Det begynte da jeg i år 2000 fikk beskjed av pappa om at en nær venn av meg hadde tatt livet sitt. Jeg skjønte det før han hadde snakket ferdig og begynte å bekymre meg. Så stemte det. Han var død. Jeg fikk aldri mer se han igjen.
Så fikk pappa slag nr 3. Han overlevde, men levde etterpå med afasi. I åtte år bekymra jeg meg for han. Lyttet etter pust når han sov uten å snorke og var livredd for han.
Kvelden 13.april 2011 lå jeg i senga og fikk plutselig en slags angst. Jeg ringte Tore, pappan til barna mine, og sa: “Tore æ e så bekymra inni mæ. E så redd døden. Grue mæ til den dagen nån æ e glad i, dør. Grue mæ til døden sjøl…” Tore støttet og roet meg ned. Det ilte inni meg. Følte meg så redd.
Omtrent 9 timer etter telefonsamtalen våknet jeg opp av at telefonen ringte. Det var 14.april 2011, og mamma sa i andre enden med rar stemme: “Gratulerer med dagen. Men æ har nå æ må fortell dæ. Pappa e blitt alvorlig syk, og må fraktes med luftambulanse til St.Olav. Nån kjem å hente dæ. Kanskje det blir politiet, æ vet ikke. Huff beklager,går det bra med dæ?” Jeg svarte: “Nei men æ ska klar det. Enn med dæ?” Mamma var tapper som vanlig og prøvde å være sterk. Hun fortalte ikke alt. Ville skåne meg. Klamret oss til håp sammen.
Jeg ramlet sammen inni meg og ba ba baaaa til Gud: “Vær så snill la pappa leve, pleeeaase!!!” Om og om igjen, gannet og ba for livet… Ringte Tore og ba han be. Tore trodde jeg hadde drømt. Jeg måtte dusje. Måtte stå der i noen minutter og grine og skjelve. Det var heftig. Heftig. Voldsomt. Alt falt sammen.
Men jeg hørte aldri noen luftambulanse. Ringte mamma, og hun hadde ikke noe valg, måtte fortelle meg at pappa hadde dødd nå. At han lå i ambulansen. Jeg la på røret. De skulle komme og hente meg.
Da ramlet kroppen min sammen. Jeg lå i sofaen og ropte nei nei neeei NEIII! Mamma og min svigerinne Astrid kom, og vi kjørte sammen inn i en ny verden derfra. Vi la bak oss det kjente og var tvungne til å møte dager og år uten en fantasktisk snill og herlig mann som vi var så glade i, og som var så glad i oss.
Han som kom med frokost på senga til oss da vi var små. Han som viste kjærlighet og godhet til alle. Også de utstøtte og de mindre snille. Alle var velkomne i pappa’s hjerte. Hans opererte hjerte som tikket høyt. Tapre pappa som malte vakre bilder med venstre hånd da han ble ufør av slag nr 3 heller enn å sette seg ned i selvmedlidenhet.. pappa…
Jeg skrev et dikt og leste til han i kirken. Begravelsen var uvirkelig. Umulig. Vakker, men langt unna meg. Det hadde ikke skjedd enda. Jeg vaklet på skyer. Det gjorde vi alle, for han som lå i kisten der var faktisk umistelig.
Så kom drømmene. Klare tydelige drømmer av meg på et sykehus med en baby i armene. Pappa som plutselig stod foran meg med den lamme høyrearma i venstre hånd som vanlig. Flere drømmer med nærkontakt. Et helt år var han der i flere drømmer,så var det over. Men jeg vet han er her. Bare vet der altså.
Hvis en telefon er avslått i timesvis og jeg ikke får tak i ei venninne eller noen fra familien, begynner hjertet å dundre. Og det pågår en del sjekking av babypust og guttepust på kveldene her. Hører jeg host og hark fra en av guttene anytime, spretter jeg dit på et blunk som en løvemor. Jeg er så glad i dem alle. De er umistelige, og jeg er aldri klar for å miste noen av dem. Er ikke klar for å ramle sammen. Bekymrer meg ikke så mye for andre ting. Økonomi fikser seg. Husarbeidet går sin gang. Har ikke bil eller hus, det går bra. Det er kun folka jeg er glad i jeg bekymrer meg for.
