…nei dette er ingen hårklipp. Dette er en temmet hårkrise av dimensjoner… Jeg hadde svart hår for 1 1/2 år siden. Så var det litt av en prosess å få det knallrødt. Med knallrødt hår gikk jeg inn i svangerskapet.
En dag Mathias og jeg hadde badet i 10 timer i strekk i Pirbadet’s klorvann, så jeg meg i speilet og holdt på å le så jeg datt. For all rødfargen var borte. En bleking nå så var jeg blond. Men jeg utsatte det. Klæsja oppi rødfargen og fortsatte red head. Så skulle ei venninne av meg, Elisabeth, og jeg på weekend ala jentetur til Åre. Jeg visste det ble bading, og garderte meg med hårbleking denne gangen…
Gravid. Hårbleking. Prosess ala flere runder… Uti august stod jeg en dag tilnærmet høygravid og fiksa meg på det rare nye lyse håret mitt. Au. Stakk meg på noe ass…. kjente etter, var der ikke…? Joho visst var det en liten skog der oppe på topplokket som stakk ut. Snedig. Hadde jeg klipt av sånne småhår nå da eller? Og nå vokste de ut?
Neste måned var sannheten klar og tydelig der oppe: avsvidd skog in return. Panikken grep meg sakte men sikkert.
Nei fy nå løy jeg. Jeg fikk ikke panikk. Bare laget hentesveis med hårgele. Da Even var et halvt år var nesten alt håret på toppen brekt av og på vei til å vokse ut. Jeg lo så jeg ristet hver morgen da jeg så meg i speilet. For der var jo en av åttitallsrockerne jo, som lo tilbake til meg.
Jeg nekter å klippe alt kort. Styler heller håret slik at det går an å leve med. Gi meg et år, så skal jeg gro tilbake mitt hår 😉👱😃
Lista er skrevet, for uten handleliste kan vi like godt holde oss hjemme. Jeg triller deg de to kilokoseligemetrene ned til sentrum og dropper musikken på ørene. For du er våken nå, og det skal pludres. Følelsene buldrer i mammahjertet mitt, og vi babler i vei du og jeg. Shopping og tåteflaske, yeah det er digg det.
Vært flinke lenge vi nå baby. Bare laga hjemmelaga babymiddager sunne som fy. På tide å slå seg løs, eller hur? Vi lar der stå til og bestiller potetmos og p ø l s e til deg for aller første gang. Etterpå fatter jeg ikke hvorfor jeg bestilte plankestek til meg. For; tid til å spise, jeg? Nei det var lenge siden det. Nøyaktig 9 måneder siden det hehe…
Etter å ha matet deg, gitt deg vann, skiftet på deg og satt deg tibake i vogna (for etter maten er du trøtt), kan jeg skynde meg å lesse i meg litt biff. Men nei. Den saken er ikke biff. Ja nei for du er ikke trøtt lell. Du er utålmodig og vil trrrrille, mamma, trilleeee!
For ikke å nevne at du syntes det tok altfor lang tid å vente på maten gitt. Så du ropte og smelte. Kjefta på babyspråk så kokken sikkert hørte det inne på kjøkkenet. Og vi andre i restauranten lo og var enig med deg… Så. Jeg putter resten av tab xtraflaska i vogna og hører etter sjefen min som vanlig: trrrrilleeeeer i en sabla fart ut av den restauranten og en halv biff i et hav av saus..
Digger deg, baby, haha du er kulere enn kul. Du er action!
På vei ut av Torgkvartalet mot Rema, møter vi Simen fra Greenpeace. Han har mye å fortelle, og siden Even vil trilleee, sier Simen at om jeg vil kan han bli med å gå et stykke mens han forteller. Og han forteller og snakker og prater. Jeg lytter og nikker, smiler, oier og surlepper.
For han han mange bra poeng. Jeg får høre om oljeboring og oljesøl i Arktis. Om H&M og Nestle som har skjerpa seg med palmeoljen, regnskogen, landsbyer jeg ikke visste om som får skitna til drikkevannet sitt for at jeg skal kunne kjøpe billige forgiftede klær barna mine og jeg kan bli alvorlig syke av….
