Du var så bitte bitte liten, at du fikk plass inni mamma sin mage. Jeg gjorde alt for å være en sunn form for deg å vokse i. Snakket til magen min og gledet meg. Så fikk jeg bli kjent med en sånn søt, god og blid en baby. Det var du det. Rene engelen.
En dag begynte du å krabbe…
…så begynte du å gå. Og løpe. Og snakke.
Og jeg nøt hvert eneste øyeblikk. Jeg lover deg; tilogmed da jeg vaiet av svimmelhet og døsighet, da jeg sovnet sittende og da jeg ikke engang hadde tid til å gå på do fordi du hadde behov for mat, trøst eller ny bleie. Tilogmed da var jeg superlykkelig. Å utsette mine egne behov eller sette de til side, var ikke så vanskelig likevel. Når du elsker noen så høyt, forsvinner tidligere behov, eller kan glatt utsettes.
Jeg digga deg da, og jeg digger deg nå!
Nå har du vokst deg to år lang, og kan så mye rart at jeg blir aldeles imponert. Du kan telle, du kan fargene, stupe kråke og alle navnene til de tøffe gutta i barnehagen.
Mamma har vokst i hjertet sitt. For der bor to fantastiske gutter ved navn Mathias og Even. Storebror vil helst ikke ha så mye bilder på nett av seg selv for tiden, men hvis jeg skal se tilbake i tid så er dere jo prikk like uansett på disse bildene.
Javisst har mamma vokst i hjertet sitt. Og alt jeg gjør, spiser, drikker og sier, kretser rundt en trygg tilværelse for dere to.
For tilogmed når du trasser. Tilogmed når du nekter å sove. Når du roper av sinne. Når du bare sier “NEI” til alle som kommer på besøk ….nyter jeg hvert eneste sekund. For jeg er så heldig heldig heldig, som får være mamma!
Kos, suss og nit fra en toåring, det er det aller mest verdifulle man kan få her i verden. Det har mer verdi enn all verdens gull, mynter, lapper og diamanter til sammen, og i dag har jeg fått massevis, så nå er jeg rik.
Mamma sine skatter, som jeg elsker digger liker 💙Mathias💙Even💙
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor lettet og lykkelig jeg er nå. Jeg flyr. Svever. Gliser og smiler. Det er som om den lykkelige jeg har vært bortreist i tåkeheimen i et helt år, og nå.. ..nå endelig, har hun kommet hjem igjen. Tårene presser på av glede, og denne gangen skal jeg ikke svikte henne. Dama i mitt hjerte med godt humør er tilbake! Det er ikke en gang en avgjørelse jeg har tatt, det fortoner seg som en deilig selvfølge.
Dette innlegget handler om meg, og kun meg. Dersom noe av dette treffer deg på noe vis, så husk det. At det ikke handler om deg.
Jeg skrur tiden tilbake er år. Det var noen dager igjen av 2015, og jeg strålte der jeg satt og boblet over av energi og naturlig glede. En velmenende venninne hadde tatt med seg ei flaske rødvin til meg i julegave, og jeg takket, men prøvde å forklare at jeg hadde vært avholds i 2 år. “Men Helene.. Du som andre kan vel ta deg et glass vin enkelte kvelder, når barna sover? Vanlig det vel. Du må vel kunne lande på normalen”
Jeg hadde aldri bestemt meg for å være totalavholds resten av livet. Bare kjente på at det var deilig å være edru. Storkoste meg med å være med venner ut på byen og bare drikke koffein. Det var kaffekoppen, redbullen, vannglasset og meg. Da var jeg i storform, også dagen derpå.
Jeg var lykkelig, men visste ikke helt grunnen til det. Nå vet jeg det.
Etter to år komplett avholds, prøvde jeg forsiktig å “lande på normalen”. Malplassert prøvde jeg å balansere en kveldspils med nyhetene i ny og ne. Det smakte ufint. Jeg kjente etter. Ble jeg en bedre versjon av meg selv? Var det et åpenlyst poeng med å drikke dette skvipet til fordel for deilig kakao eller fresh kullsyrevann med sitrondråper i? Nei, men jeg prøvde å like det. Forsøkte å fortelle meg selv at det handlet om “livsnyt”.
