Hvordan er en bipolar mamma? Hva gjør henne til en mor i hverdagen som andre mødre? Svinger hun hit og dit mellom to poler? Umulig for meg å si hvordan andre mødre med diagnose bipolar er, for det spørs om hun er frisk, syk, har bipolar 1 eller 2, og det spørs på livsstil. Men jeg kan godt fortelle hvordan jeg som har bipolar 1 i remisjon, er som mamma. Bipolar 1 er altså den alvorligste type bipolar, som jeg tidligere har forklart om i innleggene om reisen forbi polene. At jeg har den “i remisjon” betyr at jeg lever frisk og symptomfri. 

Det som holder meg frisk, er medisinene Lithium og seroquell, trening (for tiden jogging og styrketrening), sunt kosthold, åpenhet til venner og familie, avholdenhet fra alkohol og forøvrig alt av falsk stimuli, godt søvnmønster og affirmasjoner hver eneste dag. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg er en aktiv, kvikk, kreativ og sosial mamma, som ikke ville vært denne diagnosen foruten. Diagnosen bipolar skinner igjennom i hverdagen, selv om den er kontrollert og i remisjon. Mye energi siver gjennom, og evnen til å heade mot den glade positive polen, merkes og kjennes godt.

Hvis jeg drikker to kopper kaffe, og setter i gang med husarbeid mens barna er med pappan sin, kan jeg holde på lenge. Uten å sitte på rompa, i timesvis. Dette er den hypomane delen av meg, innen rimelighetens grenser. Jeg svinger ikke i humør. Humøret holder jeg stort sett oppe. Jeg sørger for å være glad og blid, med hjelp av affirmasjonene. Skjer det noe trist, reagerer jeg med tårer. Skjer det noe irriterende, reagerer jeg med å bli irritert som andre. Men jeg blir lett rørt, og det skal ingenting til før jeg kjenner det velter seg i mammahjertet mitt.

Jeg tror Mathias som er 6 år, opplever meg som en komisk, jevnt over positiv, snill, tydelig og passe streng mamma. Jeg er samvittighetsfull og får veldig lett dårlig samvittighet. Har jeg vært urimelig streng (f eks irettesatt Mathias for å søle, når jeg er den som søler og knuser mest av oss alle her), sier jeg unnskyld. Og selv det å si unnskyld får ikke bort de samvittighetsfulle følelsene.

For ja, jeg er full av følelser. Kanskje mer enn andre. Og samme hvor friskmeldt jeg er, merker jeg disse følelsene skvulpe i mitt indre landskap. Jeg føler lett med andre mennesker. Mange venner betror seg til meg, på kveldene når barna sover, eller når Mathias er ute og leker med venner. For mine venner vet at jeg både føler med dem og holder på hemmeligheter som om det gjaldt livet.

Jeg er mamman som veksler en hundrings i masse 5kroner før Trondheimsturen, så Mathias og Even ser at vi gir til tiggere. Samme hvor pengene havner til slutt, tar jeg ikke sjansen. Hva om akkurat denne tiggeren er en ekte en som virkelig trenger pengene selv? Hvis Mathias vil putte 5kronen i koppen, får han det. Hvis ikke, gjør jeg det. Og vi kjøper blader av Sorgenfriselgere, smiler og hilser.

Jeg er den gravide mamman som badet i Pirbadet i 10 timer sammen med 5 år gamle Mathias, og ruslet bort til hotellet ved siden av for å sove natta der, som følge av en impulsiv ide. Selv om vi bor på Stjørdal, en halvtime unna med toget.. Jeg er mamman som dagen etter tuslet tilbake med en blid gutt for å bade enda mer, etter å ha inntatt deilig hotellfrokost med en fornøyd Mathias. 

Jeg er den klossete livsnytermamman som søler kaffekoppen utover halve Ikearestauranten. Og når jeg ser Mathias flau gå sakte unna meg, tier jeg stille og lar han late som han ikke kjenner meg.

