Jeg hopper av glede, og ikke bare danser, men spiller luftgitar i dusjen. Gliser og smiler om kapp, og heavy heavy jeje ruller nesten rundt på gulvet og triller ned trappa.
For i dag er en slik dag, der jeg kjenner på lykke som ikke kan kjøpes for penger. Rikdom i hjertet og hoppalopp i hjertet. Alt er supert nå. Alt er bra!
I tillegg til hemmeligheten min, er det sånn en lovely day I say! Begge barna skal være hos meg til i morgen, og i helga skal begge barna være hos superpappan sin. Da blir det faderullandei og dans på bordet. Kanskje blir det camping med en kompis fra lørdag til søndag, og da må jo bloggen være med.
I kveld, når barna har sovna, får jeg dessuten besøk av en hot fyr som alle damer gjerne ville hatt på besøk. Tenk DET, tenk 😲😂
Hellyeah, it’s such a freaky day, og jeg elsker freaky days. En stor grunn til min hoppalopp er altså denne hemmeligheten. Jeg vet ikke om jeg får tid til å publisere den i kveld, for dette innlegget må lages med respekt og kreativitet 🙂
Og hva gjør bipolare jeg når det bobler over i magan og ut av ørene?
Jeg samstemmer det. Balanserer det. Danser litt, rocker litt, synger litt. Og så harmonerer jeg det som på en surfebølge, med triste låter av Lene Marlin (som faces og story) og DDE (Det fine vi hadd sammen), samt andre norske artister. De følelsene jeg oppnår av å surfe på frisk bipolar, kan ikke forklares.
Det er slettes ikke alltid ting blir som man forestiller seg. Noen ganger tar det litt av for stressa småbarnsforeldre, og da må man bare prøve å henge med i svingene, selv om det går på helsa løs iblant.
Dette bildet over her lyver. Ser du hvordan den bildenesa vokser? Hvordan det ser skikkelig idyllisk ut og hvordan det minner om fred? Tull og tøys! Å ha med seg en ettåring på stranda alene kan være alt annet enn fred, peace, idyll og sånnt. Pøh!
Her ser dere Even snart to år og meg på tur til stranda i dag. På bildene har han nettopp våknet, og skal akkurat til å sluke i seg masse saft i varmen. Jeg lar han drikke. Plenty. Snart kommer minsten og jeg fram til en av strendene her på Stjørdal. Der kommer Even til å få sprade rundt splitter naken. For det tenkte jeg var lurt, så få folk som det var der.
Det tisses her og der tisses der. Litt i vannet der, og litt på stranda der. Han tisser så mye, gutten, at jeg begynner å lure på om de andre badegjestene ikke synes det er litt creepy. Vips, der har han tissa på håndkleet sitt også. Jeg lurer på ham en badebleie lell.
Vi har vel vært i vannet i 10 minutter før jeg kjenner vanndråpene.. I løpet av kort tid har vi stranda for oss selv. Der vi sitter under det svære pleddet mitt fra Shangri La (butikk i Oslo) mens regnet høljer ned. Jeg ringer pappan til barna mine, som står og fisker et annet sted langs Trondheimsforden. Han skal komme og kjøre oss hjem etter vi har bada oss ferdig, og forteller at han ser det bare er forbigående byge. Så vi venter på sola.
Siden Even har tissa litt over alt, må jeg flytte leiren vår. Når det er i boks, er det tid for foring.Tar fra mat. Noen påsmurte greier, et lass med bringebær og plenty blåbær. Jovisst, alle biene synes jeg er kjempelur som har smurt på søtt syltetøy! Og måsene omringer oss masende. No blir det liv, rai rai!
Even blander mat med sand, sand med mat, og hele seg med halve stranda. Jeg tørker kliss og tørker søl, våtserviett etter våtserviett.
Så skal vi bade igjen. Men hvorfor går han så rart? Å, han har den lille rumpa si stappfull av sand stakar. Bare å vaske i sjøen da. På med ny badebleie.
Prøve å spise litt mer kanskje? Even danser til “Ut mot havet”, og kommer mot meg med sandete sandwich og rekker tunge. “Eh eh eh..” Åja, han har sand i munnen. Dette skjer omtrent 7 ganger, og enda har han ikke forstått at hvis han putter sandete fingrer i munnen, får han sandtunge. Jeg skviser en bie med håndduken. Tror jeg. Men den kryper frem under der. Søren. Hva er den lukta?
Han har bæsja.
Jeg tenker litt. Hmm. Pappa Tore kommer straks og henter oss. En løsning på det bedritne problemet er å utbryte i det han dukker opp: “Hei. Æsj hva er den LUKTA? Ååå har han bæsjah?? Det har han jah.. Kanskje du… siden jeg.. ørten skitbleier i uka… kanskje du vil?”
Den lille minidjevelen på min høyre skulder holder på å klikke av begeistring. Men så får jeg en pekefinger i trynet av englebassen fra venstre: “Fyh! Dårlig ass! Dårlig karma! Stakkar gutt! Stakkar pappa! Skift bleie! skift! Skift!”
