-“Alle som har en grunn, slipper unna. Har du vondt i ryggen, er nyoperert eller sliter psykisk, kan du dokumentere det, og slippe unna med det. Det eneste du ikke slipper unna med, er hvis du er lat!”
Hilde Marie (19) er alenemamma til en toåring, og oppvokst på en gård der hun måtte hjelpe til. På skolen har hun alltid valgt å være flink.
Hun forteller om en hverdag der hun står opp kl 07.00, finner en dynge med klær til sin sønn og en klesdynge til seg selv på badet, en pose med skifteklær til barnehagen i gangen, og to ferdig smurte matpakker i kjøleskapet. Alt er nøye forberedt.
-“Hver morgen kl 07.30 kjører jeg en sur 2åring til barnehagen. Så møter jeg opp på skolen kl 08.05.”
Hun er alltid tidsnok. Aldri sen.
-“Jeg hører andre på min alder klager. De snakker om hvor trøtte de er siden de var oppe og spilte dataspill til klokka ett natta før. Andre sutrer over at de er slitne siden de måtte jobbe etter skolen i går.”
Men hun vet at han som spilte dataspill til over midnatt hadde valg han også. Akkurat som henne, da hun valgte å bli tidlig mamma. Og hun som klager over at hun må jobbe i tillegg til skolen, stod opp til frokost ferdig påsmurt av foreldrene sine. De andre ungdommene skal hjem til ferdig laget middag, og kan minnes at en av dem snakket om en lørdag han måttet lage middagen selv.
-“Jeg vet om ungdommer som bor på hybel der foreldrene kommer og vasker klærne deres. Jeg mener i det hele tatt at det er urovekkende at det finnes 20åringer som hver dag kommer hjem til ferdig middag og nyvaskede klær.”
Hun hører dem forteller om alt dette. Og det får henne til å tenke på sin egen hverdag. En hverdag hun elsker, og som hun trives med.
-“På skolen kan vi få 20 oppgaver. Vi kan velge å gjøre dem på skolen eller ta det som blir igjen som lekser.”
Mens andre elever velger å skravle bort tiden på skolen, jobber den unge mammaen iherdig for å gjøre seg ferdig på arbeidsstedet sitt; nemlig skolen. For hun kjenner sin hverdag. Hun skal hente kiden i barnehagen kl 15.20, og så skal det lages middag.
-“Jeg drar hjem hver dag med en sur unge og lager mat. Klart det. Han må ha mat, og han må ha variert kosthold. Nå høres det ut som om ungen min alltid er sur. Men han er kjempesnill. Det er likevel storjobb. Du vet, når en toåring skal spise ris, så prøver han å putte hele neven med ris inn i munnen. Da må det støvsuges etterpå.”
Fra kl 18.00 til kl 19.00 er det mor & sønn-tid. Da hender det seg Hilde tar med seg minsten på lekeplass, eller rydder rommet hans med ham. Dagen er ikke over når klokka er 20.00 og gogutten sover, er det jobben begynner. Da er det husarbeid for full guffe, forberedelser til neste dag, og å legge seg tidligst mulig for å skaffe seg nødvendig med søvn.
Hun har innsikt rett inn i en verden man kan kalme ungdomsbobla. Og det hun kan fortelle om, provoserer henne. Fordi både gameren og hun som klager over sidejobben, klager over ting som får henne til å måpe. Og nå skal det i tillegg klages over en fraværsgrense som tross alt inneholder detaljerte regler om unntak, mens hun selv liker utfordringer, jobb og ansvar. Livsgleden lyser av den unge jenta, som tidlig i livet tok ansvaret som mamma på strak arm.
-“Hvordan tenker du det kommer til å gå med disse ungdommene den dagen de skal ta slik type ansvar som du er vant med å håndtere, Hilde?”
-“Jeg tenker både og. Det er et naturlig gen dette med å bli foreldre. For noen kan det gå kjempebra, mens for andre kan det bli nedtur og sjokk bare det å måtte kjøpe sin egen bil…
.. og å finne ut at koppene ikke går av seg selv til oppvaskmaskinen.”
