Kroppen’s reaksjon på sukker etter et år på lavkarbo

 

Det bruser i hodet, og tankene er lys våkne. Resten av kroppen er i ekkel dvale, og ubehaget i magen er boblende ivrig. Du døser, men det er ikke en psykisk rus. Den er fysisk, og du kan ikke røre deg. Minnene fra da man hadde svangerskapsdiabetes kretser rundt i et hode i spinn, og det er bare å innse at en ligger der som et fjell, og kan ikke røre seg. Blodsukkeret raver høyt over ethvert hint av fornuft, så da hører man etter og husker dette kroppsspråket til neste gang. Ellers..! 

Du kan ikke røre deg, men ligger der som en steinstøtte i frys fra Narnia. Det er ingenting annet å gjøre enn å vente til blodsukkeret daler igjen.

 

For da du stod i butikken for 2 timer siden og skulle kjøpe helgegodteri, fikk du en idé. Det danset e-stoffer, sjoko og lus-rødfarger foran deg. Jelly-bønnene rett og slett showet fargerikt med trance oppi boksene, og nå ville de ut og danse.

 

Da, akkurat da, kom du på hvor forbanna flinkis du hadde vært i et år: time to celebrate; det skulle nok gå fint med en bitteliten ekstra godtepose. Du hadde glemt hva jelly beans het, men de har masse farger og er bittesmå. Du liker bare de hvite, ferskenfarga, rosa, røde og gule med prikker på, så du satte i gang og sorterte. Nå skulle du sukkersprekke på smågodterier, og den eneste gangen det skjedde på lavkarbo-året ditt, var da venninna di fra Finnmark var på besøk på sensommeren i fjor. Og når er det januar.

 

De gule med brune prikker er banan. De lysegule er sitron. Viktig. For du skal ha banansmak. Jelly beens heter de. Nå husker du. Noen biter sjokolade med nugattfyll inni og noen munner, some jelly’s sortert, og du er klar for tidenes sukkersprekk med funlightsaft attåt. Du gumler i deg fy fy, og det går bra i en times tid. Så resignerer du.

 

Dette var meg på sprekkern i dag, og nå er jeg og blodsukkeret mitt på vei tilbake til nesten-normalen. Jeg fikk en enorm reaksjon etter de super-raske karbohydratene i dag, og ble rett og slett liggende langflat som om jeg var drita full ved drøbakssundet i kroppen, og lys klar i hodet. Straffen var ille etter å ha inntatt godteri. Tåler jeg ikke sukker lenger? Barnefar her ble nesten litt rett for at jeg skulle ha fått diabetes igjen der jeg lå og snøvlet. Og da ville det vært diabetes here to stay. No return. 

 

Jeg er nok ikke vant til å proppe i meg alt mulig rart lenger. Kan tåle en glutensprekk, en rice ride eller en potato joy, men rent sukker? Oh my angel, and my god;  for en reaksjon jeg får av det.

 

Det verste ubehaget begynner å gi seg, men jeg vet jeg går dager i møte der fordøyelses-systemet krangler med meg 2 ganger i timen, og den syrlige følelsen i hodet vedvarer. 

 

Det er liksom ikke meningen man skal sitte og proppe i seg desilitervis med pepper heller. Eller spise 10 spiseskjeer med pulverkaffe. For ikke å snakke om å hive 1 liter med bakepulver oppi muffinsrøren. Alt med måte. Sukker er ingen selvfølge i store mengder, og kroppen har mange måter å si fra på. 

 

Lavkarbo. Ja, det vil bli sprekker. Det kommer tider da jeg spiser en frukt innimellom, en potet her og litt ris der. Godteri kan jeg også skeie ut på, og gluten har til tider besøkstid i kroppen min. Men det er smått med alt dette, fordi det er krydder i kostholdet en sjelden gang. 

 

Energien flommer over til vanlig, når kostholdet er i balanse. Jeg kjenner kroppen min. Den må leve på lavkarbo 95 % av tiden. Skal man leve med dette som livsstil, bør man også ivareta de resterende 5%. Kose seg med litt frukt, bær, gluten, ris og potet. Det er så langt derfra til sukkertøy, og det er nok gode grunner til det; fikk jeg erfare i da.

 

Du vet du er mamma med stor M, når..

 

Olala. Du har dager da du ikke aner om det et mulig å rense den forbanna komfyren, så du ignorerer. Det er noe du kan. Flekkene oppdages alle på en mystisk gang akkurat i det du lider av et enormt vaskeanfall en gang i måneden. Du finner en julenisse på kjøkkenet når det nærmer seg februar, og stapper den oppi det ene skapet. Der kan den ligge til du gidder å fjerne je u el a. Jula. 

