Du har aldri lest noe så vakkert som teksten til Rie Aurora

 

Rie Aurora ❤ Jeg vil du skal vite at jeg aldri har lest noe så vakkert som teksten du har skrevet i innlegget ditt i kveld. Du er rett og slett en stor poet, og jeg skjønner hva du skriver om. Du er et vakkert vakkert menneske som skriver gull, diamanter og godt gjemte skatter. Du fortjener en klem i kvelden, og jeg sender den til deg akkurat nå. Aldri slutt med musikken i hjertet og poesien fra ditt nirvana. Se inn i øynene omkring deg og hev hodet; vær stolt av den du er. Du er her for å skinne 😚

 

Les Rie Aurora’s nydelige tekst i linken: 

http://m.rieaurora.blogg.no/1508957959_til_den_det_mtte_ang.html

Å tjene penger på bloggbarn

 

 

 

Velkommen til 2017. Nye ord som “bloggbarn” og ferske uttrykk som “eksponering på facebook” har tatt sin plass i tiden, og biler tuter rundt på strøm mens teknologien når nye høyder. Det finnes “smarte hus” og telefoner som vi kan bære med oss, titte på, fikle med og klikke over hvis vi mister dem på asfalten. Eller i do. Begge deler like ille. (Jeg møtte en gang en fyr som fortalte at telefonen han holdt i hånda hadde havnet i do. “Han hadde bare tørka den etterpå”.)

 

Velkommen til framtida skal du være, men det er desverre en ting jeg tenker litt på for tiden, som har vært i fokus i media i det siste, og det er begrepet “bloggbarn”. 

 

Vi har morgenstund. Minsten har fri fra barnehagen fordi han og jeg skal på tur med en venninne og hennes barn i dag. Jeg ser treåringen har tatt av seg sokkene og det virker som han fryser litt, selv om stua er varm. Jeg spør om han vil ha et pledd over. Det vil han. Så sier han noe til meg om tegnefilmen han ser på. Da ser jeg ham i øynene og svarer smilende. Han har nettopp spist frokost.

 

Alt dette er hans behov. Jeg som mor skal passe på å dekke hans behov. Så hva med hans behov for personvern og retten til en barndom i fred og ro? Er det mine behov for å skryte av barna mine offentlig som skal komme først, eller er det behovene til ungene mine som skal ruve over alt? Svaret sier seg selv. Det er barna som kommer først. Guttungene mine trenger ikke bare pledd, mat, bad, kos, stell og trøst. De har behov for at jeg verner om deres identitet og beskytter privatlivet deres. Den første gangen jeg lærte om dette med å beskytte barna på bilder offentlig, var på kurset til Marte Frimand Anda, som står bak bloggen Casakaos.

 

Her inne på forbipolene kan jeg på noen uker snu det hele til big business og tjene penger på bloggen. Alle bloggere kan, ved å stå på litt ekstra, earn money. På mange måter. Hvis et innlegg havner som en farsott på internett kan man havne på toppen av topplistene, og utfra hvor lenge man ligger der oppe, får man lønning fra blogg.no. Eller man kan inngå reklameavtaler, og tjene på det.

 

Jeg fikk problemer med å stå for begrepet “bloggbarn” da bloggen ble preget av litt reklame og en del toppliste-plasseringer. Jeg har hittil vært forsiktig innen business, men hva hadde ansiktene til barna mine der oppe på toppen å gjøre? Barnearbeid? Hvor kom de inn i bildet? “Hjelpe mamma å gjøre bloggen interessant ved blottlegging av ansiktene deres”? 

 

Noen barn er selvsikre, og mange barn er sårbare. Noen barn kan tidlig stå foran speilet for å lete etter feil, og har helt andre behov enn bloggerforeldre som knipser bilder i hytt og pine. Langt mindre at disse bildene ligger på framsida av bloggtoppen, på lik linje med framsidene av VG og Dagbladet.

