Kjære idiotblogger, vi vanker i samme kjerka, og må skal jeg banne høyt i den! Hold deg fast der oppe. Hvis du faller kan det hende du spretter opp og ned som en plastikksprettball, til evig tid!

Vi bloggere skriver og tar bilder. Så preker og synger vi det ut i denne blogg-kjerka. Har du noen gang tenkt på hvem resten av menigheten er?

Du tryner ut av paradis, og rett inn i en blogg. Så tjener du noen slanter på reklame og partyjobber, og bestemmer seg for å operere den nesa. Og de brystene. Og de leppene. Og resten av sulamitten. 

Og vet du hva? Det synes jeg er helt ok. Fabelaktige greier for deg dette. Jeg dømmer ikke andre mennesker for at de opererer seg. Kjenner mange som har fikset på seg selv, men det er en privatsak for dem. At du utsetter deg selv for dette, skulle jeg jammen ikke blandet meg inn i

HVIS DU BARE HADDE HOLDT DETALJENE FOR DEG SELV, FOR POKKER!

 

For her på siste benk må alle vi andre reparere skadene som du forårsaker ved å reklamere for såkalte skjønnhetsoperasjoner. Alle vi bloggere som er oppmerksomme på hvilken påvirkningskraft vi kan besitte, må trøste og plastre sår på en stor og deprimert gruppe av våre lesere. Fortelle dem om virkeligheten. Vise oss uten sminke innimellom. You know. Skrive innlegg som dette og sånnt som du ikke liker at vi gjør.

 

Hva er det du tenker med, idet du skriver innlegg inn og innlegg ut om silikon, botox, restylane og nosejobs? Har du glemt midt mellom alle narkosene, at samfunnet har en stor gruppe som heter “UNGDOMMER”? More like: lettpåvirkelige ungdommer, som tror dine blogginnlegg om nye pupper, den nye nesa di og enorme ballonglepper ER SLIK DET SKAL VÆRE. Det tror de. At det er dette de skal prioritere tid, penger og energi på, framfor å lære å elske seg selv akkurat som de er. KUNNE DU IKKE HELLER LÆRT DEM DET Å VÆRE GLAD I SEG SELV SOM DE ER med den innflytelsesmakten du har? Mange andre bloggere har gått bort fra å blogge umodne innlegg omhandlende “misnøye med eget utseende og hva man gjør for å fikse det”. Nå blogger de heller om VIKTIGE saker, og påvirker heller leserene sine til å ta riktige valg i forhold til miljøvern og dyrevern, samt fokus på dette med å uegoistisk bry seg om sine medmennesker og dyr, og hvordan virkeligheten er med en sykdomspreget hverdag å hådtere. Det å overleve akkurat som man er.

 

Og du. Jeg vet ikke om jeg skal le, grine, brøle eller hvine like a desperate pig; men sånn seriøst useriøst: Siste mote er små brystvorter?? Men hva i helvete gjør du neste sesong da? Når det blir på mote med svære brystvorter? Eller firkantede brystvorter? Slå denne a: brystvorter formet som en rekkende langefinger! HVA SØREN HAR MATFATPUPPER MED “MOTE” Å GJØRE? Hvem er så avhengige av andre’s smak og behag, at de kjøper en mote bestående av en bitteliten brystvorte? Din forbanna voksesmert du er, du kyniske lege som fant opp denne “moten”, gikk ut i media med den, og prakket den på lettlurte ungdommer!

 

Og “bleke analåpningen”? Djizes… Virkelig? Kvinne skjerp deg; du er ikke laga for å være et objekt. Såpass åpen om privatlivet mitt skal jeg være, at jeg innrømmer det: BLEKE FISERINGEN MIN GJØR JEG IKKE! BASTA! Du kan likevel kysse meg bak, idiotblogger som åpent støtter denne bransjen, slik at ungjentene bleker ræva si i stedet for å drite i det. De som heller burde bruke hue og fise videre i livet akkurat som de er. Da ville de sluppet trangen til å ta frem den ræva si til enhver anledning for å vise frem siste mote! Hva skjedde meg klær på siste mote? Miss sixty, 555, boots og skinnjakke? Og for å banne enda høyere i denne bloggkjerka: kvinner har gjennomført analsex i årtider uten så mye som å klore rompa si! Det heter DIRTY, og Christina Aguilera kan fortelle deg om det i en av sine låter.

Hva skriver de fiseringklorede folka på datingprofilen sin by the way? “Har bleket rumpe; klar til bruk og kast..”

 

Og denne bransjen støtter du, slik at sponsorene dine kan tjene seg søkk rike på triste jenter som tror de får det bedre hvis de blakker seg på “siste mote”!

 

Hvorfor? Gi meg EN god grunn til hvorfor du deler dette med ungdommene våre, når det finnes så mye annet du kunne valgt å blogge om? Ok, så du får operasjonene gratis mot reklame? Er du virkelig så egoistisk, at du rett og slett grådig tar i mot operasjon etter operasjon, mot å bidra til at våre ungdommer tror de må operere seg for å bli bra nok? At du selger dine egne verdier og din egen selvrespekt er en ting, men driver du med god samvittighet også å selger selvtilliten til barna våre til en kynisk bransje? Kan det virkelig være slik at du mener det er greit å påvirke ungjentene våre til å tro at det bare er å operere seg? Hva om du får barn selv en dag; er det dette du vil lære dem, at de bør operere bort trekkene de arvet av deg? 

 

Allright, du mener det florerer av folk på media som fronter operasjoner. OK, MEN MÅ DU? Må du virkelig ødelegge livet til den andelen unge jenter som ville gjort som deg hvis du hadde latt være å fronte dette? De som trengte ditt siste innlegg for å bestemme seg for at de ikke er bra nok som de er? Sannheten er, at du aldri må noe som helst. Du VELGER alt!

 

Du velger å skryte av din totalforvandling for å sanke lesere? Du kunne ikke bare sagt og skrevet elegant “Ingen kommentar”, dersom noen spurte om de nye puppene dine, leppene dine eller nesa di? FORDI GRUNNEN VILLE VÆRE AT DU SKULLE LA VÆRE Å PÅVIRKE NORGE’S UNGDOMMER I NEGATIV RETNING? 

