Oppmerksomhet. Gidameg, nei DET. Det vil du ikke ha, hva? Du vil stenge deg inn i et rom alene for resten av livet, slik at ingen noensinne ser deg, lytter til dine ord og hører din stemme. Oppmerksomhet har blitt et negativt ladet ord, og det er rett før det skyter løs i alle retninger. Det lukter fake krutt her.

Hva er frisk og naturlig oppmerksomhetssøkende, kontra oppmerksomhetssyk?

Check it out. 

5 tegn på at du er oppmerksomhetssyk:

1. Du er en av disse jante-tilhengerene som sitter på kafé og piper klagord til vennene dine om alle disse lokale “oppmerksomhetssyke” “wannabeseens”, og din favorittsetning er: “Aah djiiiizez, snakk om oppmerksomhetsbehov ass…!”

Hvorfor det da er DU som er den med mest oppmerksomhetsbehov? Well..  thinkaboutit. Sitter du der alene og skråler om dette til veggen? De du snakker om, har allerede fått tilfredsstilt sine naturlige grunnbehov innen oppmerksomhet… (ever seen a kid? Well I did. Alle er vi født med naturlige behov for å bli sett og hørt. Vi bor samlet på en planet, ikke på hver vår klode.) Og de du snakker til, gir deg sin fulle og hele oppmerksomhet.  ….mens du har bestemt deg for at alt som har med “attention please” å gjøre, er like negativt som det misforståtte ordet “kontroll”, slik at du sådan undertrykker alle dine egne forsøk på å søke oppmerksomhet.

2. Du peker på alle originaler innen klesstil du kan finne, og gjør narr av dem. Håner dem og snakker hånete om deres abnormale klesstil.  Påstår at de kler seg slik “bare for å få oppmerksomhet”.

Hvorfor det da er DU …vel, du vet..   Fordi du er misunnelig i bunn og grunn. Du aner at det å tørre å gå sine egne stier, motvillig medfører en del uønsket oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten tenker ikke den originale kreative personen over, men det gjør; av en eller annen grunn, altså du. Du snakker om det også. Høyt. Og nok en gang; ikke til veggen, nei aldeles ikke. More like, til ditt publikum…

3. Du får øye på ei dame med knallrødt hår, og du fylles av forestilninger om hvordan dama desperat ønsker attention.

Hvorfor DU er den oppmerksomhetssyke i denne situasjonen? Kremt. Fakta er at den dama du glor på, hun med knalleste knall rødt hår, hun har glemt at hun har rødt hår. Glemt at den hårfargen hun er så glad i, vises i terrenget, for å si det mildt. Hun har hverdagstanker,og er ikke i mindfullness akkurat i den butikken. Tatt seg ut om hun skulle vandret rundt med EN tanke i hue hele tiden: “Oh my red head!” Dette er DITT fokus. Den rødhårede damen merker kun at du stirrer intens på henne, hvorpå hun tror at hun kan ha oversett et par flekker i ansiktet, at sminken har rent ut, eller at du glor fordi hun har en jakke få andre har. ….innerst inne suger du til deg hennes oppmerksomhet. I det hun titter seg i speilet hjemme, husker hun hvorfor du glodde sånn. Hun ler av det hele. Du, derimot, har fått din skapoppmerksomhetstrang tilfredsstilt. Jippi.

4. Du får høre sladder, ja riktig gossip, om at to damer du kjenner, har GIFTA seg! Du ringer og sladrer videre til en sladresugen venn av deg. Du plaprer i vei om hvordan du mener disse lesbiske ladysene rett og slett sikkert er oppmerksomhetssyke. Ja. Det er din konklusjon. Them want some attention.

Hvorfor? Hvorfor det er DEG og ikke dem som søker unaturlig mye oppmerksomhet? Hvis ikke DU var ute etter oppmerksomhet for din store og gossip-pregede nyhet nå, hadde du: A: Latt det være, og ikke skaffet deg slikt et sjokkert publikum for din “store nyhet”.  B: Ringt og gratulert det nygifte ekteparet, og så vist dem den ærlige respekten det er å la det være naturlig at de har giftet seg.

5. Det er runddag for noen du kjenner, og dagen feires stort. Utover kvelden blir det danset på bord og sklidd på gulv. Ja, det riktig danses i høyden og falles nede på grunnen. Du bare mååå prate om de tre “oppmerksomhetssyke” damene på bordet, hver eneste gang du kommer til et eller annet orde de påfølgende ukene. Selv om de beholdt både stil og klær, må du med overrasket uttrykk fortelle videre om denne sjokkerende atferden.

….Hvorfor du er oppmerksomhetssyk, og ikke de tre damene? Fordi: Disse tre damene var kun ute etter å more seg. Ute etter å le litt av seg selv og ha det litt gøy. Og hva er galt i det faktum at de fikk litt attention? Den lille oppmerksomheten de fikk, var ingenting mot all den responsen DU fikk hver gang du med klovnete mimikk og flaue dansesteg, gjenfortalte den nå så interessante historien. 

Det er ingenting unaturlig ved det å klappe i hendene og be om attention. Vi er født som magneter. Vi er her for å kreve vår oppmerksomhet, på mangfoldets vis, på mange forskjellige måter. Det er som om vi hver vår gang skal ut på det offentlige dansegulvet og vise frem hva vi hittil i livet har lært. Det er helt naturlig. I alle yrker og i alle settinger er det slik. Vi mennesker må gjøre det på denne måten for å oppdatere hverandre og lære videre. Utvikle oss. 

Du bør finne din egen måte. Du begynte helt ærlig, rent og ekte som barn. Nå, fortsett. Bry deg ikke om sladrefanter som har misforstått det hele. 

Seil ikke på velseilte bølger. Bruk ikke andre mennesker som grunn til å klappe i hendene dine. Du skal bruke deg selv for å oppnå andre’s fokus. Ikke sladrete historier om andre.

Noen må danse på bordene. Noen må ha freshe hårfarger. Noen må være dronninger i søkelyset. Noen konger. Andre prinser. Enkelte har andre legninger. Noen blogger. Andre er i spotlight pgr av vesentlige grunner til deres fame. It’s the same. Attention please. 

Hør ikke på Janteloven. Jante var en by i Danmark, og selve loven er skrevet inn i en historie som eksempel på hvordan vi dømmer hverandre i alle små steder og alle store byer. Jante var en by som Aksel Sandemose fant opp. Ikke følg den’s lov.

