Min store livsomvending skjedde da jeg var 20 år.

 

 

Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende. 

 

I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.

 

Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet "uføretrygdet". Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet. 

 

Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet "hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.

 

Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.

 

Men veien hit var bratt og vanskelig.

Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk. 

 

Jeg er ufør. 

Fordi jeg har en diagnose.

Som jeg er frisk av.

Men som er kronisk. 

Såeh.

Kremt.

Snakkomværetgitt.

 

 

Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut. 

 

Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: "Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?"

 

Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.

 

Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.

 

Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.

 

Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så "bare" var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.

 

Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.

 

Sinnarynke magefett! Narkose neste onsdag!

 

 

 

Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv. 

 

Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: "Mamma din voksesmert!' Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: "Sinnarynke som jeg gruer meg!" Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.

 

Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: "Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!'

 

Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.

 

Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.

 

Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før. 

 

Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!

Sophie Elise: Kunne jeg gjort det samme med en hijab, som du gjorde med korset?

 

 

 

Et religiøst symbol er et religiøst symbol. Kristne mener korset er et kristent symbol og Muslimer mener hijab er et religiøst symbol. Død er sorg og savn. Sarkastisk humor er noe ganske annet!

 

Kjære Sophie Elise. Sitter du der med pekefingeren og prøver å både bestemme, og fortelle alle oss andre, hva som er mobbing, og hva som ikke er mobbing? Hvor skal jeg begynne? Din nye video der du og dine venner har kledd dere ut og leker politikere, får en bjelle til å ringe i hodet mitt. Ikke bare fordi den er respektløs, men også fordi den rett og slett er full av løgner.

 

Du stikker deg fram i media av egen fri vilje. Politikerene stikker seg fram i media av egen fri vilje. Det er i følge deg greit å mobbe politikere, men det er ikke ok å mobbe deg? Ok skjønner. Det hersker en usynlig forskjell på alle som stikker seg frem her i landet, og bare du ser den. Du bestemmer reglene. Ok. Det som gjelder for akkurat deg i media, gjelder ikke for alle oss andre i media, har jeg forstått det riktig?

 

Hvis jeg la ut en video her, der jeg slikket forførende på en hijab, spyttet på den og hånte den, ville jeg blitt stilt for retten på lik linje med Merete Hodne. Jeg ville blitt dømt for så mye mer enn rasisme. Ja, dersom jeg hev meg ut i politikken ved å harselere med religiøse symboler på dette viset, skulle det jaggu blitt tøft å være meg etterpå. Jeg må nesten spørre; synes du ikke selv det er merkelig at Hodne ble dømt i retten hva angikk en chador, mens du skal kunne herse med kristendommens symbol korset, uten videre følger? Blasfemi rett foran folket's øyne, men er det lov? Finnes det nå nye vinklinger av den opphevede blasfemiloven paragraf 142? Jeg vet ikke, jeg bare vet at vi er flere som finner det støtende, måten du håndterer et kors på. Du finner link til den tidligere gjeldende paragrafen ved å trykke deg inn på denne: https://lovdata.no/artikkel/blasfemi/34

 

Du uttaler at denne videoen skal være morsom. At det er humor. Hva pokker er "morsomt" og "humoristisk" med t-skjorter der dere har fått trykket bilder av den forferdelige scenen der et lite barns liv har gått tapt på stranden etter å ha endt sine dager som liten båtflyktning?

Jeg er mor selv, og finner dette definitivt ikke morsomt, jeg gjentar: definitivt ikke morsomt! Jeg mener alvor: skill mellom en humoristisk videosnurt, og grusomme mediebilder av et lite barn som har dødd!

Mine tanker går også til alle barn som har omkommet pgr av terrorangrep de siste årene. May them all rest in peace. 

 

Så til politikken du danser forførende mot, med et virrvarr av alle tenkelige effekter man bare ikke bør bruke. Som ren løgn. Nå er ikke jeg noen politiker, og derfor har jeg heller ikke tenkt å hive ut noen video der jeg harselerer med hijaber og sånnt, men jeg kan love deg at barnetillegget i min uføretrygd slettes ikke er slettet. 

Det var nesten så jeg tenkte; åja, har de fjernet barnetillegget til alle andre, men ikke til meg? Har de glemt meg? Og hva om jeg hadde vært enda mer vimsete enn jeg er, og fått for meg at nå må jeg betale alt tilbake? Luckily er jeg ikke helt bak mål, men vet at den påstanden din om at Frp har fjernet barnetillegget, er ren løgn.

 

Dere påstår i din video at Frp har fått kuttet i bistand til uland. Men Frp fikk ikke gjennomslag i dette, så korrupte ledere og diktatorer kan fortsatt nyte godt av Norge's penger. Som kunne kommet godt med til alle som ikke tjener like godt som deg, spesielt fattige barn i Norge, for ikke å snakke om eldreomsorg, vern om rusmisbrukere og andre områder der Norge definitivt kunne tatt bedre vare på sine egne.

 

36 milliarder kr i bompenger? Hvor har du det fra? I følge Norsk transportplan er det riktige tallet 10, 9 milliarder kr, takk. 

 

Listhaug sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol inn til Norge. Hun mente at integrering handler om egeninnsats, blant annet. Hvordan greier du, mens du slikker på, og harselerer med, korset som betydde så mye for mine forfedre, å vri det til at denne setningen handlet om barn? Som om Listhaug er et monster. Som om det er greit å ta ting ut av sammenheng bare det gjelder alle andre enn deg selv.

 

Du ble selv hengt ut i en viss facebookgruppe, og da handlet det om sex. Men selv kan du bruke seksuell oppførsel til å håne og harselere ned politikere. Jeg ser ikke den usynlige grensen din. 

 

For en tid tilbake sendte jeg deg forespørsel om å lage et portrettintervju av deg, siden jeg er en ivrig skribent. Jeg tenkte du fikk i overkant mye pepper, og ville skrive om de bra sidene ved deg. Men denne såkalt "morsomme" politikkvideoen din kan jeg ikke forsvare. At du mener det er ok å slikke på korset og mobbe andre på denne måten, handler ikke om politikk for min del. Det er i min verden respektløst og umodent. Dersom mine forfedre fra Vesterålen hadde levd, ville de slettes ikke likt denne tåpelige harseleringen av kristendommen. 

 

Feirer du jul og påske? 

 

Ville du harselert den muslimske tro ved å slikke nedlatede på en hijab, eller andre religiøse symboler innen annen religion?

 

Respekterer du våre forfedre som bygde opp dette landet? 

 

Kunne du droppet å bruke korset vårt i en setting der du respektløst ydmyker vår tradisjon's religiøse symbol?

 

Ja, det kunne du. Både Jesuskorset og bildet av den stakkars lille gutten burde fått hvile i fred, i all respekt og ettermæle!

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Skrevet av Helene Dalland

Lik facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

"Stå nå ikke der og rop til barnet ditt, din freak!"

 

Kjære du som ikke har fått barn; altså du som ikke har unger å oppdra selv. Du kommer først til å himle med øynene og dømme meg. Men les videre, then read it all. Kanskje lærer du hvorfor du skal slutte å tro du kan belære de sure foreldrene i butikken som prøver å hanskes illsinte små sinnatagger. Eller hvorfor du skal respektere at mange foreldre innimellom gir etter der de ellers sier nei. Dra til deg det himlende blikket ditt, og les.

 

La meg starte med vår egen kveld her og nå: Ja. Jeg vet. Han skal sove i sin egen seng, og så fikk han sove i mammasenga tvert han spurte med den tynne søte stemmen sin. Herregud hælle dussan sussan bassen miiin, å så fiiin. Hvor er den lillefingeren din? Der ja. Der kan du ha meg lille venn. Akkurat der, rundt den bittelille lillefingeren din, får jeg plass når du krymper meg med den magiske eventyrdrikken ditt fra wonderland. Selv om det var bare funlight saft blandet med dine blå øyne, så yeah whatever, det funka.

 

Å så du vil opp og leke litt? Tja, why not. I fem minutter så, vi er jo så tidlig ute i kveld. Og du har vært hos pappa hele helgen. Kan det hende du savner tid med mamman din?

 

-"Æ tøøst. Æ kaldt vann?" Ntååå men jeg vet jo at du ikke er tørst, kan du skjønne. Du bare manipulerer dønn for å få noen våkenminutter ekstra etter den pekebokstunda der du greide å finne en ørliten sommerfugl og greier. Fikk skryt og greier. Stolt og greier. 

 

Så jeg løper ned og henter litt vann. Etter en stund ligger du der i mammasenga og piper: "Mamma gå ned. Æ sove alene!" 

 

Jeg går ned, og etter 30 sekunder hører jeg tasseføttene dine der oppe. Døra går opp og du flirer deg ned trappa. "Hæhhæ! Mamma!"

 

Sorry, jeg lar deg ødelegge alle rutinene i kveld, men jeg bare greier ikke annet enn å le med deg. Det søte lille ansiktet ditt. Gleden i smilet ditt over å få noen minutter med hu mor nedi stuggu.

 

Jeg er en lillefingermamma i kveld, og du har krympa meg og limt meg fast til den bittelillefingeren din med superlim. 

 

Når du sier jeg skal sette meg på den prompeputa di, ja så gjør jeg det, mens du danser rolig til The voice på TV'n, og jeg spiser lowcarbboller med smør på. For du har stjålet all osten min og spist den opp i den nette lille magen din. 

 

Jeg foreslår at du går og legger deg, så kommer mamma etter, og det tar ca et og et halvt sekund fra du kommer deg opp trappen før du roper:"Mamma åååm!" 

Du vil ligge i skje så jeg får riktig passa på deg akkurat slik mammahjertet mitt vil. Holde rundt lille deg og stryke deg på panna. Rett før du sovner sier du: "Æ ælke dæ mamma!" Jeg blir mer glad enn ord kan forklare, og sier: "Ntåå æ ælske dæ å vænnen!" 

 

Før jeg går ned i stua legger jeg en ekstra dyne bak ryggen din så du ikke faller ned av senga. "For gid, det er så farlig om du faller ned fra senga, hilsen helikoptermamma som vifter unna alle farer med helikoptervingene sine."

 

Åh, som jeg preika da jeg som førstegangsgravid strutta rundt og trodde jeg hadde peiling på dette med å være forelder, mens jeg inni meg kritiserte foreldre rundt meg over en lav sko. Kunne det virkelig være så forbanna vanskelig å beholde humøret på tipptopp kontinuerlig ovenfor ungen sin da?

 

Alle disse vonde hvinestemmene jeg hørte i butikker og på kaféer, herregud snakk nå lavt og pedagogisk riktig til ungen din da menneske. Og nei betyr nei. I seng betyr i seng. Dessuten skulle jeg ikke si så mye nei til barnet mitt jeg nei. Det var et negativt ladet ord det så. Og aaaldri i livet om jeg skulle si "vær forsiktig!" Nei, jeg skulle si nøyaktig det jeg ville ungen min skulle gjøre, heller. Bedrevitende enn ekspertene selv (foreldrene, that is), skulle jeg i stedet si: "Lille venn, gå lenger hit du heller" eller "Jeg vil at du heller skal gjøre sånn jeg vennen!"

 

Jeg river meg i håret bare jeg skriver om mine uvitenhetsbaserte teorier som aldri i verden ville fungert i praksis. Nei er et av de viktigste ordene vi kan lære barn. Og forsiktige må de også lære seg å være.

 

Kjære du som ikke har barn. Jeg var sånn som deg. Jeg hadde så mange forestilninger om hvordan det var å være forelder, men innså ikke at jeg enda ikke hadde lært noe som helst om hvordan det er å faktisk være forelder. Det å elske noen så ufattelig høyt, at det er enormt grenseløst å forholde seg til. Jeg trodde sinte foreldre var ustabile vesener som kanskje behøvde proff hjelp. Og sliten? Nåh, så slitne kunne de vel ikke være? Greia var at dette hadde jeg null peil på. Det å være sliten som ansvarlig voksen forelder, er noe heeeelt annet enn å være sliten av å ta vare på seg selv, aerobictimen sin og jobben sin. Jeg trodde de var svake mennesker, de foreldrene som ga etter og sa ja, der de ellers sa nei, og sådan brøt mønster. 

