Det er noe med meg som ikke helt er som det skal. Ikke bare er det hue, hva, men kroppen også. Derfor legges jeg i narkose i morgen tidlig på sykehuset Levanger, og setter min lit til hvitfrakkene. Og nei, det er ikke en kosmetisk skjønnhetsoperasjon, men en nødvendig en.
Jeg har blitt en sånn typisk løvemamma, og er ikke særlig glad i hverken operasjoner eller narkoser i seg selv. Derfor tenker jeg ekstra nøye over hva jeg gjør dagen før en slik operasjon. Even og jeg har gått en liten tur på en av lekeplassene i nærheten her, gjort ferdig og sendt inn noe skrivearbeid, og så har jeg tatt meg en kaffeprat med en venninne som var innom. Man vet jo aldri når ens siste dag er kommet uansett, derfor er det vel stort sett slik jeg tenker hver dag. Ell o ell: LOL!
Denne gangen skal jeg ikke blogge fra oppvåkningen. Min gode venninne Christina blir med meg, og jeg tenker hun skal få passe på telefonen for å være på den sikre siden. I bloggarkivet for oktober kan man finne mitt bidrag fra oppvåkningsavdelingen da jeg hadde fått fikset tennene i narkose, og sånn en Morfine har ingenting på nettet å gjøre i det hele tatt.
I stedet skal jeg rope hipp hurra, takknemlig for i det hele tatt å våkne, være superglad for enda flere dager med disse skjønne barna mine, og alle de awesome vennene jeg er så heldig å kjenne. Og selv om jeg ikke kan bære toåringen min gjennom treårsdagen hans den 20.oktober, skal jeg juble over å få feire dagen sammen med han og storebroren. Vi kan holde hender, vi, han skjønner det allerede, siden mamma “skal til doctor mc Stuffins!”
Jepp. This is me før narkoser og flyavganger. Nesten før bussreiser og bilturer også. Sånn er det når man elsker livet: man verdsetter det, og aller mest de man deler det med. Hvert sekund, alle minuttene og hver eneste time ❤❤❤