 

De små trenger en mamma som setter seg ned og viser alle de nydelige trekkene i det speilbildet, og minner om at utseendet ikke er all verden. De trenger en pappa som garanterer å respektere null fokus på utseendet ved å poste bilder av dem på nett. De behøver et trygt og rolig personvern, og å konsentrere seg om lek, lekser og kids stuff. 

 

Hvis jeg skal ta bilder av dem hele tiden, vil de bli overbevist om at det som er viktig er hvordan de ser ut. Jeg skjønte ikke dette før, og kan ikke fokusere nok på forvandlingen nå. Det er fullt mulig å drive en blogg uten å eksponere ungene mine for dere. Dere har ikke behov for å se ansiktene til mine skatter, og sånn er det bare. Det må jeg som mor forstå. Når begynte vi å bestemme oss for at alle andre ville se på barna våre til enhver tid? Når ble det greit å tjene grove penger på å vise fram det kjæreste og mest forsvarsløse vi har, for hele verden? Uten at de noensinne rakk å bli myndige nok til å svare et høyt og rungende NEI. 

 

En god del må slettes her inne på bloggen, og det er ikke jeg selv som avgjør hva. Vi må nok sette oss ned med både facebook og blogg, og ta noen bestemmelser. To gutter er sjefene, og inntil de blir store nok til å ta slike viktige og svært alvorlige avgjørelser, må disse innleggene skjules for public. 

 

Det er lov å trampe i salaten. Men du blir ikke stående og stampe i paprika, tomat, spinat og agurk, sant! Du kommer deg videre og spiser ikke av samme salat som du før så klumsete tråkket i. 

Jeg har trampet og tråkket; og som blogger: sluttet å stampe. Barna mine skal slippe, og dere skal slippe. Ekspertene har talt, og det er altså mulig å snu, og unngå samme salaten i framtida. Hvilke barn kan si akkurat nå, hvordan eksponering av barndommen føles om 20 år?

 

 

Ung kvinne misforstod, og drakk av doen


 

Jeg blir ofte completely misforstått. 

Lenge lurte jeg på hva det var med folk

Så fulgte noen år med: Hmmm, kan ALLE dem være så trege, eller er det MEG det er noe galt med?

De siste årene har jeg tenkt: Det ække dem. Det er meg. Det er JEG! Det må være noe skikkelig snålt med min måte å kommunisere på. Eller?

Derfor er det på tide med en aldri så liten gjentakelse. Let me repeat myself:

 

Det er altså meg det er noe misforstått galt med, og her er et par eksempel på at det er jeg selv som både dummer meg ut og gjør meg selv misforstått. Here it calmes. Nei comes. Kommer. Nei. Her kommer det:

 

Jeg skulle fortelle noe til min svigerinne Astrid, og var godt i gang med å fortelle om en gang jeg helst ville drikke vann fra en kjøkkenspring, da jeg skulle forklare en dame at jeg ikke ville drikke vannet fra springen på en do. Plutselig stod jeg på stuegulvet her foran Astrid, og tok meg selv i å si: “Ja, altså, æ ville jo itj drikk mer av dassvannet. Ærlig talt!”

Forstå den, den som kan. Som om jeg som ung kvinne misforstod, og drakk av doen.

 

Etterpå skulle jeg fortelle Astrid om at babyen min bare tisset gjennom Rema-bleiene, at vi hadde bytta til Pampers, og avsluttet med: “Han tissa bare gjennom, så æ dreit i de derre Rema-bleian, og kutta dem ut!” 

 

Pappan til barna mine ringte for å spørre om noe praktisk før skolestart. Plutselig “ramlet jeg litt ut av samtalen” i det jeg så inn i de fortryllende fine øynene til babyen min. Etter en stund hørte jeg det selv. Jeg satt der og sa inn i røret: “boddigoddi goggaga bottibo beibispjåkbotji…botji..” og satte i gang med å forklare herr barnefar at jeg ikke snakka til han.

 

…akkurat som jeg noen timer før hadde forklart Astrid at jeg ikke drakk dovann. At “dass-vann” på Helenespråket betyr “vann fra springen på dass.”

