hits

De dagene er jeg glad jeg har bipolar!

 

Fotlaus drev jeg gjennom dagen like naturlig høy som loftsvinduet. Jeg løp opp og ned trappene som den tullete mammaen jeg er, og hadde ikke engang tid til å hente minsten i barnehagen. Med ausa i ene hånda og telefonen i den andre, sa jeg til pedagogisk leder: "Du, æ e midt i husarbeidet æ, såe..  så pappan kjem og hente Even i barnehagen i dag!"

 

For det er noe med det, sant, når du lager hjemmelaga lasagne, vasker trappene, kjelleren, bak sofaen, i stua og oppe på loftet på en dag. Loftet ja. Det var et eget kapittel. For der husket jeg idéen jeg fikk i går om å ommøblere Even's del av vårt vinklede dobbeltrom. Samtidig som 4.klesvask rumlet nede i kjelleren, spratt jeg rundt på loftet som den tullingen fra gjøkeredet jeg er, og laget splitter nytt gutterom. Det ble så bra! Gutten ble så glad! Nå i kveld hadde han tilogmed lyst til å sove i egen seng en stund.

 

Om dette er typisk bipolar når man er frisk på lithium på 7.året? Ja, ofte. Minst en gang i uka får jeg kreative, energiske salutter av noen fantastiske fyrverkerianfall, og da blir det trivelig i heimen må du tru!

Om jeg er glad for å ha bipolar disse dagene? Gjett a! Jeg slipper å være sjuk, har forlengst fått det fastslått av profesjonelle at jeg ikke er hverken ustabil eller hypomanisk disse dagene. Men kanskje litt høyere på koffein enn andre blir. Og jeg slipper et kjedelig A4liv uten action. 

 

Så nå er det jul her oppe da :) Splitter ny jul, og så er det ikke engang her vi skal feire julaften. Men å ha det skikkelig hyggelig, rent og ryddig rundt seg har aldri skadet en eneste tassi. Dessuten varer det jo bare er par timer, før jeg med vilje begynner å slenge en ekstra jumper oppå kommoden, fordi jeg synes bittelitt rot er sjarmis. Og etter noen dager har klesdynger og små hybelkaninbebier begynt å rope om hjelp igjen. I'll be there!

Bipolar julestri

 

Jeg bokstavelig talt fiser rundt her på Lykketoppen og fanger hybelkaniner, mens jeg bruker hver eneste utstikkende kroppsdel til å tørke, vaske, hodeklø og rydde. Alle som har smakt sukkerfritt godis og tagatesse vet forresten hva jeg mener med "bokstavelig talt". 

 

Tidligere i dag prøvde jeg å være mindfull (mindful?) Nesten meditere, liksom. Men siden Christina og jeg spiste oss så stappa i går på julelunsjen, stramma buksa så ille rundt magen at det ikke gikk an å slappe av med pusteøvelser. Når du må dra av deg buksa for å greie å meditere, vet du at det nærmer seg jul. For magete pokker!

 

Jeg er en tornado, og mens jeg er alene her hjemme, høres jeg søren meg ut som en også. Trenger ikke julemusikk, si. Trompeten lowcarb er i orden! Highsound lowcarb.

Minsten er i barnehagen, stolt som en minihane over at både pappa, mamma og storebror overvar luciafrokosten og luciakoret i mårest. Man kan si han vokste en centimeter da han hadde oss alle der. Spiste luciafrokost som en liten helt, og hang på storebrorsan sin som en ekte lillebror. Eller heter det lille bro', theese days? Store bro' slo var uheldig i akebakken på skolen, og måtte hentes tidligere, så nå skal vi alle samles her på toppen og spise middag sammen.

 

Anyway; nå er jeg jaggu i gang med julevasken! Minus vegger, tak, under badekar og krike krok, er det bra nok som hyperaktivt det er. Jula kommer lell om man ikke rekker inn til den imaginære lille musa innerst i kjøkkenskapet. Hva skal jeg med alt der inne, by the forresten way? Alt jeg ikke rørte de siste månedene? Where's the space? Og fornuften, hvor dro den? Ikke inn på kjøkkenet mitt iallefall, it is a old fashion mess. So what? It's MY mess! Og det får være i fred i noen måneder til; grrh.

 

Nå er tullepausen min over. På tide å vaske resten av stuggu (fikk SJOKK da jeg skulle vaske under sofaen's kronestykke-fjernkontroll-bamse-hybelkanin-søl-smokke-godteri-uidentifiserbartmess-landsby. At det går an! I say no more! Det er over for denne gang, puhhhh!)

 

Ha en julete dag videre, so long fra den bipolare happytoppen!

Hun ringte barnehagen for å snakke med barnet sitt. Les hvorfor.

 

Siden forbipolene mye handler om hverdagen som bipolar mamma, er det nettopp det dette innlegget skal handle om. For tiden er det mye jeg opplever i kulissene her, og jeg elsker hver eneste del av det. 

 

Minsten har nå blitt en bestemt 3åring som vet hva han digger og hva han ikke digger. Han elsker mat, og særlig fiskesuppe. Åtteåringen går i tredje klasse, og kunne spist taco hver dag. I det siste har vi hatt mye besøk av storebror og pappan til gutta utenfor samværene. Han bor jo fast hos sin far i nabobygda, og trives godt der. Så lenge jeg vet at han har det bra, er jeg som mor fornøyd, samme hvor han har sin base.

 

Det er altså 3åringen jeg har daglig omsorg for, og jeg må si det er spennende. Det går i både pottetrening, håndvask og tannpuss når det kommer til klistremerker og premier. Etter 5 klistremerker får han en liten premie. Det er jo kjempegøy, og nå har han vært så flinkis at jeg kjøpte paw patrole klistremerker til ham i dag (nei dette er ikke et sponset innlegg).

 

Det beste minsten vet er å drøye leeeenge med frokosten om mårran foran en tegnefilm, før barnehagen inntas med glede. For der er jo "vænnene mine" sier han. Han er tydeligvis en populær gogutt, for hvis barna er ute sier mange navnet hans når vi kommer til barnehagen.

 

I dag bestemte jeg meg for at Even skulle få seg en ny jumper. Det skjedde etter Christina og jeg spiste oss overmette på julelunsj, og hadde trillet oss inn på H&M (fortsatt ikke sponset). Der fant jeg georgeus Tom&Jerry-jumper, lovely Minions-jumoer og nice Batman-jumper. Even elsker alle disse tre, men skulle bare få en, så jeg ringte barnehagen og fikk snakket med pjokken. Han var tydelig: Batman! Jeg gjorde det samme for en stund siden da han skulle få seg en pysjamas, og da valgte han Ninjago-pysj. Det er praktisk å bare ringe og spørre småttisene mens de er på jobb, si. 

 

Jeg har forresten lært i det siste at man ALDRI forteller barna at man har kjøpt coole plaster! Hva er poenget med plaster når alle blir brukt opp i en nytteløs fei? "Mammaaaa, æwa, må ha pjastej!" Selv om det hverken er aua eller antydning til blod, men behov for minions-plaster; så har ikke denne mamman hjerte til å si nei første gang. Og andre gang. Like, ever...

 

 

 

Selv om vi er bare to stk her i hverdagen, liker vi å sette oss sammen rundt spisebordet og spise middagen i ro og fred sammen. Det er generelt rolig og fredelig her oppe på Lykketoppen, og det vi gjør er å bruke hjemmet som et rolig rede der jeg stresser ned og barna føler seg trygge. I morgen tidlig skal vi på Luciafrokost; og Even skal gå i nissetog. Etter et møte jeg har klokken 09.00, kommer den bipolare vaskedilla; jeg bare kjenner det på meg. For ikke å snakke om; ser det på hybelkaninene som titter fram under sofaen. 

 

Jeg vet at dette blir tidenes jul. Det blir nok ut på livet med gode venner og møte partyfolk de dagene barna er hos pappan sin. Jeg, kaffen og energidrikken min. Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute og danset ræva av meg rundt midnatt, så nå er det på tide. 

 

En annen og veldig alvorlig side ved denne tilværelsen for tiden, handler om noe ganske annet. For jeg tenker mye på 3 venninner av meg som opplever umenneskelig store utfordringer for tiden. De går en mørk og vanskelig jul i møte, og jeg sender dem mine varmeste tanker hver dag. To har opplevd dødsfall, og ei opplever tap i livet som få kan forstå. Men jeg forstår, siden jeg har stått på bunnen mange ganger selv. Det jeg alltid gjør når nære venner sliter; er å stille meg enda nærmere. Vise at jeg er der. Gå sammen med, og holde dem i hjertehånda med sjelearmen. Venner som alltid har vært der for meg også, det er klart jeg stiller opp tilbake. Ekte diamanter er tross alt sjeldnere enn gråstein.

 

Så jeg sender to hjerter nordover; et langveis, og et kortreist. Et hjerte sender jeg et stykke sørover, og håper det gir både guts og styrke.

 

Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma

 

Det er sorteste vinteren, men sommer i mitt hjerte. Det er barna som gjør at det er sol og varmt vær inni meg, selv om vi er en drøy uke unna julaften, og kulda biter ute. 

Vi har omtrent bodd på sofaen i dag, 3åringen og jeg. Han var hjemme noen feberdager fra barnehagen forrige uke, og i går kjente jeg siste snev av varm guttepanne. I morgen kommer nok hverdagen i gang igjen, og mens han koser seg i barnehagen blir det julelunsj på Christina og meg (meglerfru1.blogg.no).

 

Venner betyr varme i paradis, for min del. Hva var vel hverdagen uten vennen mine? Det å være der for dem når livet gir motgang, minner om tider da de var der for meg. De sviktet aldri, men stod stødig ved min side, og lot meg vite at ikke alle her i verden er falske og long fucking gone når du trenger dem som mest. Friske pust fra alle kanter gjorde at jeg fikk ro til å bygge meg opp. 

 

Og hvem har hatt godt av det? Barna mine. De to herligste som behøver en glad, frisk og sterk mamma. 

 

Overalt i verden finnes slanger i paradis, som med hvesende, hviskende tiskestemmer smyger seg kamuflert fram mot det punktet da du ikke orker mer. Men du blir stadig flinkere til å se dem, og til å avsløre deres manipulative og selvdyrkende atferd. Nå blir du ikke lenger såret og lei deg, som før i tiden; men fly forbannet. 

 

Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma!

 

For det er sommer i vinterhjertet ditt, og ikke aktuelt med ild du som brent barn skyr. Ingen kødder med deg lenger. Ingen kan kjøpe deg, det er den gode praten som gjelder. Ekteheten. Sannheten. At ting skal være endret, at ham skal være skiftet. Men de er fortsatt slanger, samme hvor mye ham de skifter. De er ikke endret før de reinkarnerer seg til noe ganske annet enn en slange. And you know. So what's the use in summer snow?