En slags utrygghet begynte å regjere i min tilværelse. For dette var på flere måter nytt for meg. Og hva er “normalt” når det kommer til alkohol? Jeg tenkte grensene måtte gå ved små mengder og sjeldent nok til at det kjentes riktig, men hvor ble det av humøret mitt?
En god kompis av meg døde for tidlig. Han døde av alkoholisme. Hvis en så klok og samfunnsbevisst mann kunne bli avhengig, var det da ikke alltid en risiko for meg også, hvis jeg i det hele tatt åpnet døren for kong alkohol?
Minsten skulle begynne å overnatte hos pappan sin annenhver helg, så da ble det huset og jeg alene de helgene, og jeg prøvde litt mer å “lande på normalen”. Skeie ut og vaie litt i vinden. Men jeg ble alltid overrasket med et svært kjedelig tilbakeblikk på helgen; jeg hadde ikke hatt det noe morsomt rett og slett. Det var slett ikke noe arti å bli med ut på byen lenger.
I tåkeland famlet jeg i blinde, og prøvde å venne meg til å drikke litt rødvin som en ekte dame, og dra ut på byen og pilse som om jeg omfavnet “frihelger”. Men det var de helgene da barna var hjemme, og jeg var edru, at jeg hadde det gøy. Det var da jeg hadde fri.
I romjula var begge barna hos pappan sin i to netter. Jeg satte meg ned for å lande igjen. Lande på normalen med et glass rødvin. Jula hadde vært klinkende edru, og vi hadde hatt det koselig. Jeg skjenket i det eneste vinglasset jeg har, og knep øynene igjen i forkant av den skarpe fæle smaken. Etter et halvt glass med bare piss og fanteri, begynte tårene å trille, og det gikk opp et stort lys for meg: Jeg klarte rett og slett ikke å like dette skvipet, men følte jeg druknet meg selv hver gang jeg tok en slurk. Jeg var ikke sann mot meg selv og mitt behag hver gang jeg “prøvde å lande på den såkalte normalen”. For jeg hatet smaken, mislikte sløvheten som kom sigende, og syntes det var ubehagelig å kjenne på nummenheten som overtok beina mine. Like utilpass som de andre gangene jeg hadde forsøkt å “lande på normalen” gjennom året, følte jeg meg nå. Nå fikk det være nok!
Jeg så meg tilbake på et alvorlig innhugg i humøret, bare jeg hadde drukket et glass rødvin kvelden før, og jeg likte ikke tilværelsen der alkohol skulle prege noe som helst i mitt liv.
Jeg lot tårene trille, og bestemte meg for at jeg skulle vekke til live Helene igjen, og aldri igjen svikte meg selv og mine egne teorier omkring “normalen” og hva som kom først av mennesket og vinglasset.
Nå vet jeg at jeg hadde rett i dette der jeg satt og gråt i romjula 2016, for bare noen dager siden. Etter dette har lykken flyttet inn i livet mitt igjen, og jeg nyter avholdslivet som jeg har savnet. Det er snakk om et glass vin, og det lille glasset ødela faktisk dagen etter hva angikk humøret mitt. Smilet forsvant, og jeg måtte presse det fram. Energien uteble.
Har du noen gang vært på et idyllisk sted og forelsket deg i plassen, for så å reise derfra? Har du opplevd å reise tilbake etter en stund, og kjenne sanseinntrykkene overvelde deg med lykke og glede?
Sånn føles det for meg i disse dager. Jeg har en deilig reunion som overvelder meg. Og denne gangen har jeg fått beviset som grunnlegger min egen avholds tankegang: jeg er allergisk mot alkohol, og trenger det ikke. Jeg er enig med min venninne i noe av dette med “normalen”. Er jeg på date en fredagskveld mens barna er hos faren sin, og jeg drikker et par glass vin, da går det sikkert greit å smake. Humøret holder seg nok bra søndagen etter. Men jeg tror ikke jeg gidder. Det er så fantastisk å være til stede. Alltid.