Har du skifta bæsjebleie på stranda før? Kremt. Ingen kommentar? Det erikkesågøy nei. Men jeg er altfor ærlig av meg til å gjennomføre den bedritne djevelplanen der. Desverre for høyreskuldra mi.
Kliss. Sand. Vann. Søl. Stress. Insektkoloni. Masefugler. Knurr. Fres. Tiss. Bæsj. Litt sol. Litt regn. Sandpåtunga. Sandirompasi. Hompeti titten meg tei.
Det var i det mest laget for denne forvirra småbarnsmamman i dag gitt, det positive er at vi overlevde, både minsten og jeg.
Og takk og pris for superpappa Tore, som kom og reddet oss fra galskapen.
Når sant skal sies, hadde vi det litt gøy også i dag. Vi dansa i sand, vi bada og vi lo. Må jo innrømme det da..
Pokemon go legges nå til månen, og alle de små søte figurene vil bli plassert der. Dette for å friste og øke turismen dit, når romferjen “Go go”, lanserer innen 25.august 2016. De pokemonfigurene som er fanget, slippes fri. Prosjektet kalles “Pokemån go”
En av grunnene til at spillet fjernes skal være trusler om anmeldelser fra sinte folk som frustrerer seg over Pokemonspillere i sine hager, samt alle klage over de digitale tilstedeværelsene i kirkegårder og andre respekrable steder.
En av spillerene skal ha brutt sammen og møtt en digital vegg etter å ha hørt den fatale nyheten om at spillet legges ned. Flere andre skal ha gått amok i agresjon.
Ta det med fatning, og gjør som gutten på bildene her; kle deg ut som en Pokemon og sett deg i skauen. Hvem vet; kanskje kommer noen og tar deg med til Pokemån’.
Jeg ringer han i anledning at minsten skal hjem til meg fra samvær i dag. Det tar tid før han svarer. Jeg hører han prøver, når han først tar telefonen. Det peses i andre enden, så jeg spør om det går bra..
Han sier, mellom dype innpust: “…hey… pust… pes.. ..vi dainnsa.. …pust… …han Even og æ no chu …måååhhaha!”
Så får jeg høre om hvordan han nærmest var tvunget til å fortsette å danse, siden ettåringen våres blir skikkelig sinnamann hvis vi slutter med det når vi først har begynt… Den lille sjefen er rett og slett gal etter å danse, og med all den energien sin: shake it, bounce og jazze. Mazze. Lenge.
-“…pes …hainn tok tak i handa mi og dro mæ sint tebake! SKOILL dans!”
Han peser videre. Har visst stupt over ende opp i sofaen. Det blir stille.
Jeg må spørre om det går bra igjen, og det gjør det visst, etter mye om og men. Han får pusten tilbake, og beskriver igjen hvordan han ble tvunget av ettåringen vår til å danse.
Han er pappan til begge mine heldige små kosetroll. Superpappa sådan.
Jeg minner ham om hvilken god pappa han er som i det hele tatt danser med ungene.
Og fisker.
Og koker.
Og steker.
Og klemmer og koser og alt det andre en superpappa gjør.
(Kanskje ikke rart han stuper når han danser.. )
I vårt moderne samfunn blir betegnelsen “alenefedre” og “alenemødre” mer og mer vanlig. Her i Norden er det lett å skille lag. Man er fri til å leve selvstendig dersom man vil.
Pappaen til barna mine og jeg, er ikke et typisk eksempel. Vi har mye bagasje, og livet har gitt oss mange utfordringer. Jeg var veldig syk av bipolar 1 da vi fikk førstemann. Han grodde fast hos pappan sin, og jeg lot ham være der. Vi bor i to nabokommuner, og sønnen min ble vant til sine venner og sin tilværelse hos pappan sin. Vi prøvde på nytt, og fikk enda en sønn. Da forble jeg frisk, slik at han ble boende hos meg.
Vi har ikke kun normalt foreldresamarbeid. Det er så mye mer vi må sørge for. Og i tillegg har vi flere ganger hatt utgangspunkt som katt og hund, men alltid greid å bli venner igjen. Vi har skjermet barna og jobbet iherdig med å prøve å respektere hverandre. Det er til våre barns beste at vi er venner og samarbeider.
Han har ikke høy utdanning. Han har en fortid der rus preget hverdagen hans. Og han er ikke noen idrettsfantome, siden han stuper over ende etter dansing med en ettåring.
Men…
…han har det pappahjertet i verden her som banker på den måten akkurat våre to gutter behøver. Han gjør dem lykkelig og stolte, og lærer dem ting bare han kan lære dem.
…i stedet for å ivre etter karriere og business, er han ivrig etter å tilbringe tid med to små gutter som han oser av stolthet over.
…han trøster og bærer, bygger hus og kjører, henter og bringer …og holder det han lover fire små glade øyne.
…han var så stappfull av kjærlighet for barna sine allerede før han ble pappa til dem, at han kommer til å sikre fremtiden til guttene med trofast pappakjærlighet og trygghet forever.