 

For samme hvor iskaldt det er ute, står jeg stødig og varm her inne. En frisk mamma med bipolar 1 er tross alt ikke det verste her i verden; tvert imot. Kvelsmaten koker på komfyren, kjøkkenet er shinet, gutten er nybadet, og en spennende morgendag venter. Jeg dør ikke av et slangebitt, og er for seig for drama og shit. Digger dette livet, elsker denne styrken, og fryder meg over hvordan karma gir ærlige mennesket medgang og sommer i vinterland.

En mamma sang farvel

 

Du synger for din datter som reiste for godt.

En mamma så sterk, det er helt rått.

Toner så lyse og fine,

får oss til å grine.

 

Tårer faller til bakken og blir til hav

Fortvilelsen dundrer som hestetrav.

Alt jeg kan gi deg er mitt vennskapshjerte

men det kan ikke helbrede din smerte.

 

Du ser deg tilbake, det var en gang,

mens du gir din stjerne en vakker sang.

 

Så du synger,

og verden gynger

på et hav av tårer.

Men vi har ingen årer.

 

En mor skal ikke begrave babyen sin.

Jeg føler sånn med deg i sorgen din.

Det var jo for tidlig å ta farvel,

men nå er det kveld,

nå er det kveld.

 

Nådeløs natt senker seg over oss

som en sorgens foss.

Nå er det alvor, nå er det natt

og du må begrave din vakre skatt.

 

Hold ut kjære du,

vi kan ikke snu,

og vi kan heller aldri glemme

det lille hjertet du måtte gjemme

i den vakreste lille kiste

med en baby du ikke kunne miste.

 

Men hvor blir det av tankene og følelsene våre,

når sorg gir liv til en ensom tåre?

Kan idéer og emosjoner forsvinne?

Eller kan gjensyn vinne?

Jeg tror på det siste, 

bære eller briste. 

Briste eller bære.

Hun får lære

på himmelskolen sin

at hun er for evig datteren din.

 

Skrevet til S. fra Helene D.

 

 

 

 

DETTE vil gi deg ekte julestemning!

 

Hvis du spiller den låta jeg skriver om nederst i dette innlegget, kan jeg garantere deg at du kommer til å kjenne på hva jula egentlig handler om.

 

Byen ligger og kaver i snø, men her oppe på Lykketoppen er det stille. Ikke en nisse å se, og på loftet ligger den minste lille nissetassen og sover av seg feberen. Det er ikke lett for en 3åring å forstå at han må hvile, for en sånn liten sjarmis blir ikke akkurat utslått og sengeliggende når han er syk. Men nå sover han.

 

Og akkurat nå kjenner jeg at det er riktig å hente den store kassa fram fra boden i kjelleren. Nå skal det jaggu pøntes til jul. 

 

Gi meg en time, lille minsten min, og du skal få våkne til ei rød stue med nisser og engler. Hvis jeg ikke kunne gi deg en frisk barnehagedag i snøen med vennene dine i dag, la meg iallefall gi deg julestemning. 

 

Vil DU ha julestemning? 

Gå inn på you tube, søk på "Kan du sjå mæ", og la Stjørdal Aid synge deg julestemt. 

 

Den skal jeg høre på nå, og da blir det jul. 

 

Klem fra Nissetoppen.

De prøvde å knuse henne, se hva hun da gjorde

 

-"Still deg på barføtter på stuegulvet ditt Helene, og så sier du til deg selv: Jeg står stødig. Jeg står stødig"

-"Nei, det er ikke deg, det er dem."

-"Du greier dette, du er tøff vet du!"

-"Du er en god mamma, Helene, en skikkelig god mamma!"

 

Det er kvelden, og oppe på loftet ligger minsteskatten og sover i mammasenga. I morgen kommer storebroren og pappan, da skal vi spise middag sammen alle fire. Fredag skal barnefar og jeg i begravelse. Ei lita jente fikk aldri sjansen til å leve, og nå må en god venninne av meg leve med sorgen og savnet. 

 

Jeg sitter her og tenker på alle de gode rådene jeg har fått av de jeg kaller kloke koner de siste årene. Ei er sosionom, men jobber i oppfølgingstjenesten. To jobber i familieteamet. Ei er psykiatrisk sykepleier. Som bipolar mamma mener jeg et slikt sikkerhetsnett er på sin plass, og de har alle virkelig bidratt til å bygge meg opp slik at jeg står stødig. Jeg kan være her for barna mine, og jeg kan være her for vennene mine. Det er rett og slett luksus å være så frisk. Livet mitt har vært tøft til tider, og selvtilliten min nådde bunnen for 8 år siden, da jeg ble alvorlig syk av bipolar som høygravid. Kampene jeg måtte kjempe er jeg glad jeg ikke visste om på forhånd. Men denne gevinsten her, som jeg føler jeg har fått nå, den skulle jeg gjerne til tider ha visst om. Premien i det å få være en frisk mamma med omsorg for barna sine. Det er enormt. Ubeskrivelig.

 

Det er en ting jeg har lært, og det er at ikke alle hverken unner eller ønsker deg suksess. Noen er bare ute etter å snuble deg, for så å prate om deg som om de kjenner deg. Men ikke engang din nærmeste slekt behøver å kjenne deg i det hele tatt. 

 

Det siste rådet jeg fikk av de kloke konene, var å stille meg barbent på gulvet og si til meg selv at jeg står stødig. Jeg gjør jo det. Jeg lever med bipolar og står stødig. Samme hvor mange som forsøkte å knuse meg ved å velte meg overende, så står jeg grundig stødig. Og jeg har ikke tenkt å rikke meg. 

 

Hva med deg, kjære leser? Vet du om noen i din krets som ikke unner deg suksess? Er det misunnelse som gjør at de ikke vil at du skal stå stødig? Eliminer. Du vet hva det er, ikke sant? Du har ikke tid til alle, og aller minst de som misunner din stødighet. Du kan, og du har rett til, å kle av deg ullsokkene rett foran dem, og stiile deg stødig. Du behøver ikke engang å se dem.

 

Den jenta jeg en gang var, var svak. De behøvde ikke å bruke unødig energi på å knuse henne. Så ble hun sterkere. Da begynte de å reagere med baksnakking, utfrysning og kritikk. Så ble hun enda sterkere. Da prøvde de å knuse henne; og av det fikk hun mer motivasjon til å klare det. 

Så kom hun til nåtiden. Det er meg i 2017, og her står jeg stødig. De greide aldri å venne seg til at jeg er en frisk, munnrapp, stødig kvinne som de ikke lenger kan hakke på. Nå blir jeg bare straffet med barnslig stillhet, som om jeg var død. 

 

Og det er da jeg skal si til meg selv at deres mening om hvorvidt jeg skal behandles som død eller levende, ikke teller. Det er da jeg skal stille meg barbent og oppreist og si til meg selv at jeg står stødig.

 

Prøv det. La dem seile sin egen sjø i sitt eget dødehav. Men stå selv stødig, samme hvor det stormer. For selv om det gynger under deg, er ikke dette havet ekte. Ingen av dem er ekte. De er falske, sure, misunnelige og teite, de bølgene her, og det eneste som er sikkert er 

 

at du står stødig på ekte!

Dette er et typisk kompleks for kvinner; se hva hun gjorde med det

 

Annonse

 

Da jeg var ung og naiv, gjorde jeg noe som for alltid vil prege meg, og tok piercing i begge øyenbrynene mine på tur. Jeg gjorde det selv, og med hjelp av en kompis. Kanyledagen var spennende, den. Men jeg skulle aldri gjort det. Ikke lærte jeg heller, da jeg dro av den første piercingen med genseren min. Jeg tok en ny på det andre øyenbrynet, og ante ikke noe om konsekvensene. 

 

Nå har jeg områder på øyenbrynene der hårene ikke vokser lenger. Arrene er mer enn arr, og det har blitt en vane å sjekke om sminken sitter. Jeg som elsker å bade, kjenner at bading har blitt til noe anspent. For å ha en halv centimeter med øyenbryn på hver side er ikke særlig hyggelig. Kun alene i badekaret kunne jeg slappe av. Basseng ble noe ganske annet.

 

Senere har jeg lært at det også er vanlig at kvinner mister en del hårvekst på øyenbrynssidene med årene, og det er nok derfor det har tatt av med permanent make up de siste årene.

 

Men permanent makeup har skremt meg fra å prøve. Jeg syntes ikke resultatene så bra ut når ei linje ble tatovert på folk sine bryn, og ville ikke gjøre vondt verre. 

 

Derfor ble jeg overlykkelig da jeg fant Sanja, en sertifisert artist som driver med semipermanent make up, hvilket er et komplett naturlig resultat som forsvinner etter et år, og som heter noe så fancy som microblading. Nå er jeg rett og slett skikkelig fornøyd, fordi jeg har prøvd det, og er i gang med prosessen. Om 2 uker er det refill, og så har jeg natural looking eyebrows i et helt år. Sjekk ut Sanja på hennes facebookside på den store linken under, og la deg imponere av en effektiv kvinne som er utdannet kirurgisk sykepleier. På siden kan du også melde deg på hennes konkurranse, der du enkelt kan vinne behandling til verdi 4000 kr :

 

https://m.facebook.com/iBrow.no/?hc_ref=ART_tKVlAYXWwe-oPhp8t_pjWz7V71PyBxNIVdxGic7tKogbryW__9_c0E-ZpjPa5TM&fref=nf

 

 

 

Microblading er den perfekte type make up for alle dere som liker komplett naturlig look, og for alle som ikke har, eller har veldig lite naturlig hårvekst på øyenbrynene. Det er også ideelt for deg som vil endre form eller farge. Det kan utføres på alle hudtyper, og i alle aldre.

Produktene er de beste på markedet. Siden de er helt rene, og uten tunge metaller eller nikkel, gir de ingen allergiske reaksjoner. Resultatet blir heller ikke grønnaktig eller rødaktig som "etterfarge" på øyenbrynene dine. 

 

Behandlingen tar opp mot 2 timer, og etter 4 uker får du refill. Det er smertefritt, eller tålelig; alt etter toleranse innen smerteterskel. Først vil artisten bruke spesialverktøy for å finne din naturlige form på øyenbrynene dine. Dette handler om benstruktur og ansiktsform. Deretter vil du bli spurt om du godkjenner formen, og du vil da få muligheten til å diskutere framtidlig look med artisten. Nå er du klar for å begynne prosessen. Dette er delen av behandlingen da artisten tegner hår på dine øyenbryn. Det bestr ved dette er at de falske hårstråene ser nesten identiske ut som naturlige hårstrå. Tynne og fine, og i naturlig farge.

 
Hvis du er for lat og morgentrøtt til å bruke sminke, eller du vil bade og samtidig beholde sminken, er dette den idéelle løsningen for deg. Gå til køys og våkne med perfekte øyenbryn hver dag, og siden dette er semipermanent makeup vil det vare i opptil et år.

