Når du sender ungdommen din til skolen regner du med at det unge hjertet ditt blir godt ivaretatt i løpet av dagen. Også om han eller hun i utgangspunktet er et skjørt løvblad som trenger tilrettelegging for å klare å konsentrere seg. Eller oppmuntring og ros for å greie seg gjennom dagen i det hele tatt. 

 

Noen mennesker bør jobbe i millitæret. Andre i butikk. Mens noen få av oss kan arbeide med mennesker. 

 

Hun så ham i dag igjen. De stikkende øynene. Hun tenker at hun neste gang skal glo inn i dem til han ser bort, og hater tanken på at hun så bort først inne på butikken i dag.

 

Eminem synger inn i ørene hennes “Are you on the edge right now? I wish that I could say I’m proud! I’m sorry that I led you down.” Og hun vet med sikkerhet at læreren med de stikkende, narsissistiske øynene, aldri kommer til å beklage. 

 

Han hadde vært fin å ha i millitæret, men hørte ikke hjemme i regimet foran pubertale, usikre tenåringer.

 

Hege var et løvblad, og han var en farlig mann som ga henne engstelig hjertebank. Ingen visste enda, og minst av alle hun selv, at hun bar på gener med snev av sykdommen bipolar. Hege var skoleflink på barneskolen, og plutselig et virrvarr av fiasko på ungdomsskolen. Det var ikke det at mamma og pappa ikke prøvde. Nei, de stilte opp for hennr og ba rektor om at hun skulle få skifte klasse så jenta deres slapp den nedlatende behandlingen fra klasseforstanderen. For ungdommen begynte å bli både deprimert og med synkende karakterer. Som da læreren aldri tilkalte hjelp etter at hun hadde besvimt, ristet og vært grønn i ansiktet. Resten av klassen hadde litt av hvert å fortelle om da hun våknet på gulvet. Hege hadde falt med hodet rett inn i pulten til en gutt som satt bak henne. Skumle greier for en lærer å overse. Men han gjorde det, og hennes foreldre fikk aldri beskjed om mulig hjernerystelse. I stedet fikk hun ugyldig fravær hvis hun våget å dra hjem fra resten av skoledagen. Regimet var strengt. 

 

Tre år etter hun såvidt kom seg gjennom 9.klasse på Stokkan ungdomsskole, begynte ryktene å surre. Den kyniske læreren som systematisk hadde brutt henne ned og inn i depresjon over tre år, hadde i følge ryktene tatt kvelertak på en elev. Eleven hadde kalt ham noe stygt, slik ungdommer gjerne gjør når de blir utsatt for autoritære maktmisbrukere. Da hadde det kokt over en gang for alle for et voksent menneske som helst burde jobbet med ting. Eller mat. Eller noe som ikke har noe som helst med menneskelige relasjoner å gjøre. Hennes tidligere lærer tok kvelertak på gutten, og ble etterhvert sådan “tidlig pensjonist”. Det hele ble dysset ned med et foreldremøte i all stillhet, og individuelle avtaler ble inngått. Sa ryktene. Og elevene jeg møtte flere år senere. 

 

Ja. Vi var problembarn, som man kalte det på den tiden. Dersom ungdommer med gryende diagnoser i det hele tatt kan kalles “problembarn”. Ja, vi slet voldsomt med å i det hele tatt takle puberteten, vi som før i tiden kjente på det å være annerledes. Men å behandle ungdommer verre enn lorten på bakken, har aldri gitt særlig positivt utslag. 

 

For min del var det redaksjonen i Stjørdalens blad som ble redningen. De lot meg jobbe der og skrive reportasjer, og de ga meg tips og veiledende råd i forhold til skrivingen. Ikke at det noensinne ble nevnt av den gravalvorlige læreren min. En lærer jeg hver dag forsøkte å mote meg opp til å møte. Ei heller ga det noe utslag i norsk karakteren. Han kunne bare ikke respektere noe ved meg. Hat? Aner ikke, men det føltes sånn. 