 

I dette landet har ungdommene det travelt. De studerer, de trener og er sosiale. Et døgn har ikke mange timer. Har det falt deg inn at mange av disse bare har tid til å lese Norske blogger? Hvilket er nettopp der du tryner så det dundrer i ditt argument om at internett og annen media allerede er eksponert for plastisk kirurgi. Du er en større hjernevask enn du skjønner selv. Men det er ikke rent. Det er skittent. 

 

Ding dong. 

Hører du ikke kirkeklokkene ringer?

Alarm, alarm!

Signal signal!

 

Det er ikke lov å forherlige selvskading og spiseforstyrrelser på plattformen blogg.no. Vet du hvorfor? DET ER FORDI UNGJENTENE VÅRE IKKE SKAL BLI PÅVIRKET AV DET, OG FORDI DE SOM SLITER MED SLIKT FRA FØR, IKKE SKAL TRIGGES. Selv om det er lov å forherlige plastiske operasjoner på blogg

…ER DET FOR SØREN LOV Å TENKE SELV OGSÅ!

 

Kjære ungdom. Ikke les disse plastikkbloggene. Gå heller på biblioteket og lån bøker som: “Elsk deg selv” og “Sky’s the limit” av Wayne W Dyer, “Du kan helbrede ditt liv” av Louise L Hay, “The secret”, “Kraften”, “Magien” osv.. Come on, innerst inne vet dere at løsningen ikke er å endre på 20 ting ved seg selv for å bli 100% fornøyd. Hva hvis man døde under en narkose pgr av en legefeil, hvor tragisk hadde ikke det vært? Det går an. Og det går an å vente til man har passert 30 år; og hvis man så fortsatt ønsker det like sterkt, så gjør det som en privat sak. Det er en personlig sak, ikke sant? Man går ikke rundt og viser frem analen si heller. Og man går helst alene på do. Noen ting er privat.

 

Kjære Kristin bak bloggen Styleconnection: Du er ikke alene om å fighte denne pestkoleraen som trekkes ned over våre ungdommer’s hoder. Det er ikke du som kaster stein i glasshus, slik de pesepåstår mot deg hver gang du går offentlig ut mot denne plastikkfrontegalskapen. Fortsett med å være en del av oss som prøver desperat å overtale ungjentene til å heller forsøke å elske seg selv enn å endre seg selv.

 

Jeg er med, og bruker min stemme mot all denne galskapen av crazy fokus på utseendet. Er DU? Del gjerne dette innlegget hvis du er enig med Kristin og meg.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Face: forbipolene

Snap: forbipolene

 

 

 

 

 

Han kaver med føttene og kiler øreflippene sine. Det er kveld. Fantorangen har vinket god natt “vi sees i måårn, ha det bra min venn”. Minsten ligger i mammasenga, og jeg vet han koser seg når han digger ører. En liten stund får jeg holde Ole Brumm – bladet, og jeg leser om hvordan Tussi har stjelt honning av Brumm i søvne. “Nemmen KUA DA!” Ler Even, og så flirer vi som bare en toåring og hans henrykte mamma kan. “Haha, men pompen min daaa!” Sier jeg, og det er visst kjempemorsomt. At jeg kaller ham “pompen”. 

 

Da han satt og spiste kveldsmat i kveld, gjorde han nettopp det. Han prompa. Så reiste han seg opp og titta ned på stolen, men han fant ingenting. Den var borte gitt. Han var seriøs; dette var et mysterium. 

 

Jeg ble løpt ned igjen i barnehagen i dag, da jeg henta han. “Mammaaaaaa” roper han, så gliser han, og så løper han rett mot meg. Hver dag. 

Min lille apekatt. Han greier å gjenta hvert eneste ord, så stor har n blitt. Og i morgen våkner jeg til en ny drømmemorgen. 

 

Han kommer til å stryke meg på armen. 

Han kommer til å ville ha klem.

Nede i stua kommer han til å strekke seg opp mot meg og si “memmeee”. For ordet mamma har mange varianter når det kommer fra en barnemunn.

Tenk at jeg får oppleve dette.

Å være mamma.

Jeg er så glad, at jeg smiler rundt meg selv.

 

Det koster å være mamma  Det er dyrt. Det krever bekymringer, selvransakelse og masse dårlig samvittighet. Og når barna har sovnet, kommer gjerne tankene. Hvorfor forstod jeg ikke med en gang at han mente yoghurt da han stod og sa lollort om og om igjen etter middagen? Hvorfor sa jeg nede fra stua “Nei, gå å legg deg!” Da jeg hørte små barneskritt. Det viste seg jo at han hadde bæsja i bleien sin, et par minutter etterpå. 

 

Og jeg er livredd for barna mine. Hva om noe skjer dem? Livet har blitt så skummelt, og jeg vil bare beskytte mine små i et trygt rede. Men det er et farlig sted å oppholde seg, denne kloden. Mitt rede vil aldri være 100 % trygt for krig og terror. 

 

Derfor velsigner jeg hver time jeg får gi dem kjærlighet og trygghet. Og jeg vet det ikke varer evig. Denne tida har en ende, og akkurat det kan jeg ikke tenke for mye på.

 

Jeg vil bare være mamma. Bare få lov til å være mamma for gutta mine, så er jeg fornøyd. 

Nå kryper han inntil meg i søvne og puster mot ryggen min. En to år gammel liten kropp; nybadet, mett og klar for livet. Jeg aner ikke hvor han skal, men jeg er glad hvis jeg bare får være med på ferden.

 

 

 

 

 

 

 

Enkelte mennesker har skjult seg så lenge bak make up, at det nakne ansiktet under kan føles sårbart blottet hvis man forsøker å titte frem iblant.

Jeg har selv valgt å blogge. Og med det føler jeg det følger med et ansvar. For verden blir sykere og sykere. “Penere”, tynnere og mer operert. Unge jenter følger med, og det er her på internett de har øynene mest festet. 

 

 

I 1995 var jeg 15 år og stappfull av komplekser. Jeg hadde tidligere enn andre fått kviser, og nektet å begynne på ungdomsskolen før jeg hadde vært til hudlege i Trondheim og fått hjelp. For det var det ultimate av pinlig, og jeg gikk rundt og studerte bakken bak langt hår. Legen hjalp meg, og jeg husker jeg spurte om jeg kunne dekke til huden med foundation og pudder. Han svarte at ja, det kunne jeg, og at jeg heller burde unngå stress. Så lenge jeg renset huden morgen og kveld, smurte på en blanding han ga meg, og krem, kunne jeg sminke meg så mye jeg ville. 

Det var viktig for meg dette. Jeg kunne fortsette å skjule meg bak sminke. And so I did! Jeg skjulte meg hver eneste dag. Vokste inn i sminkede meg, og ble der. Den dag i dag handler det ikke bare om gamle komplekser, men også at jeg ikke lenger helt kan kjenne meg selv igjen i det nakne ansiktet mitt. Kroppen fikk klær på før jeg gikk ut og møtte verden. Ansiktet fikk sminke på.

 

 

Internett hadde vært katastrofalt for meg på nittitallet. Jeg døde jo nesten av sjenanse og komplekser. Hvordan skulle det gått med lille meg, dersom jeg i tillegg skulle blitt eksponert for det samme massive skjønnhetspresset dagens unge jenter blir utsatt for?

Hvis du som leser dette er blogger; har du tenkt over hvordan du framstår for disse unge pikene i dagens samfunn? Ekte og sann innimellom, eller bare skjult bak en penest mulig fasade? Viser du noen gang fram sannheten bak sminken? Tar du ansvar?

 

Denne bloggeren som skriver bloggen du nå er inne på, hater fortsatt den dag i dag å vise seg uten sminke. Men hun gjør det likevel. For å gjøre sitt. Bidra i jobben med å oppklare løgnene omkring skjønnhet som ungdommen til dags må leve med. For det er løgn: ekte skjønnhet er ikke sminke, operasjoner, syltynne kropper og kjempelepper. Derfor føler hun for å vise de unge jentene hva som skjuler seg bak bloggfasaden. Så det ikke blir en blogg full av løgn.

 

Denne bloggeren, det er meg det. Og jeg sliter litt med det, hver gang jeg hiver ut et nakent innlegg med sminkefritt ansikt. 

Som du ser, er det ikke bare sminke. Jeg “mangler” visst både hair extentions, botox og restylane også. Akkurat det kommer nok alltid til å “mangle”. 

Kjære unge jente. Hvis du letet på bildene mine, finner du sikkert alle de feilene jeg selv bombaderte meg med da jeg var på din alder. Jeg sluttet forlengst å plage meg selv med feil og mangler. Likevel sitter vanene stødig, og jeg føler meg ikke hel før jeg har sminket meg. Ikke gå i den fella at du plager deg selv slik jeg gjorde. Elsk deg selv som du er. Du kan aldri aldri løpe fra deg selv. Men du kan løpe fra kjipe tanker som skaper komplekser og spor til evig tid. Du kan løpe fra løgnene på internett også. Ta deg en fresh joggetur og en deilig dusj. Løp i ditt eget tempo, mens du skaper dine egne idéer om skjønnhet.

 

Dette er ikke lett for meg heller. Å kle ansiktet mitt nakent for deg. Men jeg gir nok rett og slett blanke egentlig, i hvordan andre mener jeg ser ut. Her i livet mitt, her er det jeg som bestemmer hva som er pent eller stygt. Jeg er bare fanget i en gammel inngrodd vane.  

 

Så ungdom; når du leter rundt på nettet etter noe å slå ihjel tida di med mens du sliter med komplekser og dårlig selvtillit; se på disse bildene. Her har du funnet en sannhet. Og så vil jeg du skal forestille deg hvordan folk ville sett ut i dag, dersom sminke og skjønnhetsoperasjoner var fremmedord, og aldri ble oppfunnet. Internett ville sett helt annerledes ut, og det vet du innerst inne. Bilder lyver. Men ikke disse bildene her.

 

 

 

 

 

I dine øyne er jeg nok ekstrem. Ja det er kanskje det du tenker. Eller kanskje ikke etter du har lest dette. Men det faller inn under gåsa og den prellinga for min del. Sånn er det, og slik er livet mitt. Jeg trives med det, enten du tror det eller ei.

Hva er en mor i stand til å gjøre for barna sine? Hvor langt er hun villig til å gå for deres velvære. Langt, I tell you. Veldig langt. Så langt som overhodet mulig.

Jeg skal nå la dere lesere få innsyn i min tankegang som mamma. Hva jeg gjør, og hvordan jeg planlegger det hele ut fra min verdens to stjerner; en star på to 2 og en star på 7.

Begge to er for meg så ubeskrivelig verdifulle, at alt annet i verden forsvinner i mengden. Jeg lever og ånder for at disse to gutta har det bra. Det er som om de er superstars  Ja, det er større for meg å møte dem begge to, enn å treffe Madonna, Pink og Metallica på en gang. Hver bidige gang jeg ser på de vakre små fjesene, omrokkerer hjertet mitt alt i min tilværelse, og jeg sirkulerer rundt dem. Selvfølgelig, tenker du. Ja, selvfølgelig. Men jeg vet hvordan det er å falle sammen i grus etter å komme ut fra barsel uten babyen min i armene. Jeg vet med både hjerte og hjerne at de to gutta mine ikke er noen selvfølge, og at heller ikke et eneste minutt sammen med dem er å ta for gitt.

 

Det var ikke bare å starte på medisin lithium. Men jeg tilpasset meg. Gikk kurs om diagnosen de mente jeg hadde, og lærte at jeg hadde bipolar. At jeg måtte ta medisin for å bli frisk. Og slik startet jeg. Jeg hadde bodd i en lite egnet leilighet for barn, så jeg flyttet. Hadde blitt mamma. Uten babyen min å kjempe for, hadde jeg nok rømt fra det hele. Men nå var jeg mamma.

 

Så ble jeg mor igjen, etter et svangerskap med diabetes og insulin i en forrykende vals av strengt kosthold. Diabetesen forsvant da jeg ble mamma igjen. Men nå var jeg utsatt for å få diabetes senere. Jeg tillot meg to år med normalt kosthold, før jeg skjerpet meg og gikk over til lavkarbo. Jeg hadde blitt mamma igjen, og ønsker å leve, frisk og lenge Derfor tok jeg grep før jeg møtte diabetes i døra. Det er så mye deilig, god mat å spise for å sikre helsa mi. Det er så mye mer fristende å leve i 10 ekstra år, enn trollgullet som glinser i det lusfargede grisehudgodteriet. 

 

Jeg har ikke bil. So what? Det går busser. Jeg er mamman som lesser full tom barnevogn med matvarer mens minsten er i barnehagen. Det går så bra att.

Økonomien handler også om barna, og jeg kjenner meg heldig som kan kjøpe best i test ansiktskrem til 67 kroner, og den billigste øyekremen. Mange i verden har ikke tilgang til slike goder. Min luksus er å få være mamma. Ja jeg husker så godt alle tårene jeg gråt, bak Østmarka’s lukkede dører sommeren 2009. Jeg hadde brystene fulle av melk, men ingen baby å gi næringen til. Å ikke gråte over spilt melk, var umulig. Trøsten var at barnet mitt levde. Og nå måtte jeg selv overleve, så den lille gutten fikk vokse opp med en mamma i live. Jeg ble redd for å dø i trafikkulykke før jeg fikk holde min lille venn i armene igjen. Bare en gang til..

Bare en sjanse til.

Å få være mamma til gutten på bildene.

Min største drøm.

 

Årene gikk og jeg hadde bestemt med en underskrift at det var best min lille gogutt fikk bo hos pappan sin, mens jeg tilbød et samværshjem. De samværene ble til en diamant som jeg slipte på time for time. Dag for dag. Uke for uke, måned for måned og år for år. 

 

Så skulle jeg altså bli mamma igjen. Den dagen jeg visste at et nytt liv vokste i magen min, var jeg klar for å utvikle meg videre. Det var ei hinderløype med medisinøkning, lave jernlagre og diabetes, mens magen vokste. I tillegg var jeg alene om å ta meg av Mathias, som under svangerskapet bodde mye hos meg. Han syntes nok jeg var en treg flodhestmamma, men vi var glade for å være så mye sammen, og han elsket å kjenne lillebror sparke inni mamma’s mage. Jeg dannet et nettverk av alle tenkelige instanser i kommune og på sykehus for å utgjøre en ansvarsgruppe. Jeg gjorde alt for at det skulle gå bra. Denne gangen reiste jeg hjem fra barsel med en liten gutt i armene mine, svevende på en lyseblå sky. Han skulle hete Even, og storebror Mathias var stoltere enn alle hanene i hele verden. Mitt hjerte boblet over. Hva kunne måle seg med dette? Jeg gråt av glede hver dag. Det var ikke bare barseltårer. Det var gleden i et mors hjerte klok av skade og klar for nye tider, og jeg danset rundt på stuegulvet med babyen min i armene, og leste tegneserier for storebroren. Jeg hadde aldri vært sterkere. Aldri vært friskere. Dette skulle jeg klare, og jeg søkte svar i ansvarsgruppa rundt babyen min. Da barna hadde sovnet for kvelden, sjekket jeg leiligheten for alt, før jeg la meg selv. De skulle være tryggest mulig. 

 

Jeg opplevde svik fra enkelte som i utgangspunktet lovte å stille opp. I stedet måtte jeg gjøre all jobben selv, men det skulle etterhvert vise seg å bli en velsignelse. Å gjøre alt alene var enklest og mest praktisk. Dessuten var jeg omringet av et stort nettverk av gode venner, familie og ansvarsgruppe. 

 

Mange vil kanskje påstå at det var å gå inn i Løvens hule å ha slike selvvalgte møter med barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, kommune og sjekk av barnet hos bup. Men hvorfor? Vi tenkte alle det samme: barna først. Jeg var løven her, og ble behandlet på en måte jeg ikke helt greier å beskrive. En respekt og godhet som jeg ikke kan forklare dere. Et barnevern som ga meg kloke ord, tilbakemeldinger og evnen til å løfte opp selvtilliten i meg som mor. En psykiatri som backet opp meg. Et familieambulatorie som stod i bakgrunnen og sørget for en strålende start og profesjonelle sjekkpunkter av barnet mitt. En kommune som slo ring omkring det hele i form av nødvendige samtaler med profesjonell oppfølgingstjeneste. Det var bare jeg selv som var kritisk til meg selv under hele prosessen, og jeg vokste. Grodde. Blomstret.

Jeg er den samme dama, men jeg er så forandret. Så mye klokere, selvbevisst og selvsikker. 

 

Barna mine har det best hvis mamma er tilstedeværende, glad, positiv, uthvilt og jordnær. Da elimineres også alkohol. I det hele tatt behøver jeg ikke alkohol, og jeg liker ikke å bli svimmel og rar. Jeg er mamma til to, og det er dem jeg er glad i.

Minsten får sovne med armene rundt halsen til mamman sin hver kveld. Jeg har ingen kjærest, og har heller ingen planer om å skaffe meg det, så vi har ingen å ta hensyn til. Det måtte såfall blitt en fyr som synes det er hyggelig å låne gjesterommet i kjelleren. Not my problem. Virkelig. Jeg er først og fremst mamma.

Ungene mine har best av et lykkelig hjem med masse latter, liv og røre. Derfor sier jeg til meg selv i speilet hver kveld: “Jeg tenker nå positivt, så jeg er nå lykkelig!”, blant alle de andre affirmasjonene. At det funker å snakke positivt til meg selv, vet jeg av erfaring. 

 

Uten å utlevere 7åringen min, skjedde det noe for et par uker siden som gjorde ham lei seg. Så jeg tenkte han trengte noe å glede seg til. Jeg inviterte 3 kompiser fra stedet der pappan til barna bor, på “kids party”, der to av dem skulle overnatte. Så kjøpte jeg inn pølser, brød, lomper, brus og masse godterier. I flere dager har jeg kost meg med forberedelsene; ryddet og vasket til en spesiell helg for Mathias. De fikk hele kjelleretasjen å boltre seg på, og de fikk løpe og herje omkring i huset så mye de ville.

 

Etter latterkramper i sengene der nede, sa Mathias: “Åh, æ ska aldri gløm den kvelden her!” 

Jeg kunne vasket, ryddet og handlet inn i ukesvis for å høre min eldste sønn si noe slik. Da visste jeg at jeg hadde gjort det riktige. Jeg er mamman hans. Det er mitt ansvar å bidra til at han føler seg lykkelig, trygg og glad. Så jeg lovte at vi gjør det samme om 2 uker; inviterer venner og tilbyr overnatting.

 

Hvis jeg trener: lever jeg lengre, blir jeg mer konsentrert, holder jeg meg lykkelig, bidrar jeg til min egen friske helse, skaper jeg meg et tålmodig sinn. Alt dette er bra for barna mine. Så jeg jogger fordi det er billigere enn treningssenteret jeg trente på før  Jogger i regn, snø, vind og sol. For jeg er mamma.

Om jeg har “et liv i tillegg”? Det er barna som gjør meg så lykkelig, at jeg elsker dette livet. Man lever ikke to liv etter å ha fått barn. Man er foreldre hele tiden. Twentyfour. Jeg digger å gå ut på byen og drikke kaffe mens andre drikker alkohol. Jeg elsker å spise sunn mat og trene. Å arrangere fundays med besøk for barna, er noe av det morsomste som finnes. Å jogge med musikk på ørene er et kick, I tell you. Ja, jeg har så mye mer liv inni meg nå, enn før jeg ble mamma. 

Og mens jeg humper rundt med handlebarnevogna mi, etter den heftige joggeturen min, i det jeg tenker etter hvor mye husarbeid som gjenstår før det braker løs med barna sine lekekamerater og venninner, da er det godt å være meg. For da er det godt å være barna mine.

 

Et lite smil i mine sønners øyne, er verdt løpende livstilsendringer for min del. Jeg vil være til stede. Vil gjøre mitt for å øke sjansene til å leve lenge, og påvirke ungene mine positivt med et friskt sinn og godt humør.

 

For jeg fikk flere sjanser enn å ligge på en klissvåt gråtende trist dyne på en institusjonspreget seng uten babyen min i armene mine. Jeg fikk sjansen til å bestemme meg for å bli frisk, og til å gjøre tiltak for å holde meg frisk. Sjansen til å skape en ny verden. En ny fortid å se tilbake på i framtiden. En lykkelig ending, og en splitter ny start. 

I mine øyne kan jeg gå så langt; så innmari langt, for å skape dette trygge, gode, lykkelige hjemmet. Å velge avholdenhet, hardtrening og lavkarbo, er for meg småtterier. Jeg kommer til å gjøre valg i framtiden som vil kreve mer viljestyrke enn dette, og jeg kommer til å gjennomføre alt med glans, siden motivasjonen er barna mine. 

 

For. I en mamma’s hjerte sitter en smerte.  Et minne lagd av kjærlighet, et skinn av ren ærlighet. Et minne hun trygt i sinnet kan gjemme, men aldri aldri glemme.

 

Hver dag er en ny mulighet, sier de. For meg betyr denne muligheten å leve på en måte som gjør meg rustet til å gi barna mine en så god start som overhodet mulig. For evig og for alltid, vil jeg gripe denne muligheten.

 

Jeg skal aldri aldri svikte dere, hjertene mine 💙💚

 

 

 

Pow wow it’s friday! Og denne helga har vi venta på…!

Her på Lykketoppen var det en slik dag vi stod opp til: (Det finnes en by under den tåka.)

 

Etter å ha levert Even i barnehagen, var det bare å kle seg i bipolar, helle i seg kaffe, og ta en dans med moppen. Samt rydde og shine kjelleren, så både gjesterommet, badet, hytta under trappa og soverommet til Mathias var klar for helga. På bildet under er det stua som har fått seg en liten forvandling. Det er nok ikke høyden her oppe som gir folk dotter i ørene. Det er nok mer farta mi. Høyden på humøret mitt. Selv om jeg er frisk, er jeg jo propper full med energi, liv, latter og røre, og de fleste av idéene mine setter jeg ut i praksis.

 

 

Fra hytte under trappa, vugge til katteseng og hjemmelaga is, til pinatafest og party for barna. Og hva må så gjøres i forkant av slike prosjekter? Null stress; jeg har masse power i den diagnosen min. Ikke alt i bipolar er sjukt. Men noen ting er dagligdagse gjøremål. Som f eks henting av barn på skole og i barnehage.

Vi var mange som henta Even i barnehagen i dag. Både Mathias, tante Silje og søskenbarna Maria og Aron, var med da jeg skulle hente en glad minstemann. Men først måtte Mathias og jeg shoppe partygodis og ta buss hjem. Aldri så gøy å ta buss som når Mathias er med!

 

I morgen er det party for Mathias og noen kompiser (fra Hommelvik der han går skole). De skal spise pølse med brød, festkveldsmat og godis, og så skal noen av vennene hans sove over. Ballonger skal de ha og greier. Siden de skal ha seg et lite 2.klasseparty, er hele kjelleren ekstra ryddet og vasket, så de kan bombadere den med leker og lage støvfritt kaos. They own it denne helga; down stairs’ theirs, for å si det sånn. 

 

Tacofredagen er unnagjort, og vi har multitasket med dansing, monstermammalek og Norske talenter. Alle de tre der på en gang faktisk. Pluss at Even ville være litt baby, som man kan se på bildet under. Even elsker å ta bilder, mens Mathias ikke vil vises for mye på sosiale medier. Helt ok det, vi fikser så han er med på en måte lell, og begge barna godkjenner bildene.