Dette innlegget er å regne for å være det motsatte av reklame, og selv om enkelte produkter er nevnt, er jeg ikke sponset. Mange av mine anbefalninger vil heller gi deg bedre råd enn å få deg til å åpne lommeboka. Mye av det som står her vil spare deg for enorme og unødige pengeforbruk. Det er dessuten en del av dette som er allmenn velkjent fra før, men jeg kan bare ikke få fullrost effekten av det hele bildet av alle tiltakene satt i sving samtidig. Jeg er 37 år, og på bildet over er det ikke brukt noe slags filter eller justeringer, kun blur i bildekanten som ei slags ramme. Jeg har alltid kun vært gjennomsnittlig, og ingen skjønnhetsdronning. Det er heller ikke viktig for meg. Jeg har aldri gjennomført en skjønnhetsoperasjon, og aldri tatt botox eller noe annet i den gata. Det er fordi dette med skjønnhet ikke er så viktig for meg, siden jeg ikke lenger ønsker meg en partner. Jeg er altså ikke på konkurransemarkedet, og anser det som viktigere at mine egne øyne virker som de skal. Jeg skal se verden. Det er ikke så nøye om verden ser meg. Men jeg ønsker å se frisk ut. For jeg er ikke helt frisk, men lever med en sykdom jeg står på venteliste for å få kur mot. Dette har lenge gjort at jeg gjør alt for å se friskere ut enn jeg er. Og på veien hit fant jeg ut mye som jeg gjerne deler med dere.
Mine råd for et friskt og ungt utseende er en coctail bestående av disse boostene:
– Kutt ut så mye sukker som overhodet mulig og bli kjent med erstatninger som tagatesse, sukrin og stevia. Sukker er for huden din like krise som om du skulle røyket sigaretter, hørte jeg en gang i tiden. Nå vet jeg av erfaring at dette stemmer. Jeg har både kuttet ut nikotin og sukker, og kjenner de trappetrinnene godt. Huden er nå i en helt annen etasje.
– Begrens inntak av gluten, siden gluten kan oppføre seg limaktig i tarmene dine, og begrense ditt næringsopptak. Litt gluten innimellom, kunne det funket for deg? Kunne du for eksempel heller eltet sammen like deler linfrø, sesamfrø, chiafrø og solsikkekjerner, en ts salt og litt vann, strøket det utover bakearket, og strødd over litt revet ost, heller enn å spise brød? Og kunne du baket de deilige kakene til meglerfru1, og så oppdaget en spennende verden av oppstrammende livsstil og mye bedre mat enn du spiste før? Tror du at det å prøve denne livsstilen et par måneder kunne vært interessant? No one has to know, og så slipper du annet enn å nyte deilige knekkebrød, kaker og middagsretter, i fred og ro. Aldri sulten, alltid fornøyd.
– Røyker du? Hva med å slutte med Easywaymetoden til Allen Carr? Jeg har levd røykfri i 10 år nå, og nyter hvert sekund uten giftpinnene. Ikke en eneste sprekk. Ikke en eneste nedtur. Bare opptur. Ja, det ER mulig å slutte jublende, uten å legge på seg og uten å bli sur som ei potte. Hva vet du egentlig om nikotinavhenginget? Kan det hende du er lurt opp i et hjørne av tobakksindustrien, i et sammensurrisarium av falske rykter? Vel, ja, hvis du fortsatt røyker, skynd deg å lese deg opp, alt står i boka “Endelig ikke røyker”. Du behøver ikke å slutte å røyke for å lese den, men skaff deg denne vitenskapen, nå.
-Vær smart og åpen for å lære når du velger kremer, øyekremer og andre skjønnhetsprodukter. Følg med på helsekontrollen, TV2 hjelper deg og andre produkt tester. Kan det være at den billigste er best? Den lyseblå kremen til Garnier er rimelig, og kom best ut i test av ansiktskremer hva angikk blant annet evne til å gi fukt. Soft style shampoen til rundt tieren vant også tittelen som best i test. Ikke la deg lure. Det du trenger er kunnskap, og du er omringet av kunnskap på internett. Selv liker jeg å følge med på apoteksalg når det kommer til øyekremer. Jeg har nemlig hørt at det kan være lurt å variere disse kremene, så jeg kjøper den jeg finner på salg der og da. I det jeg følger salget, unner jeg meg også ansiktsmasker og iblant serum. Men jeg følger altså lommebok og salg. Ikke la deg lure, når det kan hende noen av de beste produktene er de rimeligste.
-Ser du sinnarynka mi? Jeg ser den, og aksepterer den. Linjene på sidene i pannen min også. Senk forventningene dine et par hakk. Hvem er du her for og hva gjør du her? Er du på utstilning? Hva med å akseptere naturen, og omfavne de første rynkene? Og så tar du hintet naturen gir deg med den rynka, ikke sant; du slutter å røyke, slutter å hive innpå med sukker, og…
-…hva med å prøve en periode på 3 mnd uten alkohol? Glem alle dyre rynkekremer og alle kostbare krukkemasker: etter 3 mnd uten alkohol kommer ditt sanne jeg frem, og du kommer til å gløde. Ingenting funker som avholdenhet! Og du vil føle deg som rene regnskogen av fukt og sunn drikke.. Men unn deg litt koffein, det vil sette fart på systemet og sørge for å holde øynene dine mens du lever. Det er jo derfor du er her, for å være våken og få med deg livet.
