Etter to år med forbipolene.blogg.no er det på tide å ta åpenheten til et nytt nivå. Det er tid for å fortelle hva som egentlig er den store utfordringen med å leve med denne diagnosen. En utfordring jeg ikke kjente til helt før jeg ble frisk, stabil og symptomfri fra bipolar 1.

 

For ja. Jeg er en utstøtt outsider. Det er mine venner som er min familie. Jeg har heldigvis nære vennskap og dype bånd med flere forskjellige mennesker. 

Now aint that strange? If it makes you happy.  

 

Vi lever i 2017. Men vi befinner oss i 1957. Vi liker å rope ut at vi er fortrolige med psykiatriske diagnoser and all that stuff now huh? Vi er moderne, må vite, og inkluderende.

 

Men hvorfor hører man da fortsatt utsagn som: “Nei vi har ikke noe sånnt i slekta våres nei!” Denne setningen ble uttalt om min egen slekt, og “noe sånnt” betyr psykiske lidelser. Well kremt. JEG, hallo; jeg har den genetisk betingede diagnosen bipolar 1, den nye tittelen for manisk depressiv. Er jeg ikke en gyldig del av dette treet man gjerne forsker på. Er greina mi så råtten at man helst ikke prater om den?

 

Vi må slutte å lyve for oss selv. For vi med psykiske lidelser BLIR IKKE INKLUDERT! Vi blir ofte hverken respektert av de som skulle vært våre nærmeste, eller sett på noe annet enn en skam i en krok.

 

Det var så mange netter jeg gråt meg i søvn. Så våknet jeg tidlig på morgenen, og så gråt jeg videre. For jeg var aldri bra nok som jeg var hvis man skrellet av alt jeg ikke hadde. Som utdanning, jobb, førerkort, hus og bil. Jeg var bare meg, og jeg hadde mer enn nok med å kjempe mot en svær diagnose som jeg ikke hadde peiling på selv enda engang. Flere av de som skulle vært mine nærmeste, var ikke der. De likte å “stille opp og hjelpe til med praktiske ting” innimellom stillheten, slik at de kunne kvesse til meg senere: “Kom ikke og påstå vi ikke har stilt opp!” Men de var ikke der i mine mørkeste timer. Det var stille, og rett før jeg ga opp. Aldri en telefon. Aldri et spørsmål om diagnosen. Kun kritikk og avstand. 

 

Jeg ransaket sjela mi og gråt til jeg fikk kramper. Hva var galt med meg, siden de aldri var der? De lyttet jo ikke til meg, men overså meg og stengte meg ute av praten. Jeg sluttet å dra på hytteturene, fordi helsenettverket mitt frarådet meg det. Jeg ble alvorlig preget, trist og fortvilt av at ingen snakket til meg. For de så heller ned og bort, enn rett på den store skammen. Til hverandre snakket de som om de var voksne og respektablelt intellegente nok til en samtale. 

 

Jeg var det sorte fåret. Hun de ikke kunne skryte av. Den store skammen. Jeg kan bare se for meg hva de svarte eller i det hele tatt følte, hver gang en random person spurte hvordan det gikk med meg. Ingenting å skryte av, ja hva skulle de si?

 

Jeg fikk høre om de stygge arrene i ansiktet mitt etter piercinger. Om hvordan leilighetene jeg bodde i aldri var bra nok. Her jeg bor nå, for eksempel, “ser det ikke ferdig nok ut.” Ja, jeg har tilogmed blitt truet med at vedkommende skulle skrive en bok om hvordan det var å ha en med bipolar i livet sitt. Det merkelige var bare at denne personen ikke kjente meg. Burde kjenne meg, ja. Burde stå meg nær. Ja. Men kjente meg altså ikke. For å si det sånn; hvis jeg da hadde skrevet et motsvar til den boken, ville folk snudd seg i forakt for hvordan det er mulig å behandle et menneske som ligger nede av en psyk diagnose. Det var mye som skjedde i kulissene hva angår diverse instanser, da jeg i 1997 ble syk. Det er mang en journalside jeg aldri har fortalt om her inne på forbipolene. Dette for å ta hensyn. Dette er en blogg hvor jeg tar opp viktige temaer, og skriver sanne historier. Jeg henger ikke ut folk her. Det medfører at det ikke er alle av mine opplevelser jeg kan skrive om.

 

Så fikk jeg høre at jeg burde blitt psykolog, jeg. Det hadde vedkommende alltid tenkt ut for meg. Burde jeg det? For det første: jeg har aldri i verden kunnet tenkt meg å bli psykolog. Det er ikke noe jeg ville trivdes med. Men siden vedkommenee hadde stortrivdes med at jeg hadde hatt status som psykolog, ja da var det ikke så farlig med om det ville gjøre meg lykkelig. Det var journalist jeg ville bli. Men samme det, kanskje? Det er jo bare hele min trivsel og all min lykke det står på.

 

Disse menneskene kjenner ikke meg. De har aldri sittet ned og tatt en prat med meg for å finne ut hvem jeg er. Jeg er en trussel for den skinnende fasaden. Alt annet enn something to be proud of. Et. Sort. Får. 

 

Da jeg ble frisk og begynte å reise meg støvbørstende opp, da skulle de plutselig kjenne meg litt. Jeg var fortsatt en alien weirdo som de ikke trengte å snakke for mye med, men de skulle ha litt kontakt. 

 

Så jeg prøvde. Så godt jeg kunne. Smilte og pratet. Til veggen. For ingen av dem lyttet. 

 

Så til slutt fikk de det som de ville: Null kontakt. Jeg har jo ikke tid til bullshit. For meg var kontrastene så tydelige. Fra kollegaer og venner som behandlet meg som en likestilt voksen, møtte jeg innimellom disse mørke stille vesenene som kalte seg mine nærmeste. Disse blikkene som kun så et lite mislykket hippiefår med plutselig så mange farger. I tillegg visste jeg om enda en kjip ingrediens: de baksnakket meg. 

Nå tenker jeg at de ikke er verdt så mye som et sekund av min tid. Blod er tykkere fysisk. Men jeg liker friskt vann bedre. Vann er bra for psyken. Det er ikke bra å være dehydrert.

Det jeg setter høyt, er friheten til barna mine. De har hele tiden fått hatt kontakt med hvem de vil av de som vil ha kontakt med dem.

 

Jeg har et nydelig rikt nettverk av to sønner, kusiner, ei cool svigerinne, tantebarn, en tøff onkel og hans ladie, min far’s søstre, andre slektninger; venninner og kompiser. Jeg kjenner mange. Og de behandler meg helt toppers. 

 

Framtiden kommer til å preges kraftig av mine erfaringer. Mine valg vil bli bevisste. Hvis mine sønner liker å jobbe i dagligvaren, da er jeg tilfreds så lenge de er lykkelige. Hvis de gjør tabber, skjemmes jeg ikke av det. Hvis de blir syke, skal jeg stille oppe for dem og være der. Hvis bygdadyret brøler ut noe om mine barn, kommer jeg til å brøle tusen ganger høyere tilbake. For mine unger er ikke utdannelse og fasade. Mine gutter var perfekt for meg den dagen de ble født! De trenger ikke “gjøre mamman sin stolt”, de gjorde meg stolt den dagen de kom til verden. De er mer enn gode nok som de er.

 

Jeg hører at dette ikke bare gjelder psykiatriske diagnoser. Jeg hører om mødre og fedre som prenter inn i ungdommene sine at det ikke er godt nok. Den jobben de gjør, minus den utdanningen de ikke har, holder visst ikke til fasaderyktet. Til disse “voksne” og feige egoistene vil jeg si: Ta dere sammen! Dere sliter jo ut barna deres før de rekker å begynne å leve. Det er vondt psykisk å hele tiden få merke at man ikke er bra nok. Det er alvorlig, det dere gjør hver gang dere tramper på selvtilliten til et menneske dere heller burde sette dere ned og sett inn i øynene til, og lyttet til. 

 

Jeg vil alltid savne og respektere min pappa. Han var sånn en klok mann. Han satte seg ned og ble kjent med meg. Jeg vil være slik en mamma for sønnene mine, som han var pappa. Da mister jeg aldri mine barn. For hvis jeg skal fortjene deres respekt og lyst til å tilbringe tid med meg, må jeg behandle dem forsiktig som silke, se på dem ydmykt som om de var stjerner, respektere dem som diamanter og tro på at de er sterkere enn stål.

 

Jeg skal iallefall aldri i livet frykte et usselt rykte på bygda, mer enn mine barn’s helse og velvære.

Og nå? Nå er jeg fri, nå. Ingen får tråkke mer på meg, prøve å fortelle meg hva jeg skal si og ikke si, eller psyke meg ned. Jeg kan dette med å skjerme meg og ta vare på helsa mi, nå. 

 

Har du erfaringer innen dette temaet?