hits

Derfor bør du logge av facebook nå

Du tenker kanskje ikke over det, men det skjer ofte. Oftere enn du vil innse.

 

Du ser dem skinne. De smiler. De ler. De fasadebygger, og du sitter med popcornposen og ser på. Ser på en skjerm. For det er alt du egentlig ser på; en tom og hard skjerm. Ikke et ekte vindu eller virkelig lykke, men en skjerm. 

 

Kanskje trykker det hardt i brystkassa di, og du greier ikke å holde igjen tårene, fordi virkeligheten din er alt annet enn den lykkelige fasaden du ser på noe de kaller ansiktsboka. Det er ikke en digital fotobok med info om hvem som er single lenger, slik Mark Zuckerberg en gang i nattetidens timer bestemte at The facebook skulle være. Facebook, som det endte med å hete, er videoer, reklame, glade sydenbilder, ord, flere ord, sinte ord, glade ord og triste ord. Emojies. Nye ord med andre ord. En ny slags "verden". 

 

Men du er ikke der.

 

Du er alene her jo. 

 

Mens alle de andre jubler, gråter eller fyrer løs inne på ansiktsboka. 

 

La meg vekke deg. La meg stryke deg forsiktig på det ensomme kinnet ditt, og minne deg på at de alle sammen sitter alene eller foran en skjerm. For hvis flere er tilstede omkring dem, er de ikke selv tilstede der de er. De er på reise alene inne i internett. Helt helt alene og hypnotisert på en moderne måte. Du kan bare reise den reisen for deg selv, mens stemmene rundt deg blir fjerne, og du ser bare den lysende skjermen. 

 

Men de ser så mange ut samlet i en fargerik og glad bukett på facebook, ikke sant? For du ser alle de tusen "vennene dine" sammen på en "vegg". Del dem opp. De er også der alene. Du er ikke alene om å være alene.

 

Vi skal ta den aller siste reisen alene i øyeblikket, og vi aner ikke om noen tar imot oss når dagen kommer for å møte dødens mysterium, og det ensomme øyeblikket går over i det ukjente. 

 

Vi er litt døde i dét vi glor på en skjerm også. Akkurat da er vi ikke tilstede i nuet. I livet. Akkurat da bruker vi ikke sanser som skapte  åttitallsminnene. For du kommer til å huske da du satt i en båt og dro pilketråden opp og ned til det nappet og fisken sprellet da du dro den opp i båten. Så ble du fjortis og begynte å røyke. Du husker at man bare ikke røyker i den båten, fordi det smaker ubehagelig. Var det saltvannet som gjorde det? Hmmm. Jaja. Du sluttet med nikotinen 12 år etter, og begynte på ny å skape minner med sansene. 

 

Så kom facebook. Så kom alle bildene av alle båtene med alle menneskene i. Uten lukta. Uten følelsen av bølgegyng og sprellende pilketråd i hendene. Vinden i håret. 

 

Luktene og følelsen av vinden i håret og bølgebrus kan du aldri fortelle med et bilde. Men du kan viske ut opplevelsen i minnet ved å ta et bilde og bruke sekundene på å poste det på internett. Vipps, og der gikk du glipp av enda et minne.

 

Du ser plenty bilder av mat på den lille skjermen. Den store skjermen er snart like antikk som hustelefonen, for du har jo en nett liten skjerm i telefonen din. Beklager: banken din, vekkerklokka di, lommelykta di, fotoapparatet ditt, videokameraet ditt  ...bare ikke glem å ringe en venn i blant. Før i tiden var det en dings for å ringe med, og kun det. 

 

Ja, det er nesten så du har glemt hva mat dufter, for når du først spiser så bruker du øynene og fingrene til å ta de beste matbildene. Luktene forsvinner inn i et uendelig nett ved navn internett, og det som tilfredsstiller deg er ikke lenger duftene og smakene, men digitale tommeltotter. Måtte facebook aldri snu den tommelen. Liker, liker, liker og atter liker. Det er så forbanna mye vi må fortelle hverandre at vi for pokker LIKER.

 

Er du fortsatt med? Ok. Da så. La oss gjøre det sammen: legge ned denne firkanta tingen og huske å ikke lade den om natta. Logge av og se oss omkring. Vi er egentlig ikke ensomme, vet du, selv om vi er alene iblant. Et forhold til deg selv er det viktigste du kan ha i hele verden.

 

Selv om du kanskje er singel på face, er du i et forhold i virkeligheten. Med sansene dine. Med tankene dine. Følelsene dine.

