Vi har tidlig besøk av pappa Tore (you know, the best daddy in the world), og vi har planene klare for dagen, slik ser det ut:
Tore og Even tar seg en babykosepappadag, noen impulstimer der alt kan skje. De gleder seg villt begge to.
Mathias og jeg skal ha Mathias sin bortskjemtdag. Vi skal på eventyr til Trondheim og slå oss løs i Pirbadet hele dagen. Det skal bades, spises, bades mer og le til det trilles. Med en mamma mer barnslig enn sønnen, lover dette bra for min del.. Så får vi bare håpe at skolestarteren blir altfor flau over den lille badenymfemamman sin..
Vi kunne hatt mye å bitre oss over, Tore og jeg. Vi kunne hengt oss opp i gamle feider og surleppa nesten ikke snakket med hverdandre.
Men sannheten er at han er min aller beste kompis. Vi har tilgitt, pratet og ledd av fortiden, og vi har forlengst bestemt oss for at et vennskap av et foreldresamarbeid med respekt til fornavn og humor til etternavn, der er tingen for små og store her i gården og der i gården. Vi har to hjem, er gulle gode venner, og vi trives med det ☺
Tore, jeg gjentar: verdens beste pappa for barna våre, det er DU, og takk og pris for at du er det. Hilsen mammahjertet mitt 😊
Have a nice day, Tore og Mathias, hilsen Mathias og Helene 😀
Dette er en av mine tekster. Den handler om det å være på en ferd forbi fornuften, og lagt inne på tvang. Det å være så fortvilt forbi polene sine at man undrer på om man kommer til å overleve. Om ikke alt kommer til å knekke sammen snart.
Jeg har det heldigvis ikke slik nå. Men jeg vet med garanti at mange til enhver tid er på denne ensomme ferden. Vi må vise dem at vi bryr oss. Fortelle dem at de kan legge skammen til side og prate åpent om det. Vi må bidra til å bygge broer for dem, slik at de slipper å falle på sin ferd hjem. For vi vil ha dem hjem. Vi vil ikke miste flere for alltid nå.
Og i det vi ønsker dem vel hjem, skal vi strikke pledd av omsorg, forståelse og åpenhet, ønske dem velkommen inn i varmen og riktig tulle dem inn i gleden over at de overlevde.
Jeg vet at de trenger dette pleddet. Ford sitter her inne i varmen og er godt inntullet i et selv, og fordi jeg strikker slike daglig 😉
Dette innlegget inneholder produktplassering. Du har sikkert sett at det er moderne å fargelegge for oss voksne nå. At slike fristende fine bøker roper til oss stressa folks of 2015: kom å kjøp oss, vi kommer til å roe ned deg. Betraktelig, står der i reklamen, voksenfargelegging vil gjøre deg betraktelig mer avslappet og meditiativt konsentrert.
Jeg tittet innom bokhandelen forrige måned. Snuset med min nysgjerrige snute på disse morsomme greiene. Men tenkte: “nei ærlig talt, småbarnshelene, dette har du slettes ikke tid til!” Ruslet ut av bokhandelen. Rusler tvilende tilbake. Og ut igjen…
Denne måneden ruslet jeg tilbake. Dem hadde stilt ut massevis av sånne moderne fargeleggingsbøker på et bord. En av dem ble min den dagen, i det jeg kjøpte Johanna Basford’s “Den hemmelige hagen”. Som ei megasvær jentunge ruslet jeg ut av butikken med fargeleggingsbok, tynntusjer og blyanter i dukkevogna, nei, barnevogna. Stolt som en hane.
Nå skulle jeg også være moderne. Bli rolig og avslappet. Men boka, blyanter og tusjer ble liggende i dagesvis. Jeg var for stressa og hadde for mye å gjøre. Så kom dagen. Tore hadde samvær med Even, og jeg flyttet inn i stuesenga med ark og fagestifter tell. Her er resultatet:
Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette, eller ta disse ordene i munnen min: wow shit paradisewow: DETTE er beroligende, det! Tvert jeg må sitte og se på vakre ferdiglagde mesterverk og tenke ut nydelige fargesammensetninger, kommer jeg i en annen stemning. Mitt hypre bipolare adhdlignende hode med kjappe tanker, konsentrerte seg plutselig i en deilig harmoni.
