Dine private shades of Grey. Din egen måte å føle deg stilig på ….is pretty private, huh?
Da er det lovely at du her inne kan handle dine smashing klær og undertøy i all hemmelighet og seriøsitet, hvorpå det blir deg diskrét tilsendt.
Og det til 10 % avslag på alle dine kjøp.
Gå inn på http://erotikk1.no/shop/ , bruk kode polene for å få 10 % avslag, og handle i fred og ro.
Skroll gjerne videre og ta en titt på forbipolene’s originale bildegalleri over klær Erotikk 1 har i sitt sortement. Inne i nettbutikken vil du også finne undertøy fashion modern outfit.
Jeg vrrrrenger opp harman/cardon og lar Alanis Morisette rope inn i ørene mine: “…ENOUGH ABOUT ME, LET’S TALK ABOUT YOOOOU FOR A MINUTE! ENOUGH ABOUT YOU, LET’S TALK ABOUT LIFE FOR A WHILE…!”
…hvilket er nøyaktig hva dette innlegget skal handle om, her oppe i lykketopp-stuggu, mens ertene og potetene koker, kjøttkakene stekes og oppvaskmaskina putrer. Jeg har nøyaktig en halv time på meg før samvittigheten min stille kveler meg dersom jeg ikke henter toåringen i barnehagen. Ja for han er ikke ett år når han fyller to om under en måned..
Jeg svitcher over inne på spotify, og lar Kurt nynne til meg fra Nirvana: “Come as you are, as I want you to be..”
På bildene ser dere Linn Alice og meg. Vi kommer fra et sted som kalles 80tallet’s nittitall. Vi kom til verden på en tid da internett var et uoppfunnet ord, og telefonen hang fast i veggen mens vi var fri som fuglene. Bortsett fra at vi ikke kunne fly for real.
Jeg tok meg en prat med Linn i dag, mens kaffen koffeiniserte oss på en kafé her i den lille landlige pregede byen vår. En by med ei gate. Kremt host. Jeg skal ta denne praten med dere lesere også, her og nå. For jeg har en issue.
Som blogger anbefales du å vise leserene bilder fra hverdagen din. “Leserene vil se deg nå. Her og nå. Fra nåtiden!” Er råd som gis oss bloggere. Dette er vel og bra, bortsett fra at livet mitt og hverdagen min langt fra er glamorøs. Det er denne bildetakingen som plager meg. Jeg blir rett og slett flau av å ta bilder. Kanskje er det fordi det er meg ukjent. Noe fremmed. Samt at man får oppmerksomhet i det tiden plutselig stanser fordi et bilde skal knipses. Jeg er ikke så begeistret for oppmerksomhet, og er innerst inne sjenert.
Jeg kommer fra en tid der vi mye sjeldnere tok bilder, og jeg har nok en liten jantelov skrevet på skuldra mi som ofte stanser meg i å ta bilder. Dessuten vil jeg liksom ikke “plage” de rundt meg med å spørre om jeg får lov til å eksponere dem for alle og enhver inne i bloggland.
Linn hadde et klart svar på det hele: “Dette må du bare venne deg til, Helene! Tenk på alle som snapper da..”
Jeg skal herved skjerpe meg, og bli mer moderne hva angår det faktum at foto er en viktig formidlende part av selve bloggingen.
Vær tålmodig med en gammal nittitallsfreak, however… for det å vise dere hverdagen min per nåtid var aldri grunnen til at jeg begynte å blogge. Det var to alternativer for å unngå å risikere å ta med meg mine hemmeligheter i graven:
1: Leie en bankboks, skrive mine historier per hånd, og lagre dem i bankboksen. Det var imidlertidig mer risikofylt. Papir kan ta fyr, den dagen den bankboksen åpnes.
2. Opprette en blogg og skrive i vei.
“Ingen kom jo til å lese denne blogg-greia uansett”, så etter et års nøye vurdering, ble trønderine forbipolene opprettet.
….så ble jeg, mot alle odds, glad i å blogge. Fordi der kunne jeg skrive. Jeg er svært takknemlig for å ha et sted der jeg får utløp for skrivetrangen min.
