hits

Kjære kvinne mellom 30 og 40: LES!

 

Det er akkurat som om det skjer på timen. Vipps er de der, de første linjene. Hvor er fargeblyanter til å dekorere med, fulgte de ikke med? Han sang jo det en gang i tiden han Alf, det var blanke ark og fargetstifter tell? Aha.. blanke ja, for blanke. Blank hud farvel, nå er det snart kveld. Neida det bare rimet.

 

Anyway: BOOM! Nå er de der. Rynker. Og du lever i en tidsalder der du faktisk kan tukle med dem. Skal? Ikke? Shall? Shall not? Old or hot? 

Eller: Old AND hot!

 

"Er det så nøye da?" Piper engelen på skuldra di, mens hun fortsetter: "Du vil vel være et ekte og sunt forbilde for de unge jentene?" 

 

Djevelen dundrer tilbake fra høyre skulder: "Fuck it! Fjern den sinte forbanna rynka der da, er du helt på bærtur? Du trenger ikke si det til noen!"

 

Den venstre engelen ligger horisontalt av latter mens hun prøver å nå fram med budskapet sitt mellom himmelske latterkuler fra skulderen min: "...ikke si det til noen? Hoho! Alle kommer til å SE det liksom! Yo devil, whassup?"

 

Og da må du stå for det. 

 

Vel. Jeg vet om mennesker som er så opptatte av utseendet sitt at de glemmer alt annet. Jeg har møtt de som kan minne om narsissister som synes de er de peneste i hele verden, og som faktisk elsker å fortelle om det. Om de er interessante er en annen sak. Om de greier å lyve på seg titler og egenskaper, noe ganske annet. Som om utseendet er alt her i verden: NEI! PERSONLIGHET er ALT her i verden; or you will be pretty lonely. Beauty or not: hell is what is really hot.

 

Uansett er jeg enig med engelen til venstre: er det virkelig det viktigste her på denne nedsøplede jordkloden hvordan jeg ser ut? Jeg tror ikke mine tidlige linjer er til bry selv om det gjør meg litt ugly Betty, ei heller små cellulitter.

 

Men maset og kjaset om skjønnhet, operasjoner og plastic fantastic, er til bry. Det tar fokuset vekk fra reality: Hva med fattigdom og nød? Hva med all søpla som tonnes ned i havet i minuttet? Hva med artene som forsvinner og været som prøver å hviske oss i øret: VÅKN OPP! 

 

Skvaldret om skjønnhet er latterlig. For ingen mennesker er så vakker som frisk, ren natur. Som blomster med nektar, sjøgrønt hav med fjell i horisonten, dyr med nøye utvalgte farger og fasonger. Survivors. Ikke en eneste kvinne eller mann forblir så skjønn som den vakre naturen vi er i ferd med å ødelegge, i det vi stabler oss mot døden. 

 

Derfor kan vi like gjerne legge bort det latterlige fokuset vi har på "skjønnhet og utseendet'. Vi er intet annet enn laget for å være attraktive som unge mennesker fordi vår art skal overleve og for at vi skal fristes til å formere oss inn i framtiden. Etter fylte 40 er naturen laga slik, at vi ikke behøver å tiltrekke oss flere hanner. 

 

Ja. Lev sunt. Vær avholds. Spis mindre sukker og rødt kjøtt. Stump røyken. Tren. Men gjør det for å ta vare på deg selv, og godta aldringsprosessen. Det er fremdeles bruk for deg. Men ikke til å stå som utstillingsdukke med ballonglepper og stivt freak show ansikt. Ingen har tid til å studere deg anyway, så relax. De er buzy, tro meg. De ser deg ikke. Men de merker om du er snill eller slem.

 

Du. Du med en datter som studerer. Verdiene, husker du de? De store, intense verdiene? Din datter vet innerst inne at alle skal ende i grava uansett; så hvorfor waster mamma tid på å klamre seg til en long gone skjønnhet? Tider hun desperat skryter av. Da hun fortsatt var glatt og cellulittfri. Hysj med seg, nå er det mer alvorlige ting denne datteren tenker på, som om verden vil overleve om ørten år når dyreartene er utryddet av plastic fantastic.