Så får de bare le av meg og kalle det hva de vil, alle gangene jeg kjenner hjertet banke ekstra hardt, alle gangene jeg begynner å ganne og be, og håpe på noen år til sammen med den jeg bekymrer meg for. Her på jorda. Ikke i drømmeland. For jeg vet at mange ganger har ikke de bønnene blitt besvart. Det var realistiske grunnet til den type bekymring, flere ganger.
Skjer det så skjer det? Ja DET skal jeg love deg. Skjer det, så SKJER DET. Noe så ramlende voldsomt også. Det sjokket unner jeg ikke min verste fiende. Derfor håper jeg i kveld at bekymringen er grunnløs, og at jeg får kjøpe en gave i morgen til vedkommende jeg nå er redd for, og vise at vennskapet betyr så mye for meg at jeg var livredd for å miste det i hele dag.
For du betyr for mye. Er for verdifull. Skaper for mye kjærlighet. Gir for mye glede. Til at jeg kan miste deg nå. Jeg vil ikke se deg gå. Det er for tidlig, det må du forstå. Bli her hos meg, helst lev evig. Bare ikke forsvinn akkurat akkurat nå…
Jeg er ikke grønn nok. Kjøper for mye nye klær i stedet for brukte klær, er for dårlig innen kildesortering og kan meget godt lære mer om miljøet. Jeg skal bli grønnere nå, mye grønnere!
Jeg vet som regel hva som rører meg. Hva som velter seg i magen og presser tårene ut av øynene idet brystet blir varmt. Men dette var nytt for meg. Dette at jeg blir så rørt at tårene triller når jeg leser Greenpeace sin brosjyre.
For det er moder jord dem vil redde. Våre etterkommere’s eneste hjem. Dem vil verne om regnskoger, Arktis og antarktis. Dem vil vi skal bytte og kjøpe brukte klær. Av mange grunner. Blant annet at det finnes så mye giftstoffer og kjemikalier i mange nyproduserte klær, at vi kan få kreft og dø. Men ikke bare kreft. Mange andre sykdommer også.
Jeg meldte meg inn i Greenpeace denne uka. Med glede. Og jeg skulle gjerne gjort mer enn bare å bli bedre kildesorterer, bytte og handle bruk, kjøpe mer økologisk, og bruke kollektivtrafikken flittig som før.
Har du noen tips til hvordan jeg kan bli grønnere, så tar jeg imot med glede.
For Even og Mathias, mine barn, jeg vil være en mamma dere oppriktig kan være stolte av. En mamma som bidrar til å ta vare på moder jord slik at hun overlever skadene og kuttene som har blitt gjort på henne. Jeg vil hjelpe til å plastre plaster, alle de stedene moder jord blør. For hun er det eneste dere har. Jeg vil ta det på alvor når jeg ser små barn i Greenpeace sin brosjyre, med teksten : “Detox our future”..
Visste du:
-At i 2013 samlet Greenpeace Norden inn 151,3 millioner kroner hvorav 76% gikk direkte til formålet?
-…og at de resterende 24% ble investert i innsamling og administrasjon for å gjøre Greenpeace mer effektivt i framtiden?
-At det er Greenpeace som har sørget for avgiftning av moteindustrien, og fått blant annet Hennes & Mauritz og Levis til å skjerpe seg med å bruke giftstoffer i klesproduksjonen?
-At Greenpeace i 1992 utviklet et freonfritt kjøleskap uten ozonnedbrytende kjemikalier eller drivhusgasser?
-At Greenpeace er godkjent av skatteetaten, og at du får skattelette her i Norge dersom du er støttemedlem av Greenpeace?
-at Greenpeace fikk APP, som er verdens ledende og største produsent av papirmasse, til å stoppe hogsten av Indonesia’s regnskog?
Ja og det er så mye mer Greenpeace gjør. De er seriøse. Og hvem kan nekte for at det dem jobber for er det viktigste i hele verden. Hvis ikke har vi jo snart ingen verden.
Skjerpings Helene! Bytteparty der alle tar med seg klær de vil kaste og legger i en haug på gulvet! Fretex! Koldesortering! Hudpleie og hårpleie fra helsekosten! Kollektivtrafikk! Økologisk! Grønnere, grønnere, og atter grønnere!