Jeg koste meg skikkelig faktisk. Trodde at jeg ikke kom til å like å fargelegge a n d r e’ s mesterverk, men dette var jo koselig som bare det. Ja jeg syntes det var litt komisk, tenkte at jeg satt der som en forvokst jentunge i dyp konsentrasjon og faktisk fargelegget…
Alt i ett er jeg imponert, og hadde jeg trillet en JanThomas-terning her nå så hadde jeg ikke gitt meg før den hadde vist tallet 6. For dette var noe for meg.
Hvis Tore snakket til meg mens jeg satt det og fargelegget, kunne jeg plutselig l y t t e og det uten å avbryte. Jeg kunne s v a r e rolig og avslappet.
Det var bøker i alle varianter, og jeg kommer ruslende tilbake for å kjøpe den minste lille boka. Den var liten nok til å ta med seg i veska. Husker ikke hva dem het, men en sånn en skal jeg ha. Så kan jeg ta frem den når de andre tar frem strikking og broderier og sånnt. For nå skjønner jeg poenget med å holde på med noe i hendene mens man er sosial.
Takk og pris for moderne voksenfargelegging, I love it 💙
Kall meg gjerne rar. Kall meg gjerne weird som fy. For jeg er helt enig i det. Alt jeg har blogget har jeg nemlig skrevet og redigert på mobiltelefonen min 📱 Rent bortsett fra to små videos som jeg lastet opp via naboMona sin pc 💻 Jepp, har du skrivekløe så har du skrivekløe. Da er det bare å klø tilbake så kjapt som overhodet mulig, før ordene danser ut av ører, munn og alle andre tenkelige hull…
Og man har ikke tid til å kjøpe seg den pc’n man alltid glemmer å tenke på å handle. Den man skulle kjøpe for 3 år siden, men droppet til fordel for et nettbrettan brukte ca 3 ganger innen det var nedbetalt etter et år. Og etter et nedstøvet år til var det på tide å restarte det og gi det til Mathias. Men så en dag hadde laderen stukket av til ladeland, langt unna her, og ny lader var ikke å oppdrive. Nettbrett samsung galaxy solgt for 900 kr nesten ubrukt. Tjohei. Nytt sabla bra nettbrett innkjøpt til Mathias.
Men til meg? Nei jeg hadde forlengst lært meg at skjerm var skjerm. Telefon eller nettbrett? Whatever.
Så ble jeg rammet av denne intense skrivekløa da, idet en årelang skrivesperre hadde overmannet meg og mitt topplokk med halvskrevne ark og små notisbøker med 3 halve gjenlevende ark fordi resten var brukt som handlelapper 📒 Ikke som notisark for sangtekstideer eller diktspirer. Men simple handlelapper.
Jeg er en nittitallsfreak fra 80tallet. En pc for meg er en svær doning, en alien og en maskin jeg aldri lærte nok om til å skjønne før den ble til flate skjermer man kunne screentoutche. Det er en sånn skjerm jeg holder i her og nå. Og det funker fett å drive å røre på denne skjermen for min del.
Skal innrømme at det ble litt huepine innimellom. Særlig da jeg skrev den sanne heksehistorien med smale øyne sent på kvelden mens kropp og sinn ville sove, og våknet dagen etter til rundt 20 skrivefeil. Men jeg måtte, måtte, måtte skrive, drevet av vill kløe av dimensjoner. Skrivekløa bryr seg ikke om tretthet eller hodepine. Den vil jeg skal klø tilbake med ord og setninger, helt til alle puslespillbrikkene er på plass i bilder den vil fortelle om.