 

Her kan du se før og etter første behandling. Jeg er på de siste bildene:

 

Er du litt blakk og fattig? Da bør du lese dette

 

 

De går i dyre klær med høy kvalitet, og hjemme i stua si har de kostbare møbler og lamper du ikke tør spørre prisen på. Lenge har du lurt på hvordan det føles, når alt av stæsj, utstyr, sminke, tøy og møbler er av superkvalitet. Hvordan det kjennes å ha alt på sin plass på den måten, at det dreier seg om kostbar stil. Merker du ikke har peiling på, og ting du ikke aner hvis funksjon har. Bord, stoler og vegger det er storkrise hvis barna tegner på. Mens du, du bare tenker at barnetegninger enten kan få være i fred i noen år, eller males over i lilla, orange eller grønn farge. Eller hva med en lilla stol, en orange, en grønn, og et blått bord?

 

 

Selv har du ikke en eneste eiendel noen tyver ville orket å så mye som lagt blikket sitt på ved innbrudd. Sånn sett er det vel praktisk å være en freak of nature. Det du eier er enten hjemmelaget, kjøpt brukt / på salg, eller fått i gave. 

 

Du vet det så godt, at frustrerte Hollywoodfruer og kåpemafiaen ville rynket på de opererte nesene sine dersom de entret ditt originale hjem. Ikke en eneste verdifull vase å beundre. Ikke så mye som en dyr kåpe i yttergangen. Intet av verdi å legge sine pripne øyne på. 

 

Men hey?! Hvem sa du ville hatt slike selvutnevnte, kjedelige wannabejudges på besøk i ditt vakre rede? Er der verdt det? Hva skulle du snakket om med slike golddiggers? For hva bruker de det gullet sitt på, foruten seg og sitt ego? Hvis du var rik, var det kanskje annet du ville brukt din formue på, enn stygge kåper, grusomme vaser og iskalde tingetang? 

 

Veldedighet. Reiser. Skape arbeidsplasser. Bærekraftig utvikling. Det er kanskje noe du ville brukt penger på, foran en såkalt kostbar stil?

 

Er det så nøye, for ikke å snakke om viktig, hva andre mener om deg og din smak? Kan de egentlig kalle den smaken din billig, når det handler om affeksjonsverdi og kunst naturell? 

 

Du passer ikke inn, sier du. Men du tar feil. Det er de som ikke passer inn i ditt liv, for det er du som er den kreative kunstneren. Skapende kunstnere begynner ikke med pengene. De begynner med materialet, og så lager de rikdom. Disse pripne A4menneskene, de kjøper det du skaper. De begynner med kredittkort, lapper og mynter, og så kjøper de seg det mengden mener er kult og moderne. 

 

Now, is that style?

Er det stil?

 

Nei, det er å kjøpe seg plass i den store, masseproduserte mengden.

 

Du er mer enn bra nok akkurat som du er, samme hvor blakk og fattig du er innimellom regninger og utgifter. Si det til deg selv i speilet. Hold deg til din stil, kjære du. Vær deg selv, and be proud. Du har smak, du har kreativ stil, you've got taste! Så lenge du har en original stil med affeksjonsverdier som ikke koster anet enn et åpent blikk, er du en skapende kunstner! 

 

Ulvedebatten; hissige bønder på trappa

 

ULVEHYL

 

Flåtten har daua, og sommeren er over.

Bjørnen ligger i et hi og sover.

Det er vinter, for pokker,

finn fram ullsokker

før du får neggelbit og blåtå

må du forstå.

Nå kommer snøen for farsken,

og du være en barsk en!

 

Men du hutrer og fryser

hoster og nyser

Kulden den prikker

Og snart, du stikker..

 

For hvis du hadde money

honey,

rømte du til spania

eller Tykia's Alanya.

Men det er bare å gjøre som bjørnen i hiet;

gå i dvale og tie.

 

Men hey, flåtten har heldigvis daua,

og bilen din ble ikke taua!

Flyet på himmelen krasja ikke,

og du har ikke hatt hikke.

Once upon a good news,

Som Northug og Kjus.

Screw the vinter

we've got the inter

and the net

Og i et hi kan det bli hett!

 

Husk å ta av deg lua

og tenn røkelse i stua

TV2 hjelper deg med telysvalg

og i sjappa er det førjulssalg.

Snart har du glemt sommer og sol

og hanen som gol,

da du ferierte på landet

og satt på nars littegranne.

Nå er det jaggu snart jul,

og snøen skal bli gul

utenfor grendahusene,

på grunn av blank kaffe i krusene.

 

Når jula er forbi

er nyttår på gli

Har du forsettene klar 

ja da er du litt av en kar

Har du nyttårskjole, si?

Da er du litt av ei dame, wee!

 

Bare husk når januarkulda kommer

og du lengter etter en fjern sommer

at flåtten den er dau

som fårikål, pinnekjøtt, you know: sau.

Du kan fortsatt kræsje et julebord

og pynte deg som wannabe glamour

Du kan leke fjortis på isen,

Bambi som brisen,

eller var det omvendt tro?

Tok nissen med seg Bambi da han dro?

 

Den norske vinteren er ikke så verst, den

Nei uten flått på ei kvistete plen

er snøen ganske kokos

hvit og ren, uten eksos.

Bare lov meg å skynde deg

når sommeren kommer din vei.

Bad, sol, reis og klistre på deg et glis,

nyt "varmen", forbann regnet og spis is.

For Jokke har alltid rett

Her kommer vinter'n som en snøball med sprett.

 

Vi må huske: kulda gjør at flåtten dauer

så vi kan nyte høst og fårikålsauer,

før vi koser oss med pinnekjøtt til jul

mens vi nyter mørk debatt og ulvehyl.

Bare ikke på melkepappen,

da kan du få hissige bønder på trappen.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, på tampen av 2017.

 

 

 

 

"Du kunne vært dama til King kong, du!"

 

Tore har nettopp sett på disse bildene her, før han sa: "Du koinna virri dama te King Kong du!" 

 

Da stoppet jeg mersom litt opp og spurte: "Ka mene du?" 

 

Da begynte faren til barna mine å ro for harde livet: "Jo altså du vet sånn barsk og maskulin vuttu.. sånn ...sånn..  ...ja sånn barsk vuttu! Du vet ka æ mene!"

Jeg begynte å le, for nei jeg skjønte aldeles ikke noe, og spurte om han mente sånn der stor sterk gorilladame, eller hu der lille menneskedama i filmen? For hu var liksom ikke "barsk og sånn"..

 

Det hele endte med at jeg spurte om ikke Tore heller bare kunne lage noe funlightbrus i stedet for å prøve å ro som King Kong selv uten årer i stua mi. 

 

God helg videre, hilsen "dama til King Kong"

 

 

Kvinne stakk av til skogs. Les hvorfor.

 

Her om dagen stod en ung kvinne i gågaten i hjembyen sin og kom seg ikke videre. Å gå videre ville være uhøflig. Et eldre par hadde nemlig stanset henne for en "hyggelig" oppdateringsprat, siden de kjente noen som kjente henne. Uheldigvis hadde hun spurt paret "hvordan det går for tiden", og nå ble hun overøst med hvordan det hadde gått de siste tiårene, for ikke å snakke om hele livet. Dessuten hvordan det nok desverre, beklageligvis, kom til å gå med dem framover, forårsaket av ca 10 forskjellige sykdommer, vondter og helsetilstander.

 

-"Eg har så vondt i foten at eg nesten ikkje får tel å gå på an"

-"...og æ kain itj kom på sist æ hadd ei heil natts søvn på groinn tå hosten min..."

Fulgt opp av: "Vi har prøvd akupunktur, skifte av fastlege, medisin a, medisin b, medisin c, healer og operasjon a, operasjon b, operasjon c, d og f." 

 

I kor. 

 

Den unge kvinnen så forvirret fra ham til henne, fra henne til han, og tenkte på alle de andre som hadde pratet med henne om helsetilstanden sin i løpet av en halvtime der hun prøvde å manøvrere seg gjennom gågaten. Tenkte på alle sine egne sykdommer som hun aldri pratet med noen om, fordi hun ikke ville gi vondtene næring. Hva pokker skulle hun gjøre med alle andre sine helser, vondter og vanter? 

 

Nå fikk hun nok. 

Hun sa:"Det som hjelper er å ta dere hver deres bolle. Nå må jeg løpe til skogs. Rett og slett. For alle andre er på bærtur. Jeg vil også på bærtur, asap!"

 

Vet du hvorfor jeg ikke vil vil høre om alle sykdommene og helseplagene dine her vi står i gågata og tripper? 

Vet du hva jeg tenker når du nevner at leddene dine er vonde og at det nærmer seg kneoperasjon samt akupunkturtime for ditt og healertime for datt?

 

Hvorfor? Kan jeg hjelpe deg? Kan jeg gjøre det bedre for deg? Nei, jeg tenker at jeg ikke kan gjøre et fnugg med dette som kan fikse de fysiske vanskene dine. Jeg kan synes synd på deg. Jeg kan gi deg en kos. Men altså, vil du virkelig det? Vil du være en stakkar som trenger trøst akkurat nå som du trenger styrke?

 

Nå som du trenger å være en tøffing.

Nå som du behøver å fokusere på alt du er takknemlig for i livet, for å hanskes med utfordringene du har fått å deale med. 

Det hjelper ikke å klage. Selv har jeg 1 latent sykdom, en sykdom jeg forhåpentligvis får kur mot mars neste år, hvis medisinprisene presses ned på markedet, og en kronisk sykdom som jeg holder i sjakk med medisiner.

Vet du hva? Jeg snakker aldri med folk jeg møter, om det. Hvorfor skulle jeg det? Hva kan vel de gjøre med det? Heale meg? Trøste meg? Jeg trenger intet fokus på det, og siden jeg vil være en tøff bad ass, vil jeg ikke stakkarsliggjøre meg selv ved å snakke om det. 

Jeg prater jo om det med profesjonelle behandlere på kontrollene. 

 

Og har du en alvorlig sykdom og bor i Norge, gjør du også det. 

 

Så ta deg en bolle. Jeg stikker på bærtur. Nei det gjør jeg ikke, for det er vinter. Men jeg stikker til skogs hvis du preker for mye til meg om vondtene dine. For jeg preker ikke til deg om mine, og tror boller smaker bedre enn vondter.

 

Ekser som feirer jul sammen er falske

 

 

 

Har du tenkt å feire jul med eksen i år? Da bør du være klar over at du både er falsk, og deltakende i en slags konkurranse, i følge blogger Anne Brith, som i sitt innlegg

 

 http://annebrith.blogg.no/1511775553_monday_bliss_10084.html 

 

påstår at vi foreldre som ikke bor sammen, men som greier å være venner likevel, er falske ovenfor barna våre når vi velger å feire jul sammen.

Hun hevder at det hersker en slags konkurranse i samfunnet vårt for skilte par, der det er om å gjøre å feire jul sammen.

 

Hvor melder man seg på denne konkurransen, Anne Brith? Vi har nemlig ikke fått det med oss. Og nei, vi feirer ikke jul samlet bare for fasadens del. Helt ærlig så gir vi blanke i hva du og alle andre mener om hvordan vi feirer jul. 