Har du tenkt på om det kan være på tide å bli med å verne om det biologiske mangfoldet du også? Urørte polarhav, hele tropiske regnskoger, omfordelte millitære utgifter, energirevolusjon, bærekraftig jordbruk, friskt rent vann…. ja takk. Og vi lar det stå i fred…
…nei dette er ingen hårklipp. Dette er en temmet hårkrise av dimensjoner… Jeg hadde svart hår for 1 1/2 år siden. Så var det litt av en prosess å få det knallrødt. Med knallrødt hår gikk jeg inn i svangerskapet.
En dag Mathias og jeg hadde badet i 10 timer i strekk i Pirbadet’s klorvann, så jeg meg i speilet og holdt på å le så jeg datt. For all rødfargen var borte. En bleking nå så var jeg blond. Men jeg utsatte det. Klæsja oppi rødfargen og fortsatte red head. Så skulle ei venninne av meg, Elisabeth, og jeg på weekend ala jentetur til Åre. Jeg visste det ble bading, og garderte meg med hårbleking denne gangen…
Gravid. Hårbleking. Prosess ala flere runder… Uti august stod jeg en dag tilnærmet høygravid og fiksa meg på det rare nye lyse håret mitt. Au. Stakk meg på noe ass…. kjente etter, var der ikke…? Joho visst var det en liten skog der oppe på topplokket som stakk ut. Snedig. Hadde jeg klipt av sånne småhår nå da eller? Og nå vokste de ut?
Neste måned var sannheten klar og tydelig der oppe: avsvidd skog in return. Panikken grep meg sakte men sikkert.
Nei fy nå løy jeg. Jeg fikk ikke panikk. Bare laget hentesveis med hårgele. Da Even var et halvt år var nesten alt håret på toppen brekt av og på vei til å vokse ut. Jeg lo så jeg ristet hver morgen da jeg så meg i speilet. For der var jo en av åttitallsrockerne jo, som lo tilbake til meg.
Jeg nekter å klippe alt kort. Styler heller håret slik at det går an å leve med. Gi meg et år, så skal jeg gro tilbake mitt hår 😉👱😃
Lista er skrevet, for uten handleliste kan vi like godt holde oss hjemme. Jeg triller deg de to kilokoseligemetrene ned til sentrum og dropper musikken på ørene. For du er våken nå, og det skal pludres. Følelsene buldrer i mammahjertet mitt, og vi babler i vei du og jeg. Shopping og tåteflaske, yeah det er digg det.
Vært flinke lenge vi nå baby. Bare laga hjemmelaga babymiddager sunne som fy. På tide å slå seg løs, eller hur? Vi lar der stå til og bestiller potetmos og p ø l s e til deg for aller første gang. Etterpå fatter jeg ikke hvorfor jeg bestilte plankestek til meg. For; tid til å spise, jeg? Nei det var lenge siden det. Nøyaktig 9 måneder siden det hehe…
Etter å ha matet deg, gitt deg vann, skiftet på deg og satt deg tibake i vogna (for etter maten er du trøtt), kan jeg skynde meg å lesse i meg litt biff. Men nei. Den saken er ikke biff. Ja nei for du er ikke trøtt lell. Du er utålmodig og vil trrrrille, mamma, trilleeee!
For ikke å nevne at du syntes det tok altfor lang tid å vente på maten gitt. Så du ropte og smelte. Kjefta på babyspråk så kokken sikkert hørte det inne på kjøkkenet. Og vi andre i restauranten lo og var enig med deg… Så. Jeg putter resten av tab xtraflaska i vogna og hører etter sjefen min som vanlig: trrrrilleeeeer i en sabla fart ut av den restauranten og en halv biff i et hav av saus..
Digger deg, baby, haha du er kulere enn kul. Du er action!
På vei ut av Torgkvartalet mot Rema, møter vi Simen fra Greenpeace. Han har mye å fortelle, og siden Even vil trilleee, sier Simen at om jeg vil kan han bli med å gå et stykke mens han forteller. Og han forteller og snakker og prater. Jeg lytter og nikker, smiler, oier og surlepper.
For han han mange bra poeng. Jeg får høre om oljeboring og oljesøl i Arktis. Om H&M og Nestle som har skjerpa seg med palmeoljen, regnskogen, landsbyer jeg ikke visste om som får skitna til drikkevannet sitt for at jeg skal kunne kjøpe billige forgiftede klær barna mine og jeg kan bli alvorlig syke av….
Selvfølgelig har du meg der, Simen, klart jeg støtter dere. Barna våre skal vokse opp her. Dessuten, du nevnte at mange vil tie dere stille. Få dere til å hysje, ikke fortelle oss i publikum sannheten…
Simen og teamet er på turne gjennom Norges langstrakte land i disse tider og forteller sannheter som absolutt er av viktig karakter. Har du tid så lytt, er du snill. Hva skulle vi gjort uten Greenpeace og co her på denne planeten?
Vel hjemme var der først babymatings og nattestell, etter en tur innom naboMona.
Sånn ser det ut på kjøkkenbordet når Helene har fulgt handlelista si med verdens snilleste gladeste baby i vogna. Ja du ser riktig Mathias, der ligger en splitter ny fotball oppi fruktskåla!?! I alle dager.. Og har mamma kjøpt seg sånn derre moderne voksentegneblokk, tynntusjer med fargeblyanter tell? (Funker mot sånn mammastress sikkert det har jeg hørt…) Og hvetegress, spirulina, chiafrø, glutenfriprodukter og sukkerfritt godteri? Ja det har a gitt..
Nå skal det fargelegges på moderne vis, mens jeg gleder meg til i morgen. For da skal Even og jeg på nye eventyr. Vi skal til Trondheim og møte bloggeren Drea Karlsen. Please sjekk ut den tøffe bloggen hennes, Drea Kay: dreakarlsen.com Du vil ikke angre ☺
Tenk jeg stod nettopp og kjefta på musikkanalen Trace urban på tv’n, og sa strengt: “Vær så snillaaa!” før jeg skyndte meg å trøkke av. For her skal fargelegges i deilig stillhet for meg som for alle som nærmer seg “førtiårskrise”! Men først litt Drea Kay blogglesing 😉
Ha en amazing kveld, it’s friday, friday that is! Hilsen 35 år men mer som 60 i kveld 😉
Dette innlegget inneholder reklame og produktplasseringer.
Når du har vært og handlet, framkalt bilder og slått av en prat med denne mannen inne på Stjørdal foto (bak isbaren på Torgkvartalet, Stjørdal of course), går du ut derfra med en behagelig god følelse av å ha fått mer service for pengene enn andre steder.
Innimellom får jeg et innfall av et anfall og får lyst til å fremkalle bilder jeg har på telefonen. I dag hadde jeg lyst til å være verdens kuleste mamma, og jeg syntes Tore fortjente noe jeg vet han har ønska seg.
Verdens beste Mathias og verdens beste pappa er disse to. Selvfølgelig fortjener de følgende:
….ikke sant? Mathias elsker digger lillebror så innmari enormt, at han må få seg et innrammet bilde av søskenkjærligheten. Og Tore har snakket om at han har innrammede bilder av Mathias og seg, men ikke av Even og han.
20 minutter tok dette, og det var bare å rusle rundt og kose seg på senteret mens bildene ble fremkalt og rammet inn. Han sendte ikke bare med rammene. Han rammet bildene inn for meg. Og det var ikke fordi det var lite for han å gjøre på jobb, neida der var mange kunder innom begge gangene jeg var der i dag.
Inne på Stjørdal foto hos ekspeditøren jeg ikke husker navnet på, er du altså garantert bra service 👍👌✌ Hvis du leser dette, mann, så gjerne kommenter navnet ditt under her så skal jeg redigere det inn her. Du vet, folk som jobber innen service, og yter en bra en, dem vil vi vite om. Så vi vet hvor vi skal gå for å bevare humøret bra 😉☺😊
Jeg vet pappa kommer til å lese dette til deg mens du er på guttetur sammen med han og onkel Atle. Jeg er altså veldig lei meg for en ting, som jeg har tenkt på de siste dagene..
Før du dro på ferie til pappa, var jeg litt sliten en ettermiddag, og ble streng på deg for noe. Husker du at jeg var litt sur for at den borgen din lenge har stått i stua uten å bli brukt? At du aldri lekte med den? Og at jeg mente det var på tide å pakke den sammen. Jeg var ganske surleppa akkurat da, husker du det?