 

Nå har jeg lært så mye mer enn den følelsesladde delen ved å være mamma. Nemlig at det å innimellom si ja til et lite barn, styrker selvfølelsen til ungen i det barnet går inn og ut av ulike faser av selvstendighetsutviklingen. Hvis en treåring aldri får ha rett i noe som helst, gir det ikke den selvtilliten som skal til for å føle trygghet i seg selv som et famlende, lite, voksende menneske.

 

Jeg vet godt hva jeg gjør i det jeg innimellom lar meg lime fast til en liten barnefinger, slik at snart treåringen min noen ganger får ha meg rundt lillefingern sin. Forskjellen på fri oppdragelse og min lillefingerkarusell, er at jeg står bak spaken. Jeg bestemmer når han får bestemme litt. Dette er gutten som legger leker tilbake i butikkhyllene og sier: "Kanse shøp senar mamma. Ikke no." Dette er gutten som gjerne er med på lange togturer og restauranter, og som er meget flink til å høre etter, også når han skal sove. Det er bare det at vi foreldre kan dette med individuell tilpasning. Han hadde vært hos pappan sin i helgen, og sådan et markeringsbehov i hjemmet, samt at han ville være mest mulig sammen med mamman sin. Da må jeg som mor vise at jeg er der, og la ham få litt albuerom. Han liker ikke stemningen en sur mamma gir, så jeg kan bare fortelle ham at nå kjenner mamma at sintestemmen kommer, så hører han etter. 

 

Men noen ganger må han få litt frie tøyler. Og det, kjære du som ikke har barn, er det jeg som vet best. Om man adopterer et barn, får surrogathjelp, blir steforeldrer, eller går gjennom et svangerskap; er det det samme: det er nødvendig å ha prøvd å være forelder i minst et år for å forstå hvordan det faktisk er å være far eller mor. Hun sinnamamman jeg så på toget i sommer var svært negativ til barna sine. Da kan det faktisk hende at hun er verdens beste, men mest slitne mamma, og kanskje hadde hun pms? Hun mamman som stod og ropte til døtrene sine på 15 år (for hun ropte det: "Dåkk e fæmten år, så det dŕrrrrrriiiit æ tiii!!!") på kaia i Oslo i sommer, hun kanske har diabetes, lavt blodsukker, og klikket hver gang hun ble livredd for at noe skulle skje barna sine? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har peiling. DE har peiling, foreldrene selv.

 

Hvis du kjenner deg igjen, del gjerne.

Nå skjer det snart!

 

Alt er planlagt ned til siste detalj, for nå skjer det snart. Om mindre enn et døgn nå, tar det helt av! Jeg er skikkelig skjelven, og det føles som julaften, tivoli og badeland på en gang. Det eneste jeg ikke har bestemt meg for, er hvilken middag jeg skal lage, for kun det aller beste er bra nok for en liten herremann som kommer marsjerende inn her sammen med meg i morgen ettermiddag. Bitte bitte liten, men så stor i mine øyne.

 

2 år liten og snart 3 år stor, kommer han forhåpentligvis løpende mot meg i barnehagen i morgen, og jeg kommer til å løfte ham opp og ta en runde rundt med ham i armene mine. Den lyse stemmen hans kan hende sier "Mamman miiiin!" 

Så skal vi ha noen koselige dager sammen, før helgen eksploderer i en eneste morsom karusell i det jeg henter storebror Mathias, som kommer til å bli overrasket over at jeg har ommøblert på loftet og i stua. 

 

Etter noen dager med savn etter gutta mine er alt dette kjempestort for meg. Selv om jeg behøvde tid til å hente meg inn, jeg som de fleste aleneforeldre når den andre foreldren inntar legohelg, har jeg bare ikke ord for hvor digg det skal bli å hente minsten i barnehagen i morgen. For ikke å snakke om helga som kommer, da jeg får være sammen med begge gullene mine. 

 

Huset er rundvasket, og jeg har sovet lenge etter å ha vært ut på eventyr. Klar som et egg for morgendagen, stuper jeg snart til køys.

Jeg har aldri blitt såkalt starstrucked over å møte en kjendis, men når jeg skal møte selveste barna mine, da får jeg alle symptomer. De er stjernene mine. Hva skulle jeg gjort uten gutta mine? Kjærligheten er så sterk at jeg går gjennom ild og vann for dem. Og så får jeg holde rundt en av dem i morgen, og gi klem og stryk på lille kinnet! Fantastisk! Ingenting er større en dette, tenk at jeg får oppleve det; å gi kjærlighet til to guttebarn. Hvert minutt teller, og hver eneste time er viktig, når du får være sammen med de du elsker 💙💚

 

Mann klikket i butikken; se hvordan folk reagerte.

 

De snubler opp trappa, tar en real selfie og ler så de hikster. To voksne menn tilbake i puberteten. På dansegulvet vrikker en dame og en mann mot hverandre, og en sjanglende venninnegjeng synger den nye låta til Bieber i ring mens de skvulper vinglass og pils utover hverandre. "DEESPASITOO TATTARATTARATTATAA!"

 

En relalativt kjekk dude vrikker gladbra på hoftene sine mens han  "væiver me' arma" yeah.

 

Klokka er nøyaktig 23.30, og her i byen er det lørdagsstemning. Jippi. Vi voksne skal ut og leke ååååss! We fade away, where are we now? Coco Jombo town? Shake it yeeah! Makkaroni macarena!

 

I dream away. Yeah. Where are you now?

Inne på Lindex. På senteret i byen her. For nøyaktig 7 timer siden. Du kommer vrikkende mot meg med redbullen din i hånda mens du væiver med arma. Yeah. Where are we now? På Cubus! Du sjangler mot meg mens du skvulper ut colaen din, og du roper: "Yeaah grrr arrgh shåpping!" Mens du knipser med fingrene og shaker stumpen.

 

En dame kommer hoppende inn på Cubus, hun også. Hun holder en hånd foran seg og vipper den coolt, slik hun har sett på tegnefilm. Nei. Jeg mener; musikkvideo. Hun roper "Hhheeey!" mens hun danser seg inn mot sminkeavdelingen. Der skvulper hun ut glasset sitt med melk som hun tok med hjemmefra for å ha noe å drikke. De ansatte nede på Coop merker sikkert ikke at hun har med medbrakt milk. Hey. It is cool! The milky way, hey! 

Hun møter en venninne og overfaller henne med rumpa si bouncing opp mot rumpa hennes, hyler ivrig, før hun hopper på midjen hennes som i dirty dancing. Venninnen hennes tar i mot henne og mister samtidig sin kaffe latte to go. 

Who who who whoooo let the grown ups out; who who who!??

 

No way. How to say. It did'nt happen. For inne på køpesenteret oppfører man seg ikke slik. Nope. Man ser mest mulig ned i gulvet, og driver ikke og invaderer intimsonen til folk man møter. En overfladisk klem kan forsiktig finne sted, og man nærmest hvisker når man snakker. Nei. Når vi voksne møtes på butikk, da har vi en personlighet.

 

Og så har vi en annen personlighet når tiden runder helg og klokka sier "Aaaskepååååått, du må løpeee!" For klokka er tolv, og den høflige til å ta på - magien forsvinner. Alle mister sin drakt, og kleskoden er keiserens splitter nye føkkings klær! 

En ny personlighet tar form i det klokka nærmer seg to på natta. Da har alle pene askepottene sovnet forlengst, og det er senkveld på slottet. 

 

MACARENA! ÅÅÅÅÅ! HALLA! Hele lokalet forvandles til "væivende armer" og hoppende kropper. "NOW DON'T YOU WORRY ABOUT MY BOYFRIEND! HEEY MACARENA!" 

Det runger: "Heeey!" 

Macarena sier: "Heeey macarena!"

Lokaler runger i bass tilbake, det er herrene som plutselig digger old pop fordi det er fyllesånn det bare er: "Høøøøy macarena!" 

Nå går det ille. To okser på dansegulvet blir litt for ivrig i dansen, og hopper mot hverandre, før han uten halve magen over buksa, tryner. Sammen med pilsen han nettopp betalte to stk brød for. Samma det vel; glutenmage av pils eller brød, whatever. Han kniser litt og sjangler tilbake til "dansen".

 

Har du sett en mygghank på vei inn i stua di i full forvirring? Den flakser hit, og så flakser den dit. Slik så det ut da en mørkhåret skjønnhet bouncer seg innom søstra mi på et utested i kveld. Eller kanskje minnet hun like mye om en flaggermus. Altså ikke søstra mi, men myggdama. Plutselig stod hun foran søs i full shake, før hun snudde seg og shaka assen i samme slengen. Så var hun over alle dansegulvets vidder. God damned. Førr ei dame. Som hu. 

 

Plutselig spiller de Kaptein Sabeltann in the middle of the night, og en ung og alfor kjekk fyr står og synger for meg. "Kaptein Sabeltann er en farlig mann. Nå kan vi ta det rolig...!" Jeg ler og ser for meg ham gjøre det inne på Cubus. I køa liksom. En fremmed mann synger Sabeltann for fremmed kvinne. Ja særlig. Hadde vi møttes der ville han ikke sagt hei engang. Men her, bak mørkets timer, er alt lov. Han byr meg opp på dans, og vi danser litt sving. Så flørter vi litt. 

 

På vei til Silje søs sin bil møter vi en herlig fyr jeg kjenner som er frisør. Han rocker over gangfeltet og er så sprengende glad, at han vrenger av seg skjorta og drikker av regnet. I love it!

 

Ja, for jeg elsker alt dette! For meg som er en avholds tulling allways sober, er utelivet for oss voksne helt fantastisk. Der ute møter jeg folk som har tatt av seg sjenertmaska fra kjøpesenteret der jeg møtte dem noen timer i forveien. Nå slenger de seg rundt i valsen som den apekatten de opprinnelig er. Who who whoooo let the monkeys out? Når klokka er 22.00 på kvelden er det som å vente på rakettene på nyttårsaften. Klokka midnatt tar det av, og det bråker så det suser. Men spennende er det. Hvilke raketter får vi se? Hva slags farger kliner til denne gangen? Hvem av rakettene hyler? Får vi høre et boom?

 

Det er som eventyr og barneTV fra nittitallet. Hvem trenger steiner som Hans og Grethe for å finne hjem? Hvem blir fullere enn dyrene rundt Emil i Lønneberget, og hvem blir hengt opp som søstra hans i en lang flaggstang? Med kjole på? Hvem blir til Pippi on the dancefloor, og hvem blir sittende å ulegaule som pappan til Ronja Røverdatter og gjengen? Surner Tornerose? Blir unge vakre Snehvit utsatt for sjalu gammel kjerring nå igjen? Ved slikt drama er det nok best at både Askeladden, Max mekker, 7 dverger og Alfa er til stede på festen, så går det nok bra skal du se. 

 

Snipp ...og Snapp? Nei! Snipp snapp snute, så var alle sammen ute, på livet og rocka seg. Men da mandag kom møttes de stille og beskjedne på kjøpesenteret. Og ingen hoppet opp på en av benkene og sang karaoke. Ingen sølte kaffe og cola på hverandre inne på Cubus; og ingen forsøkte seg på dirty dancing heller. Men på dagligvaren prøvde en eller annen tulling å synge høyt mens han danset seg mot kassa. Han hadde vunnet på et flaxlodd, og i det han shaket assen sin mot enhvermann på vei mot bladhyllene, sølte han ut kaffe latten sin. Folk ristet på hodene sine og så himlende på hverandre, mens de tenkte: "Herreguuuud for en geek! Tulling ass! Oppføre seg sånn da, attegåran. Sånn ville jeg aldri gjort altså!"

