“I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk.” forbipolene 2017 🐒

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.

Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de “friske” folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.

Til kontrast: den velkjente “kynikeren”. Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. “So what?” sier kynikeren og trekker bedrevitende på “smilet” sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.

I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning. 

Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.

En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: “Nåh, det var det jeg sa” til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.

We don’t need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.

Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. …den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.

Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes. 

Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk’s bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes.  Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke. 

Når et “vanlig” menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på “stakkaren”, så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det “vanlige” mennesket, fordi inntrykket av den “syke” ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.

Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.

Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That’s us.

Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.

Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket. 

I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk. 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

Facebook: forbipolene

(warning: dette er IKKE et sponset innlegg, bare ærlig og oppriktig mening. Keep reading 😉 )
 

Har du en knallfet dag, og vil ikke at et grettent gufs bak en rusten disk skal ødelegge dagen for deg med manglende service? Eller har du hatt en fucked up day, og null ønske om at uteblivende smil og intet hei, skal gjøre dagen din ytterligere verre?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja service har mye å si, det kan vi alle si oss enige i. I begynnelsen av min bloggkarriere begynte jeg å fremheve bra service. Dette har alltid vært innlegg som ikke har vært sponset, fordi det er viktig for meg at dette er ekte omtale. Kall det gjerne gratisreklame, men noen snikreklame er det ikke, da jeg ikke har mottatt noe som helst for det. Jeg har alltid ekte omtale innen reklame her på forbipolene også, men hva angår innlegg om god service, vil jeg at du som leser skal føle deg helt sikker på at jeg mener det jeg skriver.

Lenge har jeg tenkt å spørre Stjørdal’s store smil om jeg ikke kan få skrive om ham, og i dag presset vi det inn i tidsklemma inne på Rema 1000 sentrum Stjørdal. Jeg har gang på gang lagt merke til en ung og opplagt mann som alltid smiler og står på for alle kundene. Nå er det altså på tide å la folket vite hvor de finner toppservice. I det jeg skal til å fotografere, spørre og grave, kommer et lite lass med kunder til kassa, og han spretter tilbake for å yte mer service; kundene kan ikke vente. 

Jeg spør etter sjefen for å spørre om noen kan avlaste mr good service mens jeg tar et par bilder. Kjøpmann Morten Hepsø smiler mens jeg forklarer hvorfor, og sier: “Vet du hva? Det er sønnen min du snakker om nå.” 

Så flott! Da kan jeg spørre og grave hos pappa Morten om Jonas Hepsø, som jeg får vite at sønnen heter. 

Jonas er 23 år, og har jobbet for Rema 1000 i 5 år. Han er grundig opplært innen service, og det er ikke tilfeldig at han er dreven innen kundebehandling. Dette er noe hans far har tilbydd lærdom omkring innen serviceyrket, og det er tydelig at Jonas har talent innen området.

Jeg er sikker på at Jonas Hepsø kommer til å smile til deg om han så har dårlige dager. Så hvis du bor i området, eller farter gjennom distriktet; hvorfor ikke gjøre unna handelen inne på Rema 1000 i “gata” på Stjørdal, og sikre dagen med service? Det gjør jeg titt og ofte. Og jeg legger merke til i andre butikker, at mange som jobber der og er mye eldre enn Jonas, burde stikke innom Rema sentrum også; for å se og lære seg service og god kundebehandling av en 23åring 😉

Ps: enda en god grunn til å handle hos Jonas og faren hans er den splitter nye appen “Æ”. Last ned – save some money 😉   Og fortsatt: ekke sponsa nei, just love that app, check it out:

Du leser forbipolene.blogg.no

facebook: forbipolene

snap: forbipolene

Den lille kroppen tasser etter meg. På do. På kjøkkenet. Venter ved trappa hvis jeg må på loftet og hente noe. Ved den andre trappa hvis jeg må i kjelleren for å bære opp klesvasken. Og jeg må løpe, skyndte meg. For han gjentar: “Momma? Mamma? Mooommaaa?” med sårhet i stemmen sin. Det er som om ordene gråter. Jeg gråter inni meg, for han gråter i stemmen sin. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Innimellom blir han sinna, og brøler. Roper nei nei neiii. Da må jeg vise ham at jeg er her. Ja jeg må det, for til slutt spurte jeg en av ekspertene i teamet rundt han, en genial gruppe jeg opprettet allerede i svangerskapet, siden jeg lever med bipolar. Sikkerhetsnettet etter du har sikra deg med sikring i tillegg. Jeg fikk til svar at jeg altså må vise at jeg er her, og tilby trøst.