 

Anne Brith går altså til det brutale steget å bringe "falskhet" inn i bildet. La meg gjenta noen linjer fra hennes dømmende provokasjonsinnlegg:

"Her er det mange meninger å lytte til. Og vet dere, barn lider ingen nød om ikke mamma og pappa sitter og gliser falsk til hverandre på julaften. 

Barn tåler sannheten. 

Baker en langpanne Sara Bernard i dag jeg. I morgen blir det bløtkake og så tror jeg det blir biscotti litt senere. Annika har jo sin aller siste dag som 12-åring i dag. Det skal feires stort i morgen altså."

 

Så, Anne Brith, når du først er inne på temaet konkurranse, må du altså i samme slengen nevne hvor flink du er selv til å bake både langpanne, bløtkake og biscotti. Før du nevner at det skal feires stort dagen etter. Du setter jammen lista høyt. Hva om noen skulle analysere dette, samt din trang til å skryte av hvor tidlig du er ute med å pynte til jul, og kalle det at du bidrar til å lage flinkiskonkurranse? Eller heter det perfeksjonskonkurranse? 

 

Du skriver dessuten: "Hva med meg?" Hva med deg? Såvidt jeg vet handler ikke dette temaet om deg, men om alle de uskyldige barna, som bare har godt av å se foreldrene sine beholde vennskapet.

 

Tilbake til temaet! Hva pokker vet du om historikken til mine kjære barn's far, og meg, nok til å uttale deg i en fellesnevner her på nett!? 

 

Var du der da vi kjempet mot bipolar og rushistorikk? Stod du og så på da vi gikk gjennom møter etter møter for å bevise både ovenfor oss selv og profesjonelle rundt oss at vi var gode nok foreldre? Tørket du tårene våre, og visste du at de var av glede fordi vi takknemlig kunne konstantere at vi greide å legge fortiden bak oss, og stå der stødig og oppreist for ungene våre? Var du flue på veggen den perioden vi var som hund og katt? Alle timene vi brukte i parterapi, satt du der som et spøkelse da eller? Nedturen da vi fant ut at vi ikke funka som par, du vet vel alt om den også du? 

 

Hva med den dagen for ikke lenge siden, da vi satte oss i bilen til barnefar og suste i vei til Ikea, lykkelig over å kunne slå fast at GOD DAMNED, vi beholdt vennskapet gjennom ild og vann. Satt du i baksetet da eller? Og dagen etter, da vi skravlet oss i vei på harrytur mens barna var i barnehage og på skolen, hvor var du da, siden du har så mye peiling på vårt foreldresamarbeid?

 

Er du med oss i foreldreveiledningstimene vi ba om å få, også? Ikke det, nei. Så da aner du faktisk ingenting om alt det ekte vi gjør for sønnene våre, og alt vi har gjort for å bygge opp dette unike foreldresamarbeidet.

 

Falske? Kaller du smilene vi vennskapelig gir hverandre, FALSKE? Tror du jeg har noe imot selve faren til barna mine, han som ga meg to sønner? Og dersom vi ønsket hverandre vondt, tror du virkelig vi er så slemme foreldre at vi hadde utsatt våre sønner, som vi ELSKER over alt på denne jord, en julemiddag der mamma og pappa "sendte falske smil" til hverandre? 

 

Alle vet at barn senser alt, Anne Brith. Hvordan er det mulig å undervurdere oss foreldre i den grad at du i det hele tatt kan prøve å gjøre dette til et problem. 

 

Hva pokker vet du om hvorfor vi velger å feire jul sammen i år, og har du noe med det?

 

Enn du, drikker du alkohol foran ungene dine på julaften? Vet du hva? DET gjør ikke vi! I stua til pappan til barna mine, skal vi begge sitte EDRU og sende EKTE smil til hverandre på julaften. 

 

Det er et sensitivt tema du har bomma på her. Tenk bare på alt de menneskene du omtaler så kritisk, har opplevd i forbindelse med et brudd. Du burde sende heder og ære til allle der ute som klarer å bevare vennskapet etterpå. At du ikke er i stand til å smile ekte til eksen din selv, betyr ikke at alle vi som får det til, er falske. Tvert imot! Vi har greid å tilgi mye, og vi er modne og voksne nok til å legge fortiden bak oss.

 

Spør du meg er det mer å skryte av enn hvor store barneselskap man kan gi barna sine, eller hvor perfekt tidlig en pynter til jul. Jovisst søren er vi stolte over den julaften vi går mot nå, både Tore og jeg. Vi skal ha det så gøy sammen med to spente gutter, og ingen skal få komme her og komme her, og kalle det vi har klart å bygd opp, "falskt"!

 

Til slutt vil jeg minne deg på om påvirkningskraften du har som blogger og offentlig person. Hva med å fokusere på virkelige problem, som foreldre som drikker seg fulle eller ruser seg på annet falsk stimuli, på julaften? Bak en perfekt fasade kan mye grums skjule seg. Jeg tviler på at ekser som ikke tåler trynet på hverandre velger å feire jul sammen. De vet nok utmerket godt hvor sensitive barna sine er. For de som velger å feire sammen er det nok ikke slik falskhet å ta og føle på som du innbiller deg. Du kan ta det helt med ro hva angår din bekymring: smilene dette landets ekser sender til hverandre på julaften, er like ekte som kjærligheten de føler for sine barn. Den kjærligheten som gjør at man gjør alt for sine barn, vet du. De vennskapene man bygger opp på ekte, fordi man er takknemlige for at man har gitt hverandre de største gavene i hele universet: nemlig BARNA! Vi som har skjønt dette med å fokusere på takknemlighet og tilgivelse, har faktisk kommet langt. Og vi har ikke tenkt å slutte med den positive utviklingen, for dette handler jo tross alt om alt det fine vi kan gjøre for ungene våre. Ikke sant?

 

Takk til Bloggomtoppbloggere som gjorde meg oppmerksom på dette. Det er bloggen der alle som blogger har noe å lære. Følg dem på facebook i linken under, for oppdateringer fra bloggen deres. Og nei, de har ikke sponsa meg. 

 

https://www.facebook.com/Bloggomtoppbloggere/

Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld?

 

 

To små gutter har endret alt for to heldige foreldre. Tore og meg, that is. Livet snudde og endret retning for 9 år siden, da ei lita bønne vokste inni meg. Så umodne som vi var. Totalt blottet for annet ansvar enn kattene, fiskene og fuglene våre, snublet vi rett inn i voksenverden. Og falt. 

 

Men noe fungerte, både i Stjørdal og Malvik kommune. De tok imot oss og ba oss børste støvet av knærne hver gang vi falt. De var der med lærerrik oppfølging og foreldreveiledning, og nå sitter vi her og ser tilbake på masse jobbing med oss selv.

 

Foreldre. Å være foreldre er å se en tidligere så egoistisk og uansvarlig verden, fra barnas vinkel. Å se konsekvensene våre valg får for to små gutter. Vi var ikke der i det hele tatt for et tiår siden. Men det er vi nå.

 

I går kveld var en typisk kveld, der jeg som ikke engang er religiøs, ba til jeg fikk tårer i øynene av ren glede. Hver kveld ber jeg til høyere makter for å takke. Jeg har nemlig mye å takke for.

 

For vi så skrekken i hvitøyet. Det så mørkt ut en periode, og det er et mirakel at barna våre bor hos oss. For 8 år siden hadde barnevernet tenkt ut en annen retning, noe jeg godt kan forstå. Jeg var en veldig bipolar syk vordende mamma. Men heldigvis er pappan til barna mine den han er. Det ble slik, at vår førstefødte sønn ble boende hos ham. Så ventet store forandringer. Så store, at da vi fikk nr to, kunne jeg frisk og stabil få med meg babyen min hjem.

 

Er det rart jeg takker høyere makter hver kveld? Det bobler av takknemlighet inni meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket nok, for en 8åring som bor hos meg annenhver helg, og en 3åring som bor hos meg hele tiden. Brødre i blodet, elsker av far og mor, rett og slett sanne ord. For ikke å snakke om vennskapet mellom barnefar og meg. Det er verdifullt, og noe vi har jobbet mye med.

 

Ingen andre enn jeg vet hvor innmari stort dette føles for meg, men jeg håper hver kveld at jeg har vist dem det godt nok. To gutter som fortjener kun det beste; har jeg vært god nok gjennom dagen? Har jeg gitt dem mange nok klemmer? Sa jeg mange nok ganger at jeg elsker dem?

 

Viste jeg pappan til gutta mine at han er verdens beste pappa? Tok jeg nok vare på min spesielle lille store familie? For selv om vi ikke bor sammen, har jeg et ansvar for å være der for dem alle sammen. Faren til smårollingene også. Det er meg han skal kunne ringe til hvis han trenger hjelp. Meg han skal kunne stole på når det virkelig gjelder. Jeg står stødig, og svikter ikke det mennesket som elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem.

 

En bipolar underdog som skulle bli mor, var hva jeg var en gang i tiden. Ingen trodde på meg, og aller minst jeg selv. Nå vet jeg bedre. Det er ikke høy utdanning som gjelder. Det er ikke bil og hus jeg helst bør eie for å funke bra som mamma. Høy status er ikke hva barna mine trenger at jeg har. Jeg er bra nok akkurat som jeg er, og det er faren til gutta også. Vi er faktisk helt suverene foreldre som elsker guttene våre så skyhøyt at vi gjør alt for dem. Og vi har et system av offentlige instanser som ser det i oss.

 

Jeg får høre av disse instansene: "Kjære Helene. Det er ikke utdanning, bil og hus som lager en god mamma. Du ER en god mamma, akkurat som du er." 

 

Hver kveld takker jeg høyere makter for barna mine, pappan til barna mine og støtteapparatet som så i oss det vi ikke greide å se selv. At vi er bra nok. At vi er akkurat de foreldrene ungene våre behøver. Mitt hjerte får ikke satt ord på hvor takknemlig jeg er for alt dette, og jeg føler meg så rik. For dette var alt jeg ønsket meg: to sønner å elske, og gi kjærlighet til. Mer trenger ikke livet å gi meg, for nå er jeg så rik 😍😍

 

Så hver kveld ber jeg en takkebønn, mens jeg stryker på små guttekinn:

 

Kjære høyere makter. Hva enn det heter. Jeg tror iallefall, etter alle disse årene, at ingenting er tilfeldig. Jeg gråter av takknemlighet, av ren glede, og priser hvert minutt jeg får. Alt jeg ønsker meg er en trygg verden for barna mine i framtiden. Amen.

 

 

 

 

Beundrelsesverdig prestasjon

 

Livet som mamma og pappa er fylt opp med overraskelser. Man kan spekulere i mye. Som hvordan en 3åring klarer å bæsje rene voksenbæsjen i badekaret. For ikke å snakke om hvordan låta han også har laget; "wey o wey o weey", låter som en engelsk sang.

 

Beundring også. Det handler mye om beundring. Som for den 8 år gamle fornærmede broren som satt i det samme badekaret. En kan beundre roen, som en vet en selv ikke hadde hatt. 