Det er slettes ikke meningen vi skal tie. Da var vi født uten taleevnen vår. Det er ikke meningen vi skal sitte stille i usynlighet. Da ville vi vært født uten muskler. Det er ikke meningen vi skal utelukke å gi andre vår oppmerksomhet. Da hadde vi generelt vært født uten hørsel.

Det er meningen at du skal være oppmerksomhetssøkende. Men ikke oppmerksomhetssyk. Hver gang du bruker andre sine historier om hvordan de har søkt oppmerksomhet, for attention, er du oppmerksomhetssyk. 

Kom deg ut på dansegulvet og vis hvor DU er på nåværende tidspunkt i livet. Utveksle og utvikle deg selv i den sosiale verden du er født inn i.

Og husk: Menneskene på jordkloden sitter ikke om 500 år og rister på hue mens de snakker om da du “tabba deg ut” fordi 10 stk sladrefanter i lokalsamfunnet omkring deg i 2016 mente du “hadde behov for oppmerksomhet”. Noe ALLE har. Spesielt akkurat de 10 sladrefantefarskene, vet du. Spesielt dem.

I want to see ya shine. I know you’re one of a kind. Don’t let them fool you to silence. It makes no sense.

Can you have my attention, of course my friend. Tomorrow could be the end.

The greatest gift I could give you, was my whole attention throught.

500 years from now

We are small, or big somehow

It’s up to your freedom

It’s like come

as you are

a star

 

 

 

 

I dette innlegget bruker jeg min egen personlige stil som dekor i form av et bildedryss. 

Min stil har vært meget viktig for meg helt siden tidlig ungdom, både hva angår klær og interiør . Den har ikke alltid fått være i fred, og etter vanskelige perioder i livet, har jeg måttet søke dypt i meg selv for å finne tak i denne selvtillitspregede formen for sammensetninger av mønstre, farger og kontraster.

 

 

1: La aldri noe begrense deg av følgende punkter:

-andre mennesker og deres syn på skjønnhet. 

-økonomi (du kan finne mye gratis i ei fjære, og det finnes plenty pent brukt som er toppers for moder jord at du benytter deg av)

-mote. Du selv bestemmer hvilke fargesammensetninger du skal like best. Hvilke mønster du personlig skal digge. Hva som rører deg. Hva DU elsker å se på omkring deg, i DITT hjem.

 

 

2. Hvis du lar en liten fis komme inn i ditt hjem og dirigere dine ting hit og dit, så husk hva en liten fis er. Hva det er du har med å gjøre. Ja nettopp. En illeluktende fjert. Rett og slett. Hold ditt hjem duftende og personlig fritt for slikt. Du leder an her, og ingen andre. Det følger kun en fasit med innen din stil, og den fasiten er det du som bærer på.

 

 

3. Du planlegger å shine kåken, pynte og dekorere. Først og fremst; bruk en time eller to på en dyp prat med en venn du kan prate lojalt med om alt. Dette er en prat som ikke skal handle om stil, men om deg og hvordan du har det. Dersom du går til psykolog eller coach, er det like bra. Du skal rydde i ditt indre landskap, og rense tankene dine. Etter det skal du gå eller jogge minumum 20 minutter i frisk luft, og i det du kommer hjem skal du gjøre unna shiningen. Vaske og rydde ditt fysiske miljø. Etter det kan du dusje. Rense kroppen din.

…NÅ kan du dekorere og pynte. Du vil bli overrasket over din egen kreative evne, treffsikkerheten din og hva du er i stand til å finne opp av måter å pynte på.

Regelen er altså: Rydd, vask, rens, pynt og dekorer først i ditt eget indre landskap, så i ditt hjem. 

4. Kun DU er din kreative master! Du er omgitt av reklame over alt hvor du ferdes. Det er ferdig uttenkt mote som skal presses ned over hue ditt, og det forventes at du følger med som en sau. Du vil ikke være sauen. Du vil være trendsetteren, og da må du tenke selv. Er du usikker på hvilken stil du har? Din stil er en personlig sammensatt blanding av ting, klær og møbler som DU liker. Som DU synes er vakre, tøffe og stilige.

 

 

5. Motebransjen har forlengst sørget for å innbille folkemengen på jordkloden at nytt er kult, og brukt er råttent, teit og gult. It’s money, my dear, and only money! De vil tjene penger på alle sauene som ikke tør å gå mot folket, som ikke har guts til å svømme mot strømmen. 

…. hvis du tenker deg om.. kanskje liker du skjell? Telys pent plassert på stilig dandert stilleben av stener og skjell? Er det ikke coolt nok fordi det er gratis og du har plukket skjellene i fjæra mens telysene er av det billige slaget og ikke disse fancy gjennomsiktige? Kanskje er du en havfrue eller en fisk som elsker å bade? Tenk hvordan ditt hjem kan dekoreres med gratis effekter fra fjæra, foran vaser og fat til flere tusener av kroner som du kan prioritere på det DU mener er verdt pengene..

Er du i tvil om hva du egentlig mener om dette med kostbart kontra billig/gratis, prøv å holde i en skål som koster 1999,- i den ene hånden. Studer den. Kjenn på den. Så holder du samtidig akkurat samme skål i den andre hånden. Bare at denne skålen er kjøpt på loppis for 5 kroner. Pent brukt og uskadd. Hva er forskjellen..? For DEG? Ikke vennene dine. Ingen er ekte venner som vurderer deg i kroner og øre…

Hva forskjellen i det hele og store er for moder jord? Enorm..

 

 

6. Er du kvinne, sett av tid til pynting og dekorering i perioden da du er såkalt premenstruell. Tiden før menstruasjon er da du er på ditt mest skjerpede. Det er også nå du bør få unna viktige telefonsamtaler og rydding.

 

7. Alt du omgir deg med, skal være der fordi DU liker det. Det er lov å gi til loppis og det er greit å kaste ugress i hagen din.

 

 

8. Dine idéer er hellige, og du trenger ikke å spørre noen andre om det er pent, stygt, bra eller dumt. Husk det. Kanskje liker du ikke så godt om en måned det du digger nå, men akkurat nå: …er disse idéene hellig! Kanskje vil du henge dørhengeknagger på en list heller enn en dør? Prøv og se. Kanskje du digger det. 

