Den lille kroppen tasser etter meg. På do. På kjøkkenet. Venter ved trappa hvis jeg må på loftet og hente noe. Ved den andre trappa hvis jeg må i kjelleren for å bære opp klesvasken. Og jeg må løpe, skyndte meg. For han gjentar: “Momma? Mamma? Mooommaaa?” med sårhet i stemmen sin. Det er som om ordene gråter. Jeg gråter inni meg, for han gråter i stemmen sin. 

Innimellom blir han sinna, og brøler. Roper nei nei neiii. Da må jeg vise ham at jeg er her. Ja jeg må det, for til slutt spurte jeg en av ekspertene i teamet rundt han, en genial gruppe jeg opprettet allerede i svangerskapet, siden jeg lever med bipolar. Sikkerhetsnettet etter du har sikra deg med sikring i tillegg. Jeg fikk til svar at jeg altså må vise at jeg er her, og tilby trøst.

For han slutter ikke å rope før det går over i gråt, og innimellom hulker han “Mammaaaa”. 

Så jeg holder meg rolig og prøver innimellom å stryke på ryggen hans. Sier at mamma er her, og at jeg er sååå glad i ham, med den lyseste snilleste stemmen jeg har. Til slutt løsner det, og jeg får holde en gråtende liten klump med lei seg tett inntil meg, og gi all den trøst og kjærlighet jeg bare kan. 

Akkurat nå er jeg så lettet og takknemlig for at barna mine har en pappa som elsker dem. En far som greier å se det hele fra toåringen vår sin vinkel: at det ble for mye for den kroppen å reise fram og tilbake disse milene en dag i uka i tillegg til annenhver helg. Det var vanskelig nok å ringe å fortelle at vi kun kan fortsette med annenhver helg, for jeg vet hvor mye begge barna betyr for han. Men han skjønte hvor mye dette ble for minsten våres, og inntok sikt fra et par øyne som ikke raver så høyt over bakken. Selvfølgelig måtte vi innstille samvær etter hva gutten tåler, pappan var helt enig i det. Jeg vet jo hvor gøy han har det hos pappa. Han må bare få tid til å lande, ikke rives opp fra pappa og storebror bare etter noen timer.

Lille venn på bare to, om ikke lenge tåler du mer enn to netter annenhver helg hos pappa din. Vips, så er du stor nok til det mest skal du se. Men akkurat nå må vi gjøre linjene rundt deg tydeligere, så det er lettere for deg å forutse det neste som skal skje. Du begynte i barnehage for bare noen måneder siden, og så ble det altså bare for mye farting for deg lille vennen. Nå ligger du der oppe og sover. Som vanlig har du sovnet klamrende fast til mamma din. 

Han har alltid vinket glad og fornøyd farvel til meg: barnehage er jippi. Men i går ble han rasende og frustrert, mens han brølte “mmmmammaaaa!” Da jeg gikk. Jeg ble stående i frys ute i gangen. Har jobbet som vikar i barnehage, og visste at jeg ikke kunne gå tilbake. Hørte hvordan hun ene prøvde alt. Smokke og sånnt. Det endte med at jeg ringte inn og spurte om jeg skulle komme tilbake, men fikk i råd å bare gå. De taklet dette. Takk og pris for gode hjerter i barnehagen.

I dag lot jeg han bare slappe av her hjemme sammen med meg. Planen var at han skulle få noen timer i barnehagen på ettermiddagen, men han sov for lang dupp. Vi lekte med leire, tegnet, spiste taco, leste bøker, så tegnefilm, spiste grøt og koste oss skikkelig. Han fikk tasse etter meg og klamre seg inntil mamman sin så mye han ville. Han må ha sagt “mamma” over femti ganger i dag. Et lite raserianfall fikk blåse ut, og så fikk han mammatrøst i velkjente armer. Han fikk bade så lenge han ville, og tilogmed tannpussen var gøy i dag. Å “lese” Mamma Mø på senga er ikke mulig for toåringem enda, for det hverken forstår han eller har tålmod til. Men vi snakket litt om hu derre Mømamman som drev og akte sammen med kråka. Så var det bare å klamre seg til mamma, og sove.

Nå vet jeg at jeg har gjort det rette. Vi er på riktig spor igjen, og jeg leser tegnene hans. Han skal slippe å bli utslitt og forvirret, og jeg skal im mulig sette meg enda mer ned på knær for at han skal føle at mamma ser ham, og ser verden fra hans høyde. 

Når du kommer bort til meg og gir meg en klem på låret. Når du strekker armene opp mot meg. Da vet jeg at grøtkjelen kan trekkes til side. All grøt i verden kan vente. For akkurat da er det det viktigst i hele verden for bitte lille deg, at mamma setter seg på kne og smiler til deg; løfter de opp og holder deg inntil seg. Jeg lover deg av jeg er her, og jeg skal ingen steder. Denne vanskelige perioden din skal jeg pakke deg inn i den mykeste fløyel og bære deg på gullstol. Tøffing er du fra før. Ja du er så tøff at jeg tror ikke du blir noe mindre tøff av at jeg tar ekstra hensyn til deg nå. 

Ååå som jeg elsker deg og storebroren din. Og akkurat nå, er det bare du og jeg i 9 dager. Etter 10 dager er det du, jeg og storebror. Og så er det du og jeg igjen, i enda ei uke. Jeg lover. Og jeg lover å tilby deg trøst, tilstedeværelse og kjærlighet når du raser og roper. For jeg vet at sinna inni deg betyr gråtende guttehjerte.