Så ja jeg innrømmer det: jeg har ingen pc. Hehe. Har hørt flere humre godhjertet av dette. Like: “Hæh? Har du blogga alt det der på mobil? Hø hø. Kremt 😂😃….” Og så ler vi litt sammen, for Lord knows, jeg kan le av og med meg selv jaffal 🙂
En pc står ikke på handlelista enda. Får se senere. Akkurat nå er det helt ok å trøkke med tomlene bare, så får jeg bare håpe at sinnarynka i panna ikke vokser seg stor og dyp av å sitte her og glo på en bitte liten tiny screen. Og gjør den det, kan jeg garantere at den får være helt i fred sammen med alle de andre deilige rynkene som kommer listende med årene.
You go botox, I go smiley rock like Ylvis’ fox…
But what does this blog word say? Jeg skulle ikke blogge om digge rynker nå. Det var dette med denne telefonen. Hvordan blogger de fleste av dere andre bloggere? Jeg vil tro de fleste bruker tastatur på noe vis. Men er her flere som er telefontrøkkere? Telefonbloggerinner og tomlebloggere som meg? Anybody ooout there? 😲😃
Ha en trøkkende bloggende fin kveld, hilsen Trønderine Forbipolene Tommeltrøkkerine 😊
Som om vi var jevngamle tar vi hverandre i hånden og løper bort til hestevogna. Bare at dette er en litt vel utadvendt mamma med en veldig sjenert sønn. Vi tar bilder, og Mathias får mate den fine hesten. De forteller at de har vært i Oviken ved Østersund, men det ble ingen seier der for Gjervprinsen. Ikke helt dagen for hesteveddeløp viser det seg etterpå, med host og hark.
Dette er vår hverdagslykke. Dette med å være litt sosiale. Det er da vi opplever det vi ønsker å sanse. Og Gjervprinsen glemmer vi nok ikke med det samme. Bedre lykke neste gang, fine snille hesten, hilsen Mathias og Helene 👱👦🐎
Jeg garanterer ikke at ditt barn blir en butikkengel dersom du tester ut det jeg skriver her. Mathias var kun 2 år da jeg begynte med denne metoden. Jeg snappet til meg litt tips her og der, og satte sammen min egen måte å behandle mitt barn på inne i butikker. Jeg har ingen utdannelse innen dette, og den eneste erfaringen jeg har med barn utenom mine egne, er å ha jobbet som vikar i barnehage i 1 1/2 år.
Jeg er altså slettes ingen ekspert. Men jeg er en mamma som trekker til seg alt av ny lærdom om barn for å hele tiden jobbe med meg selv som mor. Og jeg ser nå når Mathias er 6 år at metoden har fungert. Så jeg mener jeg har noe å komme med. Let’s get started, det er enkelt:
La oss face the fact: inne i butikker er alt satt sammen for å friste oss alle. Små og store, tykke og smale, sinte som blide, triste som glade. Du forstår deg selv godt der du står og sikler etter Hjemmet, Stella, Norsk ukeblad og Se og hør på en gang. Eller alle kremene og sminken du får lyst på når du entrer dilldallavdelingen… For ikke å snakke om den splitter nye fancy sykkelen du stod i evigheter og glodde på inne på Stortsbutikken. Nei jammen fikk du lyst på både is og sjokkis inne i dagligvaren også…
Hvordan unnlot du å kjøpe alt dette? Ja for du røska jo ikke med deg alt på en gang. Du til og med klappet deg selv på skuldra og lot deg selv få både et blad, en is og tenkte at senere; senere: da skal jeg unne meg den sykkelen…
Men HVORDAN unnlot DU å kjøpe det du ikke skulle kjøpe? Tok du en utavdegsjølopplevelse, laget en ekstra deg for noen minutter og stilte deg over deg selv med en svær pekefinger og nærmest brølte: NEI! NEEEEI HAR JEG SAGT! DU FÅÅÅÅR IKKE DET DER NÅÅ!” …og ropte ut i samme millitære slengen: “..HVIS IKKE DU SKJERPER DEG NÅ, FÅR DU IKKE TYGGISEN JEG LOVTE DEG HELLER!” og et lavmelt: “Fyyyy! Nå er jeg altså så skuffa, tror du må legge deg tidligere i kveld jeg ASSA!”