 

En klok trønder sa til meg en gang jeg var manisk og innlagt for snart et tiår siden: “Det du itj rekk i dag, tar du i mårra.” I den tilstanden jeg var i da, framstod de ordene for meg som rene geniale vitenskapen. Så nå tar jeg kvelden uten at alt jeg hadde tenkt å gjøre, er gjort. “Æ tar det å mårra!” 

I det natta senker seg, tenker jeg på at jeg har fått 7 friske år på rad, og får være sikret på perfekt medisin, sunn livsstil og super oppfølging. Nå får jeg være fresh resten av livet, for de herlige to små gutta mine som jeg elsker over alt på jord. Det, det er party rockaby hver dag, det!

 

Glade er jeg, iallefall. Veldig. Det er strålende vær her oppe, hvis man kan si det slik. Det er lenge siden jeg har ledd så mye som nå for tiden, nå som kostholdet er ekstra sunt og jeg lever totalavholds igjen. Lord, for en lykke! Jeg hadde jo knekt den koden for et år siden. Endelig har jeg skjønt at jeg hadde skjønt det da jeg levde nesten sukkerfritt og komplett avholds. Dotter i ørene eller ei; denne livsstilen gir amazing energi 😉

 

God helg fra oss på dottetoppen

 

 

 

Når håret vokset på et lite barnehode, da kan det fort komme litt i veien. Å løpe rundt og leke grrr og pow wow blir liksom ikke helt det samme når luggen danser foran øynene. 

Så Nouw’s Helene N spurte Even:

 

Nakkehalen på 2 år ble kuttet, sidene maskinert med god hånd….
 

…frisyreformen ble nøye klippet…

…og toåringen min, han satt stille og rolig og lot det hele skje. Han syntes nok selv at det var på tide med makeover. Såååå flink en gogutt, mamma superstolt!

Kanskje du bor i Trøndelag og trenger en real makeover? Eller kanskje du som meg har barn med luggete lugg? Da kan du kontakte Helene N her: http://nouw.com/helenenordvik
 

Bye bye baby tale, hello boy!

 

 

 

Klar for deilig lavkarbo-is?

Her kan du enkelt lage deg en kjempegod fløteis som du kan spise så mye du vil av, og den er samtidig sunn!

Uten sukker, uten laktose og uten gluten, vil denne isen være idéell å servere eller ha med deg i selskaper der søtsaker serveres. 

Selv hadde jeg svangerskapsdiabetes, og er mer utsatt enn andre for å få diabetes, derfor har jeg blitt mer og mer forsiktig med kostholdet. Nå koser jeg meg med lavkarbo og diamat, og kjører aktiv livsstil. I forhold til min diagnose bipolar 1 er det også viktig at jeg spiser næringsrikt, bevisst og sunt. Jeg har tenkt å holde meg frisk!

Men det er klart jeg kan spise is! Denne oppskriften fordobler du lett, dersom det er ønskelig:

 

Sunn is

 

Du trenger:

2 egg

3 ss tagatesse

3,5 dl laktosefri fløte (kan byttes ut med vanlig fløte)

 

Begynn med en eggeplomme, og et helt egg. Altså 2 egg minus en eggehvite. Tilsett en teskje tagatesse, og visp til eggedosis. 

Lag krem av fløte og resten av tagatessen. Smak til og kjenn etter om det er nok søtning for deg med 3 ss tagatesse.

Visp kort sammen dosis og krem, hell over i en boks, frys ned. Mmm, denne er kjempegod, og jeg har nøye forsøkt meg fram til en oppskrift som funker innen stabilt blodsukker, glutenintolleranse og laktoseallergi. Har du diabetes bør du testemåle blodsukker, siden dette er så individuelt, og tagatesse gir 5 kcal per teskje. 

 

Denne isen er proppfull av proteiner, og funker bra på eggefaste-nedtrapping, etter trening, i selskap eller bare for å kose seg med. Man skal kose seg når man legger om kostholdet, synes jeg. Lage seg grønnkålgull og momse deilige og sunne kaker, slafse litt sukkerfri is og kjenne kroppen livne til. Det skal være spennende, morsomt og deilig, å vekke kroppen til live med sunn mat 😉

 

Det var en ettermiddag i januar, minus snø pluss grader, at en mamma ved navn Helene i Trøndelag skulle overraske toåringen sin med et lite eventyr etter hun hadde hentet ham i barnehagen og bestukket ham med Mikke Mus på telefonen sin så han gjerne satte seg oppi vogna si. 

Bussjåføren huffet seg da han måtte hjelpe til å få vogna opp i bussen, så hun fant opp en ny sang inni seg mens de trillet ned til sentrum av byen: “En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann så sur som så. Å herregud så sint han er..”  osv.

Hun tok med sin lille Mikke mus fan på restaurant, der de satt og koste seg lenge, før de dro og handla. Og siden minsten var flink til å vindusshoppe, fikk han seg en kjærlighet på pinne.

 

Det var da de kom hjem etter noen timer, at det skjedde. De hadde landa på sofaen etter matsortering; og DA stod monstersøs tante Silje plutselig på gulvet i stua. Den samme søs som på åttitallet like plutselig liksom skulle lese Donald Duck baklengst da Helene ville ha bladet etter å ha ventet tålmodig i et trangt baksete mil etter mil. 

 

 

Monstersøs kledde ut sønnen til Helene som en gangster, og fortalte i samme slengen at hun og datteren tantepi skulle sove over. 

 

 

Helene visste at søs kom til å bli sur som en bussjåfør hvis hun ikke fikk kake. Og den kaka burde være både glutenfri og sukkerfri. Så det var bare å sette i gang.

Mens hun bakte kake, mintes hun skoesken fra barndommen, der hun og storesøstreren samlet godteri gjennom året, til de skulle på feiretur til Vesterålen om sommeren. Det var bare det at det var skuffende lite innhold i den esken når sommeren kom. Da skjønte hun det. Hun spurte monstersøs om det var hun som hadde spist av godisskoesken den gang da. Silje gliste, lo og sa: “Yeah hva trodde du litja?”

Kaka smakte blæ, men ostekremen redda det hele. Klok av gammel skade var det dessuten bare å finne frem alle Donaldblader hun kunne finne, og la monstersøs lese dem både fram, tilbake, hit og dit nede på gjesterommet. 

Kaos var et faktum, og sånn er det når slike storesøstre popper frem som Magica fra Stjørdal midt på stuegulvet. Barna bekket plenty blåbær på stuegulvet for så å hoppe oppi sofaen til de hikstet av latter og øresusende hvin. Det var bare å vinke farvel til Farmen gone langt nedi fordøyende tarmen. 

 

Noen påstår at småsøsken som Helene har god fantasi, men det ser ikke ut til å finnes noen grunn til å betvile denne historien fra der man skulle tru at en ærlig mamma kunne bu. Hun blånekter for at hun kan ha invitert monstersøstra si på pysjparty selv. Ei heller skal dette være noen slags Donaldhevn for at storesøstra nektet henne tegneseriehefter, overhørte gode gamle telefonsamtaler i telefonrøret oppå hemsen og leste alle brevene hennes.

 

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no, som aldri tøver, tuller eller tøyser, men alltid forholder seg til gravalvorlighet og soriamoriaseriøsitet.

 

På seriøse snap: forbipolene

Alvorlige facebook: forbipolene

 

Verden omkring deg kysser frosker raskere enn de rekker å kvekke. De hopper fra datingside til datingside, og fra discotek til pub, for å søke etter sitt livs partner. Lete etter lykken med store årvåkne, sminkede øyne og stivpyntede kropper.

Her er ti gode grunner til å droppe stresset:

 

1: Fordi du heller kan bruke tiden din nyttig. Dersom du bruker tiden din på å pynte deg utad, stresse og søke etter “den rette”, kommer du ikke til å ha mye interessant å prate om når du en vakker dag møter “den rette”. Som i: “Hva har du bedrevet de siste 4 årene med?” -“Jo, sminking, nettsurfing og leting etter deg.” Lær heller nye ting, se filmer, oppdater deg, og tillat deg å bygge på f.eks Stephen Hawkins tidsteorier. Tenk selv. Bli smartere. Funder på ting som hvis det er forsket på at et tog som kjører raskere enn det er mulig å bygge et egnet tog til, får tiden til å gå saktere inn i togvognen, kan det være grunnen til at du får gjort ting raskere hvis du ikke stresser når du har det travelt? Skaff deg opplevelser og gro inn i den deg du ønsker å være. Bruk mindre tid på å lete.

 

2. Fordi du kommer til å finne kjærligheten i et øyeblikk du ikke leter. Har du hørt om teorien om at man finner den rette når man har gitt opp? Man kan ofte også høre om at når par gir opp å få barn, senker skuldrene og fokuserer på andre ting, da kommer endelig barnet. Vet du hvorfor? Det handler om tankekraft og visualisering. Et menneske som har slått seg til ro med singellivet, liker det og har det h*n trives med. Likt tiltrekker likt: vedkommende vil tiltrekke seg mer av det som gir denne følelsen. En partner for eksempel. Et par ønsket seg barn, og adopterte ei nydelig tulle. Da ble kvinnen i forholdet gravid like etter. Likt tiltrekker altså likt.

 

3. Fordi en tredje grunn til å ikke stresse er alt det spennende du heller kan følge med på. Alt du kan bruke tiden din på. Husk at kjærligheten dukker opp når man minst venter det, ikke når man leter febrilsk. 

 

4. Fordi man kan kun fungere i et forhold når man elsker seg selv, så i stedet for å lete, bør du lese. Det finnes så mange fine bøker som vil lære deg å bli din egen beste venn. Hvordan skal du få et forhold til å fungere dersom du ikke fungerer i forholdet med den eneste du aldri kan løpe fra; deg selv…?

 

5. Fordi du først bør finne ut hva du vil før du er moden for nytt partnerskap. Hva tror du på? Hva tar du med deg inn i et eventuelt nytt forhold av bagasje, forventninger og meninger? Mener du at dere bør bo sammen? Tror du det er naturlig for oss pattedyr som en gang utviklet oss til aper, å bo i samme hule; rape, snorke og prompe sammen? Vil du stå foran en prest og si ja? Hva forventer du av hygiene og sex? Hvor mye egoisme tåler du fra en partner? Hvor går dine egne grenser?

 

6. Fordi en naturlig avslappet holdning gir mer interesse. Du er mer tiltrekkende når du signaliserer at du er hard to get. Så relax: du greide deg fint før du møtte alle de andre du kjenner også. Du er ikke avhengig av noen her i livet. Og er du det, vil det ikke skape sunne relasjoner, bare trøbbel.

 

7. Fordi du er din nærmeste venn, partner og samboer. Aksepter det, og venn deg til tanken på at du aldri bør elske en annen partner høyere enn deg selv. Da er det nemlig ikke ekte kjærlighet. Det bør bo en kilde i deg som er utømmelig. Du bør dessuten være så glad i deg selv at du kan ta godt vare på deg selv for å fungere i et forhold, så styrk heller ditt forhold til deg selv før du febrilsk leter etter et annet menneske å elske ihjel. Sunn deg = sunn kjærlighet = sunt forhold.

 

8. Fordi du kan, heller enn å stresse med å finne den rette, være tidenes superegoist. Tren kroppen din, dra på SPA, lag hjemmespa evt, unn deg god mat, rot og rydd i hjemmet ditt som det passer deg, sett opp avtaler akkurat som det passer deg, og plei deg selv slik du fortjener. Vær DEG, og aksepter den du er.

 

9. Fordi du akkurat nå kan prompe, rape, synge falskt og snorke så mye du vil. File negler hvor du vil, ta fotbad hvor du ønsker, spise så masse hvitløk du har lyst på og ha besøk av hvem du vil akkurat når du vil. Du kommer til å lengte tilbake til denne tiden uten krangling, sjalusi, sure sokker og snorking. Visualiser at du er der nå. Hva ville du sett deg tilbake på og angret på at du aldri gjorde som singel? Reise alene til Thailand? Lære å synge? Mer private og intime fantasier? Bosette deg et annet sted? Gjør det, hvis det er forsvarlig, og sørg for at du siden ikke angrer deg på single ting du aldri gjorde.

 

10. ….fordi du aldri vil finne “den rette for deg” i stressa tilstand. Du kommer ikke til å være konsentrert eller avslappet nok til at vedkommende vil falle for deg. Knepet er at du må være glad i deg selv og så fornøyd med ditt eget selskap, at du egentlig ikke ønsker å gå inn i noe som helst forhold. Da dukker kjærligheten opp. For kjærlighet til seg selv, tiltrekker mer kjærlighet.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

facebook: forbipolene

 

De kalte det sjenanse. Så kalte de det angst. Til slutt het det sosial angst. Skjelvende gjemte jeg nebbet mitt nedi sandhullet mens kaffekoppen klirret altfor høyt. Jeg hatet det. Ville ikke ha oppmerksomheten den klirrelyden medførte  Det var hett og klamt, i en verden av skam over å være meg.

Siden da har jeg fått myndig flere år på baken. 18 år har gått siden den gang, og jeg har bestemt og stille fjernet lag på lag av den såkalte sosiale angsten. Jeg har lært tanketeknikker, blitt glad i meg selv, er min egen beste venn og alt det der. 

 

Jeg landet på et enkelt faktum. En sannhet som har vært meg velkjent siden jeg som lita pie ikke likte å få alles øyne på meg. Jeg er sjenert og oppmerksomhetssky. Diagnose “sunket i jorden”. Dessuten er den nettopp det; diagnosen har sunket i jorden. For ja, en gang i tiden var jeg skikkelig sjuk, og dypt deprimert. Da fortonet min sjenanse seg som et tårn av angst. Så falt tårnet sammen i grus, og jeg måtte bygge meg en naturlig mur av filter. Beat for bit. Joggespurt for joggetur. Aerobictime for kickboksetime. Affirmasjon for affirmasjon. Bønn for bønn og øye for tann. Jeg kan ærlig si at jeg de siste ti årene har jobbet og finslepet meg dit jeg er i dag. Og jeg er langt fra ferdig.

Å snakke foran en liten folkemengde er for meg som å dø litt. Å si et par ord i et bryllup er å dø enda litt mer. Å lese opp et dikt jeg har skrevet for den døde, i en begravelse, det er å forsvinne fra halsen og ned i et eneste stort hjertebank. Kvalme. Å miste følelsene i føttene, kjenne sandpapiret i munnen. Feberen som herjer i kroppen. Jeg har så godt av det. Har så vondt der og da, og det er så innmari utviklende for meg, i det jeg innser at jeg tålte mer enn jeg trodde.

 

Det er ikke til enhver tid jeg er like sjenert, og det kommer litt an på dagen. Jeg ser ned og vil ikke møte blikket ditt. Voksne dama biter seg fast i glidelåsen på jakken, og tier. Du snakker til meg og jeg ser deg kanskje ikke i øynene de verste dagene. Bloggen skulle i utgangspunktet ikke gi noen form for oppmerksomhet, og hver gang den gjør det likevel, blir det feberhett og litt svimmelt. Jeg aner ikke hvordan man takler slik oppmerksomhet, og er sjeleglad for at 99% av tilbakemeldingene omkring forbipolene.blogg.no er positive.

En gang i tiden ble jeg medisinert for sosial angst. De ga meg alt fra sobril til vival og rivotril. Ned ble muren jeg hadde bygd opp, revet. Filteret mitt forsvant, og jeg bablet i vei. Jeg kunne våkne sjenert, ta de to pillene de ville jeg skulle ha i meg, for så å være verdensmester og blottet for sjenanse en time etterpå. Skravla tok ingen ende, og det å lytte turde jeg ikke, for jeg kjente slike pauser som ekstremt pinlige. Jeg brukte mye energi på å unngå det flaue. For sjenanse gikk over til en nervøsitet uten røtter i sjelen min. Beroligende piller bedøvde all kontakt med naturlige sjenansepauser.

 

Og nå kommer jeg til selve sola i dette innlegget: Jeg fant ut med årene, at jeg ville ha mitt sjenerte filter i fred. Jeg ville heller tie, lytte, se ned og puste, enn å snakke usaklig og nervøst. Nei jeg ønsket ikke å spise disse magiske statsdop-pillene, lenger.

Jeg hadde mer lyst til å eie sjenansen min, enn å miste den. Enn å medisineres ut på vidda av ukritisk grenseløshet. 

Stemningsstabiliserende lithium og antipsykotikum, holder meg frisk fra bipolar. En avholds og aktiv livsstil sikrer den stabile tilstanden. Jobbing med positive tale og tanke – teknikker gir meg en naturlig selvsikkerhet og en tillit til meg selv som person. Å tilføre beroligende midler som sobril og vival ville ødelagt hele denne vakre hagen min. Jeg vil ha et naturlig snev av sjenans krydret smakfullt over resten av den delikate tilværelsen min.

Jeg så glad for at jeg er sjenert. Takknemlig er jeg, for bremsen jeg har, og evnen til å lytte til de menneskene jeg møter. Det er et friskhetstegn å tenke seg om både en og to ganger før jeg buser ut med unødvendige ord og overflødige setninger. Så godt å heller være våken i møtet med andre mennesker. Mennesker som tross alt behøver den respekten det er å bruke de to ørene man er utstyrt med, til å lytte. Det handler om å surfe på de sjenerte sidene ved en selv så man kan høre på andre. 

Sjenanse er en sikkerhetssele innen det sosiale livet. Jeg kan stole på at selen min bremser meg hvis jeg kjører ut på sideveier der jeg ikke har noe å gjøre midt i en samtale. Jeg vil være meg, og jeg var bra nok allerede som sjenert lita jente på 6 år. Cool nok som livredd 17åring. Grei nok som deprimert 29åring. Men best er jeg nå som jeg bærer på både 6åringen, 17åringen og 29åringen. Og de skal få gjemme nebbet i sanden så mye de bare vil; ingen skal forsøke å tvinge dem til å snakke ukritisk etter inntak av et par overflødige piller.

 

“It’s the safety dance”

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

fb: forbipolene