Det er noe med meg som ikke helt er som det skal. Ikke bare er det hue, hva, men kroppen også. Derfor legges jeg i narkose i morgen tidlig på sykehuset Levanger, og setter min lit til hvitfrakkene. Og nei, det er ikke en kosmetisk skjønnhetsoperasjon, men en nødvendig en.
Jeg har blitt en sånn typisk løvemamma, og er ikke særlig glad i hverken operasjoner eller narkoser i seg selv. Derfor tenker jeg ekstra nøye over hva jeg gjør dagen før en slik operasjon. Even og jeg har gått en liten tur på en av lekeplassene i nærheten her, gjort ferdig og sendt inn noe skrivearbeid, og så har jeg tatt meg en kaffeprat med en venninne som var innom. Man vet jo aldri når ens siste dag er kommet uansett, derfor er det vel stort sett slik jeg tenker hver dag. Ell o ell: LOL!
Denne gangen skal jeg ikke blogge fra oppvåkningen. Min gode venninne Christina blir med meg, og jeg tenker hun skal få passe på telefonen for å være på den sikre siden. I bloggarkivet for oktober kan man finne mitt bidrag fra oppvåkningsavdelingen da jeg hadde fått fikset tennene i narkose, og sånn en Morfine har ingenting på nettet å gjøre i det hele tatt.
I stedet skal jeg rope hipp hurra, takknemlig for i det hele tatt å våkne, være superglad for enda flere dager med disse skjønne barna mine, og alle de awesome vennene jeg er så heldig å kjenne. Og selv om jeg ikke kan bære toåringen min gjennom treårsdagen hans den 20.oktober, skal jeg juble over å få feire dagen sammen med han og storebroren. Vi kan holde hender, vi, han skjønner det allerede, siden mamma “skal til doctor mc Stuffins!”
Jepp. This is me før narkoser og flyavganger. Nesten før bussreiser og bilturer også. Sånn er det når man elsker livet: man verdsetter det, og aller mest de man deler det med. Hvert sekund, alle minuttene og hver eneste time ❤❤❤
Denne bæreselen bar jeg lille Even i da han var baby, og nå fant jeg fram den før Solfrid fra Finnmark kom hit med sin lille Isak. I dag skulle jeg rydde den bort, men først ville Even prøve å sitte litt i den. 2åringen passet fortsatt fint som kengubarn, og siden han er pjusk og syk var det godt for ham å dingle litt foran mammamagen.
Det er rolige dager her oppe på Lykketoppen, siden Even er syk, og det eneste som skjer er kos med Even, skriving på skriveprosjektene mine, matlaging, husarbeid og enda mer kos med minsten.
Nå ligger han her klistret inn mot siden min. Han har sovnet i mammasenga som vanlig, og jeg føler meg som verdens heldigste. Mandag kommer Mathias også, og da kommer vi til å kose oss med høstferie.
Nede på kjøkkenet venter kopper og kar. Gulvet på stua er ruskete, og vi har litt rot her og der. Og så har vi hverandre. Og akkurat det er jeg så innmari takknemlig for. To små kropper som puster. To gutter fulle av liv.
Mine tanker går til et par jeg vet om, som sitter ved siden av ei lita sykehuseng og holder sin lille gutt i hånden. Han kjemper, den lille guttekroppen. Får behandling mot leukemi, og er like umistelig for dem som gutta mine er for meg. Du som leser dette; send dem et par varme tanker, er du snill. Barna våre er alt vi har, og jeg sender denne familien på St Olavs hospital gode tanker hver dag. Jeg ønsker at han skal bli frisk, så de kan ta ham med hjem til storebroren hans og leve et takknemlig lykkelig liv sammen.
Hver kveld er det bare såvidt jeg greier å rive meg løs fra den lille toåringen min når han har sovnet, og rusle ned i stua. Ungene mine er to vidunder, og jeg klarer aldri riktig helt å forstå at jeg skal oppleve noe så heldig og få være mammaen deres. De puster. De lever. Og det er alt jeg behøver. Jeg vet hva jeg har, og kommer til å gjøre alt for å ikke miste dem. Men noen ting rår vi ikke over. Derfor sender jeg i kveld varme tanker til to store og ei lita hånd på sykehuset. Må all verdens kraft være med den vakre lille gutten deres, og må dere fylles av styrke i pappahjertet og i mammahjertet. Til storebroren sender jeg en glad drøm i natt.