Jeg er en mamma som synes middag på et teppe på gulvet er verdens kuleste ide.

Jeg er mamman som får dårlig samvittighet hvis jeg ikke leser til Mathias på senga. Vi kan også gjerne ha med tusj og oppgavehefte. Og tuller og tøyser vi mye, kan det godt hende vi tusjer noen tatoveringer på hendene våre også. Disse kan vi vaske av dagen etter. Hvis vi vil. Sist skulle Mathias tegne en legohelt på handa mi. Han lurte meg og tegnet noe rart..

Jeg er mamman som sa til Mathias 3 år på tivoli: “ååå gutten min, du er for liten for pariserhjul.”  Men det var før ene tivolimannen sa: “Nei det er han ikke!” …mamman som satt og latet som om jeg ikke hadde tidenes høydeskrekk, som greide å la være å tisse seg ut, og lot være å rope høyt, slik at Mathias fikk en tryggest mulig opplevelse. 

Jeg er mamman som koser og pludrer med lille beibi, og gir han masse oppmerksomhet slik at han føler seg sett. Som leker med Mathias og heller gir han en klem for mye enn en for lite. Mathias og Even får ofte høre av både mamma og pappa: “Æ ælske, digge, like, glad i dæææ!”

….det hender seg at mine impulsive ideer ikke faller i god jord. Da får jeg høre:”…mamma daaa..” “…nei det e itj nå kult det mamma.” Med himling av små øyne og flau mine.

Jeg er mamman som ikke turde å ut å trille lille Even på noen uker, akkurat som jeg ikke turde å trille Mathias da han var noen måneder, av redsel for å gjøre noe feil. Da min venninne Solfrid sine døtre endelig fikk meg ut av hus, med lille beibiEven i vogn og bankende hjerte, endte der med at de gikk foran vogna nedover den eneste lille nedoverbakken. Sånn just in case 😮

Ja jeg er mamma og har diagnose bipolar 1. Friskmeldt og lykkelig. Jeg ser at barna mine er lykkelige også. Ja vi lever noen ganger i en slags eventyrverden der alt kan skje, med nistepakke og tåteflaske i vogna, ut på tur aldri sur. Ja jeg detter lett ned på barnas nivå. Eller jeg hopper opp på barnas nivå, vil jeg si. Fordi jeg mener at de uformede søte små er klokere, smartere og mer til stede her og nå, enn oss voksne. Jeg har mye å lære av mine barn. Hver dag.

Barna mine har en bestemt mamma som tør å si meningene sine og stå for dem. Hva andre folk skulle synse og mene om mine regler inne på butikk, er meg revnende likegyldig. Dette vet Mathias. Han vet også at han og jeg kan beundre og se lenge på både biler, lego og plastikkdyr inne i butikkene, uten å kjøpe det. Vi storkoser oss på butikkturene våre. Mathias kan si: “Ååå mamma, se den her da! Kanskje vi kan kjøp den en anna gang. Æ legg den her æ!” Senere skal jeg blogge om trikset jeg har brukt for å lære han å være så behagelig i butikker.

Nei vi bor ikke i noen villa. Har ikke engang bil. Men vi har et lykkelig, avholds, fargerikt hjem. Og vi føler oss aldri fattige. For pengene jeg sikkert skulle brukt på sigaretter, alkohol, party og for mye godteri, bruker vi på badeland, tivoli og masse god mat. Livet ER en morsom lek for oss. Vi har altså en alvorlig diagnose  inne i bildet her. Men jeg lover på tro og ære å alltid holde den i sjakk. I remisjon og under kontroll. Har du erfaringer med denne diagnosen i forbindelse med barn? Gjerne skriv til meg om det.

På tide å pynte seg for den nye dagen, mens baby sover og Mathias er på tur med pappa; ha en strålende fin dag 😀