Nå har vi virkelig funnet vennetonen. Vi har innsett at det var meningen vi skulle lage to barn, og så være venner omkring dem. Det er vakrere enn samboerskap og kjærlighet. Det er fullt fokus på to heldige små, tillit og samarbeid på høyt nivå.
For vi er jo noen awesome parents. Jeg vet jeg også er det. For hvis jeg er litt trist en dag, kan jeg ringe superpappan til ungene mine, og få høre: “Helene! Du e ei GOD mor!”
Man er ikke awesome super duper mum & dad før man evner å gi masse positiv feedback til den andre foreldreparten. Hvis jeg skryter av pappan til barna mine og forteller ham hvilken God damned superpappa han er, vet jeg at barna våre nyter godt av det. For da blir han en glad og trygg pappa.
Ja tenk det. Akkurat den pappaen jeg respekterer som far, er far til MINE barn! Og han synes JEG er ei god mor! Det er det aller viktigste i hele verden, fordi det handler om småttisene våre.
Nei en superfar trenger ikke utdanning for å bli det. Han behøver ikke å ha masse penger, båter, gods og gull. Han kan tilogmed ha en fortid som rusmisbruker. Ja han kan ha valgt å stable seg på beina, og aldri gå tilbake, av ren pappakjærlighet. Absolutt alle kan ha gjort, og har mest sannsynlig gjort, feil i vår fortid. Dette definerer ikke kjærligheten vi føler for våre barn. Fortidsfeil er bra. Da har man lært mye, og kan lære det bort til neste generasjon.
Sist superdad skulle hente minsten, måtte han komme tidligere enn avtalt, fordi han ikke greide å vente lenger med å se ettåringen, holde rundt ham og gi ham kjærlighet, kos og klem. Denne pappaen gikk rett og slett bare rundt i stua si og gledet seg så det kriblet så heftig i pappamagen, at han nesten sprakk. En far som ikke kunne holde ut en time til med venting.
Takk og pris til høyere makter, flaks, og sim salabim, for at pappan til akkurat mine barn, er en superpappa som er villig til å danse til han stuper for barna sine!
Har du fundert over det faktum at menn er i stand til å ivareta barn på lik linje med mødre? Pappan til mine to gull har bevist at en alenefar kan gi omsorg til, oppdra og ta vare på barn, like bra som en mor kan.
På tide å være åpen om det nå, hva? Jeg har blogget forbipolene i et år, og kan jo like gjerne fortelle dere hva jeg har tjent. Hvorfor ikke? Jeg er en rik dame nå. Nei. Ikke bare rik. Jeg er styrtrik.
-Egenverd. Jeg fikk skrive ned alle mine historier. Fikk satt ord på det. Fra å sitte og skrive halvferdige fortellinger fra min utfordrende fortid, i notatbok etter notatbok, gikk jeg til å skrive dem ferdig her inne. Skulle bare lagre dem et sted, slik at jeg ikke tok dem med meg i grava dersom noe skulle hende meg. Men så begynte folk å lese mine skriblerier.
-Et korrigert frynsete rykte. På grunn av alt som skjedde meg da jeg var yngre, trodde lokalbefolkningen så forferdelig fæle ting om meg. Jeg fikk høre det, for å si det sånn. Nå fikk de sannheten. Nå forstod de meg plutselig. En forståelse jeg aldri hadde fått før. Kan du tenke deg hvor godt det føles?
-Ren terapi og splitter ny selvrespekt. Jeg er helbredet fra alt jeg slet med før, ved å skrive. Ord etter ord, fikk jeg troen og forståelsen av meg selv, tilbake. Den hadde jeg ikke sett snurten av siden barndommen.
-Bedre selvtillit som mamma for mine to gutter.
-Mange steg nærmere å gi ut bøker, og troen på at jeg kan det å skrive.
-Den ydmyke æren av å skrive og berette historiene til mennesker som har dødd. Mennesker som lever enda. Helt utrolige historier. Det har vært ubeskrivelig å få lytte til alt de opplevde. Hvordan de taklet det. Gråte med dem. Le med dem. (Se i kategorier inne på bloggen, under “Historiene de fortalte”, der er de alle lagret)
-Tårer. Jeg har grått så mange deilige tårer. Kjent på så enormt mange følelser i møte med meg selv, og i møte med andre.
-Latter. Aldri ledd så mye som det siste året.
-Møte med en kjekk mann som jeg har det veldig gøy sammen med. Uten bloggen ville det møtet kanskje aldri ha oppstått…
-Uttallige nye vennskap. Jeg har blitt kjent med så mange herlige mennesker gjennom historier jeg har fått skrevet
-Gleden av mange lesere. En 4. plass og en 10. plass på blogg.no listen er en drøm for en skrivenerd som meg.
– Innblikk i en verden av økologiske, parabenfrie, rene hud og hårpleie-produkter, der jeg har fått testet blant annet tannkrem i pastillform, balsam i fastsåpeform og shampoo med saltkorn.