9. Både Ikea og Søstrene Grene selger billig og bra veggdekor i form av store og små klistremerker. Du kan lage egne landskap på veggene dine med slike klistremerker. Bare husk å tørre å være original. Du MÅ ikke følge bruksanvisningen bastandig.

 

 

10. Nå får Ikea og Søstrene Grene seg litt gratisreklame her, da dette ikke er et sponset innlegg, men jeg bare MÅ rose dem for alle de flotte ryddesystemene de selger for en rimelig penge. Nydelige, dekorative bokser, kurver og esker som endrer strukturen i hjemmet ditt til oversiktlig og avslappet

 

…I’m not done yet 😉 :

Du er ikke stillevann. Du utvikler deg. La din stil være såpass crazy original, at du lar den flyte med i DIN egen mote. Og da bestemmer du sesongens it 😉

“There are three things, my star, that you can not have. My thoughts, my feelings and my fucking style.”   -forbipolene 2016

 

 

Vet du hvor enkelt det er å dekorere dine egne vinglass/melkeglass/skåler? Kjøp inn billige ikeaglass, svamper (slike fargerike til onkring 10 kr i dagligvaren), 4 forskjellige (det holder med 2), farger glassmaling og sølv eller gull glassmaling i tube med tynn spiss. Dytt på glassmaling i shades på glassene med svamper. På din måte. Pynt deretter med fine linjer av gull eller sølv. På DIN måte. Stek i ovn, og voilâ: dine egne glass!

 

 

Keep it clean, og kontrastfylt. Du fortjener vakre omgivelser, og kontraster slår aldri feil. Farger mot svart. Mørke linjer rundt lyse farger. Svarte stener mot hvite. Ei fruktskål med mange farger i, mot en grå duk, kan være like smashing som en plante.

Sterkt mot svakt, fargerikt mot fargeløst, stort mot smått, tynne mot tykke striper, gammelt mot nytt..    

…gir et fresht inntrykk.

Har du rot på kjøkkenet som du vil vente med å fikse til i morgen? Legg det i dynger/klaser. Da ser det ikke så mye ut, og inntrykket blir ryddigere. 

 

 

Har du, som meg, en litt “rotete” stil? Prøv å ha “less is more” i bakhodet, og lag dine egne sesonger i form av pappesker i boden der du legger unna alle forstyrrende effekter. Utover det er det ok med “much is most” også, eller hva?

 

 

Til slutt vil jeg minne deg på, at det er uhøflig å kommentere hvordan har det hjemme i en negativ tone. Har du derfor bekjentskaper som støtt og stadig kommenterer stilen og hjemmet ditt på slik energitappende måte, så kanskje du bør huske på at interiør, stil, ting og tang, ikke er det eneste man kan kvitte seg med til fordel for noe langt mer energiskapende.

I respect your styleway 😉

 

 

 

 

 

Du ser rett inn gjennom gammel is. Den er klar, og jeg har visket bort frosten. Innsynet du får, blandet med all informasjonen, kan være så vondt å takle, at du får lyst til å sette deg i en tidsmaskin, slå i stykker isen med den, og endre alt det smertefulle. 

Stanse slagene, stoppe ordene, redde livene, og messe med skjebnen. 

Kunsten er å takle å la det være.

Sannheten er at du har intet valg enn å la det være som det skjedde. Ingen salte tårer kan smelte denne ubønnhørlige isen. Jeg beklager på det dypeste. Vi lar deg ikke titte tilbake på isbelagt fortid uten grunn. Da ville vi latt oss alle slippe både å snakke, notere, forfatte, publisere, lese og gråte.

Det du leser her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, under “Historiene de fortalte”, kan innimellom være heavy. Det er tunge historier, og jeg advarer sårbare hjerter om at flere slike publiseringer er på vei. Jeg har avtaler i nærmeste framtid der jeg får lov til å sette ord på flere opplevelser. Ei av dem er død. Der er det mammaen hennes jeg skal prate med. Ei anna ei overlevde, og hun vil ikke bære på alt alene mer. Hun vil dessuten hjelpe andre med sin historie. Etter jeg har skrevet deres historier, vil det alltid være stories to tell.

Dette er alltid reiser jeg både gleder og gruer meg til å ta del i. 

Som forfatter av disse historiene ønsker jeg å be deg som leser, om å puste dypt. Du kan bli forbanna. Du kan bli uendelig tris. Og overlykkelig glad. Du kan kjenne på trang til å dømme.

Selv både gråter og freser jeg, mens jeg skriver. 

Ja du kan kjenne på trangen til å dømme. Men ikke gjør det. Jeg advarer mot det på det sterkeste.

Fordi en klok mann lærte meg at du kan bedømme, men aldri fordømme. Hat og bitterhet har aldri bidratt til noe godt her i verden. Men det er lov å bli forbanna inni seg.

Jeg er blitt vant til å lytte. Skrive. Lytte. Skrive. Og skrive enda mer. Sette sammen notatkaos til en oversiktlig linje, og lime sammen fortid til en historie vi kan lese i nåtid. Jeg har sluttet å prøve å forstå. Sluttet å dømme, men heller begynt å respektere at alle er forskjellige.

For ja, i noen av disse historiene fra virkeligheten går det riktig ille. Det er ugjenkallelig og sårt å lese om når hovedpersonen i historien tar sitt eget liv.

Hadde det enda vært en novelle. Men det er ikke.

Det er den brutale virkeligheten; den som skjer omkring oss hver eneste dag. De sidene av virkeligheten vi kvier oss for å møte ansikt til ansikt. Det kan oppleves veldig nært, og du kan se sanne bilder av menneskene du leser om her inne. To historier er skrevet anonyme, mens alle de andre har valgt åpenhet.

Det som alltid har vært mi greie er å skrive. Jeg hadde omkring 30 brevvenner omkring i verden gjennom 80 og 90 – tallet, og begynte å frilanse i lokalavisen på ungdomsskolen. Interessen min var og er ordkunst og formidling av historier.

Men når jeg skriver en historie, dømmer jeg ikke de mørkeste sinnene. Man må feie for sin egen dør, heter det. Jeg kan gråte mange tårer for de jeg skriver for. Hva enten de er døde og jeg kjenner et merkelig nærvær i huset, eller om de sitter foran meg og prøver å holde på tårer som nådeløst sprenger seg frem.

Men hvis noen har slitt med demoner og mobbet andre. Hvis noen har slitt med beslektede demoner, og vært voldelig mot andre. Da er det ikke min oppgave å fordømme. Jeg kan føle med ofrene og gråte mye. Men jeg holder meg til min oppgave, som er å skrive. 

Vær forsiktig. Prøv å ikke bestemme deg for hva som er det beste for andre. Prøv å vise respekt for mangfold. Jeg har blitt vant til å godta andre akkurat som de er. Noen ønsker ikke å snakke om selvmord. Noen vil snakke. Noen har opplevd mye. Andre ikke. Noen er glade. Noen sinte. Noen triste. Noen er empati

Og noen har opplevd både mobbing og vold. Det er her vi må prøve å tilgi og akseptere mangfoldet. Det gjør ikke ting bedre for offeret med en lynsjestemning og videre mobbing mot mobbere og gjerningspersoner. 

Det er ikke for å straffe folk, at vi forteller disse historiene her inne. For en ting er sikkert; vi har alle tråkket et par feiltrinn før vi kom hit.

Det er for å bryte stillheten i all tabu at vi går ut med disse historiene, og for å hjelpe de som gjennomgår liknende situasjoner akkurat nå.

Mange kan gjenkjennes, selv om de anonymiseres. Slik er verden. Sånn er det. Men dette gir deg ingen rett til å trakassere de. Vi har ikke lov, rett å slett, å hverken mobbe, trakassere eller ta loven i egne hender.

Å reagere på en slik historie gir deg derimot rett til å benytte dine rettigheter til å vende deg til politikere, fylkesleger, namsmenn, og alt av offentlig støtteapparat for å påvirke i positiv retning. Si hva du mener og ta i bruk din stemmerett, slik at du styrer dette landet i den retning DU ønsker.

Du har LOV å bry deg og vise kjærlighet!

Du har lov til å bli forbanna inni deg og slå løs på putene i sofaen din mens tårene spretter, i ren medfølelse med ofrene du leser om her inne.

Men.

Husk. Det finnes uhelbredelige diagnoser. Tilstander som kan gjøre et menneske ute av stand til å føle empati. Det gir oss ingen rett til å dømme at noen er dømt slik.

Husk. Det finnes barn i Norges skolegårder, som ikke bare sliter med diagnoser, men utfordrende hjemmebaner. Hva de der hjemme må takle, KAN gå ut i mobbing. Det er vår oppgave å finne løsninger på problemet. Da må vi snakke åpent om det, ikke dømme mobberene. 

Min erfaring er at mange mobbere angrer seg i ettertid. Det er lov å si unnskyld. Og det er magi i det å tilgi.

Vi kan være medmennesker, ikke sant?

Vi kan lytte, lese og lære, ikke sant?

 

 

 

 

Tårene presser på. Noe stort og stygt vrir seg rundt i hjertet mitt, og magen min fylles med noe vondt. Føler meg deppa, rett og slett, og håper det går over om noen timer.

Noen timer med tilvenning. Noen døgn der de ikke skal sove her.

Huset ligger stille tilbake. Ingen løper rundt her og overfaller mamman sin med nusser, koser og klemmer. Ingen skal ha lunsj. Ikke middag heller. Ingen skal bades, og ingen skal jeg lese Donald Duck til i kveld. Ingen små armer skal klamre seg rundt halsen min og hviske natta.

Det hele er et paradoks. For i virkelighetens alenemortilværelse er jeg noen kvelder så utmattet og sliten, at jeg krøker meg sammen i sofaen uten å greie å nyte en liten time alene av dagen. Jeg trenger alenetid, jeg vet jo det. Burde nyte det.

I virkeligheten har barna mine en superpappa som de akkurat nå storkoser seg sammen med.

Det er bare det at hjertet mitt rives ut hver gang jeg vinker hade til dem..

Det er bare det, at selv om både ungene og jeg trenger fri fra hverandre, savner jeg dem sønder hver eneste time bort fra dem. 

Her er det omvendt separasjonsangst. Gutta gliser fra baksetet og vinker bye bye. De ropte “pappaaa pappaa” da faren ringte på døra. Jeg, derimot, kjenner det smerter vondt når de drar. 

Det er jeg som griner, og jeg må nesten le av det.

Hvorfor kan jeg ikke bare nyte barnefri nå, slik som alle andre? Hvorfor er jeg så innmari avhengig av to små guttetasser?

Fordi de er så snille. Så gode og sjarmerende. Fordi jeg er så innmari forferdelig glad i dem for alt hva de er. Fordi det er så mye herlig liv i dem. Fordi jeg elsker, digger, liker dem.

Men akkurat DET handler om meg. Barna, de har det strålende. De storkoser seg sammen med pappan sin. Og DET er jo det aller viktigste.

Så får vi se om noen timer, om ikke det hysteriske mammahjertet mitt har roet seg et par hakk.

 

 

 

Det putrer når de snakker. Aldri bokstavelig talt, nei ikke med slikt kosthold,  god damned. Men rent bedritent talt hva angår fakeness i tale og mening. Det er stygt. Det er fake. Ja det er så fake, stygt og illeluktende, at du har egentlig ikke ord for det. De sluker drama, og de har klasse. Noe du ikke eier.

For det du eier, kalles stil. Kalles “originalt” og “it!”, er kjøpt på både Fretex, Indiska og bruktsidene på facebook, og tenkt ut av deg selv. Det aller mest verdifulle av det du eier, er gaver, fra folk som er glad i deg. Fordi du er så ekte. Dette er affeksjonsverdier, og nåde den som stjal disse steinene, maleriene, håndlagde pyntegjenstandene og gipsfigurene, fra deg!

Det kunne aldri falle deg inn å bli sinna på dem. De har mer enn nok å bære på, de som alle andre. Helt nederst i sekken. 

De er high class bitches, og slekter på bygdadyr og gossiptroll. En slags miks. Det oser av flokkmentalitet, og det stinker sau på lang avstand. De er på sitt mest ekstatiske når de har noen å kritisere. Gjerne noe. Noe denne noen har gjort. Oh lord, da er det gøy. Da sitter de med de prompe,-sukker,-og-gluten-fri rumpene sine og riktig humper av latter på kafeer, der du kan både høre og se de ivrige dramasamtalene deres nå nye høyder av “iiik”, “gosh” og “wooow, shiiit”. Der de selvfølgelig fyller opp kaffekortene sine annenhver dag. Noe som igjen resulterer i mersnakkefremkallende koffein i form av gratis kaffekopp nr fem.