 

Beundring for avføring har vi aldri i livet hatt før, noen gang. Like never ever. Men nå har vi opplevd det også. "For en kjempebæsj da! Jøss, hvordan har den 3 år gamle stumpen din greid å presse ut den doningen DER da? Den var større enn bommelommene våre til sammen jo! Wow, you rock!"

 

Yeah. Såe. Går livet videre. Men vi glemmer aldri. Never ever.

Nå er vi spente foreldre

 

Oh my lord and oh my miss samt my oh my, nå er vi spente foreldre! Klokka 18.00 braker det løs, og 8åringen våres skal spille Troll mens vi skal kose oss på juleavslutning for tredje klasse. Dette skal bli GØY! Sikkert sånn foreldre kind of fun, men god damned som det kribler i mammahjertet og pappahjertet. 

 

Siden 3åringen har fylt opp flinkis-til-å-gå-på-potta-si-klistremerkearket, skulle vi trippe innom lekebutikken for pottepremie da vi stakk innom Stjørdal sentrum. Blå bil skulle det være, og ut kom vi med ei Lynet mc queen pute. Den ville han gjerne ha heller. Storebror får seg en juleavslutningpremie. 

 

Sånn ellers? Vel, life rules! Hvem skulle tro at det å bli foreldre skulle bli gøyere enn en bra animert tegnefilm? 

Det er jo lattis som i god gammeldags latterkrampe, og hard work som i potetåkeren til onkel utpå øya. Ikke verre enn det.

 

Til alle foreldre som skal på juleavslutning i disse dager; let's be great great greatful, for at vi får oppleve sånnt noe 😇❤😇

 

Dette skal gi deg ro i julestresset

 

I morgen er det 24 dager til målstreken. Hva kan gi deg fred og ro i førjulstida? Hvordan er det mulig å finne freden midt i julestresset? Dette innlegget er det som skal gi deg roen. Ved å lese det jeg nå skal skrive, skal det være mulig å finne både fred, ro og god samvittighet midt oppi alle andres mas, kjas og julestress.

Nå skal jeg nemlig fortelle dere om førjulstida våres her i huset i år.

 

I morgen tidlig åpner barna luke nr 1 i en billig sjokoladekalender. Her i huset bugner ingen gavekalender i år. Jeg har nemlig eliminert det, og kanskje er de fancy pakkekalenderene på plass neste år. Hvem vet. Who cares? Det kalles faktisk ikke barnemishandling å la ungene kose seg med hver sin sjokoladekalender, uten å minne dem på alle de søte små kalendergavene de rett og slett glemte å åpne i fjor. Muttra her derimot, hu husker godt hvordan gavene hopet seg opp i et miljøfiendtlig og stresset surrinsarium av 24 små pakker og godterier. Skrev jeg virkelig nettopp 24? Jeg mente 48 stk små pakker.

 

Det er ikke engang nisser på årets sjokoladekalendere, men Pawpatrol og noe annet dilldall.

 

Om jeg har begynt å handle julegaver, spør du? Tja. Teller enn bitteliten en? For noen uker siden, da jeg skulle kjøpe meg klær, fant jeg noe stilig på megasalg, som jeg tenkte kunne passe som julegave til ei jeg kjenner. Kremt. Foruten det er det ikke noe jeg stresser med. Pappan til barna mine og jeg tenkte å lage noen karameller i voksengaver. Det er jo bare å få tak i sånne glasskrukker på Ikea, pluss noe celofan, så er det nesten så de gavene lager seg selv. Oops, der røpet jeg det. Oh lord. 

 

Under sofaen min danser hybelkaninene zumba med smuittesmulene, og jeg aner ikke hvor tykt det støvlaget oppe på kunsthylla egentlig er. Jeg får ta det som et spennende eksperiment, og finne fram linjalen for å måle støvtykkelsen, når jeg en vakker førjulsdag får for meg at "Nuh! Er støvtørking og lytting av julemusikk GØY!" 

 

Så du lurer på om jeg i det hele tatt har begynt med julevasken? Nei. Hakke det.

 

Funnet fram julepynten? Nope (Det henger en sliten nisse i disse under trappa fra i fjor. Teller han?)

 

Om jeg har begynt med julebaksten? Skal du ikke heller spørre om jeg i det hele tatt SKAL bake i år? 

 

Men lysene, de blafrer. Røkelsen siver ut i rommet, her vi slapper av i den varme stua, og brystkassa mi er sprengfull av både julestemning og ekte takknemlighet.

 

Tilbake til julevasken. Her i huset heter det søndagsvaskekick, vårpanikk og bipolare anfall. Jeg vasker ikke noe ekstra til jul, jeg. Ingen takskrubb og ingen veggevask. Bare vanlig søndagsvask. Og ja, det er søndager jeg er uthvilt til å vaske, I'm som sorry, Jesus. 

 

Pynting til jul skal være koselig i min verden, og det varierer hvert år hvilken dag, time og hvilket minutt jeg får for meg at "Nuh! Er det digg å pynte til jul!" Gjerne skjer det en uthvilt søndag etter et vaskeanfall. 

 

Og så denne bakinga da. Jeg kan vel kjøpe noen godsaker, teller ikke det? Well who cares hva som teller for andre; her i huset er bakst bakst, samme hvem som har baket det. Barnefar derimot, skal bake pepperkaker med barna. Pepperkakebaking er mitt store mareritt. Jo da jeg kommer nok til å være der for å lage meg noen lavkarbokarameller, samt pynte litt på pepperkakehuset. Men sånn ellers: Hell no, hell yeah!

 

Så her ligger jeg og cooler'n da. Minsten ser barneTV og katten Evine er vintertjukk. 

 

Vi nyter dessuten roen i førjulstida ved å ligge på gulvet og studere det fine barnehagebildet av Even...

 

 ...og vi klemmer og koser og er bare lykkelig fornøyde med å ha hverandre. Det er ingenting i de pulserende butikkene som kan gi oss den rolige følelsen vi kjenner på. Den følelsen som forteller oss at vi er trygge. Vi har mange å være glad i, og mange som er glad i oss. Og nettopp det er det førjulstida her på Lykketoppen handler om: takknemligheten for alt som er slik det er fra før.

Lykke til, til deg fra oss. Og husk å legge deg ned for å kjenne på nuet. Finn deg et badekar og lag deg et enkelt spa. Gå deg en tur. Jogg deg en runde. La deg ikke påvirke av hvordan alle andre mener du bør gjøre dette med jul. Have peace in heart and gratitude in mind. 

 

Blir du utsatt for manipulasjon?

 

Er det stillhet som møter deg når du prøver å snakke om noe vanskelig? Forsvinner fokuset kjapt over på den personen du prøver å kommunisere med? Blir det stille? Blikkene? er de dramatiske og uttrykksfulle? Blir ord gjemt bort, til fordel for kroppsspråk? Kan du ta og føle på tykk og ubehagelig stemning? Glemmer du dine egne behov?

Sett en ring omkring deg selv, og bestem deg for å ikke gi dette mennesket det vedkommende tørster etter. Energivampyrer kan være skumle, og forsøke å ta kontroll over deg på finurlige måter. Den eneste som er ment å ha denne kontrollen er deg selv.

 

Det kan være et intenst ønske om din sympati. Men hvis du graver litt finnes ingen røtter under dette ønsket. I stedet er det et oppmerksomhetsbehov som bare kommer til å vokse hvis det får næring, under overflaten. 

Er det ikke deilig å vite at det er DITT liv; og at DU bestemmer her?

 

Folk som spiller på følelser for å eie deg, eier ikke ansvaret for egne handlinger og utsagn. Du kan aldri få dem til å skjønne at de må ta ansvar selv, så beskytt deg selv. Nå.

 

Det er noe magisk som skjer, når folk ikke lenger greier å manipulere deg. Du vet, slike som før kunne vippe deg av pinnen med tårene sine, eller få deg til å gi unødig oppmerksomhet med stillheten sin. De som lar være å stille opp for deg, men krever alt du har å gi av deg selv tilbake. Folk som forlater rommet uten et ord, og som kommer ruslende inn igjen uten hverken ord eller smil, og setter seg en meter unna deg bare for å kjøre hue ditt med stillhet. Noe annet som er til å ta og føle på, er umodenhet. Og alt du ønsker innerst inne, er å være langt unna dette mennesket som lager slik gjørmete stemning rundt deg.

 

Let's face the fact; enkelte mennesker er manipulatorer på høyt nivå. Å be dem om støtte er komplett umulig, for det eneste de greier å fokusere på er seg selv. Blikk, stillhet, tårer, drama. Drama, drama og atter drama. 

 

Det eneste som funker som motgift er å ikke gi det oppmerksomhet, men blaffen. Gi blaffen. Et annet menneske hverken kan du eller vil du styre.

La gå. Gi slipp.

 

Selv var jeg en slik selvutslettende figur som var altfor snill med andre, og for slem med meg selv. Der grenser ikke eksisterer, får utnyttelse og overkjørelse grobunn. Kritikk, stillhet og sære blikk er vekster man ikke ønsker å ha i blomsterbedet sitt. Så jeg fjernet det. Tok bort ugresset og stelte fram ekte, vakre relasjoner. 

 

Her om dagen var det en person som forsøkte seg på gamle kunster igjen. Da fikk jeg kjenne hvor sterk jeg har blitt. Ingen vipper meg over ende lenger. Jeg står stødig, og gjennomskuer ethvert lite forsøk på å overkjøre en gammel brent bro. Det er rett og slett ikke mulig å prøve å styre skuta for meg lenger, og jeg bestemmer selv hvor hen den skal seile. 

 

Hva jeg har gjort for å oppnå denne styrken og innsikten? Jeg eliminerte alle råtne kontakter og tok fri fra alt negativt. Brukte tid på fred og ro, og tok vare på meg selv. Tid alene. Egenpleie. Alt dette gjorde at jeg ruslet lenger unna elefanten. Og som du vet ser du ikke detaljene når du står rett foran elefanten. Jeg beveget meg unna, og nå ser jeg alle detaljer klart. Ingen kan lenger lure meg til å tro at elefanten har rottesnute, eller at den har giraffmønster på halen sin. 

 

Tid, avstand og fred er det du behøver for å bli sterk, stødig og umulig å lure. Jeg vil minne deg på at DU er viktig i ditt liv. DU. Så la oss gi litt blaffen sammen, og kjenne roen senke seg: ingen kan ta fra oss vårt indre landskap, uten at vi selv gir dem tilgang.

Eyebrows made in Norway

 

Beautiful, semipermanent makeup: eyebrows.

 

This is perfect tipe of make up for all of you who like completely natural look , for all who dont have or have very little of natural hairs. This is ideally for person who want to change shape and color. It can be done at all skin types and all ages .
Products are best on market; completely clear -Without heavy metal and nickel. They don't give any allergies reaction, or green and red "after color" at eyebrows.

 

The treatment takes approximately 2 hours, and refill is coming after 4 weeks. 
The procedure is not painful at all, or it is bearable (deepening of the pain tolerance.)
First, artist will determinate the shape with special tools which mesure the best shape for each face according bones and face structure. Then, you will be asked do you agree and then you have possibility to discuss with your artist about your future look. 


