når man ikke vet om, hvis, eller når den kommer fram? Man legger seg til å sove, og håper på et lyst møte i drømmeland.

 

Er du her, pappa? Spiser du kake sammen med oss i dag, før du drar din vei igjen? Husker du alle gangene vi lo og smilte til hverandre? Kan vi møtes der oppe, når alt er over?

 

Kan du treffe meg i drømmeland i natt, rett ved siden av en himmelskatt?

Vil du holde meg i hånda mi, og fortelle meg alt det du vil si?

Det er alt jeg ønsker meg i dag;

pappa, du og jeg noen timer i lag 💙💜

De sier "rest in peace"

men nå skal du og jeg spise kaker og is.

Så våkne i natt kjære pappan min,

denne drømmen, den blir fin 😍

 

Til minne om himmelens aller snilleste engel: Hans Ernst Dalland ❤

 

Når hårstrå faller av

 

Dagene rusler av sted, og nå har det gått 17 av dem. Jeg har allerede vært på kontroll på sykehuset, og noe hår har falt av. Samtidig som jeg skriver det, vil jeg understreke at jeg ikke lider av kreft, men en helt annen sykdom. Grunnen til at jeg vil vente med å skrive hvilken, er av tabuskam, rett og slett. Dette er noe jeg har skjemtes over i mange år. Men snart er jeg frisk, og da ser jeg ikke lenger noen grunn til å sitte her i skammekroken og vente på skjenn. 

 

Anyway. Hver gang hårbørsten fylles opp med hår, kjenner jeg hvor takknemlig jeg er. For håret vokser ut igjen. Men livet mitt, det ville jeg ikke fått tilbake dersom jeg ikke fikk medisinen som gjør at håret mitt sliter nå. Det er ikke mye hår som faller av. Bare litt. Og om det blir mer enn litt, så gjør det meg ingenting. I've got LIFE 😍

 

Flere dør av denne sykdommen, enn av hiv. Nå skal jeg altså bli helbredet. Det går mot en sommer jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kan allerede kjenne en  splitter ny type energi fylle meg; en lettelse. Som om jeg i årevis har båret på unødig vekt. Mursteiner faller av, og øynene åpnes for ny vår. Det er ikke lenger like tungt å våkne om morgenen. Jeg får en ny sjanse nå, og jeg skal aldri aldri glemme det. 

 

Mens jeg venter på den magiske sommeren, omgir jeg meg med dere, fantastiske mennesker, som fyller på kjærlighetskontoen min så det bugner. Takk og pris, for dere er alt for meg. Jeg elsker, elsker, elsker dere 😍 Og om håret mitt blir mye tynnere enn før, så er det virkelig en bagatell i forhold til min sjanse til å få mer tid med YOU 😍