Den nye looken 😨😉😁

 

I'm with some crazy people, and I'll tell you / show you all about it tomorrow ;)

Men før jeg stuper videre inn i kvelden: hva synes du om min nye look? Jeg liker den for øyeblikket, men det kan jo hende at den endrer seg ytterligere i løpet av kvelden. 

Jeg lover å komme tilbake til denne lookgreia i morgen. Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive, for dette er en av livets bedre sommerkvelder, and I need to go with the flow 'nd the crazy people 😉😉😉 GOOOD HELG, and remember to have some FUN! 😎😁😉
 



 

Muslim forlangte at norsk kvinne på bussen burde dekke seg til



 

Det var på Kristi himmelfartsdag at fotograf og blogger Lena Andreassen satte seg på 60bussen fra Vippetangen i Oslo. Hun hadde fri fra jobb som resten av landet, og var eneste passasjer. Lena ville bruke dagen på å fotografere, og hadde avsluttet en fotorunde ved Akershus festning, før hun nå skulle innta Botanisk hage på Tøyen. En typisk norsk, respektabel og seriøs kvinne som har vokst opp i Oslo med shorts og t-skjorte på varme sommerdager. Slik anstendig kledd var hun i dag også, der hun satt og gledet seg til å fotografere flere blinkskudd.

 

Ved Jernbanetorget fylles bussen opp, og Lena er plutselig den eneste damen på bussen uten hijab. Den eneste norske. Høflig oppdratt som hun er, benytter hun sjansen til å tilby det ledige setet ved siden av seg. Hun skal til å reise seg opp, og sier til en kvinne med et vennlig smil: "Du kan få sitte her. Jeg skal av om to stopp uansett."

 

Da bøyer en stor dame seg over henne, og sier bestemt og med sint blikk: "Du, jeg synes du skal dekke deg litt til, jeg!"

 

-"Vet du hva. Jeg ble helt satt ut, og det føk tusen tanker gjennom hodet mitt. Det var som om hun stakk meg med en kniv." forteller Lena.

Det sitter langt inne å innrømme det for den tøffe norske damen, men hun begynte nesten å gråte der hun befant seg på en buss i hjembyen sin som hun vokste opp i. Lena greide ikke å svare. Klarte ikke å forsvare sin typisk norske klesdrakt på grunn av sjokket, så hun hoppet av bussen to stopp før hun egentlig skulle av, med vondt i magen og tårer i øynene.

 

-"Jeg har en homofil kompis som ikke kan leie kjæresten sin i hånden når de går gjennom visse deler av byen." Sier Lena stille. Nå kan hun heller ikke sette seg på en buss i Oslo med vanlige norske klær uten å bli trakassert og mobbet. Var det omvendt, og Lena ba denne damen ta av seg hijaben sin, ville hun blitt dømt for rasisme. Er det da rasisme å be en norsk kvinne dekke seg til? Hvor mange nordmenn opplever denne stille, sure vinden av skarpe kommentarer fra mennesker som får være her i det trygge landet vårt sammen med oss?

Til kontrast skryter Lena av naboene sine fra Libya og Erithrea. De har tre koselige barn, og oppfører seg skikkelig trivelig og vennlig mot henne. Lena elsker andre spennende kulturer, og forventer naturligvis at folk fra andre kulturer også skal elske og være åpen for den norske kulturen.

For her sprader vi rundt i de samme shortsene, tskjortene og bikiniene som mødrene våre også kledde seg i. Vi minnes varme deilige somrer i behagelige klær fra vi var små barn. Her i vår felles hage har vi for lenge siden bestemt reglene og kleskodene.

 

Hva mener DU? Er det greit å be en norsk kvinne dekke seg til ute i vårt offentlige rom?

Slik takler du folk som fucker med tida di



 

Et liv. Sekunder. Minutter. Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Og er man heldig: tiår. En bit av deg bør verdsettes, for du har dårlig tid. 

 

Et sted i livet bør du lære det faktum at alt handler om at du alltid har et valg. At alt er ditt eget ansvar. Kun du kan velge å la noe såre deg. De kan ikke bryte seg inn i hodet ditt og såre deg. Du må velge å la det skje. Å dukke litt ned i skuffelsen og felle et par tårer er lurt, fordi det renser ut smerte; men utover det kan det beste for deg være å velge tanker som gagner deg selv best.

 

En gang kjente jeg en dame som bodde i nærheten av meg. Hver gang vi møttes, og det var ofte, sa hun: "Jeg kan komme til deg i kveld. Vi sees da." 

De første kveldene laget jeg god mat og te, ryddet og vasket og hadde alt klart. Noen ganger dusjet jeg ekstra lenge og sminket og pyntet meg, klar for en koselig og fresh prat. Andre ganger takket jeg nei til avtaler med gode venner fordi jeg skulle ha besøk av henne. Jeg tok av min dyrebare tid, og satte av tid til en person som ga totalt blaffen i å verdsette timene mine. Hun kom aldri. Hun dukket bare opp da det passet henne å bruke litt tid på meg. Men aldri da hun sa hun skulle komme. All maten jeg laget og alt husarbeidet jeg brukte energi på i forkant av disse kveldene, var bortkastet.

Jeg kunne kjenne det irriterte meg. Ble lei meg og følte meg både oversett og bortprioritert, men bestemte meg raskt for å ta tilbake herredømme over min tid. Jeg sluttet å vente på henne. Hun fortjente ikke så mye som et sekund av mitt liv. 

Jeg kunne velge. Hadde to valg. Jeg kunne la henne styre følelsene mine ved å tenke at jeg var mindre betydningsfull som ikke engang var verdt å holde avtale med, og dermed føle meg såret. Eller jeg kunne velge å tenke at min verdi ikke defineres av mennesker som aldri greier å si fra at de ikke kommer som avtalt likevel.

Jeg valgte det siste. Hun får ikke styre følelsene mine. Jeg venter aldri på henne lenger, og bruker tiden min på folk som gjerne vil finne på gøy sammen med meg.

 

Har du shava deg, sminka deg, pynta deg og forberedt deg, og så blitt "avglemt"? Fucker fuckers med tida di? Det er greit en gang, ikke sant. Alle kan glemme. Men skjer det to ganger har vedkommende allerede stjålet flere timer av ditt verdifulle liv, og du har kanskje avlyst avtaler med spennende mennesker som du heller kunne brukt tiden din på enn å sitte å vente. Slike mønstre tyder på en tidstyv av en timefucker.

 

Tenk tilbake. Du greide deg fint før du møtte denne personen.

Cut the wire. Det eksisterer et bånd mellom deg og vedkommende, og du holder respektabelt og høflig i den ene enden. Den andre enden henger løs, fordi "vennen din" gir blaffen i å holde fast i båndet. Kutt på midten slik at h#n ikke kan piske deg med flere skuffelser.

Det er mange måter å gøre dette på. Så mye forskjellige relasjoner eksisterer mellom mennesker, og blant de som ikke funker på grunn av manglende respekt, finnes den fellesnevneren at det stjeler av både tiden og selvrespekten din.

Kanskje skulle du passe barn, og hadde kjøpt inn små gaver og ekstra mat i skapene. Så fikk du beskjed i siste liten om at det ikke ble noe av, uten særlig gode grunner. Toppers det, men de kunne sagt fra før du blakket deg på forberedelsene. Så har du "venninnen" som avtaler skravlekveld i stua di, og der sitter du og venter.

Du skal ikke bruke livet ditt på å vente. Du skal ha så mye respekt for deg selv at du skal kutte slike bånd. Det handler om å fjerne ditt eget selvbilde fra disse menneskene`s respektløshet. At de gir blaffen i deg, betyr ikke at det sier noe som helst om akkurat deg. Men det sier en del om grensene dine. Signalene vi sender ut er det vi selv som er ansvarlige for; det er vi selv som viser andre hvordan vi vil bli behandlet.

 

Derfor skal du begynne med å gjøre deg selv lykkelig. Skaff deg spennende vennskap, tid til hvile og Space til tidtakende prosjekter. Sørg for å bli så glad i deg selv at du blir din egen aller beste venn. Det er greit å si: "det passer dårlig i kveld. Ring meg i morgen du," når du vet at vedkommende aldri kommer til å ringe. Først og fremst må du jo redde tida di, så ingen dreper i hjel timene dine. Gå aldri mer med på avtaler, men be dem ringe i morgen. Slik tar du tilbake de delene av livet ditt som du aldri mer skal la noen stjele fra deg.

 

Bestem deg for at ingen skal få fucke med timene dine. De timene får du aldri tilbake. Derfor er det som å drepe en del av livet ditt når de aldri dukker opp og aldri sier fra at de ikke kommer til å dukke opp. Tving tankene over på noe annet enn vedkommende, og finn på noe gøy heller. Du er menneske, så du kommer til å bli litt plaget av små tanker omkring skuffelsen, men bare peil over på sideveier til du havner på et spor der personen er glemt og fortrengt. Gjør noe fysisk. Dra på besøk til en god venn, vask hjemmet ditt, tren, gå på kino eller gå en lang tur med ei venninne og prat om alt mulig annet enn timefuckers.

 

For det du fokuserer på får du mer av.

Og timefuckers, ...vel, vil du miste flere drepte timer og stjålne minutter? ;)

Jeg hadde så sosial angst at jeg gjemte meg under dyna



 

Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

 

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

 

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

 

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene's hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om ;) 

 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene:



 



 

Toåring sjarmerte bussjåfør i senk, se hva som så skjedde



 

Han ligger der og triller noe mellom fingertuppene. Det er leggetid oppi mammasenga siden muttern ikke har noen mann å ta hensyn til, og gullgravinga er godt i gang. Jeg ser gullklumpen ramler ned.

 

Så ligger han der og blunker. Da ser jeg det. God damned, gullklumpen har ramla oppå hans venstre øyelokk, og det er bare å utføre en av mammapliktene: snørrfjerning. Den havner på hånda mi, og alle parents vet at der sitter gullklumpen fast som vindus-slim. Noen minutter tidligere lå jeg der og tenkte på en fyr jeg synes er hot. Nå fighter jeg tidenes gullsnørr for harde livet.

Han "legger seg til å sove", før han plutselig skraper noen små fingre på armen min. "Sile sile hihi!"

 

Dagen har vært lang og spennende for en liten toåring. Frokosten ble spist i ro og fred foran Dora og pysjheltene, før det braket løs med en dupp i barnehagen. Han og sykkelgjengen hadde nok litt av hvert å styre med i kinderghettoen i dag.

 

Imens drev muttern og jogget nedi joggeskogen sin i sentrum, blant hundebæsjer og andre sikre sommertegn, mens hun tenkte på hva den lille sjarmøren smeltet hjertet hennes med på sengekanten i går kveld, da han sa: "Mårra banehagen shøpe is ættepå!" 

Jeg var ikke i tvil, etter en lang dag i barnehagen med kinderkollegaene sine, fortjente han en is. Så jeg løp hjem, trente en teit dans på stua mellom styrkestunts, og la ivei gjennom dusjen, før jeg løp videre for å hente knerten min.

 

Vi har alltid hatt med barnevogna på bussen, men i dag skulle han få føle seg stor og sterk som den 3åringen han blir i oktober. Ei hyggelig dame kjørte bussen, og Even satt der og skravlet om is, biler og farger på veien ned til sentrum. Han imponerte tydeligvis bussjåføren veldig, for hun smilte og skrøt av ham. 

 

Da vi skulle gå av bussen plinget hun ut en 20krone til min søte lille sønn, og sa: "Her lille venn, kjøp deg isen du har gledet deg til. Du er så flink, den har du fortjent!" 

Han ropte: "En PÆNGE!? HÅHÅ MAMMA!" og så slengte han slengkyss etter bussen, før han kjøpte seg en "sokoladeis" og koste seg skikkelig.

 

En bussjåfør? Hva det er? Jo det er ei dame med godt hjerte. For selv om toåringen min kanskje glemmer henne, skal denne mamman minne ham på det hver sommer når han vil kjøpe seg en is. Noen ganger er en tjuekrone verdt en million hjerter 😍

Du selger porno for menn, men har du glemt oss damene?

 



Warning: her kommer et såkalt grovt innlegg fra forbipolene.blogg.no. Det er bare det, at jeg mener det er grovere å forvente at vi kvinner skal tie.

 

Kjære unge mann, kioskansatte på Trondheim torg; husker du meg? Hun du garantert trodde hadde rømt fra en eller annen anstalt, eller i alle fall måtte lide av noe kvinnelig noe. Som pms. Eller noen andre former for hormonutbrudd. Kanskje det, men jeg mente det jeg sa, og du blir ikke kvitt meg så lett: tittei, her er jeg på internett også.

Stakkars deg, det var du som til slutt fikk spørsmålet. For så lenge har jeg villet spørre, i hvilken som helst kiosk.

Det var en vakker gråværsdag i Trondheim sentrum, og jeg fikk akutt behov for tyggis. Men da jeg vandret inn i kiosken der du jobber, ble jeg også påmint andre behov. Som vanlig lette jeg men kunne ikke finne, noe som jeg kunne bruke for å tilfredsstille de behovene. Blader i mangfold på rekke og rad. Fantastiske greier det altså, men det var kun nakne damer å se. Som vanlig. Nemmen hei, en nestennaken mann! ..ååja, for homofile det ja, Ikke ET ENESTE BLAD tilpasset MEG som KVINNE.

 

Åja, tenkte jeg; det KAN jo hende de har tatt til vett og husket meg: kanskje det finnes en vibrator å kjøpe da, i det minste.. 

Siden jeg ikke så noen, tenkte jeg at nå er jaggu tiden inne: det er år 2017 og noen må si fra at, heey, dere glemte damene! Vi har også behov!

Jeg la tyggisen på disken og fyrte løs mens jeg pekte på pornobladene: "Jeg ser dere selger verktøy for menn. Ja det kan jo alle se. Barna også. Men selger dere verktøy for oss damer?"

Du rødmet og hvisket: "Heeeh?"

Så jeg fyrte løs igjen. Enda høyere og mer tydelig, så du skulle høre: "Jeg ser dere selger verktøy for menn her. Du vet: pornobladene. Men jeg ser ingen blader for oss damer her, så jeg lurer på om dere selger vibratorer eller noe i den duren her da?"

 

Nå ble det vanskelig for deg, så jeg. Du så helt skremt ut stakkar. Det du sa skulle nok være et slags "nei", men jeg hørte ikke helt. Siden det ble så tøft for deg lot jeg det ligge, men jeg så deg da jeg snudde meg. Du stod med hendene foran munnen og fniste et eller annet til kollegaen din, en ung jente.

 

Jeg beklager at du måtte finne det ut på denne måten. At du fikk vite en slik travel dag på jobb, at damer også har behov. Ja dette var nok et stort gosh for deg, der du har gått rundt i din egen pornoboble og trodd at kvinner er fødemaskiner uten evne til å oppleve nytelse. Derfor var det nok et sjokk hinsides virkeligheten for deg, at et slikt kvinnevesen avslørte noe ganske annet. Noe så FREKT av meg, hva? For det er ikke i det hele tatt frekt av dere i butikkbransjen å GLEMME damer`s behov, lære ungdommene som handler hos dere at kvinner er avkledde objekter, mens menn tilhører en mer fornuftig arena. Shame on you.

 

Vi vil også kjøpe verktøy i kiosken der du jobber. Både avkledde menn og andre mer nyttige greier. It`s Natural, dude, tell your boss!

 

Sharing is caring for the WOMAN ;)

Bokanmeldelse: "Smil gjennom tårer" av Ingrid Anette Hoff Melkersen



 

Det nærmer seg sommertid, og TVskjermen kommer til å ta ferie. I den anledning tenkte jeg å bruke noen uker på en bokanmeldelse. Og hva passer vel da bedre enn å velge boka til ei jeg selv har skrevet om her inne på forbipolene? Nemlig forfatter, foredragsholder og blogger Ingrid Anette Hoff Melkersen med hennes "Smil gjennom tårer. 

 

Men hva i alle dager skjedde? På en to tre hadde jeg lest ei hel bok. Fordelt over 3 kvelder, fløy den gjennom hue mitt som en vind. En ting er sikkert; denne dama hypnotiserer deg. Hun tryller og trollbinder deg fra perm til perm. Ukene jeg skulle bruke på dette ble altså forvandlet til et par kvelder, og jeg sitter igjen og vil ha mer. Jeg ønsker at denne amazing forfatteren skal skrive flere slike lettleste bøker, asap! Jeg greier nemlig ikke å lese tungleste bøker, så dette var rene godteposen for ei lesehoppe som meg.

 

Boken begynner med å stupe rett inn i en utfordrende ungdomstid, der Ingrid som 16åring får beskjed om at hun lider av Morbus Crohn, for så å bringe leseren gjennom flere visuelle bilder av Ingrid's barndom i Litjmarka i Hegra, rett utenfor Stjørdal i Nordtrøndelag.

 

Vi blir kjent med familie, slekt, venner, en stødig ektemann, og deres tre barn Elias, Vilde og Tuva. Vi får innblikk i en nydelig og svært utprøvd kjærlighetshistorie oppi det hele, mellom Ingrid og hennes Daniel. 

 

Hvordan er det mulig å fortelle en så vanskelig sykdomshistorie uten å fremstille seg selv som et offer? Få aner, men Ingrid Anette har knekt koden; hun skriver det hele med elegant penn, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun er en supertøffing. Som Daniel sa: "Ingrid Anette er ingen pingle!"

 

Det er av høyst betydning for samfunnets utvikling omkring både selve sykdommen Crohns, og hva angår fordomsbekjemping; at denne boken er skrevet og publisert. Og man behøver ikke å være interessert i å vite mer om sykdommen for å lese denne boken; Ingrid har klart å satt ord på en svært spennende historie, som man altså ikke greier å legge fra seg. 

 

Det hele er skrevet slik at det er trillende lett å lese. Akkurat passe med billedlig visualisering er blandet med sannhet fra lever og hjerte, og boken oser av kvalitet. Her er tatt tak i mange viktige temaer, og gjort interessant i samme slengen.

 

For å være helt ærlig var jeg forutinntatt, og tenkte at jeg, siden jeg har skrevet deler av historien selv, kom til å synes dette var en tunglest bok med fakta jeg visste fra før. Så feil jeg tok! Det er bare synd at jeg er ferdig med den nå, cuz I want more! Jeg kommer til å ringe Ingrid og trygle henne om å skrive flere bøker. Selv er jeg skribent jeg også, men få av oss skriveglade kan måle oss med den geniale måten Hoff Melkersen skriver på i denne boken.

 

ANBEFALES som sommerlektyre; men husk å skaffe deg flere bøker, for denne leser du ut på noen kvelder. I promise. Og du kommer til å grine, garantert. Etterpå vil du sitte igjen med respekt av en annen verden, provosert over svenske tøtter i pripne bassenger, fly forbanna, overlykkelig over et saltohopp på en fotballbane, og sjeleglad over at hovedpersonen fortsatt er med oss den dag i dag.

 

Jeg tar meg den friheten å linke deg videre til Ingrid Anette Hoff Melkersen's blogg, uten at hun vet det selv. Der kan du nemlig bestille boka, samt kjøpe den i bokhandelen. http://www.ingridanette.com/

 

Bok anmeldt av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

 



 

Jeg elsker deg, digger deg, liker deg!



 

Åh, som jeg digger deg, elsker deg, liker deg! Livet mitt var ikke det samme uten DEG!

 

Jeg har nok en gang ligget krøllet nedi sofaen, og vrælt av latter, heldig som ikke datt ned. Jeg har hoppet rundt i stua på en fot, og jeg har grått en tåre. Ok, to. To tårer. Alt dette fordi jeg snakket med deg på telefonen, du ditt multigeni.

 

Vi ble venninner som 18åringer, og har bodd sammen både på hybler, leiligheter og institusjoner. Vi har lekt hippier sammen og hatt latterkramper av dimensjoner sammen. En skog ble til en jungel, en godtepose på torget en vane, og hvorfor er det bare du og jeg som vet.

Så ble vi voksne da, omsider. Mammaer. Noen god damned steike coole mammaer, synes du ikke det?

 

I blant må vi snakkes på telefonen. Vi må ha update, og vi må ha de vanlige latterkrampene. For samme hvor kjipe dager vi har innimellom all den diagnotiserte ekstasen, greier vi å finne tilbake til den gode gamle humoren. Det er enda godt ingen hører oss akkurat da, for den humoren er ganske grov og absurd. Finsmidd for galgen, rett og slett.

 

Du skal vite, vennen min, at i dine seneste timer er jeg med deg. I dine dypeste, tristeste mørketider, kan du stole på meg. En humorist bærer ofte på mer hjertesmerte, enn en som aldri har behøvd å dekke over alt det vonde. Jeg kjenner deg, og vet hvem du er. En vakker, flott, smart og snill kvinne som prøver å holde hodet over samfunnets største innsjø. Jeg kommer roende med jålla, straks du behøver meg, skal du vite.

Du er stjernen som skinner på vannoverflaten. Du er en av de største gledene livet har gitt meg; bedre galskap enn deg finnes ei.

 

To mødre med hver sin barnevogn på Trondheim torg, that`s us my dear. For alltid knyttet til hverandre. Vi skulle møtes igjen et annet sted, en annen tid.

 

Du kommer til å le av at jeg skriver at jeg elsker deg. Men jeg gjør det; elsker nære venner som deg.  Du er priceless, og jeg vet at hvis jeg sa til deg at jeg satte pris på deg, ville du svart: "To fæmti."

Venner som deg er verdt så mye mer enn money.

Venner som deg er selve livet`s innpakning.

Og du er av type vakker cellofan!

 

 

Hold den fylla di unna lekeplassen



 

Du kommer sjanglende med dama di i armen. Som et kjent innslag i bybildet er det flere år siden du begynte å hilse. Jeg har alltid brukt å nikke tilbake. Det er en småby dette her; de fleste er på hils.

Men nå befinner vi oss på barna's arena, i en park i sentrum midt på dagen. Sola skinner og barna har hoppet gjennom små fontener, så jeg har lagt toåringen min på et pledd der jeg er i gang med å skifte bleie, før vi skal rusle videre. 

Du har fylla og dama di med deg, og går helt bort til oss, der du står og svaier mens du snøvler noe som minner om at du vil hilse på ungene mine. 

 

Jeg sier nei.

Du sier hæ.

Jeg sier: "Du får ikke hilse på barna mine nå som du har drukket alkohol!"

Du sier hæ.

Jeg gjentar: "Du har drukket alkohol, og skal selvfølgelig ikke være her sammen med barna mine. Det tror jeg du skjønner.."

Så kommer fjortisfyllprekenen, selv om du forlengst må ha passert 60. Det er selvfølgelig du som snakker. Dama di sier aldri noe. Det er som om du fnyser, før du fyrer løs:

"Hæææ? E du SÅNN? Hærreguuud ass. Atte går an!"

Jeg svarer deg at jeg er mamma, og at ja, sånn er jeg! 

 

Der dere virrer videre er jeg forbauset. For det kunne virke som om du mente jeg skulle sette mine barn`s behov til side for å "være cool nok for deg og den fylla di". For barna mine har mange behov, og et av dem er å være omgitt av trygge, stabile omgivelser. En drita full fremmed mann og ei like full taus dame vaiende over seg, er rett og slett ikke trygt. Trodde du det var dine behov som gjaldt der nede på lekeplassen i dag?

 

Men du lurer altså på om "jeg er sånn". sånn kjedelig straight dame.

Nå skal du få svaret ditt. For du spør ikke en mamma om sånnt rett foran ungene hennes, men det har livet kanskje ikke lært deg? For jeg tenkte barna mine skulle få være i fred, som vanlig, akkurat der og da. Ja, jepp; sånn er jeg! Men kjedelig er det du som er. Det er rett og slett forferdelig kjedelig hvordan den fylla di har fått følger for deg og omgivelsene dine, uten å gå nærmere inn på lukta av det. Selv lever jeg et spennende liv, og ikke en time sammen med disse barna mine er kjedelig. Straight må det oppleves når det går vane i noe. Du har for vane å finne noe tøft og coolt i det å drikke seg drita. Det er ikke jeg som er straight, men du. Og du er ikke viktigere enn barna mine; jeg kommer til å sette disse grensene, uansett hvor mye det plager deg at "jeg er sånn". Hvis jeg er teit i din verden, er det som kompliment å regne for min del. Jeg er ikke her for å være cool nok for deg, spritflaska og sjømannstattisene dine; jeg er her for å være cool nok for BARNA MINE. Jeg er ikke fan av deg, men en omsorgsfull MAMMA.

 

For, hva i alle faderullan dei er det du innbiller deg? Fint at folk skal respektere deg og fylla di, og at man skal forstå seg ihjel omkring dette emnet. Men selvfølgelig ER JEG SÅNN, at jeg ønsker at barna mine skal få være i fred på lekeplassen sin, uten at en snøvlende nisse absolutt skal bøye seg over dem med spritånden sin og "hilse på"!

Du vet nok meget godt at vi foreldre unngår å hisse oss opp i nærheten av barna våre. Er det derfor du har blitt vant til at du ikke blir irettesatt på den måten du fortjener, der du driver og valser drita full omkring små og store på lekeplassen?

Det er ikke deg og dama di man skal ta hensyn til i en slik situsjon. Hvis du har driti på draget og drukki deg drita midt på dagen; hvorfor i alle dager er det en lekeplass du for enhver pris må sjangle deg gjennom med dama di på halv tolv? Vi foreldre må regne med litt av hvert i gågater og offentlige fortau,

 

....men vennligst hold den fylla di unna lekeplassen!

 

Den vonde sannheten

 

Man lærer underveis i livet, å la andre mennesker være i fred med sine valg. Det handler om å innse at man aldri kan fikse andre, men fokusere på å fikse på seg selv. Alle avgjørelser tas i enhver hjerne, av enhver hjerne, samme hvor mye man vil så gjerne  ....hjelpe dem på vei, må man innse at man kun kan be til det man tror på, for så å la dem være i fred. Hvis de finner inspirasjon i deg, er det flott. Men det er noe ingen andre kan finne, enn dem selv. Hvis de bestemmer seg for å lære av deg, er det vakkert, men de må bestemme seg for dette selv. Du kan ikke bestemme det for dem. 

 

Denne teksten handler om det. Man kan bli glad i folk, men da må man prøve å bli like glad i smerten i å se dem ta valgene som tynger bruen deres faretruende. Det er deres vei, og den krysset din vei. Der må du holde deg. Du kan ikke blande veiene. For man kan bare be en bønn, og sette seg ned i gresset med tårer i øynene. Det er den vonde sannheten. Man ser dem gå mot den stormete retningen, og håper de stopper opp og lytter til vinden før bruene ikke lenger tåler tyngden av bagasjen.

 

Bridge 
 

I hope you reach your shore,

so you can heal your sore.

Your bridge, your bridge,

will it carry your baggage,

or will it break

of your heavy heart eak?

 

I hope you take the guidance

and every lucky chance.

I pray for you,

cuz that's all I can do.

 

Your life is the hard way

but you need to listen.

Mine was too, walking my shoe,

But I made myself a joyride,

decided no more hide in my world wide.

Only you can hear the wind

that's ment for you.

Only you can feel the power

of joy in natural rain shower.

And I could meet you there.

 

The wiew around.

The noisy sound.

It's too much,

sound to touch.

Can you hear my silence?

Use your sence.

You're so good damned smart,

just connect brain with heart.

 

I can only step a side

and watch your wrong ride.

It aint my business.

Aint my kiss.

But in your darkest nights of sorrow,

remember I will be there tomorrow.

It's one choice,

one owner of the voice.

 

If the bridges are strong

I might sing you this song.

Tomorrow my prayers will guide

your sence of joy and pride.

 

Good luck on the road;

maybe I'll see you behind your cloud.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, 2017.

 

 



 

Test av Orakelkort


 

Som skeptiker åpen for sprell, drev jeg nysgjerrig og prøvde ut tarotlegging for 9 år siden. Med latter og skepsis fortalte jeg samboeren min om det som stod skrevet i danskeboka mi den dagen jeg la kortene som skulle endre mitt syn på tarot. Jeg skulle flytte, få barn, oppleve tragedier, bli kjent med mange nye mennesker, og til slutt skulle alt bli veldig veldig forandret, men veldig veldig bra. Legene hadde sagt jeg hadde mindre sjanser til  bli gravis etter en cysteoperasjon i ung alder, så jeg lo modig, og sa: "Ja særlig!"

Så ble jeg gravid.

Så flyttet vi.

Så raste verden sammen som tårnet.

Så kom sola i form av en vakker babygutt, og jeg fikk ikke være i nærheten av ham de tunge dagene i verdens tøffeste barseltid.

Så ble jeg frisk og fikk ha ham boende hos meg 46% av tiden.

Ei ny sol kom til, og jeg fikk ha babyen min boende hos meg. Storebroren var hos meg nesten 50%. 

Så kom baby nr 3 i form av en blogg, noe som har medført at jeg har blitt kjent med svært mange mennesker. 

9 år senere opplever jeg den rene lykke og velstand som tarotkortene lot meg vite den gang da. 

Jeg har fått respekt for tarotkort, og ler ikke lenger i vantro, men i spenning. 

 

Siden jeg har blitt godt kjent med tarotkortene, er det på tide å utvide horisonten i form av orakelkort. Jeg tester for tiden ut Doreen Virtue's orakelkort "Archangel Raphael Healing orcke cards". Alle som kjenner meg vet at jeg ber mye, og prøver å sette av tid til meditasjon. Ikke aner jeg om det heter Gud eller Engler, men vi ler en del av at jeg bruker de ordene for sikkerhets skyld. Jeg tilhører ingen religion, men er knyttet til min egen tro.

 

Kortene jeg tester ut, samt et godt utvalg andre orakelkort, tarotkort, runer og englekort, kan kjøpes på butikken Shangri La i Oslo. Du finner butikken ved foten av Karl Johan, på venstre side sett fra tigerens øyne. Nettbutikk? Trykk på denne linken: http://www.shangri-la.no/

 

Orakelkort er altså helt nytt for meg, og jeg finner det behagelig å bruke dem. Her er et par bilder av noen av kortene:

 


 

 

Det følger med en liten håndbok, med tydelig oversikt over kortene. Man spør sitt spørsmål, stokker kortene og trekker et kort, før man leser kortets betydning og bønnen som følger med, i håndboken. Kortene er basert på numerologien i matematikken, og skal ikke i berøring med andre energier i det man bruker dem. Man skal klarere pulten sin, heter det seg.

 

At det står skrevet på engelsk er ingen nedtur for min del; jeg har godt av å lære meg mer engelsk. Settet er smått og hendig å ha med seg i veska, og jeg ser for meg idyllen i det å sitte på ei strand og ta dem i bruk ved havet. Bildene er nydelige å se på, og akkurat det er viktig for meg. Hele greia med erkeengler er nytt for meg, men jeg synes det er greit. Tilogmed skeptikeren meg kan kjenne nærvær hvis jeg bruker bønn og meditasjon i tillegg. Dette kommer jeg til å fortsette med. Særlig fordi jeg allerede har fått de bevisene jeg behøver for å tro på orakelkortene, selv om jeg er åpen for at det hele styres fra min egen hjerne og energiene jeg selv skaper. Jeg er altså en skeptiker som trenger bevis, og kan ikke bare tro på noe uten å ha satt meg inn i det. Jeg kan trygt anbefale både orakelkort og englekort. 

 




 

En mamma's tanker

 



 

Noen ganger er det enklest for meg å skrive på rim. Samme hvor irriterende det er, har jeg dager hvor jeg bare må skrive ord som rimer. Ja, det er så irriterende at jeg innimellom skriver tekster der jeg med vilje slenger på noen setninger som ikke rimer. I dag har jeg desverre ikke gjort det; warning: her rimer ALLE endingene.

 

 Løpe, løpe, ikke gå

 

Du lener deg inn til mamman din,

som er så glad i gutten sin.

"Hjæm, ikke barnehagen..."

sier du, og ser for deg dagen.

 

Noen ganger må en liten kropp

få bestemme hva som er topp.

Ja, det er verdt det,

når jeg ser ham smile og le.

 

Vi tok dagen fri sammen

i fryd og gammen.

Dro på eventyr i fantasiland,

noe bare vi kan.

Spiste god mat med saft til

Han sa: "Mamma e snill."

Vi leste bok før duppetid.

Det var Mikke, Pluto og vi.

 

Nå ligger han der og sover trygt

og været ute er stygt

Vi kan fortsette dagen her inne

og skape et trivelig minne.

 

Hvert minutt teller i mammahjertet.

Hvert lille skrubbsår med plaster og smerte,

hver kos og hver eneste klem,

hver time sammen med dem

som betyr alt for en mor.

To gutter som en dag skal bli stor.

 

I blant tar vi fri og gjemmer oss

fra tiden som gleden til tross,

en dag skal skille hjerter ad

på rekke og livets rad.

 

To barnekinn.

To guttesinn.

To livlige smil.

En liten hvil.

Jeg elsker dere, elsker dere,

Høyere en høyt, og mer enn mere.

Don't you ever forget the love

if tomorrow I'm a dove:

Kjærligheten fra mor

er større enn stor.

Den kan blø

men den kan aldri dø.

 

La oss holde hendene.

La oss mate endene.

La oss løpe om kapp med solstrålene,

og studere gnistene i bålene

på stranden en midtsommerdag,

i varme og velbehag.

Vi må leve, kjære barn;

høste livet og sette ut garn,

plukke blomster, krabber og skjell.

For tiden er alltid på hell.

Kanskje er det travelt, det vet vi ikke nå

Men vi må løpe, løpe, ikke gå.

Ja vi må løpe, løpe, ikke gå,

få med oss livet, så godt vi kan

Så hold fast i ei mammahand.

 

Len dere inntil meg

og la meg vise vei.

En dag skal jeg bli til en vakker due,

og bruke blikket til å skue

ned på veien der dere går,

og plastre hvert et skrubbsår.

 

Mama's love can never die

It's the truth; it aint a lie

Løpe løpe, ikke gå.

Fly senere, ikke nå.

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017. 

 

 

 

 

Neste gang spør jeg deg hvorfor du drikker



 

 

Freakshowet er i gang igjen, og jeg sitter der som en awesome snedig klovn, mens resten av forspillet hoderistende forsøker å få svar på noe de på forhånd har bestemt seg for løsningen på: "Du kan vel drikke litt alkohol en gang i blant?"

Klart jeg kan. Jeg hverken inntar antabus eller lider av avhengighet. Of course I can, mådderføkker, men jeg vil ikke, ok? 

 

Nei, det er visst ikke ok. For mens jeg påpeker at selv om barna mine er hos pappan sin den helgen, er det bra å kunne møte edru opp hvis det skjer dem noe, kommer et nytt tema; et slags argument. Nå er vi plutselig inne på at det er helt greit å leie inn barnevakt og ta seg ei lita fyll de helgene jeg har barna. Ja, mulig det. For alle andre enn meg. I'm talking bout MY life. Ok?

 

Nope, det heller er ikke ok, for "jeg må da slå meg løs jeg også iblant."

Jeg forklarer at jeg slår meg løs hver eneste dag, og at jeg blir en kjedelig person med en kjip oppfatning av meg selv og omverden dersom jeg inntar alkohyler.

 

Det hele betyr plutselig nå at jeg er "flink", som i "råflink", "siden jeg bruker så mye krefter på å avstå fra alkohol og all annen rus!"

Jeg skjønner at dette er ment som kompliment, men dette handler ikke om å være "flink'. Ikke bruker jeg krefter på det heller. More like stikk motsatt. Ville du drukket melk utgått på dato for en måned siden? Ikke? Det ville gjort noe med kroppen din og hue ditt, sant? Og smaken, for ikke å snakke om usj. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og nå som jeg ikke lenger har behov for å bli brisen, er det en perfect match for hue mitt. Er det virkelig så vanskelig å fatte det?

 

Noen av dere henger over meg med spritsterk fylleånde og bruker ekstra lang tid på å overdøve musikken med noe slags sentimentalt pjatt om fortida. Andre roper til meg fordi man har fått et paranoid innslag i fylla av tendens parkrangling, noe jeg alltid opplever der ute. Å prøve å hjelpe dem er slettes ikke smart. Det er glemt som forduftet dagen etter, og skal ties ihjel, men jeg husker alt om da kong alkohol blottet seg i den frekke keiserens nye outfit. Hvis jeg siden slår an en liten spøk når hverdagen er tilbake og alle er like edru som meg, kan det bli tatt ille opp. Som om jeg likevel skal tåle å bli ropt til in public fordi fylla hadde skylda. Noen søler pils i håret mitt mens andre sier ting de aldri i verden burde sagt.

 

Likevel spør jeg dere aldri: "Hvorfor drikker du alkohol?" Eller: "Hvorfor er du så drita at du ikke greier å erindre nåtiden i mårradagens tøffe timer?" Eller hva med: "Hvorfor rører du alkohol når du vet at det ødelegger forholdet?" Nei det er sosialt uakseptabelt av meg å forstyrre festen deres med å spørre hvorfor dere drikker. Men å forstyrre den deilige koffeinfesten min med å be meg forklare den kaffen; DET er greit, det, hva?

 

Hvorfor er det slik, at det er en selvfølge å forvente av meg som er avholds, at jeg skal respektere fylla di, og aldri what so ever være så uhøflig å spørre, når du selv er flatlusfrekk nok til å pepre meg med all verdens spørsmål om hvorfor ditt danser edru med datt? Hvorfor kan du spørre og grave etter grunner til freakshowet "avholds", mens jeg må tåle at du problematiserer noe så friskt og coolt som å drikke alkoholfritt? Wtf? Lol. Sw? (=say what?)

 

Nå har jeg vært senter for så mye unødig oppmerksomhet som avholdsmenneske, at jeg har bestemt meg. Neste gang du spør, kommer jeg til å foreslå at vi snakker om hvorfor du drikker alkohol. Det er mye mer interessant enn å bable om avholdslivet, som jeg jo har forsikret deg om at er knallbra. Jeg har det BRA, don't you worry. Har DU det bra?

Hvis du mener det er uhøflig av meg å spørre hvorfor du drikker deg full som ei overmoden gjæra pære med evnen til å skrike høyt som kråka som prøver å spise deg, er det ikke da like uhøflig å spørre meg om det motsatte? Hvorfor skal jeg tåle så mye fra drunken sailors, men samtidig trå varsomt og på høye tær når det kommer til "hvorfor drikker du deg pærings når du vet det blir skjærings?"

 

Jeg digger å feste med dere, og respekterer dere samme hva dere putter i munnen og andre kroppsdeler. Men da må for pokker dere også respektere at jeg ikke ruser meg. Finito. Villikke villikke. Sånn errebare. 

Jeg kjenner en person som ikke ville ha med meg på fest fordi jeg ikke drikker. Hørt noe så latterlig? Jeg er glad i vedkommende, men må innrømme at jeg syntes det var en merkelig ting å si. Heldigvis kjenner jeg plenty partyfolk som vet at jeg er å regne som natural high, og som gjerne drar på fest med meg. Og de er mye gøyere å feste med anyway.

 

Alle er vi forskjellige. Jeg med min bipolar og snev av adhd har party i hodet 95 % av året. Hvis det er så vanskelig å forstå; er det da også vanskelig å skjønne det faktum at vi alle er forskjellige?

Jeg har like mye å gjøre på et utested som deg. De selger kaffe og brus der, og jeg trenger hverken være gravid eller sjåfør for å drikke det. 

Jeg elsker livet, I don't want to miss a thing. Nåtiden min kan ikke viskes bort i et fylleslør, og jeg vil gå frisk inn i morgendagen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har igjen av dette deilige livet mitt; det kan være 10 år. Men det kan også være 10 dager. Av 10 dager vil jeg ha 10 friske, klare, energiske. Ikke så mye som 3 av dem skal få fade bort i tåka.

 

Ikke at jeg har forklaringsplikt, men sånn errebarre!

Tabasco-Atle tar utfordringen

MOV_0438

Hoppet til køys med Plumbo; tok bilder av det hele



 

Når Plumbo er i byen kan alt skje. Det fikk en kvinne erfare etter å ha hoppet til køys med bandet.

I bandbussen har plumbo deilige myke senger å lande i. For ikke å snakke om kjekke, morsomme, snille, trivelige mannfolk.

That`s me. Det var jeg som gjorde det. Jeg bare måtte teste den ene køya da jeg først var inne i bandbussen. Men jeg må desverre innrømme at det var det eneste jeg testet.

Er du i Stjørdal og klar for Plumbo i kveld? De er klare for DEG, that's for sure :) 

 

Bildet over under dyna: Glenn, forbipolene, Tommy og Lars

 


Bildet over: Henning, Lars og forbipolene.


Jeg kidnapper vokalisten Lars Erik Blokkhus og tar meg en prat med ham under fire øyne. Senere får jeg også en prat med bassist Tommy Løken-Elstad og Henning Hoel Eriksen. Henning spiller keyboard.

Velkommen til Plumbointervjuet der vi skal snakke om Møkkamannen, tabloide overskrifter og historien bak Plumbo`s tittel. Er du klar for sannheten?

 

Nå skal dere snart på scenen, Lars Erik; har dere noen faste ritualer dere gjennomfører før dere går på scenen og rocker løs?

-Vi samles og prates hele bandet en halvtime før vi går på scenen, og vi tar en pils. Men ikke noe videre utover det.

 

Hva slags musikk hører dere på?

- Vel, vi er 8 mann samlet på veien lissom, og alle har på seg headset. Vi hører på alt fra heavy metal til gammeldans. (Henning hører på en egen liste på spotify som heter New music friday.)

 

Jeg: selv har jeg gode minner fra den tiden jeg danset rundt med babyen min i armene på stuegulvet mitt til "Møkkamann", "Ola Nordmann" og "Mine barns bein". Det var en spesiell tid i livet mitt. Dere i Plumbo er sikkert vant til å høre folk fortelle hvor mye låtene deres har betydd for dem . Hvordan er det for dere i bandet å få høre folk dele med dere sin begeistring for låtene deres?

Lars: Det kommer ofte folk bort til oss med historier omkring låter som fungerer som knagger de kan henge sine opplevelser på. Alt fra rolige kjærlighetslåter til mer rocka låter. Det er stas å få hjelpa noen.

Tommy: Det er så gødt å høre at låtene våre får så stor betydning for mennesker, i andre`s livssituasjon.

 

Finnes møkkamannen?

Lars: Ja, han finnes, og han bor i Sandnes. Det er ikke noe vondt i ham, men han er møkkete ja. Det er en mangfoldig låt, alle bygder og byer har en møkkamann. Denne møkkamannen som låta handler om, er skikkelig snill.

Hva med hun damen i låten?

-Hun er en fantasidame.

En hallis?

- Ja, hehe.

 

Hvorfor navnet Plumbo, Lars?

-Det var i år 2000, vi kalte oss Svigermors drøm. Det var bandøvelse, og jeg husker det var i et lager. Vi tenkte det var på tide med et nytt navn. Omkring oss florerte navn som Aqua og soda. Jeg så meg rundt, og det stod malingsbøtter på hylla. Da så jeg den. Plumboflaska. Det ble Plumbo, da. Teit navn, men et som folk kunne huske på og kjenne igjen. Bruker du plumbo blir det fart i sakene liksom.

 

Lars, hvis man googler, finner man overskrifter som at du slet med sosial angst, kan du fortelle litt om det, og har du noen råd til de som sliter med dette?

-Nei jeg har ikke noen gode råd, fordi jeg føler ikke at jeg sliter med sosial angst. Det er fra et intervju Dagbladet utførte, tatt helt ut av sammenheng, og jeg sa aldri at jeg hadde sosial angst.

-Er det sjenanse?

- Ja jeg kan bli sjenert. Hvis jeg ser en mann som jeg skjønner kommer til å snakke til meg på butikken, kan jeg finne på å gå omveier for å unngå å møte ham.

-Det er forskjell på sosial angst og sjenanse, ikke sant?

-Ja så absolutt.

 

 


 

Bildet over: Glenn Hauger på trekkspill og fløyte, vokalist Lars, Henning Hoel på keyboard, og forbipolene.

 

Jeg har tilbringt et par timer med en fantastisk gjeng med karismatiske karer nå, og jeg må si jeg har blitt glad i dem alle sammen. Stjørdalinger: hører dere det buldrer i sentrum? Kom dere ned hit om noen timer. Klokken ni braker det løs, og Plumbo starter showet kl 21.30. Come on, let`s PARTY!
 


Bildet over: Lars og Tommy er klare som egg: Stjørdalinger, er DERE klare?
 

Bildet under: Thomas, Henning ville så gjerne låne armbåndet ditt, og lover at jeg får det tilbake etter konserten ;)





 

Til den eldre damen på toget



 

Kjære pust fra fortiden

 

Som tårene triller på et ungt kinn, skal de helbrede ensomheten på et gammelt kinn. Som øynene ser ut som de engang gjorde, skal de fortelle om tider forut vårt moderne, hektiske samfunn. Som jeg tenker på deg, som jeg tenker på deg..

 

Jeg hadde akkurat ankommet Trondheim stasjon etter en vakker dagsreise over Dovre. Fornøyd med å kunne logge meg inn fra både smart-telefon og pc, hadde jeg jobbet paralelt i restaurantvogna. Bildene ble redigert og opplastet per telefon, mens teksten ble skrevet på pc. 

 

Du hadde vært på besøk hos din datter, og satte deg smilende og utadvendt ved siden av meg på benken. Vi kom raskt i prat. Det tok ikke lange stunda før du kunne fortelle at du er 91 år, og jeg ga deg et kompliment for den fine gule veska di; samt det faktum at du holder deg svært godt for alderen.

Da lokaltoget kom, satte vi oss på de samme firersetene for å prate videre. Ansiktet ditt var så vakkert, og de snille øynene dine minte meg om min himmelske farmor sine varme edelstener. Brune. De var brune. Dine mer blå. 

 

Var det din siste reise, dette? Er det ikke lenge til du tar med deg alle historiene du fortalte meg, og drar for å møte din kjære på den andre siden? Skal dere minnes den tida du jobbet som budeie, og flittig stelte 3 kuer? Eller da dere bodde lenger nord? Eller den tiden for lenge siden da dere bodde i Oslo? 

 

Det er sent på kvelden din, og du vet det i hjertet ditt, at det snart skal slutte å banke. Kanskje om 10 år. Kanskje om 1 år. Du er en vandrende gullgruve av historier og vakre minner, og jeg satt ovenfor deg som et tent lys på toget i dag.

 

-"Hva gjør du om dagene du da?" Spurte jeg.

Du sa, med nok et smil: "Åh, jeg stusler nå litt da. Det er en liten leilighet. Men nå finnes det jo vaskemaskin også. Og doen er inne, så.. man slipper å gå ut." 

Akkurat da kjente jeg det. Pustet fra gamle dager. Påminnelsen om takknemlighet. 

 

Jeg så det på deg. For deg var det som om det var i går at du tuslet opp om natten og gikk ut på utedoen. Du så det der vi satt på toget, i et fjernt blikk og vemodig blanke øyne; vannet i bekken som omfavnet de unge hendene dine en gang i tiden da du vasket klær. 

Så mye har du fått med deg, og flere du kjente har reist fra deg. Du har deltatt i begravelse etter begravelse, og det har blitt en vane å ta farvel. Men alle sorgene var likevel der som bunnløse avgrunner, før du reiste deg og gikk videre.

 

-"Det er ikke mange igjen rundt meg nå." Sa du rolig, før du forklarte at det mest bare var slekt igjen.

 

Jeg tørker en tåre, og jeg tørker en til. For møtet med deg er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Vi sitter på hvert vårt tog gjennom livet, men ditt er så mye nærmere tidens endestasjon enn mitt. Og ikke vet vi om mitt tog holder stand til endestasjonen. For en liten stund delte vi linje i dag, du og jeg. Begge avholds fra alkohol. Begge utadvendte. Begge med ryggsekken full av historier. Begge uvitende om hva som skjuler seg bak neste sving.

Kanskje tenkte du på meg før du sovnet i kveld. Mulig er det, at du sendte meg enda en klem. Helt sikkert er det, at du reiste videre en times tid etter at jeg hadde tatt farvel og forsvunnet ut i grytidlig sommerkveld. 

 

Jeg tenker på deg, og håper du vet det. Håper du skjønner hvor viktig du er. Tårene som triller nedover kinnene mine er takknemlige gaver til deg. De skal skylle bort ensomheten du kjenner inni deg om dagene, og de skal vaske bort følelsen av avmakt over en alfor hektisk og modernisert verden. For jeg kan bare tenke meg hvor utenfor du må føle deg i det moderne samfunnet. Det aller meste er nytt, og så mye er totalforandret. Vi flyr hit og dit i svære maskiner oppi himmelen, bærer på små dingser kalt mobiltelefoner, vasker ikke klær og kopper selv, er hekta på en skjerm vi kaller TV, går på kaféer og reiser med tog på jernbanesporet som mannen din var med og laget. Jeg kan bare tenke meg til hvor vanskelig der er å innrette seg i denne nye verden.

 

Jeg har skrevet ned navnet ditt, og skulle så gjerne kontaktet deg og tatt en kaffe sammen med deg en dag. For jeg vil ikke at du skal rusle rundt alene dagen lang, uten gjøremål som å vaske klær for hånd, eller å sy klær og stelle kyr. Jeg ønsker ikke at du skal sitte i en stol og se ut i lufta mens du lengter tilbake til den tiden da vennene dine levde, og dere kunne løpe leende rundt på ei blomstereng. 

 

Du fortalte meg tilogmed hvor du bodde. Det var som om du indirekte fortalte meg om ensomme dager. Men du ville ikke klage. 

Du var fortidens velduftende pust, og på den tiden der du kom fra, klagde man ikke. Da bet man tennene sammen og jobbet seg gjennom iskalde elvevask og grytidlige fjøsstell. 

 

Men kjære deg. Det er andre tider nå. Du har lov å se oss rett inn i øynene og fortelle om forandringene du opplever å måtte henge med på. Det er lov å si fra om ensomme dager foran vinduskarmen. Det er lov å svare meg den dagen jeg ringer og ber deg på en kopp kaffe i byen der du bor; at ja, det ville lyst opp dagen betraktelig.

Jeg håper vi rekker det, før du tar med deg alle de verdifulle historiene dine og reiser din siste reise.