 

Nå for tiden måtte han bare ha prøvd seg. Måtte bare virkelig prøvd seg på så mye som en saklig diskusjon både med meg, eleven han forsøkte å kvele, og alle de andre som har opplevd å bli mobbet av han. Læreren som hang oss ut foran resten av klassen de dagene vi ikke greide annet enn å skulke. Som skremte vettet av små bankende hjerter bare man rørte seg litt utenfor normen. Som laget dommedag hvis man skrev en uskyldig lapp i timen. Som tok kvelertak på en ungdom som ikke orket mer av sarkasmen fra en old fashion klasseforstander. For denne læreren hadde ikke peiling på empati i relasjoner. 

 

Fortidens skygge, du skal vite at jeg kommer til å se på deg til du ser bort. Hver eneste gang fra nå av. Jeg vet jeg så ned og bort da jeg så deg på 10årsjubileumet, og på butikken i dag. Men nå er det nok. Fra nå av skal du få deale med et blikk fra fortiden som du aldri skal få glemme, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi deg et like psycho blikk som ditt eget lynblikk. For innerst inne vet du det så godt; det du gjorde var komplett feil, og selv om de du favoriserte var såre fornøyde, skal jeg love deg at det finnes mange her i byen som hadde fått en helt annen utgang av ungdomstida si dersom man hadde sluppet å forholde seg til en miks av Stalin og Hitler. 

 

Du ødela mye for oss, men vi er tøffingene du aldri greide helt å knuse. Vi er blikkene i gågata som aldri viker, hver gang du prøver å rule den øyenkontakten. Vi er røttene du snubler i. Vi er den delen av fortiden din der du som lærer feilet grovt. Vi er geniene med diagnoser som ADHD, bipolar og scizofreni, som du forsøkte å drukne i sølepyttene med de spisse, fordømmende skoene dine. Vi er her, og vi ser deg. Vi husker deg. Tro meg, vi glemmer aldri aldri deg. Den eldre mannen som var så sjuk i hodet sitt at han gikk løs på tenåringer på forskjellige måter fordi han ikke eide grenser for seg selv. Bare grenser for alle andre.

 

Og vet du hva? Du kan ikke kontrollere oss lenger. Er det ikke kjipt, det? At du kan ikke stanse oss mer. Ikke stegene våre. Ikke livsgleden vår. Og ikke blikkene våre.

 

 

 

Lyktene brenner. Ding dong. Døren åpnes. Og der står en tre år gammel nylig to år liten gutt som ser opp på deg med store øyne og sier: “Kjaschj e’ kjeeeep.” Ved siden av står en flau mamma som leter etter et hull å synke stille ned i mens det hele pågår. En liten barnehånd får krafse nedi ei godteskål med innpakkede karameller, eller i løsgodteri med en skje, og i tillegg får han god hjelp av de som bor der på sin private ground. En privat grunn som vi nettopp har entret som om det var en selvfølge og komme her og komme her. Et bollefat. Trivelige damer som sier “ta to du”, og så tar han tre. 

 

Det er tillatt tigging for en kveld. En omdiskutert kveld.

 

Kjære alle lyktebrennere som tok imot min lille spente sønn og hans pinlig berørte mamma i kveld. Vi feiret Halloween bare vi to i år, og jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg har ledd så mye. For ingen sier “knask eller knep” søtere enn treåringen min. 

 

Men når vi surrer Halloween ned i sitt eget smør, er det en avtalt tiggerunde der tegnet i kode er ei lykt som er tent. Så tusen tusen takk til alle dere som tente lyktene for barna våre i kveld. Takk for tålmodigheten, og takk for at dere gidder. Ikke bare det, men dere synes ungene våre er søte. Så søte at dere vil gi dem en skikkelig spennende kveld med godterier som dere har brukt tid og penger på å handle inn.

 

Jeg blir så glad av å se 3åringen min så happy som dette. Ei dame i nabolaget her møtte vi da hun var på vei ut av bilen sin. Vi har aldri møtt henne før, men hun ba oss komme bort til huset hennes. Der lukket hun døren så minsten fikk ringe på og si “khjascj’e kjeeep”, og så kom hun ut med en godtepose. Det pøsregnet, og selv om min lille glade gogutt hadde regnjakke på, hentet hun en paraply og ga til ham. En blå en med liksomører på. 