 

La oss kvinner klappe oss på vår venstre skulder og le like mye som engelen der, av det hele. Se på bilder av farmor. Hvis jeg overlever dit, vil jeg se ut som henne. Ikke som en deformert silikonklump av en kirurgisk botoxkatastrofe. 

 

Kanskje ville jeg vært litt finere uten sinnarynka. Men jeg nekter å ty til botox hvis jeg skal moderere den. Det finnes metoder naturen har gitt oss, som mer helbreder og er naturlig. Jeg vet det. Men hva om jeg gir blaffen i det hele, og er som jeg er? Om 500 år er det ingen som bryr seg anyway. Da skulle de nok heller ønsket seg av sine forfedre at vi hadde løftet blikkene våre fra alle slags speil og skjermer her i riktig ganle dager; og så hva som var i ferd med å skje med den virkelige beauty Queen: NATUREN.

 

Mama you are nature. Dad, you are too. Let the rain kill this earth pain, and pure blood clean the vain. I am the child of future, if you want me too be. Don't kill me with closed eyes. Don't give a damned about wrincles and small lips. I am the future child, and I am more important than your wrong beauty focus. Use eyes, not lies. They don't care, when they see you there. Don't be stupid mom and dad's mother and father's parents in the last past: theres so much you can do against the danger. Don't be a beauty dum ass; be an ranger!

En mamma som smiler

 

Hva skjer når du overser alt det negative, og omfavner det positive? Når du sender all drama til havs på ei spinkel flåte, rett før det blåser opp til dødelig storm? Ja hva skjer når du rett og slett legger alt det falske dødt, og vekker til live alt det gode?

 

Hiver naboen tomme ølbokser over på plena di fordi han tror det irriterer deg? Ca 3 ganger i uken, så du må plukke opp før hele nabolaget tror det er du som er på fylla? Da vet du hvem som skal få årets vepsefangst i gave på plena si, sammen med hele satsen. Litt farskestreker og en god latter må du vel få ut av det hele, eller hva?

 

Rist det av deg, shake it off like Swift.

 

Her på lykketoppen lever vi opp til tittelen: vi er happy people her nå, og vi lager eventyr hver dag. Om det er å innta barnas dag i Stjørdal sentrum, eller alle de fine lekeplassene vi har

(Ikke? Har dere ikke lekeplasser der du bor? Åjoda, hele landet er dekket med en svær lekeplass: skogen!)

 

...eller se på gode gamle Lindgren's mesterverk Pippi, Ronja og Emil, ja så koser vi oss nå. Til og med jeg tar med en bolle eller to. 

 

Jeg mener at vi mennesker styrer våre sinn selv. Som mange vet ble det noen tøffe dager for min del i sommer da barna plutselig ikke var i huset lenger, og samværene hos pappa ble til to uker for eldstemann, og en hel uke for minsten. Da ramla jeg av. For jeg er først og fremst mamma, jeg. Og når ingen har bruk for meg, hva er jeg da? Savnet var rett og slett utfordrende. Og jeg tok utfordringen på strak arm: SÅNN skulle jeg IKKE ha det. Så jeg gråt ut tårene, ristet det av meg og gjorde alt i min makt for å få det bedre. Jeg reiste, snakket med nære venner, oppsøkte stranda og badet i saltvann, og sov. 

 

Nå har gogutta mine laget liv i huset i over ei uke, og jeg elsker det. Endelig kommer høsten, med korte samvær og vanlige ukedager. Herlig herlig. Jeg elsker det. Elsker å være mamma. En mamma som smiler.

 

 

Kunde hos telenor? Her er hva du betaler for

Vil du svar på hva en av telenor's ansatte gjør mens du vrir deg i irritasjon over ventemusikken?

 

 

Telenor-ansatt leker nett-troll i arbeidstiden.

 

Det er hyggelig å høre på Marcus og Martinius altså, telenor, men kanskje har kundene deres lyst til å bruke tiden sin mer effektivt? En av deres ansatte får tross alt lønn for å kommentere "anonymt" på blogger. 