I dag vet jeg at jeg har mange lesere. Innimellom flere enn dagligdags. Og noen ganger når jeg lesertalltopper. Dette er alle forfattere’s store glede. Når noen gidder å lese det du forsøker å formidle.
For å være helt ekte ærlig med dere, tør jeg påstå at den noe rufsete, komiske og uglamorøse hverdagen min, neppe er til annen nytte enn hverdastrøst for deg som føler for å se at andre heller ikke er perfekte.
Jeg lover å skjerpe meg as soon as possible hva angår hverdagsblogging innen bildetaking. Jeg skal ydmyke meg selv knallrød og spørre mine venner og familie om det er lov å leke plagsom fotograf. Og jeg skal prøve å sørge for at dere får mer innblikk i en bipolar mamma’s skrullete tilværelse.
Samtidig gir jeg meg ikke med det jeg lenge har brent for, nemlig: Enough about me, lets talk about YOU for a minute. Come as you are.
Jeg vil skrive om DEG.
Jeg vil lytte til DEG.
Derfor har jeg flere prosjekter på gang som handler om alt annet enn meg. Noen er kjente fjes og navn fra media, noen ikke. Noen har muntre innslag å komme med, for å balansere de triste og dype innslagene. Det er alvor pakket inn i humor. Alltid har jeg et halvt år fram i tid planlagt. De historiene som nå står på vent, er meg breathtaking, og jeg begynner å bli klar for å skrive dem. Men det innebærer reising og planlegging for å få skrevet dem. Det å få sette ord på dem, kommer til å bli som å hoppe i fallskjerm for min del.
Noen lever, noen ga opp. De fortjener alle mer av min skrive-energi enn det å fikse på fasaden min for å vise den fram.
Så dersom dere vil se mer hverdag her inne, kan det ikke bli annet enn rufsete og glam-fritt. For jeg er ikke her for å late som om jeg er noe annet enn det jeg er: en nittitallsfreak fra åttitallet. Sånn er det bare, og jeg har ikke tenkt å lakkere neglene mine for å jukse, når dem i virkelighetem ser ut som terningkast under null…
Hva mener DU? Er du komfortabel med nåtidens fotoknipsetidsalder?
Vi har vært sosiale som fy i dag. Som fy, fordi jeg er altfor dårlig til å ta bilder. Vil liksom ikke bry dem rundt meg med å knipse i vei. Så dere får nøye dere med en flæw flau selfie. Jeg er jo fra 80tallet. Vi drev hverken og tok selfies eller aloties på den tiden. Bare med engangskamera og sånnt, nøye tenkt ut og oppstilt. Og jeg lyver nå, selfies tok vi i sånne passfotobokser. Men however, jeg ekke vant til å ta bilder av folk, fe og meg selv. Lover å prøve å venne meg til det, så dere får se mer av livet rundt meg her inne.
Jeg tenker på alle de coole damene jeg møter. Så fantastiske og så verdige i sin atferd. Ville og modne. Snille og rampete. Ærlige og herlige.
Barna og jeg junket på grillen med nabodama og barna hennes. Det var nok litt av et syn, og ganske så heftig for ørene vil man tro. Vi trøstet oss med at i Spania er jaggu restaurantene laget for barn også. .
En bekjent av meg satt på bordet ved siden av. Hun kunne fortelle at hum har lest hvert eneste ord jeg har skrevet her inne på forbipolene. Og det er mye, det. Tenk at hun sa det til meg. Noe så snilt. Det er litt av et kompliment å få høre at ei så grepa dame gidder å lese alt jeg skriver.
Vi skulle ta bussen til søstra mi, og jeg ble stressa og sur av klemma til tidsklemma. Men hvem dukker opp før bussen rekker å stresse meg enda mer i regnet? Jo en sånn reddende venninneengel. Du vet, en sånn ekte type sort. Som du alltid kjenner, selv om hverdagen ofte har for få timer. Hun kjørte oss opp til søs og barna, og vi slapp å gå de siste motbakkene etter busstoppet.
Taco og kvalitetstid nede i Solveien var ikke å forakte.
Og nå er vi altså her hjemme. Godt rustet for vinter’n. Ulla, fleecen og alle dressene henger klare nede i gangen. Klare for den nordiske mørketiden, ja her kommer vinter’n..