Heldigvis har jeg avholdsvenner som forstår meg.
For. “Lande” ….fra hva? Hadde jeg “tatt av” i edruelighet? Hvorfor skulle jeg drive å “lande”? Jeg hadde jo landet forlengst, og det på akkurat det som gjorde meg fantastisk lykkelig.
Jeg er snart 40 år, og hvis jeg ikke nå er bra nok for deler av omverdenen fordi jeg liker å holde meg edru heller å drikke, da er ikke det mitt problem. Jeg er mer en crazy nok til å ha det grenseløst gøy uten alkohol. Og det jeg nå har fått bevist er at jeg har det så uendelig mye MER morsomt uten, jevnt over.
Enkelte kanskje ikke føler seg vel hvis det er redbull i mitt glass, og dram i glasset deres. Men da kan vi ikke tilbringe tid sammen, for da forsvinner i mine øyne verdien i vennskapet og hele poenget med å møtes. Jeg har dessuten ingen meldeplikt til å informere om det er husholdningssaft eller rødvin jeg drikker, hvis jeg blir lei av å forklare at “Neeei jeg kjører ikke, for tiende gang…
….jeg bare liker best å være edru, og ja det er helt helt sant!”
Og dessuten, hvis det skal være en selvfølge at JEG skal godta at du drikker alkohol, da er det også en selvfølge at DU godtar at jeg drikker alkoholfritt, ikke sant?
For min spennende lykkepille heter “avholdenhet” og er faktisk noe av det cooleste og mest fancy av livsstil jeg noen gang har vært borti. Jeg kommer aldri til å prøve å prakke det på deg, for dette er noe som kler meg, men kanskje er det feil for deg. Det har en klar sammenheng med at jeg har bipolar, men det trenger ikke å bety at andre med bipolar trives med å gjøre det på min måte.
Jeg behøvde dette året som bevis. Nå trenger jeg aldri mer å tvile; det ER det å leve alkoholfritt som gjorde meg så sterk psykisk, og lykkelig. Det er vanskelig å forklare den motsatte livsstilen, men jeg kan bruke ordene tung tåke, treg og smådeppa. Og det er jo forsket på at bipolare kan påvirkes negativt i sinnsstemningen av allohol. Nå vet jeg mer om hvordan dette funker på meg. En med diabetes bør også være careful med alkohol, jeg har en sykdom som jeg må tenke i samme baner omkring.
Der du gleder deg til sydenturen eller konserten, gleder jeg meg nå like mye til å kjenne den naturlige rusen fylle meg med energi ukene og månedene som kommer. Jeg er fri til å leve livet mitt som JEG vil, og det er jaggu bra det ikke er jeg selv som plages av livsstilen min. Det er det samme med valg av interiør og design i hjemmet mitt. Dersom du ikke liker det, ja da er det jo jaggu bra at det ikke er du som bor her, hva?
Å være avholds er misforstått. Det er gøy og helt fantastisk, og har du først fått smaken på avholdslivet, blir du litt hekta 😉
Siden min lille Even på 2 viste tegn til at han savner tid med mamman sin, har han bare vært i barnehagen 3 dager denne uken. I dag ville han igjen være sammen med meg igjen, så da ble det sånn. Aller først et par gullkornpregede Even’s:
I dag da jeg laget middag, kom Even inn og pekte på noen rusk som hadde forvillet seg på kjøkkengulvet. Så sa han: “Mammah! Vashj!” Jeg gjorde som han sa, og mens jeg stod der og moppet, så han opp på meg og sa: “Gja i dæ mahma!”
Men da han skulle sove i mammasenga gikk det riktig ille. Han la seg under dyna mi, og der skulle han ligge! Så prompa han så det putret, før han, og han er streng for tiden, bestemte at vi måtte gjemme oss under den dyna, for nå kom reven fra hakkebakkeskogen!
Så var vi altså hjemme sammen i dag, vi to. Som dere ser gikk vi amok på kjøkkenet. Fingermalingen han fikk av sin tante Silje kom godt med, og vi tok litt av..