Selvfølgelig har du meg der, Simen, klart jeg støtter dere. Barna våre skal vokse opp her. Dessuten, du nevnte at mange vil tie dere stille. Få dere til å hysje, ikke fortelle oss i publikum sannheten…
Simen og teamet er på turne gjennom Norges langstrakte land i disse tider og forteller sannheter som absolutt er av viktig karakter. Har du tid så lytt, er du snill. Hva skulle vi gjort uten Greenpeace og co her på denne planeten?
Vel hjemme var der først babymatings og nattestell, etter en tur innom naboMona.
Sånn ser det ut på kjøkkenbordet når Helene har fulgt handlelista si med verdens snilleste gladeste baby i vogna. Ja du ser riktig Mathias, der ligger en splitter ny fotball oppi fruktskåla!?! I alle dager.. Og har mamma kjøpt seg sånn derre moderne voksentegneblokk, tynntusjer med fargeblyanter tell? (Funker mot sånn mammastress sikkert det har jeg hørt…) Og hvetegress, spirulina, chiafrø, glutenfriprodukter og sukkerfritt godteri? Ja det har a gitt..
Nå skal det fargelegges på moderne vis, mens jeg gleder meg til i morgen. For da skal Even og jeg på nye eventyr. Vi skal til Trondheim og møte bloggeren Drea Karlsen. Please sjekk ut den tøffe bloggen hennes, Drea Kay: dreakarlsen.com Du vil ikke angre ☺
Tenk jeg stod nettopp og kjefta på musikkanalen Trace urban på tv’n, og sa strengt: “Vær så snillaaa!” før jeg skyndte meg å trøkke av. For her skal fargelegges i deilig stillhet for meg som for alle som nærmer seg “førtiårskrise”! Men først litt Drea Kay blogglesing 😉
Ha en amazing kveld, it’s friday, friday that is! Hilsen 35 år men mer som 60 i kveld 😉
Dette innlegget inneholder reklame og produktplasseringer.
Når du har vært og handlet, framkalt bilder og slått av en prat med denne mannen inne på Stjørdal foto (bak isbaren på Torgkvartalet, Stjørdal of course), går du ut derfra med en behagelig god følelse av å ha fått mer service for pengene enn andre steder.
Innimellom får jeg et innfall av et anfall og får lyst til å fremkalle bilder jeg har på telefonen. I dag hadde jeg lyst til å være verdens kuleste mamma, og jeg syntes Tore fortjente noe jeg vet han har ønska seg.
Verdens beste Mathias og verdens beste pappa er disse to. Selvfølgelig fortjener de følgende:
….ikke sant? Mathias elsker digger lillebror så innmari enormt, at han må få seg et innrammet bilde av søskenkjærligheten. Og Tore har snakket om at han har innrammede bilder av Mathias og seg, men ikke av Even og han.
20 minutter tok dette, og det var bare å rusle rundt og kose seg på senteret mens bildene ble fremkalt og rammet inn. Han sendte ikke bare med rammene. Han rammet bildene inn for meg. Og det var ikke fordi det var lite for han å gjøre på jobb, neida der var mange kunder innom begge gangene jeg var der i dag.
Inne på Stjørdal foto hos ekspeditøren jeg ikke husker navnet på, er du altså garantert bra service 👍👌✌ Hvis du leser dette, mann, så gjerne kommenter navnet ditt under her så skal jeg redigere det inn her. Du vet, folk som jobber innen service, og yter en bra en, dem vil vi vite om. Så vi vet hvor vi skal gå for å bevare humøret bra 😉☺😊
Jeg vet pappa kommer til å lese dette til deg mens du er på guttetur sammen med han og onkel Atle. Jeg er altså veldig lei meg for en ting, som jeg har tenkt på de siste dagene..
Før du dro på ferie til pappa, var jeg litt sliten en ettermiddag, og ble streng på deg for noe. Husker du at jeg var litt sur for at den borgen din lenge har stått i stua uten å bli brukt? At du aldri lekte med den? Og at jeg mente det var på tide å pakke den sammen. Jeg var ganske surleppa akkurat da, husker du det?
