Heh? Forbipolene på diett, tenker du. Hvorfor i alle dager, how comes? Avholds er jo bare sånn jeg trives å ha det, men jeg har altså i tillegg nok en gang lagt om kostholdet. Og denne gangen er det for godt. Det dreier seg om 40% lavkarbo, 60 % dia og en aktiv livsstil. Det er altså ikke bare en diett, men en planlagt helomvending, fordi:

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Noen få lesere husker kanskje at jeg fikk svangerskapsdiabetes da jeg gikk gravid for 2 og et halvt år siden. Det var mye å lære, og det måtte insulin til. En verden jeg ikke ante noe om tok form omkring meg, og det gjaldt å henge med. På sykehuset var det ikke bare ultralyd å rekke, men også timer hos diabetikersylepleier som lærte meg å stikke meg i fingrene, stikke insulinsprøyte i låret, hva jeg kunne spise, og alt det jeg ikke kunne spise. 

Jeg hadde det toppers. Det var slettes ikke så synd i meg som mange rundt meg trodde. Jeg var ikke så mye sulten, og all sukkerhunger gikk raskt over til uforståelig hoderistning hver gang jeg så folk gå amok i sukkeravdelingene i butikkene. Jeg forstod meg plutselig ikke på dem, og hadde ikke lyst på noe av det klisset. 

Kunstig søtning måtte jeg også lære meg om. Jeg fikk skyhøy blodsukkerstigning av extra sukkerfri tyggis pgr av xylitol. Maltitol og fruktose var fy. 

Men stevia, sukrin, aspartam og tagatesse, det funka fett, og jeg fikk ingen blodsukkerstigning av disse.

Jeg spiste null frukt, null ris, potet og pasta, null sukker, og jeg drakk null melk, juice og sukkerbrus. Jeg hadde det fabelaktig  Humøret var på topp..

En annen ting jeg lærte meg på den tiden, var at jeg fra da av var svært utsatt for å få diabetes senere i livet. Jeg bestemte meg for å skeie litt ut en stund, for så å ta nakkegrep på meg selv og skjerpe kostholdet kroppsvennlig og fornuftig.

Nå er jeg der. Det har gått to år, og “senere”, det kan være like rundt hjørnet for alt jeg vet. 

For to og et halvt år siden fikk jeg kjenne seriøsiteten i det å holde vekten og BMI’en sunn og innafor normalen. Jeg ble kjent med den livsfarlige delen ved det hele, og det positive i minst mulig kalorier. Jeg hadde alt under kontroll da, men hva med senere når det bare er livet mitt det gjelder, og ikke mitt barn’s liv? Hva med siden, når en eventuell diabetes vil rocke villere enn før, og ta nye former å forholde seg til? 

Det lille barnet i magen er 2 år nå, og storebroren er 7. De behøver en mamma i live; en mamma som tar ansvar for helsen sin. Og da må hun ta de grepene hun en gang satte seg fore.

Jeg lider ikke over å kutte de delene av kostkholdet som ville ført meg inn i et sykdomshelvete ved navn diabetes. Jeg elsker avholdslivet også, så det passer jo bra at det gagner helsa godt. Spinat, ruccola, avokado og tomater er digg, og cottage cheese med med kanel og sukrin eller double 0 yoghurt på er faktisk ikke så verst. Joggeturene som jeg digger, passer også godt inn nå. Nøtter, funlight og gulrøtter er nam. Dessuten er gulrøtter og tomater rene luksusen i forhold til det kostboldet jeg måtte holde meg til da jeg hadde svangerskapsdiabetes, siden de gir litt i overkant med blodsukkerstigning. Men litt tåler jeg jo; jeg har ikke fått diabetes enda. Det er innafor å begynne mitt livsprosjekt nå.

Jeg har alltid hatt problemer med å godta kroppen min hvis jeg ble tynn. Likte aldri haka mi uten litt sunnhetshake, og fryktet at jeg så sykelig tynn ut rett og slett. For jeg liker the Monroe hips style, og synes ikke det er noe pent hvis man blir for tynn. Dette kan bli en utfordring for meg nå som jeg allerede etter 3 uker omvending merker at jeg skreller av lag for lag. Jeg blir nok nødt til å ta en prat med legen, for å forsikres om at en slank kropp ikke ser “syk” ut.

Tacoen er glutenfri og lasagnen like så. Potetgull er ikke savna og heller ikke kakao. Dette er en tilværelse jeg kjenner. Det er ikke ukjent terreng dette her. Heldigvis vet jeg at jeg kosa meg da jeg hadde diabetes i siste trimester av forrige graviditet. At det ikke var noe problem å leve slik, men heller en livsberikelse. Dessuten var det en praktisk advarsel å få med et fingerprikk på skuldra mi: “Hey you, dette er hva du kan få senere hvis du ikke lærer deg alt dette om kosthold, blodsukker og insulin! Watch out lady!”

Så dersom du ser at jeg krymper fremover, er det altså bare jeg som tar grep for å unngå å bli alvorlig syk. Jeg er en fighter made of steel, og slike grep er lette for meg å ta. Livet er meg så verdifullt, at jeg kan gjøre hva som helst for å klamre meg fast til det. På alle områder. Jeg sørger for psyken og jeg tar meg av kroppen. 

Kroppen, mitt tempel, fortjener kun det beste.

Dessuten har jeg det bedre sånn: Klin edru til enhver tid og med stabilt blodsukker, mens jeg spiser massr fresh, digg mat i mye mindre og sunnere mengder 😉 

Du leser forbipolene.blogg.no