Vi skulle ut og ake tenkte jeg, men han har tett nese og vondt i halsen sin, så det ble innedag med fingermaling, bading i blått vann og lek.
For første gang på lenge skal Even og jeg ha ei hel helg alene bare vi to, og jeg gleder meg som en unge. Han tripper rundt meg og sier “Gja i dæ, mahma” og har verdens søteste stemme, mens han deler ut koseklemmer stadig vekk.
På bildene under her ser dere hvordan fingermalingen endte..
…skjønner’n godt, jeg. Skulle gjerne fingermalt på den hvite kjipe veggen selv.
Etter eget initiativ stod han plutselig der og vasket vekk det hele (nesten det hele iallefall) …praktisk! :
Kun en type dager er bedre enn dette, og det er når min eldste sønn på 7, Mathias, også er her sammen med oss. Utover det ville jeg ikke vært noe annet sted eller gjort noe annet nå, enn å sitte her i sofaen med en nybadet toåring i bare bleien sin, som ivrig utforsker storebror’s nettbrett, og som har dilla på to ting: Musa i Hakkebakkeskogen og han derre “Hoi!” (Sabeltannmannen)
Digger deg, Even, digger digger digger deg. Du er mer morsom du, enn alle verdens komikere til sammen. Nå skal vi bare kooose oss sammen hele helga, vi to.
Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.
Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de “friske” folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.
Til kontrast: den velkjente “kynikeren”. Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. “So what?” sier kynikeren og trekker bedrevitende på “smilet” sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.
I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning.
Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.
En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: “Nåh, det var det jeg sa” til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.
We don’t need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.
Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. …den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.
Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes.
Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk’s bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes. Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke.
Når et “vanlig” menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på “stakkaren”, så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det “vanlige” mennesket, fordi inntrykket av den “syke” ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.
Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.
Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That’s us.
Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.
Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket.
I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk.
(warning: dette er IKKE et sponset innlegg, bare ærlig og oppriktig mening. Keep reading 😉 )
Har du en knallfet dag, og vil ikke at et grettent gufs bak en rusten disk skal ødelegge dagen for deg med manglende service? Eller har du hatt en fucked up day, og null ønske om at uteblivende smil og intet hei, skal gjøre dagen din ytterligere verre?
Ja service har mye å si, det kan vi alle si oss enige i. I begynnelsen av min bloggkarriere begynte jeg å fremheve bra service. Dette har alltid vært innlegg som ikke har vært sponset, fordi det er viktig for meg at dette er ekte omtale. Kall det gjerne gratisreklame, men noen snikreklame er det ikke, da jeg ikke har mottatt noe som helst for det. Jeg har alltid ekte omtale innen reklame her på forbipolene også, men hva angår innlegg om god service, vil jeg at du som leser skal føle deg helt sikker på at jeg mener det jeg skriver.
Lenge har jeg tenkt å spørre Stjørdal’s store smil om jeg ikke kan få skrive om ham, og i dag presset vi det inn i tidsklemma inne på Rema 1000 sentrum Stjørdal. Jeg har gang på gang lagt merke til en ung og opplagt mann som alltid smiler og står på for alle kundene. Nå er det altså på tide å la folket vite hvor de finner toppservice. I det jeg skal til å fotografere, spørre og grave, kommer et lite lass med kunder til kassa, og han spretter tilbake for å yte mer service; kundene kan ikke vente.
Jeg spør etter sjefen for å spørre om noen kan avlaste mr good service mens jeg tar et par bilder. Kjøpmann Morten Hepsø smiler mens jeg forklarer hvorfor, og sier: “Vet du hva? Det er sønnen min du snakker om nå.”
Så flott! Da kan jeg spørre og grave hos pappa Morten om Jonas Hepsø, som jeg får vite at sønnen heter.
Jonas er 23 år, og har jobbet for Rema 1000 i 5 år. Han er grundig opplært innen service, og det er ikke tilfeldig at han er dreven innen kundebehandling. Dette er noe hans far har tilbydd lærdom omkring innen serviceyrket, og det er tydelig at Jonas har talent innen området.