 

Jeg har kun publisert den ene av kommentarene, og det er fordi jeg ved et ip-adresse-søk fant ut at denne kom fra en bygning der kun telenor sine ansatte jobber. Men vedkommende ga seg ikke. Med en annen ip-adresse som førte til samme bygning, fortsatte vedkommende å pepre mine innlegg med lite vennlige kommentarer. Som blogger har jeg ikke lov til å legge ut ip-adresser, og ikke har jeg noe behov for å henge ut folk heller. Men jeg har lov til å opplyse for kunder at en (?) ansatt i telenor bruker tiden henne/han får betalt for å jobbe, på å kommentere lange og bestemte kommentarer på min blogg. Det er av offentlig interesse, man vil vite hva man betaler for.

 

Derfor har jeg her et brev til telenor-nett-trollet:

 

"Kjære" ansatte i Telenor.

 

Du hiver deg over meg som en forbanna hai i lange kommentarer. Du klager over at jeg er en "skattesnylter" fordi jeg er ufør. Men jeg kan love deg en ting: både jeg, Kriss og Svein (som du også selvfølgelig måtte rakke ned på) har jobbet mer i våre liv enn du gjør i din jobb i telenor! Hardere, tøffere, vondere og mer heftig jobbing enn du noensinne kan forestille deg. Du aner virkelige ikke hva du skriver om.

 

Du lurer på "hvorfor jeg ikke bare skaffer meg en jobb". Vel. Du skulle bare visst hvor mye jeg lengter etter å jobbe. Jeg ELSKER nemlig å jobbe, i motsetning til deg. Kremt. Dessuten, jeg så geniet Kriss jobbe mer på kaféen = Oslo enn du sikkert har gjort på år og dag i din stilling hos telenor, der du bruker arbeidstiden din på å lese og kommentere blogger.

 

Hvem vet? Nå som jeg har snakket med sjefen din, en hyggelig kar som ikke likte dette AT ALL, og som vil til bunns i saken asap; kan det jo hende at ting snur kjapt:

 

Plutselig en vakker dag er det DU som står der uten jobb, siden du ikke gjør jobben din den tiden du er der.

Vipps, en nydelig dag, har "sånne som" Kriss, jeg og Svein drømmejobbene våre, som vi hver fargerike morgen vi våkner til! Oh, shame on you; her name is karma, and there's a reason why she's a bitch, slik at sånne som deg lærer å oppføre seg høflig, og ikke minst skjønner at du legger spor igjen etter deg på internett, som vi snuser opp og leverer til bossen din; små sorte lort som stinker av at noen ikke gjør jobben sin.

 

Du tror du kan tillegge meg følelser som at jeg "er sint" bare fordi jeg har en annen mening enn hva du har i forhold til rusmisbrukere, psykiatri og genialitet. Ja, du skriver lange avhandlinger, mens jeg sitter her og undrer på når du egentlig "jobber" når du er på jobb for telenor.

 

Er det slike som deg som gjør ventekøa så lang for kundene deres, med ventemusikk? Du vet, når folk tross alt har annet å gjøre enn å vente på at du skal bli ferdig med å skrive den smootheste nett-troll-sone-nære, og lengste kommentaren du bare kan? Ny lengde-rec, hva? 

 

Og nei, jeg er ikke sinna, bare veldig veldig letta over at jeg ikke er en av dine kunder. En av de som betaler deg for å funke som nett-troll; din stolte, proude karriere på en høy hvit hest der du titter ned på oss andre med lupe.

 

Jeg har søkt opp deg til begge datamaskinene du har skrevet fra, og både jeg og sjefen din har telefon-nummeret til de to arbeidsdeskene, og datoene da du satt der og blogg-kommenterte.

 

Det er bare å ta et kjapt ip-søk, det, serru. For vi med diagnoser, der noen av oss er velfungerende, men uføre; mens andre havner på kjøret, vi er ikke dumme, serru!

 

Vi er egentlig ganske geniale. Men det er ikke du, spør du meg; særlig ikke hvis du vil beholde jobben din. Jeg hørte det på deg da jeg snakket med deg i dag. Stressa og sinna, og definitivt ikke glad for at jeg fant deg så lett. 

 

Takk for små, sorte lort-spor. Men ærlig talt; skjerp deg 'a: gjør jobben din, du som er så heldig å ha en!