Velkommen til internett, her utropstegn blir til raseri, navnebruk til hersketeknikk, og smiley’s til tegn på et vennligsinnet utgangspunkt. Lite framstår som det egentlig er ment her inne, derfor tar det av i et eller annet kommentarfelt til enhver tid. Over hele kloden koker det. Alltid. På nett.
Her inne mangler vi flere vesentlige ingredienser i en kommunikasjon. Som mimikk, ansiktsuttrykk, blikk, kroppsspråk og stemmetone.
Som bildet over her, er det meste preget av filter og koder. Her inne kan du tolke ting akkurat som du ønsker. Du kan bestemme deg for at alle som skriver meningene sine går i forsvar, og du kan mene at det å delta i diskusjoner er dramasøkende. Her er reglene for clickbites noe annet for bloggere enn for andre mediakanaler, og her må man ta i betraktning at folk blir tusen ganger tøffere bak tastaturet enn om du skulle møtt dem på en restaurant eller en kafé.
Velkommen til internett. Her vil du møte folk som med glede leker dommere og som villig vekk banker hardt med klubba si. Faktisk kan vi virke som en dømmende dommer iblant, alle som en. Men mente vi det egentlig slik?
Du skjønner, i en verden hvor øyenkontakt, stemmetone, ansiktsmimikk og kroppspråk frafaller, må en nærmest forvente å bli misforstått. Også å selv misforstå.
Dette er tanker jeg alltid har i bakhodet som blogger. Ikke alle kommentarer når fram til meg, i og med at jeg har benyttet meg av kommentarfilteret, der mange ord ikke slipper gjennom til meg som blogger. Dette er ord jeg aldri ser. Men så når det fram en del skarpe kommentarer, som jeg bearbeider i mitt eget slags filter oppe i hodet mitt. Jeg kan ikke delta her i dette nettet av manglende kommunikasjonsingredienser hvis jeg skal ta meg nær av disse kommentarene. Tilogmed “Du burde dø” fra Bergen plaget meg ikke vesentlig. Jeg bare ga saken til politiet. Dessuten; burde vi ikke alle dø ved en viss alder? Nei, jeg tror ikke jeg ville tatt meg ut som 310åring. Altså, en litt “søt” fjortiskommentar for politiet? Vel, det er opp til ethvert demokratisk hode å tolke.
Jeg kan velge å jobbe som skribent på mange forskjellige plan, og siden jeg også er en blogger, har jeg lært meg hvordan jeg tenker rundt enhver dommerklubbe. Og lyden av den. Fordi jeg vet at andre også kan tolke meg slik jeg tolker andre internettbrukere. Utad er jeg sikkert ikke stort bedre selv. Uten øynene mine. Og stemmen min. For ikke å snakke om kroppspråket og mimikken min.
Det er ikke for å være noe slags mammapoliti. Ei heller for å komme med noe pekefinger. Men ærlig talt, Anne brith. Cut the crap. Nå skal jeg vel få kritikk for å ha overtolket klippet fra “Bloggerne”, men hvis du ikke vil at folk skal reagere, hvorfor da påstå at det innimellom er et “helvete å ha barn”? Jeg er sikker på det er mange som gjerne ville byttet med deg, og brukt en noe annen fremtoning til barna enn det du prøver å påstå er dine barn’s kreasjon av “et helvete”. For mange ville det vært rene himmelen å få være forelder.
I klippet http://m.side2.no/video/anne-brith—a-ha-barn-kan-noen-ganger-vre-et-helvete/3423377204.html får vi se at “du får sammenbrudd”, etter å ha gitt deg selv en blodsukkerboost på solo og sjokolade, gått rundt i huset og servert spørsmål og kryptiske beskjeder til barn som aldri helt get the point. Fordi. Vel. Prøv selv å get the point når forslag og spørsmål er det du har å forholde deg til. Dette er ikke hva jeg kaller et helvete. Dette er hva jeg kaller en mamma med pms som skaper et helvete.
Vi har alle slike dager. Men det er ikke ungene våre sin skyld, og det jeg ser på videoklippet er en mamma som ikke gjør nok for å nå gjennom konsentrasjonsboblene til barna sine. Kanskje med vilje? For å skape show?
Har du hørt om han som sparker deg på leggen i butikk-køa? Og så hisser du deg opp, før du snur deg og ser at det er en blind mann med hvit stokk som har kommet borti foten din. Dette med å dele ut hvite stokker til barn. Litt forståelse fordi de er barn.