Jeg er sikker på at Jonas Hepsø kommer til å smile til deg om han så har dårlige dager. Så hvis du bor i området, eller farter gjennom distriktet; hvorfor ikke gjøre unna handelen inne på Rema 1000 i “gata” på Stjørdal, og sikre dagen med service? Det gjør jeg titt og ofte. Og jeg legger merke til i andre butikker, at mange som jobber der og er mye eldre enn Jonas, burde stikke innom Rema sentrum også; for å se og lære seg service og god kundebehandling av en 23åring 😉
Ps: enda en god grunn til å handle hos Jonas og faren hans er den splitter nye appen “Æ”. Last ned – save some money 😉 Og fortsatt: ekke sponsa nei, just love that app, check it out:
For å skrive denne historien, som faktisk er sann, må jeg sette på noe 90tallsmusikk på ørene, drikke trippelkaffe og smile meg gjennom teksten. Equador! Freak me!
Dere har tidligere fått hilst på min venninne “Iben”. Hvis du ikke fikk med deg historien om da hun syklet rundt i Amster på matjakt, kan du lese det her:
“Iben” er en aldeles super cool venninne av meg, som jeg digger å tilbringe tid med. Hun har alltid en god historie på lur, og vi kan snakke om alt. Har jeg ubesvart fra klokka to på natta, ja da er det Iben som har ringt. På ungdomsskolen i nittimidti drev vi og så opp til hverandre, men det skulle gå noen år før vi ble kjent for real. Hva livet var uten Iben? Sad I tell ya; horrible 😉
Da jeg hadde henta gogutten i barnehagen i går; møtte jeg Iben utenfor huset vårt. Må bare innrømme at jeg jublet inni meg da; et kaffebesøk av den dama betyr ekte latter og glede. Som vanlig hadde hun et minne å fortelle om fra sin fargerike fortid. Og heldige meg får lov å gjenfortelle den til dere; here we go yo:
NONNE-IBEN
Stedet er Stjørdal by, og vi skrur tiden tilbake noen år. Pappan til Iben fyller et eller annet år, og slektevenner og slekt er invitert på selskap. Iben har lenge grublet på en ting; nemlig at faren en gang uttalte at “ei nonne, det hi æ værtfaill aldri hatt besøk tå..”
Dette syntes Iben virkelig var “for gæli” (for ille), så nå hadde hun gått til innkjøp av et nonnekostyme. Pappa skulle få akkurat det han måtte ha ønsket seg i årevis: besøk av ei nonne!
-“Det var en varm sommerdag, og svetten sildret. Jeg satt i bilen og gliste, med solbriller på. Gledet meg til å overraske han pappa. Men så kom jeg på: faen! Farsken å! Jeg hadde jo glemt å kjøpe yndlingscognacen til pappa, og nå satt jeg der inni bilen min som ei anna nonne, mens andre bilister tutet og hilste. Det fikk briste eller bære; pappa måtte få cognacen sin altså!”
Hun parkerte som et svin, og tråkket ut av bilen som ei stressa nonne, før hun småløp inn i byens kjøpesenter “Torgkvartalet”, for å prøve å presse hele handelen innen et “torgkvarter”.
Solbriller, svett panne, langt hår og flagrende nonneklær: hvis du så dette en gang i tiden, inne på Stjørdal’s shoppingkvartal, da var det nok Iben du fikk øye på. Men hvis du skulle kjøpe alkohyler til helga, da så du kanskje dette også:
Iben flagret inn på polet, og lokaliserte kjapt pappa’s yndlingscognac, og grep tak i den. Hun glapp taket og holdt på å miste flaska, men greide faktisk å redde den med en innertier ala venstre. Der og da stoppet hele vinmonopolet i beste handletid og glodde. Det de så var altså ei stressa nonne som barskt greide å redde cognacflaska si med en sjanglete fasade.
Da hun kom til køa foran kassa, var hun glad hun hadde solbriller på seg. Så skjedde det.
-“Alle tre i køa foran meg stilte seg til siden, og gestet hender i tegn til meg; liksom: gå før oss du, nonne.” Så jeg fikk snike i køa fordi jeg var nonne! Steike, jeg vurderer å bruke den nonnedrakta flere ganger! Det svære korset hang så uskyldig på brystkassa mi, og jeg kunne visst like greit vært innom kondomeriet med det samme..”