Du rister på hue og tenker på den gangen du hadde besøk av en slik prippenfis. Hun ble brakt dit av dine fordomsløse venninner, og kom hun aldri mer tilbake. Du hadde hørt at dama eide klasse, men ingen selvtillit. At hun slet med depresjoner og angst, var ingen hemmelighet.

Du glemmer aldri det fascinerende øyenblikket, da det var snakk om lykke, og du uttalte at du var lykkelig. Tiden sto stille. The high class bitch så seg rundt. Først på den slitte, grønne sofaen. Så på den gamle kassa av en TV. Videre på hele din sammensatte og faktisk coole stil. Din originale verden. 

-“Seriøst? Du mener at du er LYKKELIG liksom? Eller er det et mantra??”

Bitch, jeg mente det. Desverre. Javisst, jeg var enig i at sofaen burde og skulle, byttes ut. Men jeg er så happy jeg vet du, at en ting ikke kan gjøre meg ulykkelig. Det er for meg komplett ulogisk. Og jeg kunne hatt svindyre jakker, kostbare gjenstander og høy klasse, samt høy standard, jeg også. Som du. Kunne hatt et slikt skall. Et tomt et. Som kunne skjule all den lykken min. Men ingenting i min stil koster så helvettes mye, skjønner du. 

Ofte, når jeg ser reklame for klær i blader, ler jeg meg halvt skakk. For jeg ser halvferdig stil og identitetsløse klesplagg jeg aldri i verden ville vist meg ute i. Så ser jeg prisen, og føler med slike som deg.

Men jeg tenker ikke på prisen av penger. Jeg tenker på hva det koster deg å la andre hjerner tenke ut slike sesonger av dyr mote, hele forbanna tiden. Tenker på hvor svak du må føle deg før du ikke tør å vise deg på Fretex og loppis. 

Tenker på hvor hjernevasket man må være før man lar seg skylle ned fossen blant brainless mote, som miljøskadelig fysjom. Hvor redd man må være inni seg, når man velger high class status foran moder jord. Når man faktisk er så lite bemannet i sitt eget topplokk, at man dropper å handle brukt, hvilket kunne bidratt til bedrede forhold for jordkloden man bor på (og burde føle seg forbundet med…)  ….bare for å være en high class bitch, godtatt og akseptert av alle de andre high class bitchene.

Man bør vurdere å elininere high class bitches fra hele sin tilværelse, av flere grunner. Det er snakk om mennesker med så få kunnskaper om generell bruk av sin egen hjerne og dens kapasitet, at de vil suge din energi som bare vampyrer i eventyrene kan. 

Hele forestilningen om et liv basert på miljøskadelige, alltid splitter nye ting kjøpt av penger, retten til å kritisere alle andre for hvert minste lille krumspring, samt den manglende evnen til å føle empati, bør være nok til at varsellampene ringer.

Here’s REAL high class: 

Legg merke til kritikken, flykt, og vend aldri mer tilbake til low class bitches. Les heller dette:

Har du tenkt på alt det du virkelig har å være takknemlig for? Har du barn? Har du venner? Har du en sofa å sitte i? Har du rent vann i springen? Har du en mascara å pynte deg med? Hvis du er mann; en god parfyme? Har du mat? Har du kjøleskap? Har du sokker? 

Jøss. HAR du det? 

Tenk på det. 

Har du telefon? Lader? Bukser? Jumprer? Er du så heldig at du har en jobb?

Hvis du har to av disse, samt dyne, pute eller sovepose, bør du begynne å kjenne på en følelse vi kaller TAKKNEMLIGHET. Visste du at denne følelsen sender ut energier? Når du kjenner på takknemlighet, føler du den mektigste følelsen du kan kjenne på. Du som menneske er en magnet, og vil tiltrekke deg det du føler. Tenker du på positive greier, vil du føle positive greier, og du vil tiltrekke deg positive greier. 

Hva tror du såkalte “high class” bitches tiltrekker seg?

Jo det skal jeg fortelle deg. De vil fortsette å tiltrekke seg all den low class shiten de er avhenging av. Drama, sladder og alt annet i negativ kategori. Snakker de nedverdigende om folk med angst? Da vil de selv få en viss grad av angst. Snakker de gossip om overvekt? Da er overvekt nøyaktig hva de vil tiltrekke seg. Sladrer de om andre menneskers pinlige tabber? ….ja du gjetter riktig; de vil selv tiltrekke seg all verdens nedverdigende flauser og blemmer. Er det sykdom som står på menyen over dagens kafésladder? Ja du kan jo tenke deg hva de sitter der og inviterer inn i livene sine…  Hvilket vil hindre dem i å utføre hva livet i utgangspunktet hadde tiltenkt dem.

Enhver tanke kan gå ut i ord. Ethvert ord og enhver tanke kan skape følelser. Alle følelser er ren power i magnetisme. Ren tiltrekning. Likt vil, som kjent, alltid tiltrekke likt.

Mens du. Du vil tiltrekke deg alt det fantastiske du trives med. Det være seg det virkelig verdifulle. Venner, kjærlighet, din egen stil, opplevelser og gleden av å være takknemlig.

For du er så klok at du går en annen vei. En ekte retning, der du lærer deg å ta kontroll over ditt eget hode ved hjelp av affirmasjoner, takknemlighetens kraft, dine egne drømmer om natten og visualisering.

Rist på hue, sett opp et par spørsmålstegn og lat som om du ikke forstår. Du kan ikke endre dem likevel. La dem sitte og sladre til de vokser ut av kaféstolen og hoster til de faller ned av den, uforstående til hvorfor de gjør så mange blemmer når de er av “high class”. La dem holde på til de faktisk promper høyt. Det er noe som heter å koke ned i sitt eget smør. Og sånnt blir det putrelyd av skal du se! 

 

 

Noen ganger har livet et par overraskelser i ermet. Noen bankende vaffelhjerter, et par blåbær, og smuldrende engangsringer, for eksempel.