 

Ei god venninne ringte meg i dag og turde å fortelle at hun gråt. Tenk at hun tok mot til seg og ringte meg? For en tillit. Jeg er fortsatt glad for at hun gjorde det, at hun orket å bryte sine grenser og vise følelser. Hun brukte telefonen til det den en gang ble laget for; å ringe. Hun kunne sjekket facebook for å føle seg enda tristere og kanskje mislykket. I steder turde hun å ringe en venn og dele tårer og ord, slik at jeg fikk lov å være der bittelitt for henne.

 

I det vi logger av internett oftere og oftere framover; la oss vandre tilbake til selve fjæra og sette oss i åttitallsbåten: gynge. Tørre. Ringe. Gråte. Le. Føle. Kjenne på. Ta på. Lukte. Se. Våkne. Våkne. Våkne. 

Jeg møtte en liten bad ass i skauen i dag

 

Du stivner til. Jeg stivner til. Og slik står vi i et par sekunder før jeg husker hvem du er og at du jo ikke er farlig. Jeg ler litt inni meg av meg selv. Så liten du er, men nå virker du større. Jeg har aldri sett deg så nærme før, så det er litt uvant. 

 

Men jeg har tid til å bli kjent med deg. Så jeg tar av meg musikken i headsettet og prøver. Med smattelyder og den lyseste stemme jeg kan få til. Lille Even på straks 4 år skal noen timer senere elske å høre om deg ved middagsbordet. 

 

-"Si det igjæn mamma! Ka sa du te ekornet i skogen??"

 

-"Æ sa med lyyyys pipestemme: nemmen heeei lille søte, bor du her du da, smatt smatt. Bottji bottji, nåmeeen så fiiiint er lite ekorn du e!"

 

Det var magisk da du begynte å hoppe mot meg i skogen i dag, med den vakreste bustehale  jeg har sett. Like ever. Du stakk ikke av, men turde å komme enda nærmere. Så stod du der og smattet mens jeg også smattet og tok bilder, og det pep lys stemme i meg. Du smattet enda mer en stund, nikket og tittet, før du hoppet over til den andre siden av stien, rett foran meg. 

 

Jeg tok farvel og spratt videre nedover stien, for du minte meg på noe. Å være litt lett og glad, og aldri så lite uredd og tøff. Selv om jeg er lita, sånn som du. Selv om de ikke ser oss fra flyene som flyr, lander og tar av over byen våres; er vi noen forbanna bad asses tøffinger, du og jeg.

 

Jeg smilte hele veien ned til alt jeg hadde å gjøre i dag, etter minuttene med lille deg. Jeg visste at jeg er ei snill dame, men du bekreftet det så vakkert ved å ikke stikke av, men nærme deg. 

 

Så nå skjer det snart! En dag går Even og jeg stille ned til stien i skogen din og setter oss og venter. Kanskje dukker du opp. Kanskje ikke. Da får vi bare prøve igjen en annen dag. Even er skikkelig gira på å treffe ekornet nedi skauen som likte mamma sin lyse stemme. For ikke å snakke om de fine bildene du lot meg ta. 

 

Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg ble så glad etterpå. Gliste bare jeg tenkte på barna mine og fikk så mange gode idéer. Dere dyr. Dere er like kostbare som oss. Vi er også en art. Men dere som lever i skog og mark, er så mye klokere enn oss når det kommer til instinktet. 

 

Håper vi sees snart igjen, litjen, jeg har noen nøtter liggende. Hadde vært fantastisk å treffe deg igjen. Se så fin du er når du tør å hoppe nedover mot bakken, heller enn å stikke av, slik jeg har sett deg gjøre mange ganger før. Når vi mennesker legger bort stresset og griper øyeblikket, da er vi ganske greie, eller hur?

 

Når du bare må stå og se på

Noen barn vil være i fred. Du ser de blir plaget av andre barn, og du vil hjelpe. Men du får ikke. Kanskje fordi det er flaut nok fra før for mobbeofferet. Kanskje ikke. Uansett er respekt det viktigste. Respekt.

 

Du skal værtfall vite at jeg så deg. Og at jeg ønsker deg mange venner og glade øyne fulle av livsgnist. 

 

 

-"Mamma... kom da! Vi ska jo springomkapp!"

 

Minsten, som jeg bare kan kalle "3åringen min" i 2 uker til (da fyller han 4), drar i jakka mi.

 

Vi står på kunstgressbanen etter sykkeløving og fotball-lek, og jeg hører ham bare der nede i det fjerne. Det har vært en trygg dag for den lille som vanlig. Barnehage. Middag. Ut med små sykler for å øve uten støttehjul borte ved idrettsanlegget. Flere bruker den svære kunstgressbanen, og han har blitt kjent med en annen 3åring. Faktisk går den andre gutten i nabobarnehagen, forteller mammaen hans. Nå skal vi hjem til den trygge stua og spise kveldsmat. Trygt. Det er snille folk omkring minsten min. Ingen er slemme.