Og hvem vet. Kanskje vi planlegger videoblogging, Iben og jeg. Værtfall leker vi oss med idéen. Da kan den nonnedrakta komme svært godt med, sånn i tilfelle vi får lyst til å gjøre alvoret av farskestrekene vi fantaserer om å skjule i kamera og sånnt…
Hva synes du om det? Kunne du tenkt deg jevnlige video oppdateringer her inne på forbipolene.blogg.no , der Iben og jeg dramatiserer alle våre skjulte kamera-ideer? Let me know 😉
Den lille kroppen tasser etter meg. På do. På kjøkkenet. Venter ved trappa hvis jeg må på loftet og hente noe. Ved den andre trappa hvis jeg må i kjelleren for å bære opp klesvasken. Og jeg må løpe, skyndte meg. For han gjentar: “Momma? Mamma? Mooommaaa?” med sårhet i stemmen sin. Det er som om ordene gråter. Jeg gråter inni meg, for han gråter i stemmen sin.
Innimellom blir han sinna, og brøler. Roper nei nei neiii. Da må jeg vise ham at jeg er her. Ja jeg må det, for til slutt spurte jeg en av ekspertene i teamet rundt han, en genial gruppe jeg opprettet allerede i svangerskapet, siden jeg lever med bipolar. Sikkerhetsnettet etter du har sikra deg med sikring i tillegg. Jeg fikk til svar at jeg altså må vise at jeg er her, og tilby trøst.
For han slutter ikke å rope før det går over i gråt, og innimellom hulker han “Mammaaaa”.
Så jeg holder meg rolig og prøver innimellom å stryke på ryggen hans. Sier at mamma er her, og at jeg er sååå glad i ham, med den lyseste snilleste stemmen jeg har. Til slutt løsner det, og jeg får holde en gråtende liten klump med lei seg tett inntil meg, og gi all den trøst og kjærlighet jeg bare kan.
Akkurat nå er jeg så lettet og takknemlig for at barna mine har en pappa som elsker dem. En far som greier å se det hele fra toåringen vår sin vinkel: at det ble for mye for den kroppen å reise fram og tilbake disse milene en dag i uka i tillegg til annenhver helg. Det var vanskelig nok å ringe å fortelle at vi kun kan fortsette med annenhver helg, for jeg vet hvor mye begge barna betyr for han. Men han skjønte hvor mye dette ble for minsten våres, og inntok sikt fra et par øyne som ikke raver så høyt over bakken. Selvfølgelig måtte vi innstille samvær etter hva gutten tåler, pappan var helt enig i det. Jeg vet jo hvor gøy han har det hos pappa. Han må bare få tid til å lande, ikke rives opp fra pappa og storebror bare etter noen timer.
Lille venn på bare to, om ikke lenge tåler du mer enn to netter annenhver helg hos pappa din. Vips, så er du stor nok til det mest skal du se. Men akkurat nå må vi gjøre linjene rundt deg tydeligere, så det er lettere for deg å forutse det neste som skal skje. Du begynte i barnehage for bare noen måneder siden, og så ble det altså bare for mye farting for deg lille vennen. Nå ligger du der oppe og sover. Som vanlig har du sovnet klamrende fast til mamma din.
Han har alltid vinket glad og fornøyd farvel til meg: barnehage er jippi. Men i går ble han rasende og frustrert, mens han brølte “mmmmammaaaa!” Da jeg gikk. Jeg ble stående i frys ute i gangen. Har jobbet som vikar i barnehage, og visste at jeg ikke kunne gå tilbake. Hørte hvordan hun ene prøvde alt. Smokke og sånnt. Det endte med at jeg ringte inn og spurte om jeg skulle komme tilbake, men fikk i råd å bare gå. De taklet dette. Takk og pris for gode hjerter i barnehagen.