-Inspirerende kurs i Oslo med blogger av Casakaos, Marte Frimand-Anda. Møte med andre fantastiske bloggere der. Nydelig folk. Og verdens triveligste Marte. Den dama har hjerte av gold I say.
-Muligheten til å frilanse i avis igjen, slik jeg gjorde i min ungdomstid.
-Den store opplevelsen av å endelig finne mamman til til min tremenning Nina. Nå bærer det snart Nordover til Bodø, for å få formidlet for dere en ny og veldig vanskelig historie å skrive. Ei ung jente som valgte å reise så altfor tidlig. Vi vil ikke at hun skal glemmes med vinden i tiden. Jeg har ventet lenge på dette.
-Gleden av å skrive. Jeg er født for å skrive. Det er mitt element.
-Spennende møter med norske komikere, TV-fjes og artister.
….penger? Penger sier du? Ååh, penger ja. Jo jeg har brukt en del penger på dette. Utgifter i forbindelse med reiser og slikt. Tid også. Brukt mye tid. Men money har jeg ikke tjent enda. Alle reklamene inne på bloggen min er det plattform blogg.no som styrer. Slik er det på alle blogger på blogg.no. fin deal for oss bloggere mot å kunne blogge der. Jeg har enda ikke benyttet meg av mine banner-plasser der inne.
Ikke misforstå. Dette er hardjobb, og jeg mener det er helt på sin riktige plass at andre blogger tjener grovt på det. Work work altså, I promise. Det er jobbing på høyt nivå. Man bruker kreativitet og logikk i hektisk forening, man reiser, man tenker grundig gjennom alt fra overskrifter til tekst, tar bilder, redigerer og skriver. Man bruker tid man kanskje ikke har. Jeg har mange ganger vært utmatter av dette når hue treffer puta, og unner alle bloggere hver eneste krone.
Nei altså, det er bare jeg som er litt treg. Men jeg har et par avtaler. Noen deals. Og en annen blogger driver i disse dager å fullfører et banner-oppdrag for meg. En amazing butikk i Trondheim skal reklameres for, og det gleder jeg meg til. Det er nøye gjennomtenkt, og butikkdamgründeren er som en sjelesøster for meg. Vi vet hva vi gjør når vi samarbeider om dette. Og jeg kan stå for det, jeg liker det hun selger, og respekterer produktene.
Klart bloggere bør tjene penger på dette! Fulltidsjobb jo. Men dere har å gjøre med ei bipolar surreskrulle her. Jeg sier ikke at alle med bipolar er “surreskruller”. Men jeg er det. Ting kan ta tid med meg når jeg går rundt og koser meg med all denne lønna jeg har fått for blogging som penger ikke kan kjøpe. Jeg smiler meg gjennom dagene og har fått tilbake meg selv ved å skrive og dele så mye som jeg har gjort dette året. Og jeg har ikke helt møtt meg selv, hverken i dører eller porter, siden min idylliske, fredfulle barndom.
Jeg har bygd meg ny selvtillit og nytt selvbilde med denne bloggen. Med min fortid kan jeg nok aldri helt forstå hvorfor såkalte “vellykkede” mennesker skulle kunne respektere meg. Men jeg har iallefall begynt å forstå at vi alle bærer på noe. Alle har utfordringer. Alle møter motstand i livet. Ingen er egentlig “vellykket”. Eller: alle er vellykket! Akkurat som de er. Og denne forståelsen gjør det lettere for meg å la andre nærme seg meg i gode, ekte, nære vennskap.
Så dette er min enorme rikdom. Dette er all formuen jeg har opptjent etter dette året. Og jeg er begeistret for det hver dag. Kan ikke beskrive det, det må oppleves.
Og jeg har bare såvidt begynt. Got stories to tell, tekster å skrive og mer å lære.
Gleder meg til neste lønning. Følelsene og nærværet av min nydelige tremenning Nina, i det hennes historie skal ut. I det vi aldri aldri skal glemme de ensomme. De som sliter voldsomt og snart ikke greier å bære mer. I det vi skal begynne å se dem og bygge dem opp heller enn å drepe dem med sårende kommentarer og ignorerende utestenging. I det vi skal gråte noen tårer for Nina, og gjøre henne den tjenesten å prøve å være snille og gode med hverandre.
I det vi går et steg nærmere trollsprekk i lys, og tar et nytt oppgjør med tabutema. Selvmord skjer. Og vi kan faktisk stanse det ved å være medmennesker for hverandre.
Jente. Du brukte å rømme. Du gjemte deg bak sort langt hår, fordi du var overbevist om at alle så de samme kompleksene som du slet med hver eneste dag. Alle andre satte du på høye hester, mens du selv la deg langt under jorda de alle ridde på.
Ridde videre. Galopperte inn i sine vellykkede liv. Så ikke engang ned på deg. For du var usynlig. Underground girl.
Trodde du
Jente. Du trodde de hatet deg. Trodde du aldri kom til å bli bra nok for dem. Forakt i engledrakt, trodde du det var. For du blomstret ikke slik som dem, men forble en liten knupp. Du søkte skygge, mens sola skinte på alle andre. Alt stod stille, og alle red forbi deg på vellykkede hester.