 

Hilsen ei som GJERNE gjør jobben din, hvis du heller vil lese blogger og leke troll.

Wow, sjekk ut denne frisøren!

Bor du i Trøndelag? Da er det her du får utført kunstverk på barna dine: årets høstklipp!

 

Kjøpt og betalt? Jeg nei. Denne hårklippen som 3åringen min fikk seg før barnehagestart, er kjøpt og betalt. Av meg. Og jeg er så fornøyd med hele pakka at Jon Harald hos Cutters på Torgkvartalet fortjener litt offentlig frisk bris for free.

 

Det er høst i morgenlufta, og vi vet det er like før start nå. Barnehagestart, skolestart, og i det hele tatt: starten på noe mye kaldere enn vi har blitt vant til i sommer: vinter. 

 

Klærne til barna sorteres, og nye kjøpes eller arves. Alt skal merkes, så navn skrives eller klistres på, og jeg vet ikke med deg, men jeg synes det hele er ganske gøy. 

 

Særlig når vi kommer til prikken over i'en: hårsveisen. Det er enkelt med 9åringen, for han har spart til langt, coolt hår. Jeg digger det. Men 3åringen vil ha kort og fancy hårsveis, sånn som tegnefilmheltene sine. 

 

Jon Harald forstår seg på sånnt, fikk jeg en idé om. Jeg har nemlig møtt denne kreative frisøren på party flere ganger, og du kan ikke eie en så fantastisk personlighet uten å være dyktig i det du gjør. Så jeg kjøpte Even sin høstsveis hos Jon Harald i år, og angrer ikke et sekund. 

 

Nå er sønnen min superstolt i dét han entrér barnehagen i dét sommergrinda lukkes for høsten.

 

 

Even ble hypnotisert eller noe i den duren, og satt i ro. En urban skjerm med både speil og herlige naturbilder fikk gutten til å bare sitte der og se, mens den vordende og spente pappaen Jon Harald smøg seg rundt ham raskt og effektivt; og vipps: Hårsveis av kvalitet, og kjempefornøyd guttunge!

 

 

Min ærlige mamma-mening:

I like this, og jeg synes det er service at jeg kan prate hyggelig med frisøren mens han lager kunstverket sitt på ungen min. Smiley for service og terningkast 6 for hårklippen, samt tommel opp for moderne betalingsmåte; se her; kvittering på mobil og greier: 

 

 

 

"Please stand up!"

 

Stående applaus for dama på toget: EVERYBODY PLEASE ...do like Marshall Matters: STAND UP!

 

Jeg satte meg på det tjåke fulle toget mellom Trondheim og Stjørdal. Nå står jeg. Hvorfor? Derfor:

 

Med nesa nedi telefonen etter en hyggelig prat med 3åringen på den samme phonen, gjør jeg meg klar for å late meg etter en lang dag i Trondheim. Barnehageåret kan starte for fullt; nå er alt klart for minsten, fra dress til tå, fra regn til sol til vinter og snø. Ja nei stakkars meg, så sliten atte. 38 år og "sliten" etter shopping. 

 

Da sier damen jeg sitter ved siden av, mens hun forlenger halsen sin og ser mot gangen med dørene foran oss: "Kanskje vi skal la de to damene der framme så sitte... her ...jeg har ikke noe imot å stå iallefall."

 

Jeg så på de to eldre damene i gangen og skammet meg. Sitte her og være only soon 40, frisk i kroppen og full av energi, og bare se på de to eldre, slitne damene der. Jeg kjente klumpen i halsen da jeg så de to mutte kroppsholdningene. Stakkars.

 

-"Skal jeg gå og spørre de?" Hvisket jeg.

 

-"Ja, gjør det" sa den snille damen. 

 

De ville mer enn gjerne sitte. Faktisk ble de kjempeglade. Men det var ikke min ære det, nei jeg skammet meg fortsatt litt. Det var jo ikke min idé, selv om det burde være det.

 

Men nå står jeg her foran i toget og møter meg selv i døra foran den stappfulle gangen. Bagasje og mennesker om hverandre. Og en eldre dame.

 

Bak meg sitter en ung gutt.