For han slutter ikke å rope før det går over i gråt, og innimellom hulker han “Mammaaaa”. 

Så jeg holder meg rolig og prøver innimellom å stryke på ryggen hans. Sier at mamma er her, og at jeg er sååå glad i ham, med den lyseste snilleste stemmen jeg har. Til slutt løsner det, og jeg får holde en gråtende liten klump med lei seg tett inntil meg, og gi all den trøst og kjærlighet jeg bare kan. 

Akkurat nå er jeg så lettet og takknemlig for at barna mine har en pappa som elsker dem. En far som greier å se det hele fra toåringen vår sin vinkel: at det ble for mye for den kroppen å reise fram og tilbake disse milene en dag i uka i tillegg til annenhver helg. Det var vanskelig nok å ringe å fortelle at vi kun kan fortsette med annenhver helg, for jeg vet hvor mye begge barna betyr for han. Men han skjønte hvor mye dette ble for minsten våres, og inntok sikt fra et par øyne som ikke raver så høyt over bakken. Selvfølgelig måtte vi innstille samvær etter hva gutten tåler, pappan var helt enig i det. Jeg vet jo hvor gøy han har det hos pappa. Han må bare få tid til å lande, ikke rives opp fra pappa og storebror bare etter noen timer.

Lille venn på bare to, om ikke lenge tåler du mer enn to netter annenhver helg hos pappa din. Vips, så er du stor nok til det mest skal du se. Men akkurat nå må vi gjøre linjene rundt deg tydeligere, så det er lettere for deg å forutse det neste som skal skje. Du begynte i barnehage for bare noen måneder siden, og så ble det altså bare for mye farting for deg lille vennen. Nå ligger du der oppe og sover. Som vanlig har du sovnet klamrende fast til mamma din. 

Han har alltid vinket glad og fornøyd farvel til meg: barnehage er jippi. Men i går ble han rasende og frustrert, mens han brølte “mmmmammaaaa!” Da jeg gikk. Jeg ble stående i frys ute i gangen. Har jobbet som vikar i barnehage, og visste at jeg ikke kunne gå tilbake. Hørte hvordan hun ene prøvde alt. Smokke og sånnt. Det endte med at jeg ringte inn og spurte om jeg skulle komme tilbake, men fikk i råd å bare gå. De taklet dette. Takk og pris for gode hjerter i barnehagen.

I dag lot jeg han bare slappe av her hjemme sammen med meg. Planen var at han skulle få noen timer i barnehagen på ettermiddagen, men han sov for lang dupp. Vi lekte med leire, tegnet, spiste taco, leste bøker, så tegnefilm, spiste grøt og koste oss skikkelig. Han fikk tasse etter meg og klamre seg inntil mamman sin så mye han ville. Han må ha sagt “mamma” over femti ganger i dag. Et lite raserianfall fikk blåse ut, og så fikk han mammatrøst i velkjente armer. Han fikk bade så lenge han ville, og tilogmed tannpussen var gøy i dag. Å “lese” Mamma Mø på senga er ikke mulig for toåringem enda, for det hverken forstår han eller har tålmod til. Men vi snakket litt om hu derre Mømamman som drev og akte sammen med kråka. Så var det bare å klamre seg til mamma, og sove.

Nå vet jeg at jeg har gjort det rette. Vi er på riktig spor igjen, og jeg leser tegnene hans. Han skal slippe å bli utslitt og forvirret, og jeg skal im mulig sette meg enda mer ned på knær for at han skal føle at mamma ser ham, og ser verden fra hans høyde. 

Når du kommer bort til meg og gir meg en klem på låret. Når du strekker armene opp mot meg. Da vet jeg at grøtkjelen kan trekkes til side. All grøt i verden kan vente. For akkurat da er det det viktigst i hele verden for bitte lille deg, at mamma setter seg på kne og smiler til deg; løfter de opp og holder deg inntil seg. Jeg lover deg av jeg er her, og jeg skal ingen steder. Denne vanskelige perioden din skal jeg pakke deg inn i den mykeste fløyel og bære deg på gullstol. Tøffing er du fra før. Ja du er så tøff at jeg tror ikke du blir noe mindre tøff av at jeg tar ekstra hensyn til deg nå. 

Ååå som jeg elsker deg og storebroren din. Og akkurat nå, er det bare du og jeg i 9 dager. Etter 10 dager er det du, jeg og storebror. Og så er det du og jeg igjen, i enda ei uke. Jeg lover. Og jeg lover å tilby deg trøst, tilstedeværelse og kjærlighet når du raser og roper. For jeg vet at sinna inni deg betyr gråtende guttehjerte.