Løft hodet ditt, og du vil se, at de tok en matpause rett borte ved fjellet her. Hestene står fortøyde og venter. De venter på deg. Ser du?
En etter en smiler de til deg. Så kommer de bort og klapper deg vennlig på skuldrene. Hvor har du vært, spør de. Vi har ventet på deg.
De skulle bare visst, jente, hvordan det føles. Hvordan det kjennes for en gammel sjel i en ung kropp, når du innser at du var god nok likevel. Når du kom fram. Litt sent. Men du
kom
fram.
Du ga
ikke opp.
Jente. Jeg vet du opplevde sider ved livet som får deg til å tro du fortsatt ligger nede for telling. Du hører de sier de liker deg, mens du er vant til å tro noe annet.
For.
Liker de den jenta som gjorde ville ting også?
Liker de henne som rømte fra tvangsinnleggelse og gråt alene i brostensbelagte sidegater i en stor by også?
Liker de henne som testet et par rykende greier som lot henne virkelighetsflykte fra ungdomstiden, også?
Liker de den unge dama som syklet til jobb klokka 06.00 på morgenen for å vaske toaletter og butikker også?
Liker de møblene den dama hadde før den vaskejobben ga henne råd til å kjøpe nye, og liker de at noen av de møblene ble kjøpt brukt?
Hva med elektrosjokkbehandlingene, vil de virkelig kjenne henne som fikk grillsesong i topplokket allerede som 18åring?
Og hva med jenta som ble feilmedisinert med 25 forskjellige medikament-sorter, og forvandlet til alt fra sylfrekk tøs, til angstpreget og sløv zombie. Liker de henne også?
Liker de henne som begynte å reise seg for 10 år siden også? Hun som satte grenser og banket i bord så det ristet?
For du vet. Og jeg vet. At hvis de ikke liker henne, liker de deg ikke. Den unge jenta er en del av deg selv som du er glad i. Du bærer henne med deg hver dag.
Nei. De liker nok ikke alle sidene ved deg. Det er helt ok, og du søker ikke deres anerkjennelse. Når du er vant til noe, er det ikke så farlig lenger, og du har forlengst vent deg til nederste trinn på rangstigen. Dessuten har du ingen slik fin høy hest å sitte på. De skal ri videre, men det skal ikke du. Du skal
gå
din
egen vei.
Og du er lykkelig med det. Du trenger ingen slik fin hest å galoppere gjennom livet på. Du vil studere detaljer, velge retning selv og rusle gjennom dine egne landskap. På din egen måte. De liker ikke alt ved deg. Og det er helt ok.
Og det er ikke lenger vondt at du ikke var bra nok. Du setter deg ned og spiser med dem. Tar en lang matpause og snakker om gamle dager. Prøver å forstå hvorfor de gidder å ta seg tid til en outsider som deg. Innser at det ikke er så nøye lenger. Hvem som liker hvem og ikke. Tommel opp. Likes. Tommel ned. Don’tlikes.
Du er den du er, jente. Og du kan aldri bli som dem. Du kan aldri begynne å tro på at du er i deres liga. Og det plager deg ikke lenger. Tvert imot er det et sikkerhetsbelte mot høye pærer.
Jente.
Du har blitt en voksen dame nå. Selvtillit og selvbilde er på topp. Gamle forestilninger sitter støpt fra svunne tider, men det plager deg ikke. Du har aldri ønsket å være penere frue, poppis og problemfri uansett. For du vet at ingen er problemfri.
Mamma.
Du er mamma, nå kvinne. Mamma til to som ikke bare liker deg, men som elsker deg himmelhøyt bunnløst, akkurat som du er.
Og den fortiden din, den gjør deg til en skikkelig god mamma.
Andre voksne liker noe ved deg. Og det er vanskelig å tro på det. Ikke at det plager deg. Det er bare ikke så lett å kjøpe akkurat den.
For du er vant til å tenke
“De liker meg ikke.
De liker ikke sånne som meg…
…og det føles litt vondt, men det er greit.”
Hvem vet. Kanskje du en vakker dag er preget av endrede vaner og nye forstøpniger. Kanskje du kan tro på at det er noe ved deg de andre ikke ser ned på. Inntil da er det ok med bakkekontakt.
For sannheten er jo at du liker deg selv skikkelig godt du. Du er din egen aller beste venn!
Jenta er 10 år og gutten er 5. Jeg vet at de ikke kan snakke hverken norsk eller engelsk, og at de bodde i Etiopia i 2 år før de kom hit til nabolaget vårt for kun en uke siden. At de er 7 søsken og en alenemamma, at en av søsknene har bodd her i 5 år, og at noen storesøstre snakker engelsk.
Men man trenger ikke verbalt språk for å bli kjent med personligheter..
Mens vi sitter der på trampolinen, spiller jeg norsk musikk for dem fra telefonen min mens vi peker på ting og farger og sier ordene på norsk.