 

På vei hjem så jeg gutten min smile i regnet, lykkelig over å bli behandlet som om han kun fortjente det beste, hvor enn han ringte på. Da trillet det et par rørte tårer nedover kinnet mitt. Ikke bare ville hun glede ham med karameller. Hun ville ikke at han skulle merke noe til at det regnet på sin aller første Halloween. Jeg gikk der som verdens mest lykkelige mamma og gråt gledestårer i Halloweenregn.

 

Takk, takk, så innmari takk til alle dere rundt omkring i landet med tålmodighet, energi og barnlig glede nok til å gjøre barna våre glade. Takk for at dere gidder, gidder og atter orker.

 

Varm klem fra ei som lover å alltid tenne ikke bare ei, men to og tre lykter på trappa si, hver eneste Halloween. Blant annet fordi jeg vil være akkurat så cool som dere er. Jeg vil også være sånn mot alle de fremmede barna som ding donger knask eller knep når høstkulda har satt inn i mørket.

 

 

 

 

Som Linda Vidala rapper om i låta “Emma”: “Dere skulle bare visst det som vi vet!”

Men noe kan jeg vel dele, hva? Som. Som hva?

 

Som at æ har tusen tanka på en gang, likt en parallell sang. 

Dæm si det e adhd

Men æ trur det e trønderen i mæ som råde.

 

Som at det er teit å hilse på nikk framover, når en helst bør sleng hodet bakover.

 

Som at man ble for sen te deadline klåkka too late, med en idé som va wasted in the wait.

 

Som “Ironic” med Alanis morisette, og “…all around” med Wet wet wet.

 

Som wolf on the wall street, gone like a Trønder in the heat?

 

Ja “sånn går no dagan”, dude. Itj for å vær rude,

men altså hey;

How to say?

I got the groove

and the crew

Cuz I’m a trønder

Dunder. I say dunder!

 

Tusen tanka, tusen tanka der oppe!

La mæ forklare, ikke be mæ stoppe:

Det går fortar enn lyset.

 Enn any shallow klyse.

Tusen tusen tanka

Som evige skavanka.

 

Æ bryr mæ ikke

Om dem kikke.

Dønn dønn dønn,

Don’t need no gun.

Æ e Trønder

And you’re all under

Trønder, trønder

gone all under.

 

Foten rister shake it

Dem si “calm a bit!”

Men hvorfor coole ned tankan?

Du veit, det bør være money i bankan.

 

Tusen, tusen av dem

Som å visp krem!

Men du bør

Stans før det blir te smør.

We need to move

Cuz we’ve got the f@#king grove.

 

Æ æ æ e trønder

And you’re all under.

Trønder in the house;

But you’re under like a ouse mouse.

 

Æ bryr mæ ikke

og dem e te å rikke

når æ ska ha “ja”

og dem si “tja”!

For æ e trønder,

og dem e all under

All gone under!

 

Jeg innrømmer det: min dialekt er ikke den jeg digger villest her i landet. Du skulle bare visst hvor trasig pinlig det kan være å snakke “æ” og “schjø” more than anyone else i hele verden. Når jeg blir sinna er jeg iallefall saved by Vesterålen. Da kommer det fram en slags nordlening i meg, dønn. Men å skrive trøndertekster, sånn ganske uten annen mening enn ment for rap; det er gøy!

 

Ha en dunder trønder kveld! Her på Lykketoppen har vi det ganske trønderkos nå 😉

 

 

 

Noen ganger i livet, kan man lene seg tilbake og nyte fruktene av alt man sådde i fjor. Jeg har en slik tid nå, der alt går min vei, og det jeg har jobbet for, gir fred, ro og harmoni. 

 

Det handler om menneskene jeg omgir meg med; og hvordan alle bånd gir mening når de er knyttet på en behagelig måte. 

 

Og det er en, han er ganske ny. En jeg ikke har kjent før på denne måten. Vi storkoser oss, og jeg nyter det faktum at det ikke er vinter i privatlivet mitt lenger. Nei, nå som vinteren kom snøende her i dag, entret sommeren inn i dagen min med humor, solskinn og munterhet. Jeg trodde jeg ikke ville ha noen nær meg ever again, men så tok jeg grundig feil. For det finnes en jeg gidder å spoone med. Kun en. Ingen andre tiltrekker meg.