I dag lot jeg han bare slappe av her hjemme sammen med meg. Planen var at han skulle få noen timer i barnehagen på ettermiddagen, men han sov for lang dupp. Vi lekte med leire, tegnet, spiste taco, leste bøker, så tegnefilm, spiste grøt og koste oss skikkelig. Han fikk tasse etter meg og klamre seg inntil mamman sin så mye han ville. Han må ha sagt “mamma” over femti ganger i dag. Et lite raserianfall fikk blåse ut, og så fikk han mammatrøst i velkjente armer. Han fikk bade så lenge han ville, og tilogmed tannpussen var gøy i dag. Å “lese” Mamma Mø på senga er ikke mulig for toåringem enda, for det hverken forstår han eller har tålmod til. Men vi snakket litt om hu derre Mømamman som drev og akte sammen med kråka. Så var det bare å klamre seg til mamma, og sove.
Nå vet jeg at jeg har gjort det rette. Vi er på riktig spor igjen, og jeg leser tegnene hans. Han skal slippe å bli utslitt og forvirret, og jeg skal im mulig sette meg enda mer ned på knær for at han skal føle at mamma ser ham, og ser verden fra hans høyde.
Når du kommer bort til meg og gir meg en klem på låret. Når du strekker armene opp mot meg. Da vet jeg at grøtkjelen kan trekkes til side. All grøt i verden kan vente. For akkurat da er det det viktigst i hele verden for bitte lille deg, at mamma setter seg på kne og smiler til deg; løfter de opp og holder deg inntil seg. Jeg lover deg av jeg er her, og jeg skal ingen steder. Denne vanskelige perioden din skal jeg pakke deg inn i den mykeste fløyel og bære deg på gullstol. Tøffing er du fra før. Ja du er så tøff at jeg tror ikke du blir noe mindre tøff av at jeg tar ekstra hensyn til deg nå.
Ååå som jeg elsker deg og storebroren din. Og akkurat nå, er det bare du og jeg i 9 dager. Etter 10 dager er det du, jeg og storebror. Og så er det du og jeg igjen, i enda ei uke. Jeg lover. Og jeg lover å tilby deg trøst, tilstedeværelse og kjærlighet når du raser og roper. For jeg vet at sinna inni deg betyr gråtende guttehjerte.
Året har hatt sin første dag å by på, og vi har kommet vel hjem. Toåringen har badet og drukket velling. Nå sover han trygt og godt. Inni meg er det rett og slett party. Jeg bobler over! Har så mye jeg skal gjøre i morgen når hverdagen setter inn sitt første støt etter ei herlig nyttårsfeiring, at jeg ikke kan annet enn å glede meg.
En tekst ramlet ned i hodet mitt, og her er den. Årets første. Den handler om å ønske de man velger å forlate for alltid, godt. Rett og slett sende dem engler heller enn smådjevler, og så holde seg langt unna dem.
Man oppnår lite med hat, og enda mindre ved å fortsette å pleie kontakt. Ignorering behøver slettes ikke komme fra hat, men klokskap.
Jeg ønsker dere lesere en myk landing i hverdagen: og fyll den med den slags spenning og gleder som får dere til å danse dere ut av sengen hver morgen. Det har jeg allerede sørget for: her danses det hver morgen nå 😉
Nå braker det løs. Vi har nettopp blitt kastet ubønnhørlig inn i 2017, AND I LOVE IT! Nå som jeg har bestemt meg for å kjøre på med planer time will show ya, er jeg her med folk jeg er glad i, og kjenner min sjel rope: “Kjør på! Bring it on!”
Jeg gleder meg som en kid, og skjønner ikke hvorfor jeg har brukt så lang tid på å erkjenne det faktum at ærlighet ikke bare skal vare lengst hva angår meg selv, men også de jeg velger å bruke tid på. Ei greie er å være streng med seg selv; men jeg skal være strengere med låsen på min private sone for hvem man åpner for.
2016 var virkelig både nødvendig og lærerrik, og jeg er så mye klokere nå enn i fjor. Enkelte er ikke annet enn ulv i fåreklær, og det kan man egentlig se på ulveblikkene der ute. De øynene som blinker i løgn er rett og slett ute etter å sanke sympati, for noe som faktisk aldri har skjedd. Jeg ler litt når jeg tenker på det. Jeg for min del, har opplevd så mye crazy, at jeg ikke trenger å lyve for å adde på en shit når jeg skriver historiene fra fortiden min.
Som mamma har 2016 vært et deilig år. Even begynte i barnehagen og Mathias i 2.klasse. Jeg er vanvittig forelska i dem begge to, ja jeg digger dem villt. Er fornøyd med meg selv som mor også, og har lært meg å godta meg selv midt i utålmodighetens grensetestende hverdag. Jeg har et herlig team med profesjonelle rundt barna og meg som jeg selv ønsker å ha der pgr av min diagnose. Vi er så bortskjemte av kommunen der vi bor. Har ikke ord, de er verdt milliarder av kvaliteter i mine øyne. Takk Anne, Gunn, Kjersti, Arvid, Annebritt, Inger, Eva, Trude og alle dere andre som booster både barna og meg med alt vi trenger for at jeg skal greie å tro på meg selv og barna får ha ei mamma med selvtillit. Ei bipolar mamma vettu. Utgangspunktet var en ikke tilstedeværende mammaselvtillit. Nå har noen av dere forlengst trukket dere ut, men jeg velger å beholde det lille teamet som er igjen.
I løpet av året har jeg opplevd herlige høydepunkt. Det startet med at fleksible TV2 kastet seg rundt og mente at en blogg var like viktig som en avis under Senkveldinnspillingen på Kimen kulturhus i januar. Det var en fornøyelse å få 5 minutter med Thomas og Harald dagen før. På setene i Kimen stod det “Presse, presse, blogg, presse.” Å samarbeide med TV2 er alltid en fornøyelse.
Da sommeren kom var det på tide med et bloggkurs. Jeg leste den supre boka “Føkk lykke” av Marte Frimand Anda, blogger av Casakaos, og ville selvfølgelig suse ned til Oslo for å delta på bloggkurset hennes da sjansen bød seg. Jeg sier bare: Førr ei dame! For et kurs!
Bloggen hadde flere turer innom topplistene, noe som stadig vekk overrasker en rufsete og grønn blogger fra Trøndelag. Ny rec på over 27500 lesere i døgnet var ikke noe mindre surprising. Jeg fortsetter å klø meg i hue hver gang; grunnen til at jeg begynte å blogge var jo fordi jeg kom frem til at jeg kunne gjemme meg i internettmylderet og bare lagre mine historier her. Men å skrive har alltid vært min greie, så slik ble det.
Jeg går klin edru inn i det nye året, og er omgitt av like sober mennesker som jeg er glad i. Vi har spist kalkun og skålet i brus og juice. Barna sover her vi er, og nå skal vi snart ut og nyte synet at byen vår dekket i farger og lys. Hellyeah, dette året som kommer nå, er allerede så proppfullt med prosjekter, samarbeid og idéer, at jeg kjenner jeg blomstrer inni meg, selv om det er en stund til våren nå.
Til mine kjære lesere: mange av dere tar kontakt med meg, og jeg ber dere fortsette med det. Dere sender meldinger på alle steder det går an, stanser meg på gata, og formidler så mye fint til meg. Tusen takk, ikke stopp med det. Det er fantastisk at dere bruker tid på i det hele tatt å lese mine bipolar skriblerier. Jeg lover dere at jeg er tilbake der jeg var i sommer, av flere forskjellige grunner: glad, sprudlende og stappfull av idéer. Inspirasjonen er tilbake, og det er mye som skal skje som det ikke er noen grunn til å somle med. Som dere vet eier jeg ingen grenser når det er noen jeg vil intervjue, eller nye prosjekter jeg ønsker å gjøre. Nå er jeg omgitt av kun positive mennesker, og bremses ikke av noe som helst.
Jeg er lykkelig igjen, more than ever, og kjenner at jeg tålte den litt trege perioden min et par måneder bak meg her. Nå er vi mange som gleder oss til et hellova glory year of FUN!
GODT NYTTÅR til verdens beste lesere, med ønske om et trygt og fredelig år!
