Det er ikke for å være noe slags mammapoliti. Ei heller for å komme med noe pekefinger. Men ærlig talt, Anne brith. Cut the crap. Nå skal jeg vel få kritikk for å ha overtolket klippet fra “Bloggerne”, men hvis du ikke vil at folk skal reagere, hvorfor da påstå at det innimellom er et “helvete å ha barn”? Jeg er sikker på det er mange som gjerne ville byttet med deg, og brukt en noe annen fremtoning til barna enn det du prøver å påstå er dine barn’s kreasjon av “et helvete”. For mange ville det vært rene himmelen å få være forelder.
I klippet http://m.side2.no/video/anne-brith—a-ha-barn-kan-noen-ganger-vre-et-helvete/3423377204.html får vi se at “du får sammenbrudd”, etter å ha gitt deg selv en blodsukkerboost på solo og sjokolade, gått rundt i huset og servert spørsmål og kryptiske beskjeder til barn som aldri helt get the point. Fordi. Vel. Prøv selv å get the point når forslag og spørsmål er det du har å forholde deg til. Dette er ikke hva jeg kaller et helvete. Dette er hva jeg kaller en mamma med pms som skaper et helvete.
Vi har alle slike dager. Men det er ikke ungene våre sin skyld, og det jeg ser på videoklippet er en mamma som ikke gjør nok for å nå gjennom konsentrasjonsboblene til barna sine. Kanskje med vilje? For å skape show?
Har du hørt om han som sparker deg på leggen i butikk-køa? Og så hisser du deg opp, før du snur deg og ser at det er en blind mann med hvit stokk som har kommet borti foten din. Dette med å dele ut hvite stokker til barn. Litt forståelse fordi de er barn.
Har du hørt om tydelige beskjeder? Det å ikke kakle rundt omkring barna dine som ei hysterisk høne mens de er i sin egen konsentrerte boble. Som i et TV-spill slik som din sønn i dette klippet. Han hører deg jo ikke før du setter deg ned på hans nivå og oppnår øyenkontakt. Er det så rart? Prøv selv å lytte til ei skavlebøtte mens du sitter dypt konsentrert med ei bok eller en telefon i hånda. It takes time. It takes time. Å komme seg ut av ei konsentrert boble for å lytte.
Du sier utydelig “Då foreslår e at du slår av det der spællet ditt…” og så forventer du at barnet ditt skal høre etter? Et forslag? Du kan ikke forvente at noen i det hele tatt skal gidde å “høre etter et forslag”! Da er det rom for andre forslag.
Dramatisk, teatralsk og manipulativt skaper du som voksen en situasjon å spille på, og så framstiller du det som at “det noen ganger er er helvete å ha barn” …og det på riksdekkende TV foran folket. Du åpner døren inn til din datter’s private rom med et kamera, og står filmende over henne med utydelige spørsmål, uten å sette deg vennlig ned på hennes nivå. Du beveger deg ikke inn i hennes verden med blikk-kontakt og gi en enkel og tydelig beskjed, men står over henne med et kamera som vil vise henne frem for hele verden som om alt dette kaoset er hennes feil.
Det er ikke mine barns feil at det innimellom er et kaos av “et helvete” her i huset. Da er det jeg som har gitt utydelige beskjeder, og glemt å dele ut hvite blindestokker til de små. Jeg forstår at du prøver å spille frem en situasjon som vi andre foreldre skal kjenne oss igjen i, og så provosere litt, slik du bruker. Men dette blir så innmari feil. Jeg hører du balanserer det hele ved å påpeke at det er din egen feil fordi du “alltid sier ja”. Så hvorfor sier du samtidig at det innimellom er et “helvete å ha barn”, når det i virkeligheten er slik at det på sånne dager som dette nok heller er et helvete å ha deg som mor? I et kaos av spørsmål og utydelige beskjeder og urealistiske reaksjoner, er det vi foreldre som er et helvete å være i hus med.
På slike dager sier jeg unnskyld til ungene mine. Jeg filmer dem ikke under utydelige seanser med hønekaklehysteri og forventer at de skal høre etter. Jeg iscenesetter ikke det hele for så å legge det ut foran hele landet de skal vokse opp i, framstilt som at barna er grunnen til et slags helvete. Jeg vet jo at det er ros som oppmuntrer til ønsket atferd, og ikke kritikk. Jeg har selv mye å lære som mor. Det har vi alle. Kanskje du også, Anne Brith?
Her i huset har vi også kaos noen ganger. På slike hormonelle dager er det faktisk barna mine som sliter litt med en utydelig og surpompete mamma. De kan bare skape et helvete her i huset hvis jeg lærer dem at det er ok å lage helvete. Men det er aldri, og kommer aldri til å bli, deres feil.
Altså… Vil heller si at dette innlegget her er for å få klikk og oppmerksomhet. Jeg så på bloggerne, og jeg ser ikke no galt i det hu verken gjorde eller sa. Og når jeg leste det du skrev om at det heller er et helvete å ha henne som mamma ble jeg skikkelig irritert. Jeg kjenner Anne Brith, og hu er ei fantastisk dame! Hadde jeg kunne velget, så hadde jeg valgt å ha henne som mamma. Måten hun får ting til å gå rundt er helt fantastisk, nesten “umenneskelig” i mine øyne. Hun er så flink, og en av de beste mødrene jeg har sett. Alle må få lov til å ha en utblåsning innimellom, og det synes bare bedre hos Anne Brith fordi hu er ei dønn ærlig dame som faktisk er toppblogger og deler livet sitt over Bloggerne på TV. 😉
Så bra skrevet! Tommel opp!
Lydia: Velkommen til bloggverden. Her er vi ute etter “klikk og oppmerksomhet” alle som en. Du har tydeligvis misforstått meg veldig her, men det går helt fint. Jeg har aldri påstått at Anne Brith er noen elendig mamma, slik du prøver å framstille det som her. Jeg kun vred på hennes setning, hva angår alle oss foreldre. Det er vi selv som skaper helvete, ikke barna. Personlig synes jeg det er merkelig at du blir sint over at jeg snur det hele på hodet og påpeker at det kan være at det er et helvete å ha mammaen her som mor disse dagene. Men du blir altså ikke sint av at Anne Brith påstår det er et helvete å ha barn enkelte dager. Vel. Ok. Da er vi enige om at vi er uenige. Og Anne Brith er helt sikkert en god mamma, noe annet har aldri blitt hevdet her. Men som jeg skrev, alle vi foreldre kan sikkert alltids lære noe nytt. Ingen grunn til hårsårhet for det.
Tone Irén: Tusen takk. Mente virkelig ikke noe kjipt med det. Tenker Anne Brith er ei fresh dame som tåler denne fint.
Utrolig patetisk å dra opp mennesker som gjerne ville ha byttet plass med hun, ikke saklig i det hele tatt. Alle med barn vet at det kan være et helvete til tider, det er mange personligheter under ett og samme tak og det går ikke alltid på skinner, men det vil ikke bety at kjærligheten ikke er til stede og at det er fortjent å få slengt i trynet at det tross alt finnes mennesker som ikke får oppleve dette. Nei, vet du hva – feilen ligger hos de som påstår det er en dans på roser med barn, og bli misunnelige(rett og slett) for at andre tør å vise det motsatte, det er hos Anne Brith flesteparten av befolkningen med barn kan relatere seg til.
ENIG med Lydia!
Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha misforstått, men har jeg det som har jeg det. Og da beklager jeg. Men sånn jeg forsto det da jeg leste var at du er uenig med det hu sa, og da syns jeg det ikke er riktig å lage er innlegg om det som det her. Men det er min mening. Jeg er jo ikke blogger, så jeg forstår meg vel ikke på sånt. Men en ting veit jeg, og det er at jeg støtter Anne Brith.
Lydia: Har jeg ikke lov å være uenig mener du? Ikke greit å lage et innlegg om det motsatte? Da er det bra du ikke er dommer i livet mitt. Jeg støtter Anne B i mye jeg også, men det lyder ikke som annet en en slags forherligende fan i mine ører dersom man er enig i absolutt alt et menneske gjør.
Anonym: Ok. Takk for opplysningen.
Mari: Du synes det ja. Jeg har aldri syntes det har vært et helvete å ha barn. Jeg er takknemlig for hvert sekund med gutta mine, og kan desverre ikke relatere min tilværelse som alenemamma med din kommentar. Du er i din fulle rett til å mene at hva som helst er patetisk. Det er ikke dermed sagt at dine meninger er mer riktige enn mine, men jeg respekterer at du har et annet syn på dette enn meg. Ha en fin kveld.
man trenger jo ikke være enig i alt mulig, ikke sant? Hun og jeg bor tilfeldigvis på samme plass. Så klart trenger foreldre litt utblåsing, selv om det vil virke overdrevent i media..
Måtte inn igjen her for å se på innlegget en gang til. Nå ser jeg at jeg ikke har misforstått så mye som du fikk meg til å tro. Er flere som har skrevet om det samme som jeg mente. Og jo, du har lov til å være uenig, men jeg følte dette innlegget var for å “dra henne ned.” Det var i hvertfall ikke for å dra henne opp. Og det er det jeg mener er feil. Bedre å ta kontakt å diskutere saklig da, enn å skrive et helt innlegg om det. Og bare sånn at du vet det: jeg er langt ifra enig i alt det Anne Brith skriver jeg heller. Men da er jeg voksen nok til å kommentere saklig eller faktisk ta kontakt med henne 😉 Ha en fin dag
Lydia: Så du mener at heller enn å kritisere voksne som gir barna hennes halloweengodis, og menn som ikke betaler på date, så burde Anne Brith heller tatt kontakt med dem alle per privert, og tatt der opp sådan heller enn å lage innlegg om det? Hun er en blogger og jeg er en blogger. Hun er ingen prinsesse og jeg er ingen prinsesse. Du tolker meg fælt, og dramatiserer en del, når du tror jeg skriver dette innlegget for å rakke ned på henne, og det må du bare gjøre for min del. Jeg vet godt hva jeg står for, og trenger ikke en anonym dame til å være min tolkende dommer hva angår mine egne tekster. Dessuten vet jeg godt selv at jeg finner meget mye positivt med Anne Brith, både som mor og blogger. Ha en fin aften.
Birgitte Østby: Ja og ikke alle voksne tenker over om godteriet er innpakket. Ikke alle menn har råd til å spandere. Vi må være litt forståelsesfulle, ikke sant? Helt enig med deg.
På de absolutt aller fleste vis er jeg helt, helt enig med deg! Det er en foreldres ansvar å gi klare beskjeder, å være tydelig og konsekvent mot barna sine. Personlig føler jeg også det er en del av ansvaret som forelder at man forsøker ikke å la sitt eget dårlige humør, en dårlig dag, en kjip hendelse eller hva det nå måtte være går ut over barna. Litt på samme måte som at man “legger problemene igjen hjemme” når man går på jobb rett og slett.
Det er klart det ikke vil være mulig å skåne barna fra alle dårlige dager og følelser og humør – noe jeg vel heller ikke vil anbefale å forsøke på. Men det er en forskjell på å la dem se og forstå et dårligere utgangspunkt, og på å la det dårlige utgangspunktet gå direkte ut over dem.
Som prinsipp mener jeg også at man generelt ikke skal/kan beskylde barn for å bevisst ødelegge, skape problemer – eller som her “lage helvette”. Dette handler for meg om graden av ansvar som er ok å legge på barn.
Nå er jo ikke jeg mor selv, men har allikevel hatt mye med barn å gjøre – gjennom blant annet jobb i barnehage. Så litt erfaring med hva som fungerer og ikke fungerer tror jeg at jeg har allikevel, og for meg har det aldri fungert å henvende meg til barn på den måten du beskriver her..
Men som en bitteliten ting på den positive siden ovenfor personen dette gjelder – uttrykket “da foreslår jeg” er ganske normalt i enkelte deler av landet – blant annet der jeg kommer fra. Det brukes da egentlig ikke for å foreslå noe, men for å påpeke noe eller gi en beskjed. For eksempel kunne jeg få beskjed av mamma om noe i retning av at “da foreslår jeg at du bare gjør det nå med en gang i stedet for å si at du skal ta det senere”. For meg var det aldri noen tvil om at det betydde “gjør det nå, med en eneste gang” – det var ikke oppe til diskusjon, og det var heller ikke ment som et forslag til meg. Poenget mitt er at akkurat den kan være en helt normal uttrykksmåte for henne med hennes dialekt – uten at jeg vet hvem hun er – og føler dermed ikke den kan brukes mot henne uten å vite mer om vaner og bakgrunn.
Allikevel mister ikke innlegget poenget av den lille delen, så jeg er fortsatt enig med deg.
Jeg syns det du skrev var helt fint, Helene, selv om du kanskje tok i litt mer enn jeg ville ha gjort. Men altså, hvis dama går ut på riksdekkende tv at det er et helvete å ha barn, så bør du forvente å få kommentarer eller kritikk… Du henger jo tross alt ut ungene dine på TV.
Tor Inge Pedersen: Ja ting kan virke mer hensynsløst i skrevne ord enn man mener, og jeg kan forsikre deg om at dersom Anne Brith tok kontakt med meg og ville ha innlegget slettet fordi hun følte seg støtt, hadde jeg slettet det på flekken. Meningen min var ikke å ta i for mye, eller henge ut noen.
Lilith Ravn: Takk for lang kommentar. Jeg kan nok virke kvassere enn jeg mener, jeg som alle andre chattende, skrivende internettbrukere, og det ville falt meg tungt for hjertet dersom Anne Brith ble lei seg av dette innlegget. Jeg er aldeles ingen perfekt mor selv, og det håper jeg kom fram i innlegget. For å si det sånn så er ikke jeg noen bedre mamma enn Anne Brith, og mener ikke å pirke på henne. Dialektmessig sett så påpeker du noe jeg ikke har tenkt over. Men igjen; jeg har hatt dager der Anne Brith høres ut som en pedagog i forhold til meg, det er bare det at de dagene sier jeg unnskyld til barna, og påpeker at det er mamma som har en dårlig dag.
Sorry, Helene.
Når jeg skrev du henger tross alt ut ungene dine på tv, jeg mente Anne Brith, ikke deg. ;.-)
Mvh,
Tor Inge
Tor Inge Pedersen: J jeg skjønte det altså hehe