 

Men jeg prøver å ikke dømme. Hva om den unge gutten har brukket et ben for en stund siden? Eller hun andre unge bak der. Kanskje er hun alvorlig kreftsyk og bærer parykk?

 

Det blir en ledig plass. Jeg spør hun eldre: Vil du sitte? Hun svarer nei takk. Jeg spør om noen andre i gangen vil sitte, for nå har jeg lært. Men de sier "nei takk" alle sammen. Så man kan altså bomme også. Det blir litt som å famle i blinde, dette; hvem tilhører "burde få sitte"- gruppen, og hvem takker ja og hvem neier? Eller bukker? Eller rett og slett avslår?

 

Og hvem av de unge er friske nok til å burde spørre? Vi kan ikke se på en fasade hva som ligger i grunn. Nei vi kan ikke se havets bunn. 

 

Alle vi andre: VI MÅ HUSKE OG TØRRE Å SPØRRE! OG SÅ REISE OSS! For pokker? Nei for for eldre, for gravide og alle de andre som burde få sitte i sommerheten. 

 

God sommer fra kollektiv-verden: be kind, not blind.

 

Ekte kjærlighet

 

-"Mamma, ååå æ ælske den dama der.."

 

Den søteste stemmen en kan tenke seg kommer fra barnevogna foran meg. Vi er på vei til stranda, og jeg hører at han har tatt pause fra juiceflaska si for å fortelle meg sin begeistring for den fine dama som har syklet over veien og ...hjem? Kanskje hun skal besøke noen.

På andre siden av veien stanser jeg og spør stille: "...får æ lov til å si det til a, vennen?"

 

Han nikker. Ja. Jeg får det. 

 

Jeg ler inni meg og fryder meg over hvordan treåringen min uttrykker at han liker andre mennesker. Klærne deres. Smilene. Hår. Stil. Hele pakka. Han elsker mange, han guttungen min skal jeg si deg.

Men tenk så glad den rosakledde dama med lyst hår og pent smil i 30-40årene blir hvis hun får vite det. Og jeg får lov. 

 

Så jeg sier høyt, gjennom trafikken: "Duuu.."

Hun svarer smilende: "Ja..?"

 

-"Du må vær veldig vakker, for Even her si at han ælske dæ!"

 

At hun ble glad, kunne vi begge se. Og hun fikk seg et sommerlig slengkyss fra en stolt liten gutt som var glad for å glede henne.

 

Jeg hvisker: "Tenk dæ så glad du gjorde dama no, Even!" 

Han hvisker: "Ja, æ gjord det mamma. Morfar bor inni mæ skjønne du."

 

Jeg har fortalt ham om hvor snill morfar var. Men ingen har sagt det han i det siste har begynt å snakke om. At morfar bor inni ham. Det et noe han selv har begynt å fortelle, med et stolt smil. Før bodde morfar "der oppe". Nå bor han visst inni Even's hjerte.

 

Rørt triller jeg videre. På stranda leker vi oss sammen, bader og koser oss. Ved siden av sitter en herlig gjeng med trønderdamer. Plutselig snur hun ene seg og sier: "Æ må bare si:FOR en herlig guttunge, og for et samspill dåkk har dåkk imellom."

 

Den dagen kunne bare kvaksen surre og måka mase mens jeg peste meg opp Storvikabakkene i støvskyene etter bilene. Vi lo og koste oss, og min 3 år lille kloke gutt lærte meg mye, som vanlig. 

 

I kveld kommer han hjem til meg igjen, og jeg er så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gjør av meg i Trondheim for å handle inn til barnehagestart, og ellers fylle opp kjøleskap og skuffer. Slik et sart mammahjerte bare må gjøre før barna kommer hjem. For mandag kommer nemlig selveste 9åringen min Mathias også, og til da skal alt være klart for 2 uker med begge mine to. 

 

Det følger sånn en ren lykke med barn.  De vet så mye mer enn oss voksne, og kan være så mye nærmere alt mellom himmel og jord enn oss. Iallefall er jeg grundig takknemlig for at huset igjen skal fylles med latterkramper, episode "tyvene" i Pippi Langstrømpe foran mammasenga, glade turer og følelsen av ansvar. At noen trenger deg. 