When you are finished with shaping, the procedure can start.
That is the part when with special tools artist is drawing hairs on your eyebrows.
The best part of this is that it's that fake hairs looks almost identical as natural.
Thin and dense  and in natural color.  

 

If you are lazy and tired to use make up every morning, this is ideal solution for you.
Go to bed and then wake up with perfect eyebrows every day .


 
For more info visit website: https://www.neglestudio.com/

And stay updated on fb page and be part of the big competition: https://www.facebook.com/negle.saksvik.9

 

10 grunner til å fordufte etter one night stand

 

One night stand kan inneholde mange pinlige sider. Personlig har jeg forlengst sluttet med fenomenet, siden jeg ikke drikker alkohol. Vis meg den fulle mannen midnatt lørdag kveld som er tiltrekkende nok til å bli med hjem, sett med edru øyne sådan. Men kua har vært kalv:

Damer. Her er listen over de godeste grunnene til å stikke av når du våkner etter en one night stand:

 

1. Han kjører old fashion toilet style, og siden det er en halvmeter opperom mellom dodøra og terskelen, er det umulig for deg å få fjertet ut gårdagens megataco uten at han hører det i den lille kåken sin, så du holder på godene. Når dere ligger i skje i senga hans dagen derpå, kiler han deg så det går helt ille. Den enorme prompen din er utilgivelig, og det er bare å fordufte raskere enn den lukta du etterlater deg. Stikk! Asap! He will never forget the smell of you.

 

2. Han vekker deg for å spørre om dere skal gifte dere og undrer på hvor mange barn du er villig til å bære fram for han, samt om du ser for deg delt økonomi eller separat ordning med kontoer og det hele. Ringen ligger klar på nattbordet; og han nevner i samme slengen hvor mange som har takket nei til den ringen.

 

3. Ingen tyggis? Stålånde? Verre enn noensinne? Løp for livet hvis tyggis er ute av rekkevidde.

 

4. Moren hans kommer inn og sier: "Vennen, stå opp, nå er det frokost!"

 

5. Du ser ut av vinduet og oppdager at du er i Bergen. Og du bor i Trondheim. 

 

6. Sengeklærne dine er full av noe du ikke kan lokalisere. Men at det lukter ufyselig, det kan du skrive under på. Anyway; før du skriver under på noe som helst; løp.

 

7. Du finner 7 personer til i senga, og alle har fylleånde og k-sveis.

 

8. En papegøye vekker deg med alle lydene du lærte den i natt, mens en svær hund slikker deg på tærne, og en gekko ser deg dypt i øynene. Hva er det neste? Pippi Langstrømpe og gjengen? Just run like Forrest!

 

9. Du ser deg i speilet etter å ha listet deg ut av den ukjente senga, og får øye på noe som skremmer vettet av deg. Når du selv skremmer vettet av deg selv fordi øyenbrynene dine har forsvunnet i løpet av natta, er det på tide å fordufte. Kanskje på tide med microblading av de manglende øyenbrynene dine? Visste du at du akkurat nå kan vinne perfekte øyenbryn til verdi av 4000 kr? enkelt! Trykk deg inn på linken, og delta: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1511737204_stor_konkurranse_vinn_semipermanent_make_up_verdi_4000.html

 

10. Fortsatt ikke skaffet deg fancy øyenbryn, slik at du slipper å gjemme deg om morgenen? Har du enda ikke sikret deg natural looking eyebrows så du kan dra å bade i basseng med daten din uten å bekymre deg for at brynene er borte etter tre svømmetak? Les mer om semipermanent sminke i linken:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1511782125_magisk_forvandling_av_yenbryn_semipermanent_makeup.html

 

Jeg tilgir alltid

 

To forgive from my rock bottom heart betyr ikke at jeg behøver å hilse på eller henge med folk som har såret meg. Men jeg tilgir inni meg for å få fred, og unngå bitterhet. Slik har jeg gjort det siden jeg lærte det av min kloke far for 12 år siden. Nå for tiden opplever jeg at bloggen fører dem tilbake til meg, og vi skværer opp. Flere har tatt kontakt med meg for å beklage fortidens mørke sidegater, og for å ta opp tråden der vi slapp taket. De forteller at de har blitt kjent på ny med meg gjennom å lese det jeg har skrevet her på forbipolene, uten at jeg ante at de leste det. Vi la jo våre relasjoner i aske etter bruene vi brente, så det blir litt som om de står opp fra de døde, for å være ærlig.

 

Fra gamle tider dukker skrevne ord opp. Ord om beklagelse og anger. Setninger som minner mest om vakre sanger. Jeg leser med klump i halsen og tilgivelse i magen. Kjenner hvor godt et "unnskyld" gjør.

 

Fra svunne tider får jeg en god gammel klem. Tårene triller på kinn jeg aldri glemte, og jeg tilgir igjen, mens jeg hvisker et stille og intens takk for at de omfavner livet mitt igjen. Og selv om de en gang gjorde meg såret og hudløs, er det plass til dem her hos meg igjen. Alle gjør vi våre feil. Vi utvikler oss. Forandrer oss. Hvem er vel jeg til å dømme?

 

Tiden lærte meg å være ydmyk, og å ikke heve meg over andre. Årene sa meg at jeg ikke var stort bedre selv. Derfor har jeg ingen rett til å klandre og bære nag. Slik jeg har forstått det har vi alle våre ryggsekker å bære, og min egen har blitt pretty heavy, skal jeg være ærlig. 

 

Nå møtes vi her i framtida, og fortidens druknede låter har stilnet og dødd. Det er nye tider, nye klemmer, nye sjanser og nye minner. Unnskyld kommer fra alle kanter. Og jeg har en del jeg vil si dem selv:

 

Takk til fortidens stille, gråtkvalte, ensomme fugl, for at du ga meg et lite pip. Du er bedre enn du tror. Du kan greie livets dager med den nye rusen. Den type rus det er å leve rusfritt. Prøv det i en måned, og du vil bli overrasket. Jeg dømmer deg ikke, og jeg bærer ikke nag. Men du aner ikke hvor deilig det er å være uten den type rus som stjeler av din personlighet uten å gi deg annet tilbake enn tom likegyldighet. Der var du da du kjente meg en gang i tidens bitte lille hybel. Men rusen var din gardin. Nå som du er klar for å beklage dine feiltrinn, er du også klar for å titte bak de falske gardinene for å se klarere. Det er så mye mer spennende alt som foregår utenfor vinduet. Tilogmed det du ser på som "mild rus" som du mener bør legaliseres; prøv deg uten det også. Det er ulven i fåreklærne du leker med, og kan utløse psykoser. Psyken din er sterkere uten, og da kan du trygt trekke fra gardinene dine.

 

Takk til henne som var min venninne, før vi eksploderte i misforståelser og isla all vår relasjon. Du var så tøff at du ringte meg og sa det rett ut: Jeg er for glad i deg, og livet er for kort. Vi jobber fortsatt med misforståelser, men du hadde rett: vi er for glad i hverandre til istider og overlegenheter.

 

Takk til hun som begynte å hilse igjen. Hun som gjorde meg så vondt at jeg gråt meg i søvn. Men det var for et år siden. Nå var det på tide å gi henne en klem, og tilgi. Kanskje var jeg ikke så hyggelig selv på den tiden det smalt? 

 

Takk til du som igjen er en stor del av livet mitt. Du som serverte løgn på løgn, svik på svik og nedtur etter nedtur, i den vanskelige tiden da jeg prøvde å reise meg etter tidenes utfordringer. Du som sier du vil være min nære venn, og at du har forandret deg. Jeg gråt så mange tårer over deg, men hvem er jeg til å dømme om du har forandret kurs eller ei? Du sier det betyr alt for deg å ha meg nær deg igjen. Du beklager på det dypeste din fortids tankegang, og jeg sier jeg trenger tid. Ikke på å tilgi, for du er tilgitt for lengst. Men på å bygge opp tillitt. Du vil være min venn, og det er litt av en gave å få. Men da må jeg være flink til å sortere, og kaste unødig emballasje og annet unødig papir. Du gir meg en gave, og jeg gir deg en ny sjanse. 

 

For meg er det balsam å krysse gamle veier på ny, nå som sår har grodd og tider har leget så de ikke vises mer. Det er på tide å gi et smil tilbake og vise at man forlengst har tilgitt. At en har forstått at en ikke er så perfekt selv. 

 

Det var ikke så vondt likevel. Livet skulle bli tusen ganger vondere enn smerten de ga meg. Det var ikke vanskelig å tilgi, og jeg ønsker dem bare godt. Noen av dem tok altså kontakt og fortalte at de angrer. Andre holder jeg fortsatt på avstand. Det er noe spesielt over det å ha levd i flere tiår som samfunnets bipolare underdog. Ikke alle greide å vise respekt. Tilbake får jeg de som har utviklet seg til å bli kloke gaver i retur. Det er ikke bare slik at jeg tilgir. Jeg takker fra bunnen av mitt hjerte for å få vennskap tilbake i ny form. 

 

Jeg er heldig og rik i hjertet mitt.

Jeg tilgir deg. Håper du tilgir meg hvis jeg noensinne såret deg. De færreste ser hele elefanten en meter unna. Når tiden har gitt avstand, ser man både snabel, ører og rygg. Det er da det er på tide å beklage sin naive blindhet.

Magisk forvandling av øyenbryn; semipermanent makeup!

Annonse

 

Gjett om jeg har gledet meg sprekkeferdig til å fortelle dere om mine splitter nye, naturlige øyenbryn! Jeg har nemlig vært hos verdens beste Sanja i Studio magic nails, og fått microblading i rolige, harmoniske omgivelser. Her kan man også få neglebehandling av topp kvalitet.

 

Microblading er den perfekte type make up for alle dere som liker komplett naturlig look, og for alle som ikke har, eller har veldig lite naturlig hårvekst på øyenbrynene. Det er også ideelt for deg som vil endre form eller farge. Det kan utføres på alle hudtyper, og i alle aldre.

Produktene er de beste på markedet. Siden de er helt rene, og uten tunge metaller eller nikkel, gir de ingen allergiske reaksjoner. Resultatet blir heller ikke grønnaktig eller rødaktig som "etterfarge" på øyenbrynene dine. 

 

Behandlingen tar opp mot 2 timer, og etter 4 uker får du refill. Det er smertefritt, eller tålelig; alt etter toleranse innen smerteterskel. Først vil artisten bruke spesialverktøy for å finne din naturlige form på øyenbrynene dine. Dette handler om benstruktur og ansiktsform. Deretter vil du bli spurt om du godkjenner formen, og du vil da få muligheten til å diskutere framtidlig look med artisten. Nå er du klar for å begynne prosessen. Dette er delen av behandlingen da artisten tegner hår på dine øyenbryn. Det bestr ved dette er at de falske hårstråene ser nestem identiske ut som naturlige hårstrå. Tynne og fine, og i naturlig farge.