 

En sjelevenn er en du bare dras mot, og hvis du nekter, kommer kulda til Narnia. Dersom du lytter til kropp og sinn, kan du danse i Narnias sommer intenst og med glede.

Nå som den første snøen har falt, er det min tur til å spise av sommerens frukter, og jeg fryder meg overrasket. For surprise surprise; man hadde ikke fryst til en kald stein-skulptur likevel. Og nå vil jeg bare enjoy that I feel alive, cuz it’s my life. 

 

Det er så godt å være fri i sin tiltrekning, og vite at den friheten respekteres. Det å gå ut på byen og møte masse coole folk, for så å snike seg hjem til en varm kropp fordi man aldri dro ut for å flirte. Man dro ut for vennskap, og snek seg hjem til elskeren sin for litt privatliv. Akkurat det gleder jeg meg til, for han er en ekte magnet.

 

Og det beste av alt; det er stor forskjell på en elsker og en kjærest. Anyway; jeg digger ham, akkurat sånn som han er nå.

 

 

2 hjem betyr barnefri annenhver helg. Så hva gjør denne barnefaren en lørdag han har begge barna? Jo, inviterer mamman på biffmiddag sammen med han og begge ungene hjemme hos ham.

Hvis man tenker etter, kan et godt foreldresamarbeid handle om å ta litt vare på hverandre i tillegg til det aller viktigste, som jo er å ta vare på de små. 

 

En glad pappa er en god pappa, og en glad mamma er en god mamma, er glade barn.

Siden vi kun vil det beste for ungene våre, ønsker vi hverandre bare godt.

 

For å glede barna hentet faren til barna meg i dag, og i baksetet strålte gutta om kapp. Det er uvant for dem å ha besøk av mamman sin i pappahjemmet, så dette gledet de seg til.

 

Nå skal vi kose oss glugg med biff og gorgonzolasaus, så dette blir et kort innlegg. Det kan jo hende barnefar trenger litt hjelp på kjøkkenet. Eller ikke. Jeg kjenner ingen som lager så god mat som ham. Jeg er en kjøkkentaper i forhold. 

 

God helg, over og ut fra oss 😉

 

 

Tenk å vise fram uferdig kunst. Here we go, dette er første gang jeg maler på så stort lerret; og jeg elsker det! Det er altså ikke ferdig enda, men jeg må bare fortelle om hvilken beroligende effekt det har å sitte sånn og male bilde og glass, mens jeg hører musikk.

 

 

Som typisk underdog fra gjøkeredet, skal det en del til før jeg rusler bort til hippiekontoret mitt og maler. Gammel vane vond å vende, og man forventer liksom ikke det store av seg selv. Men når jeg først har satt meg ned er det befriende. Det gjør ingenting at man undervurderer sine evner. Da slipper man å ever bli høy på pæra si.

 

 

Det er space kunst som kan gjøre folk i godt humør, jeg liker å lage. Noe som kan lyse opp sinnet, slik jeg selv har blitt dreven i å lyse opp mitt eget bipolare hue. (Det rosa bildet til venstre på veggen har lille Even 3 år malt. Det knøttlille bildet til høyre på veggen malte min far en gang i tiden.)

 

 

Drømmen er en stor varm låve sammen med en gjeng kunstnere. Noe kollektivt og positivt. Det hadde virkelig vært noe med et slikt mega atelier. 

 

Hva med DEG? Bor det en kunstner i hjertet ditt?

 

 

Jeg skjønner at du tror det kan være at du muligens kanskje har et problem. Men det er for pokker ikke mitt problem. Særlig ikke i det du ødelegger festen min med forsvarstalen din. Du synes det smaker godt med vodka. Du mener pils er deilig. Du drikker ikke så mye i den store sammenheng. Alkohol er sunt. Bla, bla og atter bla. I know I said it before, men jeg sier det igjen: jeg er så lei av å være freakshowet ditt, når du er den største freaken her. Kan du ikke bare holde kjeft?