 

… og at “æ dreit i Rema-bleian” som bare kan bety å gjøre fra seg i Rema-bleier, på Helenespråket faktisk betyr å “gi blaffen i Rema-bleiene og kjøpe pampers i stedet. …nå ble dette nesten reklame, men jeg kan ikke se at å skrive om voksne som gjør fra seg i beibibleier faktisk selger de andre bleiene. 

 

Ingen tvil. Det ER jeg som er tard innen kommunikansjon. Gått for lite skole. Lært for få ord å variere med. Bør begynne å løse kryssord, så folk ikke klør av seg spørsmålstegnhodene sine og tror jeg både drikker dassvann, driter i bleier og snakker beibispråk. Blanding av katt og beibi.

Så: Ha relativt høy takhøyde under en prat med meg, da jeg kommer fra en annen verden og snakker et annet språk. Lett å lære. Gi det noen minutter.

Botji botti gogaga 😽👶🚽

 

Tekst og bilde fra 2015

Hun henger over meg, men han elsker meg!

 

 

Hun vandrer bak meg som en evig skygge; og passer på å minne meg på hvor jeg kom fra. Hvis jeg ser meg over skuldra, så er hun der. Hun er fortiden som noen ganger skremmer meg. For jeg har to barn å være mamma for, og det er alt for meg. Alt må være i orden så hun ikke prikker meg på skuldra mi med pekefingeren sin. Mammakritikeren min: “Er du en bra nok mor i dag? Hilsen fortida in your face!”

 

Vaske hus. Betale regninger. Ordne avtaler. Rydde kjelleren. Støvtørke midten. Lage mat. Rundvaske loftet. Ta medisiner. Aldri røre alkohol. Passe på kostholdet. Trene. 

 

Alt dette er fasaden, og den må være i orden. Ikke for naboene eller vennene våre. Men for pekefingeren fra fortiden. Innom fasaden er det viktigste. Som klemmene, badene, solkremen faktor 50 og ullundertøyet.

 

Sometimes. Noen ganger. Blir jeg lamslått redd, og overbevist om at jeg ikke greier dette, siden min evige skygge fra fortida er meg selv. Jeg kan ha lagt barna, og bli liggende og se ut av loftsvinduet i skråtaket. Da ser jeg på stjernene og noe heavy slår meg ut. Et øye som ser meg fra fortiden. Som i: duger du virkelig til dette da? Hun ramser opp alt jeg ikke har. Når jeg har roet meg, svarer jeg at jeg har kjærlighet å gi dem begge to. Gutta mine får omsorg og kjærlighet. Da får det duge. Da er jeg mamma bra nok. Frisk nok.

 

Jeg er hun som ble så syk som 17åring at hun måtte tvangsinnlegges. Jeg er hun som aldri rakk å utdanne seg. Hun som alltid bare rømte. Som stakk av fra alt. Jeg er 18åringen som fikk elektrosjokk. Hun som ble innlagt så mange ganger at hun per dags dato ikke aner hvor mange. Jeg er hun som ble så psykotisk av bipolar at hun ikke dugde til den største oppgaven i livet sitt. Som gråt seg livredd gjennom flere år etterpå. 

Det var meg det.

 

Og her sitter jeg i ei lun, ryddig og ren stue med en snill katt på fanget og en fornøyd 3åring som ligger på magen i den samme sofaen og ser barneTV. Loftet er nyvasket, og kjøkkenet like så. Vi har spist gryterett til middag, og minsten får muffinsrester etter bursdagsfeiringen i går. Ingen vet, men jeg vet. Hvor nervøs jeg blir, og hvor det koker inni meg når jeg skal prestere. Å arrangere bursdagsselskap for barna mine, å hente i barnehage og skole; det er så kontrastfylt til min fortid som overhodet mulig. 

 

Jeg prøver å være avslappet. Lar koppene stå litt på bordet etter middagen. Det er øyet som ser meg fra fortiden, i det jeg ikke greier å la være, men må rydde etter en stund.

For reglene er annerledes for gjøkeredets hovedgjøk, enn for resten av verden. Andre kan ha det så messy de bare vil. Jeg kan ikke, for da blir jeg redd. Ingenting omkring mine elskede barn må minne på om noe som ikke er bra nok. Alt skal alltid være trygt og godt for ungene mine, og jeg jobber for det hver dag. 

 

Sånne som meg tar ikke slikt som dette som en selvfølge. Sånne som meg er for preget av fortiden til det. Jeg vil nok alltid kjempe mot en svunnen fortid med nebb og klør for å bevare hverdagen rundt ungene mine trygg, frisk og harmonisk. Alle valgene jeg tar handler om det. Det sier seg selv at kritiske røster ikke har plass i mitt liv. Til det er denne tilværelsen for skjør; og jeg for takknemlig. Ja, jeg takker hver dag for at jeg har blitt til en mamma som fungerer, og for at jeg får gi kjærlighet og omsorg til barna mine. 

 

Øyet ser meg fra fortiden, og pekefingeren minner meg på at ingenting av dette er noen selvfølge. Jeg har en story, og den er langt utenfor normen. Jeg tør ikke tråkke feil, og vet godt hva jeg har å miste. Det er mitt ansvar å sørge for en happy ending, når den dagen kommer. Litt av jobben er å tone ned. Å la støvet samle seg i trappene uten å vaske seg hoftesliten. Å la smulene lage landsbyer under sofaen i noen uker til.  Dessuten kan de skitne middagskoppene stå enda en time, for de løper ingen steder. Da vi hadde bursdagsgjester i går var utsikten ut vinduene avslørende preget av tuemønster og flekker. Cool down, Helene; it’s ok. 

 

Og når 3åringen min ligger der på hodeputa mi og vil ha nit, mens han sier: “Mammaaaa. Duu. Æ æljskje dæ!” Da vet jeg at jeg er god nok. Når han sovner noen minutter senere, med armen omkring meg og den andre hånden rundt øret sitt, vet jeg at jeg greide det denne dagen også. Kvelden er i boks, og selv om jeg ikke helt fikk ting til å funke før i tiden, så duger jeg nå. Jeg er mer enn god nok, pekefinger. Nåtiden er viktig. Du er fortiden. Hold deg der, for barna mine elsker meg, og det er bra nok.

Til deg

 

 

Kanskje rusler du rundt i mørke gater. Kanskje kjenner du høstløvet knase under føttene dine. Mulig er det, at de alle har mistet troen på deg. Det kan hende du går veiene dine alene, og at du har gjort det en stund. 

 

Kanskje sitter du i ei institusjonsseng og undrer på hva du skal gjøre med livet ditt. Kanskje munner alle tankene dine ut i tanker om døden. Mulig er det, at ingen gidder å ringe deg lenger. Det kan hende du holder på å gi opp, og at det har vært sånn lenge.

 

Du puster. Du peser deg opp bakke etter bakke. Du freser og banner. For livet er ikke enkelt akkurat nå. Så reiser du deg opp, bare for å få øye på en ny fjelltopp.

 

Men jeg har ikke glemt deg. Hvem kan glemme en sjel som deg? Humoren du delte. Tegningene du tegnet. Måten du danser på. Stemmen som sang. Så vakkert. Så vakkert. 

 

Du må ikke glemme, du heller. Ikke glemme at det finnes muligheter for underdogs som oss. Forskjellen på a4-folk og deg er bare at du er utstyrt med en tryllestav. Mens mulighetene finnes åpenlyst for de fleste andre, må du trylle og skape dine muligheter. 

 

Fordi du er en original. 

 

Du vet; jeg var på kanten selv. Jeg ruslet alene i høstløv og prøvde å ikke lage for høye knaselyder. For jeg ville ikke at noen skulle legge merke til meg. Jeg satt i den institusjons-senga og hadde tanker som alle munnet ut i døden. Men jeg var fanget der, for jeg turde ikke dø. 

 

Så jeg holdt ut. Ikke fordi jeg var en tøffing, nei for jeg var livredd. Men fordi jeg ikke turde å gi opp. Så ble jeg mamma, og fikk noe å leve for. 

 

Jeg er ingen perfekt mor. Jeg har hverken bil, høy utdanning, eller en fast a4jobb. Sånn sett er jeg vel rett og slett en fiasko i mange sine øyne. I mine egne øyne er jeg er suksess. Jeg er mer enn fornøyd med meg selv.

 

Kjære underdog. Du som er forlatt, undervurdert og misforstått. Samfunnets multikunstner uten redskap og verksted. Du som synger som ei lerke og danser som høstløv, men som ikke høres i stormen. Du er bedre enn dem. For meg er du mer interessant enn de dømmende stemmene som aldri ga deg en sjanse. Du er mer. Du er bedre. Du hører hjemme her. Og du, du har så mye å lære oss. 

 

Løft hodet ditt og ta en titt omkring deg. Vi er mange omkring deg som en gang i tiden gikk alene rundt i høstløvet og knaset. Da kvelden kom gikk vi og satte oss like alene i en seng på en institusjon. Der ble vi både feilmedisinert og feilbehandlet før vi kom fram til noe som fungerte for oss. 

 

Noen skled og ramlet på rusen. Noen brente seg på ensomheten. Noen ga opp, andre reiste seg. Alle hadde vi valg som vi tok. Ingen andre kunne ta de valgene for oss. 

 

Har du falt? Gjør det vondt? Gir du opp? Kom igjen og reis deg; du er den eneste som kan i ditt liv. Ring meg om du vil, jeg vil snakke med deg. Jeg ser deg. Vi ser deg. Du kommer aldri til å finne ut hva framtida ville gi deg, hvis du gir deg når det stormer som verst. 

 

Se hva livet ga meg. To barn, et koselig hjem, mange fine vennskap, god mat, drikke, rene klær, myke sengetøy, og muligheter for å skrive. Og skriving er min kunst. Det er det jeg vil holde på med. Jeg kom meg gjennom flere stormer, og begynte å trampe hardt i høstløv. So what om de andre hørte meg; en bråkete underdog er bedre enn en stille og usynlig overloaded underdog.

 

 

Ikke gi deg nå

for du skal opp og stå.

Reis deg opp, 

ikke stopp!

Du din fighter

tenn din lighter,

kom igjen!

Don’t ask when.

Gjør det nå,

for du må forstå

at du er rå!

 

Ta min klem og la den varme, du er verdt mer enn vrede og harme.

 

Fra forbìpoléne til DEG ❤💙❤

Klimatolog: “Norges byer har ikke vannsystemer laget for å takle all nedbøren!”

 


 

 

I forhold til klima, vær og global oppvarming tok jeg den 27.07 i 2015 en prat med klimatolog Stein Kristiansen ved Klimaavdelingen Metereologisk institutt. Det var mannen som kunne gi meg både klare svar og nøyaktig informasjon. Nå merker vi effekten av det han påpekte den gangen: Norge har ikke kapasitet til å takle all nedbøren som følge av Global oppvarming, og det vil koste mer enn dyrt å fikse det.

 

Ivrig fortalte den dyktige klimatologen om to helt forskjellige typer vannstand-økninger. Om at dersom Nordpolene smelter, vil mye mer solstråling bli tatt opp av varmen. Alt øker i mengde når det blir varmere, så vannet i havene vil bli varmere og deretter øke i mengde. 

 

Dersom Grønnland og antarktis smelter, som er is på land, vil også vannmengden øke, men da fordi vann vil bli tilført havene.

 

“Regionalt vil forventet økning f eks i Nordnorge bli ca 70 cm i havet langs kysten, og  ca 60 cm langs Trondheimskysten.” Sa Kristiansen.

 

Videre fortalte han at det ville komme mer nedbør for hver regnskur. Kraftigere nedbør, i sammenheng med mer fuktighet til stede i atmosfæren.

Han ønsket å poengtere noe veldig viktig: “Man skal være klar over at f eks Trondheim by, ikke har vannsystemer laget for å takle å drenere alt dette vannet bort fra gatene, og at slike vannsystemer vil komme til å koste milliarder.”  

 

Nå kan vi altså erfare det riktige i hans viten, i det Norge ikke har vannsystemer til å takle denne nye type flommen, forårsaket av global oppvarming og dens pregede nedbørsøkning.

 

-“Nye fiskearter vil komme til å finne veien til våre nordiske hav, og nye fuglearter vil hilse på Norden i årene som kommer. Arter som Moskus og Reinsdyr vil slite med å overleve her. På 30-tallet var det økt menge med Villdvin i Sverige, kontra mindre mengder Villsvin på kaldeste 60-90-tallet. Det vil bli gjenopptatt økning i denne dyrearten her til lands i disse dager.” Sa klimatolog Kristiansen på sensommeren i 2015.

 

Vårt klima er naturlig varierende. Men selv om været varierer normalt, betyr ikke dette at den globale oppvarmingen er i gang? Er det overhodet mulig å stoppe den? Spurte jeg vår ekspert.

“Nei, å stanse den globale oppvarmingen kan jeg vanskelig se for meg” sa han. Og fortsatte: “Dagens mennesker er for avhengig av fossilt brensel til å stoppe dette helt. Vi hadde neppe overlevd uten vår moderne måte å leve på. Dette er godt i gang, og vi kan ikke stanse det. Ikke helt iallefall.”

 

 

 hits

“Live Nelvik, har det klikka for deg?”

 

Dette er så langt som jeg kan gå. Dette, og blurete bilder der ansiktene er så og si visket bort. En toåring og en åtteåring som bestemmer selv. Før var jeg blind. Internett la seg rundt kloden som det nettet det er, og så kom facebook. Jeg postet bilder av en da 3 år gammel Mathias, som de fleste andre foreldre. Så kom blogg, og jeg startet min bloggkarriere like blind som den gang Marc Zuckerberg introduserte oss for ansiktsboka.

 

Live Nelvik tar fortidens forbipolene på kornet, i det hun lørdag 21.oktober 2017 sier på God kveld Norge omkring det faktum at hun ikke deler bilder av barna sine på sosiale medier:  “Det handler ikke om at jeg er profilert, men om at jeg ikke synes man skal legge ut bilder av barna sine for å få en feedback som gir mor eller far en god følelse.”

Jeg ville sagt det samme til meg selv på den tiden, som hun sier nå. Men med andre ord, som i: “Hva i alle dager er det du holder på med, Helene? Har kua glemt kalvetiden, eller hur?” På den tiden ville jeg sagt: “Live Nelvik, har det klikka for deg? Klart jeg vil vise fram barna mine!” 

Men de er ikke “mine”. De er til låns. Deres rett på privatliv og personvern er viktig 

 

Jeg tenker tilbake på meg som ungdom. Jeg som skulle vise fram fotoalbummene på loftet hjemme hos mamma og pappan. Og den jeg skulle vise albumene fram til, var mitt hjertes utkårede. Vi skulle være sammen hele livet, og han skulle flytte til byen der jeg bodde. Jeg var så forelska, og det betydde så mye for meg hva han syntes om meg. Jeg var jo bare 16 år. 

 

Men jeg klappet sammen album etter album, rett foran ansiktet hans. Han spurte om han ikke fikk se, og jeg ristet på hodet. Flauere enn flauest, og meget meget forlegen. For. I det ene albumet var et bilde av meg som treåring med rene surleppa. Et skjevt sutretryne, med andre ord. Jeg satt på en benk sammen med to gutter og søstra mi, og var tydeligvis både sur og lei meg. At jeg var forferdelig stygg da jeg var sur og lei meg, var det ingen tvil om. 

 

I det andre albumet stod jeg som 13åring foran bilen til foreldrene mine. På det bildet var jeg i mine egne øyne forferdelig grusom å se på. Og slik fortsatte det; meg i ferskenrosa laksefargeinspirert lang genser. Meg i andre klær jeg aldri ville gått i som 16åring. Meg i album der jeg på visse bilder ikke helt hørte hjemme. 

Jeg ristet, og ristet, og ristet på hodet. Han fikk ikke se. 

 

Heldigvis vokste jeg opp på 80tallet. Jeg kunne rive i stykker bilder, og aldri kunne noen se de igjen. Dette var jeg for snill og veloppdragen til å gjøre, men jeg kunne ihvertfall klappe igjen fotoalbum og tviholde så typen ikke så meg på mitt verste. Ingen uansvarlige voksne blogget om meg. Ingen skjemte meg ut for hele verden til jeg ble het og svimmel av sjensanse og ubehag. Ingen eksponerte mine skjeve sutretryner for hele verden da jeg var 3 år. Og jeg behøvde ikke å forholde meg til fortiden min in public som 16åring. I stedet hadde jeg en viss kontroll.

 

Kjære Live Nelvik, jeg trenger sånne som deg. For på facebook må jeg fortsatt skjerpe meg, der jeg på blogg forlengst har begynt å bruke vettet etter alarmerende uttalelser her og der på nettet. Det har nådd fram, og jeg har blitt et ansvarlig mammablogger. Dessuten er 8åringen min veldig streng på dette.

 

Nå minte du meg på det igjen, Live. Takket være deg skal de samme reglene fra nå av selvfølgelig gjelde 3åringen min! Han skal spørres på lik linje med 8åringen min: Kan jeg poste dette bildet hvor ansiktet ditt ikke vises? På blogg må jeg vente litt enda før han blir stor nok til å bestemme seg. Han er for liten til å skjønne konsekvensene. Og så har vi facebook da; der må jeg bare skjerpe meg asap. 

 

For det blir noe annet enn det var i 1996, den dagen barna mine blir ungdommer, og ikke har noe fotoalbum de hoderistende kan klappe igjen. Lenge før den tid må jeg sette meg ned og ta praten med dem. Den praten som handler om delete. “Beklager, bildene havnet på nettet, og det var min skyld, men la oss gå gjennom facebook og den gamle delen av bloggen for å slette de bildene som framkaller het sjenanse og flau følelse.”

 

Hvordan kunne jeg være dummere enn et brød full av gluten, og teitere enn et pinlig fotoalbum fra åttitallet? Du har rett, Live. Og det har langtfra klikka for deg. Jeg som mor, behøver slike strenge oppvekkere som det du kom med i God kveld Norge i går. Så: Takk, jeg er nå enda mer bevisst hva angår mine barn og publisering av bilder der de kan gjenkjennes.

 

 

Liker du sushi? Diana lager Trondheim’s beste!

 

Annonse

 

Hun har vært sjefskokk på Sabrura Byhaven siden 2012, og har på de årene opparbeidet seg et godt rykte. Diana Zaleski kan dette. Det er hennes bord, hennes hylle, og hennes stolthet. Hun er arbeidsom og ydmyk, og den gode sushien som lages nede i byens oase bærer preg av kvalitet. Her finner man roen.

 

Så hva passer vel bedre enn å ta et møte i foreldresamareidet med mine barns far her nede? 

 

Som mange av mine lesere vet, bor pappan til barna mine og jeg fra hverandre. Vår eldste sønn har hverdagen sin hos pappan sin, mens vår yngste sønn har fast base hos meg. Annenhver helg samles begge barna hos oss, og vi har forlengst bestemt oss for at dette foreldresamarbeidet skal fungere ypperlig. Vi snakker om det meste, og stiller opp for hverandre når det trengs. 

 

 

Her om dagen var vi i Trondheim for å handle gaver til minstemannen våres som fylte 3 år denne uken. Vi gjorde unna Trondheim på et blunk, og før vi dro innom Ikea, tok vi oss en matpause og et aldri så lite foreldremøte på Sabrura Byhaven. Vi snakket om siste nytt innen barneoppdragelsen, skole, barnehage og hvor digg det er å slappe av nede i kjelleren på Byhaven, der byen står stille. Vi får oss alltid en god latter når vi oppdaterer hverandre om morsomme replikker fra barna, hvordan de har blitt to små humorister, og inad skole og barnehage.

 

 

Å spise deilig Sushi i rolige omgivelser mens vi planlegger hverdag og framtid rundt barna våre, er perfekt. Det er flotte rammer rundt et foreldresamarbeid som funker som det skal. Jeg liker pappan til barna mine fordi han elsker ungene sine og gjør alt for dem. Da er Byhaven Sushi det riktige stedet å innta for å ta et hverdagsmøte. 

 

Som foreldre i samarbeid var vi en gang i tiden underdogs. Ingen trodde vi skulle få til dette foreldresamarbeidet, like lite som at en hund og en katt skulle ta hverandre i hendene. Det er lenge siden nå. Årene har gått, og vi har brukt hver eneste time på å endre innstilling, så godt vi kunne. Et steg frem, to tilbake. Til slutt kom vi frem til et slags vennskap, der vi viser hverandre respekt, og velger takknemlighet foran bitterhet. Nå er jeg takknemlig for alt han gjør for ungene våre, og det er fokuset vi har bestemt oss for å ha. Samme hva, så har barna best av å se foreldrene sine være snille og vennlige mot hverandre. Noe annet er uaktuelt. 

 

Og da er det verdt en tur innom Byhaven for å spise Trondheim’s beste sushi, hos Diana og gjengen.

 

Og hva angår foreldresamarbeid: Kan vi, kan dere! La meg inspirere dere med et av flotte Lotte Hoel sine kloke innlegg: http://m.lottehoel.blogg.no/1492689441_et_barn_trenger_ingen_pappa.html

 

 

 

 

 

Fra første øyeblikk

 

Kjære lille vennen. For 3 år siden var jeg i lykkeland da jeg så deg inn i øynene for første gang. Jeg sa: “Å hei, der er du ja. Deg har jeg jo møtt før!” Det glapp ut av meg, fordi det var det jeg følte da jeg møtte blikket ditt. Jeg kjente deg godt.

Storebror og pappa var stolte som bare storebrødre og pappaer kan bli, og du sjarmerte vettet av mora di. Jeg hadde kjøpt inn bittesmå ullbodyer, og første gang jeg kledde på deg var det den grå med orange søm jeg skulle prøve å ta på deg. Trillestellebordet stod vendt mot vinduet, og der lå vakre lille du. Så uendelig verdifull for meg. Jeg tenkte, nå har jeg to barn å elske, så heldig jeg er. Livredd forsøkte jeg å kle på deg, mens tankene eksploderte i hodet mitt. Hva om du fikk vondt? Enn om du datt ned? Men det gikk bra. Jeg gikk rundt i barselavdelingen på lykkebobler. På skyer. For jeg falt for deg fra første øyeblikk.

 

Vi er fortsatt i lykkeland alle sammen; hva var livet uten deg? Du er spesiell for oss. Gratulerer med dagen, Even, nå er du en av de store gutta i barnehagen, og barseldagene er long gone 😙 Vi er glad i deg akkurat akkurat som du er. Samme hva framtida bringer deg, skal du vite at du aldri trenger å streve for at vi skal være fornøyde med deg. Vi var mer enn fornøyde fra første øyeblikk. Du er mer enn god nok, og du kan aldri endre på hva vi føler for deg 😙 

 

La meg alltid fortelle deg litt om første øyeblikk. For jeg følte så sterkt, at jeg hadde møtt deg før. Det er noe av det største jeg har opplevd, og kan bare måle seg med første gang jeg møtte storebroren din. 

 

Takk for at du kom til, og hurra for deg: Gratulerer med 3årsdagen din 😙