 

 

Låta “Honey I’m tougher than the rest” dundrer ut av høytaleren for 20′ gang, og du begynner med selvdiagnotisering. Dette fordi du husker en tidligere nabo med diverse diagnoser som alltid spilte samme låt om og om igjen den sommeren da du skulle bade masse ute i det svære bassenget du latet som du kjøpte til kiden. Du var gravid som fy og det var hetebølge. That pool was for the mama. Men det ble litt musikkdrama.

 

Anyway, du er ikke så tougher than the rest at du gidder å hente pappesken med “julepynt” på. Selv om du nesten blir paranoid av alle nissene som stirrer nådeløst fra alle hyllene i stua. Du glor tilbake og kjenner at de ikke lenger er velkommen. Men du ville heller satt deg ned med puslespillene du og ungen din har puslet 25 ganger enn å gidde å rydde bort jul nå. Jula får vare til gulere tider enn dette.

 

 

Nei, nisser får være nisser, for akkurat nå må du konsentrere deg om alle smulene på gulvet, flekkene på skapene, kjøkkenshining som ikke kan vente, rydding av 3 garderober, trappevask (som kan vente), søppelbæring, dassvask, sokkesortering, middagslaging, …og oisann; minsten tissa… i … senga …di i natt..  Di seng? Jupp.

 

No mercy: det MÅ skiftes på den sengen, og du villikke mendumå. Du tenker ikke lenger, dessuten; du rapper der oppe i hodet. Du har så mye å tenke på mens du skifter sengetøy at du nærmest ikke enser at du gjør det, så hvorfor ikke skifte sengetøy på automatgir oftere? Du er jo ikke til stede uansett, samme hvor mye du skulle begynne et nytt og mer mindfullt liv etter det lynkurset. Og har katta blitt vinterfeit, eller har ikke p-pillene funka?

 

 

Well I don’t know baby, maybe you’ve been around too.

 

Du håper du snart skal bli lei av Bruce og hans tøffere enn resten, med tanke på naboene, men det ser ikke ut til skje. Tvert imot inntar han ny rekord, og slår alle låter du har hatt dilla på. Like ever. Tilogmed “Dust til dawn”, og alle Metallica og Jokke og Velentinerne – låtene du noen gang har hørt på repeat. Bruce får det til å bruse autistisk. Om og om igjen.

 

 

I går så du askeladden 2017 på sengekanten, og de siste 20 minuttene var med halvåpne øyne, sikkel og wake up av snork. Du er ikke 18 år lenger. Likevel skvatt du sånn av huldrene og trollet at du vekte 3åringen. God damned, på tide å vokse opp. Du er mamma!

 

 

Det beste er at du storkoser deg med alt dette. Du påstår til alle at det var da du ble mamma at festen startet. Og du mener det. Really. I mårest trillet du en herlig 3åring til barnehagen mens du boblet av lykke, for snart skulle du få hente ham igjen. Det betyr en søting som løper inn i armene dine. Ok dere krangler om tannpuss og hårvask, men dere digger hverandre for det meste.

 

 

 Et nytt ord du har lært deg er “krisemaksimering”, som i “herreguuud tenk hvis det skjer skolegutten min noe før jeg ser ham igjen?” “Hva hvis 3åringen ikke overlever barnehagedagen, jaforsliktharskjedd!!” Du krisemaksimerer til du skjønner selv at du har blitt ei hysterisk tutte på villveier, akkurat i det du foreslår at 3åringen kan være hjemme fordi pappaen jo kan krasje bilen. You could never ever forgive yourself, ja nei han må nok være hjemme. Selv om du trengte alenetid nå rett før alle fire skulle stresse ivei på bursdag. Takk og pris for en barnefar som tar styringen og dytter deg utfor så du kan hoppe i strikket hver gang et hysterisk anfall nærmer seg: “Det går da bra, vi kjører nå. Kremt. Og vi kommer tilbake i live!”

 

 

 

8åringen sparer til langt hår mens verdens cooleste lærerinne heier på ham: “kjære foreldre, IKKE klipp ham; han er så nett med langt hår!” Og du er så forelder at du får tårer i øynene av at hun sier sånn. Mamma. Den beste motivasjonen til alt i hele verden. Den kosen og den lille nussen. Den tynne søte stemmen. Du ville gjort alt for den lille kroppen, for du er mamma.

 

Skolegårdens helt: Barnet som blir mobbet, men som gjør de voksne’s jobb og hjelper andre mobbeofre

 

Jeg kjenner en gutt i sin beste alder som får høre hver dag at han er “stygg”. At han er “rar”. Når han ser kompisen sin blir mobbet, gjør han alt for å stille opp i den til tider skumle skolegården. 

 

Det er selvfølgelig ikke nøye hvem han er. Jeg får ikke lov til å si hvem han er; rett og slett, da dette er noe han synes er flaut. Som voksent medmenneske er det en del ansvar som følger med. Jeg kan bare støtte han og foreldrene hans som best jeg kan.

 

Vi trener på å “le tilbake”. Han øver seg på å “klare å overse mobberen”. Vi snakker om hvordan de som mobber andre for enhver pris ønsker å få fokuset over på andre, og kanskje fordi de sliter med noe usynlig. Vi prøver å muntre opp en liten gutt som begynner å tro at han er stygg og rar. Vi prøver å forklare han at utseendet ikke er det viktigste, men at om det var det så er han verdens vakreste lille alv. 

 

Han er snill og tøff som hjelper vennene sine i skolegården, noe som er en egenskap alle barn gjerne skulle hatt. Selv om selvtilliten allerede begynner å skrante når det kommer til utseendet; og vi voksne fortvilt må se på at vi ikke rekker å redde alle tankene hans fra å drukne i selvhat, er han altså mest opptatt av å hjelpe kompisen sin. Jeg får tårer i øynene når han sier til mammaen sin: “Han satt oppå ham og holdt han fast, jeg kunne ikke la ham banke ihjel kompisen min med juling, mamma. Men vi ble reddet av ringeklokka!’

 

Hvilke forbilder er vi? Hvem POKKER lærer barna våre at det er utseendet som teller? Hvem skal snu denne jålete skuta? Hvorfor lar vi noen barn lide så enormt at de får behov for å gi andre barn juling for å slippe fokus på seg selv? Hvor er vi nå? 

 

Kanskje er det på tide å bringe frivilligheten inn i skolegården. Er det ikke slik at NAV vil ha arbeidsledige i aktivitet? Hva med å utnytte ressursene til å passe på barna våre i landet’s skumle skolegårder, der mange unger går i krigen hver dag?

For den dagen krigen er over, er sporene ikke til å fjerne. Da er det posttraumatiske stresslidelser som preger hverdagen til de som opplevde det som utviklet seg til farlig hat med årene. Da må vi innse at vi sviktet de små uskyldige og livredde hjertene som sårt behøvde tiltak. 

 

En gang i tiden fikk en liten gutt høre hver dag at de andre elevene ville at han burde ta livet sitt. Til slutt orket han ikke mer. Du kan lese om den tapre, nydelige, snille engelen til mamman sin her: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

En annen tapper gutt fra vanskelige tider, overlevde, men som voksen slier han med ettervirkningene: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1452265971_08012016.html

 

Stina på bussen går det bedre med nå. Hun har fått seg venninner på den nye skolen, og livet er lettere. Vi har god kontakt med henne og familien. Dere kunne lese om henne i følgende innlegg: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

 

Forelskelse er skadelig på vinteren

 

“…your road is dark, and it’s a thin, thin line. But I want you to know I’d walk it for you anytime!” (Springsteen)

 

Nei jeg tør ikke. Jo, jeg tør. Nei jeg har ikke lyst til det. Jo jeg har lyst. Nei jeg skalværesingeltildendagenenglenesynger. Jo, du er engelen min, syng for meg nå. Nei. Jo.

 

Å være en istapp av en jernkvinne med ei tunge som har satt seg fast i stolpen i feil årstid av Narnia, er vel ikke noe å forsvare, hva? Jovisst, det er trygt og godt å være alene innom de tykke murene. Dessuten kan det virke nærmest farlig å forelske seg nå. Som en stemme som hvisker nede fra wrong shoulder: “Det er skadelig å forelske seg. Vinteren omkring ei isdronning kan smelte, og hva gjør du da? Hvem er du da?”

 

Akkurat nå vet jeg at jeg er selvstendig. Jeg vet at jeg aldri krangler med noen, og at det er fredelig og rolig her i vinterland. No drama.

 

Så la meg være i fred. Vil du tine Narnia, så gjør det forsiktig. Ikke lag noe bråk her, det er så stille og godt her nå. Ikke komme her og prøv å lag krusninger i vannet; det vannet har forlengst stivnet til is, bare coole’n her med meg og nyt livet. Ikke vær mistenksom og sjalu, jeg har like lite lyst på andre menn som du har på kua i fjøset nedi dalen her. Konkurrenter? Du mener du har konkurrenter? I fjøset da eller? Du tror oksene der ute flørter og prøver seg på meg. Men du vet; en okse kan også bli redd og løpe sin vei. Straks ei bipolar ku som meg åpner kjeften, kan du stole på at alle okser løper langt. Trust me, jeg er altfor merkelig for alle andre enn deg. For du er like rar som meg. 

 

Jeg gidder ikke å forklare meg, og ikke har jeg tid heller. Null stress. Alle vet at jeg er til å stole på. Alle vet at vinterdronninga bor alene, og at hun aldri mer kommer til å elske igjen. Med mindre det er du. Du som blåser liv i Narnia. 

 

Men da må du hviske stille og forsiktig fra riktig skulder: “Selv om du bor i vinterland, er det ikke skadelig med litt fargerik forelskelse!”

Og jeg svarer deg: “Men tiner du opp alt dette, er alt tårer. Hvor skal vi gjøre av dem?”

Da må du hviske at vi kan bade i dem. At de er nyttig for noe. At tilgivelse for det nyttesløse er nyttig, og ikke bortkastet. Overbevis meg om at forelskelse ikke er skadelig her i vinterland, og vi skal bade som to gladlakser mens alle oksene løper sin vei.

Don’t walk alone

 

Don’t walk alone

 

All your heavy stories,

you carrey all the worries.

I hear your beating heart.

Can you feel the new start?

 

Give your words from the deep bone

don’t you ever walk alone

I will write them lines for you in stone.

Your life will never be gone..

 

I give you my tears,

as you share 

your inner fear.

 

Please don’t walk alone no more,

open your door.

Don’t be afraid my friend,

this wount be the end.

 

And don’t you care about

all them scream and shout.

They don’t know your truth

from the long gone youth.

 

Just don’t walk in silence ice,

frozen tears might close your eyes.

Let me in, let me in.

Cuz you know the roots in your inner,

you’re forgiven, aint no sinner.

There will be days of thunder

all gone under.

 

But you will rise with the morning sunshine

walking the line

walking the line 

You will, you will

shine.

 

Helene Dalland, forbipolene

 

 

Ivrig dame twerket horisontalt; sjekk hvordan resten av festen reagerte!

 

Kom bli med oss på ass shaking twerking rocken roll!

I helgen feiret vi naboDiva med flerkulturell bursdag der Russland, Cuba, Africa, Norge og mange flere nasjoner gjorde Heimdal til knutepunkt i form av et PARTY på høyt nivå!

Het twerking høyt oppe og lavt nede, vennligsinnede partypeople med godt humør og løs tone; og etter en stund fikk vi show av en annen verden. En av de flotte damene fra sydlige strøk kunne virkelig twerke i alle mulige stillinger. Til begeistret høy jubel og taktklapp fra resten av festen, twerket hun seg ikke bare dypt ned i knestående, men også liggende på magen sin. Et fantastisk kunstverk som man kan se i profesjonelle musikkvideoer. Jeg kan også twerke, trodde jeg. Men det var inntil jeg spurte om twerkegudinnen kunne lære meg knestående og horisontal twerk 😂 Den stive nordiske rumpa mi var slettes ikke villig, men ga oss en god latter i allefall. Jeg tenker å øve-twerke på gulvet. Join meg gjerne. Shake that ass!

For et herlig festfolk! For en partyfaktor! Hele kroppen min girer etter å fortsette festen og danse mer, så  i bestemte oss for å invitere hele gjengen hit til Lykketoppen om to uker! Da blir det twerk on top, med Diva, Pablo, Øyvind, Tine, Twerking queen, Alexia, forbipolene og resten av det partyglade folket. 

 

Gratulerer med dagen Dianelys 😙

Low carb long gone når vertinne Alexia hadde laget sånn fantastisk servering 😉

⬇⬇…Tine daaa! ⬇⬇….Helene daaa!⬇⬇

 

I dag var det bare å rockenrolle videre til tantebarna Tuva og Magnus sin fellesbursdag i lokalene til verdens beste barnehage Fosslibekken. Null stress dagen derpå når man er totalavholds fra alkohol. Wow; edruhue anbefales; jeg er i toppform altså. Dessuten; festen er alltid gøyest sober clean, kaffepreget og kvikk.  

 

Barnepappa Tore var med i barnebursdag han også, og dro etterhvert videre med gutta til neste bursdag: ei av gutta’s søskenbarn på farsiden. Jeg digger at det går an å gjøre det så fleksibelt rundt barna sammen med superpappan til ungene våre. Han fortjener en thumbs up for å alltid tenke på det beste for lille Even og store Mathias 😎😎

 

Nå har jeg landet på sofaen, og begge gutta er hos Tore til i morgen, da suser vi i enda en bursdag, til ei nabopie så søt go, at hun titt og ofte kommer innom meg og sitter her og tegner når gutta krutt ikke er hjemme også. 

 

I  L♡VE  PE♡PLE!

 

Lik gjerne bloggens facebookside for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

 

Gammel kjerring på kanten

 

Dette innlegget ble skrevet sent i går, men siden jeg har blitt så rammelgammel, sovnet jeg mens jeg skrev. Så jeg får gjøre det ferdig nå.

 

Jeg er en av oldisene i bloggverdenen, og barna mine kallet meg “gamla”. Do rampungene mine kompenserer med å si: “Mamma du e fin, og æ e liten og kul!” Jeg ligger her på sengekanten og er rett og slett gamla på kanten. 

 

Jeg er så glad for at jeg ikke hadde en blogg da jeg var 20 år. Tenker med skrekk og gru på hva i alle dager jeg hadde skrevet som 29åring på den bloggen, tvangsinnlagt på gjøkeredet, i far away psykose. “Snart kommer P3 og henter meg, og tar meg med over grensa til Sverige. Eller til Danmark. Whatever! Get ready for ready mens jeg teller alle tvangstankene mine her på lukket avd (her det skjer!)” Eller “I dag har jeg bare drevet og tilfredsstilt tvangstankene mine. Telt ikke bare litt; alle tingene på rommet måtte gå opp i 3, så jeg rakk aldri det institusjonsmåltidet!”

 

Jau det skulle virkelig tatt seg langt ut på kanten hvis denne skrulla her hadde blogg litt for tidlig i det rufsete livet sitt. Det hadde ikke blitt en blogg på kanten, men en katasttofeblogg på trynet lang nedenom den kanten. 

 

Jeg er 37 år, og jeg gleder meg til hver eneste rynke. Ja, jeg mener det faktisk. Å bli gamlere er jeg ikke redd for, da livet har lært meg at hver time gir erfaring i ryggsekken. En ryggsekk with me from dusk til dawn  For 7 år siden begynte jeg å innta et stabilt, medisinert og friskt liv. Veien dit hadde vært så sjuk og ubeskrivelig, at jeg frykter det ikke finnes ord. Men jeg har prøvd å beskrevet det inne på bloggens kategorier som handler om mine egne historier. Den verden jeg har sett, har bare de som har tatt syre sett. Og jeg har aldri rørt syre. Det sier litt om bipolar 1. Det er en så umenneskelig stor oppgave å løse, at den diagnosen topper selvmordsstatistikken. Jeg har mistet mange venner i selvmord, og jeg skulle ønske verden hadde gjort bedre plass til dem. Hvor jobber kunstnere og musikere? De må bevise alt før de kan skape sin karriere, og mange gir opp lenge før det. 

 

På den andre siden sitter jeg. Her på sengekanten. Lykkelig og tilfreds, og klar for å bli gamlere. I survived, noe enkelte venninner av meg fryktet ikke kom til å skje. Men life turned out to be great på den andre siden av tunnellen. 

 

Ja, mine to sønner, dere har rett. Mamma er gamla. Jeg har opplevd mer enn enkelte som er mye eldre enn meg, når det kommer til dype plan i psyken, og mentale oppgaver å løse. Sånn sett er jeg erfaringsrik og gammel. 

To klesvasker, hårbleking, bad og TVtitting. Så er jeg fornøyd. Mitt eget selskap er knall. Det tar jeg som et tegn på at jeg er et friskt gufs fra gamledagene. 

 

Jepp. Der sovnet jeg. Rakk akkurat å trykke lagre. “Friskt gufs”? Javel. Well it’s saturday night, og jeg driver og sminker meg som en fjortis. Men fra Trace urban på TV’n boomser låter uten rytmer, som jeg ikke helt er ung nok til æ digge. Så jeg skranter meg ned trappa med hånda på hofta (ikke helt, men nært), og henter en harman/kardon jeg fikk gratis av telia ved abonnementsbytte for et år siden (hadde aldri hatt peiling til å kjøpe, det er jeg for gam… ja du vet: for gammel til), og nok en gang gidder jeg ikke lime på den ene foten som har ramlet av høytaleren ca 5 ganger (too old for that), for å høre på 90’s music!

 

For i kveld skal gamla shake assen på latinoparty, nemlig. Jeg og nabodiva venter på skyssen, klar for action. I kveld venter selskap når jeg kommer hjem. Tenk for en luksus, hva? Jeg trenger ikke å løpe denne gammelskrotten etter menn for å flørte; jeg har allerede fikset full pakke for gamla! 

 

Ha en strålende kveld; kanskje vi sees i Trondheim by?

 

Til puppene mine: “It’s like we’re on the edge right now. I wish that I could say I’m proud, I’m sorry that I let you down!”⬇↙⬇↘⬇↙⬇↘⬇

He too, faktisk!

 

Jeg begynte med min egen private lille #hetoo lenge før #metoo.

En liten titt i arkivet, og jeg fant herlige minner om en av de gangene jeg fikk tatt revenge over at en dirtbag klamret seg fast til rumpa mi som om han holdt på å falle utfor et stup. Bare at han var ikke i nærheten av et stup, men på et discotek.

 

La oss ta en titt på stakkars #hetoo :

 

20.10.2011:

Det var på et Halloweenparty i Stjørdal i helgen at en ung kjekkas fikk gjennomgå, etter han tråkket over streken.

Utestedet var like stappfullt oppe i diskoteket som nede i den store kjelleren ved toalettene. Folk så ut til å samles nede som oppe, og en kvinne gikk seg en tur ned til toalettene for å hjelpe en venninne som hadde blitt syk. 

Der nede i kjelleren gikk hun forbi en høy, kjekk, ung mann som nok var vant til å få gjøre hva han ville med jenter på hans alder.

I det han passerte henne, gliste han frekt og klasket henne på rumpa. Han grep tak i henne på baken, klemte til, og ga henne så et par klapp i farta. Så gikk han videre.

Men han kom seg ikke lenger enn et par meter, før hun nådde igjen ham og tok tak i jumperen hans i brystkassehøyde, mens hun sa høyt: “DU! Du kommer HER! Nå!” Så dro hun ham etter seg bort til veggen ved trappa, der folk strømmet mellom toalettene nede og discoteket oppe. Hun stilte ham til veggs, og nå var han ikke så tøff lenger.

Den irriterte kvinnen satte i gang med å beføle den unge herremannen hurtig og frekt. Hun klypte tak i rumpa hans og klappet hardt, mens hun grep tak i hans edlere deler med den andre hånda, og skviste til, mens hun informerte ham om de mer eller mindre manglende rettighetene hans: “Du klådde på meg, da kan jeg ta på deg! Og ikke drit deg ut nå, for her skal jeg klå!” Så ble han spanket på baken og klemt på framparten.

Et par unge damer kom forbi, og kvinnen, som nå var godt i gang med sin lille hevn, sa til dem: “Sånn gjør vi med menn som tar på rævva våres uten å spørre oss først!” Jentene var enige, og lo og klappet med hendene.

Kvinnen klappet, skviste, klemte og befølte fyren til hun så ham var like fortvilt som hun selv blir hver gang en fremmed dasker henne simpelt på baken hennes. 

Men det skulle ikke ende der, selv om enden hennes nå var hevnet. Kvinnen og den unge wannabe cool dude my ass, møttes på dansegulvet senere. Da satte hun i gang igjen, og klep tak i baller og rumpeballer så alle kunne se. Det virket som om han mistet noe av den høye kjekke statusfasaden han så ut til å tilstrebe. Dessuten stod det ikke i stil til den coole dansen hans at ei dame som var eldre enn ham drev og tok på ham her og der med skvis og tak. Ikke videre behagelig. 

Hvem denne damen var? Me, ofcourse. Jeg har da litt selvrespekt, og trøndermeg er som Brøndbo: Glad i rumpa mi! 

Hva skjedde med gjensidig respekt i form av trivelig roting og gjensidig klining og tasking? Toppers med rumpebeføling altså, men bare hvis du er sikker på at den andre parten VIL det. Merk: Vil det! Da er det både sexy og sjarmerende. Men vi damer er ikke en gjenstand objektivisert dit hen at det er bare å beføle oss som man behager. 

Husk det, neste gang du får lyst til å behandle meg som et brainless objekt: Jeg, og mange med meg, kommer til å ydmyke deg tilbake til du lærer å behandle damer med samme respekt som du behandler menn. Mange av oss har nemlig en plan klar i slike situasjoner, og iverksetter aksjon lærepenge dønn. 

Og vær ikke sikker. Neste gang kan det være en annen plan. Kan det være at DJ’en stopper all musikk, peker på deg og sier: “DU befølte nettopp en dame og DET er ulovlig, KOM deg ut!”

Kan det være, at du da vil føle at grensene dine er bittelitt tråkket over?

Du ber et frossent hjerte tilgi og elske igjen.

 

Har du noen gang lagt deg i et badekar og latt tårene trille? Satt på Bruce med “Tougher than the rest”, og bare ligget der og latt tårene fylle badekaret litt mer?

 

Gamle tårer fra frosne kanaler som tiner opp og trenger seg ut. 

 

Min sjelevenn. 

 

Jeg skulle så gjerne ha tilgitt deg. Tenk så fint vi kunne hatt det da. Men alt du gjorde, som du ikke burde, som jeg liksom aldri fikk vite om du mente å gjøre, eller ikke. Alt det lagret jeg, før jeg glemte det, og så gikk jeg videre i livet mitt. Det var en del greier jeg måtte fikse.

 

En gang i tiden hadde vi det så bra, vi to. Så raste alt sammen og vi gikk i forskjellige retninger. Siden det var jeg som falt så det sang, begynte jeg under bunnen. Jeg måtte bygge Rom, og det føltes som jeg hadde bare en dag på meg. Du begynte fra en høy hest, og mye gikk til hodet på deg.

 

Du såret meg sånn. Og jeg fant meg i alt for mye. 

 

Fortell meg. Hvordan tilgir man, som “Angel” med The Kelly family? Hvordan tilgir man det utilgivelige?

 

For nå er du her igjen, etter alle disse frosne årene, og tiner opp gamle tårer med roser og fine ord.

 

Men hjelp meg. For jeg mistet troen på kjærligheten for lenge siden. Og jeg trenger ikke roser, men svar. Jeg trenger en venn i deg. En å prate med. 

 

Du sier det er noe du sliter med, en diagnose som ville forklart mye. Du forsvinner i en annen verden av 1000 tanker akkurat når jeg trenger å prate ut om en vanskelig fortid. 

 

Du skjulte henne i et halvt år og serverte meg løgner. Heldigvis var det ikke utroskap. Men da vi fant sammen igjen, ble hun til en løgn. 

Gang på gang behandlet du meg som om du var min verste fiende. Så brast det, og jeg fikk erfare at tårene dine langt fra hadde frosset til is. 

 

Hvorfor alle løgnene? Hvorfor alle svikene? Hvorfor lot du meg stå alene i alle stormene? Hvorfor sparket du meg da jeg lå nede? Jeg har så mange spørsmål, og jeg skulle så gjerne elsket deg igjen, men jeg klarer ikke å skape tilgivelse alene, fordi det var så heftige svik du ga meg i stedet for roser før i tiden. Hvis du virkelig har endret kurs, hvorfor ser jeg deg ikke i farvannet mitt når bare kontakten med deg gir meg minner fra fortiden som jeg ikke egentlig vil tenke på?

 

En klok gammel dame sa til meg: “Han elsker deg ikke, Helene. For min kjære ville aldri behandlet meg sånn.” Det såret ikke engang, for jeg hadde mistet troen på kjærligheten.

 

Jeg begynte å legge lås på slikt. Kjærlighet liksom. Hvilket klissete tullball var det?

 

Og nå står du her face to face og sier at du elsker meg. Men rosene dine kan ikke fortelle meg det som ord kunne gjort. Sorry. Jeg blir glad for blomster, men når de erstatter den gode støtten og den varme praten med alle svarene jeg behøver for å tilgi deg, da er det jo best for meg å ikke se deg, slik at jeg slipper å bli mint på den vonde fortiden. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte. For siden det aldri ble deg og meg, bestemte jeg meg for at det beste er å bo alene resten av livet. 

 

Ingen kan elske som oss. Ingen kan prate som oss. Så lenge det er overfladisk pjatt. Men ingen kan krangle som oss, eller hate så inderlig som oss. Hvor er du, hvis du elsker meg så inderlig, når flashbacks fra traumatiske tider gjør jernkvinnen i meg til en forvirret liten Tingeling? Hvor er du hen, når du har tint mine tårer og de triller rundt i minnene om en brukken fortid? 

 

Hvor pokker er du når jeg trenger deg? Når du forsvinner i en selvmedlidende verden der alt handler om deg? Jeg godtar at jeg ikke kan endre deg. Jeg godtar det.

 

Man skulle så gjerne tilgitt og glemt, sant. Men hvordan skal jeg greie det helt alene mener du? Det er så mange flere frosne, glemte tårer her inne i meg. Jeg er så lei meg et sted langt her inne, for alt det som du ikke burde gjort. Men som du gjorde.

Jeg greier ikke å tine alle tårene ned til en vakker kjærlighetsoase alene. Hvis du ikke tar imot meg, er det som å skru på kranen min midt i ørkenen. 

 

Enten må du være en venn, eller la meg slippe alle påminnelsene. Enten må du slutte å være så opptatt av å være perfekt i fasaden din, eller bare la meg være i fred. Det var så mange ganger i den fortiden at vi prøvde å være kjærester, og jeg var den skjulte dama di, siden jeg ikke var bra nok for familien din. Du hadde nemlig ikke framstilt meg særlig bra for dem de gangene du ble sint, sjalu og mistenksom. Det tok fra meg min verdighet at du ikke engang kunne skrive på sosiale medier at jeg var dama di. Derfor løp jeg min vei. Jeg skapte meg en hverdag og jobbet med meg selv. Begynte på medisiner, startet å skrive, ble avholds, trente, spiste riktig, og ble frisk. Nå er det din tur til å jobbe med deg selv, men bare hvis du vil. Alle som kjenner meg stoler på meg, og jeg har aldri gitt deg grunn til noe annet. Du kan ikke komme inn i livet mitt og sende meg mistenksomme signaler igjen. Det krasjer med den jeg er.

 

Og her er jeg nå. Jeg kommer ikke tilbake til hengemyra. Hvis du er villig til å gjøre noen med fortiden din, og slutte å være sånn ei (sorry) selvmedlidende pingle når jeg trenger en mandig tøffing, så kunne vi kanskje, bare kansje, laget oss en ny oase. 

Men du får ikke tine opp gamle, frosne tårer hvis du bare har tenkt å la dem renne ned i sluken. Du får ta imot dem som en mann, eller holde deg mest mulig unna. Har du såret noen, må du gjøre det godt igjen, og plaster helbreder ikke kulehull. Den gode praten og den varme støtten er verdt alle rosene, diamantene og romantiske middagene i hele verden. 