 

Drikker du melk? Super du juice? Cola med eller uten sukker? Liker du vann? Smaker det noe av vann? Tisser du brunt sier du? Skal du da drikke mer vann? Liker du aspartamsmaken i lightsaftene? Hva synes du, skal vi snakke om noe mer INTERESSANT?

 

For det skjedde igjen: nok en gang var det en sutrete liten tassi som tok det personlig at jeg bare nevnte det: nei takk, jeg er avholds. 

 

Folk flest tror at jeg har blitt til en slags observant dommer med kritisk nese fordi jeg er edru til enhver tid. De glemmer 3 viktige faktorer:

 

1. Jeg glemmer ca omkring klokka midnatt at de rundt meg har drukket seg fulle, og skjønner det nesten ikke når de begynner å snøvle og snuble heller, hvor fulle de faktisk er. Fordi jeg ikke tenker over det, men har det morsomt selv. Plutselig husker jeg: “Ahaa han er full ja, det er jo derfor han ikke klarer å snakke der han står og sikler.”

 

2. Jeg er pretty high on caffein; altså jeg har drukket så mye koffein at jeg er i sprudleform selv. Ja, koffein står på ruslista når du er bipolar. Jeg blir svært hæppi av kaffe, og det går i ett oppi hodet mitt. Jeg har aldeles ikke lyst, mulighet eller konsentrasjon til å drive å bry meg med hva andre drikker og ikke drikker.

 

3. En av de viktigste grunnene til at jeg ikke drikker, sammenlagt med sykdom og medisiner, er at jeg rett og slett får det veldig kjedelig av å være påvirket av alkohol, i motsetning til kanskje nettopp deg. Jeg er annerledes. Jeg har det best på koffein, og føler meg ikke bedre enn deg selv om jeg er avholds og du ikke. Selv om du tror det.

 

Men jeg kan ikke snakke for mye om dette, tydeligvis, for da blir jeg pepret med forsvarstaler. Folk har behov for å forsvare det faktum at de drikker, nemlig, når de står ovenfor en som ikke drikker. Som om jeg noensinne tenker over hva i svarte fargeblyanter andre drikker og ikke drikker. 

 

Så. Må du ta det så personlig at jeg ikke drikker det samme som du drikker? Og tror du virkelig jeg med min ukonsentrerte koffeinhjerne går rundt og husker alt av din fyllekule, dagen derpå? Jeg blir også sliten dagen derpå, og du er ikke navlen i dagen min akkurat da, for å si det sånn. Det eneste jeg lett husker er dersom du oppfører deg som en usmakelig tassi høy på seg selv, ropende til meg midt i gågata så alle hører hvor fyllesinna du er på meg. Been there done that, og siden jeg aldri fikk noen unnskyldning, hører ikke vedkommende mer fra meg. Så jeg både husker og glemmer, jeg som deg. Bare husk en ting; ei lita greie: Du og fylla di er ikke senter i mitt univers, selv om jeg er edru.

 

Jeg har det mest spennende som edru. Og er det ikke derfor vi drar på fest; for å søke spenning? For min del innebærer det party, ikke å høre på alle grunnene til at du drikker alkohol.

 

 

Ååååå jeg drar meg i håret og huffer meg. Nei nei neiiii nå er det “barnefri”. Ja jeg vet jeg trenger det, men så er det ikke i det hele tatt det jeg har lyst til. Jeg vil bare kose meg med to heidundranes coole gutter i hus, og glede meg over hver eneste greie med dem. Smilene deres, de glatte kinnene deres, måten jeg kan stjele klemmer på, og de tar dem tilbake. Og jeg tar klemmen tilbake igjen. Og sånn fortsetter vi leeenge. Masse gode 3åringkoser og masse digge 8åringklemmer. Og nå må jeg savne dem helt til mandag! Grøss, gru og grussegrøss!

So what to do? Jeg har hatt så mange baller i lufta i det siste. Det har vært barnehage, feiring av 3årsdag, sosialt samvær på høyt nivå, operasjon, tannbehandling, skriving av reportasje for Bladet, maleprosjekter og hverdag med barna. Så jeg tenkte pusterom. Tenkte “nåh skal lufta gå ut av meg og jeg skal ikke legge noen planer at aaaall!”

 

Men nå er jeg mest gira på noe tull. Kanskje man skulle skaffa seg en morsom date, rett og slett? Sånnt har jeg ikke gjort på evigheter. Men hvor finner man en sånn da? For de datene jeg har hatt gjennom datingsider på nettet, de har vært hysterisk morsomme ja. Men ikke av riktig grunn. 

 

Det er ikke det at jeg er på leting etter en kjærest; men en gøyal kveld med en sjarmis mann. 

 

Så kjære leser; har du en date til meg i sjorteermet ditt? Han må ha sabla bra humor, ikke snakke stygt om xene sine, ikke blunke 50 ganger i sekundet mens han preker med heliumstemme, ikke drikke seg siklefull, og ellers være snill og grei. I buy my own coffée, og jeg danser ikke swing, men hip hop.

 

Vet du om en sånn en som jeg kan låne? 

 

 

Hun kan aldri dele min tro, og jeg kan aldri bli en del av hennes religion. I forhold til livssyn er vi enige kun når det kommer til en alkoholfri og nikotinfri livsstil, men jeg er om mulig enda mer ekstrem enn henne, fordi jeg ikke spiser unødig sukker og gluten heller. 

 

Hun er medlem av Jehovas vitner. Jeg er Helene. Bare Helene. Og Helene er aldri en del av noe hun ikke har tenkt ut selv, hva angår guddommelighet og åndelighet.

 

Hun tror på at hun skal vekkes til live etter døden, og en Gud som heter Jehova. Vi er venner, og vi respekterer grensene i vennskapet. Hun vet at jeg aldri i verden kommer til å takke nei til blodoverføring, og at jeg har mine tarotkort. At mine barn skal vokse opp fri til å bestemme sine retninger selv, og at jeg stødig i min private tro. Jeg er fri fra all religion.

 

Men venner. Det kan vi være. Så lenge hun respekterer meg, og jeg respekterer henne.

 

Er det mulig? Skikkelig i orden å være venner med noen fra Jehovas vitner som voksen? Ja definitivt. Vi kan ha lange og interessante samtaler, og jeg forsøker ikke å overbevise henne om at hennes tro ikke er riktig. Det har ikke jeg noe med. Hun kan tro på hva hun vil, og jeg kan tro hva jeg vil. Det er mennesket henne jeg liker å bli kjent med, ikke hvordan hun opplever sin tilhørlighet til gudommelighet. 

 

Fordommer florerer, men jeg liker å tenke sjæl. Hat og forakt er i mine øyne svært smittsomt. Men jeg er immun. Jovisst kan jeg være kompis med et medlem i samfunnets forhatte sekt. Det betyr ikke at jeg behøver å tro på det samme som henne. Det betyr heller ikke at jeg står i en posisjon der jeg har rett til å dømme henne. 

 

De som hever seg over andre er ikke stort bedre selv, enn de dem hever seg over. Gjensidig respekt varer så lenge den er gjensidig.

 

Ja jeg innrømmer med glede at jeg kjenner et medlem i Jehovas vitne, og at jeg digger å prate med henne. Jeg er oppvokst innen et helt annet livssyn, og er altfor preget av en mer humanetisk måte å tenke på, enn noen religion. Jul og påske feires med glede, men ellers holder jeg aftenbønnen min både privat og utenfor kirken. More like nøytral. Forever selvstendig.

 

Tenke sjæl. Man bør tenke sjæl. Og det gjelder ikke bare hvis man ønsker å holde seg unna religion, men også det å godta andre, selv om de skulle tilhøre en religion man er helt uenig i. 

 

Hun er ei snill og tøff dame som jeg gjerne tar en kaffe med. Mangfold og atter mangfold: la forskjellene blomstre og viske ut grensene mellom oss. Ikke så enkelt? Jo det er så enkelt som at hun hadde kuttet kontakt med meg dersom hun ikke respekterte mitt ståsted, som jo er langt fra deres ståsted. Eller omvendt. Dersom hun var av det slaget som ville overtale meg til å bli medlem, uten å respektere mine grenser, I would wave goodbye. 