Stakkars disneyfiserte små barn. Eksponert for skjerm meg her og skjerm meg der, med ei mor som harker, hostet og ynker seg. “Iik, nei og nei nå er a mamma syk som fy. Her er frokost og tegnefilmDora. Her er lunsj og nettbrett. ….neimen oi så lurt, sjekk her: polarbrødpizzaer til middag! Minipizza, jee!”

Dagen i dag startet med hoven hals og feber. Det var bare å krøke seg sammen i et sofahjørne, og la barna se så mye animerte greier på skjermen som overhodet mulig.

De eneste stundene jeg savner å ha en voksen person til i hus, er ved sykdom. Om man kunne gifta seg med engangsringer på ringefingeren, flytta sammen for en uke, for så å skille seg i takt med den smuldrende engangsringen på finger’n i det uka gikk og man ble frisk nok til å være respektabelt uthvilt mamma igjen.

Dette funderte jeg på i dag, mens samvittigheten fightet sparring mot logikken, og mine to sønner ble utsatt for grusomme tegnefilmer. Jeg lå der i halvdøs i sofaen og hostet.

Men så fant jeg ut, at tilogmed ved sykdom trenger man ingen mann. For vips, der stod 6barns alenemamma Elin i stua med to av barna og et fat med deilige vaffelhjerter. Så kom søstra mi silje med pia si på et år, og straks var det liv og røre her. Barna slapp å veksle mellom å leke kjedelige sammagamle leker på stuegulvet og å glo på Dora di ekslplorah og sjørøverJake på skjermen. De løp hit og dit i lek og moro, og jeg var plutselig ikke den aleneste alenemamman i hele verden.

Nei takk, jeg vil ikke engang ha den papp-gifteringen. Ikke for ei uke heller. Trenger ingen mann med baller, har jo damer med større pupper enn baller ever will be known as. 

Vi kom oss nemlig gjennom denne dagen, og den turned out to be slettes ikke så verst. Det ble en del fliring, løping og prating. For en stund trodde jeg at jeg var frisk som en fisk, og det får jeg igjen for nå her jeg ligger som en klatt med mamma på sofaen. 

Men hey, det gjør jo ingenting at jeg er redusert til en mammaklatt, når to barn og et sleepoverbarn sover i kjelleren, mens søstra mi og jeg svimer litt oppi sofaen. Koselige greier!

Hvordan takler dere andre foreldre å være syke små klatter med små barn i hus?

 

 

 

 

-” Sønnen din sa faen. Og så sa han at han får lov til det av mamman og pappan sin!” 

Og han sønnen min, han er selvfølgelig igjen på lekeplassen, mens nabojentene er utsendt for å hente kjærlighet på pinne til ham. Det er midt i multi things to doo for meg inne i huset, og jeg husker “regelen” om å ikke “straffe” på feil område. Sender med kjærligheten. Tar det senere.

Senere.

-“Mamma. Hvis det blir krig. Da gjør det ingenting, for han pappa har 3 utambomber!” Jeg ler så jeg humper i sofaen. Vræler. Hikster. Helt til jeg ser bort på 7åringen min i den lille Ikeastolen ved minibordet. Strengere blikk har jeg ikke sett på lenge. Jeg kveler latteren, i det han peker på meg: “Det er SANT! 3 Utambomber! Og dessuten står det masse soldater ved fjellene omkring her og passer på!”

Jeg vil ikke ta fra ham denne følelsen av soldatsafety og bombe sikkerhet. Så jeg nikker og tar ham på alvor.

Senere. 

Jeg peiler temaet inn på banning. “Det er ikke ok at du sier faen og skylder på mamma og pappa. Du har ikke lov til det.”  Han sier ok, og ser seg forskrekket rundt. Hvem tysta? What? Mamma ser meg overalt..

Hvordan takler en farskete alenemor rampete barn? For dette var jo ingenting. Mine barn er rampete som fy, og jeg ville ikke vært akkurat det med rampete, foruten. Det ville vært kjedelig. Nei tvert imot er jeg rampete sammen med dem. Vi har lekestunder hvor vi ruller rundt på gulvene og leker rampeleker. Akkurat da er det lov å prompe på mamma, og jeg kan rape på dem. For jeg er jo rapemonster akkurat da. Vi ler så vi nesten tisser oss ut, selv om det bare er ettåringen som har bleie på. Bleiemonster. Vi freser og knurrer, så ler vi igjen.

Mens vi tryner rundt og ramper det nede på gulvet, er det lov å si rare ting. “Din knurrelur!” “Rampefarsk! Pass deg før jeg skyter lego-ild!’ “Jeg kan sende fisepromper med fingrene iiikhalabooom!” “Din hompalomp a stompaklomp!”

Vi har kitterunder i sofaen, og vi tegner på oss selv. Det går lett av i badekaret. I butikken kan vi sitte og glo på ting og tang, uten at vi kjøper det. Bare drømme oss bort. Dette gjelder ikke minsten enda. Ham bærer jeg rett ut hvis han roper og skriker. Bortsett fra en gang, da jeg var så kjip at storebroren og kompisen måtte se til ham mens jeg betalte. Da tok jeg et par dype innpust mens jeg glodde tilbake på alle som glodde på meg. Jeg kan ikke engang garantere at jeg alltid kommer til å bære n out like that. Hva om vi skal rekke et fly og jeg må handle først? Hva om himmelen har falt ned og jeg må handle brød? Hva om hva om?

Vi skal legge oss, og jeg finner ei tykkere dyne til 7åringen. Han skal legge seg oppå den tynne sommerdyna, og det er et prosjekt dette. Å få lagt til den dyna. Vi er opptatt av at Anton plutselig hadde litt uflaks i Donald-historien vi nettopp leste, mens vi legger til den dyna. Jeg registrerer at jeg kommer borti en klomp med masse bamser. Da skvetter han til, og plutselig befinner jeg meg midt i tidenes drama! Han slår armene ut, og sier: “Menh! Neih! Menh! Sånn! Neih åh!! Sånn. Åhhh!” mens han legger bamse for bamse hurtig på plass, før han skynder seg å dra et mykt teppe over dem igjen. Jeg skjønner at de stakkars bamsene fryser, og at jeg er et grusomt menneske.

 

Jeg fnyser ikke av bamsedrama og utambomber. Med bipolar i hue og en ellers litt spesiell tilnærming til livet, forstår jeg eventyret i mine barns verden. Jeg ser hva som er viktig for dem, og lar også barnet i meg selv ta del i den barnlige verden. Husker alt livet i bamsene. Skjønner at livet er sensitivt nå, mens de tråkker i små sko og fyller tiny bukser med barneben.