-Innimellom riktige doser med søvn, skaff deg en avslappet holdning hva angår selvtillit. Dette området berører også duft og sikkerhet mot svette. Hva med å teste ut den spesielle men dønn effektive deodoranten Yerka? Den forvandlet livet mitt. Jeg kunne ikke stole på når neste svetteflekk dukket opp under armene, og hadde stort sett sorte og ellers mørke klær. Dette begrenset meg. Hemmet meg, rett og slett. Nå har jeg brukt Yerka i ca 6 år, og har eliminert en anspent del av min hverdag, til en fargerik garderobe, deilige dufter og null svetteflekker. Når det kommer til duft; Mine yndlingsparfymer er den billige vaniljeparfymen til Hennes og Mauritz, og de mer kostbare Lolita og Hypnose.
-Drikk grønn te, og hvis du gjør det, pass på å få i deg enda mer vann enn da du ikke drakk grønn te.
-Tren. Gjerne gratis trim i form av jogging utendørs med musikk på ørene. Ikke jogg på deg idrettskade på asfalt slik jeg gjorde et år. Husk mykt underlag, som stier og kunstgressbaner. Du trenger ikke sette lista så høyt. Etter 20-30 minutter har kropp og sinn fått utbytte av oksygen og et par frigjorte stoffer i hjernen din. Husk å snakke positivt til deg selv foran speilet etter dusjen. Du er rå. Akkurat som du er. Det handler om action. Og det å gi deg selv litt stoffer i hue som booster lykkefølelsen din. Tenk ikke over om det er så innmari lenge og effektiv work out bestandig. Det vil tidsnok komme dager da du får lyst til å løpe fortere enn vinden.
– Det er lite som vil gjøre så store underverker på utseendet ditt som selveste ungdomskilden “lykken”. Gjør deg selv GLAD, og tillat deg selv å blomstre. DU bestemmer i ditt liv, og hvis DU bestemmer det for at fra nå av skal alt bli bra, well then you’re the boss. Jeg har skrevet flere innlegg om hvordan en kan booste sin egen lykkefølelse, blant annet dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html. Hva lykke har med utseendet ditt å gjøre? Everything, my dear.
Jeg har altså vært røykfri i 10 år, totalavholds fra alkohol i 10 mnd, pluss i 2 år før det, og jeg innførte et kosthold i januar 2017 som innebar å bytte ut sukker med tagatesse, så og si fjernet all gluten, ris og potet, og i det hele tatt å holde karbohydrater helst under 7. Jeg er superflink på mitt eget kosthold, og vet akkurat når det er på tide å skeie ut med noe potet, litt gluten eller en milkshake. Balanse. Tilogmed da tenker jeg over hva jeg putter i meg. Jeg bytter ut melken med fløten i den milkshaken, og bruker smak med mindre karbs. Inad og ut, ikke sant. Jeg blir det jeg spiser.
Slapp av, og bli din egen aller beste venn nå. Mediter og ta i bruk mindfulness for alt det er verdt. Du er ikke her for at alle skal drive og glo på deg som om du er verdens navle. Dette livet ditt, det skal jo leves også. Bli glad i deg selv, og ha tillit til forandring. Det er meningen du skal forandre deg, og det er du selv som skal være fornøyd. Ingen andre enn du selv. Du skal gå imot strømmen og vasse i dine egne retninger og vassdrag. Skaffe deg glød ved å kjenne på spenning og engasjement. Spise det du vet er bra for deg, og lære så mye om det som ikke er bra for deg, at du dropper det. Har du hårkrisetider? Vel så la det gro ut. Alt er i forandring, til enhver tid. Aksepter at ikke alt er perfekt, på veien mot det som er friskere og vakrere enn noensinne før. Ta den tatoveringen, ta den piercingen, farg det håret ditt i den knallfargen din, det er din personlige pynt på veien mot ditt hele.
Og de andre? Du hører dem piper for enhver forandring du foretar deg. Noen er positive, andre negative. La dem mase om sigarettene sine, drinkene sine og de proppfulle kakene sine. La dem klage over trening og ufarligjøre sukkeret og glutenet sitt så mye de vil. De forventer å bli respektert for sine holdninger, og da kan du i ditt stille sinn kreve like mye respekt for din nye livsstil. Det er i alle fall ikke DU som kommer til å angre om et par år. Kjør på. Skaff deg spennende nye marker å dyrke dine bønner i. Velg regnskogen foran uttørret grunn, og bestem deg for å svare dem smart når de begynner å kommentere forandringen din. Lykke til, og ta gjerne kontakt hvis du undrer på noe, så er jeg her.
Den viktigste jobben aleneforeldre har, heter foreldresamarbeid. Ja, er det noe pappan til barna mine og jeg har jobbet mye med, så er det dette foreldresamarbeidet. Selvfølgelig har vi også vært hund og katt, og det har ikke alltid vært like enkelt å samarbeide. Vi måtte lære oss å fokusere på ungene, og stole på at den andre foreldreparten ikke var ute etter å gjøre ting vanskeliger for en. Det krevde ny selvinnsikt, rom for ny tillit og tilsidesetting av egoene våre. Alt i alt er vi jo i utgangspunktet et sett kompiser som liker å prate sammen.
Akkurat nå er begge kidsa her hos meg, og høstferien startet med at barnefar kjørte meg til lege for å bytte bandasje etter operasjonen i magen for en uke siden. Jeg fortalte hos legen hvordan jeg gledet meg til å dusje. Endelig. Med den nye bandasjen skulle en dusj bli digg. Sykepleieren så på meg og ymtet frampå om ikke jeg kunne vente enda litt lenger med den dusjen. Litt “tidlig” enda. Jovisst. Jovisst. Barnefar kjørte oss på butikken og til apoteket. Jeg tenkte, skitt au, to sånne bandasjer i reserve fikk holde, og undervurderte lengden på operasjonssåret så det sang etter meg.
Noe annet som sikkert sang etter meg da jeg hentet minsten i barnehagen i dag, var vel en eim av noe ikke helt bra, ettersom jeg var inne i dag 6 uten dusj. Det er ikke alt en vaskeklut greier å få frem av fresh feeling. På vei hjem gikk jeg og filosoferte. Trodde jeg virkelig at alle de fæle eimene jeg har kjent etter folk på busser og tog, er noe de kjenner selv? O skrekk. O gru. O dusj. Oh no, han var sikkert ikke forkjøla og snufsete han pappan som henta han andre kiden i barnehagen i dag. Han snufset nok desperat fordi han. Kjente. Meg?
Etter middag. Før dusjen. Jeg lå på sofaen og fantaserte omkring hvordan den dusjen skulle kunne la seg gjennomføre. Den skulle vel holde den bandasjen. Jeg dusjet og dusjet. Holy mother for en god dusj! Etterpå rev jeg av bandasjen i den tro at noe fukt hadde sneket seg inn på festområdet der nede uten billett. Fukt ingen adgang, nemlig.
Det var da jeg oppdaget at det var på tide å ringe sykehuset.
-“Æ har itj nok bandasje.”
-“Neivel. Æ kan itj akkurat bring det te dæ heller da!’
-“Du trudd æ trudd det ja? Vel, æ mått jo start en plass. For æ MÅ vit: MÅ ha på bandasje, sant?”
-“Ja det må du.”
-“Dasså. Takk!”
Jeg fortsatte ringerunden, og den første som ringte tilbake var pappan til barna mine. Han nølte ikke et sekund. Selvfølgelig skulle han dra innom apotek og kjøpe både tett bandasje og teip til meg. Vipse? Nei det kunne jeg gjøre senere en dag.
Ja. Vi har det sånn at vi stiller opp for hverandre hvis det trengs. Låne penger? Ok. Låne noen dager ekstra med barna her og der? Ok. Og nå i dag kom han altså kjørende fra nabokommunen med bandasje og teip til meg, og lollipops og juice til barna. De er trygge på vårt samarbeid, og vet at mamma og pappa er venner. Vi har for vane å snakke positivt om og til hverandre foran ungene, og vi merker at de kjenner på tryggheten dette gir. Her eksisteter ingen bitter stank fra fortiden. Det er så godt for ungene å høre positive greier om pappan sin. Det gleder meg å glede dem med positive nyheter om faren deres. Som at pappa er verdens snilleste pappa som kommer en tur med bandasje til magen til mamma. Eller generelt skryt som “tenk at pappa laget barnerom i huset han bygde, til dere begge da gutter, det betyr at faren deres elsker dere til månen og tilbake igjen!”
-“Vær stolt av pappa, gutter!” “Ok mamma.”
Det finnes mange slags foreldresamarbeid der ute. Jeg har selv vært vitne til elendige forhold der all kommunikasjon går gjennom barnet. Og ja, et barn er et barn til det er myndig. At ungen er 14 år er ikke ensbetydende med at barnet er klar til å være selve talerøret mellom en far og en mor som nekter å prate med hverandre. Hvor overtok egoet? Når forsvant fokus på barnet? Ungen din kommer aldri til å ville være ansvarlig for kommunikasjonen mellom deg og den andre foreldren. Og du kan være så bitter blame it som du bare vil: det er ikke kiden sin skyld hverken at kiden ble født eller at du ikke greier å bli voksen og ta ansvar.
I begge sønnene mine bor store deler av pappan deres. Så fint! Håper kunstneren og naturelskeren i ham har fått plass. Og hans evne til å lage god mat, samt den delen av ham som kan dette med dyr. Jeg kommer ALDRI til å synke så lavt som mor, at jeg noensinne nevner en eneste negativ ting om pappan til ungene mine, til dem eller andre folk. Han er fredet, siden han er far til mine barn. Og ikke bare derfor, men også fordi han takler oppgaven suverent.
En superpappa, det er hva pappan til barna mine er. Og hvis han en vakker dag finner seg en superstemor til gutta mine, skal hun behandles med respekt hun også. Jeg ville gitt henne en klem og bedd kidsa lete etter det positive i henne. Akkurat som jeg ber dem lete etter det som er bra i pappan sin.
Foreldresamarbeid er ikke så vanskelig som vi trodde. Når man reiser seg og børster støvet av alt som gikk i grus, kan man finne vennskap laget av gull, og intensjoner om respekt og forståelse. Hvis man tenker seg om, kommer man nok alltid til å respektere det mennesket som preger barna sine i aller høyeste grad like mye som en selv. Og alle kan gjøre feil. Tilbake står gener og arv. Miljøet kan begge parter pynte litt på med tilgivelse og raushet, så barna står på trygg grunn.
Takk til Tore superpappa, det er enn fryd å samarbeide med deg, og gutta digger pappan sin!
Jeg nyter klangen i inant trønder-dialekt i det taxisjåføren slows down for å se nærmere på hva enn det er hun klager på. Vi er i nabolaget rundt der jeg bor, og hun har kjørt en nyoperert meg hjem fra Levanger sykehus. Jeg må nesten spørre henne hva det var hun reagerte sånn på, og får til svar: “Det va bættre mæ nån som hadd HÆNGT OPP en sånn der HOINNBÆSJPÅSSÅ! Oppi ei teill, liksom!”
Hun hadde altså fått øye på en hundebæsjepose fylt med dritt, hengt opp i et tre! Yes! Endelig! Jeg trodde det bare var jeg som reagerte på dette merkelige fenomenet. For hva er greia med drittposer opphengt i busker og trær, ved turstier og fortauskanter her omkring? Jeg tenkte det var en smart mening ved det hele og at jeg burde holde mitt blonde hue lukket ved munnen.
Akkurat som når jeg spekulerer i hvorfor ikke hesteeiere må stoppe, ta fram spaden og søppelposen, og ta med seg hestemøkka hjem til stall, hus eller hytte. Da tenker jeg det er noe som jeg ikke helt har skjønt enda. At hestemøkk er mer bærekraftig i naturen enn hundebæsj. Men hva med kattebæsj? Kan de ta på seg bootsen og plukke opp etter seg selv, vel og merke etter å ha gravd det ned og opp igjen?
Tilbake til disse søte små posene. Er det ikke meningen at man skal ta med seg hundebæsjen hjem eller? Til hvilken logisk grunn henges de opp i busker og kratt? Er det litt sånn: “Versegod, her er mitt bidrag til gjenbruk, vennligst finn opp noe du kan skape av hundebæsjen til mennesket’s beste venn, and be greatful! (Greatfull eller greatful?)”
Eller er det litt sånn dogowner crime: “Ædda, bædda og æddabædda, jeg vet du har unger som kommer til å plukke ned denne hundebæsjeposen og kanskje fikle litt med bæsjen til hunden miiiin!”
Eller kommer en god gammaldags møkkatømmer etter dem en dag i uken per hest og kjerre, og rett og slett plukker opp etter dem til det riktig oser av veldedighet over en haug av poser på kjerra? Eller nedbrytes møkka raskt i den posen, og faller ned til bakken som gjødsel om noen måneder?
Kan noen komme med det store smarte logiske svaret på påsså-mysteriet?
Jeg sier som taxisjåførdama fra Levanger: “Dæsken! Pinadø itj bærre mæ som hi reagert på dein hængan påssån heill nu nei!” (=Djevelen! Søren ikke bare meg som har reagert på den hengende posen heller nå nei!)
Han tegner med spritusj på magen min. “Sånn” sier han, før han tegner enda ei linje litt lenger opp mot navlen, og sier: “Nei, sånn! Vi tar litt mer!”
Sykepleieren som snakket med meg før kirurgen kom inn med tegnesakene sine, fortalte at han er like dyktig som en kosmetisk kirurg. Jeg legger merke til at det er de som er opptatt av at arret kommer til å bli pent, ikke jeg. For min del kunne de godt tatt bort litt av puppene mine også, så ble de lettere å bære.
Nei, jeg må nok skuffe dere. Det var ingen skjønnhetsoperasjon. Ikke på denne bloggeren.
Det var fare for at det med tiden kunne oppstå Intertrigo i keisersnittarret. Intertrigo er en betennelsesreaksjon i huden på steder der hud ligger mot hud. Det røde utslettet er utsatt for å bli infisert med sopp eller bakterier, noe som forverrer tilstanden.
For min del så det ikke pent ut fra før; og jeg tenkte det nesten kom til å se verre ut etterpå. Men jeg har blitt behandlet med respekt, og legene og sykepleierene har tenkt at resultatet også skal se pent ut. Dette var en del ved det hele som jeg altså ikke tenkte over. Jeg forventet ikke at det skulle være viktig for kirurgen hvordan resultatet ble seende ut etter et nødvenlig kirurgisk ingrep som dette.
Jeg mener ikke å være kritisk innstilt til de som gjennomfører plastisk kirurgi; og jeg har kun argusøyne rettet mot reklamebransjen. Jeg synes ikke det er riktig av bloggere å reklamere for plastisk kirurgi ovenfor ungdommen som gjerne leser blogg. Hva man velger å rette på her og der er vel helt ok, så lenge man ikke påvirker fjortisene. Selv fikk jeg denne operasjonen dekket av staten, da den var nødvendig for livskvaliteten min. Det gjør ikke mine grunner til valget bedre enn andre sine grunner. Men jeg ville ikke delt det her på bloggen dersom grunnen var skjønnhet. Ved en skjønnhetsoperasjon ville jeg ikke at mine yngste lesere skulle påvirkes til å tro at det hele er hverdagslig.
En operason er i seg selv ikke hverdagslig; men krever tid og krefter av livet mitt. Og snart behøver jeg ikke bekymre meg mer for intertrigo. Jeg går framtiden i møte med en bekymring mindre, og er takknemlig ovenfor helsevesenet i landet der jeg bor. Norge, du gjør virkelig ditt beste.
Hvordan det føles? Når man er pakket inn i et teppe lagd av gode venner? Det føles more than good.
Alle som kjenner meg vet at jeg er bortskjemt. Jeg har venner som alltid er der for meg, og som aldri ville svikte meg. I går var det min kjære venn Siri som tok over styringen litt, når både barna og jeg trengte det som mest. Jeg er elendig på å si fra når nok er nok, eller i det hele tatt kjenne at nok er nok, og tror som regel at jeg greier mer enn jeg gjør. I går var jeg i ferd med å stupe av utmattelse, og Siri forklarte meg at det var helt ok å spørre pappan til barna om ikke lille Even kunne komme til faren han også. Hun tilogmed kjørte oss til barnefar; for så å kjøre meg til legevakt for en sjekk der.
Det blir mye lettere for meg å ta imot begge barna i morgen, og resten av uken får vi besøk av flere gode venner og slektninger. Jeg vet ikke om noe som varmer hjertet mitt mer enn barna mine og gode venner. Og tenk, Siri er faktisk gravid, og bærer på ei lita pie. Sitt barn nr to. Jeg ville aldri funnet på å spørre henne om hjelp nå. Men for tenk; denne dama Siri that is; er ikke den som svikter når det gjelder. Selv når hun selv kunne behøvd et teppe og en kopp kakao. Kan du hilse henne fra meg, Fredrik, (som er den vordende pappan,) med et slikt teppe og noe varmt å drikke?
Noen ganger ser vennene mine det jeg ikke greier å se selv. Snille som de er; bruker de gentle tid på å pakke det pent inn, men når det når fram til meg skjønner jeg hele bildet mye bedre. At det er ikke alltid det er meningen jeg for enhver pris skal være perfekt mamma. At noen ganger må jeg legge inn årene og ta et par dager fri fra alt.
Det er 4 dager siden en dyktig lege opererte magen min pgr av to keisersnittarr som viste seg å ikke funke som de skulle, og jeg gleder meg barna kommer hjem i morgen. Gleder meg til legen skal skifte på såret, så jeg kan få tatt meg en real dusj. Ellers tror jeg ikke kidsa har vondt av en turbomamma som må ta ting med ro. Men takk og pris for venner som får meg til å innse at jeg behøver timeout. Takk og pris for mitt pledd av gode venner.
Klart man må avsløre sannheten bak det magiske filteret. Det medbringer et ansvar som blogger, dersom man innimellom slenger på filter og make up, å også vise unge jenter virkeligheten. Derfor har jeg over her tatt et bildeeksempel med tidenes hengepupper, null make up, den verste hårkrisa og omg gikk tom for øyekrem.
Videre har du de eksemplene der man sminker seg først, og så pøser på med AirBrush make up og filter i tillegg. Men jeg er blogger, og jeg mener man ikke har en ekte blogg uten å vise sannheten innimellom, for det kan hende man har svært unge lesere som ikke bør pimpes med et uekte inntrykk av utseendet. Personlig synes jeg overdreven bruk av filter blir for shallow glatt. Jeg foretrekker sannheten.
Det var vanskeligere enn jeg trodde; dette her med å komme seg etter operasjonen. Jeg fikk altså dekket av staten bukplastikk etter to keisersnitt. Ikke av kosmetiske grunner. Det var på tide å få det gjort.
Heldigvis er jeg vant til alt som er tungvindt. Jeg har ikke bil, for eksempel, men får hverdagen til å gå rundt omkring barna mine uansett. I forhold til keisersnitt, er dette mye vondere etterpå, og jeg bruker mye lengre tid på å komme meg opp om morgenen. Lille Even er tålmodig. Mandag kommer Mathias også, og det skal bli interessant å ta seg av begge barna helt alene i denne tilstanden her.
Jeg skal ikke egentlig gjøre alt jeg gjør nå. Lille Even krever en del av meg, og sånn får det bare bli. Det positive med en slik situasjon er at man får merke rørende sider ved sine venner. I mitt tilfelle er jeg egentlig for dårlig til å si fra når jeg behøver hjelp og støtte; likevel er de der og stiller opp på sine forskjellige måter. Det er jeg som absolutt skal være sånn en forbanna tøffing, og aldri be noen om hjelp. Når man til enhver tid skal gi inntrykk av at en fikser alt selv, kan man vel takke seg selv.
Jeg er jo fri. Fri fra kritiske røster, singelfri, selvsikker og lykkelig. Og selv om det river litt i magesåret når jeg skifter bleier, og det koker litt i hue når jeg sitter oppreist for å lage taco, er jeg værtfall ingen pingle. Ingen stakkar. Jeg er en tøffing, og tåler hard ways. Det kommer alltid godt med når større oppgaver banker på døren. Jeg er ikke den som bryter sammen av litt motgang, og jeg begynner å bli god på dette med å nyte livet samme hvor utfordrende det er. Takknemlighet er min styrke, og jeg flyter på tillit til meg selv.
Sannheten er at jeg er en bad ass tøffing, og at jeg tåler det meste på en slik måte som tyder på at jeg er seig. Jeg ser ikke behovet for å spørre om hjelp, før det virkelig gjelder, tydeligvis. Det er en stolthet jeg nok har arvet fra min slekt i Vesterålen. Æ står han av, sammen med mine venner. Og lite kan måle seg med følelsen av verdien i slike vennskap.
Er det mulig å være for tøff og selvstendig? Ja, det mener jeg. Men å endre vaner kan være enda vanskeligere.
På flere områder er jeg ikke fysisk i stand til å ta meg av en toåring alene i helgen, men siden 8åringen våres trenger denne helgen sårt alene med pappan sin, har vi funnet løsninger. Jeg er nyoperert, og magen min er skikkelig herja med. Etter to keisersnitt viste det seg at arret var lagt for langt nede, og det hele endte i en uheldig tilstand av at en fold gjorde at hud liggende mot hud. Now that sounds deilig, hva? Men jeg skal love deg at når det er din egen hud mot din egen hud; da er det ikke så digg. Legene mente dette måtte vekk. Ikke bra over tid for huden, visstnok Jeg brukte nesten to år på å bestemme meg; ok let’s go for it. Det var tross alt ikke snakk om noen skjønnhetsoperasjon, så jeg fikk hele operasjonen dekt av staten.
Greit å ligge i narkose når en blir skjært i fra hoftenen til hofteben, og etterpå er det bare å pøse på med smertestillende. Den snille pappan til barna mine kjørte oss til butikken i dag, og hjalp meg å bære. Lille Even ble med hjem til meg, og vi har tenkt nøye gjennom hvordan vi skal gjøre dette. Even er forberedt på at jeg ikke kan bære ham, og han badet hos pappan sin, siden jeg ikke kan løfte ham oppi badekaret. Vi endte opp inne hos nabo Dianelys, her vi har spist pizza og Even har fått lekt seg med nabogutten. Som har bursdag i dag: grattis med 3årsdagen Anthony.
Nå er det bare å innse at jeg ikke kan hverken jogge, danse eller bære ungene mine på en god stund. Jeg må holde meg i ro og prøve å ikke få dårlig samvittighet ovenfor ungene. This boring mama. Ja, det kommer til å bli ei litt utfordrende helg som mamma, men jeg skal klare det jeg får til, og prøve å ikke kjefte på meg selv for det jeg ikke klarer.
Takk og pris for gogutta mine, gode venner, gode naboer og verdens beste barnefar.
Gode venner er den familien du velger selv. Sant. True. Forever real. På et kort foran meg står det: “En venn er en som forstår din fortid, har TRO på din fremtid, og som aksepterer deg for den du er den dag i dag.”
Kortet er fra Christina, en av mine søstre. En vakker blomst i den vakre blomsterbuketten som duftende omgir meg i livet mitt. Verdien i disse vennskapene er uvurderlig. De er søstre og brødre av hjertet mitt.
(Ja det er HUN Christina, selveste lowcarbqueen meglerfru1, og du bare mååå prøve en eller ti av de hippe coole oppskriftene hennes: http://m.meglerfru1.blogg.no/ )
Noen ganger knytter man bånd av kvalitetsilke som holder dønn. Du vet det i det du går hjem fra den første lille praten: det er noe ved denne personen som gjør at du kunne tenke deg en snarest mulig kaffeprat. Sånn var det for Cristina og meg for flere år siden, og jeg ble kjent med ei dame jeg bare digger. Makan til ærligere tøtte skal man lete lenge etter. Og kjedelig? Glem det ordet, i nærheten av Chris J går det ikke an å kjede seg.
Vi har fordypet oss i betroelser av en annen verden, og få kjenner meg så godt som Christina. Derfor står hun også som min pårørende. For hvis noe skulle skje meg, vil jeg at det er denne dama som skal ta viktige avgjørelser.
I dag kjørte hun meg til sykehuset, og midt oppi all frykten min skapte hun en bra stemning i bilen innover til Levanger. Ja, hva er egentlig støtte når du trenger det som mest? Jeg vet godt hva det er. For Christina var der for meg da jeg gråt hormonelle elver som gravid, og alle de andre gangene jeg virkelig trengte trygt nærvær. I går skjedde det igjen. En Christinavenn som stilte opp og tryllet med gode samtaler og gaver som ventet da jeg kom hjem.
Pappan til barna mine sa selvfølgelig ja til å ha lille Even hos seg fra i dag til i morgen. Han er så glad i gutta våre, og stiller alltid opp hvis Even bør være en ekstra dag der innimellom. Dessuten vet jeg at barna har det bra der.
Sykehuset sponset taxi hjem, og siden jeg var full av smertestillende skravlet jeg sjåførdama huden full, og spydde både på Levanger og i Stjørdal. Man blir flink til å rope “stoppjegmåkaaasteooopp” når man har hørt om prisen for å tømme seg i en taxi. Grøss. Stakkars den eldre damen som satt i baksetet. “Lykke til, Dalland.”sa hun.
Men men, litt oppkast tåler man. Livet er awesome anyway, og jeg fikk tilogmed gjort unna et par frilans skrivejobber da jeg kom hjem.
Barna mine, slike som Christina og skrivingen min, er det som gjør livet verdt å leve. Et nettverk omkring ungene mine og meg, som tar imot oss. Det handler om å tørre å ta imot vennskap og støtte. Men noen ting i livet har man ikke kontroll over. Ting kan skje som en bare ikke styrer selv, ja det er tilogmed mulig å havne i koma. Da er det viktig å ha tenkt grundig gjennom hvem helsepersonell kontakter som din pårørende.
Har du tenkt gjennom ditt valg av nærmeste pårørende i journalen din? For min del stod det mellom flere av mine venner, men siden Christina bor her i Stjørdal og kjenner meg så godt som mulig, var det henne jeg til slutt spurte. Hvis jeg noen gang skulle havne i en ulykke, og viktige beslutninger må tas, vil jeg føle meg sikker på den som styrer skuta mi her på bakkeplan.