 
Hvis du er for lat og morgentrøtt til å bruke sminke, er dette den idéelle løsningen for deg. Gå til køys og våkne med perfekte øyenbryn hver dag, og siden dette er semipermanent makeup vil det vare i opptil et år.

 


 
For mer info, besøk websiden  https://www.neglestudio.com/
 

Vær oppdatert på fb siden https://www.facebook.com/negle.saksvik.9, og delta i den store konkurransen der du kan vinne en gratis microblading behandling av dine øyenbryn (verdi 4000 kr). 

 

Stor konkurranse: Vinn semipermanent make up (verdi 4000,-)

 

 

Annonse for sponset konkurranse.

 

Hei du!

Er du klar for en fantastisk konkurranse, som kan oppfylle din drøm om semipermanent make up i en helt naturlig look? Vil du ha vakre og naturlige øyenbryn til vinteren? Du kan herved vinne gratis microblading til verdi 4000 kr. Alt du trenger å gjøre for å delta, er:

 

1. Lik siden i linken, og inviter dine venner til å delta i konkurransen: https://www.facebook.com/negle.saksvik.9

 

2. Del dette innlegget.

 

3. Skriv JA i kommentarfeltet.

 

Vinneren trekkes 15.januar.

 

Les mer om de magiske øynbrynene i følgende link: http://m.forbipolene.blogg.no/1511782125_magisk_forvandling_av_yenbryn_semipermanent_makeup.html

 

Lykke til!

Psykiatriske diagnoser er synd og skam

 

 

Jeg titter opp overalt og irriterer vettet av deg. Hele veien har jeg bare vært i veien for deg. Jeg, en utdanningsløs tøs av en klippekortpasient ved psykiatriske institusjoner som aldri fulgte veiene dine. Du, en frustrert kontrollfreak som helst skulle malt livet mitt i andre farger. Dine farger. Now aint that a shame? Ja, jeg mener dine vrangforestillinger, ikke meg. For hverken jeg eller min diagnose bipolar 1, er noen skam. Bare i ditt hode.

 

Tittei, her er jeg igjen, bare for å minne deg på hvor latterlig du er med dine fisefine fordommer. Du som hadde falt sammen hvis noen hadde hørt fasaden din sprekke med en kroppslyd. Du som ikke tror veggene har fluer og dyr med ører på. Hviske og tiske er dine beste venner, well at least you think so.

 

Tittei. Her er jeg enda en gang, for å fortelle deg at livet mitt rocker nå som jeg slipper å prøve å være en del av din indre sirkel. Er jeg fortsatt i veien? Still don't need no education? Leave them kids alone? That's too bad. Du vet, det er ikke alt du kan kontrollere. Kun deg selv kan du styre. Nåh, jeg vet tanken på at du ikke kan fjerne de skammelige psykiatriske diagnosene er frustrerende for deg. Men ga du meg en knapp som jeg kunne trykke på og så forsvant min bipolar, ville jeg aldri trykket på den knappen.

 

Jeg kommer til å ta noen valg framover som du ikke kommer til å like. Men så er det samtidig sånn da, at jeg respekterer ikke dine fordommer mot det uvanlige som strider mot ditt a4liv, så hva du liker og ikke liker, er ikke lenger viktig for meg. Du har gjort alt du kunne for å ødelegge for meg i flere tiår, og makan til egoisme er det ikke lenger noen jeg vet om som eier og har. Bare du. 

Sånn er det, og sånn blir det, at du kan gjøre hva du vil og si hva du vil: du kødder med feil dame: you don't own me.

 

Tittei du. Du som problematiserer hele min eksistens på grunnlag av min diagnose. Du som håner alt jeg sier og gjør, og sørger for å holde meg utenfor ulveflokken din. Du som har bestemt deg for at jeg er en trussel, fordi jeg er annerledes: Føkk hele deg. Bare vent til den dagen da du virkelig for real merker at jeg forlengst har reist meg. Du kommer til å angre på at du prøvde å spre en åker med møkk rundt meg. For jeg sådde en blomstereng på den åkeren, og nå er den nice as hell.

 

Du. En såkalt godt voksen person som elsker å invitere den forminskede ulveflokken din til falske måltidsstunder, mens du tror alle vi du mener ikke passer inn, sitter utenfor og se på. Alle oss som du skapte ulvekonflikter med opp gjennom årene. Det begynner å bli mange av oss. Vi er mange nok til å samles på blomsterengene våre og spise egne måltider. Så vi sitter ikke og ser på, kan du skjønne. Vi har bedre ting å foreta oss, og har det ganske gøy sammen, us outsiders.

 

"Psykiatriske diagnoser er synd og skam" piper det oppe i topplokket du går rundt og bærer på. Well, let me tell you something! Det er sånne som deg som er synd og skam, ja det er slike som du som til slutt blir ensom på møkkapletten din, mens alle vi som aldri var gode nok for deg og saueflokken du snart har spist opp, går sosiale tider i møte. Vi har nemlig funnet ut at vi passer godt sammen til å møtes rundt trivelige måltider for å skape fine minner. Vi er outsiderene. Noen av oss har diagnoser, mens andre har lagt bak seg bratte bakker og mørke fortider. Og vet du hva? Det er spennende å bare være akkurat som vi er. Vi har mye å snakke om, og vi trenger ikke å endre oss for å tilpasse oss a4fasaden din. Fra nå av er det du som kommer til å måtte tilpasse deg våre valg, eller se deg bak skulderen; der er døren. Ta oss som vi er, or grab that door.

 

Og hvis du går ut den døren, noe vi for stemningens skyld håper du gjør; ta med deg de falske fordommene dine. For ikke å snakke om illusjonene dine. Ingen her på blomsterenga gjøkeredet kommer til å endre seg for at du skal forstå psykiatriske diagnoser og mørke fortider. En diagnose i seg selv på våre munner heter "trangsynt". Sjekk deg for diagnosen "trangsynt", og frustrer deg videre i livet mens du står utenfor og ser oss smile og le,

. ..uten at du kan fatte hvorfor synd og skam kan være så lykkelige, mens hviske og tiske bare gjør deg så trist.

"Mamma og pappa, dere er så teite!"

 

Oh theese days, da vi trodde vi var litt kule. Da fjortiskvisene hadde stukket av med det laveste selvbildet, og Skakerak's blå bøljer kastet oss spysjuke mot København. Vi trodde vi var litt morsomme. I det minste litt tøffe. Jeg trente litt aerobic, så jeg trodde jeg kunne danse også. 

 

Men vi har lært. Oh yeah, vi har lært. 

 

For nå har vår eldste sønn blitt 8 år, og ramler over ende i latterkrampe hvis han ser mammaen sin danse. Dessuten tar han sånne bilder som dette her og sender oss med mobilen sin:

 

 

Ser vi "kule" ut? Nei. Akkurat det gjør vi visst ikke. 

 

Det hender seg jeg slår an en spøk også. Til åtteåringen. Men han bare himler med øynene og sier "serr mamma. Skjerp deg da." Jeg leter etter et smil, eller et lite glimt i øyet hans, men hele gutten signaliserer "du har dårlig humor, mamma, dønn! Dette ER ikke morsomt!"

 

For han ler ikke med meg, men veldig ofte AV meg, har jeg skjønt. Gjerne når jeg rører i sausen og synger ubevisst på en sang jeg finner opp der og da. Eller en topplistelåt jeg prøver å etterlikne. Da hører jeg plutselig noen knegge. Før det vræler. Før jeg finner åtteåringen som en omvendt bille oppi sofaen med latterkrampe "Ooooh mamma du er så morsom!" Det er sånn jeg har lært meg noe nytt om meg selv; jeg har enorme mengder med selvironi på lager, for jeg får meg alltid en lattis skrattis selv av slike situasjoner, som verdens teiteste mamma jeg tydeligvis er. En slags .. figur.

 

3åringen derimot, kan jeg fortsatt få til å le når jeg vil det. Men bare såvidt det holder. Snart er jeg verdens teiteste mamma for han også. 

 

Både Tore og jeg har blitt til noen småstressa surpomper som for det meste er blid og i godt humør. Sånne gamliser. 8åringen kaller oss gamla og gammern. Vi kommer fra gamle dager, da nettet fanget fisker i sjøen, og blogging fulgte deretter. Vi hadde ikke skjermer og sånnt noe, og vi sendte sånne "brev" med "frimerker" på. Noen av oss samlet på servietter og papirdukker også. Action kan man si. Telefonen hang fast i veggen, og hadde kruseduller på ledningen. Vi er teite gamlinger som ikke skjønner bæra. 

 

Åtteåringen vår sier "nthåh!" og så himler han med øynene. Han synes ikke vi er gøyale når vi prøver å være morsomme, men hyler altså av latter over ting vi slukøret må innse at vi ikke visste om oss selv.

Vi er visst ikke så coole og tøffe likevel, selv om vi en gang i tiden begynte å tro at "heey, vi er da ikke så ille lell gitt!" For JO, vi ER ille. Bare det at jeg skriver "lell gitt", er gammeldags og ille ifølge de serr seriøse coole kidsa i dag, mann. Hey yo. Maaan ass.

 

But at the end of the day er vi best i hele verden. Tryggest i universet, og snillest på kloden. Da er en teit mamma og en teit pappa det cooleste som finnes. Ja, da er alle de dumme tingene vi sier og gjør, forduftet med solnedgangen, og som gammeldagenes avtrykk funker vi fett som moderne foreldre. For hva er vel bedre enn å ha universets god damned dølleste foreldre å le av anyway? En god latter forlenger dagen, og kanskje livet? 

 

En god mamma og en god pappa ler med, og kan dette med selvironi. Vi har bedre selvtillit enn noensinne, for vi vet at når kvelden kommer med vintermørket, er ingen så gode som oss:

Jeg holder det nesten ikke ut

 

 

Noen ganger blir det nesten for mye. Jeg overveldes av følelser, og ren takknemlighet. Ja, det er nesten ikke til å holde ut. 

 

I går, for eksempel...

Jeg var så heldig. Så utrolig heldig, å få synge 4 sanger til min lille gogutt på 3 år i går kveld, mens jeg holdt ham i armene mine. Og da jeg hadde sunget 4 sanger, ville han ha enda en sang. Jeg var så heldig å få stryke ham på det bløte lille kinnet hans før jeg sovnet. Jeg var så heldig å få bli vekt med et strålende smil og et "Heiiii mammaaaa!" i mårest.

 

Jeg er så heldig. Så veldig heldig, å få gi klem til 8åringen min i ettermiddag. Er så heldig å få si ham at jeg elsker ham akkurat som han er. Så heldig å få våkne med ham i hus i morgen tidlig. Han, som ga liv til livet mitt for 8 år siden; vennen min.

 

Vi er så heldige akkurat nå i nuet; for vi er trygge. Vi bor i et land der det er fred, rent vann i springen, og overflod av mat. Hvem ønsker ikke denne luksusen for barna sine? Å kunne gi dem mat, trygg hverdag, rent drikkevann, klær og tilstedeværende omsorg?

 

Det sprenger i brystkassa mi, og det pumper i årene. For hvert minutt jeg får sammen med barna mine, er så innmari hellig for meg. Ikke et eneste sekund er en selvfølge, derfor takker jeg ydmykt inni meg for hver klem jeg får oppleve, hvert nysgjerrige spørsmål jeg får høre, og hver utrolige ting de tror i sine barnesinn.

 

Hvert øyeblikk som mamma er magisk. Det er utrolig. Vel vitende om at jeg en dag skal ligge under bakken, nyter jeg hver eneste dag. Det er kjærlighet. Det som er kjærlighet for meg. To godklumper av noen herlige unger! Og jeg holder nesten ikke ut all denne kjærligheten, for det er så massivt. Det vipper meg litt av pinnen hver dag. For jeg elsker elsker elsker dem 💙💚

Derfor opererte jeg ikke nesa mi

 

Nei nå er det nok. Nå må jeg bidra med det jeg kan bidra med, i kontrast til det jeg nærmest spyr av, nemlig all denne vrangfokuseringen fra de som har en stemme i form av en blogg, som de kunne brukt til å sminkeløst påvirket ungdommen til å godta seg selv som de er. Til å påvirke miljøholdninger i riktig retning. Til å stanse overkjøpingen av nye klær og ting, i det kloden snart ikke kan bære mer. Vi har så det holder av stæsj og outfit i minst 500 år med gjenbruk! Og vi har nok usikre tenåringer med angst, som ikke tror de er bra nok som de er.

 

Jeg hvisker 3åringen og 8åringen min i små ører: "Du er mer bra nok akkurat som du er. Jeg elsker deg akkurat som du er."

 

Og så ser jeg meg tilbake på de vonde kompleksene jeg slet med fra jeg var bare 12 år. Jeg fikk tidlig kviser, og da var det bare hudlege som hjalp. De var tøft å bli ungdom. Jeg virkelig hatet den spisse nesa mi, og gjorde alt for å skjule den. Jeg tenkte at "når jeg blir stor, da skal jeg operere nesa mi. Enkelt og greit. I mellomtiden får jeg skjule den bak det lange håret mitt." Jeg fant noe galt med øyenlokkene mine også. Ja, jeg skjemtes av hele meg, og var overbevist om at jeg så forferdelig stygg ut. Heldigvis hadde jeg bare tilgang til bladene Topp og Starlet. Jeg tålte Baywatch, og kom meg gjennom Beverly Hills uten at det forverret kompleksene så innmari mye. 

Sensitive tider var det, da jeg som 17åring brøt sammen i skolepresset, og gled inn i dyp depresjon. Bipolar 1 gjorde sitt første inntog i livet mitt, og fortsatt var jeg relativt skjermet. 

 

Som 25åring ble jeg introdusert for selvutvikling, affirmasjoner og det å lære seg teknikker for å elske seg selv, tilgi seg selv og andre, leve i nuet og booste lykkefølelse. Jeg vokste psykisk, og begynte å akseptere meg selv som jeg var. Så ble jeg glad i meg selv. Så landet jeg på det faktum at jeg virkelig elsker meg selv akkurat som jeg er. 

 

Kompleksene er ikke komplett borte. Men de er ikke i nærheten av hva de var. Jeg kommer ikke til å operere denne nesa mi, men har blitt glad i den som den er. Den er kanskje litt smårar, men den er en del av meg. Litt av en outstanding profil, for å si det sånn hehe. Striper på lårene har jeg også fått; sånne cellulittgreier. So what? Jeg er vel ingen utstillingsdukke, og på stranden ser man på meg på eget ansvar. Jeg er der for å nyte frisk havbris, bade og løpe i sand. Hvis noen er der for å studere stripene på lårene mine så håper jeg for deres skyld at de ikke får mareritt av det når natten kommer. For jeg kan ikke hjelpe dem med det.

 

Jeg liker også tatoveringer. Sminke. Semipermanent make up. Vakkert er det, sant? Allright er det også når et menneske som har slitt voldsomt med komplekser for noe, endelig får gjort noe med det. Som 30åring. I sitt privatliv. Etter å ha tenkt nøye på det og bestemt seg. Det kan sikkert gjøre godt for en sjel. Jeg forstår det, selv om jeg selv landet på å godta nesen min som den er, og unngå den løsningen. Min løsning var jo å bli glad i meg selv, så da var det ikke lenger nødvending med noen operasjon for at jeg skulle føle meg vel. Nå setter jeg stolt den rare nesa mi til værs, og sprader rundt som jeg er.

 

Men vet du hva jeg ikke synes er like vakkert og nydelig? Det er når det lyser fillers og implantater over blogglistene. Det er så trist. For alle ser de på det. Alle de små tenåringene som manipuleres til å tro at det er noe galt med små lepper, original nese og liten rumpe. Hver minste lille kroppsdel analyseres rett foran dem her på internett, og jeg puster lettet ut over at jeg vokste opp på 80tallet og 90tallet. Men så er jeg ikke så lettet likevel. For jeg er full av medfølelse for de det går utover. Når blir det ulovlig å reklamere for fillers og implantater på nett? Jeg er så skuffet over retningen dette har tatt.

 

Jeg virkelig dømmer ikke noen for de private valgene de tar. Jeg har selv både tatovert meg, prøvd vippe extentions og liker tanken på semipermanent makeup. Men så stanser det der for min del. Hvorfor er det i det hele tatt så nøye hvordan jeg ser ut? Fortell meg det. Jeg skal ikke ha noen partner uansett. Hvem skal jeg imponere? No one I tell you. Eyes are made for looking at the world. Fred og ro fyller tilværelsen min, og sminkepungen min er relativt mager. Jeg gidder ikke å eie så mye make up. Trenger vel bare en av hver, og bytter ut når det nærmer seg empty gone tomt.

 

Det jeg gjør for skjønnhet kommer innenfra, og i utgangspunktet er det ikke skjønnhet jeg gjør det for, men helsen min. Jeg drikker ikke alkohol eller drikke med sukker i, røyker ikke, snuser ikke, spiser minst mulig karbs, gluten og annen stivelse, trener, sover nok og sørger for å holde hodet mitt lykkelig. 

 

Kan jeg ikke få inspirere deg, kjære ungdom, til å stille deg foran speilet og si vakre setninger til deg selv? Kan du ikke i det minste prøve å gjennomskue det falske tullet på nett, og heller elske deg selv som du er? Du skal se verden med øynene dine, ikke bruk unødig tid og energi på å være en pleaser, hvilket i dette tilfellet vil si å være en som gjør alt for å tilfredsstille alle andre's øyne i alle andre sine liv.

 

For DU har et liv! DU har selv øyne å se med! DU er BRA NOK akkurat som du er. I det du passerer tredveårene er du voksen nok til å ta endrende valg. Ikke nå. Nå skal du bare være ung. Bare være i fred. I fred for snikreklame som prøver å fortelle deg at leppene dine er for smale og at rumpa di ikke holder mål. For du gjør det: du holder mål og du er fantastisk!

 

WeRgoodENOUGH; WithoutTHEmakepTHERE'SnoFAKEUP 😉😉😉

 

 

Bloggleser kom med roser på døren

 

I dag fikk jeg meg litt av en overraskelse, som jeg har pyntet stua mi med i 3 forskjellige vaser.

 

En bloggleser ringte nemlig på døren, og overrakte meg to buketter med roser; en hvit og en rød bukett.

 

Vedkommende ville være anonym, og det respekterer jeg. H*n har lest alle mine innlegg helt siden jeg startet å blogge den 10.juni 2015, og det vil si hvert eneste ord jeg har skrevet her.

Jeg vet om personen fra før. Vi bor i en liten by, og jeg er klar over historikken i vedkommedes ryggsekk. Dette er et menneske som har reist seg sakte men sikkert, fra bunnen til toppen. Å ha en så klok person som fast leser er meg en stor ære, og jeg bukker, neier og takker. Faktisk har dette mennesket noen ganger kommet med smarte tilbakemeldinger på forbipolene.blogg.no, og vært med på å inspirere meg. 

 

Kjære rose av en leser: Tusen takk skal du ha, jeg digger deg for den du er. Takk for rosene, og takk for klemmen. Se deg selv i speilet og si affirmasjonene jeg ga deg, for du fortjener kun det beste, og jeg ønsker deg alt godt. Gå dine egne veier, and scree the bygdadyr: you rock, akkurat som du er

 

 

 

Nå skjer det endelig, og jeg er i ekstase!

 

Jeg bobler over, og skal straks feire på min egen luksuriøse måte. Det er skikkelig storfeiring på gang, og jeg er klar som et sprekkeferdig strutse-egg! I går var jeg nemlig på sjekk hos legen som opererte magen min slik at jeg får unngå eksem resten av livet der keisersnittarret ikke samarbeidet med resten av kroppen min. 

 

Han sa: "Jeg foreslår at du tar deg en joggetur i morgen, jeg. For nå har du grodd igjen, og jeg kan ikke se at det vil påvirke sluttresultatet i det hele tatt. Det vil ikke strekke arret mer enn andre daglige gjøremål. Ta deg en joggetur, du, Helene."

 

Og NØYAKTIG HVA betyr en JOGGETUR for et bipolart hue med krydder av ADHD? En runride med fancy musikk i dans med endorfiner? ALT, I tell you; everything! Det er jo rusen min! Det, sunt kosthold og avholdenhet fra alkohol, stayaway from nikotin og aldri innta dop, er min rus! My natural high! Å som jeg har venta på denne dagen i nesten to måneder:

 

Jeg har funnet fram ulla og flisa, og nå skal jeg UT OG JOGGEEEEE! Ha en fin dag, hilsen Lykketoppen happykroppen!

Sushi-alarm! Dette kan skje med deg dersom du spiser urban sushi

Annonse

 

Vi føler for å slå sushi-alarm, og advare folket. For dette er nemlig hva som kan skje dersom du spiser ekte, fresh sushi i urbane omgivelser på Sabrura, City Lade, der Arminas Martinkus (bildet) er kjøkkensjef. (Teksten fortsetter under bildet)

 

 

 

Det er nemlig stor risiko for at du kan bli hekta. Avhengig av den urbane stilen, og lekeplassen for barn rett ved siden av, kan det hende du vender tilbake om og om igjen. Sistnevnte dersom du har kids.

Sitt ned og nyt maten. Barna behøver ikke å sitte lenge ved bordet, for de kan leke fra seg siste rest av dagens energi på den moderne lekeplassen, mens du slapper av.

 

 

Gå ikke inn på denne deilig Sushirestauranten med uRbAn style, hvis du ikke er forberedt på å bli avhengig av god mat, fresh service, samt moderne og gjennomtenkte omgivelser og barnevennlig atmosfære. 

 

City Lade har butikker mange gjerne besøker i førjulstida. End din shoppingrunde nede på Sabrura, og ro ned i førjulstiden. Vi testet dette, fordi vi trodde det var hektisk der nede med to innganger, men ble positivt overrasket: vi ble heller litt hekta!

 

B