 

På bildet: Ulf Ove Hilstad og undertegnede

Når økonomi blir skam

 

Det er fredag. Folk sitter foroverbøyd i de fine bilene sine. Noen spiller dunk dunk. Andre er fortsatt på jobb.

 

For meg har det vært en verre fredag enn noensinne. En slik fredag der jeg måtte sette meg ned i skogen før jeg kom til sentrum, for å gråte ferdig der, mens jeg tok viktige og vanskelig telefoner. Etter en stund greide jeg å stanse tårene. Så ruslet jeg innom idrettshallen's toaletter for å fikse på fasaden. En knust kvinne lærer like kjapt å spinne som en naken en; så jeg fant frem styrken i meg selv igjen, og gikk videre.

 

Hvorfor vil jeg gjemme meg? Hvorfor skal jeg skamme meg? Jeg begynner å innse at jeg ikke kan noe for at jeg hele tiden blir innhentet av fortidens feil. Feil jeg gjorde da jeg var syk av bipolar. Gjeld jeg ikke klarte å håndtere til slutt. Jeg er ingen fan av å skylde på, og liker å ta ansvar. Men faktisk. Jeg dytta ikke denne diagnosen oppi hue på meg selv som 17åring. Jeg skjønte ikke bæra, for å si det sånn. I flere år. Hverken tytte, bringe eller blå. Så det så.

 

Hver gang jeg henter posten blir jeg overfalt av slangende brev med hilsen om kvelertak fra fortida. Jeg prøver å overse, men før eller siden blir jeg tvunget til å titte. Jeg prøver å leve i nuet, her jeg har stålkontroll over hverdagsøkonomien, men hver gang jeg finner roen, kommer en ny storm fra lenge siden dengang da. 

 

Den gang jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve å bli mamma. 

Den gang jeg nektet å innse at jeg var syk. 

Den gang økonomi for meg var for alle andre. 

Nå er det payback time. 

 

I 6 år har jeg hatt med store makter å gjøre. Makter jeg tok kontakt med etter et kurs om min diagnose bipolar en. Folk som vil meg vel. Jeg har hatt møter med en namsmann som har forsøkt å si meg at jeg ikke må skamme meg. At jeg bare må la tårene trille. Og gjett om tårene trillet av skam, der den snille namsmannsdama og jeg satt og åpnet konvolutter. Jeg har møtt mennesker i kommunen og nav som tar opp tråden der namsmannen og jeg måtte la ting vente. Dette er folk jeg ikke kan få fullrost. 

 

Men jeg må alltid kjempe og snu på krona. Jeg er ikke den bloggeren som reklamerer for de dyre klærne og den fancy sminken. Kanskje er det business for meg i vente senere, men ikke noe pink opplegg. Her i hjembyen der jeg bor har det gått rykter om at jeg har blitt rik på blogging. De skulle bare visst hva jeg har å deale med. Og for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke lenger noe om hva folk tenker om meg og min økonomi. Selv har jeg egne verdier i den gata der, og kan bli like glad i all slags mennesker. Om min venn er en narkoman, en alkoholiker, eller en rik mann med kontoen stappfull, er det eneste som teller om vedkommende har et spennende, rikt, empatisk indre landskap. Inni seg. I sjelen sin. Penger har ingen adgang der, merkelig nok.

 

Vi mennesker er så rare. Vi skal liksom skamme oss i kroken vår hvis vi mangler en tier å betale med i kassa. Vi skal krympe oss til en slags mini-Alice i wonderland bare vi egentlig dealer med inkassovarsel og lite cash. Og vi skal ikke gråte så folk ser det. Vi skal skamme oss i hver vår ensomme krok. Men rik? Det skal vi heller ikke være. "Lite teit da." "Cocky!"

 

Jeg vil ikke være med på noen av delene. Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal sitte på en benk i skogen der jeg bor; skulle jeg til å skrive. Jeg mener; i en skog i byen der jeg bor, og gråte og skamme meg, når jeg i virkeligheten har kjempet alt jeg har i 6 år for å deale med gjeld fra fortiden. En fortid da jeg var for syk til å kjenne mitt eget beste.

 

So eat me, beat me, eller se ned på meg. Jeg akter å bruke tiden min på mer enn å holde hue over vannet. Jeg skal kravle opp på land og reise meg stødig. Fra å ha akkurat nok til mat, klær og alt annet, skal jeg søren meg tjene gryn nok til at barna mine vokser opp til å lære seg å dele med de som har enda mindre. Verdiene jeg ønsker å lære barna mine, er å se rikdommen i hjertet til sitt medmenneske. Ikke måle sine venner i lommeboktykkelse, men i det indre landskapets skjønnhet. 

 

Nå gidder jeg ikke å legge skjul på det lenger; veldig lite fra min konto går til meg selv. Alt som virkelig betyr noe for meg, er at barna mine ikke skal merke hvilken fortid jeg dealer med. Ungene mine tror jeg er rik. For de har alltid alt de trenger. Sannheten er at jeg skraper og snur for å få alt til å gå rundt, hver eneste måned. 

 

Jeg kjøper meg nesten aldri klær, enda nesten ingenting passer lenger; siden jeg har gått ned over 5 kg. Lipfinity'en min er fin på leppene den, de dagene jeg greier å skrape opp nok av den til å smøre på leppene. Jeg bruker den også på kinnene, så nå som den er nesten tom, ser jeg nok ikke så fresh ut. Det er på tide å klippe foundationtuben i to, og oppbevare den i plastikkpose. Sko? Når kjøpte jeg det sist? Og hvorfor føler jeg meg ikke fattig? Er det fordi jeg med mine andre prioriteringer ser hvor glad toåringen min blir for nye røde brannmannstøvler? Eller fordi 8åringen min blir så takknemlig for en is på kafé? Han merker ikke at jeg ikke kjøper kaffe eller is til meg selv. At mamma er glad i vann vet han jo godt. 

 

Fattig? Jeg nei. Med min uføretrygd med trekk fra fortida, er det så mye mer fra den fortida jeg føler jeg slipper nå. Jeg slipper å være syk, nedstemt og ensom.

Jeg får være mamma. Jeg er frisk og lever med bipolar i remisjon. Barna mine lever og er friske. Jeg vet akkurat hva og hvor innmari mye jeg har å være takknemlig for. Penger kan aldri kjøpe alt jeg har å takke for hver dag. 

 

Men noen ganger kommer tårene. Når jeg vet jeg må vente lenge med å kjøpe meg ting andre ser på som en selvfølge. Når jeg lærer meg at det å låne penger av andre for så å nedbetale det, ikke var så smart lell. Fordi de elsker å snakke om det og fremstille det hele som en bragd, mens de glemmer å nevne alle de andre de har gjort livet enklere for. Når et uventet trekk gir meg ustød grunn, og jeg må jobbe for min rett til en viss sum i måneden. 

 

Så snur jeg meg bort og så tørker jeg tårene. Jeg er mer klar for framtida enn ever before, og min store trøst er at sønnene mine ikke merker at mamma har tråkka i luksusfella uten at det noensinne dreide seg om luksus. Når jeg snur meg tilbake ser du bare ei rød, lysende nese som definitivt kunne behøvd litt foundation, og øyne preget av "allergi". 

 

Men dette skal jeg klare! Mens jeg gjør opp for en brukken fortid, og bygger nye broer, tenker jeg at det finnes mange måter å reise seg på økonomisk. Vi er så mange med kreative ressurser som må slutte å skjemmes. Ok så har vi tråkket feil og gjort noen tabber, men la oss nå ikke i tillegg gjøre det til en brems rent sosialt. Vi er ikke dumme. Så mange utveier vi har, over alt. Så mange muligheter. Jeg kan skrive; hva kan du? Bake? Strikke? Snekre? Male? Now let's do that! 

 

Jeg er ikke redd for framtida. Det et fortida's tårer jeg tørker nå. Og så velger jeg å være tøffing og snur på kronene til de forvandler seg til tiere. Å skjemmes over min fortid er jeg ferdig med. Jeg har bipolar 1 og det viser seg at det ikke bare fantes bakdeler med denne diagnosen likevel. 

 

Er du blakk men happy? Kom la oss starte firma. La oss sette sammen to pluss to så blir det fire. Så blir det åtte. La oss stå på til 16 blir 32 og så ser vi framover. Ikke bakover. Framover. En dag har du nemlig betalt nok for dine fortids feller. En dag har du grått nok skamfulle tårer. Det er på tide å knekke nøtta og skjønne bæra. Både tytte, bringe og blå. Så det så!

 

Slik lager du lavkarbo kakao med krem!

 

I am in heaven! Som mange av mine lesere vet, tar jeg alle hensyn til diagnosen jeg lever med, bipolar 1. Noe av det viktigste er kosthold og medisiner, og skal jeg unngå blodsukkersvingninger og bivirkninger av medisinen; må jeg så og si leve på lavkarbo. Dessuten også for å unngå diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes, og dermed lettere kan få diabetes.

 

Og jeg elsker denne livsstilen, særlig fordi min venninne Christina Johansen har lagt sine deilige oppskrifter ut på sin blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ . Dette har gjort alt lettere for meg.

 

Men noe har jeg savnet! Kakao med krem var det aller beste jeg visste, og jeg har ikke kost meg med det ...før nå! Det vil si 9 mnd uten min yndling innen søtt!

 

I kveld fikk jeg en idé, nemlig:

 

Jeg smeltet 7 ruter chloetta mørk sukkerfri sjokolade i en kasserolle under omrøring. Da det hadde smeltet, tilsatte jeg en ss tagatesse søtning. Så rørte jeg i en stor kopp med fløte.

Jeg lot det få et oppkok, og mens det småkokte laget jeg krem av kremfløte og tagatesse. (Anbefaler å smake dette til; jeg liker det søtt med stor S!)

 

Deilig deilig, og det blir sikkert deiligere med matfløte, siden jeg kun hadde kremfløte nå. 

 

Etter en heftig joggetur i dag, kjenner jeg at jeg trenger litt ekstra. Med en bipolarvennlig livsstil, uten særlig carbs, uten noe som helst alkohol, og med stabilt blodsukker; er det allright å kunne skeie ut med en kopp kakao med krem, uten at det går utover balansen. 

 

Det klikket for meg i kveld, så det smalt!

 

Det begynte så bra. Minsten skulle sove i mammasenga, og størstemann ville ta natta på madrass på gulvet. Han har en egen soveplass her oppe på rommet mitt siden han ikke liker å sove alene på rommet sitt i kjelleren. Jippi Pippi, nå skulle vi alle legge oss tidlig. Even sovnet. Mathias og jeg holdt også på å sovne. Da hørte vi det, begge to..

 

 

"Bzzz bzzz, jeg er en liten fluefjert som bare måæææ kile deg over alt mens jeg først er i bzzz gang. I gang med å plage vettet av deg! Bzzzz!"

 

Nei! Jeg er ikke laga sånn at jeg kan sovne mens ei flue driver og overfaller meg for å stjele et par hudrester og lage tortur-lyd som prikk over i'en sin. Ikke min eldste sønn heller, han har tydeligvis arvet av mamman sin et visst instinkt hva angår slike insekter. Kill em all! Nooow!

 

 

Men denne forbanna flua ville JEG ta, mohaha. For nylig kjøpte jeg en megasmekker for 19 kr. Jeg er sær på den lista mi når jeg shopper. Kjøper som regel mindre enn jeg har notert, mens jeg fy fy til meg selv for at jeg trodde jeg "behøvde duker eller brus" da jeg skrev handlelista. Men da jeg så denne vidunderdreperen var det love at first sight. Vi giftet oss der og da, og jeg tok en vals med den foran kassa, og jeg kyssa den. Ikke. Men vi var uadskillelige fra det øyeblikket jeg så den. 