Har du hørt om tydelige beskjeder? Det å ikke kakle rundt omkring barna dine som ei hysterisk høne mens de er i sin egen konsentrerte boble. Som i et TV-spill slik som din sønn i dette klippet. Han hører deg jo ikke før du setter deg ned på hans nivå og oppnår øyenkontakt. Er det så rart? Prøv selv å lytte til ei skavlebøtte mens du sitter dypt konsentrert med ei bok eller en telefon i hånda. It takes time. It takes time. Å komme seg ut av ei konsentrert boble for å lytte.
Du sier utydelig “Då foreslår e at du slår av det der spællet ditt…” og så forventer du at barnet ditt skal høre etter? Et forslag? Du kan ikke forvente at noen i det hele tatt skal gidde å “høre etter et forslag”! Da er det rom for andre forslag.
Dramatisk, teatralsk og manipulativt skaper du som voksen en situasjon å spille på, og så framstiller du det som at “det noen ganger er er helvete å ha barn” …og det på riksdekkende TV foran folket. Du åpner døren inn til din datter’s private rom med et kamera, og står filmende over henne med utydelige spørsmål, uten å sette deg vennlig ned på hennes nivå. Du beveger deg ikke inn i hennes verden med blikk-kontakt og gi en enkel og tydelig beskjed, men står over henne med et kamera som vil vise henne frem for hele verden som om alt dette kaoset er hennes feil.
Det er ikke mine barns feil at det innimellom er et kaos av “et helvete” her i huset. Da er det jeg som har gitt utydelige beskjeder, og glemt å dele ut hvite blindestokker til de små. Jeg forstår at du prøver å spille frem en situasjon som vi andre foreldre skal kjenne oss igjen i, og så provosere litt, slik du bruker. Men dette blir så innmari feil. Jeg hører du balanserer det hele ved å påpeke at det er din egen feil fordi du “alltid sier ja”. Så hvorfor sier du samtidig at det innimellom er et “helvete å ha barn”, når det i virkeligheten er slik at det på sånne dager som dette nok heller er et helvete å ha deg som mor? I et kaos av spørsmål og utydelige beskjeder og urealistiske reaksjoner, er det vi foreldre som er et helvete å være i hus med.
På slike dager sier jeg unnskyld til ungene mine. Jeg filmer dem ikke under utydelige seanser med hønekaklehysteri og forventer at de skal høre etter. Jeg iscenesetter ikke det hele for så å legge det ut foran hele landet de skal vokse opp i, framstilt som at barna er grunnen til et slags helvete. Jeg vet jo at det er ros som oppmuntrer til ønsket atferd, og ikke kritikk. Jeg har selv mye å lære som mor. Det har vi alle. Kanskje du også, Anne Brith?
Her i huset har vi også kaos noen ganger. På slike hormonelle dager er det faktisk barna mine som sliter litt med en utydelig og surpompete mamma. De kan bare skape et helvete her i huset hvis jeg lærer dem at det er ok å lage helvete. Men det er aldri, og kommer aldri til å bli, deres feil.
Som du kan se på linken, heter innlegget “Er det sant at ingen foreldre liker meg, og at de nekter barna sine å være sammen med meg?”
Kjære mamman som skrev dette innlegget. Nei det er ikke sant, kan du fortelle sønnen din. Noen foreldre liker ham akkurat som han er. Jeg er en forelder, og det kunne aldri falt meg inn å dømme en 14åring pgr av diagnosene asberger og adhd, samt de atferdsvanskene det medfører. Jeg ville invitert ham inn, gitt ham en kopp varm kakao og satt meg ned og pratet med ham. Her hos oss er sønnen din velkommen som bare pokker, og det mener jeg. Skulle ønske jeg var naboen deres. Mine barn og jeg skulle bidratt til å gjøre dagene hans lysere.
Jeg skjemmes på vegne av de foreldrene du skriver om, og kan ikke fatte og begripe hvor hjertene deres ble av på veien hit. Fy seg! Skamme seg! Jeg blir sint av sånnt!
Da jeg selv var 14 år var jeg hun med begynnende tendenser innen bipolar 1, uten at hverken jeg eller andre visste det. Jeg var styrt av impulser. Ja, jeg var hun som prøvde å provosere kateketen i konfirmasjonsundervisningen ved å rive papirene han delte ut i små biter, for så å kaste dem opp i lufta så de dalte ned over pulten. Ganske teit atferd med andre ord. Jeg var hun som kledde seg i rare klær, røyket og nasket i butikker for å tøffe meg. I ettertid vet jeg at mange foreldre dømte meg og så ned på meg. Jenta i klassen til barna deres, ja du vet; hun som var full for første gang som 15åring nede i sentrum av byen. Hun med den rampete stilen. 17 år gammel ble jeg båret over dørterskelen og innlagt på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg etterhvert diagnotisert med bipolar.
Tro meg, jeg blir svært provosert over alle disse latterlige foreldrene som diskriminerer din sønn på det groveste. De som holder ham utenfor. Mange av disse foreldrene kunne dessuten hatt godt av et kurs omkring hvordan barna deres kan være eksperter innen manipulering. Måten de andre ungene har framstilt sønnen din på, burde foreldrene grave litt i, heller enn å gå på limpinnen. Heller enn å la seg snurre rundt den berømte lillefingeren.
Men en ting bør de grue seg til, og med det sikter jeg til den dagen din sønn blir så stor at hans geniale evner innen original og kreativ tankegang trer fram, nettopp pgr av adhd og asberger. Jeg snakker om den dagen da han “endelig blir bra nok”. En stor oppfinner. En fantastisk kunstner. En kjent artist. Ja, la dem grue seg til den dagen de må innrømme at de kunne kjent ham, men ikke aner hvem han egentlig er. Fordi de var for uintelligente til å prøve å finne sannheten, men gikk på både limpinner og små lillefingre. Mens alle rundt dem ønsker seg en autograf av sønnen din, og du står ved hans side som stolt mamma; da kan de angre seg.
Tenk å være så lite smart, at de ikke har lært seg genialiteten bak diagnosene din sønn bærer på, men heller mobber og utestenger ham på en slik forferdelig måte som du beskriver. Jeg kan ikke respektere dette.
Vårt hjem er åpent for alle slags barn. Her har vi besøk av sinte barn, glade barn, aktive barn og stille barn, for ikke å snakke om ungdommer og voksne med diverse diagnoser. Eller folk uten diagnoser. Mangfold og nonstop. Hva er problemet med å være litt inkluderende?
Hvem er vel vi voksne til å dømme? Hvilken rett har vi til å anta uten å vite? Hva barna våre sier er en ting. Noen ganger er sannheten en annen. Når åtteåringen min klager på en medelev, prøver jeg å forklare ham tre ting. Nr en: han må ta en titt på sin egen atferd i samme slengen. Nr 2: kanskje medeleven han klager over ikke har det så greit. Nr tre: La oss invitere medeleven hjem til oss på god mat og lek!
Det er ikke lenge siden jeg oppdaget en mindre sjarmerende tendens hos en dame jeg kjente. Hun sa det rett ut, at hun mislikte den ene jenta som hadde besøkt den eldste sønnen min. Den snille jenta som nettopp hadde flyttet hit. Hun som så ivrig forsøkte å få seg venner.
Hun er ikke velkommen hit lenger. Og da snakker jeg om det voksne kvinnemennesket som fikk seg til å si noe så grusomt om et lite skolebarn. Jeg ønsker ikke slike holdninger i mitt nærvær.
Jenta? Hun er ofte innom og tegner små tegninger, leker med pusekattene og spiser glutenfri kake. Også når barna ikke er hjemme. For her i huset holder vi oss for gode til å presse barn og ungdom utenfor. Her i huset gidder vi ikke å falle på et nivå der man hever seg over andre. Ungene mine skal lære seg å respektere andre akkurat som de er.
Jeg håper de våkner, og begynner å inkludere sønnen din. Håper de skjønner hvor forferdelig sårende det føles for en ungdom, når verden ser ned på ham med hånlige blikk. En verden som heller kunne rakt ham hånden og invitert ham med.
Vi bare forflyttet oss fra barkrakken og over til en gjeng som på avstand ikke så ut som de fjortisene det nå ser ut til at de er. To av dem måler oss fra topp til tå, og han ene sier til den andre: “Javisst. De holder seg godt!”
Feministen på skulderen min vræler ut inni meg, men jeg sier det ikke høyt. Tenker: “Isj, de objektiviserer meg! Snakker om meg som om jeg er ei rumpe og to pupper. Som “holder seg godt” …iik!” Rasshylet i meg snur seg i sørpa, og roper ut tanker om rasshøl, oppe i hodet mitt.
Hva skjer så?
Jo vi forflytter oss raskt tilbake til barkrakkene våre, der det etterhvert ankommer noen menn. Tre mannfolk. Sørlendinger, hvorav han ene slentrer seg fra døra til baren med deeen rumpa, deeeet nydelige ansiktet, deeen tøffe hårfrisyren, og deeeee øynene. OhMyGod. Jeg mister haka mi og blir sittende og dra til meg blikket. Men jeg greier ikke. Pokker, for et perfect object han er. Jeg er i sjokk. Det er neeesten så jeg får trua på one night stands tilbake, og glir nesten av barkrakken. Skjerpe seg!
Tidligere på kvelden har vi damene sittet og snakket om hvordan vi rent undergrounded vet om enormt mange store og små størrelser her og der i denne lille byen, som vi har hørt andre damer fortelle om. Drittsekker, vi det? Nei, vi er damer, må vite. Det er visst andre regler for hukjønn sådan. Hvor tragisk er det ikke, når du synes størrelsen teller, og så er han råkjekk. Men du har hørt på børsen at han ikke er så …ja …så stor på det. Så du vurderer at det ikke er verdt det.
Før det har vi snakket om hvordan noen av oss flickorna synes arbeidsuniform på menn er mer sexy enn menn i dress. Jovisst blir mannfolkene om mulig enda mer objektivisert av oss damene, enn vi blir av menn. Det motsatte bringer frem feministkortet, og siden våre samtaler omhandlende menn pågår mer underground enn high sound, kan vi vifte med kortet anytime, og skvaldre i vei i undergrunnen. Om alt fra mannemager og manneansikt til mer private deler av det elegante hele. Hvis jeg var mann og hørte på dette fjaset våres, ville jeg ærlig talt fått prestasjonsangst. Sannheten er jo at mange av oss damene ble skuffet over fifty shades of grey, og at vi aldeles ikke vil kaste bort tiden på noe når vi egentlig ønsker mer spennende opplegg.
Javisst jovisst. Hvor uelegant er det ikke, når et rasshyl av ei dame klager på et rasshøl av en mann for at “han objektiviserer damene og vurderer henne etter utseendet”? Jeg er svar skyldig.
Vi kvinner er kvinner verst, hvorpå vi sitter og sikler, prater gossip om størrelser og vurderer øyne, hår, antrekk, vaskebrett, mage å ta i, fingersize og væremåter, hvorpå vi deler ut usynlige høyhoppepokaler som definitivt er både beryktede og gjeldende. Fingrene skal visst dessuten si oss mye om andre størrelser på mannekroppen, så der er vi observante.
Det er rett før det sprekker, I tell you that. Om en stund kommer vi ikke til å la være, men produsere blader mer tilpasset oss rasshyldamene som lengter etter helt andre forsider inne på Narvesen og 7-11. Vakre menn, vaskebrett (but not too much), mannemager som roper “ta i meg”, noe for enhver smak, arbeidsuniformerte objekter og alt det andre vi sitter her i undergrunnen og prater om. Objektet mannen prydende på forsidene av bladene? Nei takk, fordi da avsløres vi. Ja takk, for det vil vi ha.
For vi damene, vi prater. Og vi vurderer. Vi snakker. Og vi vaier med feministkortet og likestillingsflagget, tvert en stakkars mann piper ut om utseendet vårt.
Vi bør kanskje la likestilling handle om vesentlige ting som likelønn og herkseteknikker innen politikken. For akkurat hva angår objektivisering av kvinnekroppen, skulle man virkelig hørt oss damene dypt nede i underground low sound, hva angår objektivisering i 3Dform av herrekroppen.
Når du virkelig har kommet over en eks for lenge siden, og faktisk har det så mye bedre uten dette mennesket. Når du så synes å merke, at denne eksen din ikke helt forstår at du har det bedre uten vedkommende, men derimot ser ut til å innbille seg at du fortsatt er interessert i h*n. Det er hva denne teksten handler om. Det provoserende i en slik innbilsk eks.
Jeg har delt selve teksten inn i tre bildeframvisninger, og gjort den første presentasjonen like rotete som en slik situasjon kan være. For noen ganger vil du være venn med eksen din, ikke sant? Skikkelig kompis. Men det går jo ikke, når denne tolker ethvert vennlig tegn fra deg som “still going strong yeah”. Den andre presentasjonen er ryddig. For da har teksten kommet til det eneste ryddige en slik relasjon kan settes i, nemlig vennskap:
Ingen grunn til å være innbilsk dude, jeg er virkelig over deg for lenge siden, og kunne ikke tatt i deg med ei tang engang. Would’nt make me warm at all. Men hvis vi ikke kan være kompiser, så må jeg slippe å se deg så rottete høy på deg selv:
