Denne gutten fikk seg en overraskelse etter barnehagen

 

 

Liten tassi ruslet til barnehagen i formiddag, intetanende om overraskelsen som ventet noen timer senere. Snart tre år og med sommerfugler i magen sin, for hver dag passer han på å minne mamman sin på at han ønsker seg Blaze og monstermaskinene lego, Pysjheltene figurer, Karius og Baktus bok, Ole Brum bok, Minions, og nå spidermanklokke. For det ble krise da han skulle hentes i dag. Klokka til en annen gutt var plutselig Even sin, men det stemte jo ikke. Det ble en svær og gråtende kamel å svelge for den lille gogutten, så nå har han utvidet ønskelista si. 

 

Det han ikke visste var at både storebroren og pappan var med da mamma skulle hente ham i barnehagen i dag. 

 

Vi er to foreldre som bruker å stille opp for hverandre, begge veier. I dag skjedde det noe som gjorde at det var min tur til å være der. Sist var det pappan som kom kjørende med bandasjer til operasjonssåret mitt. I dag var jeg som selvfølgelig ikke nølte. Med hva får dere ikke vite, for dette er en blogg der jeg er nøye med å ikke henge ut folk, og jeg tror pappan til barna mine vil ha privatlivet sitt i fred. 

 

Poenget er en drømmeutgave av et foreldresamarbeid, som i “Can we still be friends?” Of course we can! Vi er bedre kompiser enn vi noensinne har vært, og utgjør to deler kvalitet i et solid foreldresamarbeid. Min eldste sønn bor jo fast hos ham, og nåde den som hadde kødda med det. Der har han det like bra som han ville hatt hos sin mor, og der skal han bo i fred og ro. Barna først. Alltid. Ingen kunne dessuten fulgt opp samvær bedre med lille Even på snart tre år, enn denne pappan. Han har vært der jevnt og trutt helt siden barselavdelingen, og kommer aldri til å svikte den lille gutten. En gutt som elsker pappan sin like mye som storebror, og som får både snakke om det og ringe pappa så mye han vil mellom samværene.

 

I dag endte vi opp med å kjøpe taco, og is til milkshake, og så samlet vi hele gjengen i stua her på Lykketoppen. Barna ble kjempeglade, selv om trassen i tassen er relativt framtredende for tiden. Og spesielt i dag, etter den fancy klokka han måtte gi fra seg.

 

Hipp hurra for supert foreldresamarbeid rundt to gutter som kun fortjener det beste. Jeg er sikker på at pappan til ungene og jeg har bedre kommunikasjon vi, enn mange som bor sammen. I morgen skal det handles bursdagsgaver, så da møtes vi i Trondheim for å gjøre ting enklere.

 

Som mor føler jeg meg trygg. Dette er en fantastisk bra situasjon. Takk til pappan til barna mine, som var med på å legge all fortids hun og katt bak seg, og skape en vennlig atmosfære rundt goguttene våre, som vi tross alt elsker begge to. 

 

Og har DU tenkt på det, at selv om det er kvinnen som bærer frem barn, så er mannen i stand til å ta seg av unger like bra som henne? Er du blant de som ikke tror det? Da har vi bevist det motsatte. Husk det finnes både og av begge kjønn. Akkurat pappan til mine barn er av den typen mann som har masse kjærlighet å gi smårollingene. Så finnes det menn som ikke er sånn, og kvinner som ikke er sånn.

 

Nå skal vi lage to bursdagsselskap i tiden som kommer. Et her på Lykketoppen og et hos pappan. Jeg tror par som bor sammen lett krangler om sånnt. Vi er i den situasjon at vi ikke er par; men venner som ønsker hverandre alt godt, så jeg er klar for å gi jernet og gjøre mer enn min del av jobben, med glede! Teamwork med bra resultat er mye gøyere enn kliss, klass, krangling og luftslott 😉

 

Kjære blogger

 

Tror du jeg vil lese bloggen din? Er den noe for meg?  

 

Jeg kommer tilbake til det. Først skal jeg bare skrive fra meg litt. Vi behøver ikke å finne oss i alt her i verden, du og jeg. Ja, det er lov å benytte seg av ytringsfriheten og få frem sine meninger og synspunkter. Nei, det kalles ikke å henge ut noen, dersom vedkommende selv deltar innen media og sådan har satt igang en debatt. Det å lage debatt og påvirke verden, det er innafor. 

 

Så du er blogger. Ja, da vil du finne ut at det finnes prinsesser som prøver å sette på deg munnkurv. Som om de bestemmer hva som er innafor og hva som ikke er innafor. Som om de avgjør hva som er en god blogg. Slike lesere vil du ikke ha, anyway. Kom igjen, benytt deg av ytringsfriheten din og gi blanke i selvutnevnte wannabe divadommere. Husk at smaken ikke bare er som baken. Den er ikke bare delt i to. Den er som håret ditt; svært mangfoldig, og i meget mange varianter. Du kan ikke please alle forskjellige hårstråene på hue til ei prinsesse. Er det ikke godt å vite? Ikke alle vil bli fornøyd uansett, så kjør ditt eget løp, og gass på. Du trenger ikke andres regler i ditt liv, du bestemmer selv.

 

Det er litt komisk når folk kryptisk truer med å slutte å lese andre sine blogger, i sine egne innlegg. Som om vi bloggere dør etter å ha vedkommende som leser. Hvem sa vi alle er her kun for høye lesertall? Jeg, for min del, lider av ekstrem skrivekløe. Så klør jeg tilbake, da. Her inne. Jeg liker å utvikle skrivestilen min, og da er det uendelig mye jeg kan skrive fra meg her på forbipolene. Det holder at jeg er fornøyd med forbipolene. Dette var ment som et bloggarkiv, aldri som er desperat lesertall-løp. Det er andre steder å skrive også for min del, og jeg har mange muligheter som alle munner ut fra at jeg får skrivetrent meg her inne. 

Jeg er ikke her for å please noen selvutnevnt prinsessedommer som skal bestemme at blogger med variert innhold ikke er bra nok. Jeg vil ikke ha prinsesselesere og jeg er ingen diva selv. Jeg vet at jeg aldri i verden ville blitt så høy på meg selv at jeg trodde jeg kunne bestemme hva som er en bra blogg og hva som ikke er en bra blogg, utfra mine synspunkter. Jeg kan kun vite hva JEG mener er en cool blogg, ikke hva DU mener. Så kom igjen og utvikle din egen stil. Ikke la deg forvirre av pekefingre. 

 

Jeg har tro på åpenhet fordi min pappa lærte meg det tidlig. Vi kommer fra Vesterålen i nord, og Bergen i sør, og derav er jeg sterk og jordet. Det kunne aldri falle meg inn å skamme meg per dags dato, når jeg skriver om bipolar. Bloggen omhandler et tema som er en stor paraply. En mamma med bipolar, og hverdagen deretter. Slik blir det variert, og sånn er det. Det er bevisst, og jeg jeg behøver ingen prinsesse viftende med noen bloggfasit til å fortelle meg at det blir feil. Dette er ikke min inntektskilde, og jeg er ikke avhengig av lesertall.

 

Så du. Kjære blogger. Du som innerst inne vet linja for din egen blogg, men lar deg stanse av rosa og uskrevne regler. Screw that, og kjør på nå. Din egen stil, er det jeg vil inspireres av. Jeg lover å ikke dømme bloggen din nord og ned, og det er ok om vi er uenige innimellom om diverse tema.

 

For en tid siden postet jeg et innlegg omkring blogger Anne Brith. Det folk ikke vet er at hun og jeg siden har chattet, og det i svært vennlig tone. Hun fikk muligheten til sletting, da jeg på ingen måte ville henge ut henne eller såre henne. Tøff som hun er, ville hun la innlegget stå. Men jeg hadde slettet på sekundet dersom hun ønsket det. Å skape debatt handler ikke om at man misliker et menneske fordi man er uenige eller kan lære hverandre et par nye synspunkter. Vi som er eldre i gamet vet dette.

 

Media er stappfullt av ting å utdype eller lage debatt om. Her er historier å fortelle, enten visuelt eller skriftlig, og her er debatter å ta del i. Dersom noen står frem på TV, er det allerede der. Hvorfor ikke ta tak i det og delta? Dette er som vi vet et ytringsfritt land å bo i, og ingen diva kan fortelle deg hva som er riktig elle galt.

 

Selv leser jeg svært lite blogger, da det er mye skriving jeg er opptatt med utenfor bloggen. Men først og fremst er jeg alenemamma, og det tar deilig mye tid å være det. Nå vil jeg prøve å prioritere tid til å finne meg noen kvalitetsblogger å lese.

 

Kanskje DU tør å være så original at jeg vil lese din blogg? Har du allerede utviklet en slik interessant side? Da vil jeg gjerne lese den, sammen hvor variert, svart eller lilla den er. Samme hvor grønn den er også. Let me know about it 🙂

 

Hvorfor det å bo alene er det beste

 

-“Anders. Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!”

 

Sorry, kjære bloggkollega Anniken, men i kveld fikk jeg meg litt av en latter da jeg smugtittet på Bloggerne. Du oppfører deg jo nøyaktig slik jeg ville gjort dersom jeg hadde flyttet sammen med en overflødig tassi. En fyr i veien når jeg skal bevege meg på kjøkkenet. Et mannebein å gnage på når man skal navigere seg fram på sitt lille kjøkken. Eller en linselus for øyet hvis han og jeg hadde et svært megakjøkken. No way. Run, Helene, run!

 

Jeg ville ikke kunne prompet. Hadde aldri kunnet gått på dass før ham. Måtte nektet ham adgang på do etter meg. Han hadde klikka på meg mens han tisset på rosebusken min utenfor. Jeg ville blitt sinnatagg hvis han ikke ryddet etter seg, men ryddet selv når det passet meg. For sorry, men hjemme er jeg hjemme, and home is sweet private. Dessuten: jeg hadde irritert meg grønn over sjalusi, krangling og mugne sokker.

Så når jeg ser deg surmule kyssenektende rundt linselusa di på det lille kjøkkenet ditt mens du sier: “Flytt deg. Må du? Flytt deg. Flytt deg!”, skjønner jeg deg så godt. 

 

Og så er det jo sånn da, at dere har flyttet fra hverandre nå. Gratulerer; velkommen i klubben, er det ikke deilig, hva? To be queen of your home? Det er nok det som er løsningen på dette store verdensproblemet, tror du ikke det? Ei hule til hver huleboer. Never [email protected] it; just go visit!

Bortskjemte barn blir mindre kreative

 

Jeg prøver å lære toåringen min den store tanken bak den lille gaven. Og det funket awesome så lenge det var sommer, og jeg fant fine blomster da jeg var på vei til barnehagen for å hente ham.

-“Åh! Båsster mamma, takk!” Han bar glad og fornøyd tre gule hestehov hjem for å sette de i vann. Jeg er sikker på han tenkte: “Åå hu mamma er glad i meg! For en gave!” For han smilte hele veien hjem, og glemte helt å snuse på rosebusken ved fotballbanen, som han bruker sommer som vinter.

 

Det er ikke sikkert han liker at sommeren er over. Kan hende er det derfor han tok “et oppgjør med mamsen på kammerset” i dag. For da jeg hentet ham i barnehagen ga jeg ham et gult høstblad som jeg fant på bakken, og et mindre “babyblad” som jeg forsøkte meg på å kalle det. Han ville ikke engang ta i det. På vei hjem demonstrerte han med å plukke opp et råttent blad, og så sa han: “ÆÆÆÆS!” Før han slapp det ned på bakken og gikk fornærmet videre. Som i “gir du meg et råttent, vissent BLAD, mamma? Da gir jeg deg en leksjon og en lærepenge verdt to femti!”

 

Men en gave er det som tydeligvis betyr mye for lille Even, og det er at jeg pynter meg for ham. Det har skjedd før, og i dag skjedde det igjen; han sa i gangen i mårest, før han gjentok det da vi kom til barnehagen: “Du hente mæ i banehagen etter du pynte dæ mamma!”

 

Klar tale og streng beskjed altså. Jeg burde visst sminke det slitne mårratrynet mitt litt før jeg hentet ham i dag. Jeg måtte dessuten ta på meg noe mer anstendig før vennene hans så meg i en sånn hentesituasjon. Det lyste ut av øynene hans da jeg sa: “Jeg lover deg, Even. Mamma skal pynte seg for deg i dag.”

 

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å sminke meg i dag. Ville heller være medlem av musefamilien Grå. Men et løfte er et løfte; whatever makes the kid happy!

 

 

Altså. I dag har jeg lært at gule høstblader som jeg trodde alle barn likte, er ut, og ikke på tanken-teller-ønskelista. Heller en stein. Eller en sommerblomst. Men sommeren er over, og mama must be creative. For jeg akter å fortsette å lære barna mine om tanken som teller. Vi trenger ikke mer materialisme i verden. Vi trenger at noen har tenkt på oss. Kanskje jeg tegner ei tegning til ham i morgen.. av Mikke og racergjengen. 

 

Jeg fighter mot noe som heter “bortskjemt”, da jeg mener at bortskjemte barn blir mindre kreative. Man kan ikke forklare en toåring at han skal være takknemlig for et løvblad. Men man kan lære ham dette med å gi av seg selv, og fjerne fokus fra nye ting. Hvis jeg leser ei bok for ham er det en gave. Hvis han gir meg en klem, er det også en gave. Og den boka; kanskje kostet den 20 kr på fretex. Det skal han få vite når han blir stor. Da skal jeg spørre ham om han ville merket forskjell hvis boka var kjøpt til nypris.

 

 

 

Ung dame trodde eldre kvinne var dement, og fikk seg en overraskelse.

 

Det var i Stjørdal sentrum i dag, at det skjedde. En ung kvinne forteller om det hun opplevde som at en eldre kvinne med gåstol og følge av en ung mann stanset henne på gata. Den yngre kvinnen stod ved en sidevei der fortauet delte seg i to, for å finne seg en brukbar låt på telefonen å høre på. 

 

-“Jeg liker å prate med eldre mennesker, hvem vet, kanskje de er ensomme. Jeg passer alltid på å hilse på alle slags mennesker, egentlig. Særlig de svake i samfunnet.” Sier den unge spiren, mens hun flau ser seg tilbake på dagens blemme.

 

Da mannen og den eldre damen kom gående, sa hun smilende: “Hei!”

 

-“Kvinnen med gåstolen ble stående og le litt forlegent mens jeg hilset tilbake. Siden hun stanset med gåstolen sin, begynte jeg å prate i vei. Jeg trodde hun var dement, siden hun hilste så smilende og stoppet, så jeg behandlet henne deretter. Man må være ekstra snill og trivelig mot dem, ikke sant? Jeg snakket om hvor fin hun var på håret sitt, og at det var en strålende dag selv om det regnet. Jeg pekte mot et senter og spurte om hun bodde der, som om hun var en gammel kjenning. Ja egentlig bablet jeg i vei.” Den unge kvinnen forteller om hvordan hun gjorde stemmen ekstra hyggelig og skravlet som om de kjente hverandre. Demente mennesker tror jo gjerne de kjenner folk de ikke kjenner 

 

Men da den eldre damen endelig kom til orde, sa hun, mens den yngre mannen ved siden av henne smilte litt forlegent:”Ja. Men. Kan du flytte deg litt, tror du? Vi skal inn her.”

 

Forfjamset flyttet den unge jenta på seg, og de to gikk inn sidestien hun hadde stått skravlende og sperret for. Stille gikk de videre.

 

-“Hva skulle jeg si? Unnskyld jeg trodde du var dement?”

 

I ettertid skjønner hun at det var hun selv som virket som om hun led av noe rent uidentifiserbart, og undrer på hvor grensen går. Hvor familiære eller ikke familiære skal vi egentlig være mot hverandre i dette landet?

 

(Bilde etter avtale)

Dette gode rådet will blow your mind

 

 

Velkommen til den store bloggedagen. Jeg prøver å ikke danse for heavy med den nyopererte magen min, mens jeg rører i sukkerfri karamell på kjøkkenet, og rocker stua. Taylor Swift begynner å bli rå i mine ører, og jeg elsker å danse til musikken hennes når ingen ser på. Jeg trente aerobic og zumba på et lokalt treningssenter i 10 år, og å danse ut fra det jeg lærte der er noe av det morsomste jeg gjør. Det er en sånn DAG, sant. En sånn sabla bra dag.

Dere vet, når du har sagt screw you til mange nok motherfuckers, kutta kontakt med bæene og latt dem følge saueflokkene sine i fred og ro, rukket en usynlig finger til dramadama på smykkebutikken du aldri mer handler i, og befridd deg selv fra unødig sauebæsj under skoene dine; DA kommer både arbeidslyst og idéer!

 

Har du prøvd det? Tried it out? Eliminert alle falske pripne sære selverklærte dramadronninger og konger av piss, og heller danset litt seiersdans i stua di?

 

Jeg digger alt jeg gjør for tiden, og grunnen til at jeg ikke kan skrive om det her, er at jeg ikke kan. Jeg kan ikke selge det papiret, før ordene er skrevet. Jeg kan ikke publisere noe her, før jeg har publisert det der. Men: er man skrivenerd så er man skrivenerd, jeg kommer bare til å skrive mer og mer, både her, der og der.

 

Men jeg har ET godt råd til DEG i dag! La meg inspirere deg. Har du folk i livet som preker mye piss? Tenker mye dritt? Snakker om avføring når du vil snakke biff, tivoli og gladsirkus? Har du som de fleste, folk som invaderer livet ditt med nervøs usikkerhet, dømmende ord og kritikk? 

 

Ikke gidd. Be dem kiss that ass. Rekk en usynlig finger og forduft. Kanskje en dag i framtida, når dette folket har lært og skjønt at man ikke dømmer, baksnakker og kritiserer på denne måten, kan du møte dem på nye vidder. 

Men akkurat NÅ har du ikke tid. Fordi slike relasjoner bremser deg bigtime. Mer enn du tror. Nei nei. Dette har du ikke tid til. For akkurat NÅ er tida for å utvikle de sære idéene dine i fred og ro. It’s going to be ok, er hva du trenger å tenke NÅ. Du skal la livet blow your mind, ikke bremses av negativt ladede små bomber. Du trenger ikke å høre nedlatende setninger om idéene dine, deg selv og stedet der du bor. Du har ikke tid hverken til baksnakking eller kritikk. Aint got no time, Sandra. Blablablablabla!

 

Lag deg karameller, dans til Swift i stuggu, rekk usynlige fingre og vekk liv i talentene dine: NÅ!

 

Versegod, her er nye fargestifter tell den nye dagen din:

 

Og her er rumpa mi. For let’s get real; hvis du er en sau full av piss, kan du kysse den, og så kan du følge dramakrølleflokken din videre. Eller whatever. Me do not care: 

 

Husker du Stina som ble mobbet på bussen?

 

Historien til “Stina” ble delt over 11 000 ganger på nettet, men vi beholdt henne anonym. Dette var i samarbeid med foreldrene. Jenta hadde tross gått gjennom en tung og rastløs tid med mobbing. Hun var ikke klar for åpenhet i tillegg. Vi har kontakt fortsatt, men har ikke hatt tid til å treffes på en stund. Hvis du ikke er en av de som leste om henne, er linken her:

 

 http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Jeg visste ikke at denne historien kom til å engasjere så mye, og jeg reagerte på impuls på den bussen den dagen. 

 

I dag møtte jeg henne igjen. 

 

Det ble en spesiell busstur. Jeg satt med tårer i øynene og varme følelser inni meg. For tenk. Hun sa at alt har ordnet seg nå. Hun går på ungdomsskolen og er venn med alle jentene i klassen sin. 

 

Jeg ble så rørt. Så innmari glad. Hun har venner og er inkludert! Stina blir ikke mobbet lenger!

 

Hun satt der i verdens tøffest black jacket, den cooleste hatten du kan tenke deg og en stil av en annen verden. En tøff verden. Kanskje fordi veien hennes hit var tøff? Jeg griner litt når jeg skriver dette også, for da jeg traff henne var hun en jente som satt kuet på den skolebussen, og prøvde å putte øreklokkene inn i ørene sine for å slippe å høre alle de stygge ordene baksetegjengen pepret henne med. Hun forsøkte så godt hun kunne å overse. Mobbing er stygt. Så veldig veldig stygt. Ja jeg reagerte. Nei jeg fant meg ikke i det. Ja jeg var usikker på om jeg gjorde det rette. Men etterhvert som forskjellige medier skrev om innlegget, og det ble delt i en rasende fart, ble også eksperter intervjuet. Jeg husker at en av disse uttalte at jeg hadde gjort det rette.

 

Siden har altså alle valgene foreldrene til jenta tok, gjort sitt til at hun ikke lenger blir mobbet. De hadde allerede begynt prosessen med skolebytte og diverse andre tiltak da jeg møtte verdens mest sjarmerende jente på bussen. Tenk å bli reddet av foreldrene sine… Tenk å ha foreldre som er så glad i deg, at de kjører på med alle slags tiltak til alt har ordna seg og du føler deg trygg igjen..

 

Jeg vet at både jenta og familien hennes leser dette. Skal vedde på at jeg ikke engang behøver å sende melding til mamman hennes. La oss gjøre et eksperiment: Kjære mammaen til jenta på bussen. Visste du at hvis man googler “Hvordan reagerer reinsdyr på mennesker som kler seg ut som isbjørner” så kommer JEG opp? Vel, din datter fortalte meg det i dag. Og vi har mye mer å prate om, så hvis dere kan fortelle meg når det passer; så baker jeg gjerne ei kake en lørdag eller søndag begge gutta mine er hjemme. 

 

Til dere lesere vil jeg si takk for at dere engasjerte dere så kraftig den gangen mammaen til Stina og jeg ble enige om at jeg skulle publisere denne historien. For Stina betydde det enormt mye den gangen, og hun leste og fikk med seg de fine kommentarene dere skrev til henne. Dere brydde dere, og vet dere hva? Det var ikke alle i det offentlige som gjorde det. De som skulle brydd seg, gjorde ikke det. Men plutselig hadde allefall 11 000 mennesker brydd seg med å dele. Pluss diverse aviser på nett. Nå var hun den lille kjendisjenta som bare noen få rundt henne visste om, kan du tenke deg hva det gjør med ei 12 år gammel jente at så mange mennesker bryr seg? Hun fikk være i fred, men samtidig få føle seg spesiell og betydningsfull. Hvis du delte hennes historie, var du med på å legge et omsorgsfullt pledd omkring lille Stina. Takk for det.

 

Det er ikke alltid at et gråtende barn gjemt inne på skoledoen får sine rettigheter bevart, derfor må vi andre bry oss. Gripe inn og bry oss.

 

Og dere: MOBBING ER UT, empati er in 😍

Når butikkansatte bryter taushetsplikten

 

Moralsk taushetsplikt eller underskreven taushetsplikt; du liker ikke å stikke innom apoteket for å handle en graviditetstest, for så å høre det igjen på byen senere, ikke sant? Eller du er ikke så fan av å kjøpe kondomer, agurker og babyolje i dagligvaren, og så viser det seg at halve bygda vet om det etterpå, hva? 

 

Du forventer litt anstendig, profesjonell kundebehandling i form av moralsk taushetsplikt. Rett og slett.

 

Så hva når det ikke skjer?

 

Hva når kompisen til dama bak disken i kondomeriet sender deg en melding der det står:”Hørte du var innom Pia på kondomeriet her om dagen. Hun likte ikke helt at du var der og kjøpte pornofilmer siden hun vet du har dame. Bare så du vet det.”

 

Nei. Det er ikke ok hverken av Pia på kondomeriet å hviske tiskende i “all fortrolighet” om hvilke filmer du handler og hvor du handler dem, og det er ikke allright av Ole på Apoteket å preike videre om din svært så private handel hos ham. 

 

Likevel glipper det stadig vekk. La oss sette det på spissen. En mann som sliter med folk som støtt og stadig vil låne penger av ham. Han har valgt et stille tidspunkt å handle på kjøpesenteret. Han vil ikke at det skal komme videre at han var der til akkurat det tidspunktet, heller. For han sa nei til en avtale akkurat nå, med en slik lånemaser her om dagen. Hans ansvar som kunde er å se en annen vei, og gå i ett med tapeten. Butikkansatte sitt ansvar er å tie. Man skal ikke prate på bygda om kundene sine. Av mange grunner. 

 

Hva mener du? Er det ok for deg at butikkansatte “prater på bygda” eller “serverer på byen” dine private innkjøp? Noen ganger handler du, andre ganger er du bare innom og titter. Du er kunde. Som kunde har du visse forventninger til butikkansatte. Hva er dine?

Så du skammer deg over din psyke slektning? Hvem tror du egentlig skammer seg?

 

Etter to år med forbipolene.blogg.no er det på tide å ta åpenheten til et nytt nivå. Det er tid for å fortelle hva som egentlig er den store utfordringen med å leve med denne diagnosen. En utfordring jeg ikke kjente til helt før jeg ble frisk, stabil og symptomfri fra bipolar 1.

 

For ja. Jeg er en utstøtt outsider. Det er mine venner som er min familie. Jeg har heldigvis nære vennskap og dype bånd med flere forskjellige mennesker. 

Now aint that strange? If it makes you happy.  

 

Vi lever i 2017. Men vi befinner oss i 1957. Vi liker å rope ut at vi er fortrolige med psykiatriske diagnoser and all that stuff now huh? Vi er moderne, må vite, og inkluderende.

 

Men hvorfor hører man da fortsatt utsagn som: “Nei vi har ikke noe sånnt i slekta våres nei!” Denne setningen ble uttalt om min egen slekt, og “noe sånnt” betyr psykiske lidelser. Well kremt. JEG, hallo; jeg har den genetisk betingede diagnosen bipolar 1, den nye tittelen for manisk depressiv. Er jeg ikke en gyldig del av dette treet man gjerne forsker på. Er greina mi så råtten at man helst ikke prater om den?

 

Vi må slutte å lyve for oss selv. For vi med psykiske lidelser BLIR IKKE INKLUDERT! Vi blir ofte hverken respektert av de som skulle vært våre nærmeste, eller sett på noe annet enn en skam i en krok.

 

Det var så mange netter jeg gråt meg i søvn. Så våknet jeg tidlig på morgenen, og så gråt jeg videre. For jeg var aldri bra nok som jeg var hvis man skrellet av alt jeg ikke hadde. Som utdanning, jobb, førerkort, hus og bil. Jeg var bare meg, og jeg hadde mer enn nok med å kjempe mot en svær diagnose som jeg ikke hadde peiling på selv enda engang. Flere av de som skulle vært mine nærmeste, var ikke der. De likte å “stille opp og hjelpe til med praktiske ting” innimellom stillheten, slik at de kunne kvesse til meg senere: “Kom ikke og påstå vi ikke har stilt opp!” Men de var ikke der i mine mørkeste timer. Det var stille, og rett før jeg ga opp. Aldri en telefon. Aldri et spørsmål om diagnosen. Kun kritikk og avstand. 

 

Jeg ransaket sjela mi og gråt til jeg fikk kramper. Hva var galt med meg, siden de aldri var der? De lyttet jo ikke til meg, men overså meg og stengte meg ute av praten. Jeg sluttet å dra på hytteturene, fordi helsenettverket mitt frarådet meg det. Jeg ble alvorlig preget, trist og fortvilt av at ingen snakket til meg. For de så heller ned og bort, enn rett på den store skammen. Til hverandre snakket de som om de var voksne og respektablelt intellegente nok til en samtale. 

 

Jeg var det sorte fåret. Hun de ikke kunne skryte av. Den store skammen. Jeg kan bare se for meg hva de svarte eller i det hele tatt følte, hver gang en random person spurte hvordan det gikk med meg. Ingenting å skryte av, ja hva skulle de si?

 

Jeg fikk høre om de stygge arrene i ansiktet mitt etter piercinger. Om hvordan leilighetene jeg bodde i aldri var bra nok. Her jeg bor nå, for eksempel, “ser det ikke ferdig nok ut.” Ja, jeg har tilogmed blitt truet med at vedkommende skulle skrive en bok om hvordan det var å ha en med bipolar i livet sitt. Det merkelige var bare at denne personen ikke kjente meg. Burde kjenne meg, ja. Burde stå meg nær. Ja. Men kjente meg altså ikke. For å si det sånn; hvis jeg da hadde skrevet et motsvar til den boken, ville folk snudd seg i forakt for hvordan det er mulig å behandle et menneske som ligger nede av en psyk diagnose. Det var mye som skjedde i kulissene hva angår diverse instanser, da jeg i 1997 ble syk. Det er mang en journalside jeg aldri har fortalt om her inne på forbipolene. Dette for å ta hensyn. Dette er en blogg hvor jeg tar opp viktige temaer, og skriver sanne historier. Jeg henger ikke ut folk her. Det medfører at det ikke er alle av mine opplevelser jeg kan skrive om.

 

Så fikk jeg høre at jeg burde blitt psykolog, jeg. Det hadde vedkommende alltid tenkt ut for meg. Burde jeg det? For det første: jeg har aldri i verden kunnet tenkt meg å bli psykolog. Det er ikke noe jeg ville trivdes med. Men siden vedkommenee hadde stortrivdes med at jeg hadde hatt status som psykolog, ja da var det ikke så farlig med om det ville gjøre meg lykkelig. Det var journalist jeg ville bli. Men samme det, kanskje? Det er jo bare hele min trivsel og all min lykke det står på.

 

Disse menneskene kjenner ikke meg. De har aldri sittet ned og tatt en prat med meg for å finne ut hvem jeg er. Jeg er en trussel for den skinnende fasaden. Alt annet enn something to be proud of. Et. Sort. Får. 

 

Da jeg ble frisk og begynte å reise meg støvbørstende opp, da skulle de plutselig kjenne meg litt. Jeg var fortsatt en alien weirdo som de ikke trengte å snakke for mye med, men de skulle ha litt kontakt. 

 

Så jeg prøvde. Så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Til veggen. For ingen av dem lyttet. 

 

Så til slutt fikk de det som de ville: Null kontakt. Jeg har jo ikke tid til bullshit. For meg var kontrastene så tydelige. Fra kollegaer og venner som behandlet meg som en likestilt voksen, møtte jeg innimellom disse mørke stille vesenene som kalte seg mine nærmeste. Disse blikkene som kun så et lite mislykket hippiefår med plutselig så mange farger. I tillegg visste jeg om enda en kjip ingrediens: de baksnakket meg. 

Nå tenker jeg at de ikke er verdt så mye som et sekund av min tid. Blod er tykkere fysisk. Men jeg liker friskt vann bedre. Vann er bra for psyken. Det er ikke bra å være dehydrert.

Det jeg setter høyt, er friheten til barna mine. De har hele tiden fått hatt kontakt med hvem de vil av de som vil ha kontakt med dem.

 

Jeg har et nydelig rikt nettverk av to sønner, kusiner, ei cool svigerinne, tantebarn, en tøff onkel og hans ladie, min far’s søstre, andre slektninger; venninner og kompiser. Jeg kjenner mange. Og de behandler meg helt toppers. 

 

Framtiden kommer til å preges kraftig av mine erfaringer. Mine valg vil bli bevisste. Hvis mine sønner liker å jobbe i dagligvaren, da er jeg tilfreds så lenge de er lykkelige. Hvis de gjør tabber, skjemmes jeg ikke av det. Hvis de blir syke, skal jeg stille oppe for dem og være der. Hvis bygdadyret brøler ut noe om mine barn, kommer jeg til å brøle tusen ganger høyere tilbake. For mine unger er ikke utdannelse og fasade. Mine gutter var perfekt for meg den dagen de ble født! De trenger ikke “gjøre mamman sin stolt”, de gjorde meg stolt den dagen de kom til verden. De er mer enn gode nok som de er.

 

Jeg hører at dette ikke bare gjelder psykiatriske diagnoser. Jeg hører om mødre og fedre som prenter inn i ungdommene sine at det ikke er godt nok. Den jobben de gjør, minus den utdanningen de ikke har, holder visst ikke til fasaderyktet. Til disse “voksne” og feige egoistene vil jeg si: Ta dere sammen! Dere sliter jo ut barna deres før de rekker å begynne å leve. Det er vondt psykisk å hele tiden få merke at man ikke er bra nok. Det er alvorlig, det dere gjør hver gang dere tramper på selvtilliten til et menneske dere heller burde sette dere ned og sett inn i øynene til, og lyttet til. 

 

Jeg vil alltid savne og respektere min pappa. Han var sånn en klok mann. Han satte seg ned og ble kjent med meg. Jeg vil være slik en mamma for sønnene mine, som han var pappa. Da mister jeg aldri mine barn. For hvis jeg skal fortjene deres respekt og lyst til å tilbringe tid med meg, må jeg behandle dem forsiktig som silke, se på dem ydmykt som om de var stjerner, respektere dem som diamanter og tro på at de er sterkere enn stål.

 

Jeg skal iallefall aldri i livet frykte et usselt rykte på bygda, mer enn mine barn’s helse og velvære.

Og nå? Nå er jeg fri, nå. Ingen får tråkke mer på meg, prøve å fortelle meg hva jeg skal si og ikke si, eller psyke meg ned. Jeg kan dette med å skjerme meg og ta vare på helsa mi, nå. 

 

Har du erfaringer innen dette temaet?

Vet du hva? Screw you!

 

Har du noen gang kjent på smerten i det faktum, at et menneske som en gang i tiden betydde så mye for deg, ikke er det mennesket lenger? Påvirket av onde tunger og sladder, viser det seg at hver gang du en sjelden gang snakker med vedkommende, må du forholde deg til en eller annen paranoid opphengning i et eller annet du skal ha sagt eller gjort. En kritisk finger vaier foran hele deg, og du skjønner at andre regler gjelder for deg enn for pekefingeren selv.

 

Og du sitter der med den tabubelagte diagnosen din fra gjøkeredet, med vondt i magen og tårer som presser på. Kommer du aldri til å bli godtatt fordi du er rene bygdaskammen selv? Det er så vondt at du vet det: disse tårene kommer ikke til å gi seg før de får fosse fritt. Du er dømt nord og ned pgr av en psykiatrisk diagnose, misforståtte dumheter og sladder fra en annen verden. 

 

Hvorfor fra en annen verden? Fordi det handler om dine nærmeste. De som skulle vært glad i deg uansett. De som ikke skulle spist fordommer og løgn om diagnosen du har strevd så mye med, men satt seg ned og bli kjent med bipolar gjennom deg. Ikke gjennom bøker. Hva med å bli kjent med deg i det hele tatt, forresten? Men respekten? Den er long gone. Den forsvant midt i all den umodne baksnakkingen. Som du selvfølgelig fikk høre igjen, av fluene på veggene.

 

Vet du hva? Screw sånne som deg noe så inni gjøkeræva! Jeg mener det! Både du som lever av sladdersirup og du som spiser oppgulpet av sladdersirup, og svelger det som sannhet! Screw deg!

 

Jeg har kuttet kontakt på timen. På minuttet. På sekundet. Jeg har tørket så mange tårer, tatt på meg ny fresh krem i ansiktet mitt og trykket delete. Jeg har så mange ganger forstått sannheten i at vi alle endrer oss, og at noen endrer seg i en ufyselig hånete og egosentrisk retning.

 

Jeg dealer faktisk med bipolar og gjør det bra. Jeg behøver ingen rettelser på ting jeg sier eller gjør. Screw that and føkkit! 

Man kan bli veldig intellegent dess lenger man holder ut med denne diagnosen. Det er ikke slik at en diagnose er ensbetydende med å være dum. Likevel overraskes jeg støtt og stadig over gammeldagse holdninger og utidige kommentarer. 

Det kan hende de er narsisister. Men det kan også hende de får seg en overraskelse. For jeg er hverken dum eller komfortabel i et undertrykt spor her i livet. Jeg høres, og jeg vises. For jeg er ikke redd for å være åpen. 

 

Det jeg er redd for, er å kaste bort verdifull tid på falske mennesker som ser ned på meg. Derfor eliminerer jeg dem fra livet mitt, then I screw them.

 

For er egentlig folk som kun lytter til one side of a story, så smarte? Er det virkelig slike mennesker man vil bruke tida si på? Jeg har ikke mye av den tida, og akter å spend it on the elite. Og hva er eliten? Det er det kloke folket. Outsiderene. De som har forstått dette med å bruke hue. De som bare bedømmer, men ikke fordømmer, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. De som gir blaffen i blank fasade, og lar kjærlighetene til sine nærmeste komme foran redselen for hva alle andre måtte si. De som holder seg for god til å heve seg over andre.

 

Det er ingen skam lenger. Det er en gylden mulighet til å være kreativ. Screw alle de som er så dumme at de skammer seg over at en av sine nærmeste har en psykiatrisk diagnose. Screw deg, og sirupen din!