Resten av helgen kommer til å bli koselig. Og jeg har planer for forbipolene. Wait n c 😉
Alle de tøffe damene, vet dere… det er på tide å feire dem. På en genial måte by internet. Snart lanseres spennende nye samarbeid 🙂
I går var du fortsatt en ettåring som brukte å være sammen med mammasin hver dag. Med venner, med slekta, eller hjemme hos pappa. På lekeplassen, i bassenget, ut i naturen, eller på bytur til Trondheim.
I dag er du en stor gutt som fyller to år om en måned, og i dag begynte du i barnehagen! Gratulerer, store gutten våres ☺
Dette gikk jo så fint, det, vennen. Du lekte og kosa deg, du.
Rett inn i gjengen, sykla du. Der, med de andre barna, innom den grinda, hører du til. Jeg så jo det. Dette har du godt av.
Og mamma, hun fikk servert noe av det beste hun vet av gutta på storbarn, nemlig mandelkjernepudding!
Dette blir gøy, Even; en helt ny hverdag for verdens snilleste lille trille. Men jeg skal være med deg enda noen dager før jeg gir slipp. (Selv om det så ut til at jeg bare kunne stikke. Du er nok lei av mamma nå, etter 2 år med altfor mange susser og altfor mye kos..)
Jeg hadde kjøpt bitte små tynnullbodyer, og bittesmå ullstrømpebukser. Bagen hadde jeg pakket for lenge siden, og nå stod jeg der og skulle ta på deg din første ullbody. Livredd, overlykkelig og supertakknemlig over å få være frisk nok til å ta vare på lille fantastiske deg, vurderte jeg å tilkalle en sykepleier skråstrek jordmor. For tenk om du datt ned på gulvet eller noe? Tenk om du gråt og fikk vondt i den lille babykroppen din i det jeg tredde bodyen over hodet ditt. Tenk om tenk om. Og tenk, tenk om…
Da bestemte jeg meg. Vi skulle jo bo alene sammen, du og jeg. Nå måtte jeg være sterk og klare dette uten bistand.
Jeg tok på deg ullbodyen og resten av det bittelille antrekket ditt, etter å ha tatt på deg den første bleien jeg tok på deg. Så la jeg deg inntil meg. Der festet du deg fast for ever and ever. Jeg var lost. Du eide mitt hjerte.
Dagene som fulgte var fantastiske. Du og storebror. Jeg og dere. Dere var som fancy, uoppnåelige, smashing news kind of modern fantastics. Som splitter nye farger. Som SPA. Som all verdens meganatur samlet i ett. Og JEG fikk æren av å være mamman deres. Jeg!
Jeg skrøt til sykepleierne om at jeg ikke hadde fått disse barseltårene alle vennene mine snakket om. Helt til dag 5.
Nå hadde jeg fått for meg at jeg ville snakke med en sykepleier eller ei jordmor om det jeg bekymret meg for. Så jeg gikk ut i gangen med deg i den lille trillen. Der ble jeg stående og prate med en dame. Sikkert en sykepleier. Kanskje en jordmor.
Jeg hadde nok stålsatt meg for morsoppgaven. Helt alene i hele verden i leiligheten min, skulle jeg jo ta vare på deg, lille venn. Måtte være stealwoman nå.
Jeg sa til sykepleierjordmordamen: “Jo altså. Jeg drar jo snart hjem. Og så …og så er jeg så redd. Fordi. Hva om det skjer meg noe. Hva om jeg dør. Da blir ham liggende der mutters alene, babyen min.. “
Innen jeg nådde “og så”, stortutet jeg. Tårene trillet ikke, de sprutet ut av øynene mine og jeg barseltåregråt for harde livet. Vi gikk inn på rommet vårt og pratet videre der.
På en eller annen måte gikk det bra, lille venn, og nå er du ingen baby lenger. All den deilige kjærligheten jeg fikk øse over deg. All den tryggheten jeg fikk gi deg. Alle nettene jeg fikk holde omkring deg. Alle tåteflaskene. Alle kosene. Smilene. Tårene. Badene. Nussene. De første skrittene. Det første ordet. Jeg fikk være med deg på alt det der.