 

Derfor klikket det litt for meg da flue eff lekte gjemsel med meg på soveloftet mitt i kveld! Jeg satte i gang jakten med min grønne svære venn. Hver gang jeg skrudde på lyset ble flua stille. Så kunne jeg skimte den på magen til lille Even da jeg skrudde av lyset. No way! Jeg smekker ikke barnet mitt, det sier seg selv. Lys på igjen. Stille. Lys av. På foten til Even satt en liten faen. Grrrr. 

 

Da! Så! Jeg den! Oppå våtserviettene på kommoden min! Jeg schmokka til, og vi jubla stille. Men så fant vi ikke noen død flue samme hvor mye vi lette etter fluelik under våtserviettene. 

 

Høyt oppunder taket, på veggen, satt en liten fluelort og gliste. Ja det er jeg sikker på jeg så den gjorde. Jeg tok grep om min kjære grønne smekkefant, og smurte flue på veggen min, dønn! Yes! Sa vi: "Yes!" Så glad over å ha drept noen, er vel litt kinky. Men i og med at den torturerte oss var det nok selvforsvar.

 

 

Da Mathias hadde lagt seg til for å sove, and mee too, gikk brannalarmen, selvfølgelig. I kjelleren. Men bare i ca 15 sekunder. Da jeg gikk ned for å sjekke, satt kompisene til veggflua mi på taklyset rett ved brannalarmen og glodde på meg. Jepp. Det er faktisk sant. Du skulle vært flue på veggen her, så hadde du sett det sjøl. 

 

God natt fra Lykketoppen, i morgen venter en ny og spennende dag. 

 

 

Misunnelig på barnehageansatte

 

Han smilte, stod opp av senga, fikk villig på seg ny bleie og nye klær, pussa tenna, og så gikk vi til barnehagen me'n. Der måtte vi være litt sammen med ham på den nye storbarnsavdelingen før vi sa hey då og rusla hjem. Siden har vi ikke sett'n. Nå sitter vi her og teller timinutter så vi kan hente ham hjem. For det ble litt kjedelig uten lillebror kosklomp her. 

 

Vi har gjort som vi planla, 8åringen og jeg. Vi har sett filmer og bodd på sofaen, og vi er søkke enige om at "Syng" var bedre enn "Lille kylling". Mathias lo av at mamma ble rørt på slutten av syng. Men, men, iblant skinner bipolar gjennom, sånn er det å leve med en følsom diagnose; man griner litt av tegnefilmer. Kremt.

 

Å være misunnelig er ikke noe som kler meg. Men akkurat nå er vi misunnelige på de heldige barnehageansatte som har fått være sammen med lille Even i hele dag. Ja, nå stikker vi snart og henter ham!

 

Vi sitter her ute sammen med edderkoppene våre og tar sats; lillebror her kommer storebror og mor! Nå er det vår tur til å være sammen med verdens kuleste toåring, dessuten er pannekakene og baconet klar til steking!

 

(Men det skal innrømmes at Mathias og jeg har kosa oss grundig i dag, da. Vi bare savner minsterampen vår.)

På kafé med en stjerne

 

TreffesjamøtesjaHVORFORIKKE? HellyeahWHYNOT? Vikjennerikkehverandre, men let's do that coffée!

 

Alt Irina og jeg visste om hverandre, sånn really, var at begge har bipolar, og begge har blogget. Vi tok grep om disse to likhetene i dag, og møttes på kafé for å gettoknoweachother. 

 

Jeg tar av meg capsen; wow for ei positiv og kreativ dame. Tenk å være så heldig å få ta en kaffe med ei som er opptatt av å ikke snakke nedlatende om andre, og som tør å fortelle om det positive ved seg selv også!

 

 

Befriende! Hun er like befriende som en høstvind etter en dampende het sommer! En prat med henne er fri for fake shit, klarert for kreativ ballkasting, og renset for uinteressant baksnakking. Hun er en stjerne sådan, fordi hun har en sjelden tankegang og en genial måte å utvikle den tankegangen på.

 

Noen ganger har jeg opplevd å føle meg usikker på et par mennesker, i det de har snakket negativt om sine "nære venner". Ting som ikke bør bli sagt, plumper ut, og jeg blir forvirret. Kan vi ikke snakke om noe annet, nå som hun eller han ikke er til stede og kan fortelle sin versjon av dette? Hva sier du til "din nære venn" om meg, du som er så kritisk innstilt? 

I dag kunne jeg avslappet snakke med Irina i over en time, uten at noen av hennes bekjente ble nevnt i negativ tone. Hun rett og slett har ikke det behovet. 

 

Jeg gleder meg big time til å bli bedre kjent med en vakker skapning hvis klokhet nesten kan tas og føles på. For i de øynene der, ligger en type erfaring som jeg kjenner så godt til. Vi har vært på mange parallelle steder, men samtidig er vi like ulike som vi er like. Dette skal bli spennende, og lærerrikt. For noen ganger ser du det ikke selv før du møter deg selv i et annent menneske's øyne.

 

Hårete dager

 

 

Breathe with me ;) Når jeg ikke har skrivedilla, og jeg en sjelden gang ikke har stort å skrive om, hva gjør jeg da? Jeg breather. Skriver ikke. Det tar ca et døgn eller to, så greier jeg ikke å la være lenger. Her på Lykketoppen går livet sin vante gang. Even og jeg koser oss sammen, mens vi venter på storebror Mathias som kommer i morgen. Even har barnehageoppstart morgen, mens Mathias skal få noen dager med mamman sin før skolestart. På bildet over ser dere kattungen vi skal beholde; den digger det ene huset sitt. 

 

 

Jeg går rundt og gliser som vanlig, og priser meg selv lykkelig over at jeg hverken er forelska eller i noe slags forhold. Det gjør det hele så enkelt, tenkte jeg på da jeg dusja i kveld, og lot leggene se ut som de naturlig sett skal; dvs ute av syne og ute av sinn: sommeren er over, høsten er her, og jeg kan gjemme singelføttene bak klær. Ahh. Jeg trenger ikke imponere noen. Ikke for det, jeg har flere ganger grodd jungel på leggene i sommer, og bare latt det vises. Like I care. Only for party, I swear 😉 Jeg kan være en tusseladd utkledd som ei joggebukse om jeg vil. Whatever. I'm not here to impress a man!

 

Det er viktigere ting å gjøre enn å sjekke mannebein for min del, og hvis toget har gått, påvirker ikke det meg. Jeg mener det; man har viktigere ting på plakaten. For eksempel det å lytte til andre mennesker. Her i byen kjenner jeg mange, og jeg er så heldig at mange betror seg til meg når de møter meg. En god prat med noen fra lokalbefolkningen kan gi frysninger og tårer i øynene, latter og ny respekt for vedkommende. Det er som om de vet at mitt hjerte har plass til flere hemmeligheter. At deres ord blir med meg i graven. 

Dagene er klare og det er jeg også. Klar for høsten. Men aller først, for en god natts søvn før Evens debutt på storbarn! Heia barna mine; store gutter begge to nå 😚😙 

 

God natt fra Lykketoppen

 

Tider uten publikum

 

 

Jeg husker sommeren 2015. Det var sene junikvelder, og jeg lå og skrev på min nyoppstartede blogg på telefonen min. Jeg ante ikke hvor eller hvordan man sjekket lesertallene inne på bloggen, og trodde det ikke gikk an å finne ut om noen leste bloggen, så ny var jeg. Jeg tenkte "Aaaah for en befrielse. Jeg kan skrive og lagre alt her. Ingen leser bloggen til en bipolar mamma fra lille Stjørdal!"

Så jeg skrev og skrev. Postet og publiserte

Så gikk det opp for meg at noen leste det jeg postet. Det ble noe å deale med. Jeg som trodde jeg slapp å si til noen at jeg var "en blogger", som i "hei bloggen".

 

Step 1: Get used to it! Noen leser skribleriene mine: ok deal med det!

 

Step 2: Don't care! Mange har lest hva jeg skriver, gi blaffen i hva de tenker om det. 

 

For det var aldri planen at noen skulle lese. Så ble det slik, og de nye stiene fikk tråkkes opp. Nytt var det, for meg å deale med, at folk leste det jeg tenkte skrivenerden jeg skulle gjemme her. Planer måtte endres underveis, og jeg fikk et nytt slags forhold til sjenanse. Bilder av barna mine måtte blures og jeg fant nye måter å tenke på i det hele tatt. 

 

Jeg kan nemlig fortsatt gjemme meg. Jeg ser deg ikke i øynene i det du leser dette, og jeg slipper å deale med hvem du er. Jeg er fortsatt bare en skrivenerd, det er fortsatt sommer og det er enda kveld. Det har riktignok gått to år, og jeg har lært mye om blogging. Som at beste sendetid er omkring kl 19.00. Så da vet jeg at jeg kan lure meg unna med et kveldsinnlegg mye senere, og kun nå noen lesere. Kanskje ingen. Slik kan jeg fortsatt leve ut min drøm om å få skrive masse og samtidig "gjemme meg her". 

 

Norge sover nå, og jeg skriver under mørk høsthimmel og taket til søstra mi, på en deilig sofa. Den grønneste og mest rufsete skrivenerd-bloggeren skal sove, og gjemme seg under et deilig pledd. Det er tussene, trollene, huldrene og forbipolene. Aldri kommer det til å endre seg, at noen ganger; sent på kvelden, kan  jeg skrive uten å skrive for noen. Med ei teit overskrift som ikke lokker noen til å lese. Uten noe særlig å skrive om. Akkurat som en alenemamma med en baby og en 5åring trodde hun gjorde sommeren 2015: uten publikum.

Lørdags-date med disse folka

 

 

En outsider freak gone sort får som meg, har mye å være takknemlig for. Jeg er nemlig omringet av folk som tar meg som den bipolare berta jeg er, både blant venner og slekt. Det er for meg noe som er så innmari viktig; å føle tilhørlighet. 

 

I natt sover jeg hos søstra mi og tantebarna mine, og vi har kost oss med taco og komedie. Vi skal se en thriller nå som minstepi Maria er på vei til sengs, og i morgen fyker vi til Pirbadet en tur. 

 

Vi har mye til felles, søstra mi og jeg. Minner fra en barndom da vår kjære far levde, slekta i nord, slekta i sør, og en humor vi begge skjønner oss på. Det er snedig hvordan man senere i livet finner tilbake til slike søskenbånd made off roots, og blir bedre kjent enn noensinne. Vi har noen år på ræva nå, mange nok til å være et sabla bra team når vi møtes. 

 

Det er deilig å ligge her på sofaen til Silje og relaxe. Ville ikke vært noe annet sted i kveld. Saturday's kind of nice, og vi har det pretty digg😍

 

❤Sisters❤

"Hun mobber meg på jobb; nå vet jeg ikke lenger min arme råd."

 

Hun blir rødere og rødere i ansiktet, mens hun forteller om arbeidsdagen sin. Jeg er glad i henne, og blir lei meg på hennes vegne. Så blir jeg sint. Forbanna! Jeg får lyst til å gjøre noe med saken. Men jeg vet det så godt, hun må gjøre det selv. 

 

Hun forteller videre om jobben sin, som er i en frisørsalong i Nordnorge. Dit hun hver dag går som inn i løvens hule, og en viss pekefinger aldri lar henne være i fred. Noen metoder kan være mer nedpsykende enn andre, siden den type bitching foregår på et usynlig plan. Mellom linjene. Smidig og spydig. Aldri foran kollegaene, men alltid foran kundene, der hun ikke kan reagere. 

 

-"Er du sliten? Du ser så sliten ut.."

 

-"Hvilken farge har du brukt denne gangen da!? Jeg bruker en annen farge, den er bedre!"

 

-"Den stygge greia du har hatt i tuppene her må du rette opp i!"

 

..er noen av kommentarene Ine Rebecka, som jeg pseudonymt velger å kalle henne, har fått kastende etter seg mens hun står på jobb og steller sine kunder på håret.