 

Vi trenger ikke å vinke adjø. Vi kan drikke kaffe, snakke sammen, og unngå diskusjoner der vi vet vi er uenige. Synspunkter er en ting. Å messe for å overtale, noe ganske annet. Uansett kan man ikke hjernevaske en ferdig shinet hjerne. Jeg tok den rundvasken selv for lenge siden, så her finnes ikke et støvkorn å vaske bort. 

 

Jeg lover min pappa hvor enn han er nå, å for alltid holde meg til jul og påske, takke ja til blodoverføring, og forøvrig la all religion ligge i fred og ro. Han oppdro meg klokt, og jeg følger hans fotspor. Jeg ga ham et løfte en gang i tiden, om å for alltid være fri fra kollektiv samling av religion, tenke sjæl og bygge min egen tro. Det løftet må alle mine venner respektere, også de som velger å kalle det jeg kaller høyere intelligens, Jehova. Jeg tror på alt min far lærte meg, og med det har jeg kommet langt.

 

Vil vennskapet vare? Det vil tiden vise. Hvis jeg ikke er interessant å kjenne dersom jeg ikke joiner hverken sekt eller religion, da mister jeg også interessen for henne. Men hvis hun også senere respekterer den jeg er, standing outside, da er jeg all inn i vennskapet. 

 

Pappa måtte nemlig ha blodoverføring da han ble hjerteoperert på midten av 80tallet. Hvis han ikke hadde fått blodoverføring hadde jeg vokst opp uten far. Dette er et følsomt tema, da han var det snilleste mennesket i verden for meg. Pappa glemmer jeg aldri, og alle mine venner respekterer mine minner om en far som lærte meg stødige grunnregler i livet. Du pirker ikke i hjertet til ei ekte pappajente. Slikt kan få henne til å se rødt.

 

Aksept og respekt, de to ordene kommer man seg langt med, samme hva man velger å tro på. Og ingen, ingen, kan velge for deg.

Hva med deg? Kunne du valgt å være venn med noen fra en sekt eller en religion du selv aldri kommer til å dele troen på, hvis vedkommende respekterte dine grenser?

 

Jeg har landet i sofaen i stua, og kjenner hvor godt det er å være litt alene. Det er vel stort sett et behov jeg har ganske mye: å få puste ut all by my self. I dag har 3åringen min hatt fri fra barnehagen, og vi har vært ute på tur med ei venninne og barnet hennes. Vi har hengt med folk vi er glad i, og storkoset oss i hele dag. Sosiale. Det er det vi er. Så innmari glad i vennene våre, både ungene og jeg. 

 

Men alle har vi våre behov, og mitt er altså å trekke meg tilbake for meg selv og nyte litt ensomhet. Å la kattene hvile på magen min og bare la kjøkkenet leve sitt eget liv, slenge seg ned i sofaen og overse flekkene på stuebordet. Flekkene kan vente, mens jeg ligger her og glor på TV’n. Jeg vet at minsten fyller soverommet med søt liten guttepust når jeg skal legge meg, og alt er trygt og godt. 

 

Hva mer kan man ønske seg. En darling? Kjæreste? No way. How to say? Det er det absolutt siste i hele verden jeg ønsker meg nå. Jeg hadde takket nei til det, glatt. Det er jo så godt å ha det som jeg har det akkurat nå. Sist jeg prøvde, bare savnet jeg å være alene i stua mi, og lengtet etter alenetid så intenst, at jeg tror jeg skremte ham bort rent underbevisstisk. Som om det er et ord. Well. Kjæresteri og samboerskap er ikke noe for meg.

 

Om jeg savner å kysse? Dele spytt? Neeh. Akkurat nå ville det bare vært irriterende. Alt det andre? Nope. Det finnes butikker som selger alt du behøver, for å pakke det godt inn. Den gode samtalen? Jeg har det, med veldig mange. Satt til nærmere tolv i går kveld og skravlet den aller beste prate med herlige Siri, en god venninne av meg. I dag hadde jeg flere fine samtaler også. 

 

Kjæreste? Hva er det egentlig? Jeg er glad i så mange, men det er jeg selv som er min egen aller beste venn. Jeg funker best med å bo alene med barna. 

 

Aaah, dette singellivet er digg digg digg.