Og nå skal vi videre.
Nå er du en liten komiker på to år som løper rundt her og klyper meg i kinnet før du springer og gjemmer deg. En liten gutt som hermer etter meg og ler så du rister. Du har et godt forhold til pappan din, og er rett og slett en sjarmis som smelter de fleste hjerter
Det er på tide at du får begynne i barnehage.
Strengt tatt har DU vært klar for det lenge.
Det er nok JEG som ikke har vært klar.
Om en måned er det to år siden jeg så inn i øynene dine for første gang og tenkte: “Er det DEG? Jeg kjenner deg … ååååh..” mens gledestårene rant nedover kinnene mine. To år siden jeg tredde på deg din første ullbody. To år siden jeg lærte at jeg også fikk barseltårer etter sønn nr to. To år siden livet fikk ny mening.
I morgen skal du og jeg, lille venn, gå til den barnehagen som vi har vært på besøk hos flere ganger. Du skal videre i livet, og jeg må gi litt mer slipp på deg.
Vet du hva?
Det er så spennende. Så gøy. Så vanskelig.
For jeg elsker deg og storebror så innmari høyt. Har gitt slipp før. Mer enn jeg ville. Det var storebror som kom til verden den gang jeg var for syk til å ta vare på en baby.
Denne historien ble annerledes. Jeg lærte hvordan jeg holdt meg frisk, og jeg lærte hvordan er barn godt kan være avhengig av meg.
Du har så godt av det, lille hjerte, å leke med de andre barna. Å knytte deg til enda flere voksne, og å utvide din horisont.
Men jeg står klar hver eneste ettermiddag, og kommer og henter deg. Kanskje løper du og gjemmer deg i barnslig fryd. Kanskje løper du mot meg og vil klemme. Ingen dager kommer til å være like. Jeg skal være her for deg like mye som før, bare på en litt annen måte enn du er vant til. Gjennom andre voksne og litt mindre tid av dagen.
Parkdressene, vinterdressene, regnklærne, tynnulla, fleecedraktene, buksene og jumprene er i str 92/98, vinterskoene, støvlene, joggeskoene og dockbootsene er i str 24/25,
og
luene
er så
store
at de ville
dekt halve kroppen din de dagene i oktober 2014.
Nå er du ikke bitte lille babyen til mamma lenger, men en stor barnehagegutt som har blitt skikkelig lang i det siste.
Og jeg er veldig, veldig stolt av deg. Du aner ikke. Jeg er sprekkeferdig. For du er et lite menneske som i mine øyne er så stort, skjønner du.
Det snedige er at storebror Mathias også bærer på denne kjærligheten for deg, Even.
Pappa, storebror og jeg, vi heier på deg nå lille vennen våres. Måtte du fortsette å få alle rundt deg til å le om dagene, og måtte du fortsette å være sånn en snill og kos gutt. Jeg håper de som jobber i barnehagen din får mange gode varne klemmer av deg utover vinteren. Til våren er du nok en vant barnehagegutt med mange venner i avdelingen.
Noen ganger kjører man privat. Ingen hører, ingen ser, og ingen hverken bør eller skal se eller høre! Det er nesten så man håper det ikke finnes spøkelser akkurat da liksom..
Jau, det er jaggu bra ingen ser eller hører meg:
1. Når jeg står ved kjøkkenbordet og heller det konsentrerte mango-brus-skvipet oppi sodastreamflaska etter å ha pumpa nedi way too much kullsyre med hele fire trøkk, og lager en vulkan, mens jeg på veien bort til vasken sprayer ned kjøkkenet med brus, SAMTIDIG som jeg beviser at jeg stammer fra Nordnorge: “GRR ALTSÅ! FAAE….. I HÆLV… I SAT… SVART… BRUSHÆLV….!!”
2. I det jeg tørker opp søl. F eks. altfor meget klissete brus!
3. Når jeg en sjelden gang blir sittende å glo på “En mann og fire koner” og “Kirurgiske katastrofer”. Slike ansiktsuttrykk kan jeg pent holde for meg selv.
4. Når jeg think I can dance i badekaret mens jeg synger i dusjen, og jeg faller og tryner. Nesa sprakk og jeg ble ikke bare blå på foten, men svart. ….ille nok at vi hadde det travelt, og at xen (som også DA var xen… …hmm så jeg ikke et smil der tro…) fikk gleden av å både høre at jeg tryna, og se meg etterpå.
5. Når jeg sminker meg. Gaaad, de ansiktsuttrykkene jeg iblant avslører i det speilet. Sint Gandalfine, glad smurf og gummiface, det kan jeg holde for meg selv. Trist at naboene iblant må oppleve å skvette av det synet utenfor kjøkkenvinduet mitt.
6. Når jeg har PMS og diskuterer med Telia, Canal Digital og gale telefonselgere: I’m the PMS boss my dear, mohaha, I bet you loose!
7. Når jeg jogger opp tvangstankebakkene mine (…ikkelovåstoppeikkelooov!!). Jeg er støggere enn bitterstøgg akkurat da. Og det fatale er at det hender seg at noen ser meg. Men jeg bruker bad taste treningsklær, slik at de ser mest på klærne og ikke min ildrøde hissige topp. Neida, det er ikke med vilje at klærne også er fæle. Jeg er bare vant til at når det skal jobbes, er det arbeidsklær og ikke catwalk outfit som gjelder. Kuene i mormors fjøs hadde ledd, liksom…
8. Når jeg har spist altfor mye tacorester på kvelden etter alle har sovna. Explode, I say! Explode! No mercy – no feminine fancy lady!
9. Når jeg gjemmer meg i et blindsonehjørne i butikken for å klø tilbake der det klør. Relax, det er som regel på kinnet, i panna eller …yeah..
10. Når jeg sitter på en stol i en ring fordi vi er i ferd med å gjennomføre et meditasjonskurs. Alle mediterer, og det pustes så høyt at latteren faretruende og sviktende BULDRER inni meg. Jeg greier å drepe latteren, og ingen ser meg kjempe den vonde og knalltøffe kampen. For alle mediterer jo. Bortsett fra meg, jeg dreper latter. Nesten som en mann som holder på å …ja.. som bruker fæle tanker som …ja, som turn off. Huff.
Jeg kan gråte litt ekstra sippete av rørende scener på skjermen. Er det funny, kan jeg le med den virkelig styggeste latteren jeg har. Jeg kan bruke første trinn i kjellertrappa som skittentøysdunk når jeg har det travelt, og jeg kan både rape og gi lyd fra meg på andre måter. Når jeg har jogget langt, kan jeg svett som fy danse rart i stua. I den samme stua har jeg mye besøk, og det akkurat når det passer meg Jeg er single, og danser kun etter min egen pipe.
Jeg skviser dette innlegget inn mellom filmene Birkebeinerne og How to be single, hvorav jeg nettopp har sett sistnevnte. I kveld skjemmer jeg bort meg selv grundig med filmer og egenkomponert brus. Smashing.
(Selv om en eller annen anonym luring nok mener jeg ikke fortjener å skjemme bort meg selv, siden h*n har kommentert “du burde dø” under et av mine innlegg. Ja vi skal jo alle dø her på kloden, så det er ikke bare sånn at jeg “burde”. Jeg -skal- dø, jeg også. Sorry mac, men dette såret ikke meg. Døden er jo naturlig den. Du får ikke stoppet tastaturet på denne dama, bare ved å slenge ut eder og galle. Beklager dette på det dypeste. Kanskje. Muligens. 😉)
Back to basic.
Etter jeg har sett denne morsomme filmen om singellivet i New York, slår det meg at jeg ikke er som de fleste andre. “Alle” de andre single, som er på vei mot et forhold. Jeg for min del, er i mål. Fy skam meg. I mål, som single?
Eksperter, religiøse og forskere strides. Noen mener det var apene. Noen mener vi kom fra havet. Krabbende opp som pattedyr. Eller var de forfedrene til apene? Andre mener aliens er opphavet til human beings, og så er det de som tror det er Gudene’s verk, dette menneskelige livet.
Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv hva angår nuet. Uansett hvor vi kom fra, er jeg høyst usikker på om meningen med det hele var å dele hule/rede/hus/kåk/leilighet med et eneste annet voksent menneske for resten av livet.