 

For ni år siden trodde jeg aldri at låta "faces" med Marlin skulle bety noe helt annet for meg i framtiden enn den gjorde da. Jeg var en knust mamma, midt i en stormende psykose og et savn som rev meg i fillebiter. Min første lille baby. Jeg følte at den andre siden var rett foran meg, og jeg var under bunnen. Den gang handlet sangen om meg selv. 9 år senere er jeg en moden mamma, og sangen handler om barna mine og alt jeg ser i dem. Jeg ville gjort alt for dem, og jeg ser hvordan de begge prøver å glede verden omkring seg. Mathias som stiller opp for vennene sine i skolegården og Even som vil fortelle andre hvor mye han liker dem:

 

For når Lene Marlin synger den sangen nå, er det to snille gutter jeg tenker på:

 

"...Join me tonight. Surround me with your happy faces. Share some fun stories. Surround me with your friendly faces...

...I'll be right there, if you ask me to. Feeling sad? I'll stay with you. And if youre scared, I'll hold your hand".

 

Drømmen om jobben

 

 

Min store drøm.

 

Tenk å ha en bra cv. Enn å ha en topp utdannelse. Bare tenk så lett det kunne vært å få seg en jobb, for noen som ønsker seg inderlig en jobb å gå til. Kanskje man kan, noen dager i uka?

 

Men hvem vil ansette en alenemamma uten cv, som bare kan å skrive? Som har mye jobb med å være mamma i et hus med 3 etg, som skal holdes i stand? Vi er på flyttefot, og jeg har ikke bil, men kanskje DU har en jobb til en slik outsider uten cv?

 

Noen ganger popper gründeridéer opp i hodet mitt. Men jeg er vant til å tenke de bort. At det kanskje ikke er oppnåelig. En vane bare.

 

Jeg er for frisk for å sitte i ro, og for kronisk syk til å eie en utdanning. 

 

Full av energi er min store drøm å ha en jobb å gå til noen dager i uka.

 

Vi er nok mange som har det sånn. Det er ikke slik at vi ligger på en madrass på bøljan blå og later oss. Bare det å shine huset og lage middag kan noen dager være jobb nok iblant. Frisk. Men ikke sånn frisk som de fleste andre er. Heller ikke dum. Langtfra dum. 

 

 

Mange mener man skal skamme seg over å være uføretrygdet. Men jeg har sluttet å skjemmes. Jeg bare har en drøm om en jobb tilpasset det å være en bipolar Pippi. 

 

Man skal være forsiktig med å dømme, når man ikke vet halve sannheten engang. Det er så lett å være en "anonym" feiging i et kommentarfelt, men selv uttaler jeg meg ikke om golf når jeg ikke har peiling på golfregler engang. Personen tror jeg ikke vet hvem vedkommende er, men jeg vet jo så godt hvordan denne selv ikke har jobb, og samtidig dømmer meg for å være uføretrygdet, som om ei ipadresse er "anonym".  

 

Nei vettuhva. Jeg har jobba hele forbanna livet med denne diagnosen. Jeg har ingenting å skamme meg over, slik enkelte mener jeg skal. Jeg gjør mitt aller beste, i motsetning til enkelte andre som sutrer over "arrogante" sosialkurratorer, mens de selv arrogant tror de har rett til å se ned på oss som av réelle grunner har måttet innse den tids nederlag: uføretrygd. 

 

Folk som tror de er bedre enn andre, penere enn andre, smartere enn andre; er det så mye mer å være stolt av? En sinna anonym feiging som ikke aner hva vedkommende skriver om? 

 

Jeg vet hvem du er, og du kan ta de sorte krøllene dine og fiks dem akkurat som du vil for min del, det er ikke skjønnhet å dømme andre eller leve på bitterhet. Du greier ikke å gi meg dårlig samvittighet for at livet mitt ble som det ble uansett.

 

Jeg er stolt av meg selv, og hvem vet? Kanskje jeg en vakker dag får meg en sabla bra jobb? Kanskje noen faktisk vil ansette en snill og ydmyk, men effektiv dame som meg? Eller kanskje JEG en vakker dag ikke kan ansette DEG fordi du er for arrogant og dømmende? Whoop whoop!

 

 

Kan hende det, serru. Kan hende det!

 

Hilsen et friskt pust av en bipolar m@therf@cker som ikke er redd for hva DU menersynser 😜

 

 

Svein og Kriss fra Petter uteligger

Fra Oslo's harde asfalt; hils på to ekte heroes!

 

Velkommen innom to av heltene i Oslo: Fine Svein og kjekke Kriss fra serien Petter uteligger. Svein med blader i hånda på Karl Johan, og kjekke Chris bak disken i den populære kaféen =Oslo. Vi er vant til å se dem på skjermen, men jeg lover deg at i virkeligheten er de like koselige.

 

Se så kjekk Kriss er da. På bildet under prøver jeg desperat å være like kjekk som han... 

...kanskje hvis jeg prøver med sånn tegnefilmfilter? Men nei, se:

 

Svein, Svein, der ute i gatene blant tigrene. Skulle ønske jeg fikk skrive den boka, du vet..  Kriss, Kriss, håper du ser deg selv i speilet nå, og sier: Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er, og jeg er helt rå på å jobbe i kafé!

 

Er du i Oslo? Kjøp deg et blad og sett deg på verdens cooleste kafé og nyt. Nyt det faktum at det finnes folk som Petter, Svein, Kriss og alle disse asfaltgeniene. For du vet vel det, at det er her du finner kunstnerene, geniene og filosofene? 

 

Vi snakkes, Svein og Kriss. In fact så skal jeg sende deg dette innlegget på telefonen din akkurat nå, Kriss. Send den videre til Svein og Petter, for nå har vel Svein fått telefonen sin som han venta på?

 

 

Her kjøper du de hippeste sommerklærne

Lette plagg i heten, er det fristende? Særlig hvis disse klærne er ultracoole også, hva?

 

God sommer i heten, dette innlegget er sponset av den eventyrlige butikken Shangri La :)

 

Du trenger luftige, økovennlige plagg som er laget med alle jordiske hensyn. Og de må være coole, ikke sant?

 

 

Velkommen til sommerens første innlegg om Shangri La, som du finner rett til venstre for Karl Johan hvis du står med baken mot tigerstatuen og vakre Østbanehallen. 

 

I dette innlegget skal Chandra, en av butikkens ansatte, og jeg, vise deg noen av klærne du kan kjøpe på Shangri La. Som du ser behøver det ikke engang å bo en freak i deg. Her finner man det meste.

 

 

Chandra er helt rå i denne blå kjolen/tunikaen.

 

Jeg elsker denne kjolen, og er sponset som fy når jeg går i den. Med glede. For er det en butikk som fortjener positivt fokus, så er det mitt hjertes Shangri La.

 

Kjære Trondheim, som jeg ønsker en Shangri La i bartebyen. Bare... å jeg hadde jublet...

Men er du i Oslo, så ta deg en tur innom da vel.

Bare sett av litt tid, for du vil bli sugd inn i en verden av klær, pendler, alver, lamper, små fontener, stener, tarotkort og alt du kan tenke deg. Det er en eventyrverden med spesiell panpipes-musikk i bakgrunnen. Velkommen som du er.

 

 

 

Advarsel: forbipolene is back!

Skroll, skråll eller skrall, jeg er tilbake iallefall!

 

Det har vært stille herfra i noen dager nå, ikke sant. Derfor flyter det over nå, og jeg må dele hele eventyret jeg har vært på, dele det opp i flere innlegg. 

 

Jeg satte meg nemlig på et flysete og suste nedover til Oslo. Av flere grunner.

 

La meg starte med Nora. Navnet til Nora betyr det samme som mitt. Lys. Vi er begge bipolare, og har den mest utfordrende sorten, nummer 1. Den du blir mest syk av hvis du blir dårlig. Altså psykotisk. Vi har begge gjort en knalljobb for å være så friske som vi er. 

La meg bare først si: NORA JEG DIGGER DEG! FOR EN PERSONLIGHET du eier!

 

Nora og jeg er på samme bipolargruppe på fb og har chattet før. Nå måtte vi bare møtes, og det på Hard Rock i Karl Johan. 

 

 

Kjære Nora, hva skal jeg si? 

 

Selv om jeg ikke lenger skammer meg over diagnosen min, har jeg slitt med tullete valg jeg har gjort opp gjennom årene. Men du din lille alv, krøllet fingrene dine i form av kloke ord og knipset den siste skammen bort på et blunk. Hard rock motherfucking proudness!

 

For ja. Vi er crazy vi. Og heldigvis så er vi det da. Luckily. Så kjedelig det ville vært hvis vi ikke var det...

 

Nora, Nora, du må være min sjeletvilling, og jeg sier takk for denne gang. Du må ikke glemme at jeg er her hvis stormene kommer rockende tilbake. Og du må alltid huske at du er spesiell på en nydelig måte. 

 

En annen som kjempet mye, var Kurt Cobain. Men han kom seg ikke dit Nora og jeg er nå. Han hadde nemlig bipolar, han også. Rest in peace alle dere som ble tatt av den stormen bipolar kan være. Den fysiske, genetiske sykdommen er rett og slett så mange koder å knekke, at det kan bli for mye for hodet. Vi må ikke dømme de som gir opp, for Nora og jeg vet om disse kreftene. Dere aner ikke, man kan miste all kontroll uten riktig medisin dersom det er bipolar nr 1 man har.

 

Vi sees, Nora, for nå har vi kommet så langt at vi ikke kommer til å gi oss.

 

Siden jeg skulle reklamere for favorittbutikken min i Oslo, noe jeg GLEDER meg til å vise dere senere i kveld, gjennomførte jeg en sær vri.

 

Jeg gjorde som bipolare Even i Skam, da han sjekket inn på Radisson Blu Plaza med Isack, før han manisk vandret naken ut i Oslo for å kjøpe burger. 

 

.....bare at jeg faktisk ikke vandret naken ut i tigerstaden. Now aint that a shame?

 

 

I 23. etg nøt jeg livet og storkoste meg så mye at jeg sovnet av til frokosten. Fatter ikke dette, men 4 vekkerklokker på sov jeg til 12.00. Man GJØR ikke det, man sovner ikke av til frokost på Plaza en søndag morgen. Jeg som er avholds og hele pakka, har ingen unnskyldning.

 

Men det gjorde ingenting, for min pappa's søskenbarn Snorre kom til hotellet og hentet meg i en fancyfancy bil. Han tok meg med på kinarestaurant, etter å ha vist meg sitt flotte hjem. Makan til sprek slektning!

 

Men før jeg dro fra hotellet, gjorde jeg selvfølgelig sånn (litt tips og en liten parfymegave. Det skal så lite til for å glede de vi vet sliter mot klokka for å vaske hurtig og bra nok etter oss):

 

Til alle mine slektninger i Oslo, og til kjære Marte Friland-Anda, samt Linn: Jeg vil så gjerne møte dere alle hver gang jeg er i Oslo, men noen ganger går det mye tid til bloggjobbing med photoshoot (vent til dere ser flotte Chandra rocke Karl Johan på forbipolene i kveld) og jeg får som regel ikke tid til annet enn å skynde meg tilbake til Gardemoen eller hive meg på toget. Men jeg tror jeg tar med begge gutta mine nedover om noen uker, og da vil vi gjerne møte dere :)

 

På bildene under er jeg på besøk hos Snorre slektning, og du kan ane Oslo sentrum i bakgrunnen. 

 

Livet er deilig hva? Ikke? Gjør som jeg gjorde da jeg fikk nedtur forrige uke da barna dro til faren sin: jogg, bad i saltvann, tilkall noen du vet som kan dette med å rense aura og gi gode råd. Akkurat dette med å bade i havsalt (enten i havet eller i badekar med havsalt kjøpt i butikk) er faktisk noe som renser din aura og beskytter deg. La saltvannet sitte på en stund etterpå. 

 

Til slutt: Min lille 3åring kommer hjem til mammasin et par dager I DAG!!! Jeg er ellevill, og gleder meg som en unge til å gi ham Oslogavene. Kanskje rekker jeg å møte 9åring-goingen min før han reiser på ferie også, så han også får Oslogavene sine... 

 

Vi sees flere innlegg i kveld ;)

 

 

 

Ps: Må bare vise hvor nydelig magisk hjemturen var: 

 

Verden kan være så vakker: