For dere som ikke vet det, levde jeg i to år komplett avholds inntil for et år siden. Og avholds betyr jo å aldri drikke en eneste enhet med alkohol. Man holder seg totalt av, ja altså det ligger jo i ordet. Det var aldri en avgjørelse å være avholds, jeg bare trivdes slik.
Så gikk jeg inn i måteholdenhetens verden for et år siden. Der vantrivdes jeg. Jeg er bipolar, og selv om jeg drakk med måte, ble jeg negativt preget, og det gode humøret mitt forsvant. Det manglet de sprudlende boblene, dette sinnet mitt, i et helt forbanna år.
I forrige innlegg om dette var jeg fortsatt der at jeg kanskje kunne ta et glass vin innimellom. Dette som kalles måteholdenhet. Jeg ville vente med det, og bare være uten alkohol frem til jeg kanskje unnet meg et glass vin sjeldnere enn før.
Men nå. Nå er jeg overbevist. Mitt sprudlende humør er tilbake etter en måned totalavholds, og ikke bare det: Jeg er generelt mer kreativ. Idéene myldrer, jeg har masse energi, jeg sover mye bedre og jeg er mye mer sosial. Og jeg gleder meg som fy til neste gang jeg skal ut på byen, for jeg vet jo av erfaring hvordan det blir: Jeg får med meg all moroa. Finner en magisk stemning når klokka runder midnatt og folkemengden bølger, jeg får masse inspirasjon til skriving, jeg sovner glad og lykkelig når jeg kommer hjem (vel og merke etter et lite husarbeidskick siden jeg som regel har drukki for mye koffein til å sove.) …og dagen derpå våkner jeg med et smil og bare gode minner, siden jeg har oppført meg glad, fornøyd og grensesettende.
Alltid er man virkelig individuell. Det som passer deg passer ikke nødvendigvis for andre, derfor er jeg tydelig på at alle mine folks around, kling some cheers and make some sound.
Noe magisk skjedde med meg de to årene. Jeg opplevde en spennende og ny verden, og ble nok “helfrelst”, uten at det er noe som helst å misjonere av den grunn. Men jeg forteller gjerne hvordan dette føles for meg.
Hvis du bare ikke liker melk og den blodsukkerstigningen det gir, som naturlig nok også påvirker humør og helse, da behøver du ikke å bestemme deg for å slutte å drikke melk. Det bare blir sånn; du gidder ikke å helle det i deg.
Jeg gidder ikke helle i meg jeg det jeg ikke digger villt, jeg heller. Jeg liker strawberry dackery, men det finnes alkoholfrie varianter av det.
Alkohol er gift for meg, og jeg er allergisk.
For noen kan det virke merkelig. For meg er det merkelig at dette skal være uforståelig merkelig, for jeg bryr meg aldri om hva folk drikker eller ikke drikker.
Så. Jeg er ikke engang måteholden. Jeg er fri, og totalt avholds. Jeg er lykkelig igjen.
Om jeg er totalavholds når jeg er 70 år og reiser rundt i verden på veltilpassede sko og i lekre dameklær? Jeg tror det. Aner ikke. Men sånn er det akkurat nå. Sukkerfri brus, kaffe, deilige alkoholfrie drinker og iskaldt vann.
Jeg glemmer ofte at jeg er en blogger. Ser mer på meg selv som en skrivent, så jeg glemmer å oppdatere dere lesere fra hverdagen. Unnskyld for det, skjerpings på gang…
Her på Lykketoppen er det action. Stua myldrer som vanlig, og i kveld er det min søster Silje, “kompisen” hennes Reidar (de var ikke på date nei. De var på et “møte”! Nå sitter de her og krangler om hvem som står opp først om dagene.), lille Maria og minstemann Even.
Even og Maria kom akkurat hjem fra pappaene sine, og vi feirer med glutenfri nam nam (fiskeboller, saus og grønnsaker).
I helgen har jeg shoppet, hatt jentekveld (damekveld?) (kveld minus menn), jogget, gått i grusomme inneklær, jogget igjen, spist lavkarbomat, badet, tatt hårkur, nytet en ansiktsmaske og glodd på det som tidligere het “kassa”. Skjermen, papiret, TV’n. You name it.
Det høres nok kjedelig ut, men i min alenemortilværelse har denne helgen vært aldeles vidunderlig forfriskende. Jeg kjenner meg fresh, og har virkelig vært ready for at Even skulle komme hjem til mammasin nå.
Jeg elsker det sosiale livet vi omgir oss med her oppe på toppen, og gleder meg til hver eneste dag for tiden.
Ha en fin føndei videre; over og ut fra Lykketoppen 😉
Nå skal jeg ikke bare banne i kjerka nei. Jeg skal fise i heisen som en annen jegertvilling, og rape i bilen som den andre. Langt på vidda av svada; here we go:
Du er som en tegneseriefigur uten farger. Som en paranoid nordlening på en pub som tror den ukjente dama reiser rundt og “reklamera førr tørrfesk” fordi hun “spandera tørrfesk på pøbbgjæstainn”…
Oh! Baby baby!
Du er som en joggetur uten “Work b**ch” med Britney på ørene. Ja du er som en tassi som tror du kjenner Britney fordi du er overeksponert av bilder med henne på.
Du er som et komisk mannebein som har “homofobi” og tror du er så deilig at alle som forelsker seg i folk lagd av samme kjønn som du, kommer til å prøve seg på deg. (Noen gang undret på hvorfor det aldri har skjedd forresten?)
Du er som vorta i skyggen av kvisa på samfunnets rumpe. Som en latterkule uten hverken krampe eller latter. Som en brain uten kraetiv storm.
Du er som for pluss dom. Og du aner ikke engang hva det betyr etter 30 minutters huekløe. Klø tilbake. Cm on: scratch it!
You better work bitch: Du er som den rosa dassen til Trump; ja du tåler til og med hans Prump, bare du får sl..ke den r..a.
Here comes the big beat: Du er som en fake facebookprofil fordi din lovely fasade ikke stemmer med ditt indre bedritne landskap. Som en nisse som hater alle som “skryter av trening” på face, mens du synes at alle dine skålende offentlig rødvinsglass er hell yeeeah ya rock bby!
Du er min store inspirasjon noen ganger. Til å trene hardt, jogge fort, skrive mer, være original, sikte høyt og ta av, bare for å drite ned i hagen din når jeg flyr over deg, så den får tiltrengt næring.
Du er en hater og du kler det. Jeg elsker det. Digger å le av dine mange idéer om hvordan verden skulle fønka hvis bare du fikk bestemme reglene her.
Men: look who’s talkin now… i stillhet, hviskende bak rygg og i krok: det er DEG det! Yeah! SÅ tøff er DU gitt. Bygdadyr som deg er så søøøte, det tør jeg påstå. Så paranoide a. Konstruerere av fantasi, omgjørere til “virkelighet”, spredere av fargerike rykter..
..det må vi alle forstå at en dakar fargeløs tegneseriefigur må få lov til.
Jeg elsker deg villt og hemningsløst, hater! You rock! You roll! C ya, bring it on, and then rockaby 😉
(Dette innlegget er ikke tilegnet noen, ikke engang han derre ingen, eller hu derre invissible.)
Du leser forbipolene.blogg.no : now push the harry 90tallsbottom and have a rocked up freakin funny weekend!
Heh? Forbipolene på diett, tenker du. Hvorfor i alle dager, how comes? Avholds er jo bare sånn jeg trives å ha det, men jeg har altså i tillegg nok en gang lagt om kostholdet. Og denne gangen er det for godt. Det dreier seg om 40% lavkarbo, 60 % dia og en aktiv livsstil. Det er altså ikke bare en diett, men en planlagt helomvending, fordi:
Noen få lesere husker kanskje at jeg fikk svangerskapsdiabetes da jeg gikk gravid for 2 og et halvt år siden. Det var mye å lære, og det måtte insulin til. En verden jeg ikke ante noe om tok form omkring meg, og det gjaldt å henge med. På sykehuset var det ikke bare ultralyd å rekke, men også timer hos diabetikersylepleier som lærte meg å stikke meg i fingrene, stikke insulinsprøyte i låret, hva jeg kunne spise, og alt det jeg ikke kunne spise.
Jeg hadde det toppers. Det var slettes ikke så synd i meg som mange rundt meg trodde. Jeg var ikke så mye sulten, og all sukkerhunger gikk raskt over til uforståelig hoderistning hver gang jeg så folk gå amok i sukkeravdelingene i butikkene. Jeg forstod meg plutselig ikke på dem, og hadde ikke lyst på noe av det klisset.
Kunstig søtning måtte jeg også lære meg om. Jeg fikk skyhøy blodsukkerstigning av extra sukkerfri tyggis pgr av xylitol. Maltitol og fruktose var fy.
Men stevia, sukrin, aspartam og tagatesse, det funka fett, og jeg fikk ingen blodsukkerstigning av disse.
Jeg spiste null frukt, null ris, potet og pasta, null sukker, og jeg drakk null melk, juice og sukkerbrus. Jeg hadde det fabelaktig Humøret var på topp..
En annen ting jeg lærte meg på den tiden, var at jeg fra da av var svært utsatt for å få diabetes senere i livet. Jeg bestemte meg for å skeie litt ut en stund, for så å ta nakkegrep på meg selv og skjerpe kostholdet kroppsvennlig og fornuftig.
Nå er jeg der. Det har gått to år, og “senere”, det kan være like rundt hjørnet for alt jeg vet.
For to og et halvt år siden fikk jeg kjenne seriøsiteten i det å holde vekten og BMI’en sunn og innafor normalen. Jeg ble kjent med den livsfarlige delen ved det hele, og det positive i minst mulig kalorier. Jeg hadde alt under kontroll da, men hva med senere når det bare er livet mitt det gjelder, og ikke mitt barn’s liv? Hva med siden, når en eventuell diabetes vil rocke villere enn før, og ta nye former å forholde seg til?
Det lille barnet i magen er 2 år nå, og storebroren er 7. De behøver en mamma i live; en mamma som tar ansvar for helsen sin. Og da må hun ta de grepene hun en gang satte seg fore.
Jeg lider ikke over å kutte de delene av kostkholdet som ville ført meg inn i et sykdomshelvete ved navn diabetes. Jeg elsker avholdslivet også, så det passer jo bra at det gagner helsa godt. Spinat, ruccola, avokado og tomater er digg, og cottage cheese med med kanel og sukrin eller double 0 yoghurt på er faktisk ikke så verst. Joggeturene som jeg digger, passer også godt inn nå. Nøtter, funlight og gulrøtter er nam. Dessuten er gulrøtter og tomater rene luksusen i forhold til det kostboldet jeg måtte holde meg til da jeg hadde svangerskapsdiabetes, siden de gir litt i overkant med blodsukkerstigning. Men litt tåler jeg jo; jeg har ikke fått diabetes enda. Det er innafor å begynne mitt livsprosjekt nå.
Jeg har alltid hatt problemer med å godta kroppen min hvis jeg ble tynn. Likte aldri haka mi uten litt sunnhetshake, og fryktet at jeg så sykelig tynn ut rett og slett. For jeg liker the Monroe hips style, og synes ikke det er noe pent hvis man blir for tynn. Dette kan bli en utfordring for meg nå som jeg allerede etter 3 uker omvending merker at jeg skreller av lag for lag. Jeg blir nok nødt til å ta en prat med legen, for å forsikres om at en slank kropp ikke ser “syk” ut.
Tacoen er glutenfri og lasagnen like så. Potetgull er ikke savna og heller ikke kakao. Dette er en tilværelse jeg kjenner. Det er ikke ukjent terreng dette her. Heldigvis vet jeg at jeg kosa meg da jeg hadde diabetes i siste trimester av forrige graviditet. At det ikke var noe problem å leve slik, men heller en livsberikelse. Dessuten var det en praktisk advarsel å få med et fingerprikk på skuldra mi: “Hey you, dette er hva du kan få senere hvis du ikke lærer deg alt dette om kosthold, blodsukker og insulin! Watch out lady!”
Så dersom du ser at jeg krymper fremover, er det altså bare jeg som tar grep for å unngå å bli alvorlig syk. Jeg er en fighter made of steel, og slike grep er lette for meg å ta. Livet er meg så verdifullt, at jeg kan gjøre hva som helst for å klamre meg fast til det. På alle områder. Jeg sørger for psyken og jeg tar meg av kroppen.
Kroppen, mitt tempel, fortjener kun det beste.
Dessuten har jeg det bedre sånn: Klin edru til enhver tid og med stabilt blodsukker, mens jeg spiser massr fresh, digg mat i mye mindre og sunnere mengder 😉
Kjære den delen av Norge’s befolkning som er født uten det genet som gir evnen til å gi en situasjon flere alternativer. Dere enveistolkende sinnatagger som lider under en hjerne som paranoid nok går ut fra kun et alternativ. Dere som tripper rundt der ute på dramatær og evig søken etter en mamma å skape en negativ situasjon ut fra hvilke valg de mammaene tar og ikke tar: muttersheriffene; hey yo!
Dere ja, listen up, this is en av verdens mest omsorgsfulle alenemødre speaking, now hear me out!
Forrige uke var jeg og handlet, mens minsten var i barnehagen, og 7åringen på skolen. Jeg er (ikke sponset) fast kunde av Rema 1000 sentrum Stjørdal, der jeg bruker å sette fra meg Emaljungavogna mi ved inngangen mens jeg handler. Etterpå fyller jeg vogna med varer, mens de fleste av dere andre fyller poser og biler med varene. Hakke sånn bil jeg, så jeg busser selvfølgelig mye heller med ei praktisk handlevogn enn å ta taxi. De taxipengene kommer godt med i hverdagen.
Der stod jeg altså klar og hadde pakka vogna stappfull. Urbanposen til Even var overfylt med alt fra kjøkkenpapir til pålegg. Da kom du gående mot meg med strengt blikk. En ung herremann, bevisst på sin selvutnevnte oppgave som moralist og muttersheriff. Og muttra, det er meg det, i dette tilfellet.
Du stanset, så på varene i vogna som tøt ut hit og dit, og så sint på meg, mens du sa høyt: “Legg det ein onge poinni der???” (poinni = under)
Ja hva trodde du? Jeg lo høyt og sa: “Ja det hadde jaggu tatt seg ut hva? NEI ligger ingen unge oppi der kan du skjønne!!”
For svarte fargeblyanter og hell …oween, jeg hadde da aldri lagt en halvmeter med matvarer oppå ungen min! Jeg elsker unga mine! Og tror du virkelig at det sjuke mindretallet mødre som vil ungen sin vondt, gjør det i form av å lesse alle matvarene sine oppå ansiktet til barnet sitt in public i en butikk? Nei slike gangstere tror jeg gjør det i skjul.
I dag skjedde noe liknende, og jaggu var det deg igjen!
Nå hadde jeg ikke rukket å betale for varene mine engang. Jeg stod foran kassa, vogna stod der den bruker; et godt stykke unna, og barna mine var i barnehage og på skole. Der kommer du stormende mot meg igjen, som in the name of et eller annet selvutnevt. Samme unge sinte mannen. Du gikk ikke inn i butikken der alle andre går inn. Nei, du kortet runden inn for å passere meg. Rart, forresten, at du skjønte at akkurat jeg var muttra til den vogna der. Så stoppet du og pekte mot vogna mi: “E DET DI VÅGN??” Jeg bekreftet dette. Da ristet du på hodet og gikk videre. Så jeg ropte etter deg til du snudde deg, før jeg spurte: “Hvordan det? Hvorfor spør du om det er min vogn?”
Det går lenge mellom jeg ser så sinna et ansikt som ditt da du pekte mot vogna og ropte: “LEGG DET EIN ONGE OPPI DER??”
Jeg begynner jo å kjenne til deg, humre, så jeg svarte høyt, kjapt og tydelig: “SELVFØLGELIG IKKE!” med trøkk på “følgelig”.
Jeg må bare beklage at jeg igjen snøt deg for kjeftskura du i løpet av sekunder hadde innøvd at du skulle pepre det eventuelle forbannede kvinnemennesket av ei drittmutter som “satte fra seg beibin sin” ved utgangsdøra i butikken mens hu handla varer med molbohue sitt.
Og unnskyld så meget for at du ikke fikk utløp for mansen og temperamentet det fører med seg, da du sjokkert “så at ei helvetes mutter hadde lagt en halvmeter høyde med store og små dagligvarer oppå beibin sin så den ikke fikk luft!”
Jeg lover å lyve neste gang. Når du fersker meg i å ha med meg ei barnevogn der ute, og du roper sinna til meg som om jeg er en crimebitch mama drama, skal jeg svare deg: “Jepp. Ligger en unge der.” Slik får du utløp for sinne ditt, og du får endelig finally kjefta ei mutter hud og hår full. (Og guess what? Du får storyen din også, som du har så lyst til å bruke for å illustrere de “helsikes hueløse kjerringene” der ute. Don’t thank me, your welcome. Cuz I got my story first 😉 )
Så skal jeg si at jeg kødda din kødd, og spørre om du vil se oppi vogna. Mens du titter på mitt avanserte alenemammasystem med matvarer, og innser at vogna kan brukes til mye; skal jeg forklare deg hva som skjer når jeg som alenemor uten bil velger å bruke vogna til 2åringen min som handlevogn:
-Jeg sparer samfunnet for de utslippene en taxi bidrar med i miljøet. Jeg bidrar mot global oppvarming altså, ved å reise kollektivt.
-Jeg sparer ca 200 kr i taxipenger som jeg heller kan bruke på to lykkelige små gutter på 2 og 7 år.
-Jeg sparer samfunnet ytterligere ved å ikke ha behov for så mange poser.
-Jeg går gjerne de 2 kilometrene ned til sentrum, slik sparer jeg samfunnet for helseutgifter.
-Jeg bruker den kreative delen av hjernen min, og det å bruke hjernen variabelt skal vistnok holde oss mennesker unge, slik sparer jeg samfunnet for ekstra utgifter når jeg blir gammel og grå.
-Jeg får friskluft, noe som sammen med mosjon gir helsegevinst på det psykiske planet. Jeg har bipolar 1, så da sparer jeg samfunnet for unødige psykiatriutgifter.
Du skal være takknemlig for at jeg bruker den vogna til mer enn å bare ha barnet mitt oppi. Og det er flott at du bryr deg om barn, men da forlanger jeg at du snakker til meg på en mer respektabel måte i det du spør så fantasifulle spørsmål som du gjør.
Du skal dessuten få vite en hemmelighet jeg har holdt for meg selv hittil, mr muttersheriff:
Den første gangen jeg skulle ut og trille den nyfødte babyen min (som nå er 2 år), hadde jeg holdt oss inne noen dager ekstra fordi jeg ikke turde ut å trille babyen.Tenk hvis noe skjedde den lille skatten min? En venninne’s to døtre inviterte meg over på tacokake, og de greide å overtale meg. Men vi kom til en nedoverbakke. De to måtte gå foran vogna. Faktisk. For tenk hvis jeg mistet grepet på vogna?
Jeg ville aldri satt fra meg vogna med et av barna mine oppi, lenger enn en meter unna meg. Jeg blir livredd hvis barna mine er ute av litt synsfelt på et kjøpesenter, og det at jeg kan ha en tendens til å overbeskytte, har jeg faktisk måttet jobbe en del med.
Men jeg regner med at du ikke leser dette, så jeg ser frem til å finne ut nøyaktig hva som skjer med deg hvis jeg svarer litt annerledes. For: tåler muttersheriffen ironi midt i galskapen sin?
Langt det bak i fortiden skimter jeg en umoden og ensom sjel med mange venner. Ei jente som skrev dagbøker jeg den dag i dag ikke kan forstå helt. Var det virkelig jeg som hadde alle disse nedmedisinerte tåketankene? Så primitivt et språk. Så innsnevret en innlagt verden. En desperat skam og forsøk på å fornekte alt det tragiske.
Det inspirerer til å skrive, for min del. Denne teksten handler om å ha been there, done that. Vært svingdørspasient, og ferdig med det gjøkeredet. For jeg var sterk, og holdt ut Hadde lærsko å gå med.
…om at nå er det ukjente sjeler som er der, og går gjennom det samme som jeg gjorde. Om at de må ta på seg lærsko og flower power. Være kreative, og alltid finne nye måter å gå de tøffe veiene på.
Det er fortsatt skam i det å lese dagboka til ei jente som “feiret” 18årsdagen sin på en psykiatrisk avdeling, og som ikke maktet å skrive sannheten om hvor vondt det gjorde.
Sirkelen ble brutt, og jeg modnet til i et bråkete sinn. Heldigvis og takk og pris for det 😉
Even is in da house! Ja nå er det jaggu på tide at jeg tar over denne bloggen til mamma, ikke sant? All denne kjedelige voksenbloggingen hu driver med mens jeg er ute i the real world og opplever livet der det skjer: nemlig barnehagen. Hittil har jeg ikke sett noen hage der. Men den er kanskje gjemt under snøen. Anyway, mamma bringer meg dit så og si hver morgen, og jeg digger det, men det må ikke mamma vite. For det er litt gøy å late som om jeg griner. Morsomt å se hvor patetisk golligolli-mamma reagerer da, mohaha. Skulle tro jeg var en baby!
Brorsan kom hit i dag, derfor er jeg litt ekstra tøff, for hverken brødhue mamma eller bigbrother merker at jeg gjør meg til litt ekstra og tøffer meg for Mathias. Han er så stor og cool, og jeg bare dååner assa, han er helten min. Så jeg løper rundt her og bare: “Å ÅO!”, “Kjar fejddi GÅH!” og så løper jeg som en gangster hit og dit. Mamma ler. Aner ikke hva hu ler av. Hun ler av alt liksom så.
I dag vet jeg at mamma har jogga. Merker det på hele hu. Hun sprudler og stinker nydusja. Æsj. Damejordbærlukt! Hun skulle brukt den digge biler-såpa til storebror heller, den lukter det mann av ass! Dessuten. Hvem jogger i snø liksom? Jo mamma. Ikke har a coole joggeklær heller, men piper i at “jeg jogger ikke catwalk heller da!” Som om jeg ikke vet at bakken heter kætvåk. Håper ingen ser at det er min mamma som driver og løper der ute i karnevalklær!
Tror dere det ble fredagstaco i dag da folkens? Yndlingsretten min siden det er favorittmaten til Mathias.. Neida. Mamma skulle lage OMELETT heller, og vi skulle alle 3 lage den sammen faktisk. Og så laga vi grønnkålgull i stedet for å namme potetgull. Hun har plutselig fått for seg at hun skal ha en sånn sunn periode. Hah. Trenger det å gå utover oss stakkars små uskyldige en etterlengtet fredag da? Ja det behøver visst det! Takk mamma.
I skrivende stund driver jeg og taster fra drømmeland. Da vi skulle legge oss fikk mamma plutselig for seg at hun skulle gjøre 10 ting på en gang. På soverommet oppe på loftet! Hun skulle legge på poser med tøy på sengene (siden jeg spydde i natt mohahaaa arrrgh!) Vi kunne liksom ikke legge oss i hvite dyner. Why? WHY?), henge opp klær (skjønner ikke greia jeg, hvorfor ikke bare slenge klærne på stativet heller? mye enklere, så jeg prøver å vise henne ved å “hjelpe til”, men hun tar ikke poenget. Vil ikke såre henne heller, så la oss bare la henne holde på..) flytte det ene skuffestativet fra Ikea (mens hun pep om hvorfor hun ikke har tenkt på før nå at det stativet jo stod i veien foran senga og gjorde rommet trist. Seriøst mamma? Ikke sett det før nå? Rommet var jo deppa. Det gråt hver dag.) og rydde i klærne sine (…er det tellekanter det heter hos andre folk? Vel, det har mamma aldri hørt om.)
Det funka. Hun fikk det som hun ville! Hele greia var skikkelig trøttende. Jeg gadd bare å plage henne tre ganger med å sprette opp og åpne døra. Hehe, hun kommer alltid opp og later som om hun blir litt sint, men det ender med at jeg får kos og klem med en gang og en sang i et fang. Lettlurt sa du?
Nå sitter sikkert mamma og peser i den derre sofaen sin, og spiser sånn sukkerfritt godteri. Get a life? Nei hun mener hun har et. Så har hun sikkert slutta og stressa, slik at hun endelig legger merke til at jeg har bidratt bigtime i dag, med pynting av den kunstige stælken hun har på stuebordet. Klarer dere å se det? Mamma driver og henger på en sånn elefant (som jeg egentlig fikk låne som leke da men) og nå har hun satt på en ødelagt rosa sommerfugl der også.
Igjen tar jeg i bruk hintemetoden. “Kanskje hun skjønner greia hvis jeg henger på en smokk.” Uansett, hvis hun får henge på dilldall på den latekvisten, må jo jeg også få henge på smokken min. Rettferdig det vel?
Yeah! I mårra skal jeg tøffe meg enda mer for storebror, og kose massevis. For jeg elsker kos og suss og nit. Jeg mener. Jeg later som det. Kremt!
Yo yo yo fra toåringenes tivoli i drømmeland, Even Superleven bloggs ya!
Kjære deg. Du som biter deg i leppa for ikke å gråte, fordi du er omringet av en skolegård som fremstår som bare skumlere og skumlere. Du som gråter i dusj og i regn. Du som ikke tør å snakke om det. Nei du tør nesten ikke kalle det for det vonde ordet. Mobbing. For er det det da, der du står og mottar vondt i magen og dårlig selvtillit?
Screw the name. Kall det mobbing, eller kall det erting. Så lenge det gir deg en ekkel følelse vil jeg du skal lese videre.
Jeg er en skrivenerd av en blogger som begynte å skrive andre mennesker’s vonde historier, inkludert mobbing. Fra de som ga opp og døde, til de som skadeskutte holdt ut, har jeg lyttet og skrevet; grått og følt med. Jeg har lært veldig mye. Og jeg har et par ord jeg vil ha med i laget.
Laget DITT. Ditt LAG. Du som pines og plages i skolegårder og på arbeidsplasser: Jeg vil ha et par ord med i ditt lag.
Så les videre er du snill.
Du synker i en slags vond ensomhet, og kanskje har du vurdert å gi opp. Sett utenfra kalles det ord som mobbing og erting. Nedpsyking. Følt innenfra er det psykisk terror, og egentlig ikke til å holde ut.
Men både Eminem og Taylor Swift holdt ut, og det betyr at du skal holde ut, du også. Du har kanskje fått med deg at mange artister og andre kjentfolk innen kreative yrker, holdt ut? Det kan virke som om flertallet av Hollywood og resten av verdens artister og skuespillere, ble mobbet i barndommen. Tror du det er tilfeldig?
Jeg har en teori. Hva om alle mobbeoffer bærer på kreative talenter, og at for å ha slike talenter latent, må man også bære på en viss sårbarhet i livet?
Tenk om mobbere senser to ting ved deg: dine talenter, samt sårbarhet. De misunner talentet, og provoseres av sårbarheten.
Hva med ulveflokken som hakker på Alfa til den nesten blør ihjel. De stanser da. Men ikke av medlidenhet. Nei, de får panikk, for dersom Alfa dør, har de ikke lenger noen å plage. Og de er avhengige av å plage Alfa. Så de lar Alfa overleve, for så å begynne på nytt når den stakkars ulven overlever.
DU. DU ER SPESIELL. Og de lukter lunta. Du har dessuten noe ved deg som enten er for vakkert, for snilt, for intellegent eller for sterkt for mobbere å takle.
DU. JA DU JA, er for bra for dem. En trussel mot deres kjedelige a4framtid. En kontrast mot det vanlige.
Kanskje hører du hjemme på en scene. Bak kamera. Foran kamera. Som gullsmed. Reiseleder. Gründer. Og allerede oser det skremmende suksess av deg.
Selv ble jeg ikke mobbet av medelever. Men allerede som lita jente skinte framtida mi gjennom i alle de 30 brevvennene jeg skrev med, i stilene jeg leverte og i det faktum at jeg ønsket å skrive frilans for lokalavisa.
Så hvorfor skulle ikke dine talenter allerede skinne gjennom boblejakka di der du står alene i skolegården og funderer på hva som feiler deg?
For det er ikke DEG det er noe galt med. Hvis du holder ut, skal jeg love deg at framtida di vil vise deg en annen side ved mobbing enn hva du ser nå. Mobbere sliter med noe. De har lett for å trå i slitsomme spor senere i livet. Såpass at du kan komme til å føle med dem i det du møter dem i deres dype daler siden.
Se på mobbesituasjonen som en stor elefant. Du står rett foran elefanten, og ser …elefanthud, elefantdritt og svære elefantføtter. Holder du ut dette synet, betyr framtida å gå videre, unna elefanten. Og det er først når du får en elefant på avstand, at du ser den. Da kan du se snabelen, halen og formen på hele dyret. Da ser du klart. Og da har den krympet.
Er du ung, og leser dette, ønsker jeg at du skal få mamma og pappa til å lese det også. Kanskje har du ikke turt å fortelle hjemme hvilke utfordringer du opplever på skole, buss og fritid. Eller en av delene. Dette vonde som du ikke helt vet om du kan klassifisere som mobbing. Vær åpen og snakk med en voksen du stoler på. Nederst i dette innlegget kommer jeg til å linke til et par historier jeg har skrevet for andre. Han ene er en voksen mann nå. Han andre er død. Hun tredje er anonym for å ta hensyn til enkelte. Hun er åpen på sin egen måte.
Åpenhet er viktig. Det er noe av det jeg lærte av pappan min. Åpenhet er noe jeg anser som nødvendig for samfunnet, og for en selv.
Blir du plaget av andre, kan du være sikker på at de ikke har lov til det. Mobbing er ikke lov. Og du må holde tunga bent i munnen og bestemme deg for at nå er det nok! Om du så må involvere statsministeren; si fra, og be om at de voksne må hjelpe deg med dette.
For du er så verdifull, barn. Vi behøver deg. Og vi ønsker å ha deg her sammen med oss. Har du fått med deg fakkeltogene? Alle som støtter deg og heier på deg? Og du er så viktig for mange av oss andre, du voksne som blir mobbet på arbeidsplassen. Det er en uvirkelighet om deg selv du blir servert: dette handler ikke om at det er noe som helst feil ved deg. Og nå må du være din egen bestevenn og ta vare på deg selv. Reparere det de andre har ødelagt. Helbrede deg selv og finne frem tøffingen i deg selv.
Aldri har hun hittil vist på bloggen sin hvilken stor kunstnerisk sans hun bærer på, samfunnsengasjert og fokusert på rettferdighet som hun er.
Derfor er det med respekt og ære i brystkassa mi at jeg får lov til å dele med dere dette innlegget om Lena Andreassen og hennes bildekunst. Hold dere fast; disse bildene er awesome!
Alle disse fantastiske bildene er knipset av blogger, kokk og fotograf Lena Andreassen, og dette er et intervju med tilhørende galleri. Det er strengt forbudt å kopiere disse bildene.
Det skravles på telenettet mellom Oslo og Stjørdal; to ytringsfrie bloggere har mye å prate om.
Jeg har fått lov av Lena Andreassen til å lage et innlegg om hennes fotografier, og har en del å spørre henne om. For hva kan vi andre lære av ei som knipser så smashing photoes, at Visit Europa nettopp har utnevnt henne til deres offisielle Oslo-fotograf?
Her følger et knippe med Lena’s fotografier, og intervjuet av henne kan du lese mellom bildene:
Lena Andreassen vokste opp i Oslo, og er en såkalt byvanker. Hun har lenge jobbet som frivillig med å hjelpe byens rusmisbrukere. Kjent som toppblogger kan hun innimellom ha rundt 40 000 ivrige lesere inne på bloggen sin. Hun både engasjerer, gleder og provoserer sine lesere med up to date samfunnspolitikk. Nå viser det seg at forfatteren av denne bloggen altså har skjulte talenter i kunstens verden.
Hvordan tar du slike kunstbilder, Lena?
Beskjedent svarer hun kjapt: “Jeg har hatt überflaks!”
Jeg nekter å tro på at Lena har “überflaks” når hun knipser disse kunstverkene, så jeg vil til bunns i hva hun har å lære bort.
-“Bildene skal treffe folk, og jeg tror sånne ting er viktige.” Forteller Lena. “Når du plutselig ser noe som er bra; fram med kamera, om det så er telefon eller speilrefleks; bare følg magefølelsen og ta bilder. Mine bilder er tatt med Canon og Iphone”
Lena fortsetter: “Man kan ta bilder av objektet i mange forskjellige vinkler. Hvis du for eksempel setter deg ned og tar bildet opp mot himmelen, så får du et mye kulere bilde med en gang”
Det viser seg at jeg hadde rett; Lena har ikke “überflaks”. Hun har mye hun tenker på i det hun lager fotokunst.
“Man må tenke kreativt og bruke hue. Jeg tenker kunst, og: hva gir meg energi? Jeg bare “ser det”, ser motivet er bra, og knipser.”
Lena digger å ta bilder av motiver i byen, dyr og blomster. Og mennesker.
“Når jeg nærmer meg dyr, utstråler jeg ikke frykt. Jeg er ikke redd. Dette tror jeg er viktig. De senser alt du utstråler, dyrene.”
Lena opplevde å få slag i mai 2016. 10.mai satt hun på en av Oslo’s mange busser i en travel hverdag, og kanskje var det nettopp fordi hun satt på en buss at hun raskt fikk hjelp da hun ble en av mange slagrammede. “Jeg var så heldig. Hadde sånn flaks i uflaksen, men måtte bruke tid på f eks å lære meg å gå i trapper igjen.” Med galgenhumor spøker hun med at” hun brukte et år” på å gå opp trappa hjemme. Selvironien er på plass.
-“Etter slaget forsvant mye frykt. Nå tør jeg plutselig å gå på høyder. Det innebærer at jeg får tatt bilder jeg før ikke turde begi meg utpå for å ta.”
Hun mener man kan ta bra bilder av så og si alt. Et løvblad. En vissen blomst. Det aller meste, bare man bruker sine kreative deler av den artistiske høyredelen av hjernen, kan man trylle frem det spesielle i det meste. Lena tar bilder på sin måte; DU kan ta bilder på DIN måte. Det du ikke ser, ser mange andre. Det mange andre ikke ser, ser du.
For et år siden sa en venninne til henne: “Lena, hvorfor begynner du ikke å blogge, du som har så sterke og mange meninger?”
Vi er nok mange som er glade for at Lena hørte på venninnen sin, satte seg i bloggbåten og seilte ut på nye farvann. For hva var vel dette landet uten Lena’s sterke blogginnlegg?
Nå bare håper jeg du vil dele fotokunsten din med oss inne på bloggen din, Lena. Det er på tide å utvide horisonten, for dette har du nemlig peiling på 🙂
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at man kan lære seg hvor mange teknikker man bare vil innen foto, men det er dette med å like det å fotografere som er inngangsbilletten til å skape fotokunst. Når man trives med hva man gjør, er man i stand til å hente frem meditiative og kreative krefter innen det grenseløse hva angår idèer og sans for balanse. Logikken faller på plass i det du kjenner på ekte intuisjon. Du bare vet at DETTE, dette blir one hellova peace of magic art!
Denne teksten heter altså “Bla bla of analyzes pretend knowsya”
En gang ble jeg kjent med ei dame. Vi møttes ca 5 ganger over et halvår, og jeg la tidlig merke til hvordan hun snakket nedlatende om andre mennesker. Hun kunne begynne setninger med: “Kari nordmann ER sånn og sånn.” eller “Ola han er sånn og sånn.” mens jeg satt og tenkte “ER de det, eller er det slik du later som om du kjenner dem”? Hva poenget er med å analysere andre på denne måten, har jeg enda ikke forstått.
Jeg kunne ikke ha kontakt med ei som latet som om hun var ekspert på andre mennesker på denne måten, jeg som er vant til å snakke med venninner om politikk og samfunnsengasjerte temaer, samt snakke om oss selv og våre erfaringer i livet. Det være seg komiske som alvorlige. Nok å snakke om det vel. Vi kan jo ikke analysere andre uansett. Alt er bare tolkninger, hvilket er uinteressant som tema. Så jeg sluttet å prate om meg selv til denne damen, og kuttet kontakt.
Nå er det jeg som “ER”. Nå kan hun LATE SOM at hun kjente meg, og fortelle andre hvem hun mener at jeg “ER”.
Det er hva denne teksten handler om. Dette med å bo i samme by som en person som “pretends knowsya”.
La oss forkusere på fordelen med bygdadyr, eller hur? Ok, here we go, status face of mine:
