Hun vandrer bak meg som en evig skygge; og passer på å minne meg på hvor jeg kom fra. Hvis jeg ser meg over skuldra, så er hun der. Hun er fortiden som noen ganger skremmer meg. For jeg har to barn å være mamma for, og det er alt for meg. Alt må være i orden så hun ikke prikker meg på skuldra mi med pekefingeren sin. Mammakritikeren min: “Er du en bra nok mor i dag? Hilsen fortida in your face!”
Vaske hus. Betale regninger. Ordne avtaler. Rydde kjelleren. Støvtørke midten. Lage mat. Rundvaske loftet. Ta medisiner. Aldri røre alkohol. Passe på kostholdet. Trene.
Alt dette er fasaden, og den må være i orden. Ikke for naboene eller vennene våre. Men for pekefingeren fra fortiden. Innom fasaden er det viktigste. Som klemmene, badene, solkremen faktor 50 og ullundertøyet.
Sometimes. Noen ganger. Blir jeg lamslått redd, og overbevist om at jeg ikke greier dette, siden min evige skygge fra fortida er meg selv. Jeg kan ha lagt barna, og bli liggende og se ut av loftsvinduet i skråtaket. Da ser jeg på stjernene og noe heavy slår meg ut. Et øye som ser meg fra fortiden. Som i: duger du virkelig til dette da? Hun ramser opp alt jeg ikke har. Når jeg har roet meg, svarer jeg at jeg har kjærlighet å gi dem begge to. Gutta mine får omsorg og kjærlighet. Da får det duge. Da er jeg mamma bra nok. Frisk nok.
Jeg er hun som ble så syk som 17åring at hun måtte tvangsinnlegges. Jeg er hun som aldri rakk å utdanne seg. Hun som alltid bare rømte. Som stakk av fra alt. Jeg er 18åringen som fikk elektrosjokk. Hun som ble innlagt så mange ganger at hun per dags dato ikke aner hvor mange. Jeg er hun som ble så psykotisk av bipolar at hun ikke dugde til den største oppgaven i livet sitt. Som gråt seg livredd gjennom flere år etterpå.
Det var meg det.
Og her sitter jeg i ei lun, ryddig og ren stue med en snill katt på fanget og en fornøyd 3åring som ligger på magen i den samme sofaen og ser barneTV. Loftet er nyvasket, og kjøkkenet like så. Vi har spist gryterett til middag, og minsten får muffinsrester etter bursdagsfeiringen i går. Ingen vet, men jeg vet. Hvor nervøs jeg blir, og hvor det koker inni meg når jeg skal prestere. Å arrangere bursdagsselskap for barna mine, å hente i barnehage og skole; det er så kontrastfylt til min fortid som overhodet mulig.
Jeg prøver å være avslappet. Lar koppene stå litt på bordet etter middagen. Det er øyet som ser meg fra fortiden, i det jeg ikke greier å la være, men må rydde etter en stund.
For reglene er annerledes for gjøkeredets hovedgjøk, enn for resten av verden. Andre kan ha det så messy de bare vil. Jeg kan ikke, for da blir jeg redd. Ingenting omkring mine elskede barn må minne på om noe som ikke er bra nok. Alt skal alltid være trygt og godt for ungene mine, og jeg jobber for det hver dag.
Sånne som meg tar ikke slikt som dette som en selvfølge. Sånne som meg er for preget av fortiden til det. Jeg vil nok alltid kjempe mot en svunnen fortid med nebb og klør for å bevare hverdagen rundt ungene mine trygg, frisk og harmonisk. Alle valgene jeg tar handler om det. Det sier seg selv at kritiske røster ikke har plass i mitt liv. Til det er denne tilværelsen for skjør; og jeg for takknemlig. Ja, jeg takker hver dag for at jeg har blitt til en mamma som fungerer, og for at jeg får gi kjærlighet og omsorg til barna mine.
Øyet ser meg fra fortiden, og pekefingeren minner meg på at ingenting av dette er noen selvfølge. Jeg har en story, og den er langt utenfor normen. Jeg tør ikke tråkke feil, og vet godt hva jeg har å miste. Det er mitt ansvar å sørge for en happy ending, når den dagen kommer. Litt av jobben er å tone ned. Å la støvet samle seg i trappene uten å vaske seg hoftesliten. Å la smulene lage landsbyer under sofaen i noen uker til. Dessuten kan de skitne middagskoppene stå enda en time, for de løper ingen steder. Da vi hadde bursdagsgjester i går var utsikten ut vinduene avslørende preget av tuemønster og flekker. Cool down, Helene; it’s ok.
Og når 3åringen min ligger der på hodeputa mi og vil ha nit, mens han sier: “Mammaaaa. Duu. Æ æljskje dæ!” Da vet jeg at jeg er god nok. Når han sovner noen minutter senere, med armen omkring meg og den andre hånden rundt øret sitt, vet jeg at jeg greide det denne dagen også. Kvelden er i boks, og selv om jeg ikke helt fikk ting til å funke før i tiden, så duger jeg nå. Jeg er mer enn god nok, pekefinger. Nåtiden er viktig. Du er fortiden. Hold deg der, for barna mine elsker meg, og det er bra nok.
Det er vanskelig nok å være småbarnsmor alene om ikke man har en sykdom å vokte på i tillegg….
Og med din historie er det en bragd!
Vet ikke helt hva som reddet deg, men du har nok hatt gode hjelpere, i tillegg til en beinhard vilje til å mestre. Det er nok få som forstår hvor vanskelig det kan være i hverdagen din, men du forteller det utrolig godt her.
Barn kan i hvertfall få en til å mestre enormt mye, det vet jeg selv om jeg ikke har vært i nærheten av det du har opplevd….
Ikke la smuler lage landsbyer da, jeg så det hele for meg, det kan komme mus inn……:)
maiken: Ja eller jeg kan snu det nå som jeg har vært frisk i flere år; sykdommen har blitt til en ressurs. Men innimellom kan jeg miste motet et par minutter, og må minne meg selv på at jeg er en god damned motherphucker råtass. Det funker, og så fortsetter jeg som før. Haha nei jeg skal prøve å ikke la smulene bli til landsbyer.