Først jeg. Så dem: “B L Å” “T R A M P O L I N E” “G U L” “K J O L E” “H I M M E L”
Det er sol og blå himmel. Jeg og Åge synger i kor: “..ungen spring imot mæ, kjem så lett som i dans, søke visdom og svar hos de voksne… ….kjære barn, du e framtida for mæ, alt æ trur på ska voks i lag me dæ…”
Tårene presser på, kjenner jeg. Jeg ser på de små søte ungene fra Somalia, og tenker at jeg er så glad for at de er her. De er barn, og hadde ingenting å gjøre blant voksne med våpen. For det er hva de eldste har fortalt. Der var bevæpnede voksne og uro. Det var ikke godt å være barn der.
Jeg er alenemamman som herved tar saken i egne hender!
For…
…hvem skal integrere våre nye landsmenn, om ikke vi nordmenn selv tar saken i egne hender? Vi naboer… Vi kollegaer…Vi medelever… Vi mødre… Vi fedre.. Vi landsdamer og landsmenn…
Hvem mener vi skal vise dem norsk musikk? Hvem skal fortelle dem hvordan vi lever her? At vi bader i havet, gjerne har oppvaskmaskin, bruker ullklær om vinteren og liker å gå turer og sitte på kafé? At vi har blomsterbed og hagemøbler fordi det er en viktig del av dette samfunnet å gjøre det vakkert om sommeren.. Vær du sikker på at de ikke kommer til å lære det inne hos seg. Der lever de sin kultur. Det de er vant til.
Vi skal ikke sitte på ræva og vente på at et par hjerner inne i stortinget finner ut en eller annen komplisert måte å integrere invandrere på.
Hva vil DU lære dine nye naboer?
Vil du ikke bli kjent med dem?
Hvis ikke, da har du heller ingenting å klage over fra nå av hva angår integrering. Jeg sier ikke at det er mulig å oppnå kontakt med alle fra alle kulturene som er mikset i dette landet, men har du prøvd, har du gjort ditt beste.
Jeg for min del, er en av de nordmenn som stort sett har stått på nederste trinn i dette landet og skrapet tyggis vekk fra gulv som renholder, diagnotisert og med frynsete rykte fra ivrige bygdadyr. Jeg vet meget godt hvordan det føles å være en outsider. Ja jeg kunne ikke engang utviklet evnen til å forherlige meg selv dit hen at jeg vokste meg høy på pæra. Sitter på mange måter fortsatt her og “skraper tyggis”. Dette innlegget er laget for å vise en annen side ved ordet integrering, ikke for å skryte av meg selv på noe vis. Jeg deler noe med dere som gjør meg også veldig glad, og dette er bare en av mine mange utradisjonelle idéer som bipolar. Jeg og barna er kanskje de som har det mest moro på bildene her, fordi vi har blitt glad i dem og synes det er spennende å bli kjent. Og til alle dere som spekulerer omkring dette med kjøtt; når jeg skal invitere dem på middag, blir det som når jeg lager mat til mine vegetarianske venner. Ikke verre enn det.
Jeg vet om en bra lekeplass i nærheten, og tar med meg nesten hele familien dit. Sønnen min elsker de spennende barna, og deler ut klemmer i hytt og pine mens vi leker.
Jeg forklarer på engelsk til de to eldste søstrene at de må dempe seg litt. At det er vanlig i Norge å ta hensyn til naboene omkring lekeplassen. Så tar vi oss en prat på en benk. Om barn’s rettigheter i Norge. Om oppdragelsesmetoder. Hva som er lov og ikke.
Den ene jenta ser drømmende ut i luften, så ser hun på meg med glitrende øyne og sier nesten hviskende: “Can children have anything in this country? Like, if they point at something, ya must give it to them?”
Jeg ler høyt og klapper henne på skuldra. Forklarer at det nok ikke funker helt sånn. Så forklarer jeg dem om den moderne bølgen av gjenbruk som skyller gjennom landet.
Jeg også, jeg digger dem!
Jeg vokser på dette, jeg også. Blir glade i dem. Vi er søkke enige om at de synes jeg som norsk dame kler meg snedig, at vi har rare navn her i Norge, at jeg synes dem kler seg snedig, og at jeg synes de har rare navn. Vi ler mye av hverandre. Særlig av det faktum at vi må huske å ikke grille svinekjøtt under bli kjent – festen for hele rekkehusrekka om et par uker. Vi kan tulle om det meste.
Nå geder jeg meg til i morgen, for da skal jeg, eldste søsteren og mammaen herself gå ned til sentrum i Stjørdal, og jeg får vise dem byen vår! Det kribler i magen min, for senere skal jeg også få lære jenta på 15 år å svømme!
I Somalia er ikke barn prioritert på den måten at de har egne lekeplasser. “It’s nothing there. …yeah if you pay money, there are some small places” lærer jeg.
Tenk for en drøm det er for små barn å komme til landet vårt, og få leke. Lærerene på skolen slår ikke heller, her i Norge, og de voksne bruker ikke våpen mot hverandre i hverdagen. Det er trygt her.