Jeg respekterer andre og deres behov for nettopp dette med å dele bosted. For all del, hvis dere kan holde ut med hverandre’s lyder, lukter, uvaner og bølgende sinnsstemninger for resten av livet, så er jo det genialt i mine øyne. Særlig hvis det gjør dere lykkelige.
Men det gjorde ikke meg lykkelig.
Jeg er ikke laga sånn at jeg blir glad og lykkelig av en mann. Heller ikke dyre lamper, malerier, ting og tang. Et bryllup der jeg ville vært den selvlysende bruden med alles øyne på meg, ville ikke passet for min sjenerte natur. Og et samboerskap kunne jeg ikke villet garantere til evig livstid etterpå.
Så hva om meningen med livet mitt er annerledes enn med ditt? Hva hvis jeg står sterkere alene? Jeg har så enormt dype følelser, at jeg som regel mister meg selv i et forhold. Gir alt. Skrur på kraner i ørkenen og lar mine egne behov tørke ut. Glemmer meg selv.
Som singel og fri, kjenner jeg at dette er det riktige for meg. Det er nå jeg har energi til barna mine og alle vennene mine. Her i mitt rede kan jeg trekke meg tilbake, og jeg trenger aldri å gå på tå hev for å ta hensyn til noen som helst annen voksen uten lyddemper.
Jeg sier ikke at jeg for alltid kommer til å være single. Men det er meget mulig at jeg aldri kommer til å flytte sammen med et voksent menneske.
Jeg var ikke gift da jeg var en alien heller. Var singel som pattedyr da jeg kravlet opp av havet også. Og som apekatt var jeg litt av en tøs. Gudene vet hvorfor.
Jeg har hatt dårlige venner. Og jeg har hatt, og har, gode, ekte venner. Du var en sånn dårlig venn. En fake tassebass som likte å henge med meg da jeg var ung, feilmedisinert, angstpreget og deprimert. Da var jeg bra nok for deg. Da slapp du å stå på det synkende skipet alene.
Nå må jeg bare takke deg. For etter at jeg for ca 10 år siden brøt kontakt med deg, har du kommet med to klinkende klare tilbakemeldinger.
De går slik:
Nr 1: Jeg har forandret meg, og det er visst helt krise. Ikke bra. Nei fy søren altså.
Nr 2: Jeg har visst blitt “overfladisk”. Jepp. Nei altså, dette ekke bra! Føsj. Nå må jeg ta meg sammen.
Tusen takk, gamle “gode” “venn”, som jo tross alt kjente, og kjenner meg myyye bedre enn meg selv, til tross for at jeg aldri delte mine innerste tanker og idéer med deg, for at du forteller meg HVEM jeg er.
Dette setter jeg altså SÅ umåtelig stor pris på, særlig fordi jeg ikke ante no shit om at jeg er slik; overfladisk.
Nå skal jeg takke deg enda grundigere. I detalj. Ja nei, for man er ikke menneske for å drive å “forandre seg”, hva? Nei fydda. Dette ser vi jo allerede på oss humans som spedbarn. Vi endrer oss ikke, hverken psykisk eller fysisk. Nei det er ikke naturlig å holde på å forandre seg. På 18årsdagen våres kryper vi fortsatt rundt på ei matte på gulvet med sutt og bamse, mens vi gogo og gaga med de jevnaldrende vennene våre. For ikke å snakke om foreldrene våre, som jo heller ikke har forandret seg det spøtt siden sin fødsel.
Litt av en verden dette, ja. Knis. Gaga. Gogo. Wræl.
Ja nei nå tok jeg litt i. Sånn ER det jo ikke. Men ellers må vi påpeke at lite endrer seg her i verden hva? Man lærer aldri noe nytt, eller? Ordet “utvikle”, det betyr ingenting. Neh. Vi er stillestående og skifter aldri aldri hamm. Vi forelsket oss aldri. Flytter aldri sammen med noen. Rusmisbrukere slutter aldri med rus, og endrer aldri livsstil. Unge blir aldri eldre med annerledes klær og hårstil. Ingen utdanner seg. Alt står stille på stedet.
Takk for at du minte meg på at jeg må skjerpe meg. Slutte å drive og holde på med å “forandre” meg sånn. Nei jeg skulle virkelig holdt meg til de derre angstanfallene, den lille hybelen og de medisinene jeg fikk som gjorde meg mer crazy enn jeg er! Takk. Du var en “god” venn du. Og nå er jeg desverre ikke bra nok for deg lenger. Huff å lell. Du som var så “ekte” en venn, i følge deg selv
Selv om jeg aldri så deg da jeg behøvde deg som mest. Selv om jeg satt på bunnen og gråt på psykiatrisk institusjon etter en traumatisk psykose som gjorde at de måtte ta fra meg barnet mitt. Selv om jeg tok livets mektige utfordringer på strak arm gang på gang, mens livet ga meg juling, uten at jeg så snurten til deg. Jeg så deg heller ikke da jeg mistet pappan min på bursdagen min. Det var tøft, men heldigvis har jeg så mange gode venner som alltid har vært der for meg fordi de kjenner meg. De er på mange måter mine fjerne slektninger.
Ikke for det, ta det ikke ille opp. For jeg FORSTÅR jo deg. Hvorfo skulle DU, selveste DU, ville henge med ei som har blitt så overfladisk som MEG?
For det vet jeg jo nå. Du ropte det til meg i går på en fest i den lille byen vår, at jeg har blitt overfladisk.
Men ja, du har jo rett. Takk for innsikten du gir meg i meg selv. For jeg må jo være utrolig overfladisk, siden jeg ikke var enig med deg i dine negative ytringer om Syriske flyktninger. Siden jeg ikke hater Kim Cardashian, og siden jeg ikke lenger dykker ned i crazy selvmedlidenhet og innbilte sorger.
Du kjenner ikke igjen meg. Og det er jo helt grusomt. Jeg lover deg å gjøre noe med dette, slik at jeg kan være bra nok for deg igjen, min “venn”. Jeg vet jo at du “kommer til å være der” for meg når livet stormer og jeg trenger en stødig hånd å holde i. En slik stødig hånd har du jo “alltid vært” for meg i fortiden.
For når du sier det… jeg lever et skikkelig overfladisk liv. Hver gang jeg får en suss og en kos av sønnene mine, og hjertet mitt smelter mens lykketårene presser på. Ja da er jeg jo litt overfladisk. Grunnen til at jeg har så mange gode venner, er jo også fordi jeg er overfladisk.
Jeg handler inn klær og mat til barna mine, gjør husarbeid, sørger for en trygg tilværelse for to coole barn, (som du aldri har møtt da men…), kjøper klær til meg selv på salg og er aktiv på bruktmarkedet. Dette er jo aldeles usmakelig. Dette må jeg slutte med. Makan til materiell overfladiskhet.
Nei jeg burde heller bruke de pengene på sånnt som du gjør. For det du gjør i ditt liv, er jo helt riktig for meg og barna mine, i vårt liv. Vi er jo klonet, du og jeg, “kompis”.
Gleder meg til å henge med deg igjen. Tror jeg må begynne å røyke, som før, for å være sikker på at jeg er cool nok. Må nok endre på så og si alt ved meg, slik at jeg passer inn i ditt liv igjen.
Og jeg må nok slutte med å lytte til andre sine betroelser. Må nok slutte å drive å være sånn til å stole på. Nei Gud så kjedelig for en sånn spennende fyr som deg. Oh lord, du som har rett i alt. Jeg takker deg, priser deg, og bukker og neier, for viktige og informative påstander om HVEM JEG ER! You really rock, dude 😙😉☺
…men du. Jeg har tenkt litt på det. Det er så mange endringer du krever av meg for at du skal like meg. Jeg tror ikke jeg gidder. Tenker jeg vil være akkurat som jeg er jeg.
Du lister deg stille inn på badet. Kan ikke låse. Har holdt deg lenge nå. Det har blitt en vane, og tilnærmet lite plagsomt, dette med å fortrenge sine behov. Så prøver du så godt du kan å gå på do. Det ser ut til å gå bra. Krabbaten ser ut til å være opptatt med lekene du satte fram. Og musikken. Og smokken. Og bøkene.
Men han har lært seg å gå nå, og kommer seg fortere frem.
Damtidam, boo, der står han plutselig. Som et barn i en grøsserfilm. The orphan eller noe. Vips. Ut av intet. Akkurat nå som du endelig skulle få ut møkka. Han tar tak i mammaknærne, og du husker at det er neggelkippedag i dag. Så strekker han armene opp mot deg og vil i fanget.
Noensinne gjort gått på do med en liten tassi i fanget? Det er det ultimate av det oversosialeste du kan gjøre. Spaaace.. Time alooone.. Men jaja, hyggelig med selskap. Not allways. But. Yeah.
Dette er minner som strømmer gjennom hodet mitt i det jeg snoker i bøkene på Stjørdal’s bokhandel, og finner Malin Meekatt Birgersson’s bok “La mamma bæsje i fred!”
Jeg fåååår så lyst til å unne meg den, men må nok prioritere bleier, mat og annet nødvendig stuff.
Neste gang jeg ser boka, er jeg på en hektisk handlerunde i Trondheim sammen med ettåringen min som ikke er ettåring siden det er en måned igjen til han fyller to. Som småbarnsmamma og samværshjem for min 7åring har jeg blitt for nærliggende dement å regne. Ting blåses ut av hue mitt støtt og stadig, og jeg aner behovet for en aktivitetskalender (spm forøvrig henger ubrukt i stua. Jeg bruker tid på å studere den. Venne meg til den.)
Igjen ble jeg stående å bla i “La mamma bæsje i fred”. Jeg elsker slike ekte bøker, skrevet av kloke og ærlige foreldre som nekter å sannhetspynte. Det letter forhøyede mammaskuldre enormt å lære at det er helt vanlig å innom alle de positive OG negative sidene ved foreldrerollen. (les: Også Henriette Steenstrup og bloggerene CasaKaos og Pappahjerte har gitt ut bøker i samme sjanger.)
Igjen var jeg streng mot meg selv. Må skulle det prioriteres klær til barna, ingen bok! Fader å…
I dag, endelig, var det MIN tur! NÅ har jeg unnet meg boka!
Så her ligger jeg, ved siden av en stor ettåring som la seg litt sent i kveld, som får ta badinga i morgen, som fikk både is og kjærlighet på pinne hos coole folk som vi besøkte i dag, som må ta badinga …ja det både nevnte og glemte jeg at jeg nevnte, og som sovnet med et smil om munnen i kveld, supertrøtt. For hver kveld og hver morgen tilgir han meg at jeg presset ham til tannpuss. Også i kveld. Jeg fikk kos, og han sa “Gjla i gæ” som betyr “Gla i dæ”.
Nederst nede ligger klær som skal vaskes. Det passet ikke meg i dag å vaske dem. Det er brannfarlig å sette på den maskina og gå fra kåken har jeg forstått, og vi er mye ute. Kanskje det passer i morgen? Kanskje ikke. Da skal den lille store ettåringen min reise til pappan og storebroren sin, dagen er stappfull, og denne mamman skal ta seg en fest med amazing ladies. Damer det er en gave å tilbringe tid med. Klærne kan vente, no need to hurry.
Takk oh mother earth for disse moderne bøkene om virkeligheten bak foreldrerollen. Det er snakk om formidling laaangt fra perfektivisering, og virkelig morsomt lesestoff.
Og var så dette innlegget sponset? Neida. Litt lat kanskje jeg da. Kunne sikkert for lenge siden bedt om å få denne boka gratis for å reklamere om den. Og jeg mener ikke det ville ikke vært noe galt i det altså. Jeg er bare ikke vant til det.
Så kjære Malin Birgersson, her er litt gratisreklame til deg.
Og nå skal det LESES! Etter jeg har hentet mandelpuddingen som står i kjøleskapet. Minsten sover jo, lykkelig uvitende om mammas utskeielser. Spise på sengekanten? Nei fy og fy, det gjør aldri jeg. Ikke rent fasademessig. Bare kanskje. Happens here and stays here, tenkte jeg. Bortsett fra at jeg skrev det her nå. For en MOR! Spiser på sengekanten! 😨