 

Nå river han i jakka mi igjen: "Kjem du eller, mamma? Vi ska start ved det hvite her!"

 

Og da hører jeg. Jeg bøyer meg ned til den lille ivrige gogutten min og sier: "Vent litt, vennen. Mamma skal bare ordne opp i noe."

 

For jeg greier ikke. Klarer ikke å se på den stakkars gutten på ca 10 år som står slukøret på den andre siden av gjerdet som innrammer fotballbanen. Iblant svarer han mutt. Han svarer en hel gjeng med hissige gutter på hans egen alder, som tøffer seg inne på fotballbanen. Jeg har stått en stund og hørt på. 

 

"Det e vårres bane! Du klare ikke engang å kast en ball!" Stemmene er sinte og slemme. Han får ikke leke med dem, dermed basta. De "eier denne banen."

 

En gammel vrede vrir seg i meg. Sint og fryktløs, men jeg må beherske meg. De er barn, og gutten min er så liten enda. Han kommer til å høre meg han også, må jeg tenke på. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men kjenner så mange som har opplevd det. Og jeg glemmer aldri lille Johnnis på den andre siden. Mobbing kan være livsfarlig, samme hvor barn de er. 

 

Jeg går rolig bort til høyre del av banen, mot grendahuset, mens gutten min får leke med en ball imens. Guttegjengen oppløser seg. Jeg spør gutten som holder seg fast til et tre på den andre siden av gjerdet: "E dem snill med dæ?"

 

-"Ja" svarer han, med triste øyne. 

 

Med litt streng stemme spør jeg gutta: "Stemme det? E dåkk SNILL med han?" 

 

-"Ja, seff!" sier noen av de, mens de fortsetter å tøffe seg med fotballen. De rister på barneskolehoder og spytter i bakken, mens de trekker seg tilbake og trikser med ballen. Sammen er de mange og tøffe.

 

Den andre gutten roper på en annen dialekt med skarrende r: "Brrror! Kom la oss drrra til bestemorr!" 

 

Da gikk jeg tilbake de få metrene, og løp om kapp med 3åringen min. 

 

Borte ved syklene spurte jeg gutten, som nå gikk mot storebroren sin, igjen: "Var dem snille med deg egentlig? Jeg kan godt snakke med dem altså." 

 

To våte øyne så på meg og jeg visste at han ikke ville snakke om det. Jeg hadde hørt nok til å vite at de plaget ham. Det var ikke snilt, det de sa. Kanskje var det så skuffende, vondt og pinlig for ham, at jeg måtte prioritere respekten for freden han søkte ved å dra fra fotballbanen.

 

For noen barn vil bare ha fred. Jeg har lært å ikke blande meg når mobbeofferet synes det er flaut. Da må jeg bare la det være. 

 

For denne gang. Neste gang kan det hende jeg er der alene og jogger. Da har jeg ikke med meg to små ører som hører. Når barnet som blir mobbet har dratt til bestemor med storebror, kan det hende jeg tar meg en prat med guttegjengen. Kanskje vil jeg spille fotball med dem også, og inngå en avtale om at hvis jeg vinner, må de alltid forever ever være supersnille med andre barn. 

 

Ganske god i fotball jeg serru, og har spilt på disse trakter før. Klart jeg vinner: for mobbing er UT!

 

Å rense hjemmet ditt med salvie

Reklame | Shangri La

Forbipolene tester det alternative

 

Denne reklamen har jeg gledet meg til å dele med dere. Men jeg har måttet teste ut produktet skikkelig først. Nå er jeg klar: velkommen til Shangri La!

 

Salvare. Salvie. Urten salvie bærer navnet Salvare, som betyr "å helbrede".

 

Salvie i seg selv har en betennelsesdempende effekt både på forstyrrelser relatert til mage og tarm og på luftveisinfeksjoner. Derfor blir urten ofte brukt til munnskyll eller gurgling av halsen.

 

Skeptisk? Ja jeg var det, men nå som jeg har testet effekten av denne røkelsen i noen måneder, må jeg innrømme at jeg er overbevist; denne lille røkelsesbunten gjør noe bra med hjemmet mitt. Her er lettere stemning og bedre energi i kjelleren. Der nede turde jeg nesten ikke gå ned alene en periode. Nå gjør det meg ingenting, og jeg ligger der nede og bader i fred og ro mens jeg er helt alene i huset. Jeg føler jeg få være i fred.