Vel, jeg begynte å studere den borgen. Der et jaggu ikke rart du aldri leker med den, vennen… du har jo ingenting av det som hører til borgen for å leke med. Ingen sånne menn, drager, kanoner eller noe. Så hva skal du leke med på den borgen da? Sitte og glo på den? Kremt…
Nei altså, beklager for den surleppa, gutten min, offentlig unnskyld altså. På bildet ser du hva som venter deg når du kommer hjem. Kanskje du kan tilgi meg når du åpner disse..
Er så innmari mammaglad i deg, og jeg savner deg masse massevis 👱💙👦 Megaklem uten nuss fra mamman din 😉😉😉
La meg ta dere med til 1600tallet. For å fortelle en historie fra virkeligheten om fire damer som levde i Vardøhus, som Finnmark het da. Vi skal snakke om girl power. Bare at på den tiden het det heksekraft og var definitivt ikke lov.
Men for å fortelle om Mari, Siri, Kirsten og Mette skal vi først en snartur innom Frankrike på 1400tallet. Vi skal ikke bruke mange linjene på denne idioten, men det er nødvendig å nevne hans senile deliriumiteter:
…for i 1430 blir Henrich Kramer (1430-1505) født i Schlettstad i Elsass, som nå er Frankrike. Han skulle etterhvert studere ved hjembyens latinskole, filosofisk grunnstudium, så ble han prest i dominikanerorden. Altså en dominikanermunk dette her. Klosterbrygget til dominikanerne gikk for å være av den sterke sorten. Så når Kramer beskriver at han ved flere anledninger var utsatt for angrep fra onde kvinner, som kom som ubudne gjester om natten i skapning av plagsomme hunder og geitebukker som stakk nåler i hodeputa mens han sov (og dette førte til voldsom skallebank når han våknet…) kan vi ikke unngå mistanken om at en rekke hardtslående fylledemoner må ha vært på ferde her…
Etter en prosess mot jøder, ledet Kramer an i forfølgelse av hva han mente var en heksesekt, og bringte to kvinner på bålet under den første hekseprosessen i byen Ravensburg.
Så tapte Henrich Kramer ansikt. Han ble ikke tatt alvorlig da han innledet en heksejakt i Innsbruck-området tidlig på 1480-tallet. Biskopen grep inn, avblåste forfølgelsen og satte fri livredde mistenkte kvinner. Han erklærte munken senil med delirium, og jaget han ut av byen.
Henrich Kramer vred det tapte ansiktet sitt i hevn og sinne, og begynte å skrive på sitt bloddryppende verk. Så bloddryppende er skriveriene at de nesten mangler sidestykke i bokhistorien. Han fikk assistanse av dominikanermunken Jacob Sprenger (1436-1496). Sprenger var en munk med et flammende kvinnehat, og sammen ble de to et farlig team.
Boken Heksehammeren (Malleus maleficarum) ble innledet med et brev fra pave Innocents Vlll fra 1484 som viser at pavekirken ga sitt samtykke til hekseforfølgelse. Boka ble båret fram av den nye boktrykkekunsten. Snart fikk skriftet stor spredning og kom ut i mange opplag.
I Heksehammeren ble det for flere hundre år framover i tid banket fast at trolldom primært var en kvinnebestemt forbrytelse. At kvinnens mentale, morale, fysiske og åndelige svakhet i kombi med heftig kjønnslyst, gjorde henne til et lett bytte for Satan.
Her ble også banket fast veiledning i hvordan myndigheten skulle bekjempe og avsløre slike syndige kriminelle kvinner. Heksene.
Endelig kan vi starte på gjenfortellingen om 4 damer som fortjener adskillig flere linjer enn en forstyrret staka på klosterbrygg fra 1400-tallet, som hadde trampet store spor i historien med sin heksehammer. Jeg kaller denne historien
Justismyrdede Heksekrefter
Vardøhus (Finnmark) 1655. I det arktiske klimaet på Vardø, bodde her 4 damer, ved navn Mari Thamisdatter, Siri Kristoffersdatter, Kirsten Olsdatter og Mette Nielsdatter . Ulvøya, som Vardø betydde, var datidens administrasjonssentrum i Vardøhus.
Mari ble kalt “Lille Mari”, fordi hun var kortvost. Foraktfulle nabokvinner kalte den unge kortvokste jenta for “skitten gris”. Mari kom tilflyttende til Vardø fra Bergen tidlig på 1950-tallet, og jobbet i tjeneste hos Kristen Lauritsen, som var en framstående mann i fiskeværet ved store bølger og grønne sletter. Siri er eldre enn Mari. Kirsten var ei ugift tjenestejente som opprinnelig kom fra Torsken på yttersiden av Senja. Mette var gift med Henrich Pedersen, lagrettemann og framtredende person i fiskeværet. Ekteparet bor i Krogen, som er et litt bedre strøk på øya.
Vi ser oss tilbake noen måneder. Tilbake i 1654. Like oppunder juletider skjer det noe uventet like utenfor det lille fiskeværet. En båt med fire fiskere i, blant annet Peder Hansen og Lauritz Olsen forliste, kantrer og går ned i Vestervågen. Tre av dem omkommer og en berger seg halvdød i land.
Lokalsamfunnet mente dette var mystisk, siden det var stille vann den dagen dette skjedde. I januar 1655 endte det hele endte på et rettsting i Vardø. Underretten banket sin heksehammer hardt i bordet og var fornøyd med å dømme gjerningskvinnen for forliset, til ild og bål. Ja for det måtte jo være henne. Heksa Kirsten Olsdatter. Hun hadde jo til og med tilstått.
“Jeg brukte svart magi” innrømmet Kirsten. “Jeg ville hevne meg på en av fiskerne, så jeg skapte meg om til en svær kobbe og veltet båten.” Under forhøret kom det fram at tjenestejenta fra Senja nok ikke var alene under aksjonen..
De var fornøyde med å se bålet brenne, lokalsamfunnet’s naive nordboere. Det brant bål over hele norden, og den onde stanken sev inn i hvert hjørne av kjølige land, som varmet seg på troen om at heksebålet var det eneste riktige. En stank som overbeviste de fleste damer om at det var lurt å jekke seg ned og dempe seg. Høre etter mannfolka og være lydige og flinke. Ikke gjøre stort utav seg, smile, nikke og neie. Men ikke alle greide denne kunsten.
Det ble videre etterforskning i saken, som førte til trolldomstiltale mot Lille Mari og Siri Kristoffersdatter. Folkesladderen ville dessuten ha det til at ei kvinne ved navn Mette Nielsdatter også hadde vært innblandet i dette ondskapsfulle komplottet.
Januar hadde brent sitt bål og lagt sin eim over Vardø’s grønne sletter, bølger og fjell. Hetet ihjel en heks, og gått over til februar’s iskulde. Innen mars hadde gjort sin ankomst, ble Lille Mari og Siri tatt inn til forhør. Skal vi tro utsagnene i saksdokumentene, ja så tilstod jentene uten noen form for tvang. Det ble reist formell tiltake med påfølgende rettssak.
Trolldomsprosesser. Det var mange av dem. Mang et bål brant, for alltid ugjort til evig tid. Vardøhus var Norge’s verste heksefylke, og det forløp i intervaller. Det toppet seg med en bølge av saker i perioden fra 1652 til 1656, da 32 mennesker, aller flest kvinner, ble tiltakt for grov trolldomskriminalitet. 20 norske kystkvinner og en samisk mann, ble alle idømt lovens strengeste straff, henrettelse ved bål og brann.
Legg merke til at flere kvinner ble renvasket og frikjent. Hils på “heksene’s advokat”, selveste Lagmann Manderup Pedersen Schønnebøl, som sommeren 1653 frifant 7 kvinner ved Steigen. Der lå Lagmannsdømme for hele landsdelen, Steig lagmannsdømme. Hvert tredje år skulle lagmannen besøke fylket. Lagmann Manderup P. Schønnebøl var av følgende formening og oppfatning: “ingen udediske mennesker må stå til troende i hva de sier”. Schlnnebøl mente med dette at beskyldninger fra andre trollfolk ikke har rettslig tyngde og skal avvises.
Det kan også se ut til at lagmann Manderup ikke hadde noe som helst til overs for uetiske usannsynlige tilståelsedmetoder som å kaste folk på havet for å se om de er uskyldige eller ei. Det var denne fantastiske mannen Manderup P Schønnebøl, merk heltenavnet, som i 1652 og 1653 til slutt klarte å stoppe et hysteri som i løpet av få måneder krevde 19 menneskeliv. Resten som satt innesperret i “Trollkvinnefengselhullet” på Vardøhus festning, var 10 trollkvinner og 10 trollunger (under 12 år). Disse ble frikjent bortsett fra et barn som ble sendt sørover til et tukthus. Amtmann Hans H. Lilienskiold skrev i en nokså indignert kommentar til Schønnebøl’s handlinger i heksesammenheng: “Hvis vi skulle følge Lagmannens prinsipper, kom ingen hekser på bålet”
Rettsak. 14.mars 1655, Vardø. Mari og Siri avla godvillig tilståelse. Det var viktig for sorenskriveren som førte justisprotokollen å understreke det frivillige i kvinnenes tilståelse. Ingen tortur. Lille Mari skyldet på Siri, og sa at det var hun som hadde lært opp henne innen trolldomskunster.Hun forklarte at husbonden hennes Kirsten Lauritsen hadde sendt de to jentene opp på øya for å stikke torv. Dette var på sommeren like etter at Mari kom til Vardø. Mari beskrev Siri som en utlært trollkvinne, opplært på Bjarkøy i Troms hvor hun vokste opp. Videre fortalte hun at Siri omga seg med en demon ved navn Jacob, som var en skapning som ga Siri all den nødvendig trolldomskraft hun ba om. Mari hadde tatt imot innvielse i svart magi. Siri ga henne et stykke flatbrød, som gjorde henne svimmel og rar. I saksdokumentene heter det at “hun ble straks så underlig,og det syntes som om marken beveget seg og løp omkring henne”. Føden var altså enten bedervet, eller mer sannsynlig på en eller annen måte inneholdt rusfremkallende midler.
Djevelen åpenbarte seg dermed for Mari og Siri, som en diger, lodden, svart mann med lange klør. Han begjærte Mari’s tjeneste mot å skaffe henne klær og alt annet hun hadde bruk for. Deretter tok han fram en kortstokk, og pikene måtte spille med han. Da de utslitt etter kortspillet og Satanmøtet la seg ned for å sove på marka denne dagen, kom husbond Kristen og slo til dem fordi de ikke arbeidet. Da klokken var fem på ettermiddagen, tok de fatt på veien hjem. Da viste Satan seg igjen for å forsikre seg om at hun ville bli hos han og tjene han.
Mari forklarer i sin versjon av forliset at Siri ba henne bli med på å forgjøre Siri’s husbond Peder Hansen, i hevn for uoverenstemmelser. De fikk hjelp av Satan til å kaste forbannelse over Peder da han var ute på havet. Dermed satte de i gang. Siri som ravn, Mette og Kirsten som to store kobber og lille Mari som måke. Hamskiftehistorier var Vardøværingene vant til.
Siden retten kun hadde jentenes tilståelse å bygge på, og ingen anklager fra almuen, var det nok til den smule tvil som gjorde at de utsatte dommen i saken til neste samling.
Noe uventet skjedde da de to tiltalte ble ført for retten igjen tidlig mai 1655. Både Siri og Mari gikk fra sine tidligere bekjennelser og påsto nå at de aldri var blitt opplært i trolldom noen av dem. Heller ikke utøvd noen form for skademagi. Retten utsatte saken, selv om påtalemyndigheten, med fogd Abraham Lockert i spissen, krevde endelig dom. Han fikk ingen samtykke, og retten ba om 14 dager betenkningstid. Men 28.mai 1655 stod Mari og Siri fortsatt på sitt. Sorenskriveren og hans meddommere ba om råd fra lagmannen over Nordnorge. Trolldomssaken var i realiteten anket til en høyere rettsinstans.
Lagmannen var ventet til Vardø om et år, til sommeren 1656. Et år vi ikke vet noe om Mari og Siri’s livssituasjon, selv om Finnmark er det fylket i Norge med best kildedkning når det gjelder bevart tettsmateriale. De har ikke sittet innesperret på Vardøhus festning i påvente av dom. Regnskapsbilag med utgiftsføring av kost og losji til dem finnes ikke. Mer sannsynlig har de tilbragt året plassert i streng varetekt og under strengt oppsyn av hver sine arbeidsgivere mens de har tatt seg av daglige gjøremål som husstell, torvstikking og snømåking. Med en heksedom hengende over seg kan det ikke ha vært lett å slite med folkesnakk og verre adferd.
Lagtingsseksjonen i 1656 tar til Vardø 19.mai . Kongens fogd Abraham Lockert og Hans Jensen Ørbech er til stede sammen med mektige og lovkyndige Schønnebøl. Ellers består retten av 12 menn uten annen praksis enn å bifalle lagmannens avgjørelse. Mange av befolkningen har også søkt til tinget denne vårdagen. Kongens brev leses opp. Det er uro i riket, og kongen ber sine undersåtter være på vakt mot svenskene. Trolldomssaken står øverst. Saken går sin gang, og lagmannen dømmer Siri til dødsstraff. Mari oppleves som liten og uberegnelig og vises bort fra lokalmiljøet som landflyktig.
Slik kunne det endt. Men dette er ikke slutten. Hva som kan ha skjedd den kvelden, og natt til 20.mai, kan vi bare spekulere på. Hvordan er de to jentene blitt overtalt til å tilstå. Formaninger? Tortur? De kan ha blitt truet av Vardøpresten Herr Hans Pedersen Bang om evig pinsel i helvete og manglende sjelefred.
Det må ja virket. Uansett pressmiddel har det virket. Neste dag blir saken gjenopptatt fordi jentene har tilstått. Tilstått med korte setninger. Begge bekjenner i korte setninger, og gir opp. Sverger på Guds navn at det de nå sier, der er sannheten.
De får en mildere straff enn vanlig, Mari Thamisdatter og Siri Kristoffersdatter. De skal slippe bålet, og heller halshugges.. Mette frikjennes. Hun har høyere status i lokalsamfunnet, og får dessuten godt skussmål fra denne almuen.
Vi får håpe bøddelen greide å skille raskt hodet fra kroppen til Siri og lille Mari. Får håpe de døde raskt, og slapp å lide slik de kunne gjøre de gangene bøddelen måtte gjøre flere forsøk for å skille hodet fra kroppen.
To unge kvinnehoder ble satt på stake et lett synlig sted på øya, og et av Norge’s mange justismord var et klart og tydelig faktum. Vi kan kjenne eimen av dødelig kvinneundertrykkelse helt hit til år 2015, og vi kan klart og tydelig se hvor ulogiske og naive de var for 350 år siden. Jeg er glad jeg lever nå? Ja og like viktig: jeg er glad jeg lever her. I Norge hvor man ikke jakter og dreper hekser i 2015.
For faktum er at det i løpet av de siste 50 årene er blitt brent flere hekser i Afrika enn hva tilfellet var i Europa på 1500- og 1600-tallet.
Her er tryggere tider for oss kvinner nå. I Finnmark heter der Finnmark, ikke Vardøhus. Norge styres av andre grunnlag enn en paranoid bok skrevet av en beruset mann med delirium Bålene brenner av andre grunner her nå, og ingen halshugges. Jeg sender noen hjertelige tanker til flammende kvinner i en fjern fortid, et stille beklager over himmel og hav. Hva de opplevde kan ikke vi sette oss inn i. Hva de tenkte da bålet brant mot huden, eller hva de følte av redsel rett før bøddelen svingte øksa og hogg til. Kan vi rett og slett ikke tenke oss til…
Skrevet av Helene Merethe Dalland. Maleri av fjell er malt av Hans Ernst Dalland. Påredigerte motiver av skikkelser: tarotkort fra Hanson-Roberts tarotkortstokk. Bok kilde: Hekser fra fortryllelse til forfølgelse av Rune Blix Hagen
….apropos hekser. Jeg jobber med å på min måte gjenfortelle og skrive en sann blogghistorie fra 1600tallet, hentet fra rettsarkivene i Finnmark. Den er altså fra virkeligheten, detaljert og omhandler fire damer som levde her til lands. Tre av dem fram til da… Snart, snart, en ekte detaljert historie om justismord i Norge’s 1654: min egen bloggete særoppgave!
Mother’s lonely night, I admit that it might …be heavenly bright..
To be all alone, while all the worries are gone..
But I miss you baby. Mummy get a hug 2morrow maybe? I see you cuddle your ears. In sleep you might be fighting fears.
And I’m thinking about you child. Until my heart goes wild. I miss both of you boys, all I see is your toys. You are deep in land of dreams. At least so it seems…
All the things I thought I’d do, as night would turn lovely lonely dark blue. All faded with the fog, and all I could do was write blog.
Tomorrow. When I wake up, I will have a coffe cup, look at my boy and feel lucky happy. Never ever crappy.
..happy to go early morning with you. My cool child and my baby lullaby blue 💙👬💚
