Om bekymring, intuisjon, sorg og ønsket om morgendagen.

Ja jeg er ei som lett bekymrer meg for folk jeg er glad i. Og jeg tror jeg vet hvorfor jeg er sånn. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det begynte da jeg i år 2000 fikk beskjed av pappa om at en nær venn av meg hadde tatt livet sitt. Jeg skjønte det før han hadde snakket ferdig og begynte å bekymre meg. Så stemte det. Han var død. Jeg fikk aldri mer se han igjen.

Så fikk pappa slag nr 3. Han overlevde, men levde etterpå med afasi. I åtte år bekymra jeg meg for han. Lyttet etter pust når han sov uten å snorke og var livredd for han.

Kvelden 13.april 2011 lå jeg i senga og fikk plutselig en slags angst. Jeg ringte Tore, pappan til barna mine, og sa: “Tore æ e så bekymra inni mæ. E så redd døden. Grue mæ til den dagen nån æ e glad i, dør. Grue mæ til døden sjøl…” Tore støttet og roet meg ned. Det ilte inni meg. Følte meg så redd.

Omtrent 9 timer etter telefonsamtalen våknet jeg opp av at telefonen ringte. Det var 14.april 2011, og mamma sa i andre enden med rar stemme: “Gratulerer med dagen. Men æ har nå æ må fortell dæ. Pappa e blitt alvorlig syk, og må fraktes med luftambulanse til St.Olav. Nån kjem å hente dæ. Kanskje det blir politiet, æ vet ikke. Huff beklager,går det bra med dæ?” Jeg svarte: “Nei men æ ska klar det. Enn med dæ?” Mamma var tapper som vanlig og prøvde å være sterk. Hun fortalte ikke alt. Ville skåne meg. Klamret oss til håp sammen.

Jeg ramlet sammen inni meg og ba ba baaaa til Gud: “Vær så snill la pappa leve, pleeeaase!!!” Om og om igjen, gannet og ba for livet… Ringte Tore og ba han be. Tore trodde jeg hadde drømt. Jeg måtte dusje. Måtte stå der i noen minutter og grine og skjelve. Det var heftig. Heftig. Voldsomt. Alt falt sammen.

Men jeg hørte aldri noen luftambulanse. Ringte mamma, og hun hadde ikke noe valg, måtte fortelle meg at pappa hadde dødd nå. At han lå i ambulansen. Jeg la på røret. De skulle komme og hente meg.

Da ramlet kroppen min sammen. Jeg lå i sofaen og ropte nei nei neeei NEIII! Mamma og min svigerinne Astrid kom, og vi kjørte sammen inn i en ny verden derfra. Vi la bak oss det kjente og var tvungne til å møte dager og år uten en fantasktisk snill og herlig mann som vi var så glade i, og som var så glad i oss.

Han som kom med frokost på senga til oss da vi var små. Han som viste kjærlighet og godhet til alle. Også de utstøtte og de mindre snille. Alle var velkomne i pappa’s hjerte. Hans opererte hjerte som tikket høyt. Tapre pappa som malte vakre bilder med venstre hånd da han ble ufør av slag nr 3 heller enn å sette seg ned i selvmedlidenhet..  pappa…

Jeg skrev et dikt og leste til han i kirken. Begravelsen var uvirkelig. Umulig. Vakker, men langt unna meg. Det hadde ikke skjedd enda. Jeg vaklet på skyer. Det gjorde vi alle, for han som lå i kisten der var faktisk umistelig.

Så kom drømmene. Klare tydelige drømmer av meg på et sykehus med en baby i armene. Pappa som plutselig stod foran meg med den lamme høyrearma i venstre hånd som vanlig. Flere drømmer med nærkontakt. Et helt år var han der i flere drømmer,så var det over. Men jeg vet han er her. Bare vet der altså. 

Hvis en telefon er avslått i timesvis og jeg ikke får tak i ei venninne eller noen fra familien, begynner hjertet å dundre. Og det pågår en del sjekking av babypust og guttepust på kveldene her.  Hører jeg host og hark fra en av guttene anytime, spretter jeg dit på et blunk som en løvemor. Jeg er så glad i dem alle. De er umistelige, og jeg er aldri klar for å miste noen av dem. Er ikke klar for å ramle sammen. Bekymrer meg ikke så mye for andre ting. Økonomi fikser seg. Husarbeidet går sin gang. Har ikke bil eller hus, det går bra. Det er kun folka jeg er glad i jeg bekymrer meg for.

Så får de bare le av meg og kalle det hva de vil, alle gangene jeg kjenner hjertet banke ekstra hardt, alle gangene jeg begynner å ganne og be, og håpe på noen år til sammen med den jeg bekymrer meg for. Her på jorda. Ikke i drømmeland. For jeg vet at mange ganger har ikke de bønnene blitt besvart. Det var realistiske grunnet til den type bekymring, flere ganger. 

Skjer det så skjer det? Ja DET skal jeg love deg. Skjer det, så SKJER DET. Noe så ramlende voldsomt også. Det sjokket unner jeg ikke min verste fiende. Derfor håper jeg i kveld at bekymringen er grunnløs, og at jeg får kjøpe en gave i morgen til vedkommende jeg nå er redd for, og vise at vennskapet betyr så mye for meg at jeg var livredd for å miste det i hele dag. 

For du betyr for mye. Er for verdifull. Skaper for mye kjærlighet. Gir for mye glede. Til at jeg kan miste deg nå. Jeg vil ikke se deg gå. Det er for tidlig, det må du forstå. Bli her hos meg, helst lev evig. Bare ikke forsvinn akkurat akkurat nå…