 

Egenrens? Jeg anbefaler følgende: Løp deg en real joggetur for å skifte ut oksygen, Drikk masse vann før og etter turen, og der er viktig at du spiser noe med proteiner i før du gjør følgende: Fyll opp badekaret og hell i masse grovt himalayasalt. Så tenner du noen telys slik at du har ditt eget personlige spa på badet. Omring deg med stener og krystaller, før du tenner på salvarebunten og lar den ryke en stund. Den slukner av seg selv på en flat sten. Senk deg ned i varmt saltvann. Be gjerne en bønn til hva enn du tror på. Din egen hjerne kanskje? Bønn funker, du vet det? Du trenger ingen religion eller forklaring, men erfaring. Try it out my dear ;)

 

Husrens? Jeg anbefaler en kombinasjon av syngebolle (nei du skal ikke synge, men klinge den mot en gjenstand), pendel og salvierøkelse. Ryk salvie rundt i alle rom.

 

Du kan også fyre opp en salvierøkelse før og etter du har hatt besøk av negative mennesker som har det med å lire ut av seg sure ord som preger energien din.

 

Jeg har altså kombinert salt og salvie, og oppnådd at en seig stemning i huset har forduftet. Det føles så mye lettere å bruke kjelleren.

 

I butikken Shangri La i Oslo kan du kjøpe en bunt salvie. De har to varianter, men du trenger ikke den største med mindre du bor i et slott. Jeg har renset huset med den minste urtebunten flere ganger, og har mye igjen enda. Kanskje den holder i et halvt år? Jeg kommer iallefall til å bruke salvie flere ganger for å holde tung husenergi borte.

 

Bestill her: http://www.shangri-la.no/shop/

 

 

I taxi med Petter Nyquist

Petter uteligger. Han er inneligger nå, men god damned som han fortsetter å stå på for de som fortsatt ligger ute. Eller holdes utenfor på andre måter. Raust og helhjertet.

 

Vi løper i regnet utenfor Kimen kulturhus i Stjørdal. Hvor pokker er taxien? Det er sånn akkurat innafor at Petter Nyquist kommer til å rekke flyet sitt på Værnes flyplass, og som den innpåslitne journaldingsen av en rufseblogger jeg er, har jeg spurt om forbipolene.blogg.no får bli med på denne taxituren.

 

Jeg fikk et raust svar av Petter: "Ja klart det".

 

Så vi springer mens himmelen gråter på oss. DER er taxien, med verdens hyggeligste Bodøværing til sjåfør. Petter hiver seg inn fra høyre og jeg fra venstre. Jeg vil spørre litt om Svein, nemlig. Svein fra serien Petter uteligger, som rørte hjertet mitt, og minte hele Norge på at; hey, man DELER og man BRYR SEG. Jeg traff både Svein, Kriss og flere av de andre fra serien i Oslo i sommer, og skrev dette

 

http://forbipolene.blogg.no/1532968645_svein_og_kriss_fra_petter_uteligger.html

 

Så jeg skravler i vei om Svein, og Petter forteller det han kan fortelle. Svein er et sted og får hjelp. Jeg skjønner. I morgen skal Petter jobbe i Sarpsborg, så han er lettet over at han rekker flyet. Vi er dønn enige om at enhver by med respekt for seg selv burde ha en kafé som =Oslo, og han snakker om samarbeid han har opprettet andre steder. Byer som har tatt til vett og skapt rom for outsiders. 

 

Vet ikke om du vet det, men jeg var selv en outsider i mange år. Jeg slet aldri med rus, men det holder med psykiatri. Problemet er bare at en outsider aldri kan føle seg helt trygg på at en er innafor. 

 

På bildene over ser dere Stjørdalsnytt sitt gull Marianne F. Johnsen til venstre. Jeg var med henne på foredraget i vakre Kimen kirke, og gjett om denne dama rocker vilt som journalist. Skrev hun en bok, slukte jeg den, for å si det sånn. Akkurat nå lager Marianne nettsak om foredraget, og jeg blogger litt fra min opplevelse av kvelden. Marianne, jeg digger humoren og væremåten din, og har som skribent tusen ting å lære av deg.

 

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, hvorav årets tema er "VÆR RAUS", mente Hilde Ryjord, Silje Cathrine Hollås og Linda Hogstad fra Mental helse at ingen er rausere enn nettopp Petter Nyquist. Og raus som han jo faktisk er, sa han ja til å holde foredrag i Kimen kirke.

 

Jeg har personlig aldri opplevd et så gjennomført bra og innholdsrikt, for ikke å glemme rørende, foredrag. Jeg har selv holdt foredrag, og vet hvor nervøs man kan bli i forkant. Men dette kunne man ikke merke på polfareren Petter, som dro oss med i en verden av allmenfag, russetid, Nordpolen, diaré på fjelltopper, Las Vegas og dens underverden, til vi landet i Norge. I Oslo. På Karl Johan. I en ensom verden ved Oslo S. I møte med Svein, Morten, Chris og de andre. 

 

Føttene som gikk forbi. 

 

Serien som ble laget mens føttene trampet hardt forbi. 