Vel, jeg begynte å studere den borgen. Der et jaggu ikke rart du aldri leker med den, vennen… du har jo ingenting av det som hører til borgen for å leke med. Ingen sånne menn, drager, kanoner eller noe. Så hva skal du leke med på den borgen da? Sitte og glo på den? Kremt…
Nei altså, beklager for den surleppa, gutten min, offentlig unnskyld altså. På bildet ser du hva som venter deg når du kommer hjem. Kanskje du kan tilgi meg når du åpner disse..
Er så innmari mammaglad i deg, og jeg savner deg masse massevis 👱💙👦 Megaklem uten nuss fra mamman din 😉😉😉
La meg ta dere med til 1600tallet. For å fortelle en historie fra virkeligheten om fire damer som levde i Vardøhus, som Finnmark het da. Vi skal snakke om girl power. Bare at på den tiden het det heksekraft og var definitivt ikke lov.
Men for å fortelle om Mari, Siri, Kirsten og Mette skal vi først en snartur innom Frankrike på 1400tallet. Vi skal ikke bruke mange linjene på denne idioten, men det er nødvendig å nevne hans senile deliriumiteter:
…for i 1430 blir Henrich Kramer (1430-1505) født i Schlettstad i Elsass, som nå er Frankrike. Han skulle etterhvert studere ved hjembyens latinskole, filosofisk grunnstudium, så ble han prest i dominikanerorden. Altså en dominikanermunk dette her. Klosterbrygget til dominikanerne gikk for å være av den sterke sorten. Så når Kramer beskriver at han ved flere anledninger var utsatt for angrep fra onde kvinner, som kom som ubudne gjester om natten i skapning av plagsomme hunder og geitebukker som stakk nåler i hodeputa mens han sov (og dette førte til voldsom skallebank når han våknet…) kan vi ikke unngå mistanken om at en rekke hardtslående fylledemoner må ha vært på ferde her…
Etter en prosess mot jøder, ledet Kramer an i forfølgelse av hva han mente var en heksesekt, og bringte to kvinner på bålet under den første hekseprosessen i byen Ravensburg.
Så tapte Henrich Kramer ansikt. Han ble ikke tatt alvorlig da han innledet en heksejakt i Innsbruck-området tidlig på 1480-tallet. Biskopen grep inn, avblåste forfølgelsen og satte fri livredde mistenkte kvinner. Han erklærte munken senil med delirium, og jaget han ut av byen.
Henrich Kramer vred det tapte ansiktet sitt i hevn og sinne, og begynte å skrive på sitt bloddryppende verk. Så bloddryppende er skriveriene at de nesten mangler sidestykke i bokhistorien. Han fikk assistanse av dominikanermunken Jacob Sprenger (1436-1496). Sprenger var en munk med et flammende kvinnehat, og sammen ble de to et farlig team.
Boken Heksehammeren (Malleus maleficarum) ble innledet med et brev fra pave Innocents Vlll fra 1484 som viser at pavekirken ga sitt samtykke til hekseforfølgelse. Boka ble båret fram av den nye boktrykkekunsten. Snart fikk skriftet stor spredning og kom ut i mange opplag.
I Heksehammeren ble det for flere hundre år framover i tid banket fast at trolldom primært var en kvinnebestemt forbrytelse. At kvinnens mentale, morale, fysiske og åndelige svakhet i kombi med heftig kjønnslyst, gjorde henne til et lett bytte for Satan.
Her ble også banket fast veiledning i hvordan myndigheten skulle bekjempe og avsløre slike syndige kriminelle kvinner. Heksene.
Endelig kan vi starte på gjenfortellingen om 4 damer som fortjener adskillig flere linjer enn en forstyrret staka på klosterbrygg fra 1400-tallet, som hadde trampet store spor i historien med sin heksehammer. Jeg kaller denne historien
Justismyrdede Heksekrefter
Vardøhus (Finnmark) 1655. I det arktiske klimaet på Vardø, bodde her 4 damer, ved navn Mari Thamisdatter, Siri Kristoffersdatter, Kirsten Olsdatter og Mette Nielsdatter . Ulvøya, som Vardø betydde, var datidens administrasjonssentrum i Vardøhus.