 

Klem fra ei som rakk å bli skikkelig glad i deg.

 

 

Personlig innlegg: Tankene mine langs linja får du her



 

 

I sidesynet ser jeg grønne marker danse i takt med røde hus, fjøs og stripete fart. Jeg har for lengst satt musikk på ørene. Lenge satt jeg her i restaurantvogna og forundret meg over en mann i dress som snakket i et sett med en annen mer stille mann. Snedig, tenkte jeg, at det finnes folk som skravlet mer enn meg. What happened to breathing, akkurat nå som jeg skulle nyte togturen min og masse spennende skrivejobber og bilderedigeringer. Så husket jeg spotify og øreplugger: Let`s Music!

 

Dette er et genielt og ubeskrivelig fantastisk kontor. Hver gang jeg setter haka mi i hendene for å brekke av og la tankene vandre, har utsikten endret seg. Fra vidder og fjell, til norske bygder og fossefall. Fra vann til dyrket mark, og biler på landeveier. Jeg ser små hvite strender langs elvekroker, mens toget suser over broer, og en traktor brummer trofast på åkeren sin. Grus har lagt seg ved fjellføtter, og den norske fjellheimen får meg til å føle meg hjemme med sine laftede hus og røde fjøs. Her i togvognene hører jeg hjemme. Her er jeg mer norsk enn noensinne.

 



 

Jeg har gledet meg til denne returen tilbake til Trondheim, så jeg ankom Oslo s med et smil som jeg ikke greide å skjule. I natt sov jeg over hos snille Lakhsmi, Ketil, og med gøyalt selskap av kompisen deres atle. For dere som undrer på om vi var fulle rett og slett, da vi lagde snapvideoen "Tabasco-Atle tar utfordringen", er svaret: ingen av oss hadde rørt alkohol faktisk. Jeg er avholds, Lakhsmi er for tiden også avholds, og de to andre er måteholdne, så vi var alle helt edru. Det er gøyere sånn.

 



 

Restaurantogna er fylt med trivelige, blide folk som spiser og hygger seg. Hils på Airi Anneli og Martin Hagen, som koser seg på vei til Trondheim, og påstår at det å reise med tog er rett og slett trivelig. Jeg er enig.

 

 

Det er plass til alle slags mennesker her i hos NSB, også en freak som meg. Men jeg må nok innrømme at jeg bare pyntet togsetet mitt for anledningen på bildet under. Dere vet, jeg var jo en hyggelig tur innom yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1494706595_du_fr_ikke_ta_henne_fra_meg_jeg_kommer_ikke_til__svikte_henne.html
 


 

I det jeg ser ned i et elvedyp med skarpe klipper og heftig strøm, kjenner jeg at jeg er glad jeg tar toget hjem i dag. Her kan jeg både jobbe, slappe av, spise, snakke i telefonen, skrive sangtekster, legge tarotkort, drikke kaffe, bli kjent med tognaboer, være meg selv; og ellers ikke være redd for å falle ned fra himmelen.

 

Jeg rekker å utvikle meg. Tenke. Fatte slutninger. Som det å spekulere på hvorfor jeg alltid automatisk innbiller meg at folk er mine enemies. Hvordan jeg automatisk tenker at folk er fiendtlig innstilte mot en freak fra nedrerste trinn som jeg før satt og dinglet med føttene mine på. Så jeg ser meg rundt i restaurantvogna og tenker at de alle er mine potensielle venner. At de kan være fiendtlig innstilt hvis jeg møter dem med sure lepper og flakkende blikk. At de også kanskje trenger et smil fra meg, for å avvæpnes i sine indre landskap. 

 

Gamle vaner kan endres i ei restaurantvogn hos NSB. Varierende natur i sidesynet påvirker endringene på en behagelig måte. Stress? Hva er det? Jeg la der igjen hjemme før helgen da jeg dro.

 

Vi ruller mot Dombås og ler litt av en morsom konduktør på høytaleren. Her inne er vi alle på vei et sted. Mama is coming home ;) 

 



 

Reiste seg og spilte rock på toget: Nå skjer det igjen; Gå ikke glipp av ROCKETOGET 22. juni 2017



 

August 2016; rockebandet Razika (bildet over) er på veg til RaumaRock. Det mange ikke vet i Norge`s land, er at markedsansvarlige i NSB har begynt å tenke i splitter nye retninger. Mens toget tøffer i sine vante spor, skapes ideèr i freshe baner innad i NSB. Fra gammel jord skal vakre planter gro, og grønnere marker får prege NSB`s nye konsepter. Nå skal det rockes! Det skal danses og det skal synges, gjennom vårt langstrakte land!

 

Derfor rigger Razika seg til i ei togvogn, og begeistrer de reisende med deilig musikk på vei til Raumarock. Aldri glemmer de reisende denne turen, og inntrykket av en togtur endrer seg til evig tid. Minner er kommet for å bli. Minner tar vi med oss videre, i det vi hopper av toget på endestasjonen, og rusler videre i hver vår retning.

 

På bildet under ser du gruppa Seljemark med Eden Brent på keyboard på Blues Train fra Oslo til Hell i september. Målet var Hell Blues festival, så hvorfor ikke bre festivalen utover norske statsbaner? (Teksten fortsetter under bildet)


 

 

22. juni 2017 braker det løs igjen. Klokken 08.18 tar toget av fra Trondheim stasjon, og suser i vei over Dovre. Da får du underholdring i form av rock. Det er et rocketog, rett og slett, der målet er festivalen Tons of rock i Halden. Det er festivalbandet Divided Multitude som spiller på toget, og kommer til å skape en opplevelse utenom det vanlige.

 

Bildet under: rockekonduktørene Rikke og Charlie. I midten: festivalsjef Svein Bjørge.

Rikke og Charlie er på plass 22.juni for å gi deg en glad rocketog-tur, med glimt i øynene og smil på lur. Velkommen ombord; tut og rock yeah!

 



 


 

LUX LOUNGE: Dette visste du ikke om Stjørdal's nye utested



 

 

Vi Stjørdalinger har så lett for å klage over for få utesteder. Med god grunn. Derfor ble det tatt grep, og Lux Lounge åpnet i gågata`s gamle Uptown-lokaler den tredje helgen i januar. Rykter spredte seg raskt; ja, det er jo en konkurransepreget bransje. Det ble snakket som ild i tørt gress om fisefine kleskoder og lite gjester på utestedet. Ingen tenkte på at utestedet ble åpnet midt i den tida da folk holder seg hjemme i kulda, eller det faktum at et altfor prippent kleskoderykte slettes ikke behøver å ha rot i virkeligheten.

 

Dette ville jeg til bunns i, så jeg fikk et lite intervju med daglig leder Mikal Tronsmo Johnsen, som kommer fra Meråker. Utfra intervjuet har jeg laget en liten funfact-liste over det du som Stjørdaling nok ikke vet om vårt flotte nye utested. Here we og, versegod, her er sannheten:

 

- Du kommer inn i Lux Lounge`s lokales samme hvilke klær du har på. Her eksisterer ingen kleskode; come as you are!

 

- Grobunnen til ryktet du har hørt om "kleskode", er at meningen bak tittelen "Lux Lounge" handler om hvordan utestedet ønsker å servere fine drinker, og at her er det lov å pynte seg skikkelig om man vil. That is: om man VIL.

 

- På dette utestedet er det godt tilrettelagt for avholdsfolk også. Her får du til og med kjøpt sukkerfri drink hvis du ønsker det. Alle er velkommen hit.

 

- Snart blir det uteservering i gågata utenfor Lux Lounge, og DET er jo velkomment, ikke sant, folkens?

 

- Lux Lounge kommer til å satse på matservering også, og da innen det spennende av Asiatisk mat ;)

 

Kle deg som du vil, og åpne deg for et spennende og splitter nytt utested. Glem misforståelsen om pripne kleskoder. Vi bor i en liten by der vi alle innimellom forholder oss til rykter. Jeg forholder meg til sannheten, og kommer til å stikke innom Stjørdal`s nye Lux Lounge.

 

Husk Plumbo 16. mai; Lux Lounge arrangerer den store teltfesten, og her kan du vinne billett: http://m.forbipolene.blogg.no/1494511222_vil_du_vinne_plumbobilletten.html

 

Del gjerne dette innlegget, for slikt usant ild i tørt gress fortjener en real munter brannslukning.

 

 



 

Tabasco-Atle tar utfordringen!

Gå ikke glipp av Tabasco-Atle`s ville stunt; her er kanonklovnen som kan partytriksene sine!

Du får ikke ta henne fra meg; jeg kommer ikke til å svikte henne!

Jeg vet du vil det. At du ønsker det så inderlig. Det klør i fingrene dine, men du får ikke røre henne.Hun er fredet, and you can`t even reach her. Fingrene av fatet, og føttene på landeveien, bye bye, now hit the road!

Hun er freaken som bor i meg, og du har så lyst til å vrenge av henne batikkjumperen, ta ut nesepiercingen, og kle henne i de rosa prinsesseklærne dine. Du vil få henne til å forsvinne fort som fy, fikse meg og plukke bort hippie pippi og ronja røverdatter på en gang.Du har det klart; akkurat hvilken stil du mener ville kledd meg. Du ser meg sitte på en kafe og taste på en pv. Greit nok det, men fydda, jeg sitter der og småtramper takt og vugger rytme til musikken på ørene. Du har så lyst, men får ikke lov til å kle av meg energisk  adhd og glad bipolar. Du har ingen tilgang.

Og nå blir det verre for deg, din A4. Min store drøm om et samarbeid med min yndlingsbutikk har nemlig gått i oppfyllelse, og jeg føler meg rent forelska! Tenk å få fronte selveste SHANGRI LA, Oslo`s skatteste skatt, her inne på forbipolene!? Dette er stort for meg, I promise you that!

Hils på verdens kuleste, snilleste, råeste gjeng: Christian, Hussain og Chandra:

 

Er du noe for deg selv, du også, kanskje? Litt freakete, glad i røkelse, tarotkort, tribals, yin jang, alver og Shiaskjerf fra nittitallet?  Og god service, glad i det også? Men du bor ikke i Oslo og kan stikke innom butikken som ligger nederst ved Karl Johan mot østbanehallen? Da er det supert, ikke sant, at dette skattekammeret har egen nettbutikk:

http://www.shangri-la.no/
 

Bli med meg på min reise innover til freaken i meg selv i ukene og månedene som kommer. Jeg skal teste ut røkelse og erotisk olje, orakelkort, stener og jeg har vakre drømmefangere og klær å vise dere. Den fine batikkjumperen dere ser på bildene er selvfølgelig fra Shangri La, og den lille pungen rundt halsen inneholder tre forskjellige stener og små piercinger. I`m in heaven!

Her i Oslo er det en uterestaurant som er dagens kontor, og fingrene begynner å bli kalde; Queen summer where are ya?
 

 

Til slutt en liten titt på Shangri La. En LITEN titt, vi har så mye mye mer å vise dere. Kom innom da vel, og bli oppslukt av en lang gruve fylt med eventyrlige skatter i mengder:




 



 



 

 

 

Du gjetter aldri hva denne dama gjorde for å tapetisere rommet til sønnen sin kulest mulig

 

Det hele begynte slik: Jeg tok kontakt med superLinn fra Stjørdal, som altså bor på Lillestrøm, og pep om at jeg skulle til Oslo. Om jeg ikke kunne gjøre unna snorkinga hos henne og familien. Of course could I!

 

(Jumperen jeg har på meg på bildet under er fra http://www.shangri-la.no/ )



 

 

Hvordan skal man forklare med ord, gjestfrihet av type godhjerta? Linn og jeg kjenner ikke hverandre sånn kjempegodt fra før nemlig, men noen ganger bare vet du at du oughta get to know the person, you know! Og for en kjemi! For ei dame, jeg digger henne, she`s awesome! For ikke å snakke om den utadvendte mannen hennes og de herlige barna deres! Jeg følte meg skikkelig velkommen, og kommer til å savne dem. Må bare treffe dem alle igjen!
 


 

Vi var over hos naboen hennes i går kveld, og der var alle Lillestrøm`s real ladies samlet i ei stor stue. Kjempegøy. Som vanlig likte jeg å unngå oppmerksomhet rettet mot min avholdenhet, så jeg laget funlight fruktsaft på ei ølflaske jeg fikk av Linn. At det er saft, er det mer morsomt å røpe sent på kvelden.

Jeg vil takke gjengen på Lillestrøm, supertøttene glade fruer of the little streem, you rock bad ass! Og jeg skulle så gjerne festet natta lang sammen med dere og kaffekoppen min, men jeg måtte krype både til korset og senga allerede i tolvtida i går.

 

(overskrifta? Åja den ja. Joa, kommer tilbake til den helt nederst her...)
 

I mårest fikk jeg tatt en varm dusj, og da jeg kom opp på kjøkkenet hadde Linn laget deilig omelett, og jeg fikk en kaffekopp i hånda; at det går an! Jeg ble så lykkelig av å sitte der og spise omelett laget med hjertet og drikke varm kaffe !

Nå sitter jeg på dagens kontor ved Karl Johan, og her har jeg laget et innlegg som publiseres i kveld. Min store drøm om det ultimate bloggsamarbeid, har nemlig gått i oppfyllelse: følg med, følg med!

Snart går ferden videre til enda ei grepa dame, som jeg håper jeg får blogge litt om senere ;)

 



...men waitaminute! Vi må ta en titt på Linn`s fantastiske interiør-ideèr:

en stokk til å henge kjoler på! Must have  ....and it`s free! Sjekk lampeløsningene forresten! Drømmefangeren har Linn laget selv.



På rommet til gogutten på 8 år har Linn sendt inn et bilde som hun printet ut fra internett, til ,et selskap som lager tapeter. Hvor kreativt er ikke det? Takk for meg, trivelige familien, I miss you allready.



 

Håper vi sees i sommer, kos dere på hytta :)




 

 

Tabasco-Atle tar utfordringen!

Gå ikke glipp av Tabasco-Atle`s ville stunt; her er kanonklovnen som kan partytriksene sine!

Lagde bråk på sushirestaurant; les hvordan betjeningen reagerte



 

Noen mennesker bråker mer enn andre, tar mer plass enn de fleste og irriterer enkelte. Disse ler høyere og bruker litt vulgære ord og setninger. 

Hvordan tåler en restaurant slike som oss? Bli med da forbipolene og Nandita testet service og mat på sushirestauranten "Sushi me" ved Solsiden i Trondheim.

 


 

 

Vi er alltid overalt, med en enorm energi. Tar bilder, snakker høyt og ler så det koker. Likevel fikk vi strålende service og nydelig mat av denne superdama:

 


 

Jeg må bare bøye meg i støvet: å teste en for meg, ny sushirestaurant i Trondheim var en fantastisk opplevelse.

 

 

Det var rom for latter, liv og røre...
 


 

...og maten smakte aldeles nydelig. 

Jeg tilogmed likte det spesielle badet de har på Sushi me. Faktisk verdt å stikke innom bare for å få med seg tidenes mest elegante toalett 😊

 



 

 

Amerikanere inntar norske tog



 

 

Innerst inne er jeg en rømling. En reisende. Jeg elsker å legge tusen tanker igjen der jeg bor, sammen med følelser jeg ikke behøver å ha; og stikke. Jeg setter meg på toget, og vet at byen forsvinner bak meg. Men jeg setter meg med nesa mot målet, og ser meg ikke tilbake.

 


 

Her sitter jeg på en sovelugar i NSB's deilige nattog. Små knirkelyder er velkjente, og da vet jeg at jeg er på eventyr. Jeg er så lykkelig at tårene presser på, for dette er nettopp hva jeg behøver: å stikke av langt til pokker alene, og suse i vei. Skribenten i meg trenger den roen og freden som en lang togtur kan gi meg. Jeg sitter i senga og skriver, og det er bare å gi seg hen inn i natten. Jeg skal til Oslo. Naboene mine er fra Atlanta i USA, og Christian forteller at han var i Norge da han var 6 år gammel. Kona Maddie derimot, har aldri vært i Norge før. De to og Wendy har reist med hurtigruten, og er nå på vei hjem. "Norway is beautiful!" Sier de og smiler. Jeg kan høre dem le på den andre siden av veggen når jeg setter meg på sengen for å jobbe med dagens bilder. Det er tydelig at de liker å ta toget. Jeg møter andre med like mye flyskrekk som meg, og de koser seg like glugg, de også.

 



 

 

There's power in fredom. Og er det noe denne dama behøver, så er det frihet.

 

Jeg trenger å bringes mot målet i mitt eget tempo. Bli kjent med folk, skrive, se på naturen som suser forbi, og legge meg og sove i ei deilig seng.

Før jeg kom meg hit i lugaren min, hadde jeg også et lite eventyr i Trondheim by sammen med to flotte fotografdamer som jeg er så heldig å kjenne. Nandita og Marte er to like snedige skruer som meg, og noen timer med dem er rett og slett muntert! Nandita er hun som har fotografert de bildene bakfra der vi vandrer, og hvis du er nysgjerrig på hennes fotooppdrag, finner du henne her: https://www.facebook.com/nmpfoto/

 


Dere som følger meg på snap (forbipolene), har allerede møtt Nandita og Marte i dag ;) Mye kan skje når vi er ute og surrer. På bildene under kan dere se oss sammen med folk vi ikke kjenner, men som vi skravlet en good talk med likevel.

 



 

Så mange ganger i livet mitt har jeg sverget til toget. Da jeg rømte til Stockholm som 18-åring, var det toget som var min venn. (Les gjerne den historien her: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html ) 

Noe av det beste jeg vet er å våkne opp en time unna Oslo, stelle meg, spise, og se byen åpenbare seg utenfor togvinduene. Det vakre er at det er tidlig nok til at Tigerstaden ikke har våknet helt enda. Men det har jeg; våknet fra hverdagens stress, kjas og mas, og reist meg lykkelig fra ei søt lita seng i en akkurat passe stor lugar i et tog. 

I løpet av helgen kommer jeg tilbake til vårt kjære NSB, og dere kommer til å bli overrasket over hvor mye dere ikke visste. Jeg kan røpe et par ord: "Rocketoget", hørt om det? Eller hva med "Dansetoget"? "Sommertoget"? 

 

NSB er faktisk mye mer enn du vet fra før. De siste 4 årene har så mange kreative endringer skjedd i kulissene, at det spennende nok er verdt å ta en nærmere titt på. Her er action, spenning, veldedighet på høyt nivå, og litteratur blandet med musikk og fokus på barn. Når jeg får tårer i øynene av å skrive dette, forstår du sikkert at jeg har fått vite fakta om noe stort og rørende. Derfor vil jeg dele det med dere i løpet av helgen.

 

Nå skal jeg rusle en tur bort til restaurantvognen, skrive litt dikt, kanskje bli kjent med resten av restauranten som vanlig (😂) og så skal jeg krype til køys og sove meg til hovedstaden. Der skal jeg treffe noen supre folk som jeg kommer tilbake til :) 

 

Vi toges ;)

 



 

Vil DU vinne Plumbo-billetten?

 

Hvis du befinner deg i Trøndelag 16.mai 2017, digger Plumbo som oss andre, og er gira på party; LES VIDERE ;)

Det er duket for tidens party i Stjørdal sentrum; Plumbo spiller opp til megadans, og nå kan DU være den heldige vinneren av gratis inngang til konserten. (Les mer om konserten her: https://www.facebook.com/events/311946249237142/?ti=cl ) Come join oss og bli med på moroa; DETTE kan du ikke gå glipp av!

 

Slik gjør du for å delta i denne konkurransen: 

 

*Del dette innlegget på din facebookside. 

*Gå inn og lik følgende side, der du også sender en melding med kode "Plumbo 16":  https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

...og du er med i trekningen av Plumbobilletten 🖒  Konkurransen avsluttes mandag 15.mai kl 20.00

 

Kjære bloggleser, bli med og møt Plumbo her inne på forbipolene 16.mai, gutta som lager stemning!

 

Vi skal dessuten bli bedre kjent med Stjørdal's nye flotte utested Lux Lounge her på bloggen. Forbipolene jobber fra Oslo i helgen, og kommer tilbake og tar med ...deg? på Plumbokonsert! 
 

Derfor reiser forbipolene til Oslo i morgen



 

Kjære blogglesere.

 

Dere fortjener en oppdatering. Som dere kanskje har forstått, er jeg til enhver tid omgitt av et rikt nettverk. Med "rikt" mener jeg at det er variert, og bestående av ja-mennesker som jeg respekterer, og som respekterer meg. Det har jo lenge vært slik at jeg kutter ut de som ikke faller innenfor denne kategorien, og sitter igjen med de fantastiske ildsjelene. De som ønsker å faktisk LEVE livet, uten misunnelse, men med inspirasjonen i behold.

 

Nå skal bloggen berikes; dette blir en spennende sommer. Den siste uka har jeg jobbet med å bygge enda mer nettverk, og flere flotte samarbeidsavtaler har blitt inngått. NSB ønsker å bli med på reisen, favorittbutikken min er med, og neste uke får dere hilse på et velkjent band. 

 

Men først skal jeg innta mitt nye kontor, nemlig NSB's togkupéer. I morgen kveld går jeg ombord på natt-toget fra Trondheim til Oslo, der jeg har bloggting å gjøre og folk å treffe. Jeg kommer til å skildre selve reisen på den måten dere kjenner til, og kanskje har NSB og jeg et par hemmeligheter å dele med dere, som dere ikke visste om fra før. Søndag ankommer jeg Trøndelag igjen, med et deilig dagtog for en skribent som meg.

 

Når forbipolene er på tur, er hun fri som fuglen, og alt kan skje. Noe er planlagt, men mye er uant. Come join us ;)

Denne blondinen skriver mens hun går. Og HVA skriver hun? CkeckitOUT!


 

Ja jeg innrømmer det. Jeg er en original type skribent, som skriver mens jeg går og lytter til musikk. Det er da det ramler ned i hue på meg, og her er fra dagens trippetur. Det er en slags ....rap-låt :

 

Typisk Norsk

 

Det er kjølig i lufta,
men kong Vinter har fordufta.
Jeg har møkkamann på øret.
Typisk norsk, det kan jeg høre,

 

som rødt, hvitt, blått og svartedauen.
Som det å hilse på ekorna i skauen.
Leverpostei og ostehøvel,
russefest og knuffeknøvvel.

 

Typisk norsk, typisk norsk

Som galhøpigg og torsk

Ingen skulle tro

At nokon ville bo

På bygda i ei rønne

med Tusvik og Tønne..

 

Yeah we're the norwegians for sure.
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo...
But we've got Åge, Tysland and Plumbo!

 

Ekorn i skauen på 17.mai.
Elgen vi later som vi er så glad i.
"Life is so good when I'm with you"
synger Lene Marlin; you know who?

 

Nordmenn, nord-damer
og fargerike samer;
Fra Oslo i sør
og Bergens nedbør,
til Tromsø i Nord:
Her i Norge vi bor!
Blant daler og fjell
bor Siri, Kari, Ola og Kjell.

 

Yeah, we're the Norwegians for sure
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo.
But we've got Åge, Tysland and Plumbo

 

Yeah yeah!
Ekorn i tre,
grøt med kanel og sukker!
Kuer og geitebukker:

 

Come on Norway wount ya show me what u got yeah!
Høyt i toppen av et tre:
Aint got Rancid, aint got offspring
but come on and sing:
Here is Dum dum and DDE
og ekorn i trær, yeah;

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017

Rampat faen under lua



 

Forbipolene tekster:

 

"Rampat faen under lua"

 

Følelsan, alle følelsan,
Prøv å deale med dem om du kan, om du kan.
Prøv å ligg under en benk
og tenk
når du har tusen av dem.
Stormen i hue, den blæs,
og stemmen e hes 
Du trur du vet ka bipolar e,
men du e blind og kan ikke se.
Du må vær sterk for å takle det her,
og det hjelp itj engang om du ber.
Det vil aldri aldri forsvinn,
men en rampat faen ska vinn.
 

For når du e en bipper
Da e du en vip'er,
inn i all exclusive idea zone
from the flesh to the bone,
the head to the toe;
That's where you can never go.

 

Prøv å se sammenheng
Mellom gråstein og pæng.
Prøv å våkne på natta og ha det klart
Ommøblering klokka midnatt e itj så rart,
når du itj greie å ligg i ro,
men legg sammen mer enn to og to.
Steike det e action i hue
under ei glovarm vinterlue.

 

You get it? You got it?
Det e hverken svart, grått eller kvitt.
Små grå går itj bort med en kam
Og det e for svarte ingen skam.

 

Du bruke bare lampa inni pakken
og kaste pappen sammen med takken.
I en gave e itj det alt du behøve,
så du hive det sammen med støvet,

itj sant?

you understand, or you can't?

 

Æ slikke ikke gamle sår
og e slettes ikke født i går.

Det bor en rampat faen under lua,

trenge sæ inn i den bipolare stua

Velkommen som julenissen

og det som måtte rime på det.

 

Tankan, alle tankan.
Prøv å deale med dem, om du kan, om du kan.
Prøv å føl at du har svaret,

men å få det ut e mer enn du klare
For du e dømt av samfunnet nord og ned
selv om du lett kan se
at sjøl om du e en rampat faen,
e det lyst om natta og mørkt på da'n.
Det e varmt på vinter'n under ei lue
i et intenst bipolart hue.

Så kast den pappen

Skru på lampa inni pakken

Kjenn at det godt

å bruk bare det du treng av gaven;

lampa, gråstein og den velkjente staven.

 

Skrevet av Helene Dalland, mai 2017.

Dette skjer med samfunnet hver gang et geni sklir ut på rus



 

Hvorfor er det ikke plass til dem? Allerede på ungdomsskolestadium, før de begynner å medisinere et overaktivt hode med rus; hvor blir det av de spennende, splitter nye yrkesretningene som passer kreative hjerner? "Design og håndtverk" holder ikke lenger, vi må utvikle oss!

 

Jeg har blitt kjent med et menneske som ikke helt skjønner selv hvor bra han er. Du vet, enkelte mennesker need no education til syvende og sist. Noen kan rett og slett leve som den Rønneberg eller Steenstrup de er. Relax, Thomas Numme; det gjelder deg også. 

Yeah. Enkelte mennesker kan sørge for at du holder magen i form uten at du så mye som trenger å gønne på med et par sit ups. De er som genier. Som natural born, amazing dirty dancers 'nd entertainers.

 

Det er ikke bare dette med komikeren som bor i ham. Han kan så mye. Greier som en utdanning aldri ville pirket borti. 

Men samfunnet er hundre år for tregt. I Annie og Oliver Twist sine gater kommer innimellom både Peter Pan og Petter smart på besøk. Men det holder ikke. Yrkene av den mer kreative arten som min nye venn behøver, kan ikke engang Peter, Annie, Petter eller Oliver finne opp. Og hvis de fant dem opp, ville ikke samfunnet være klar enda. For glinsende gründere skinner ikke som gull. De koker som vulkaner og bølger som storm i ukjent farvann, mens de stråler som sola og lider som mannen på månen. Kreftene må ofte dempes med noe. For noen betyr det et liv som selvmedisinert rusmisbruker, fordi alle evnene og ressursene innabords has arrived 100 years too soon. Få det bort, demp det ned, du passer ikke inn i et primitivt 2017. Kom tilbake i futurama. 2120 would be great, come back then, you gründer!

 

Verden er ikke klar for dem enda. Nei. Jordboerende har ikke skjønt denne form for ressurser enda, men er fortsatt knyttet fast til sitt ego, der det går sport i å finne noen å se ned på for å heve seg oppover. Det er bare det at frøet på bakken som du nesten tråkket på nettopp, kan hende du møter igjen om et par år. Som en stolt orkidé. Eller hva med en stikkende vakker rose? Stemor? Tulipan? 

 

Dagens samfunn forstår ikke hva selvmedisinering innebærer, og hvor raskt verden kunne utviklet seg dersom de kreative folka i rennestenen fikk pusset opp underverdenen. En grobunn for framtida der gründere, kunstnere og genier fikk vokse i fred.

Noen hjerner er for kloke. De trenger å roe ned tankekjøret for å greie å henge med. De har allerede stanset jordkloden, og de har hoppet av. Mange ganger. Men du velger å ikke se dem hver gang de prøver å lande igjen. Hver gang et geni sklir ut på rus mister planeten en viktig brikke i utviklingen til et bedre og mer velutviklet samfunn. Det fattigslige i dagens utdanningssystem dreier seg om alle de spennende nye yrkene som forblir uoppdaget fordi rusmisbrukeren sklir ut på en sidevei langt utenom systemet. Hva med å spørre: "Kjære rusmisbruker, hvilke idéer har du? Har du forslag til nye oppfinnelser av jobber samfunner kan dra nytte av? 

 

Jeg ser deg, og jeg digger det jeg ser. Jeg lytter til deg og liker det jeg hører. Ser deg for meg på scenen, sammen med han eldre mannen som du sier du skulle ville jobbe bra som vaktmester sammen med. Ser deg for meg som gründer og som noe innen antikk, salg og service.

Man må bare se deg i øynene og godta at du ser med annet blikk enn andre. At du er en verdifull kunstner av en original. Mer enn bra nok akkurat som du er. Bedre, og mer spennende, enn så mye annet her på kloden.

 

Kjære såkalt vellykkede A4menneske: Pass deg, så du ikke tråkker på et frø. Ikke se ned på et menneske i utvikling når det befinner seg i sin aller første fase opp og fram. Det du knuser, kan hende var nettopp det frøet som skulle bli til den plantearten som skulle redde verden. Vokt deg for dine fordommer, og ta en titt i speilet. Der finner du det du skal endre på. Ikke nede på bakken under deg. Der finner du skattene. Det er stort dette, det er så globalt; det som kan skje med alle samfunn her i verden dersom vi inkluderer geniene.

 

Vi har en artist her i Norge, som har skjønt hvilken holdning vi bør utvikle:

 

"...var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i armen. Små arr etter gårsdagens skudd. For da ho gikk ut gjennom døra, var det for seint da for ho til å snu. Den blei for tung denna børa, vi skulle hjelpa ho, jeg og du. For ho satt nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Ho prøve å ta dem på ordet, men tida, den bare går..."  (Rune Rudberg, "Nederst ved bordet".)

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

hits