Hvordan jeg dealer med de store rampestrekene? Vel. Her i huset har man lov å bli sinna. Det er greit å være irritert, og det går fort over. Jeg freser og knurrer, og er langt fra noen pedagog: “…Åh, du kan ikke DYTTE lillebror! Det er ikke lov!” 

-” Jamen HAN dytta meg!”

-” Han er 1 år, du må vise ham hva han heller kan gjøre. Åh.”

-“Åh!”

Så går det 3 minutter, og vi er like glade igjen.

Nylig lærte jeg om hvordan vi voksne gjør så mye rart når vi påfører oss selv dårlig samvittighet. Hvordan vi bryter trygge rutiner for å bøte på denne samvittigheten, og kjører på med trøstegaver og rare opplegg. Som godteri midt i uka eller plutselig utflukt til Leos lekeland. Da letter det. Da føler vi oss bedre.

Men barna trenger kun en rolig og stabil rytme. De trenger våre faste grenser. 

Så jeg banker i mammabordet med god samvittighet. Jeg er sjefen. I’m the boss. Her bestemmer jeg, og jeg rikker meg ikke av flekken. Jeg er alene som voksen i huset her, og må sette meg i respekt. 

Så jeg takler rampungene mine ved å pøse på med kjærlighet, kos, lek, respekt, grenser og trygghet. Og gjør jeg feil innimellom, tilgir jeg meg selv for det. 

Men farskestreker? Oh I praise the Lord for em! Rampunger er gøyest å bo med! Jeg kunne sikkert blitt med dem og ringt på hos naboen..

…bare for å stikke av  😉

 

 

 

 

…da har jeg en anbefaling å komme med. Trine Jacobsen fikser dette for deg, og hun er ikke akkurat divakostbar. 

Trykk på linken nedenfor for å komme i kontakt med digital lady fix it all:

http://www.frujacobsen.no/

 

 

 

Hallais, u doin nice? I går skrev jeg at jeg hadde en hemmelighet som fikk meg til å danse i dusjen og sånne greier. Les innlegget ved å trykke på denne linken:  http://m.forbipolene.blogg.no/1469703335_jeg_har_en_hemmelighe.html

Jeg hadde gode grunner til å ikke blogge om det. 

Dette er nemlig en fast leser av bloggen min:

 

 

Hils på min bror Hans Even (ja ,minsten vår Even er oppkalt etter ham)

Les mer om han her: http://m.forbipolene.blogg.no/1441211215_bloggertasje_musikerb.html

Han hadde 30årsdag i går, og trodde ingen kom på besøk til ham på den store dagen. Bare sin mor og svigerforeldrene skulle komme og grille litt. Ellers ingen. I virkeligheten var vi 30 stykk hemmelighetsfulle gjester som han ikke visste noe om. Hans kone Astrid, min ellers så ærlige og verdens beste svigerinne, løy i vei til Hans Even om folk som skulle til syden og alle som ellers var bortreist.

Jeg lar brodern fortelle om den store dagen sin selv. Dette er gårdagens facebookstatus fra Hans Even:
 

 

 

Min bror ble kjempeglad, og gliste bare mer og mer for hver eneste gjest som dukket opp. 

Sjekk denne spreke dama, hun heter Anna Helene, og er kollega av Astrid. Makan til fresh dame skal man lete lenge etter. Med selveste Smileyine i armen og greier 😉
 

 

Jeg vet du var bittelitt nedfor før den store dagen din, broder.. Ikke rart det nei. Skulle virkelig ingen andre enn mamma og svigers komme? 🙁

Men så:  🙂

 

…og så:  🙂  🙂  🙂

 

 

Ja dette var skikkelig gøy! Trodde du VIRKELIG vi skulle SVIKTE sånn en mega KJERNEKAR på 30årsdagen din??

 

Nånei du. Vi er litt for glad i deg til det!
 

 

“A lot ie’ måtte vi selvfølgelig ta også!
 

 

Har vi ny rec? Oh yeah, aldri hatt SÅ mange ansikter med på en alotie nei 😉

 

 

Kjære svigerinne.

Du ruler! Tenk å fikse surpriseparty for brodern rett etter dere kom hjem fra ferie. Apropos dette: Tenker du noensinne på deg selv? Jeg vet såpass, at sist du for en gangs skyld skulle ta deg et femminutt med kaffe, fant du stua full av kumøkk fordi hunden Tara hadde vært på ferde. Alltid er det noe du har å gjøre. Og du klager ikke. Nånei, ikke et eneste sutreord fra din munn. Tusen takk for at du gjør min lillebror lykkelig. Med den spreke kroppen din har du båret fram og gitt ham 3 skjønne små herligste, og nå gjør du alt for et godt og varmt hjem som du elsker og setter høyt. Sammen med min arbeidssomme og flittige bror, lager dere eldorado for mine heldige tantebarn. Dere inspirerer ikke bare, dere rocker villt! Jeg er stolt av dere!

Hans Even! GRATTIS OG VELKOMMEN OVER I 30ÅRA, fra nå av blir du bare yngre og yngre mann, I bet you!  

Kooooos fra Solsiden, solbrillene, Trondheim og meg.
 

 

 

 

 

 

 

Hvordan bygger man seg opp etter den traumen det kan være å bli utsatt for en relasjon preget av at den andre parten har hatt psykopatisk atferd? Man er fri. Men man føler seg fengslet og låst inne. Forlatt av et menneske som tok nøklene og all form for egenverd med seg. 

Det som er viktig nå, er at du holder deg unna psykopaten. Dette mennesket trenger heller ikke din sympati, må du huske. Selv om Stockholmssyndromet er en misforståelse dersom man studerer det nærmere i dokumentarer omkring jenta som ble holdt som gissel i Kredittbanken på Norrmalmstorg i Stockholm i 1973, er det noe i begrepet. Det som skjedde disse seks dagene og etterpå, var egentlig noe annet enn tidligere hevdet.

Likevel ER det NOE i begrepet.