 

-"Det er uforståelig for meg hvorfor hun skal komme der og gni det inn. Jeg må bare bestemme meg for å ikke være noen hakkekylling. Jeg har tillat det. Jeg må sette grenser." forteller den ydmyke frisøren.

 

Jeg prøver å forklare henne at det ikke er hennes feil at hun er utsatt for mobbing på arbeidsplassen: "Det er jo ikke din skyld. Det er alltid hos mobberen feilen ligger. Hvis hun absolutt må rette på deg, hvorfor tar hun deg ikke til et annet rom og hvisker det vennlig til deg?"

 

-"fordi hun vil at folk skal høre det. Men hun gjør det aldri foran sjefen. Da kaster hun heller stygge blikk, og jeg ser hun klør etter å si noe." sier Ine stille.

 

Ine Rebecka forteller om hvordan hun flere ganger har vært på gråten på arbeidsplassen. Men hun fortsetter i jobben pgr av alle de faste kundene, og fordi hun må ha noe å leve av. 

 

Nå strekker hun seg anonymt ut til det norske folk og ber om råd. 

 

-"Hvordan skal jeg takle det? Hva svarer jeg, når jeg har en kunde foran meg, og min mobber på arbeidsplassen kommer med ufine kommentarer?"  

 

Kanskje er det noen der ute som har erfaring selv, og som kan gi henne et par nyttige tips? Kommenter gjerne, siden hun nå har bestemt seg for å gjøre sitt for å endre det hele. Hun innser at hun må være tøffere enn hun noengang har greid å være; men hun famler litt i blinde i den vanskelige situasjonen.

 

-"Jeg trodde lenge at det bare skulle være sånn. Jeg kuet meg, og lot henne holde på. Men etter flere vondter i magen og tårer i øyene skjønner jeg at dette ikke er riktig. Jeg kan ikke ha det sånn. Kundene mine er fornøyde med meg, og selv om selvtilliten min ikke alltid har vært på topp, kjenner jeg at den selvsikre delen av meg selv faller mer og mer på plass, tross alt." 

 

Hva vil DU si til Ine Rebecka? Har du noen nyttige tilbakemeldinger å komme med, så gjerne kommenter under innlegget. Eller send mld på facebooksiden forbipolene, så videresender jeg til henne.

Det vanskeligste med bipolar er ikke bipolar

 

Hvis jeg ser meg tilbake, ser jeg for det meste høye fjell. Motbakkene var tøffe, men slik er det ikke lenger. Som jeg har vært inne på før, har jeg vært frisk fra bipolar i 6 år nå. Jeg lever medisinert og med diagnosen i remisjon. Ikke beroligende midler, og ikke antidepressiva, men rent stemningsstabiliserende medisin som jeg behøver. Ekspertene sier at når en med bipolar er frisk og har diagnosen i remisjon, er en del av det hele å ha naturlige små svingninger slik som andre friske mennesker uten diagnoser også har. Men det er ikke alle som er enige med ekspertene. Enkelte er så påståelige og fast bestemt på å pirke på alt, at de innbiller seg at bare jeg har en dårlig dag, betyr det at jeg har en "bipolar svingning". Slike folk er dyktige i å bruke det de anser som min svakhet mot meg, og prøve å mobbe meg med det gjennom lite vennlige meldinger. Men de glemmer en vesentlig ting; bipolar er ikke min svakhet. Det er min styrke. 

 

For det er ikke lenger diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er enkelte mennesker omkring meg i hverdagen som er så innstilte på å straffe meg og bringe meg ned, at jeg har måttet kutte kontakt for godt. 

 

Det er godt mulig de anser sitt nærvær for selve varmen å være, men det er ikke slik jeg ser det. Jeg kunne for alt i verden ikke tenke meg å bli invitert inn i den kalde varmen der. Det er stor forskjell på en falskhet til ære for deres offerroller, og ekte gode folk som tar en bipolar faen som hun er i sin helhtet.

 

De kan brøle offentlig til meg i fylla si. De kan lyve om meg. De kan holde meg utenfor så mye de vil: jeg er ikke interessert. 

 

Kanskje har de ikke taklet overgangen fra en tid da de var vant til at jeg lå nede av meg selv, til en ny og frisk tid der jeg står oppreist stødig. Alt jeg gjorde ble fiasko før, og mitt hjem nr to var psyk avd.

Plutselig må de forholde seg til det stikk motsatte. En selvstendig og frisk meg som greier hverdagen og som beviser for omverden at jeg ikke er helt bak mål hva angår intelligens heller. En av dem var så ivrig på å tråkke på meg, at vedkommende støtt og stadig ville minne meg på at jeg har bipolar, og at alt hva ekspertene kaller naturlige, friske bølger, måtte være en såkalt "dårlig periode". Ja, det er snakk om å bruke en diagnose mot en som tidligere virkelig slet med den. Jeg tenker jeg overlater vurderingene til ekspertene.

 

Jeg begynte å høre løgner om meg selv. Ganske grove løgner som kunne fått store konsekvenser for meg. I og med at denne personen egentlig skulle stått meg nær, måtte jeg ta et par telefonsamtaler til min omgangskrets for å forklare hva som egentlig var sannheten. 

 

Det aller viktigste for meg er at barna mine ikke preges av at enkelte i mitt tidligere nettverk ikke klarte å respektere meg som bipolar mor. Derfor har barna mine alltid hatt muligheten til å treffe folk de har blitt kjent med, selv om jeg har kuttet kontakt for å skjerme meg selv om min helse. Dette har vært viktig for meg, at hverdagen skal fortsette som før sett fra ungene sitt perspektiv. At ikke jeg skal stå i veien for relasjoner.

 

Det er provoserende for noen at der går bra med meg. Enkelte klarer ikke å respektere meg som voksen og frisk person. Derfor holder jeg meg unna dem. Jeg vet de ikke kommer til å forandre seg, så det er kroken på døra fra min side. Men mine barn har sine egne dører, og får ha kontakt med de dem er glad i. At voksne ikke går overens, skal aldri gå ut over mine søte små. Jeg tar ansvar for min diagnose, og kutter av de båndene som fikk meg til å føle meg mindreverdig, og lar båndene bestå mellom barna mine og dem. 

 

Jeg vokser meg inn i det friske livet med denne diagnosen, og blir sterkere. Grensene blir tydeligere, og jeg er i stand til å banke i bordet så det runger ut i kosmos med et vræl: nå er det nok! Kom ikke her og si at det å tråkke på noen som i alle de år har kravlet seg opp fra et psyk helvete, er ok. Som om de noensinne forstod, uansett. Hvis jeg ikke var bra nok for dem da jeg lå og kavet i ding dong gjørma, er ikke de bra nok for meg nå som jeg er king kong sterk og klar for livet.

 

Det er deilig å kun omgås de som vil deg vel, ikke sant? Har du noensinne prøvd det? Å tegne dine egne linjer. Skape ditt eget land, der bare de som viser deg vennlig respekt, kommer innafor. Blod eller vann, samme det. Det handler om å trives, diagnose eller ikke. Blodsugere er kun ute etter å framstille deg for andre på en negativ måte. Hvis de andre er dumme nok til å tro på det, stanser jeg dem ved grensa og kutter dem ut, de også. For, det vanskeligste med bipolar er ikke for meg bipolar. Det er de folka som misforstår og tror jeg er her for å bli tråkka på siden jeg har en diagnose. Det er så synd for dem, for jeg tråkker så hardt tilbake at grunnen kan riste under dem. Og da er det best at de kommer seg kjapt tilbake til kafébordet sitt for å sladreskravle videre.

 

Noen ganger har du valget: brenne i helvete, eller selv å være en satan. Det er et dansk uttrykk som tar det hele til spissen og setter det der. 

 

 

Disse mannfolka reddet kvelden min

   

Langt nord, der tusser og troll bor, har vi en skatt. Ta av deg din hatt. Vi har komikere som får deg til å le, ja bare lytt og se!

 

Jeg var deppa, og hang med leppa. Så slo jeg på TV'n og der var det Latter live reprise og hele pakka, ja det var pokker meg shakka lakka!

 

Jeg lo så jeg rista og falt ned av sofan min, ja det var virkelig latter'n sin! Nå er jeg glad som fy søren, ikke sur som den derre Løhre'n. 

 

Takk fra tusser, troll og meg selv, for LATTER på en fredagskveld!

 

På bildene ser dere Lars Berrum og Ronny Torteinsen, som begge virkelig hører hjemme på en stand up scene!

 

Jeg gjorde det jeg kunne, men...

 

 

Jeg lovte dere en update i forrige innlegg  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1502456420_en_drlig_dag_m_fikses_dnn.html )

Dagen begynte altså ikke så bra. Jeg savna kidsa, og taklet dårlig å stå opp til stille hus. Men jeg er vant til å jobbe for bra psykisk helse hver eneste dag, siden jeg lever i remisjon med diagnose bipolar 1, så jeg visste hva som måtte til. 

Jeg tvang meg selv ut på joggetur, og lot den bli tøffere enn vanlig. Kunstgressbanen rundt i full fart, om og om igjen, til jeg kjente håret reise seg og ansiktet bli varmt. Jeg tok styrketreningen på banen; slik at jeg bare behøvde å danse og tøye ut da jeg kom hjem i stua. Jeg kan ikke påstå endorfinene funka sånn med det samme. Etter dusjen gadd jeg ikke engang tenne telysene da jeg skulle bade. Jeg klæsja oppi litt hårkur; og skviste tuben med ansiktsmaske for rester, før jeg la meg selv i bløtt til noe teit musikk. Tid for takknemlighetsaffirmasjoner og sånnt. 

 

Så kom søstra mi og kidsa hennes på besøk. Vi spiste lowcarbpizza og skravlet. Mitt tantebarn Aron synes vi voksne har dårlig humor; derfor bildene. It's like shut up auntie and mama. 

 

Nei. Det funka bare sånn passe med trening og affirmasjoner i dag. Jeg er fortsatt preget av savn etter mine herlige sønner, så jeg gjemmer meg på sofaen i kveld. Søs og barna har dratt hjem, og jeg har låst døren. Jeg har ingenting ute blant folk å gjøre i den slappe formen her. Bare hang opp non klær; rydda kitchen, og gjemte meg her, mens jeg venter på at Even og Mathias skal fylle huset med rop, latter, søl og flekker igjen.

 

Hva var livet uten unger? Det var bængshot ja, som Linda Vidala, men livet er så mye bedre nå. Særlig når de er hjemme. Hjemme her hos mamman sin 😍😍😍 

 

En dårlig dag .....må fikses dønn!

 

Du vet. Det er magisk. Når en liten tass på to år kommer mot deg med åpne armer og sier: "Mammaa. Esså gla i dæ!" 

Ja. Det er så magisk. Når åtteåringen din gir deg en klem og sier: "Du er crazy, du mamma. Og det hadd vært kjedelig hvis du ikke va crazy, så fortsett med det."

 

Jeg kjenner ikke til noe som er så dobbelt og tosidig som det faktum at man som aleneforelder trenger hvile og opplading, og det at man helst bare vil være sammen med barna sine hele tiden. Huset er så tomt uten dem, og jeg savner dem. Samtidig som jeg vet jeg trenger noen morgener der jeg sover til jeg våkner. Ferie rett og slett. Timer uten annet ansvar enn meg selv.

 

Jeg falt litt sammen da de ble hentet av pappan sin i går. Ble liggende på sofaen og bare glo. Tenkte det kom til å bli lettere i dag. Men det bare fortsetter. Jeg er ikke hel uten barna mine, og de trenger en uthvilt mamma. Ikke en mor som blir sur bare de maser litt. 

 

Prisen å betale for hvilen er det tomme huset. 

Og det at man ikke gidder å invitere noen heller. 

 

Så hva skal man gjøre med det. I know, I know. Det må en joggetur til. En joggis. 