 

Asfalten under føttene med skoene som bar på bruddstykker av samtaler Petter kunne høre med hodet vendt ned. Han lærte fort at blikkontakt ikke funket. De ville ikke se.

 

Ville ikke se. Var alt annet enn raus.

 

Og hvem var hun egentlig, hun som kastet kaffe i søpla bak Petter da han satt og tigde penger, men sølte kaffen på ham fordi hun bommet? Hun som ikke sa unnskyld, men snudde seg og gikk. 

 

Hvem er vi?

 

Hvor rause er vi?

 

Man tørker et par tårer og gjør seg sine refleksjoner under foredraget. Til slutt greier jeg bare å tenke at jeg må være raus nok til å skrive boka til Svein. For jeg vet han vil så gjerne få det nedskrevet. Livet sitt. Han sa det i sommer. Vi hadde ikke engang behøvd å gi ut boka. Vi kunne bare snakket og skrevet. Skriving er hva jeg kan bidra med.

 

Jeg har reist med deg nå, Petter. Både i et forrykende bra foredrag og i en kort taxitur. Nå vil jeg reise sammen med deg også, Svein. Please. La meg få høre, la meg få skrive den historien. La oss le så vi triller og gråte så det flommer ned Karl Johan. Gjerne gledestårer.

 

For jeg vet jo at du ikke er i Oslo akkurat nå. 

 

Og det er jeg glad for. 

 

Du er et annet sted, der du finner naturlig rus.

 

For du, Svein, er mannen som først lærte Petter om ekte raushet. Så lærte du hele landet om det å nesten ikke eie nåla i veggen, men likevel gi bort halve veggen til din neste. Nå er nåla borte. La den fare, la den fare. Vi er skikkelig glad i deg, hele landet. Heia deg, der som du er nå.

 

 

Kjære mamma: Du er bra nok!

Foto: Meglerfru1 ChrisJ. Redigering: forbipolene Helene.

 

Ohf*ck! Nå slår det til igjen: I go polar; talking far! Det er omtrent 2 uker igjen til lille minsten ikke er lille minsten lenger, men store gullgutt på 4 år. Altså: BURSDAG! Og selv om det er 2 uker til enda, har jeg det plutselig supertravelt. Vi snakker tynnullpanikk i juni. Talking vinterdress-snusing i juli. "Nei, vi har ikke på lager engang enda. Kremt!"

 

I løpet av dagen MÅ det nemlig skje: ALLE gavene og ALT av bursdagsdilldall må være handlet inn, helst i går. Tilogmed kakeingredienser (I go Casa Kaos! Hvorfor ikke jukse litt med nesten ferdigkakeposer....)

 

Jeg veit jeg er ei god mamma. I logikken. I hjernen. I følelsene. Jeg veit det. Og jeg veit at veit skrives vet, og ikke veit. Det bare "blei" sånn.

 

Men med min fortid skal det lite til før jeg må ta en prat med meg selv i speilet og minne meg selv på at jeg er ei faderullan duttan god mamma. At ikke alt behøver å være perfekt.

 

Det er da jeg er gone polar for et par sekunder. Og vi snakke langt. Langt ned i polar selvtillit, der må jeg grave gull. Bare proudpolars og outsiders kan forstå denne evige kampen der man opprettholder trua på seg selv. Det er til å le av, for det er ingen vits i å sette seg ned og grine, for det må jobbes hver dag.

 

Noen flekker på bordet. Rusk på gulvet. Å ikke gidde å shine kjøkkenet før kvelden. Klær som ikke er lagt sammen. Det å måtte sette grenser: Nei du får ikke kjærlighet på pinne rett før middag. Men spiser du en del middag, kan den jo være dessert.

Neiiii.

Jo.

Neiii.

Jo sånn er det. 

 

Sånnt er sikkert enkelt for mange foreldre. Et par flekker? So what? Vente med kjøkkenet til i mårra? No deal, it fits in my wheel. Grensesetting? Uten en klem, kjør over!

 

Men jeg er ikke laget sånn. Jeg er til evig tid preget av altfor mye empati og samvittighet. Konsekvent står jeg i både grenser og å pushe meg selv til å la flekker og kjøkken vente. Men det koster så mye mer av en bipolar proudpolar, for kjennetegnet vårt er sårbarhet. Med medisiner er jeg ikke så sårbar, men jeg er altfor samvittighetsfull og snill. Som mamma må jeg leve med det. 

 

 

Det skjedde en gang i tiden at jeg ble virkelig syk. Hvis du googler navnet mitt eller bloggnavnet pluss TV2, finner du et intervju om dette på God morgen Norge. Vi gikk nøye gjennom det intervjuet i forkant, slik at det skulle være "barna mine - vennlig". For denne mammaen brakk ikke foten, men knakk sammen i følelsene. Slik kan jeg aldri knekke sammen igjen. Jeg lærte for mye på for kort tid. Medisiner og livsstil måtte innvennes og levemåter læres, slik at jeg aldri mer blir syk av bipolar. 

 

Men.

 

Spor.

 

Alt.

 

Setter.

 

Spor.

 

Jeg dealer med dype spor hver dag, og jeg snakker ofte med profesjonelle, for å få tilbakemeldinger som mor. Det er en av grunnene til at jeg elsker denne kommunen (Stjørdal): som bipolar mamma har barna mine en stabil mor med vanntett oppfølging. 

 

Ja. Jeg innrømmer at det er en utfordring hver dag å innse at; jo faktisk, Helene, du gjør det riktige. Du er ei sabla god mor. Og ingen kan rive ned det. 

 

Men selve redselen for å ikke være god nok mamma, må jeg alltid leve med. Det er nok derfor jeg suser rundt og kjøper det aller beste barneutstyret innen klær og sko jeg kan finne. Sikkert derfor jeg er nøye på badedagene, tannpussen, bursdager, det sosiale, leggetider og mat. Middagen er som regel klar til minsten kommer hjem, og jeg får så dårlig samvittighet hvis vi ikke pusler litt puslespill. For han er jo så flink til akkurat det, 3åringen. Danse også. Vi må danse litt. 9åringen elsker også å danse, og vi spiller monopol, også når jeg er sliten.

 

Derfor er det på tide å skjerpe seg! Det er bra nok nå! Jeg må slappe av og ta tid til meg selv også, slik ekspertene råder meg til. Legge meg i badekaret med tente lys og lav musikk også når barna er hjemme, for eksempel; lillegutt er tross alt 4 år om to uker, og vi hører hverandre fra stua ned til kjelleren og badekaret. Lese ei bok til meg selv bare. Se en film og ikke en tegnefilm. Det er på tide å begynne å tenke mer på seg selv. 

 

Helene! La flekker være hva de er: noe som faktisk ikke løper sin vei. Det er mer enn nok plass til ålage mat på kjøkkenet, og klærne springer heller intet sted. Og hvorfor skal du shine huset totally FØR 4åringens barnebursdag med påfølgende fsmiliebursdag dagen etter? Ta det verste etterpå.

 

Selv om du er bipolar, behøver du ikke å bevise noe for noen. Du er bra nok. Bare litt mer pratsom, litt mer sliten (av deg selv), altfor snill og med litt for mange idéer.

 

Som for eksempel idéen om at et par flekker borte på gulvet sier annet om deg som mor enn at barna i huset får mat. Som de søler. Som er normalt.

 

Ha en fin dag. Me too: for jeg skal nemlig storkose meg med hvert sekund av bursdsgsshopping, invitasjoner og baking! For det er jo GØY å være mamma ;)

 

Føler du deg litt "annerledes"?

Reklame | Shangri La

Kjenner du deg som en freak? Da vet jeg akkurat hvilken butikk du bør sjekke ut i høst.

 

Alle produktene du ser på disse bildene er å finne i følgende butikk i Oslo, som du finner nederst ved Karl Johan og tiger'n i staden: 

 

 

Helt siden jeg utviklet min stil som ungdom på nittitallet, har jeg følt en dragning mot mye innen denne sjangeren. En stil som er så kreativ og eksotisk i mine øyne, at jeg lar meg begeistre. Butikken Shangri La har alt jeg behøver, fra nydelige og originale klær, til drømmefangere, tarotkort, krystaller og dørforheng...

 

 

 ....for ikke å glemme vakre pendler og coole lommebøker til barna: 

 

 

Gå inn i en annen verden enn denne, og prøv klær de fleste andre ikke har:

 

 

Vel hjemme kan du faktisk føle deg mer avslappet enn du var før du gikk inn i butikken. Har du husket salvien? Jeg har renset huset to ganger med en liten salviebunt i sommer.

 

 

Barna mine elsker når mamma kommer hjem med stener som dette:

 

 

Og mammaen selv elsker det nye dørforhenget (sjekk t-skjorta!) :

 

 

Er du i Oslo? Come on, ta en reise innom Shangri La. Gå dypt inn i butikken og drøm deg bort. Såpene. Oljene. Figurene. Kortene. Klærne..  ååh, hils de fra meg med en klem fra Trøndelag ;)

 

 

Dette gjør spill med barnet ditt

Undrer du på hvordan hjernen til barna dine reagerer på spill?

 

Kjære mammaene og pappaene der ute. Vi er er skolebarna som prøver å henge med her i denne verden, du vet; denne kloden som utvikler seg i stormende fart. Vi er neste generasjon. Miljøagentene. Podene. Håpene. Gullene. Dere har mange kallenavn på oss. Og når vi er slitne av alle aktivitetene så sier vi til dere at vi vil spille på en eller annen skjerm, ikke sant? 

 

Men kjære voksen. O' du store høyt der oppe med nesa nedi din egen skjerm:

 

Det er bare bittelitt sant at jeg vil game the modern style. Belønningssenteret i hjernen min vil spille sånn skjermspill som innebærer at jeg bare får brukt en liten prosent av sansene mine som jeg trenger å utvikle. 

 

Mye mangler der jeg sitter med en spake foran en skjerm. Som for eksempel din oppmerksomhet.

 

Resten av sannheten er at jeg også vil slappe av sånn som du slappet av sammen med en bestemor og/eller en bestefar; eller en annen rolig voksen, på 80tallet. Med en enkel kortstokk. Vri åtter eller idiot eller noe sånnt. 

 

Virkeligheten er at jeg også vil regne liksompenger i brettspillet monopol, slik som dere gjorde på 90tallet; kjøpe gater og rådhusplasser, flytte søte små brikker og jakte på en rød diamant. Jeg vil spille, javisst vil jeg spille.

 

Jeg vil også legge puslespill. Sånn som du en gang gjorde. Det gjør noe annet med hjernen min enn en skjerm noensinne kan få til.

 

Men jeg vil spille mens jeg har øyenkontakt MED DEG! Dette skjer med hjernen min hvis du spiller brettspill, yatzy eller kortspill med meg: jeg blir glad, gira og avslappet.

 

Så sett fra deg rødvinsglasset, logg av, slå av lyden på mobilen og tenn noen lys. Ta meg med tilbake til den tiden da ord som internett og serr ikke fantes. La meg senke skuldrene, le og kaste terninger. Sammen kan vi gjøre matematikk til noe gøy, kjenne på humoristisk konkurransetrang, og gruse hverandre med hoteller og hus. Come on! 

 

Kjære niåringen min. 

Nå har du nesten grust mamma totally dønndønn med dine 6 hoteller mot mine to hus. Du er styrtrik og jeg har bare noen femtilapper, et par tiere og noen kronelapper. Og jeg har faktisk ikke latt deg lede med vilje. Alt er nøye pakket sammen og notert til neste gang vi skal spille monopol. Du gleder deg like mye som jeg er spent på om jeg greier å hale innpå deg. Dessuten presterte jeg å regne feil på terningene, og du måtte forklare meg at "eh, mamma, det er sju prikker, ikke ni!" 

 

Jeg sier ikke at litt playstation ikke er bra for deg, men at vi kjøpte oss det spennende spillet monopol må være noe av det smarteste vi har gjort! Du får min fulle oppmerksomhet, jeg slår gjerne av lyd på telefonen, og logger av resten av verden. Kanskje kan vi spille mens lillebror er våken også neste gang? Kanskje han kan leke med de nette små metallbrikkene mens du fortsetter å le av mamma? Hatten, dinosauren, kyllingen, den gammeldagse bilen og båten må jo være gøy for en 3åring å studere. Og går det ikke, kan vi bare vente til han har lagt seg. 

 

For jeg trenger intet rødvinsglass. Ei heller en skjerm. Dere ungene behøver at jeg er til stede, og jeg trenger å reise tilbake til fortiden sammen med dere. Vise dere hvordan man bygger hus og hoteller når man har kjøpt tre skjøter i samme farger. Bruke fingrer, øyne, latter, og konkurranseinstinktet. Brain using kind of old gaming.

 

Mens

 

tiden

 

står i ro

 

rundt et brett

 

omringet av 

 

ekte

 

brennende

 

hyttestemningsskapende

 

lys.

 

Fordi dere barna er mine lys, og fortjener fred, ro, oppmerksomhet og harmoni.

Med pose og sekk

 

-"Mamma. Se på alle husan. Der e det familia. Med manna inni."

 

Slik begynte det hele, under en typisk hverdagsmiddag med 3åringen min. Den middagen for en sulten liten mage bør være klar helst før han hentes i barnehagen, så hver dag sitter vi der ved spisebordet med utsikt over byen og småsnakker. Denne dagen skulle han overtale meg til å skaffe meg en mann som vi kunne ha her i huset, mens vi spiste fiskesuppe og laget flekker på duken som vanlig (her i huset er vaskemaskina aktiv). "Mamma. E du ikke forælska?"

 

Pose og sekk, my dear. Det er noe som heter pose og sekk. For jeg gjør det bare ikke. Jeg flytter ikke sammen med en mann, eller en dame for den saks skyld. Jeg går ikke inn i et såkalt forhold heller. Men alle har vi våre behov, så ja, selvfølgelig har jeg en god venn. En altfor kjekk en, og han vet ikke engang selv hvor fin han er. 