Du føler sympati med en som gjorde deg vondt. Det er en fase i denne type sorg, og vil gå over til noe annet. Da er viktig å prøve å tilgi, når fase bitterhet og hat dukker opp Du kommer ingen vei med å bli bitter. Og du tilgir for din egen del. Du trenger ikke engang hilse på mennesket i din tilgivelse. Du kan tilgi for din egen fred i sinn og hjerte, og samtidig ignorere på høyt nivå.

For nå handler det ikke om psykopaten lenger. Du har gjort noe så genialt som å kutte kontakt. Kanskje er du en empat i tillegg, hvilket gjorde relasjonen med en psykopat enda mer utfordrende. Nå er det DEG det handler om. Hva nå?

I opp til 2 år etter dette relasjonsbruddet, er du å betrakte som en god gammel cd-spiller. Du er Cd-spilleren, og hjernen din er Cd-plata. Det er bare det at det er dype hakk i den forbanna plata. Noe så trist og forferdelig utfordrende som hakk i plata. Dessuten står den på repeat. Det er som om hjernen vil sørge for at du ikke glemmer all psykiske trakasseringen, fysiske volden og den generelle, intense undertrykkingen som har pågått over tid. Hos undertegnede pågikk det i 3 års samboerskap. Det laget dype nok hakk i plata. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle trykke på stopp og sette på neste cd-plate.

Det vet jeg nå. Og jeg vil veldig gjerne dele det med deg.

For. Er det mulig å bli seg selv igjen? Nei aldri den du var. En bedre, friskere og klokere utgave ja, men du må lage deg ny plattform. En trygg plattform der du aksepterer det faktum at du trenger tid for å lege sår og med tiden lærer deg å leve med indre uro og en krenket selvtillit.

Det kan hende du sliter med grusomme mareritt, fordi redselen og fortvilelsen over å måtte gå gjennom det samme, stikker dypt ned i bevisstheten og trenger seg ned til underbevisstheten. Du våkner svett, angstpreget og utmattet. 

Ta en dusj og prøv å gråte. Tårer helbreder. Forsikre deg selv om at disse marerittene med tiden vil omgjøres til vakre drømmer. Jeg lover deg at hvis du gir det tålmodig tid, vil du komme frem dit.

Sett deg ned, og legg håndflatene sammen. Du er hel. Du er her. Nå skal du forsikre deg selv om følgende faktum: Dette er en tunnell. Og alle tunneller har en ende. Hvis ikke var det ikke en tunnell, men en hule. Det er SANT at dette er en tunnell, og du er nærmere lyset på andre enden enn du tror.

Du tror det er svakhet du kjenner nå. Men det er ditt sinn og din kropp som jobber så intenst med å fordøye og bearbeide traumer og andre kjipe minner, at du kjenner deg utmattet. Hold ut, det er en fase. Og det kommer til å blekne som arr. Hvis noen sa til deg nå at det er i motbakke det går oppover, og at motgang gjør sterk, ville du blitt forbauset og nærmest trodd at der ikke gjelder deg. Men du vil se det tydelig om noen år.

En nedpsyket person kan ha mistet alt perspektiv og oversikt hva angår seg selv, sin stil, sine meninger og tilliten til sin evne til å ta viktige avgjørelser. Alt må trenes opp igjen. Her kommer en liste over mine råd til deg:

– Ønske du fortgang i prosessen med å bygge deg sterk og stødig, bør du ikke undervurdere fysisk trening. Det kan føles som et utfordrende helvete å melde seg på og møte opp på en eller annen treningsform innen selvforsvar når man bærer på skår av knust selvtillit og pigger vendt ut. Men husk at de fleste har liknende grunner til å lære seg selvforsvar. Meld deg på Tar kwon do, kickboksing eller judo. Hvis du vil utfordre deg selv i flere retninger, hva med Capoeira? Kjør på med kondistrening og styrketrening på et treningssenter, eller jogg til musikk og tren styrke hjemme. Hver uke, kom igjen, dette er ren medisin i serumform. 

….hjernen trener samtidig, den også.

– Lær deg om affirmasjoner. Skaff deg følgende bøker og kjør på med affirmasjoner i speil og på papir : Dr Wayne W Dyer med “Elsk deg selv” og Louise L. Hay med “Du kan helbrede deg selv”. Hvis du sliter med nikotin:  Allen Carr med “Endelig ikke røyker” (Dette er ikke et sponset innlegg.)

-Hvis du må snakke ut om det, (noe jeg regner med at du ikke gidder helt, siden du har alt på repeat fra før) sørg for at det ikke blir ny repeat. Det trenger ikke være sunt å snakke om, og gjennoppleve, traumer om og om igjen.

-Aksepter tilstanden. Dette kan ta år.

-Gå i butikker og se på klær. Har du sosial angst, dra til en stor by og gjem deg i mengden. Det er viktig for ditt eget velvære og korrekte selvbilde at du finner tilbake til din egen stil, og utvikler den videre på din måte. Noe av det første man mister, er troen på sin egen bedømmelsesevne, og dette vil vise seg på klær og hår. Man mister seg selv. Nå skal du finne deg selv som den du er nå. Du er annerledes, og du kan godt se på det som positivt.

-Den eksamen du nå har bestått, har handlet om liv og død. Og du overlevde. Gi deg selv premier. Det trenger ikke være ting som koster. Det kan være gratis opplevelser som er behagelig.

– Hva angår hakket på plata er det for tidlig etter kun noen måneder å forvente at du greier å skifte ut hele cdplata. Skru over på radio. Distraher og avled deg selv. Tvert du er tilbake i fortidens vonde minner og tankene surrer og går om og om igjen; gå til et annet rom. Gå ut. Syng en sang. Gå til speilet og si: DU ER RÅ ASS! Ring noen og prat om vær og vind. Avled hel forbanna hakkete plata, og skru på DIN radio!

Tro på at selvtilliten vil kunne vekkes til live igjen.

Bli glad i deg selv. Du trenger DEG nå, og din egen kjærlighet. Hvis ikke vil ikke ting bli som  du ønsker. Elsk deg selv akkurat som du er. Lær deg dette med å bli glad i deg selv. 

Du trenger ingen annen omsorg enn din egen kjærlighet. Derfor må du vær din egen beste venn nå, og begynne å snakke positivt til deg selv. 

Du skal opp. Fram. Du skal ha det godt og fredelig inni deg. Det er målet ditt nå. 

Og det handler om DEG. Så sett grenser, og kjør på DIN EGEN VEI.