 

Så jeg ligger her på sofaen med treningsklær på og psyker meg opp til en sånn joggetur da. Planlegger å skaffe meg slike endorfiner og sånnt i hue. Gratis. Det funker alltid, som å skru på en bryter. Så nå er jeg spent. Hodet er bomull og kroppen er skikkelig slapp. Humøret er døll, og alt er krøll. Og nei, det har ikke noe med bipolar å gjøre. Jeg hører på psykiateren som sier at friske bipolare også har dårlige dager. 

 

Så da er det straks på tide å fikse denne forbanna dagen, med endorfiner og dopaminer. Jogge til kinnene lyser rødt, og stole på naturens gang.

 

Er det ikke digg å lese at jeg også har dårlige dager? At jeg og må jobbe hardt for å oppnå lykkefølelse iblant? The human rase. Jeg er også en sånn tassi. Men jeg vet hva slags verktøy som må til for å endre det. Og noen ganger koster de verktøyene svært mye. Men det er verdt det når både kvelden og smilet kommer. Da vet man at treningen og affirmasjonene har funka. 

 

Sånn at jeg takler savnet etter barna mine bedre ❤💚💙

 

Dagens kur: sterk kaffe med noen biter mørk sukkerfri sjokolade oppi, joggetur, affirmasjoner i speilet, dusj og badekar ...så får vi se om det funker. Jeg oppdaterer!

Tok med barna til LYKKELAND for en dag

Annonse

 

Velkommen til Hunderfossen's store bildedryss her på forbipolene. Har du, som meg, minner fra barndommen's besøk i parken, men husker bare trollet og noen biler? I mange år trodde jeg Hunderfossen ikke var en park, for jeg husket jo ikke mer enn et stort troll og noen biler. På tide å friske opp minnene sammen med mine barn Even (2) og Mathias (8). Teksten fortsetter mellom bildene.

 

 

Å ta toget fra Trondheim til Hunderfossen var jeg spent på. Omtrent 4 timer hver vei, og vi skulle ta en tur retur på en dag. Hvordan skulle DET gå? Men det var ikke noe problem. Togturen gikk på et knips i den freshe familievogna med herlig lekerom for barna, og vi fikk over 5 timer i parken. Dette var gøy!

Les om togturen: http://m.forbipolene.blogg.no/1502268236_inngikk_veddeml_med_nsb_les_hvordan_det_gikk.html

 

 

Vi begynte med rafting, overlykkelige over å finne noe slikt i Hunderfossen! 

 

 

Da vi ruslet videre havnet vi rett oppi et morsomt skuespill på scenen i parken. Det morsomme var at Per og Pål rappet en låt de danset til underveis, til stor glede for både store og små. På bildet under er Smørbukk i ferd med å takke ja til fest med de underjordiske tussene. Det strømmet dunkdunkmusikk fra brønnen, og han hoppet uti det. Modernisert eventyrteater, yeah! Barnas dom: "tøft!"

 

 

Hils på Magnus Moen (bildet under) Han har sommerjobb i parken, og er smilende serviceinnstilt. Magnus bor i bygda rundt Hunderfossen, så jeg undrer på om vi kanskje får se han i Jakten på kjærligheten om noen år? Who knows? Denne traktorturen tok gutta mine to ganger, slik at jeg fikk sitte på den andre runden. Etter de hadde startet første runde så jeg nemlig voksne som satt på andre traktorer, bak ungene sine. Traktorgrønn av misunnelse fikk jeg lett overtalt gutta til en runde til. Vi direktesendte det hele inne på min facebookprofil (Helene Dalland). Den skal være åpen for titting.

 

 

Å se kidsa sine i en sånn ekte mercedes er bare gøy. Amazing søtt: 

 

Så ble vi sultne på en middag, etter en heftig tur inne i Soria Moria slottet (anbefales!) 

Til Mathias' store glede fant vi en ekte tacorestaurant. Sjekk menyen; Så enkelt og greit, og priser tilpasset småbarnsfamilier. Denne restauranten får seg litt gratisreklame, for jeg er jo ingen divablogger; jeg betalte for maten jeg også. Og jeg digget både den, servicen og lekeplassene for ungene😊🖒 thumbsupwithasmiley: du finner den til venstre for Soria moria 😉

 

 

Oiii, vi havnet inne i et LEKELAND! Et crazy et, der jeg også fikk leke meg: iiiik!

 

Hihi, bare; HIHI!

 

Tog, biler, traktorer og alt i miniatyr! We love it!

 

At minsten ikke kunne gjøre alt som storebror var stor nok til, var ikke noe problem for lillebror. Vi kunne leke oss over alt, mens Mathias tok en runde alene med de bilene som ikke var for lille Even  :)

 

 

Hva lærte vi til neste gang?

 

-De har basseng! Husk badetøy!

 

-Voksmuseum; det var vi for sent ute med å finne!

 

-Hyttene ligger rett nedom parken, hvorfor ikke sove ei natt der, bare for å rockenrolle videre i parken neste dag?

 

-...men bare for å oppleve en dag til. Å ta toget hjem til Stjørdal på kvelden var null stress.

 

-At vi mer enn gjerne kommer tilbake, anytime, og helst i juni eller august, for da er det lite kø.

 

Jeg linker deg videre til Hunderfossen's nettside, så du kan sjekke ut dine muligheter for å oppleve Norge på sitt beste nå i august: https://hunderfossen.no/

Når en mor tolker en mor fra en annen kultur ...kan det være greit å spørre

 

 

Hun har hijab. Jeg er blond. Hun er mamma til to jenter. Jeg er mor til to gutter. Hun sitter noen seter bak meg, vi skal snart oppleve noe merkelig sammen. En slags tankevekker. Våre veier krysses under sommerkvelden, på toget gjennom Norges land.

 

Togturen er så innmari vakker, og jeg er så glad. Men plutselig kjenner jeg klumpen i halsen gi meg vondt i magen. For; sitter hun virkelig der og ler av at toåringen min faller og slår seg? 

 

8åringen min har sovnet. Jeg har laget en seng til ham på to seter så han får hvile seg litt. Vi er på vei hjem fra Hunderfossen. Da skjer det. Lille vennen min faller rett ved setene våre, og velter utover masse kakao. Den utenlandske damen ler. Ja hun sitter der og ler og rister på hodet sitt. Jeg trøster gogutten min, og så tusler han tilbake til lekerommet. Jeg blir liggende på gulvet og tørke kakao med våtservietter, mens jeg tenker irritert inni meg:"Du ler av at ungen min faller og slår seg, og så gidder du ikke engang spørre meg om jeg trenger hjelp til å tørke opp!!" 

 

En følelse av å være irritert og såret løvemor velter over meg, og etter jeg har tørket opp kakaosøl og satt meg i togsetet mitt, blir sittende en stund og tenke. Hva om jeg tar feil? Enn om det er en misforståelse. Jeg har ingen rett til å hverken bedømme eller fordømme, og hvis det stemmer at hun satt der og faktisk lo av at ungen min fikk vondt og var uheldig med kakaoen sin, da føler jeg for å fortelle vennlig at det ikke var greit. 

 

Jeg satt lenge og sanket mot. Å spørre var vanskelig; men jeg kjente jeg måtte. Jeg hadde ingen rett til å dømme henne og gå ut fra noe slikt bare fordi vi kommer fra to ulike sorter røtter. Jeg ville heller prøve å være nøytral. Dessuten ville jeg spurt hvis det var en norsk dame også. Samme det vel, ingen ler av at barna mine får vondt.

 

Så jeg spurte. Høflig og med et vennlig smil gikk jeg bort til henne og satte meg. Jeg sa lavt: "Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du lo da min sønn falt på gulvet og slo seg her. Men jeg kan jo ta feil. Gjorde du det?" Jeg måtte gjenta, for hun forstod ikke helt. 

 

Med de hjerteligste øynene jeg har sett på lenge, smilte hun; før hun begynte å le en vennlig latter. Så sa hun: "Jeg fikk ikke med meg at han falt. Jeg satt og snakket i telefonen med headsettet, og hadde en film på pc'n samtidig. Det var en film som var komisk. Nei nei, jeg ville ikke ledd av sønnen din." Hun hadde nok ikke engang fått med seg hvor mye kakao gutten min sølte ut.

 

Nå fikk vi virkelig grunn til å le begge to. Og jeg ble så glad for at det hele var en kjip misforståelse. Jeg nekter å la slikt bygge seg opp til noe negativt, når jeg heller kan spørre. Etter en stund i hvert vårt togsete, snudde jeg meg mot henne, og vi lo enda mer av det hele. Lettet begge to. To mødre fra ulike kulturer med to forskjellige vinkler utfra et øyeblikk på toget.  

 

Jeg sa: "Bra jeg spurte!"

Hun sa: "Ja, haha, veldig bra du spurte!"

 

Jeg kunne ikke gjenfortalt denne historien dersom jeg ikke hadde spurt henne. For da ville den ikke vært sann. Da ville det hele kun vært en tolkning utfra en særdeles tydelig misforståelse. Nå skapte vi heller en sann bro mellom oss, og jeg kjenner at vi er like. Vi er mammaer begge to, og vi har det samme bankende hjertet for barna våre. 

 

På Trondheim stasjon sent en høstkveld hjelper en norsk kvinne en afrikansk lady med å lempe kofferter på en trillevogn. De humrer og ler, og har akkurat utvekslet personalia info. Snart finner Afrika Norge på facebook, og hvem vet? Kanskje møtes de i Vesterålen engang, der Sommerfuggel bor i vinterland med sine vakre sommerfuglbarn, og Norge har aner i sine røtter. 

 

Fordi jeg valgte å spørre, foran å tolke. Siden det er slik man bygger broer.

 

 

 

 

Drakk for mye på ferie med barna

 

 

Totally på tide å tenke seg om etter 3 bokser og to kopper. Jeg mener, virkelig. Det er kanskje allerede too much. 

 

Men det er litt med vilje også, må vite. 

For jeg vil at barna skal reise til Hunderfossen sammen med en opplagt mamma på toget i dag, og da funker slike energidrikker og kaffekopper som et eller annet noe slags oppkvikkende på et dovendyr. 

 

Jeg startet med to stk til frokost. Sånne små energidrikker. Så en til på vei til togstasjonen. Så kaffe. Så enda en kaffe. Ja. Det er for mye koffein, og da blir jeg så fin!

 

Jeg er ei innbarka koffeinkjerring, og tåler en god del før det blir for mye. Alkohol rører jeg ikke, for jeg er avholds og fornøyd med det. Så det er caffein for alle penga. 

Men nå har jeg drukki mye koffein, så jeg må bremse litt. 

Den eneste lasten jeg har skal visst "forlenge livet" har jeg hørt. Men kilden er meg ukjent, så det kan jeg ikke påstå.

 

Inne på Hunderfossen rusa jeg meg på sukker også. Er man på ferie så er man på ferie. Lavkarbomamma også. Softis med tuttifruttistrøssel betyr waaay over limit for denne prippenfisen. Jeg kjenner det godt, for å si det sånn.

 

Happymama on the train ihvertfall. Noe så reingæli! Skål i kaffe og say hey, trallomdei! Ferie med ei mor som har drukki litt i overkant mange kaffekopper og energidrikker, samt ruset seg på ei sukkerbombe, er visst awesome, i følge to aktive gutter på togtur 😂

Inngikk veddemål med NSB, les hvordan det gikk!

 

Det var onsdag 9.august, og man kunne ane høst i lufta. Det var på tide å inngå et aldri så lite veddemål med NSB. Nærmere bestemt med markedsansvarlig Terje Fossum. 

 

Fossum veddet på at jeg, siden jeg hadde med meg mine sønner Even og Mathias på henholdsvis 2 og 8 år, ikke kom til å få særlig tid for meg selv på togturen fra Trondheim til Hunderfossen. Jeg kom til å få mer enn nok med å holde følge med barna, mente han. Jeg veddet imot. Men dog usikker; hva om han hadde rett? Enn om hele turen ble et eneste langt og hektisk surrisarium av barnegråt, løpeturer hit og dit og stressetistress? Jeg håpet inderlig at jeg vant dette veddemålet.

 

Mitt vitne ble togkonduktør Jan Erik Strøm, som du på bildet over kan se holde Terje Fossum og meg i en thumbsup.

 

For her sitter jeg i familievogna og puster rolig og avslappet. Barna er sammen med de andre ungene borte i lekerommet, der de tegner, klatrer, leker i tunnell, ser tegnefilm og koser seg. 

Jeg drikker kaffe, skriver og nyter utsikten.

Vi har passert Oppdal, hvilket betyr laftede hus, bekker, elver og grønn flora. 

 

 

 

Jeg vant altså veddemålet, selv om jeg selv trodde jeg kom til å tape. Her inne i familievogna står tiden stille, mens toget suser gjennom Norges vakre landskap. Alt jeg som mor behøver å gjøre, er å skifte bleier og gi dem mat. Utover det kan vi bare kose oss til hunderfossen alle tre.

Innimellom kommer de bort til meg og sier: "Mamma, kooos!" For de er så glade og fornøyde at de strør rundt seg mer mammakoser og mutternklemmer. Aaah! Livet er skikkelig digg! Den eneste rampestreken jeg har vært utsatt for hittil var da lille Even absolutt skulle være med mamman sin på toalettet. Bare for å trykkåpne døren før jeg var ferdig, til stor glede for køa utenfor.

 

Bestill deg en tur med NSB, og smak på Norge bit for bit. Kanskje beat for beat med musikk på ørene? Uansett er du velkommen til å reise på den mest miljøvennlige måten du kan, bare klikk deg inn på lenken under:

https://www.nsb.no/

 

 

Jeg savner deg

 

 

Ingen ser

 

Du sitter der og ber

Men ingen ser, ingen ser.

Mørket er en ravn,

og snart er du et savn.

Hvordan kunne de

snu seg og si

at du er utenfor

i mørket med alle dine sår?

Mens årene går, årene går.

 

Du tar grep

om et ensomt rep.

Men så kommer jeg

og stanser deg.

 

Jeg skulle ønske historien var sånn.

But you're gone gone gone.

 

Jeg kan

møte deg i drømmeland.

Skyggene danser

og grensene får nye sjanser.

De viskes bort i tåkeland,

så jeg kan, jeg kan

møte deg i drømmeland.

 

Ingen ser deg i det døden vinner.

Ingen ser at du forsvinner.

Du satt alene der og ba

Det var det de sa.

Men ingen så

deg gå.

Millionær på blogging

 

Them bucks, oh the money. Alle tenker penger, for det er noe vi alle trenger. 

Jeg også. Jeg handler heller billigmerker der jeg ser gull. Og med gull mener jeg de produktene som faktisk er best i test, eller awesome anyway. Som dusjsåpe til 6 kroner foran dusjsåpe til 30 kr. Jeg greier bare ikke å fatte hvorfor jeg skal kjøpe den til 30 kroner, når jeg får 5 dusjsåpeflasker til den prisen. 

-"Men du tjener jo millioner på bloggen, Helene, hører jeg rykter om. Du behøver vel ikke tenke på hva det koster?"

 

For det første: Hvis jeg noensinne blir millionær, kommer jeg fortsatt til å kjøpe dusjsåpe til 6 kroner, og blir like ren av det. Kanskje har jeg en litt fin keramikkdispenser å helle det over i, men 24 av de 30 kronene kan jeg heller gi til noen som behøver det.

For det andre: Ja. Du har rett. Jeg KUNNE kontaktet de svindyre klesmerkene og halet inn bloggavtaler som ville gitt meg god lønn, men jeg bruker jo ikke kostbare klær. Og jeg elsker å handle i bruktbutikker. Dessuten ønsker jeg ikke å være noe forbilde for ungdommen som selveste luksusfella her self. Jeg står for miljøvennlig og økonomisk bærekraftig kreativitet. (Ikke fått med deg Leonardo' De Caprio's dokumentar om global oppvarming? Jeg tror den heter "Før syndefloden")

 

Jeg vil at du skal handle brukte jeans til 50 kr paret. Jeg vil du skal saumfare bruktbutikker og kjøpe vaser og duker der, heller enn å la deg friste til å handle det som dyre merkevarer i en nettbutikk gjennom min blogg. Her er det begrenset med hva jeg reklamerer for, og det meste handler om opplevelser. Det du kan handle på Erotikk 1 som du kan finne banner om her, kan du ikke handle brukt, hostkremt; og miss organic dealer deg miljøvennlige produkter. Lenger har ikke jeg kommet hva angår business, annet enn lett samarbeid med diverse arenaer omhandlende opplevelser. Som en vakker togtur over Dovre med NSB. Eller en dag i Pirbadet. Det er bare det at jeg ikke er noen diva, og har heller aldri vært noen dronning. Det har seg slik at disse samarbeidene ikke handler om penger. 

 

Jeg kan ikke love dere at jeg ikke kommer til å tjene mer penger på bloggen enn den lønna jeg hittil har fått utbetalt av blogg.no, men jeg kan love dere at jeg har mange grenser som jeg aldri kommer til å krysse, som blogger. Jeg ser en klode som lider, jeg ser usikre tenåringer foran hver sin skjerm. Jeg er ikke med på at vi skal handle så mye mer kostbart søppel nå. Hvis det koster meg en tilværelse som millionær å heller velge å oppfordre mine lesere til å handle på bruktbutikker enn å reklamere for å gjennom store bloggavtaler tjene meg rik ....da lever jeg heller fra hånd til munn; enn å miste meg selv.

 

For jeg trenger intet luksusliv. Jeg trenger morgendagen. For jeg vil leve lenge, sammen med alle de jeg elsker. Jeg vil våkne til mine barns smil, og juble over å få en ny dag med dem. Selvfølgelig vil jeg tjene penger så jeg kan ta dem med til fjerne strøk some day. Men jeg har det ikke travelt. Vi har det så godt. Vi har hverandre, og det er helt mega. 

 

Hvilke penger kan vel måle seg med en hyggelig kveld her på Lykketoppen sammen med Helene N og Dianelys? Ingen millioner kan kjøpe meg venner. 

Og er det i det hele tatt vanlig å legge seg borti hva andre tjener og ikke? Han som spurte denne gangen var høflig, og det var helt ok at han spurte. Jeg tenker mer på de han har hørt det fra. Snakker de om hva de selv tjener i samme slengen? 

 

Jeg tjener selvrespekt på å beholde mine grenser som blogger. Det er min formue, og min rikdom er mine barn. Skatten min er mine venner. Jeg har tenkt å ta godt vare på alt jeg har, og det bugner i brystet av takknemlighet: jeg er jo så innmari rik, akkurat sånn passe slik som vi har det nå.

 

 

Hvem i alle dager er Sondre og John?

 

Ja hvem søren er det jeg har menga meg med nå? 

 

Altså. Jeg skulle handle fløte og funlight. Mens dagen grydde fikk jeg en idé. Hvorfor ikke hive seg på Harrybussen og ta turen til Sweeden? Storlien here I come. Jeg tok dagens telefoner mens jeg gikk ned til Stjørdal sentrum, og lyttet til musikk innimellom skravlingen. 

 

HarryHelene satte seg på bussen sammen med HarrySondre, som tilfeldigvis også skulle på Harryhandel i dag, og vi begynte å prate. Det første Sondre lurte på var om ikke jeg tjener millioner på bloggen nå. 

Nope. Jeg forklarte at det skulle tatt seg ut hvis jeg som handler brukt, plutselig skulle reklamert for luksusfella her på forbipolene. Men jeg er flink som fy med penger, så økonomien passer meg fint uansett. Jeg lider ingen nød. Vi pratet i vei om alt mulig, til jeg skulle sjekke telefonen. Jeg sa:"Hvem søren er dette?" For på facebook hadde en av mine faceless friends skrevet: "På vei til Sverige du å ja?" 

 

Jeg leste meldingen høyt for Sondre, og stusset fælt på hvem denne facebookmannen kunne være igjen nå da. Hadde han sett meg gå på bussen?

 

Så snudde han seg, mannen som satt foran oss, og sa:"Hehe, neimen det e mæ chu!" 

 

Rett og slett var det en kjempetrivelig herremann John fra Trondheim, som jeg hadde på facebook gjennom Marie, min venninne som nylig flyttet til Finnmark. 

 

Nå har vi hatt en skikkelig arti tur til Sverige, og pratet løst og ledig om alt fra sukker til barn. 

 

Stjørdal tar form foran oss, og det er på tide å innse at høsten er her. Og det er vel ikke så ille. Ikke når du har vært på verdens gøyeste harryhandel med Sondre og John. 

 

Folk flykter fra fattigdom, og du skryter av bilskilt til 9000 kr?

Kontrasten i nyhetene er for stor til at jeg kan unngå å skrive om det. Kanskje er det fordi jeg ikke har fått sett nyheter på over ei uke. Jeg har vært uten antennesignaler i noen uker, og selv om vi de siste dagene har hatt ny dekoder; har jeg vært mamma. Alenemamma. Nå er rikdommen min hos pappan sin. Begge gogutta mine. Jeg kunne mista alt annet. Bare for Guds skyld ikke sønnene mine. 

 

Jeg retter putene bak ryggen, og setter meg til med fjernkontrollen. Har akkurat spist løvbit med soppstuing, og drukket funlight saft attåt. 

 

En mann fra Danmark ved navn Rasmus har laget en reportasje om mennesker på flukt gjennom ørkenen. Mot Europa. De menneskene har ikke noen TV. Ingen puter. Ingen fjernkontroll. Ingen funlight saft. Ingen kjøttmiddag. Og hvis de kommer seg til Europa, holder det å samle flasker. Da kan de sende tre kroner dagen til familien sin i hjemlandet sitt, og det holder for å forsørge de de reiste fra.

 

Etterhvert dukker en ny reportasje opp på skjermen, en reportasje som gjør meg så kvalm at jeg trykker bort hele nyhetssendingen. En norsk fyr står og gliser foran bilen sin, og forteller at han har brukt 9000 kroner på et bilskilt. For pokker: Et bilskilt med tre latterlige bokstaver, verdt omtrent ni år med forsørging av en familie i en helt annen del av verden. Skal jeg ta det skiltet seriøst? Seriøst irritert, blir jeg. Ingen kanal fortjener meg som seer ved å vise noe så luksusteit rett etter noe så alvorlig som mennesker som dør av, og flykter fra, fattigdom. 

 

For selv om jeg på mange måter er enig med Listhaug i at de bør få hjelpen sin i hjemlandet sitt, fordi vi totalt sett har en økonomi som kommer til å falle hvis vi blir for mange her, har jeg et hjerte. Og jeg synes det er latterlig; sååå innmari respektløst, å peke på et bilskilt til 9000 kr når vi nettopp har sett sannheten: flere mennesker dør mens de flykter fra fattigdom og krig, både i havet og i ørkenen. Verden er syk. Jorda har ikke bare feber, men kreft. Og akkurat 9000 kroner kunne kurert en del av det, fremfor et nytt framtidig tilskudd til de fem svære søppeldyngene som daglig bygger seg opp i verdenshavene: et bilskilt. Ja, det er fem havdynger nå, ikke fire.