Mari ble kalt “Lille Mari”, fordi hun var kortvost. Foraktfulle nabokvinner kalte den unge kortvokste jenta for “skitten gris”. Mari kom tilflyttende til Vardø fra Bergen tidlig på 1950-tallet, og jobbet i tjeneste hos Kristen Lauritsen, som var en framstående mann i fiskeværet ved store bølger og grønne sletter. Siri er eldre enn Mari. Kirsten var ei ugift tjenestejente som opprinnelig kom fra Torsken på yttersiden av Senja. Mette var gift med Henrich Pedersen, lagrettemann og framtredende person i fiskeværet. Ekteparet bor i Krogen, som er et litt bedre strøk på øya.
Vi ser oss tilbake noen måneder. Tilbake i 1654. Like oppunder juletider skjer det noe uventet like utenfor det lille fiskeværet. En båt med fire fiskere i, blant annet Peder Hansen og Lauritz Olsen forliste, kantrer og går ned i Vestervågen. Tre av dem omkommer og en berger seg halvdød i land.
Lokalsamfunnet mente dette var mystisk, siden det var stille vann den dagen dette skjedde. I januar 1655 endte det hele endte på et rettsting i Vardø. Underretten banket sin heksehammer hardt i bordet og var fornøyd med å dømme gjerningskvinnen for forliset, til ild og bål. Ja for det måtte jo være henne. Heksa Kirsten Olsdatter. Hun hadde jo til og med tilstått.
“Jeg brukte svart magi” innrømmet Kirsten. “Jeg ville hevne meg på en av fiskerne, så jeg skapte meg om til en svær kobbe og veltet båten.” Under forhøret kom det fram at tjenestejenta fra Senja nok ikke var alene under aksjonen..
De var fornøyde med å se bålet brenne, lokalsamfunnet’s naive nordboere. Det brant bål over hele norden, og den onde stanken sev inn i hvert hjørne av kjølige land, som varmet seg på troen om at heksebålet var det eneste riktige. En stank som overbeviste de fleste damer om at det var lurt å jekke seg ned og dempe seg. Høre etter mannfolka og være lydige og flinke. Ikke gjøre stort utav seg, smile, nikke og neie. Men ikke alle greide denne kunsten.
Det ble videre etterforskning i saken, som førte til trolldomstiltale mot Lille Mari og Siri Kristoffersdatter. Folkesladderen ville dessuten ha det til at ei kvinne ved navn Mette Nielsdatter også hadde vært innblandet i dette ondskapsfulle komplottet.
Januar hadde brent sitt bål og lagt sin eim over Vardø’s grønne sletter, bølger og fjell. Hetet ihjel en heks, og gått over til februar’s iskulde. Innen mars hadde gjort sin ankomst, ble Lille Mari og Siri tatt inn til forhør. Skal vi tro utsagnene i saksdokumentene, ja så tilstod jentene uten noen form for tvang. Det ble reist formell tiltake med påfølgende rettssak.
Trolldomsprosesser. Det var mange av dem. Mang et bål brant, for alltid ugjort til evig tid. Vardøhus var Norge’s verste heksefylke, og det forløp i intervaller. Det toppet seg med en bølge av saker i perioden fra 1652 til 1656, da 32 mennesker, aller flest kvinner, ble tiltakt for grov trolldomskriminalitet. 20 norske kystkvinner og en samisk mann, ble alle idømt lovens strengeste straff, henrettelse ved bål og brann.
Legg merke til at flere kvinner ble renvasket og frikjent. Hils på “heksene’s advokat”, selveste Lagmann Manderup Pedersen Schønnebøl, som sommeren 1653 frifant 7 kvinner ved Steigen. Der lå Lagmannsdømme for hele landsdelen, Steig lagmannsdømme. Hvert tredje år skulle lagmannen besøke fylket. Lagmann Manderup P. Schønnebøl var av følgende formening og oppfatning: “ingen udediske mennesker må stå til troende i hva de sier”. Schlnnebøl mente med dette at beskyldninger fra andre trollfolk ikke har rettslig tyngde og skal avvises.