Sent i går kveld samlet jeg sammen noen leker som lenge har ligget pakket bort, og gikk over til den Somalske familien med dem. De ble så glade at de nærmest hoppet! De elsker jo å leke her inne hos oss, så jeg skjønte at de ikke er vant med så mye leker.
De nye naboene våre trekker inn frisk norsk luft, og sukker lettet. Nå er de i mål, og her vil de bare krøke seg sammen i det trygge redet sitt, og lære mest mulig norsk kultur, norske ord og norsk musikk.
Her kan mamma be i fred og ro, til hva hun tror på, og barna hennes kan senke de små skuldrene sine, og slappe av. Leke. Være barn…
Du skal helst ikke si det høyt foran alle i butikk-køa. Nei, det er ikke en gang best at du hvisker det. Du burde heller ha med deg en lappe. En bitte liten lappe der det står: “Har dere tamponger?”
Jeg nærmest roper det ut foran alle, dersom det er en kiosk som ikke har patronene jeg behøver tilgjengelig i hyllene: “Selger dere tamponger her ja…?” “Dere GJØR det ja? Toppers super dupert!”
Alle disse ordene og setningene kan vi i følge de normete, uskrevne reglene våre, si høyt: “fotsvette” , “sex” , “penis” , “runke” , “porno” , “naken” , “blod” …
…men hysj, kvinne, helst ikke si “MENSEN”! Nei fysjom fy…
Vi pakker det inn i rødt silkepapir og prøver å knytte mer akseptable sløyfer på. Sier at vi har “tante rød på besøk”. “Har uka, liksom, kremt.” Ingen kommentar. Bare stille forståelse for skammen.
For som vanlig har tider plassert mindre penere ord på kvinnen. Som “skamben”, “fitte” , “ludder” og “kjerring” (nei kjerring er ikke et pent ord bare fordi menn prøver å være morsom og påpeke at det opprinnelig betyr “kjær-ing”. Dette er 2016, ikke 1616. Det var mye de kalte mannen på den tiden som vi ikke sier nå lenger!)
Alle disse teite ordene. Og nemlig et ord så flaut som “mensen”.
I virkeligheten er store naturkrefter i sving på denne tiden i måneden for en dame. Kvinnekroppen renses, ny fase er i dans og takt med selveste månen, slik at liv laga er mulig.
Hormonene gjør en kvinne skarpere i disse dager, og tiden før. Vi blir klokere og setter tydeligere grenser. Ting vi har oversett i tåken mellom renselsesperiodene, står nå klart og tydelig. Jeg kjenner mange damer som ordner opp og tar tak i ellers vanskelige økonomiske eller praktiske spørsmål denne tiden. Vi ringer og lager avtaler, og fikser det.
Andre ligger nede for telling noen av dagene. Smertene kan være som små rier, og disse tøffingene må hver eneste periode gå gjennom et lite helvete i sin renselse.
Hva med å kalle det flammehav? Tidevann? Hvorfor ikke heller si renselse? Kraftperiode? lifepower shower?
Vi mener det er viktig å ikke si “vaskekjerring” lenger. Det heter “Renholder” “Minimal brain damage (MBD)” er byttet ut med “ADHD”. Ingen kaller seg “barnehagetante” mer. De har respektable titler der også. “Manisk depressiv” klang ikke bra nok. Det ble til “Bipolar” heller.
Ordet “mensen” av “menstruasjon” henger igjen. Det klinger ikke pent i mange ører jeg kjenner. Nødvendig prosess for reproduksjon er hva “mensen” er. Tenk det… Dette flammehavet som skjer fruktbare kvinner hver eneste måned, er nødvendig for at DU OG JEG ER HER! Kvinner i renselse er ikke skitne. De er renere enn noen. De renses og gjøres klare for nytt egg. Blodet renner fordi et ubefruktet egg har revet det blodet med seg. Nytt egg er på vei, sånn i tilfelle man får lyst til å benytte seg av sex for å LAGE MENNESKELIV.
Wow. Litt FOR amazing for ord som “tamponger” og “mens”….
Menn griner på nesa og synes det er dizguzting. Men, hømm hømm; det er svært mye vi damer synes er 1000 ganger mer heslig hos menn, enn hos kvinner. Menn kan tulle høyt om primitive greier som : “Har du mensen? Du er så sur?” Vi kvinner er kneblet. Vi kan ikke være like vulgære og si tilbake: “Har du spermet? Det stinker..” “Eller er det fotsvetten?” “Wow, øremidden slår til i dag, jøss som du klør deg! Znacksy!” “Rumpekløe igjen ja mister. Skikkelig sexy. Er det MANSEN?”
Hvis vi damer sa like nedverdigende kommentarer som menn, ville det kalles “frekt og utidig”.
Fritt vilt for kommentarer, er hva vi kvinner er. Og ikke kan vi gjøre stort med utgangspunktet vårt. Vi er født slik. Men mange stanser sine månedlige tidevann med p-piller og andre hormonelle prevensjonsmetoder.