Ikke det? Hvis det er slik man snakker til et barn i en butikk, hvorfor står ikke alle vi voksne og jamrer og kjefter på oss selv i der inne? Høyt, så alle andre også skal riktig høre hvor flinkstrenge vi er mot oss selv. Hvor kontroll vi har…
Nok om OSS! Over til noen mye mer sårbare, uvitende stakkars søte små. De har TO behov i butikker. Det ene er å titte og se, drømme og lengte litt. Det andre og viktigste behovet et lite barn har inne i en en butikk, er FORSTÅELSE. For et butikkforvirret lite barn forstår ikke dette selv. Dette med at det plutselig får lyst på alle disse fine fargerike fristende tingene… og spise alle disse greiene det har fått smake på før, som det jo vet smaker så godt. Kanskje litt sulten også, men skjønner ikke hvorfor. Barnet kan ikke fatte og begripe hvorfor alle disse fristende greiene plutselig er plassert foran det. Hva reglene er. At der er regler i det hele tatt.
Hvis noen står over et barn i denne situasjonen og sier med hard og streng stemme: “NEI DU FÅR IKKE,HAR JEG SAGT! SLUTT Å MAS NÅ!” skjer dette: barnet blir enda mer forvirret over at det fikk lyst på alt dette, og føler seg rarere. Merkeligere. Reddere og mer usikkert. Da kommer tårene. Og sinnet. Fortvilelsen over den umulige situasjonen og over at ingen forstår det barnet ikke forstår selv en gang..
Jeg innrømmer det. Hvis noen mye større enn meg stod over meg slik og brølte formanende sinte setninger hver gang jeg tittet og lengtet etter fristende blader, klær, sminke, sykler, godteri og mye mye mer, ja da hadde jeg følt meg ille. Ja kanskje hadde jeg ramlet sammen på gulvet til slutt. I fortvilelse. Og bare gitt opp det hele. Eller demonstrert at jeg hadde syntes det ville vært flaut og pinlig med all denne høylytte oppmerksomheten. Alle blikkene.
Jeg begynte altså da Mathias var 2 år med noe jeg hadde stor tro på. Hvis gutten stod der med en grønn, orange og blå lekebil og lengtet, satte jeg meg på huk ved han. Hvis han spurte om han kunne få den, så jeg på ballen sammen med han og svarte: “ååååå jeg forstår GODT at du vil ha denne bilen ja. Den er jo grønn, orange og …og BLÅ! Fantastisk fin ja. Jeg har også lyst på den bilen altså. Kanskje senere en gang at vi kan kjøpe den?”
Hvis han ikke ga seg da, repeterte jeg. Med smil, blunk og klem. Fikk oppmerksomheten hans over på noe annet. Kunne vise han noe jeg selv hadde lyst på som jeg også måtte vente med å kjøpe. Vi var plutselig i samme båt vi to.. Jeg måtte bruke noen butikkrunder på dette, der jeg hadde god tid. For å innføre oppdragelsesmetoden.
Hvis vi hadde det mer travel, sa jeg de forståelsesfulle setningene kortere og kjappere: “Å vennen, så FIIN! Kanskje senere vi kan kjøpe den!” Så lo jeg og smilte og gjorde situasjonen hyggeligere.
Fra Mathias var 3 år begynte han å vise meg ting, spørre om å få, få nei, for så å legge tilbake.
Da han var 4 år kunne han vise meg ting, for så å si: “Åh, SE den da mamma! Den var tøff! Men jeg legger den tilbake jeg, mamma, for vi skal ikke kjøpe den nå. Kanskje senere!” Gogutten vår fikk så mye skryt av ekspeditører og andre i butikker, at jeg ble helt varm i mammahjertet. Ellers har jeg også vært konsekvent og stått på mitt dersom jeg har lovet noe.