 

Det er så lenge siden jeg sluttet å ha lyst til å kjøpe meg ting. Så lenge siden jeg innså at jeg ikke ble lykkelig av å handle nytt stasj. Aldri har jeg vært opptatt av dyre ting, status og luksusfasade, så dette med å ikke leve som en snylter av en blindpassasjer her på kloden, faller meg naturlig. Og når jeg ser mennesker på flukt på TV'n vil jeg kunne se dem i øynenene hvis jeg møtte dem om en time i virkeligheten. I det nyheten glimter til med sannheten om tilstanden på kloden der jeg bor, føler jeg at jeg respekterer disse menneskene. Hver gang jeg rusler gjennom en gjenbruksbutikk og faktisk virkelig tenker meg om før jeg kjøper noe der også. Hver gang jeg ser på sminken min, som er veldig vedlig lite og sparsommelig, og som jeg sjeldent oppgraderer. Noen måneder dropper jeg å kjøpe nytt; men graver lipfinity med qtips, og bruker øyenskyggen selv om den er knust. Øyenkremen klippes i to, og brukes til siste klatt er oppbrukt. Hver gang jeg ser på alle bildene på veggene mine, malt av min pappa, føler jeg at dette hjemmet er personlig. Hvorfor handle nye bilder? Jeg skal ha disse maleriene resten av livet mitt. Alt av møbler har jeg skaffet brukt, unntatt TV'n; senga til Even (som han har arvet av storebror), gjestesenga og oppvaskmaskinen, som ble innkjøpt for lenge siden. Jeg er så stolt av meg selv, for jeg lever nøkternt, og føler meg kjemperik som får være mamma. Som i det hele tatt har et hjem. Som faktisk har over tre bukser. Som har mat. Rent vann å drikke hver bidige dag. Dusj. Badekar. Seng å sove i. Tenk at jeg kan kjøpe yndlingspåleggene til Even som er kaviar og skinkeost? Tenk at Mathias får pepperonipølse på brødskiva si? Vi er rike, føler jeg. Og jeg har ikke det problemet at jeg behøver å shoppe for å være lykkelig. Når jeg handler, har jeg skrevet liste over mange dager, og handler bevisst. Lykke har jeg i massevis fra før. 

 

Jeg skal ikke sitte engstelig og trist på et lasteplan i ørkenen i natt. Jeg skal be min takkebønn som vanlig, men jeg skal ikke be om å ikke bli overfalt av en kriminell bande i ørkenen i natt. I natt er barna mine trygge. Vennene mine er trygge. Jeg er trygg, og alt jeg kan gjøre er å takke høyere makter; og gråte over en verden så urettferdig, at jeg nesten ikke kan tro det. 

 

Flytte fokus. Jeg synes vi alle burde flytte fokus, fra det lokale bilskiltet til den globale nøden. Vi kan vel greie oss uten tulleluksus som personlige bilskilt, og heller tenke i andre og mer kollektive veibaner, hva? Den store fellespotten kunne blitt betydelig stor nok til å hjelpe de fattige i hjemlandet deres, dersom vi alle valgte bort bilskilt, godterier, potetgull, dyre lamper og andre jålerier. Bare ikke kom og prøv å imponer meg med dyre ting, når du kunne imponert meg med fruktbare idéer som kunne rettet en hel by i et uland. 

 

Kjære Sophie Elise, takk for at du blogger om gjenbruksbutikker ala vintage. Please bruk din stemme mer omkring dette, du som når så mange.

Kjære andre toppbloggere: Verdenshavene er fulle av søppel, og mennesker flykter fra fattigdom og nød. Vi behøver ikke reklame om mer stæsj nå. Jeg synes vi behøver fokusendring. Veldedighet, gjenbruksbutikker og en smart håndtering av offentlig påvirkning. Ikke nye klær, og ikke mer make up, men renhet og ørlighet for moder jord.

 

 

Alle vet om mine nye venner: Gjett hvem de er! 😉

 

 

Jeg dænger noen fluer. Nå har dem blitt for mange, og alle skulle de sutte på meg. Jeg er ikke fluofil, så jeg tar frem den svæææære smekkeren jeg kjøpte her om dagen for 19 nyttige kroner, og dænger løs. Nå ligger de under TV'n, og jaggu hører jeg ny surrelyd rundt ørene mine akkurat nå. Pokker. 

 

Apropos dyr, leste jeg her om dagen at kråkeslekta, med skjærer og ravner og hele pakka, er skikkelig intellegente. De belønner folk som er coole med dem. Driter ned bilene til de som hoier og kauker mot dem, som hevn, og gir gaver som glinser til de som gir dem mat. De som lar dem være i fred. Da skjønner jeg hvorfor de angrep meg den gangen jeg jogget ned i Sandskogan her i Stjørdal, de to forbanna ravnene. Derfor har jeg bestemt meg for å bli venn med alle i kråkefamilien som jeg skulle støte på. Hell yeah, jeg vil heller ha sikkerhetsnåler og foliebiter i gave, enn dritt og flyvende angrep. 

Smuler. Smuler! Jeg skal sørge for å alltid ha smuler i lomme. 

 

Nå tror du sikkert at jeg tuller og prøver å være morsom? Vel. Da kan jeg fortelle deg at alle som kjenner meg vet at jeg mener det. Jeg kødder ikke. Jeg skal selvfølgelig bli kompis med hver jalla skjære, kråke og ravn jeg ser. Heretter skal jeg det, nemlig. Må bare vente til jeg hører dem skrike der oppe. De to nede i Sandskogan kan jeg bare glemme. De kommer til å hate meg til evig tid. Jeg leste nemlig om en viss superhukommelse også. De glemmer aldri. They never forgive!

 

Sånn går det når jeg akkurat har landa i sofaen etter å ha hatt barnefri i en time; jeg tenker kråker. Nå skal jeg ha barnefri i ei hel uke, og barnefar og jeg tok en kaffekopp og en prat, før lille Even villig ble med i pappabilen. Minsten var nok skikkelig lei av denne kråkemora nå.

Jeg er litt i barnefrisjokk, sikkert. Myrder fluer og planlegger å bli venner med fugler. Mm. Hmm. Da vet jeg det er på tide med litt space og tid for seg selv.

 

Hvis jeg ikke husker feil, holder det til et par skrikende fugler i nærheten her. Bare det ikke er de samme som stupte etter meg i Sandskogan den gangen. Etter det jeg leste, kan de virkelig følge godt med der oppe fra, og de husker hvem de driter i, mohaha! Tenk det? Dessuten var det noe fugledritt utenfor her, så jeg. På barnevogna og greier. På tide å finne frem smulene og prøve så godt jeg kan. Jeg skal herved bli ei sånn trivelig gammel fugledame. Akkurat som hun i parken i filmen Hjemme alene. 

 

For NÅ! Nå ER jeg faktisk hjemme alene! Selveste fugledama er hjemme alene, og det kommer ikke akkurat til å skjære seg, for å si det sånn! Hell no, nå er jeg og mine nye venner klar for action ;) 

Vi laget hus til kattungene i dag

 

 

En sånn lazy saturday. Finne på da tro? Jo, med en sånn bippemor til mamma kan det meste skje. Hvorfor ikke lage små søte hus til kattungene? Noe måtte vi jo gjenbruke pappeskene dekoderen som kom denne uken var pakket inn i!

 

 

Vi satte i gang med saks og gaffateip, og storkoste oss med å male de to husene etterpå.

 

 

Der ble mer interessant for lille Even å male hånda si. Helt ok det. Vi har både såpe og krane med vann i.

 

 

Husene ble hippie, selvfølgelig. Vi bor jo på Lykketoppen.

 

 

Den lille tassen her likte det store huset i ca tre sekunder før han ruslet ut. Det luktet sikkert søstrene Grene av det rare huset. Fysjom. Han skal forresten bo hos søstra mi sammen med sin kompis redhead whitenose om noen uker. Kommer til å savne dem, men vi får jo følge de resten av livet, så det er knall. Heidi A og Janne O, 2 to go. En skal bo her; så vi har en til dere hver ;)

Ps: Ingen diva her i huset, kan dere se på den nymalte fingeren min på bildet under 😉

Ekskludert i sitt eget land

 

 

Hvordan skal jeg skrive dette uten at det virker som jeg sutrer. Jeg har skrevet om temaet før, og mener selv jeg har greid å holde en balansert og høflig tone. Det et min intensjon, å prøve å være nøytral, og akseptere at det ikke er alt jeg forstår.

 

Det er bare så merkelig. Å være utlending i sitt eget land. Når man er den eneste hvite blant 7 rekkehus. Det føles så rart, når storesøsteren til den ene jenta henter lillesøstra si fra leken med den lille lyse guttungen min, som blir sittende igjen alene. Når hun må holde seg til å leke med de andre med hennes hudfarge, og jeg ser moren til jentene følge nøye med. De snakker sitt språk, men hva er vel mer tydelig enn kroppsspråk?

 

De får ikke komme inn til oss. Foreldrene deres nekter dem å komne inn hit. 

De får kjeft hvis de tar imot is når jeg lar gutten min spandere på dem fra isbilen. Jeg tenker at kanskje han får seg litt venner her da. Han har en venn her, men ingen av de andre ser ut til å få lov til å knytte noe som helst bånd til ham. 

 

I ettermiddag hadde tre familier samling på plenen på hjørnet. God mat og drikke. Den hvite alenemamman jeg, og min sønn, var ikke invitert. 

 

Jeg gidder ikke spekulere i om det er fordi jeg spiser svinekjøtt. Eller om det er fordi jeg som kvinne ikke er tildekt. Eller om det rett og slett er fordi jeg ikke har noen mann. For to av familiene er ikke muslimer, så de spiser svinekjøtt. Men de er mørke i huden sin og dermed inkludert. Jeg er ikke mørk i huden min. Gidder ikke prøve heller. Er ikke noe glad i å sole meg. De burde ta meg som jeg er, og ikke ekskludere meg kun fordi jeg er en hvithudet alenemamma. 

 

Jeg synder. Klokka fem på ettermiddagen bestemmer jeg meg. Jeg og sønnen min skal ha det gøy mens vi venter på en venninne av meg. Jeg henter Harman/kardon-vennen min. Dvs min sabla bra høytaler som fulgte med da jeg endret abonnement. Den funker fint. I det siste har vi måttet tåle en del bråk i nabolaget, samme hvor mye småttisene skulle ha sovet. Jeg har fått god hjelp fra flyktningetjenesten i denne allrighte kommunen til å roe dette. 

 

Men nå var klokka 17.00, og på tide med kids party på trappa. Jeg vrengte opp Åge og Terje, og Even og jeg danset; lekte oss og lo på uteplassen. Når man ikke er invitert, eller i det hele tatt inkludert fordi man er den eneste hvite og i tillegg sommerkledde alenemoren, må man være kreativ for å beholde stemningen. 

 

Nei jeg mener ikke å klage. Ja, jeg får lyst til å gå bort og spørre hvorfor jeg og mine barn aldri blir inkludert. Men jeg har spurt om det en gang for mye, og vet hva som da skjer. Jeg blir stående der som en klovnedust. De himler med øynene og ser rart på meg. Småler litt. Pirker i grusen. Og jeg blir den rosa elefanten i nabolaget "ingen ser". Eller de snakker irritert til meg og latterliggjør meg.

 

Så skummelt dette kunne vært for hue mitt, dersom jeg var en ensom dame uten særlig med venner. Heldigvis har jeg venner. Takk og pris for det. For hvis du tror dette handler om å bry seg om hva andre mener om deg, tar du feil. Dette er noe helt annet, og jeg nekter å fylle rollen som ghettoens hvite hakkekylling. Heldigvis er vi kun innom et kommunalt rekkehus for en periode. Til jeg får tatt opp et lån når den tid kommer, og kjøpt oss noe i et trivelig strøk. 

 

I mellomtiden er det best for barna mine om jeg er høflig og tålmodig med naboene. Og det er viktig for trivselen til ungene mine at jeg overser de målende blikkene fra tildekkede kvinner en glohet sommerdag. Men jeg makter ikke varmen, og kler meg norskt. Sånn er det. Og så er det jo ikke helt ille, når min nærmeste nabo fra Cuba her er ei knalldame som jeg akkurat nå sitter på terrassen og skravler med, sammen med ei venninne til. 

 

Så heldig jeg er, som står i nettopp den livssituasjonen jeg gjør. Som jeg håper det ikke bor en ensom norsk alenemamma et annet sted i dette landet, uten venner, og med naboer som ekskluderer henne fra nabolaget på grunn av hudfargen hennes. Da sender jeg henne en varm klem.

hits