Jeg gikk på p-sprøyter i 3 år for omtrent et tiår siden. Ikke en dråpe blod. Til slutt følte jeg meg ikke kvinnelig, og ønsket å oppleve normale perioder i stedet.
Som skribent skriver jeg best omkring mine månedlige flammehav. Det er da hodet er klarest. Som luften ute etter regn. Det er på denne tiden i måneden det er action i hue. Ellers i måneden fungerer ikke hjernen min like optimalt som under disse løvedagene. Jeg blir skarpere og mer logisk. Plutselig fremstår resten av måneden som tåkete og uklar. Som om jeg finner meg i alt for mye og ikke setter grenser på samme måte som når tidevannet setter inn.
Alle kvinner er vakrest under renselsen sin. Rett før, under pms, kan man se litt gusten og maskulin ut. Men straks fossen faller, gløder huden, og man er på sitt aller peneste.
Alle kvinner burde tas godt vare på og bli lyttet til under blødende perioder. Man er på sitt mest årvåkne, sitt mest sensitive feminine og altså, på sitt aller vakreste.
De er dessuten også av naturens mest geniale, disse flammefargede periodene potensielle løvemødre går gjennom. Naturens svar på klargjøring før nytt liv. Startstreken forberedes. Naturen vil det slik at kvinner er på det mest attraktive akkurat nå. For om en ukes tid kan man godt begynne å forsøke å lage barn. Naturen vil man skal øve seg straks renselsen er ferdig for denne gang. Det er som om livet lokker mannen med rød skjønnhet.
Power of life.
Kvinne, tenk over at alt som sies er tenkt ut av hjerner fra svunne tider. Alle disse mytene. De hjernene som fant opp dem, er døde nå. Finn opp friskt blod! Lag nye ord! Bestem! Damer kan på lik linje med menn, bestemme. Vil du kalle den fine kvinnekroppen din andre ord enn de som ble oppfunnet av folk du ikke kjente? Mennesker som levde i en annen tid, som mente den undertrykte kvinnen’s kroppsdeler og funksjoner, måtte oppkalles deretter? Selvfølgelig kan du det om du vil. Finne nye ord. Skape moderne tankegang. Rive opp ugress og ta vare på den vakre blomsten en kvinne faktisk er…
Min påstand er at denne kraftfulle perioden gjør deg smartere og vakrere, kvinne.
Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned. Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn..
Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: “Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE??!!!” Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi.
Jeg kan ikke krangle med ham. Har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem.
Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.
Da satt jeg og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemamman. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. ( ..dame alene med vilje! Fy skam!) Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.
Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen sparket baller mot hagen min selv. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball.
Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: “Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?” Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.
Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min
Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk.
Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.
En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: “Hvorfor du snakke til meg??” Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Politiet måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet.
Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på.
Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang.
Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.
En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk.
Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: “Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge…”
-“Hva sa du nå?” spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse fake hår på.
Hun ristet på hodet i avsky og sa: “Nei assa jeg sa: Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!”
Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: “Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg…”
Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: “Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!”
Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg “heks” heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene!
Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!
Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at “det går dårlig” med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet.
Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det “går dårlig med Norge” …? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?
Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.
Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?
Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. “Hekser” blir fortsatt avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.
For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.
Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er nok oppdratt bedre enn som så.
Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: “Er det ikke kaldt? Kle på deg.”
Men hva om jeg spurte tilbake: “Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg.”
Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!
For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt. ….mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake.
Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter nei!
Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse.
Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nuh med en gang!
Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg er sikker på at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.
Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn … var ikke heeelt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til.. Å sette grenser er allright og lov, det altså.
Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: “Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en sommerkjole og snakke til dåkk!”
Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller.
Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.
We are one.
Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der….
….ikke fantes grenser.
Vi har ET land. Det landet heter moder jord!
We are one.
Vi er ett.
Respekt for mangfold!
Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion.
Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.
Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.
Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent!
Til politikerene: Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying…
Til dette innlegget har jeg lånt et utdrag fra Wikipedia, omhandlende definisjonen av rasisme.
Vi kaller dette et ytringsfritt land. Likevel florerer temaer man helst ikke skal snakke om i tankene våre. Og bare der. Vi er redde for å miste ære og anerkjennelse, så vi tier. Men JEG, …ja dere vet jo meg. Jeg levde bra med et frynsete rykte før jeg begynte å blogge for et år siden, så jeg er ikke det minste redd for min såkalte ære.
Har nordmenn opplevd rasisme? Hvordan definerer wikipedia rasisme? Hva med det “vakre” ordet “mensen”, kan vi snakke åpent om det, uten at man rynker på nesa? Og hva synes vi egentlig om tittelen? Er den nice?
Inne på forbipolene ligger to innlegg klare som egg. De publiseres i kveld. Et klokken 18.00, og et klokken 19.00. Jeg krysser nye grenser nå, og kjører på med nye trollsprekk i lys. Elegant, uten tåtråkk!
Velkommen innom forbipolene.blogg.no i kveld, for en damenes girlpower aften med åpen og ærlig sannhet og fresh tæl i!