Jeg innførte også “bortskjemtdager”. Dette fordi en så flink gutt fortjener å bli belønnet innimellom. En bortskjemtdag ca en gang i måneden kunne bestå av shopping i Trondheim med bading i pirbadet. Han kunne få litt leker og et blad, og en tur innom restaurant, som Mathias elsker.
Den dag i dag kan Mathias og jeg sette oss ned på knær i butikker og beundre ting og tang vi ikke skal kjøpe. Jeg avviser har aldri dersom han vil vise meg noe. Har jeg det travelt, svarer jeg altså bare kortere setning i stedet for å sette meg ned: “Wæææw Mathias, DEN synes jeg også var megakul altså, kom så går vi videre, kanskje du kan finne i 4 bananer til meg du som er så dyktig?”
Jeg er ikke i butikker med barna mine for å demonstrere hvem som bestemmer. Jeg er der for å lære dem at de har lov å drømme og fantasere. Og jeg er der for å FORSTÅ. Så hyggelig som overhodet mulig, respekterer jeg mine barn’s behov for å lengte og drømme i en detaljert og hektisk verden ingen hadde forklart dem om før de nettopp kom hit…
Ingen bør stå over meg og kjefte på meg dersom jeg bedriver vindusshopping mens jeg drømmer meg bort og lengter litt. Da kan det hende jeg demonstrerer tilbake at jeg bestemmer selv hva jeg vil lengte etter å kle meg i, sminke meg med eller spise..
Mathias ble kjempeglad for å endelig få leker som følger med borgen hans, og han leker masse der i borgkroken. Borgen har fått alle mamma sine palmetrær omkring seg, og drage, hester, legomenn og borgmennene har fått liv og personlighet. For borglekene satte Mathias sin fantasi i sving, og han inviterte legomenn og plastikkdyr inn i leken.
“Mamma du har jo aldri hatt nå å hatt dårlig samvittighet for heller. Og æ synes ikke du va såå streng..” sa Mathias. Og siden han er vant til at mamma tuller og tøyser en del, så måtte han innrømme at da pappa leste “brev til min eldste sønn” på mamma’s blogg, trodde han det var en spøk.
Men jeg står på mitt. Å forlange at han skulle lekt med borgen uten borgkeker å leke med, er som å gi en fotballbane uten fotball til et barn, og forlange at barnet skal spille fotball. Ja jeg er klar over at dagens barn må lære seg å bruke fantasien sin de som oss på åttitallet. Men det skal ikke presses på dem. Denne borgen har stått her lenge uten at den figurløst har fristet Mathias til å “lage pinnedyr” og “pappamasjedukker” og leke med.
Ikke at vi har snakker om pappmasjedukker og pinnedyr i denne sammenheng, men det er for å sette det på spissen.
For selv på åttitallet hadde det ikke vært så lett å bruke fantasien uten redskaper, leke med dukker uten dukkeklær, klippe og lime uten saks og lim, og lage pinnedyr uten kongler og pinner.
Noen ganger er det ok å titte inn i sine egne voksenøyne i speilet og spørre seg selv: var jeg fair nå? Rettferdig dette a?
NÅ er jeg fair, og jeg kjenner er flyt i leken i stua. At jeg kunne være så fjern og forlange at gutten min skulle leke med en borg uten leker, hehe kremt… Som om jeg sminker meg uten make up eller bader i badekaret uten vann og såpe… Og så glad gutten min ble for litt fair forståelse. Jeg er tilgitt, og det av verdens snilleste skolestarter!