Det kan også se ut til at lagmann Manderup ikke hadde noe som helst til overs for uetiske usannsynlige tilståelsedmetoder som å kaste folk på havet for å se om de er uskyldige eller ei. Det var denne fantastiske mannen Manderup P Schønnebøl, merk heltenavnet, som i 1652 og 1653 til slutt klarte å stoppe et hysteri som i løpet av få måneder krevde 19 menneskeliv. Resten som satt innesperret i “Trollkvinnefengselhullet” på Vardøhus festning, var 10 trollkvinner og 10 trollunger (under 12 år). Disse ble frikjent bortsett fra et barn som ble sendt sørover til et tukthus. Amtmann Hans H. Lilienskiold skrev i en nokså indignert kommentar til Schønnebøl’s handlinger i heksesammenheng: “Hvis vi skulle følge Lagmannens prinsipper, kom ingen hekser på bålet”
Rettsak. 14.mars 1655, Vardø. Mari og Siri avla godvillig tilståelse. Det var viktig for sorenskriveren som førte justisprotokollen å understreke det frivillige i kvinnenes tilståelse. Ingen tortur. Lille Mari skyldet på Siri, og sa at det var hun som hadde lært opp henne innen trolldomskunster.Hun forklarte at husbonden hennes Kirsten Lauritsen hadde sendt de to jentene opp på øya for å stikke torv. Dette var på sommeren like etter at Mari kom til Vardø. Mari beskrev Siri som en utlært trollkvinne, opplært på Bjarkøy i Troms hvor hun vokste opp. Videre fortalte hun at Siri omga seg med en demon ved navn Jacob, som var en skapning som ga Siri all den nødvendig trolldomskraft hun ba om. Mari hadde tatt imot innvielse i svart magi. Siri ga henne et stykke flatbrød, som gjorde henne svimmel og rar. I saksdokumentene heter det at “hun ble straks så underlig,og det syntes som om marken beveget seg og løp omkring henne”. Føden var altså enten bedervet, eller mer sannsynlig på en eller annen måte inneholdt rusfremkallende midler.
Djevelen åpenbarte seg dermed for Mari og Siri, som en diger, lodden, svart mann med lange klør. Han begjærte Mari’s tjeneste mot å skaffe henne klær og alt annet hun hadde bruk for. Deretter tok han fram en kortstokk, og pikene måtte spille med han. Da de utslitt etter kortspillet og Satanmøtet la seg ned for å sove på marka denne dagen, kom husbond Kristen og slo til dem fordi de ikke arbeidet. Da klokken var fem på ettermiddagen, tok de fatt på veien hjem. Da viste Satan seg igjen for å forsikre seg om at hun ville bli hos han og tjene han.
Mari forklarer i sin versjon av forliset at Siri ba henne bli med på å forgjøre Siri’s husbond Peder Hansen, i hevn for uoverenstemmelser. De fikk hjelp av Satan til å kaste forbannelse over Peder da han var ute på havet. Dermed satte de i gang. Siri som ravn, Mette og Kirsten som to store kobber og lille Mari som måke. Hamskiftehistorier var Vardøværingene vant til.
Siden retten kun hadde jentenes tilståelse å bygge på, og ingen anklager fra almuen, var det nok til den smule tvil som gjorde at de utsatte dommen i saken til neste samling.
Noe uventet skjedde da de to tiltalte ble ført for retten igjen tidlig mai 1655. Både Siri og Mari gikk fra sine tidligere bekjennelser og påsto nå at de aldri var blitt opplært i trolldom noen av dem. Heller ikke utøvd noen form for skademagi. Retten utsatte saken, selv om påtalemyndigheten, med fogd Abraham Lockert i spissen, krevde endelig dom. Han fikk ingen samtykke, og retten ba om 14 dager betenkningstid. Men 28.mai 1655 stod Mari og Siri fortsatt på sitt. Sorenskriveren og hans meddommere ba om råd fra lagmannen over Nordnorge. Trolldomssaken var i realiteten anket til en høyere rettsinstans.
Lagmannen var ventet til Vardø om et år, til sommeren 1656. Et år vi ikke vet noe om Mari og Siri’s livssituasjon, selv om Finnmark er det fylket i Norge med best kildedkning når det gjelder bevart tettsmateriale. De har ikke sittet innesperret på Vardøhus festning i påvente av dom. Regnskapsbilag med utgiftsføring av kost og losji til dem finnes ikke. Mer sannsynlig har de tilbragt året plassert i streng varetekt og under strengt oppsyn av hver sine arbeidsgivere mens de har tatt seg av daglige gjøremål som husstell, torvstikking og snømåking. Med en heksedom hengende over seg kan det ikke ha vært lett å slite med folkesnakk og verre adferd.
