Denne bæreselen bar jeg lille Even i da han var baby, og nå fant jeg fram den før Solfrid fra Finnmark kom hit med sin lille Isak. I dag skulle jeg rydde den bort, men først ville Even prøve å sitte litt i den. 2åringen passet fortsatt fint som kengubarn, og siden han er pjusk og syk var det godt for ham å dingle litt foran mammamagen.
Det er rolige dager her oppe på Lykketoppen, siden Even er syk, og det eneste som skjer er kos med Even, skriving på skriveprosjektene mine, matlaging, husarbeid og enda mer kos med minsten.
Nå ligger han her klistret inn mot siden min. Han har sovnet i mammasenga som vanlig, og jeg føler meg som verdens heldigste. Mandag kommer Mathias også, og da kommer vi til å kose oss med høstferie.
Nede på kjøkkenet venter kopper og kar. Gulvet på stua er ruskete, og vi har litt rot her og der. Og så har vi hverandre. Og akkurat det er jeg så innmari takknemlig for. To små kropper som puster. To gutter fulle av liv.
Mine tanker går til et par jeg vet om, som sitter ved siden av ei lita sykehuseng og holder sin lille gutt i hånden. Han kjemper, den lille guttekroppen. Får behandling mot leukemi, og er like umistelig for dem som gutta mine er for meg. Du som leser dette; send dem et par varme tanker, er du snill. Barna våre er alt vi har, og jeg sender denne familien på St Olavs hospital gode tanker hver dag. Jeg ønsker at han skal bli frisk, så de kan ta ham med hjem til storebroren hans og leve et takknemlig lykkelig liv sammen.
Hver kveld er det bare såvidt jeg greier å rive meg løs fra den lille toåringen min når han har sovnet, og rusle ned i stua. Ungene mine er to vidunder, og jeg klarer aldri riktig helt å forstå at jeg skal oppleve noe så heldig og få være mammaen deres. De puster. De lever. Og det er alt jeg behøver. Jeg vet hva jeg har, og kommer til å gjøre alt for å ikke miste dem. Men noen ting rår vi ikke over. Derfor sender jeg i kveld varme tanker til to store og ei lita hånd på sykehuset. Må all verdens kraft være med den vakre lille gutten deres, og må dere fylles av styrke i pappahjertet og i mammahjertet. Til storebroren sender jeg en glad drøm i natt.
Utrolig fin tækst♡ Føle det akkurat på samme måte. Æ e værdens heldigste som får lov å vær mamman te Elina mi♡ Å klare såvidt å løsriv mæ sjøl hver kveld.
Sende masse gode tanka te dæm på St.olavs her i Tr.heim. Utrolig vondt å hør om barn som e syk 🙁 klæm fra mæ
Kari Anne: Ja jeg blir starstrucked hver gang jeg ser på Mathias og Even. Det er utenkelig å skulle miste dem på noen måte. Slikt virker umulig å forholde seg til, så jeg fortsetter å sende gutten på sykehuset med familie; en usynlig god varm klem hver eneste dag.