Mammakroppen’s big big booty tråkker gamle stier, hell yeah 😃
Jeg må innse det. At jeg har blitt litt tungrumpa den siste uka uten joggeturene mine mens Tore og Mathias har vært på guttetur. Ligget å rullet på gulvet og pludret babyspråk og gjespet og koset meg. Kutta nesten ut gluten og sukker i stedet, og inntatt supermat, for å være bittelitt sunn oppi det hele…
Vi har vår egen skjulte “gjengen-facebook-side” vi snart middelaldrende we-go-waaaahaaay-back-in-time-ladies. Der tikka et innlegg opp fra Liz til resten av oss 9 frustrerte “fruene” i dag: “Nån som bli me å gå tur te Hestsjøen i dag?” Jeg skrev noe sånnt som “æ e med” tvert. Så kom det melding på tlf fra Liz, om hun og Janne kunne komme på til meg. Blonde sommerlate meg trodde med en gang at turen var avlyst, og satte i gang å dekke på kaffebordet. Fikk sånne “tvangstanker” som Harald Rønneberg får hjemme hos seg. Sånn at alt må ligge i stil. Nesten linjalriktig. Koste meg riktig med at jeg heller skulle sitte på min big big booty i sofaen og drikke kaffe ved tvangstankebordet mitt med alt i firkantet mønster ala Rønneberg.
Men slik ble det ikke. For det første skulle vi ikke sitte inne. Vi satte oss ute, i hagemøblene. Ved hagemøblebordet som slettes ikke var Rønnebergisert. Og damene hadde slettes ikke ombestemt seg. Turen skulle trampes den! Og min big big booty seg bestemt enda lengre ned i hagemøblestolen i det jeg prøvde meg med at jeg ble da bare til bry med barnevogna mi uten bil, i deres bil og sånnt…
Men dette er gode gamle venner det er snakk om. Sånne som heldigvis hverken bryr seg om Rønneberg-bordet mitt, bipolarhuet mitt, om jeg er “til bry”, eller ting tar litt ekstra pakke babyutstyr-tid. Eller kanskje det var så enkelt som at de tenkte i sitt stille sinn at bigbooty trengte litt bootytrim.. anyway: tur ble det, heldigvis.
Det ble tre av oss voksne, siden Hilde Mari også hev seg meg. Av gjengbarna var min lille Even (9 mnd i dag, grattis vennen), Janne sin Jorunn 3 år og Liz sin Kaja 6 år.
Ja we go way back, og vi har tråkker denne turstien mange ganger sammen. Pratet og gått og koset oss. I våre yngre dager var det litt party inn gjennom den idylliske stien også.
Når du har slike venner, kalles de røtter. De er sterke røtter som kjenner grunnen under deg og bak deg,og du blir automatisk glad i barna deres. Det gjør ikke noe om du har en dårlig dag når dere møtes. For ekte røtter ala type family, vil være der for å holde deg oppe og minne deg på hvem du er…
Mammakroppen er snart framme ved barndommens badevann…
Husker du vi svømte over her, barndomskompis Øyvind? Det var tider det. Da hadde vi livet foran oss, gamle naboørn.. Nå sitter jeg her med de samme jentene som du og jeg rampet sammen med i røykeskogen, spente på om lærern kom og jaget oss som vanlig..
Vi er dem samme nå som da på mange måter. Bortsett fra at vi er i ferd med å bli voksne. Nesten voksne. Snart voksne. Men ikke helt enda, kjennes det ut som. Kan nesten late som om man er 25. Men bare nesten. Vel, det er vel bare å innrømme det: Vi ER visst voksne. Skikkelig voksne i barna sine øyne jaffal…
Men hvis vi overlever, og fortsatt er i form, kommer vi til å tråkke disse stiene når vi har bosatt oss på samme gammelheimen også, alle som en. Og vi kommer til å kjenne oss som 16 år enda. Da også. 😉
Det begynte da jeg i år 2000 fikk beskjed av pappa om at en nær venn av meg hadde tatt livet sitt. Jeg skjønte det før han hadde snakket ferdig og begynte å bekymre meg. Så stemte det. Han var død. Jeg fikk aldri mer se han igjen.
Så fikk pappa slag nr 3. Han overlevde, men levde etterpå med afasi. I åtte år bekymra jeg meg for han. Lyttet etter pust når han sov uten å snorke og var livredd for han.
Kvelden 13.april 2011 lå jeg i senga og fikk plutselig en slags angst. Jeg ringte Tore, pappan til barna mine, og sa: “Tore æ e så bekymra inni mæ. E så redd døden. Grue mæ til den dagen nån æ e glad i, dør. Grue mæ til døden sjøl…” Tore støttet og roet meg ned. Det ilte inni meg. Følte meg så redd.