Lagtingsseksjonen i 1656 tar til Vardø 19.mai . Kongens fogd Abraham Lockert og Hans Jensen Ørbech er til stede sammen med mektige og lovkyndige Schønnebøl. Ellers består retten av 12 menn uten annen praksis enn å bifalle lagmannens avgjørelse. Mange av befolkningen har også søkt til tinget denne vårdagen. Kongens brev leses opp. Det er uro i riket, og kongen ber sine undersåtter være på vakt mot svenskene. Trolldomssaken står øverst. Saken går sin gang, og lagmannen dømmer Siri til dødsstraff. Mari oppleves som liten og uberegnelig og vises bort fra lokalmiljøet som landflyktig.
Slik kunne det endt. Men dette er ikke slutten. Hva som kan ha skjedd den kvelden, og natt til 20.mai, kan vi bare spekulere på. Hvordan er de to jentene blitt overtalt til å tilstå. Formaninger? Tortur? De kan ha blitt truet av Vardøpresten Herr Hans Pedersen Bang om evig pinsel i helvete og manglende sjelefred.
Det må ja virket. Uansett pressmiddel har det virket. Neste dag blir saken gjenopptatt fordi jentene har tilstått. Tilstått med korte setninger. Begge bekjenner i korte setninger, og gir opp. Sverger på Guds navn at det de nå sier, der er sannheten.
De får en mildere straff enn vanlig, Mari Thamisdatter og Siri Kristoffersdatter. De skal slippe bålet, og heller halshugges.. Mette frikjennes. Hun har høyere status i lokalsamfunnet, og får dessuten godt skussmål fra denne almuen.
Vi får håpe bøddelen greide å skille raskt hodet fra kroppen til Siri og lille Mari. Får håpe de døde raskt, og slapp å lide slik de kunne gjøre de gangene bøddelen måtte gjøre flere forsøk for å skille hodet fra kroppen.
To unge kvinnehoder ble satt på stake et lett synlig sted på øya, og et av Norge’s mange justismord var et klart og tydelig faktum. Vi kan kjenne eimen av dødelig kvinneundertrykkelse helt hit til år 2015, og vi kan klart og tydelig se hvor ulogiske og naive de var for 350 år siden. Jeg er glad jeg lever nå? Ja og like viktig: jeg er glad jeg lever her. I Norge hvor man ikke jakter og dreper hekser i 2015.
For faktum er at det i løpet av de siste 50 årene er blitt brent flere hekser i Afrika enn hva tilfellet var i Europa på 1500- og 1600-tallet.
Her er tryggere tider for oss kvinner nå. I Finnmark heter der Finnmark, ikke Vardøhus. Norge styres av andre grunnlag enn en paranoid bok skrevet av en beruset mann med delirium Bålene brenner av andre grunner her nå, og ingen halshugges. Jeg sender noen hjertelige tanker til flammende kvinner i en fjern fortid, et stille beklager over himmel og hav. Hva de opplevde kan ikke vi sette oss inn i. Hva de tenkte da bålet brant mot huden, eller hva de følte av redsel rett før bøddelen svingte øksa og hogg til. Kan vi rett og slett ikke tenke oss til…
Skrevet av Helene Merethe Dalland. Maleri av fjell er malt av Hans Ernst Dalland. Påredigerte motiver av skikkelser: tarotkort fra Hanson-Roberts tarotkortstokk. Bok kilde: Hekser fra fortryllelse til forfølgelse av Rune Blix Hagen
….apropos hekser. Jeg jobber med å på min måte gjenfortelle og skrive en sann blogghistorie fra 1600tallet, hentet fra rettsarkivene i Finnmark. Den er altså fra virkeligheten, detaljert og omhandler fire damer som levde her til lands. Tre av dem fram til da… Snart, snart, en ekte detaljert historie om justismord i Norge’s 1654: min egen bloggete særoppgave!
Mother’s lonely night, I admit that it might …be heavenly bright..
To be all alone, while all the worries are gone..
But I miss you baby. Mummy get a hug 2morrow maybe? I see you cuddle your ears. In sleep you might be fighting fears.
