Dette er så langt som jeg kan gå. Dette, og blurete bilder der ansiktene er så og si visket bort. En toåring og en åtteåring som bestemmer selv. Før var jeg blind. Internett la seg rundt kloden som det nettet det er, og så kom facebook. Jeg postet bilder av en da 3 år gammel Mathias, som de fleste andre foreldre. Så kom blogg, og jeg startet min bloggkarriere like blind som den gang Marc Zuckerberg introduserte oss for ansiktsboka.
Live Nelvik tar fortidens forbipolene på kornet, i det hun lørdag 21.oktober 2017 sier på God kveld Norge omkring det faktum at hun ikke deler bilder av barna sine på sosiale medier: “Det handler ikke om at jeg er profilert, men om at jeg ikke synes man skal legge ut bilder av barna sine for å få en feedback som gir mor eller far en god følelse.”
Jeg ville sagt det samme til meg selv på den tiden, som hun sier nå. Men med andre ord, som i: “Hva i alle dager er det du holder på med, Helene? Har kua glemt kalvetiden, eller hur?” På den tiden ville jeg sagt: “Live Nelvik, har det klikka for deg? Klart jeg vil vise fram barna mine!”
Men de er ikke “mine”. De er til låns. Deres rett på privatliv og personvern er viktig
Jeg tenker tilbake på meg som ungdom. Jeg som skulle vise fram fotoalbummene på loftet hjemme hos mamma og pappan. Og den jeg skulle vise albumene fram til, var mitt hjertes utkårede. Vi skulle være sammen hele livet, og han skulle flytte til byen der jeg bodde. Jeg var så forelska, og det betydde så mye for meg hva han syntes om meg. Jeg var jo bare 16 år.
Men jeg klappet sammen album etter album, rett foran ansiktet hans. Han spurte om han ikke fikk se, og jeg ristet på hodet. Flauere enn flauest, og meget meget forlegen. For. I det ene albumet var et bilde av meg som treåring med rene surleppa. Et skjevt sutretryne, med andre ord. Jeg satt på en benk sammen med to gutter og søstra mi, og var tydeligvis både sur og lei meg. At jeg var forferdelig stygg da jeg var sur og lei meg, var det ingen tvil om.
I det andre albumet stod jeg som 13åring foran bilen til foreldrene mine. På det bildet var jeg i mine egne øyne forferdelig grusom å se på. Og slik fortsatte det; meg i ferskenrosa laksefargeinspirert lang genser. Meg i andre klær jeg aldri ville gått i som 16åring. Meg i album der jeg på visse bilder ikke helt hørte hjemme.
Jeg ristet, og ristet, og ristet på hodet. Han fikk ikke se.
Heldigvis vokste jeg opp på 80tallet. Jeg kunne rive i stykker bilder, og aldri kunne noen se de igjen. Dette var jeg for snill og veloppdragen til å gjøre, men jeg kunne ihvertfall klappe igjen fotoalbum og tviholde så typen ikke så meg på mitt verste. Ingen uansvarlige voksne blogget om meg. Ingen skjemte meg ut for hele verden til jeg ble het og svimmel av sjensanse og ubehag. Ingen eksponerte mine skjeve sutretryner for hele verden da jeg var 3 år. Og jeg behøvde ikke å forholde meg til fortiden min in public som 16åring. I stedet hadde jeg en viss kontroll.
Kjære Live Nelvik, jeg trenger sånne som deg. For på facebook må jeg fortsatt skjerpe meg, der jeg på blogg forlengst har begynt å bruke vettet etter alarmerende uttalelser her og der på nettet. Det har nådd fram, og jeg har blitt et ansvarlig mammablogger. Dessuten er 8åringen min veldig streng på dette.
Nå minte du meg på det igjen, Live. Takket være deg skal de samme reglene fra nå av selvfølgelig gjelde 3åringen min! Han skal spørres på lik linje med 8åringen min: Kan jeg poste dette bildet hvor ansiktet ditt ikke vises? På blogg må jeg vente litt enda før han blir stor nok til å bestemme seg. Han er for liten til å skjønne konsekvensene. Og så har vi facebook da; der må jeg bare skjerpe meg asap.
For det blir noe annet enn det var i 1996, den dagen barna mine blir ungdommer, og ikke har noe fotoalbum de hoderistende kan klappe igjen. Lenge før den tid må jeg sette meg ned og ta praten med dem. Den praten som handler om delete. “Beklager, bildene havnet på nettet, og det var min skyld, men la oss gå gjennom facebook og den gamle delen av bloggen for å slette de bildene som framkaller het sjenanse og flau følelse.”
Hvordan kunne jeg være dummere enn et brød full av gluten, og teitere enn et pinlig fotoalbum fra åttitallet? Du har rett, Live. Og det har langtfra klikka for deg. Jeg som mor, behøver slike strenge oppvekkere som det du kom med i God kveld Norge i går. Så: Takk, jeg er nå enda mer bevisst hva angår mine barn og publisering av bilder der de kan gjenkjennes.