 

Jeg håper ingenting. All tro på kliss er mistet. Men hvem vet? Mirakel har skjedd før. En eller annen tulling har gått seg på en ekte og sann oase i Sahara før oss. 

 

Du sa du savnet meg og at du ville ringe meg i kveld. Nå kan du ringe, og vit at hjertelige ord er verdifulle som drikkevannet i den vakre oasen. Hva skal man med en vakker oase uten livreddende drikkevann?

 

Bare ikke la det være en hallis-oase  😉

Lørdag skjer det!

 

En venninne spurte meg her om dagen hvorfor jeg ikke deler mer fra selve hverdagen her på Lykketoppen. Jeg svarte som sant er, at jeg tror ikke det er interessant for leserene å lese om. Vi bloggere er ikke akkurat superstars. Da sa hun at hun gjerne ville lese, for alle de timene vi ikke får tid til å snakke sammen. Så for henne: here we go!

 

Jeg har barnefri, og overlappingen gikk som smurt. Pappa Tore hentet lille Even her oppe og vi skulle dra på shopping sammen. De ventet på meg mens jeg sminket meg. Damned, hvorfor ikke bare være ready to go? Jo, fordi jeg sovnet på sofaen mens Even så tegnefilm. Why? Fordi jeg spiste godterier, sånn skikkelig, med sukker -ikke lavkarbo, på sengekanten i går. Der lå jeg og hev innpå, mens jeg tenkte: “EN gang i måneden, Helene! En gang!” Jeg er ikke vant til sukker lenger, og kroppen straffer meg i dag.

 

Vi dro til City Lade i Trondheim. Hvorfor? Fordi buksene mine faller av meg etter et år på lavkarbo, og Even og Mathias fortjente seg noen nye klær. Etter å ha ledd meg i hjel over at noen stjal bagen min med alle gjenbruksposene mine oppi, fra handlevogna mi (litt av et kupp 😂), trippet jeg hit og dit på senteret og handlet så smart en alenemamma bare kan. Det endte med en stressa Tore i nakken min oppe på barneavdelingen på H&M: viii måååå draaa nååå!

Og så dro vi for å hente Mathias.

 

I løpet av dagen har jeg sørget for å skaffe meg hårbeking, ansiktsmaske, god gammel svart caps, and some new jeans som ikke faller av faktisk! Fordi jeg skal på LATINOPARTY LØRDAG, iiiha! For noen timer siden var jeg over til nabodiva Dianelys med bursdagsgave, og i morgen er det bare å forberede hud og hår for å feire bursdagen hennes i Trondheim lørdag. Jeg er litt spent, for da jeg var med samme gjengen i fjor sa hun ene til meg: “For en stor rumpe du har!” Jeg takket og bukket, for ei svær ræv er jo gull verdt i hennes kultur, og hun mente det som et kompliment. Stolt som fy shaket jeg assen som bare rakkarn den kvelden. Og nå er rumpa mi borte! Den er flat! Hun kommer til å bli så skuffet. 

 

Søndag er det bare å peise på videre, for da har mine kjære tantebarn Tuva og Magnus bursdagsfeiring, og tante skal komme og synger en sang og shake danse litt for dem. Eller. De skal heller få gaver.

 

Nå er gulvene vaska (yeah right. Bare sånn overfladisk moppet.), kjøkkenet er shina (shina og shina fru Blomkål.) Og herremåltidet er inntatt (løvbit, wok og soppstuing..), helsekontrollen og TV2hjelper deg har gjort meg litt smartere, Sophie Elise har gjort meg glad (for jeg liker antitabu som at tamponger og forstoppelse nevnes. Dessuten at to homofile går inn på et rom. Jeg liker åpenheten.) ….og mens nyhetene surrer og går, venter jeg på versjonen til han 26åringen til Trine. (Steike som disse politikerene har  …finner ikke ord.)

 

Evine pusa ligger inntil meg og murrer. Hun har fått seg noe deilig, illeluktende, gaffeltrøkka skvip fra en hermetikkboks, og elsker meg himmelhøyt akkurat nå. Hvis noen hadde kommet hit nå hadde hun blitt ekstra svartsjalu i øynene sine. Ja, hun digger meg. Men hun skulle bare visst av det var ei p-pille i det skvipet hun fikk av meg. Humre. Som om jeg hadde likt at noen lurte i meg prevensjon. Men så er nå liksom Evine rypa i strøket her, og det neste kullet må vente. Visste du forresten at i et katteknull, unnskyld; kattekull, kan det være flere forskjellige fedre til de søte små? I forrige kull var det hele 3 fedre hva angår hu rypa her. Og enkelte henger seg opp i Anna Rasmussen?

 

Så sånn er det. Her ligger rypa og bippeline i sofaen og digger hverandre. Ha en aldeles strålende god natt 😻😉