Omtrent 9 timer etter telefonsamtalen våknet jeg opp av at telefonen ringte. Det var 14.april 2011, og mamma sa i andre enden med rar stemme: “Gratulerer med dagen. Men æ har nå æ må fortell dæ. Pappa e blitt alvorlig syk, og må fraktes med luftambulanse til St.Olav. Nån kjem å hente dæ. Kanskje det blir politiet, æ vet ikke. Huff beklager,går det bra med dæ?” Jeg svarte: “Nei men æ ska klar det. Enn med dæ?” Mamma var tapper som vanlig og prøvde å være sterk. Hun fortalte ikke alt. Ville skåne meg. Klamret oss til håp sammen.
Jeg ramlet sammen inni meg og ba ba baaaa til Gud: “Vær så snill la pappa leve, pleeeaase!!!” Om og om igjen, gannet og ba for livet… Ringte Tore og ba han be. Tore trodde jeg hadde drømt. Jeg måtte dusje. Måtte stå der i noen minutter og grine og skjelve. Det var heftig. Heftig. Voldsomt. Alt falt sammen.
Men jeg hørte aldri noen luftambulanse. Ringte mamma, og hun hadde ikke noe valg, måtte fortelle meg at pappa hadde dødd nå. At han lå i ambulansen. Jeg la på røret. De skulle komme og hente meg.
Da ramlet kroppen min sammen. Jeg lå i sofaen og ropte nei nei neeei NEIII! Mamma og min svigerinne Astrid kom, og vi kjørte sammen inn i en ny verden derfra. Vi la bak oss det kjente og var tvungne til å møte dager og år uten en fantasktisk snill og herlig mann som vi var så glade i, og som var så glad i oss.
Han som kom med frokost på senga til oss da vi var små. Han som viste kjærlighet og godhet til alle. Også de utstøtte og de mindre snille. Alle var velkomne i pappa’s hjerte. Hans opererte hjerte som tikket høyt. Tapre pappa som malte vakre bilder med venstre hånd da han ble ufør av slag nr 3 heller enn å sette seg ned i selvmedlidenhet.. pappa…
Jeg skrev et dikt og leste til han i kirken. Begravelsen var uvirkelig. Umulig. Vakker, men langt unna meg. Det hadde ikke skjedd enda. Jeg vaklet på skyer. Det gjorde vi alle, for han som lå i kisten der var faktisk umistelig.
Så kom drømmene. Klare tydelige drømmer av meg på et sykehus med en baby i armene. Pappa som plutselig stod foran meg med den lamme høyrearma i venstre hånd som vanlig. Flere drømmer med nærkontakt. Et helt år var han der i flere drømmer,så var det over. Men jeg vet han er her. Bare vet der altså.
Hvis en telefon er avslått i timesvis og jeg ikke får tak i ei venninne eller noen fra familien, begynner hjertet å dundre. Og det pågår en del sjekking av babypust og guttepust på kveldene her. Hører jeg host og hark fra en av guttene anytime, spretter jeg dit på et blunk som en løvemor. Jeg er så glad i dem alle. De er umistelige, og jeg er aldri klar for å miste noen av dem. Er ikke klar for å ramle sammen. Bekymrer meg ikke så mye for andre ting. Økonomi fikser seg. Husarbeidet går sin gang. Har ikke bil eller hus, det går bra. Det er kun folka jeg er glad i jeg bekymrer meg for.
Så får de bare le av meg og kalle det hva de vil, alle gangene jeg kjenner hjertet banke ekstra hardt, alle gangene jeg begynner å ganne og be, og håpe på noen år til sammen med den jeg bekymrer meg for. Her på jorda. Ikke i drømmeland. For jeg vet at mange ganger har ikke de bønnene blitt besvart. Det var realistiske grunnet til den type bekymring, flere ganger.
Skjer det så skjer det? Ja DET skal jeg love deg. Skjer det, så SKJER DET. Noe så ramlende voldsomt også. Det sjokket unner jeg ikke min verste fiende. Derfor håper jeg i kveld at bekymringen er grunnløs, og at jeg får kjøpe en gave i morgen til vedkommende jeg nå er redd for, og vise at vennskapet betyr så mye for meg at jeg var livredd for å miste det i hele dag.
For du betyr for mye. Er for verdifull. Skaper for mye kjærlighet. Gir for mye glede. Til at jeg kan miste deg nå. Jeg vil ikke se deg gå. Det er for tidlig, det må du forstå. Bli her hos meg, helst lev evig. Bare ikke forsvinn akkurat akkurat nå…
Jeg er ikke grønn nok. Kjøper for mye nye klær i stedet for brukte klær, er for dårlig innen kildesortering og kan meget godt lære mer om miljøet. Jeg skal bli grønnere nå, mye grønnere!
Jeg vet som regel hva som rører meg. Hva som velter seg i magen og presser tårene ut av øynene idet brystet blir varmt. Men dette var nytt for meg. Dette at jeg blir så rørt at tårene triller når jeg leser Greenpeace sin brosjyre.
For det er moder jord dem vil redde. Våre etterkommere’s eneste hjem. Dem vil verne om regnskoger, Arktis og antarktis. Dem vil vi skal bytte og kjøpe brukte klær. Av mange grunner. Blant annet at det finnes så mye giftstoffer og kjemikalier i mange nyproduserte klær, at vi kan få kreft og dø. Men ikke bare kreft. Mange andre sykdommer også.
Jeg meldte meg inn i Greenpeace denne uka. Med glede. Og jeg skulle gjerne gjort mer enn bare å bli bedre kildesorterer, bytte og handle bruk, kjøpe mer økologisk, og bruke kollektivtrafikken flittig som før.
Har du noen tips til hvordan jeg kan bli grønnere, så tar jeg imot med glede.
For Even og Mathias, mine barn, jeg vil være en mamma dere oppriktig kan være stolte av. En mamma som bidrar til å ta vare på moder jord slik at hun overlever skadene og kuttene som har blitt gjort på henne. Jeg vil hjelpe til å plastre plaster, alle de stedene moder jord blør. For hun er det eneste dere har. Jeg vil ta det på alvor når jeg ser små barn i Greenpeace sin brosjyre, med teksten : “Detox our future”..
Visste du:
-At i 2013 samlet Greenpeace Norden inn 151,3 millioner kroner hvorav 76% gikk direkte til formålet?
-…og at de resterende 24% ble investert i innsamling og administrasjon for å gjøre Greenpeace mer effektivt i framtiden?
-At det er Greenpeace som har sørget for avgiftning av moteindustrien, og fått blant annet Hennes & Mauritz og Levis til å skjerpe seg med å bruke giftstoffer i klesproduksjonen?
-At Greenpeace i 1992 utviklet et freonfritt kjøleskap uten ozonnedbrytende kjemikalier eller drivhusgasser?
-At Greenpeace er godkjent av skatteetaten, og at du får skattelette her i Norge dersom du er støttemedlem av Greenpeace?
-at Greenpeace fikk APP, som er verdens ledende og største produsent av papirmasse, til å stoppe hogsten av Indonesia’s regnskog?
Ja og det er så mye mer Greenpeace gjør. De er seriøse. Og hvem kan nekte for at det dem jobber for er det viktigste i hele verden. Hvis ikke har vi jo snart ingen verden.
Skjerpings Helene! Bytteparty der alle tar med seg klær de vil kaste og legger i en haug på gulvet! Fretex! Koldesortering! Hudpleie og hårpleie fra helsekosten! Kollektivtrafikk! Økologisk! Grønnere, grønnere, og atter grønnere!
Har du tenkt på om det kan være på tide å bli med å verne om det biologiske mangfoldet du også? Urørte polarhav, hele tropiske regnskoger, omfordelte millitære utgifter, energirevolusjon, bærekraftig jordbruk, friskt rent vann…. ja takk. Og vi lar det stå i fred…
