Mammakroppen’s big big booty tråkker gamle stier, hell yeah 😃

Jeg må innse det. At jeg har blitt litt tungrumpa den siste uka uten joggeturene mine mens Tore og Mathias har vært på guttetur. Ligget å rullet på gulvet og pludret babyspråk og gjespet og koset meg. Kutta  nesten ut gluten og sukker i stedet, og inntatt supermat, for å være bittelitt sunn oppi det hele…

Vi har vår egen skjulte “gjengen-facebook-side” vi snart middelaldrende we-go-waaaahaaay-back-in-time-ladies. Der tikka et innlegg opp fra Liz til resten av oss 9 frustrerte “fruene” i dag: “Nån som bli me å gå tur te Hestsjøen i dag?” Jeg skrev noe sånnt som “æ e med” tvert. Så kom det melding på tlf fra Liz, om hun og Janne kunne komme på til meg. Blonde sommerlate meg trodde med en gang at turen var avlyst, og satte i gang å dekke på kaffebordet. Fikk sånne “tvangstanker” som Harald Rønneberg får hjemme hos seg. Sånn at alt må ligge i stil. Nesten linjalriktig. Koste meg riktig med at jeg heller skulle sitte på min big big booty i sofaen og drikke kaffe ved tvangstankebordet mitt med alt i firkantet mønster ala Rønneberg.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Men slik ble det ikke. For det første skulle vi ikke sitte inne. Vi satte oss ute, i hagemøblene. Ved hagemøblebordet som slettes ikke var Rønnebergisert. Og damene hadde slettes ikke ombestemt seg. Turen skulle trampes den! Og min big big booty seg bestemt enda lengre ned i hagemøblestolen i det jeg prøvde meg med at jeg ble da bare til bry med barnevogna mi uten bil, i deres bil og sånnt… 

Men dette er gode gamle venner det er snakk om. Sånne som heldigvis hverken bryr seg om Rønneberg-bordet mitt, bipolarhuet mitt, om jeg er “til bry”, eller  ting tar litt ekstra pakke babyutstyr-tid. Eller kanskje det var så enkelt som at de tenkte i sitt stille sinn at bigbooty trengte litt bootytrim..  anyway: tur ble det, heldigvis.

Det ble tre av oss voksne, siden Hilde Mari også hev seg meg. Av gjengbarna var min lille Even (9 mnd i dag, grattis vennen), Janne sin Jorunn 3 år og Liz sin Kaja 6 år.

Ja we go way back, og vi har tråkker denne turstien mange ganger sammen. Pratet og gått og koset oss. I våre yngre dager var det litt party inn gjennom den idylliske stien også. 

Når du har slike venner, kalles de røtter. De er sterke røtter som kjenner grunnen under deg og bak deg,og du blir automatisk glad i barna deres. Det gjør ikke noe om du har en dårlig dag når dere møtes. For ekte røtter ala type family, vil være der for å holde deg oppe og minne deg på hvem du er…

Mammakroppen er snart framme ved barndommens badevann…

Husker du vi svømte over her, barndomskompis Øyvind? Det var tider det. Da hadde vi livet foran oss, gamle naboørn.. Nå sitter jeg her med de samme jentene som du og jeg rampet sammen med i røykeskogen, spente på om lærern kom og jaget oss som vanlig.. 

Vi er dem samme nå som da på mange måter. Bortsett fra at vi er i ferd med å bli voksne. Nesten voksne. Snart voksne. Men ikke helt enda, kjennes det ut som. Kan nesten late som om man er 25. Men bare nesten. Vel, det er vel bare å innrømme det: Vi ER visst voksne. Skikkelig voksne i barna sine øyne jaffal…  

Men hvis vi overlever, og fortsatt er i form, kommer vi til å tråkke disse stiene når vi har bosatt oss på samme gammelheimen også, alle som en. Og vi kommer til å kjenne oss som 16 år enda. Da også. 😉