And I’m thinking about you child. Until my heart goes wild. I miss both of you boys, all I see is your toys. You are deep in land of dreams. At least so it seems…
All the things I thought I’d do, as night would turn lovely lonely dark blue. All faded with the fog, and all I could do was write blog.
Tomorrow. When I wake up, I will have a coffe cup, look at my boy and feel lucky happy. Never ever crappy.
..happy to go early morning with you. My cool child and my baby lullaby blue 💙👬💚
I dag er det hele 6 år siden vi for aller første gang fikk se den deg. Du så ut som en liten engel, Mathias. Gratulerer med dagen, skolestartern våres, vi er stolte av deg og glade i deg. Bursdagsklemmer fra Mamma, pappa og lillebror 👱👨👶: 💙👦💙
Hvordan er en bipolar mamma? Hva gjør henne til en mor i hverdagen som andre mødre? Svinger hun hit og dit mellom to poler? Umulig for meg å si hvordan andre mødre med diagnose bipolar er, for det spørs om hun er frisk, syk, har bipolar 1 eller 2, og det spørs på livsstil. Men jeg kan godt fortelle hvordan jeg som har bipolar 1 i remisjon, er som mamma. Bipolar 1 er altså den alvorligste type bipolar, som jeg tidligere har forklart om i innleggene om reisen forbi polene. At jeg har den “i remisjon” betyr at jeg lever frisk og symptomfri.
Det som holder meg frisk, er medisinene Lithium og seroquell, trening (for tiden jogging og styrketrening), sunt kosthold, åpenhet til venner og familie, avholdenhet fra alkohol og forøvrig alt av falsk stimuli, godt søvnmønster og affirmasjoner hver eneste dag.
Jeg er en aktiv, kvikk, kreativ og sosial mamma, som ikke ville vært denne diagnosen foruten. Diagnosen bipolar skinner igjennom i hverdagen, selv om den er kontrollert og i remisjon. Mye energi siver gjennom, og evnen til å heade mot den glade positive polen, merkes og kjennes godt.
Hvis jeg drikker to kopper kaffe, og setter i gang med husarbeid mens barna er med pappan sin, kan jeg holde på lenge. Uten å sitte på rompa, i timesvis. Dette er den hypomane delen av meg, innen rimelighetens grenser. Jeg svinger ikke i humør. Humøret holder jeg stort sett oppe. Jeg sørger for å være glad og blid, med hjelp av affirmasjonene. Skjer det noe trist, reagerer jeg med tårer. Skjer det noe irriterende, reagerer jeg med å bli irritert som andre. Men jeg blir lett rørt, og det skal ingenting til før jeg kjenner det velter seg i mammahjertet mitt.
Jeg tror Mathias som er 6 år, opplever meg som en komisk, jevnt over positiv, snill, tydelig og passe streng mamma. Jeg er samvittighetsfull og får veldig lett dårlig samvittighet. Har jeg vært urimelig streng (f eks irettesatt Mathias for å søle, når jeg er den som søler og knuser mest av oss alle her), sier jeg unnskyld. Og selv det å si unnskyld får ikke bort de samvittighetsfulle følelsene.
For ja, jeg er full av følelser. Kanskje mer enn andre. Og samme hvor friskmeldt jeg er, merker jeg disse følelsene skvulpe i mitt indre landskap. Jeg føler lett med andre mennesker. Mange venner betror seg til meg, på kveldene når barna sover, eller når Mathias er ute og leker med venner. For mine venner vet at jeg både føler med dem og holder på hemmeligheter som om det gjaldt livet.
Jeg er mamman som veksler en hundrings i masse 5kroner før Trondheimsturen, så Mathias og Even ser at vi gir til tiggere. Samme hvor pengene havner til slutt, tar jeg ikke sjansen. Hva om akkurat denne tiggeren er en ekte en som virkelig trenger pengene selv? Hvis Mathias vil putte 5kronen i koppen, får han det. Hvis ikke, gjør jeg det. Og vi kjøper blader av Sorgenfriselgere, smiler og hilser.
Jeg er den gravide mamman som badet i Pirbadet i 10 timer sammen med 5 år gamle Mathias, og ruslet bort til hotellet ved siden av for å sove natta der, som følge av en impulsiv ide. Selv om vi bor på Stjørdal, en halvtime unna med toget.. Jeg er mamman som dagen etter tuslet tilbake med en blid gutt for å bade enda mer, etter å ha inntatt deilig hotellfrokost med en fornøyd Mathias.
Jeg er den klossete livsnytermamman som søler kaffekoppen utover halve Ikearestauranten. Og når jeg ser Mathias flau gå sakte unna meg, tier jeg stille og lar han late som han ikke kjenner meg.
Jeg er en mamma som synes middag på et teppe på gulvet er verdens kuleste ide.
Jeg er mamman som får dårlig samvittighet hvis jeg ikke leser til Mathias på senga. Vi kan også gjerne ha med tusj og oppgavehefte. Og tuller og tøyser vi mye, kan det godt hende vi tusjer noen tatoveringer på hendene våre også. Disse kan vi vaske av dagen etter. Hvis vi vil. Sist skulle Mathias tegne en legohelt på handa mi. Han lurte meg og tegnet noe rart..
Jeg er mamman som sa til Mathias 3 år på tivoli: “ååå gutten min, du er for liten for pariserhjul.” Men det var før ene tivolimannen sa: “Nei det er han ikke!” …mamman som satt og latet som om jeg ikke hadde tidenes høydeskrekk, som greide å la være å tisse seg ut, og lot være å rope høyt, slik at Mathias fikk en tryggest mulig opplevelse.
Jeg er mamman som koser og pludrer med lille beibi, og gir han masse oppmerksomhet slik at han føler seg sett. Som leker med Mathias og heller gir han en klem for mye enn en for lite. Mathias og Even får ofte høre av både mamma og pappa: “Æ ælske, digge, like, glad i dæææ!”
….det hender seg at mine impulsive ideer ikke faller i god jord. Da får jeg høre:”…mamma daaa..” “…nei det e itj nå kult det mamma.” Med himling av små øyne og flau mine.
Jeg er mamman som ikke turde å ut å trille lille Even på noen uker, akkurat som jeg ikke turde å trille Mathias da han var noen måneder, av redsel for å gjøre noe feil. Da min venninne Solfrid sine døtre endelig fikk meg ut av hus, med lille beibiEven i vogn og bankende hjerte, endte der med at de gikk foran vogna nedover den eneste lille nedoverbakken. Sånn just in case 😮
Ja jeg er mamma og har diagnose bipolar 1. Friskmeldt og lykkelig. Jeg ser at barna mine er lykkelige også. Ja vi lever noen ganger i en slags eventyrverden der alt kan skje, med nistepakke og tåteflaske i vogna, ut på tur aldri sur. Ja jeg detter lett ned på barnas nivå. Eller jeg hopper opp på barnas nivå, vil jeg si. Fordi jeg mener at de uformede søte små er klokere, smartere og mer til stede her og nå, enn oss voksne. Jeg har mye å lære av mine barn. Hver dag.
Barna mine har en bestemt mamma som tør å si meningene sine og stå for dem. Hva andre folk skulle synse og mene om mine regler inne på butikk, er meg revnende likegyldig. Dette vet Mathias. Han vet også at han og jeg kan beundre og se lenge på både biler, lego og plastikkdyr inne i butikkene, uten å kjøpe det. Vi storkoser oss på butikkturene våre. Mathias kan si: “Ååå mamma, se den her da! Kanskje vi kan kjøp den en anna gang. Æ legg den her æ!” Senere skal jeg blogge om trikset jeg har brukt for å lære han å være så behagelig i butikker.
Nei vi bor ikke i noen villa. Har ikke engang bil. Men vi har et lykkelig, avholds, fargerikt hjem. Og vi føler oss aldri fattige. For pengene jeg sikkert skulle brukt på sigaretter, alkohol, party og for mye godteri, bruker vi på badeland, tivoli og masse god mat. Livet ER en morsom lek for oss. Vi har altså en alvorlig diagnose inne i bildet her. Men jeg lover på tro og ære å alltid holde den i sjakk. I remisjon og under kontroll. Har du erfaringer med denne diagnosen i forbindelse med barn? Gjerne skriv til meg om det.
På tide å pynte seg for den nye dagen, mens baby sover og Mathias er på tur med pappa; ha en strålende fin dag 😀