 

Vi låner ham som mann i huset iblant. Han er altså min superkjekke kompis, og innimellom løper han rundt her i huset og leker sisten med minsten og meg til vi hyler og ler. Han "kjøper rømmegrøt' med liksompenger ved kassa-apparatet vi kjøpte for 25 kr på brukten, til min  sønn's store fornøyelse, og vet å snakke positivt om pappaen til gutta. Det siste er viktig for meg. Man skal huske at alt man sier om den andre foreldren til barn, sier man også om alt barnet har arvet derfra.

 

Anyway; gutten min fikk det som han ville: Mann i hus har vi innimellom, og vi har det gøy når vi treffes. Det holder. Når det mørkner ute vet min lille solstråle at kompisen til mamma skal hjem til seg selv og sove der. At han ikke bor her er helt ok, for det er tross alt godt å ha mamma for seg selv også. Ikke minst storebror når han er her. 

 

Sistnevnte holder forresten på å gruse meg dønn i monopol; med til sammen 6 hoteller mot mine to hus, og masse gryn. Han har vel faktisk alle hundrelappene... Gjett om vi gleder oss til neste gang han kommer hjem til Lykketoppen. Gode gulle niåringen min! Har du forresten husket å spille god gammel nettspill med kidsa? Legg bort skjermene, fram med brettet, brikkene, penga eller yy ...yyy (prøv å skrive "yatzy" når du er blond!)

 

Det går mot vinter, så jeg føler ikke jeg gjør stort annet enn å hamstre kvalitetsklær til gutta mine. Vinterdresser, parkdresser, skotøy, regnklær, vinterjakker, hansker, luer, votter - og vet du hva? Det er så gøy! Ingenting varmer et mammahjerte mer enn å se barna sine dunes, ulles og fleeces inn, eller med andre ord: polstres til vinters. 

 

Nå sover minstemann lykkelig, og kompisen min har kjørt ut i mørket. I morgen tidlig sitter treåringen min og jeg ved frokostbordet bare vi to; og det er helt greit for oss begge. Pose og sekk. Vi har en mann i hus vi også nå, noen ganger, kan en liten glad gutt fortelle de andre barna i barnehagen. Han bare visste ikke om ham før jeg skjønte hvor viktig det var for ham at det ikke bare tripper rundt ei jålemamma rundt her i huset, men at det løpes rundt med en morsom og snill mann også iblant.

 

Jeg trodde jeg måtte skjule kompisen min med kveldsbesøk etter leggetid klokka sju, i tilfelle minsten trodde det var en kjærest. Skåne ham. Men så viser det seg at det var alt han ønsket seg i hele verden: en sånn en som mange av de andre familiene hadde. Bare at denne mannen er mor sin kompis, og at han slipper at mamma nusser på'n og sånne flaue greier.

 

For det venter vi med til mammas lille gogutt sover med et smil om munnen ;) Livet er digg med pose og sekk ;)

 

Vet du hva den ekte verdien er?

 

Vi spiser middag hos mamma i dag, og godt er det, siden det ble senkveld i går. Hilde Mari og jeg satt og snakket, lo og rørte litt tårer til langt utover natta. Før det kom min svigerinne Astrid og bruttern med de tre skjønne barna sine. De hadde med seg takeaway pizza, og vi spiste, snakket og barna leket seg.

 

Før de kom, ringte meglerfru1 Christina på døra med roser og lavkarbomat.

 

Om vi har bursdag til gards? Nei. Vi har venner som bryr seg. I tillegg fikk jeg flere koselige meldinger i går, på facebook sms, og hva er verdien i slike ord? Selve livskvaliteten våres, nemlig. 

 

Disse menneskene er laget av gull, diamanter og månestøv. De er så verdifulle for meg alle sammen, at jeg soler meg i glansen av sjansen til å slippe ensomheten. For vi snakker virkelig. Om alt. Vi kommer på nye teorier og muligheter over en kopp kaffe eller en kopp te, og innimellom tenker jeg over hvor heldig jeg faktisk er. 

 

Even og jeg danset til Billy Idol i dag. Vi rocket, vi shaka assen, vi hoppet og snurret rundt i den lille stua våres. Kanskje er det fordi vi er så glade. Kanske er vi så glade nettopp fordi vi har så mange gulle gode venner...

 

Om vi har nok? For mange? Nei, det er alltid plass til flere venner hos oss, om vi så må stable dere i høyden. Eller bygge oss et slott. 

 

Luftslott har vi lite av værtfall, for våre venner er flinke til å holde oss her nede på jorda. De er ærlige og oppriktige. Selv de vanskeligste utfordringer blir enkle etter en med prat med en slik venn.

 

Jeg er så forbanna glad. Sånn. Svart på hvitt: GLAD! Det er så mange og mye å glede seg over, at jeg kun har et ord å tilføye:

 

TAKKNEMLIGHET.