Hvordan kunne jeg være så tettpakka i topplokket? Hva tenkte jeg med? Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske at jeg på den tiden hadde evnen til å tenke sjæl, og ikke bare gjorde slik alle andre gjorde. For “alle” delte bilder av barna sine. Det formilder ikke det faktum at jeg også gjorde det. 

Jeg sitter her og tar en kanelbollesprekk i lavkarbobobla mi. Deilig, you have no idea. Og de er ikke engang hjemmebakte. Oppe på loftet ligger to aldeles nydelige små gutter og sover. Han minste hadde et slags show off ved leggetid, fordi HAN skulle “lese” Donald Duck. Det var bare det at 8åringen ville at mamma skulle lese. Jeg fikk som vanlig viljen min. Jeg er en konsekvent og relativt bestemt mamma. Det er meg og tante Sofie kan man si. 

Men på ET område bestemmer ikke jeg. Man kan trygt si at jeg trodde jeg bestemte på dette området, i mine mer uvitende platinablonde dager. Jeg trodde det var ok å vise fram de herlige ungene mine her på bloggen. Helt til Mathias begynte å uttrykke sterk misnøye hver gang jeg ville knipse bilder. Jeg satte meg ned og pratet med ham, og da kom det fram at han er like sjenert som jeg var da jeg var lita pie. Vi snakket om hvordan han ikke ville at noen skulle se bildene av ham. Ubehaget i øynene til ungen din; det tar du på alvor. Et lite barn skal ikke måtte gå rundt med en nervøs klump i magen av frykt for at verden kan se mer av ham enn nødvendig. Mer enn han selv hadde kontroll over. 

Det er over et år siden nå.

Den kvelden ble jeg liggende og tenke. Hvilken rett hadde jeg som mor til å eksponere mine to skatter for resten av verden? Og hvordan kunne jeg gjøre det godt igjen at det allerede hadde skjedd? Jo. Jeg kunne respektere privatlivet til begge mine sønner, dønn fra da av. Siden har det vært skjerpings.

Og du kjære leser, aner ikke hvor innmari lyst jeg har til å vise fram gutta mine. De er såååå fine! Såå søte! Og de nye brillene til eldstemann er sååå tøffe. Men jeg kan ikke. Kan ikke prioritere å tenke bare på oss voksne, og våre behov for å dele og se på vakre barn. Barna mine er ikke utstillingsdukker, og et av dem hater å bli tatt bilder av. Dessuten vil jeg ikke at hvem som helst skal kunne kjenne igjen barna mine hvorsomhelst. Jeg må beskytte dem. 

Det viste seg altså at jeg er mamma til en gutt som hater å bli knipset bilder av.

Men han liker det bedre nå som han vet at de bildene har HAN kontroll over. Det er mer morsomt å bli fotografert når det er hemmeligheten våres. Resten av verden skal ikke vurdere bildene. Akkurat det betyr så mye for ham. 

Han trodde ikke han smilte fint nok. Ja, det var så mye han trodde og tenkte rundt bilder av seg på internett, at jeg mener det ikke er slike ting et barn skal bekymre seg for. Så han slapp. Jeg lovte ham at han aldri mer skulle måtte bekymre seg for dette.

Jeg ser andre bloggere deler bilder av barna sine fortsatt, og jeg tenker at vi alle er forskjellige. Jeg vil være forsiktig med å dømme. Jeg vet bare at jeg gjør det riktige her hjemme hos oss, i å la barna være sjefen over kroppen sin, utseendet sitt og hvem de vil skal se dem ute i den store vide verden. Det handler om respekt, og føles riktig for barna mine og meg. Det handler også om å moderere utseendefokuset. De skal være lekende barn, og de skal slippe å posere for mamma’s blogg.

Så hvordan er det for deg som leser å se bilder her inne på forbipolene, der ungene mine er beskyttet bak blur eller med ryggen til? Hva tenker du er de viktigste argumentene for å beskytte barn på denne måten?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Aller først må jeg virkelig advare deg. Før du leser videre: Akkurat nå er jeg ikke akkurat noe skrivegeni. Rett og slett av det hjerneforenklende faktum at jeg inntar hostesaften Cosylan for tiden. Den gjør meg så sløv og treg at jeg blir superdårlig til å skrive. Men da er du altså herved advart.

Han bada ikke i går. Var ikke i barnehagen heller. Og hva gjorde han? Bortsett fra å bli disneyfisert foran TV’n? Jeg prøvde å ligge og pese på gulvet sammen med verdens søteste 3yearold. Bilen min kunne fly og greier. Med hes stemme kjørte og flydde jeg et par biler hit og dit, men jeg skjønte ikke helt hva det var vi lekte. No way. Så 3åringen fant fram tegnesakene. Jeg skjønte ikke stort da heller. Det endte med at jeg fikk kjeft mens han pekte strengt på A4arket: “Mammah!!! Tæjne øyan te jyne mæk viiin!” 

Da skjønte jeg det. Jeg skulle bare tegne en bil med øyne på. En slags Lynet mc queen. Selv skulle han ikke tegne noe. For en mamma.

Så var det middag. Med influensaen hengende over oss enda, skulle jeg shine litt på det kjøkkenet, og surre sammen noe sarium. Det ble stekte frossengrønnsaker, Gud forby, stekt wok og fiskekaker. Med dressing og Bernaisesaus på svenskflaske. Vi spiste foran TV’n. Omg. For en mamma.

Smulene etter frokostblandingen minsten spiste til kvelds, lå pent strødd under stuebordet, og alt i hele stua skrek “rydd meg! Vask meg! Kast halvparten av meg!” Altså hvis jeg hadde besøk akkurat da, ville de kun sett smulene under bordet. Men jeg ser alt som skulle blitt ryddet, vasket og kastes. Men så lenge jeg er preget av influensa får jeg ikke gjort særlig med det. Det er terrible å se på.

For en mamma! Tenkte jeg flere ganger i går. Særlig da minsten satt i timesvis foran TV’n. Eller da jeg prata i 2 timer på telefonen med kusina mi etter middagen. 

Men før det snakket jeg med ei venninne som minnet meg på hvor digg slike dager er for barna. At 3åringen faktisk ikke lider noen nød av å være hjemme fra barnehagen og få spise is til tegnefilm. Bade dagen etter. Nei, det er ikke krise at han koser seg litt. 

I dag var en ny slik “for en mamma”- dag. Bare at nå begynner vi å kvikne til littegrann. Så jeg lagde lasagne og ryddet litt, for i dag skulle vi få slektsbesøk av min herlige kusine Hilde Marie og hennes sønn på 2 år. Vi spiste og skravlet, selv om vi pratet i 2 timer over telefonen i går også. Hilde Marie og jeg har alltid noen å jabbe om. Vi avsluttet dagen med å la barna få bade litt, og så kjørte de hjem til Levanger, mens Even sovna raskt i mammasenga. 

For en mamma jeg er. For en mamma Hilde Marie er. For noen awesome mamas vi alle er! Selv om vi innimellom har noen originale løsninger, som rare middager, rockesocker, iskald kaffe fra i går, hardkokt egg mot lavt blodsukker-humør, gaffeteip til nødløsning og kjøkkenpapir til tørrmopp. Vi er god damned super duper alle sammen, akkurat som vi er. 

Go loud and proud i influensasesongen, mamas, dere er bra nok som dere ER!

Sannheten om hvordan jeg har hatt det i det siste, er godt skjult. Jeg legger som regel slike perler dypt nede i havbunnen når det stormer, og den siste tiden har ikke vært noe unntak. Kun et knippe venner har visst hvordan jeg egentlig har hatt det. Nå har jeg tatt valget om å snu skuta mi. Jeg vil tilbake til vekjente farvann. Å gråte som en foss er ikke min stil. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Lettet eller deppa. Deppa eller lettet. Eller lettet over å gi slipp på deppa. Den forbanna surleppa.

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke bare skriver navn på de det gjelder dersom det jeg skriver om handler om noen andre. Men dette er ikke en blogg der jeg henger ut andre. Hverker relasjon, alder eller kjønn nevnes av meg; for det er jo ikke riktig. Jeg er ingen bitter person, og selv om det har skjedd at enkelte ikke er særlig cool mot meg, har jeg hverken interesse av å framstille meg selv som et offer eller å ta hevn ved å henge ut enkelte.

Uansett. Jeg kan bli forbanna. Og lei meg. Og oppgitt. Det gjør noe med hue ditt når du den ene dagen blir behandlet med avsky, den neste som ei prinsesse, så kommer dagen da vedkommende er i angst og sorg; og mener du er den eneste som kan hjelpe. Etter det kommer den likegyldige, foraktfylte dagen. Så, dagen etter har det snudd igjen, og du får kjærlighet pakket inn i vennligsinnet papir. Men dagen derpå kan du høre hatet mellom ordene. I virkeligheten er du vant til en tilværelse der ingen hater deg. Det finnes hverken krangel eller drama i ditt liv.  Å henge med i svingene er dessuten umulig.

Derfor blir du så fortvilt når et menneske plutselig viser seg å ha innført hat i livet ditt. Det ser ut til å ha blitt smulget inn i prinsessevogna. Og du er ikke en prinsesse engang, men en god damned freak! Forvirret er bare første bokstav.

Jeg brukte å ta godt vare på meg selv. Spradet nedover bakkene her mens jeg lyttet til god musikk, og følte meg ekstatisk glad. Brukte å være så snill med meg selv.

Så en dag befant jeg meg i en tilstand der ekstase var forvandlet til klump i halsen, og jeg har glemt meg selv i mange uker. Plutselig kan jeg se meg tilbake på et par måneder med sinne, tristhet og fortvilelse. Det er ikke en bipolar nedtur, men naturlige reaksjoner. Uansett er det definitivt alarmerende på tide å ta vare på sitt bipolare hue, når jeg kjenner fortvilelsen har gått for langt.

Jeg kan ikke endre andre’s tankegang, og er kun ansvarlig for min egen lykke. Jeg er ikke den som gråter særlig mye, for jeg bruker å ha det helt fint. Men i det siste har jeg stått i gjørmehull som har presset meg til det ytterste, helt til tårene har piplet fram og fortvilelsen har tatt kvelertak. Du er rimelig utmattet av sårende ord, når tårene presser seg fram og du ikke kan stanse dem. Det har vært noen tøffe utfordringer, og jeg har grått meg selv i søvn noen kvelder. Smilene gjennom tårene har handlet om at jeg tross alt vet hva som skal til for at livet skal bli bra igjen. Det finnes håp i positive erfaringer som har funket før. Erkjennelsen: “Jeg kan ikke endre andre, så jeg må stikke min vei!” er det som har holdt meg oppe.

Jeg kan trygt bli mer egoistisk, og gleder meg til å rusle turer med musikk på øret; mens vinter går over til grønne knupper og solskinn. Jeg skal raskt finne tilbake til det gode humøret; er det noe jeg kan så er det jo det.

Noen ganger handler livet om nettopp det å innse at man ikke kan endre andre, og akseptere at de er som de er. Fordi man har makt over seg selv, kan man løpe fra alle andre i tilgivelsens ånd.

En må skape plass til SEG i sitt liv. Ikke bruke seg opp på andre mennesker.

Heldigvis har jeg lært meg at jeg kan velge å trekke meg. Bryte kontakt. Det var verre før, da jeg ikke kjente mine egne grenser. En annen ting jeg har lært, er det å ikke se på andre som stakkar. Alle vil innerst inne være en tøffing. Det burde nærmest være en fornærmelse å si “stakkar”. La dem være tøffinger, ikke de ofrene de tror de vil være. Da kan du med bedre samvittighet forlate et psykologisk spill der manipulasjonen går ut på å prøve å pelle på din samvittighet og empati. La dem være de tøffingene som tross alt ikke bryr seg om deg når du selv har det vanskelig. Slike som kan sitte og glo uberørt på at du bryter sammen i tårer, men som forventer alt av deg i sin egen ensomme angst. Nei, du kan ikke gi bort alt du har, som en stor krane i ørkenen. Du får bare sandstormer tilbake, og hva har du da å gå på?

Nå gleder jeg meg til å gå våren i møte med et stort glis og føtter som nesten ikke greier å la være å danse. Jeg kjenner at jeg har vært for snill denne vinteren.. Bare ikke med meg selv. Derfor skal jeg heretter prioritere meg selv på høyt nivå, og bare kjøre på. The strong one er den som tar best vare på seg selv, og som renser lufta for forurensing. 

Dessuten; vennene mine har rett: Jeg har levd som ei nonne i et kloster den siste tiden, og det er på tide å slutte med det tullet og komme meg i gang med noe rampete sprell! På tide å nyte friheten, ikke sant. Et menneske kommer til å forsøke å få meg til å føle det som at det jeg gjør bare er feil. Men det synker ikke inn lenger. Jeg bryr meg ikke om slikt skuespill mer, og kan ikke henge med på personlighetsforvandlinger fra dag til dag. Det jeg gjør for å være ei lykkelig dame, er riktig, og ingen ingen kan eie meg. Like ever.  

Jeg kan nesten høre huset puste. Stormen har lagt seg, men det faktum at de to gutta mine ikke er hjemme, gjenspeiler seg fra kjeller til loft. Savnet gnager mammahjertet mitt, og jeg bestemmer meg for å lage pannekaker til minsten når han kommer hjem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I morgen skjer det, og jeg greier nesten ikke vente. Lille Even 3 år kommer hjem fra samvær hos faren, og vi skal kosemose oss. 

Straks vi kvikner til fra influensaen som kødder med oss for tiden, skal vi gå turer til lekeplassene omkring her slik vi bruker; trille turer med barnevogna, besøke venner og rusle rundt i butikker. For ja, med Even og Mathias går det faktisk fint an å “vindusshoppe”. Du vet, slike runder i butikken der du bare ser på, men ikke kjøper noe. Minsten legger bare fra seg lekene og sier: “Shøpe seinar kanskje mamma.” Størsten sier “ok”, og så smiler han, vel vitende om at mamma alltid husker hva han ønsker seg når det er på tide med premier, bursdagsgaver og julegaver. Derfor er vindusshoppinga våres viktig i seg sjøl, den.

Det er for min del ingenting som er så gøy som å være mamma. Særlig når man friskner til fra influensa og får lyst til å finne på alt mulig rart bare for å se dem glade og høre dem le. 

Ukene bak oss har vært altfor lazy. Først julekos, så influensa. Det er snart på tide å gjøre mer enn å vindusshoppe, for å si det sånn. Vi må ut og bruke all den fine hvite marshmallowsnøen!

Bare bli frisk først nå, så er vi snart i gang med action her oppe på den nedsnødde toppen. Bare snøen holder seg! Vi må jo lage snødamer, snøaliens, snøstoler med snøbord, lyslykter; ake oss og lage snøengler.

Kanskje du har noen vinterleker å anbefale oss?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kim Kardashian er sikkert smart på mange måter, hun, men senere i dette innlegget kommer jeg tilbake til henne og hennes uttalelser omkring ting hun ikke har peiling på. Det hersker en del vrangforestilninger i samfunnet som vi med diagnosen bipolar må forholde oss til. Noen tror alle vi som har bipolar har humørsvingninger, men de glemmer oss som er riktig medisinert. Jeg har ikke hatt abnormale humørsvingninger på 7 år.

Enkelte tror tilogmed at bipolar er det nye ordet for psykopati. Lengre unna sannheten kunne man ikke kommet. Bipolar er erstatningsordet for gamle manisk depressiv, og betyr blant annet at man er sårbar i følelsene sine. Er et menneske med psykopatiske trekk sårbar og full av følelser? 

2009. Jeg sitter foran ei nonne på Tautra og gråter så tårene triller. Jeg er et åpent sår, og tårene er blod som blør. Årene har gitt meg heavy utfordringer, og nå er jeg på randen. På randen av randen.

Jeg hadde noen måneder før krysset grensen over til psykose (som ikke har noe med psykopati å gjøre) i høygravid tilstand, og vært så gal at jeg måtte være tvangsinnlagt heller enn å kunne nyte en normal barseltid sammen med babyen min. Jeg skrev under på at barnet mitt heller skulle bo hos pappan sin. Så crazy syk som jeg hadde vært, kan man ikke bare late som, eller skape. Kontroll var et fremmedord, jeg hadde vært lost in space.

Nonnen sa: “Men kjære deg lille venn. Det er jo ingen skam at du må gå på medisiner. Jeg har diabetes og må innta medisin resten av livet. Hvis legene mener du må gå på medisin for alltid, så vær glad du bor i Norge. La oss være takknemlige.”

Akkurat da hun sa det smilte jeg gjennom tårer. Bak meg lå nedtur etter nedtur, og en eviglang fight mot pillene psykiatrien hadde pushet på meg. De forsøkte å overbevise meg til å ta medisiner siden 1997, men jeg levde i fornektelse av en diagnose jeg avskydde. 

Da jeg var 17 år og tvangsinnlagt for første gang, nektet jeg nemlig å ta imot medisiner. Det tok meg mang en sorg og en god del svelgte kameler å godta medisinering. Jeg godtok jo ikke engang diagnosen bipolar. En psykiatri som testet ut til sammen hele 28 forskjellige medisiner på ei jente som ikke ville ha piller, gjorde ikke medisinering mer tillitsvekkende. Som om noen i det hele tatt behøvde 28 forskjellige medisiner over 12 år? Den journalen er skrevet ut og godt bevart, og en dag blir nok alle disse faktaene omkring elektrosjokk og feilmedisinering tatt fram i et advokatkontor. 

Men en ting hadde de rett i: jeg har den verste utgaven av bipolar; og må innta stemningsstabiliserende og antipsykotikum for resten av livet mitt. Jeg kom ikke unna min verste frykt: piller. Medisin.

Min prosess til å godta medisinering begynte altså i en samtale med en nonne. Så fortsatte prosessen med en barnefar som prøvde å si: “Nei Helene, du var ikke sløv da du tok lithium. Du er sløv nå som du ikke tar medisin!” Deretter var siste steg et opplysende kurs for bipolare. Utenom det prøvde en coach å hjelpe meg, men de timene bestod av prating som ikke gjorde noe med diagnosen min. Til gjengjeld jobbet jeg på gården til coachen. 

Jeg var langt nede, og ingenting hjalp. 

Nå er jeg sjeleglad for at psykiatrien reddet meg da jeg endelig tok til vett. Medisinen jeg trenger; metallet lithium, kobler de rette ledningene oppe i hoder mitt, og de siste 7 årene har jeg vært frisk. Denne medisinen er den eneste i felleskatalogen som er så naturlig at den kunne blitt solgt på helsekosten, men siden den virker så bra, er den å regne som legemedisin.

Jeg må innta to typer medisiner resten av livet mitt. På grunn av det går alt i mitt liv kun en vei, og det er oppover en bratt sti som heter suksess. Jeg har lagt bort alt som ikke funket, som for eksempel beroligende midler, sovemedisin, alkohol, nikotin, gluten og sukker, og funnet min vei. 

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å akseptere at man må innta medisiner pgr av sinnslidelse. Få kan tenke seg den utfordringen det er å godta det. Men jeg somlet bort så mange år av livet mitt på å stritte imot sannheten, at jeg gjerne tyr til åpenhet for å inspirere andre med bipolar 1. Som jo er noe helt annet enn bipolar 2. Vi med den “verste utgaven” av diagnosen, som min psykiater kalte det, eier ikke de normale grensene ved pol glad og pol trist, så vi glir over til galskapens verden hvis vi ikke er riktig medisinert.

En pasient som er syk av bipolar stritter gjerne imot medisinering, og hvem vet; kanskje er det pgr av manglende åpenhet i samfunnet? Det vi ikke kjenner, kan virke skremmende. Det er kjent at de med visse hjerteproblemer må innta medisiner hver dag, og at diabetikere må få medisiner de også. Hvis ikke blir det livsfarlig. 

Men hvor kjent er det at pasientgruppen med bipolar 1 også må ta medisin hver dag resten av livet? Hvor kjent er det at det blir livsfarlig hvis en med bipolar 1 ikke inntar rett medisin? 

For de med bipolar 1 blir det kritisk i det psykosegrensene krysses, mens for de med bipolar 2 arter det hele seg mer preget av rapid cycling; humørsvingninger. 

Skam. Nedtur. Fortvilelse. Mye følger med den bortgjemte delen av samfunnet. “Er du scizo eller?” sier noen som skjellsord, mens en totalt uvitende Kim Kardashian roper til broren sin under en krangel: “Du er jo helt bipolar! Ingen tvil! Mamma, brodern er bipolar!” Som om hun var en psykiater. Som om det var det verste hun kunne komme på. Med en så stor seerskare globalt, kan Kim Kardashian påvirke svært mange til å tro at bipolar er noe slemt. Noe man kan håne og beskylde andre for å være under en krangel. Svært ukritisk, og helt bak mål, er det av en tvstjerne kjent over hele verden å uttale seg så uvitende om et så sårbart tema.

Bipolar er kreativitet, sensitivitet, intellegens og til tider enormt med energi. Men da må jeg innta riktig medisin. Hver dag må jeg jobbe for å la den bipolare lampen min skinne. Så mange tiltak, men hey; jeg har blitt vant til det nå. Å innta medisiner morgen og kveld er ikke noe jeg kjenner effekt av der og da, men merkes over tid. Aldri en dråpe alkohol. Ikke puttet en sigarett i munnen min på 10 år. Karbohydrater er ikke mine venner, more like fat and greens. Bipolar tar sunnhet til et nytt nivå, i det jeg jogger for å booste hjernen min. Det handler alltid om psyken, aldri om hvordan kroppen min ser ut. 

Noe du, Kim Kardashian, kanskje burde la deg inspirere av?

Verdens undergang rumler rundt i hue mitt, og leddene verker. Hvor ble det av den tøffe vikingdama i meg? She’s long fucking gone. Jeg hulker og vrir meg i senga natta lang, og synes synd i alle ondtene på meg selv. Akkurat i det jeg nesten tar to av barna’s stikkpiller og leker lur, har klokka blitt halv sju, og jeg kan ringe barnefar. Bommer: de er også syke, både 8åringen og Torefar. 3åringen sover ved siden av meg, og der kommer han til å sove lenge etter at storebror og pappa har ankommet huset med paracet til mamma. God save the stikkpills!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi samler oss sammen her på lykketoppen alle 4, og det er ei greie jeg legger merke til; Mathias på åtte har like mye feber som meg, men han sutrer ikke i det hele tatt. Ingen klaging at all. Pjokken tar det som en ekte pjokk, mens muttra vrir seg gjennom dagen på sofaen.

Når jeg en sjelden gang blir febersyk og tror jeg dør innen døgnet er omme, må jeg bare spørre meg selv: “Hva pokker; er jeg hypokonder?”

Sist jeg spøkte med legen min og sa at jeg må være hypokonder siden jeg tåler så dårlig å bli littegrann syk; lo hun og sa: “Hvis du var hypokonder, Helene, hadde jeg nok sett deg oftere her på kontoret enn annenhvert år!”

Men hvem er det som møter opp på legevakta i frykt for å ha skyhøyt blodsukker, men så feiler det henne ingenting? That’s me. Eller Gud forby; hva med den gangen man trodde det var nyresvikt på gang, og så var det bare en forkjølelse?! Jo det var jeg det. Rimelig flau og vel plassert på en benk på legevakta.

Jeg kjenner ingen større pingle enn meg selv når det kommer til litt influensa. Man flu? This lady has the woman flu!

Legen min har altså svaret: jeg er ikke en hypokonder. Jeg er bare ikke vant til å ha feber, og så er jeg litt for glad i livet, så når jeg blir slått ut av sykdom blir jeg like redd som den gangen det plutselig stod om livet, og jeg hadde nyresvikt i en ambulanse i full fart. Det har sin pris å innta den beste medisinen for å holde bipolar 1 i sjakk. Lithium har sine bivirkninger som jeg må passe på. 

Så her ligger vi da. Klare som egg for hverdagen etter ei lat romjul, men vi må nok vente litt til. Jeg prøver å ikke klage for mye, for 8åringen takler jo feberen. Ikke skal jeg daue og ingen ambulanse skal frakte meg til sykehuset:

 …det er bare litt feber, såe… 😜

De vil at du skal videre nå,

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

som om det bare er å reise seg og gå.

Men hvordan kan de forstå,

en vinter så rå,

et savn så trist,

og hjerter i brist?

Du kunne sikkert gitt alt

for litt mindre salt

i såret.

Litt mindre tårer i håret.

Jeg vet du vil tilbake 

til en sommer med stor babymage.

Til sparkende føtter

og gryende røtter.

Et hjerte som slo

før du forstod

At det var for sent

for et liv så nytt og rent.

Du holdt henne nær deg

en altfor kort vei.

3 dager i mammas favn;

en evighet i fortvilt savn.

For du kan aldri glemme henne, min venn

ikke nå, og ikke smått om senn.

En liten baby på bildene sover

Et kort liv er over.

Men i en mammas hjerte

bor sorg, savn, stolthet og smerte.

Du er stolt mamma til to unger

men bare ei puster med lunger.

Ei blåser liv i himmelens sommer

og venter på er gjensyn som kommer 💖

Jeg vet om en gullgruve. Og en verdifull diamantgruve. Et sted der en kan puste fritt og bare være seg selv. Blant levende lys i ei stue, i en kinosal, på en øde strand oppi skauen eller i en pulserende kafé. Gullgruven heter vennskap, diamantgruven kalles minner, og skattekartet ligger trygt bevart i alle takknemlige og rause hjerter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I kveld har jeg hatt besøk av Mona. For to dager siden var det Siri og Fredrik som var her. Tore er her også. 

Siri og jeg stakk av til loftet for å legge tarot, og i kveld var det Tore som inntok loftet, slik at Mona og jeg fikk ha en egen jentekveld i stua. Slik vi damer gjerne setter pris på; å få skravle i fred og ro. 

En venn som forstår hva du bærer på. Som selv har opplevd ditt indre landskap, men på sin måte. Gode råd. Høy latter. Hviskende hemmeligheter som forblir der inne i det velkjente landskapet. 

Jeg legger meg lykkelig på puta i kveld. Så lykkelig. For denne mammaen til to gullgutter skal kanskje gå en tur med Ankie snart, og ta en kaffe med Janne. En lattermild prat med Tore. En tur til Lakhsmi og Mona i Oslo. Ringe Liz snart kanskje? Solfrid kommer kanskje nedover snart? 

Så lykkelig. Fordi Laila ble med ut på byen i romjula. Fordi Christina og jeg spiste julelunsj, og Helene og jeg hadde skravlestund i stua mi her om dagen, mens Grete og jeg tok en telefonprat en annen dag.

Fordi i morgen drar Tore, barna og jeg på middag til Siri, Fredrik og Benedicte. 

Denne skattegruva er den fineste og mest glitrende gruva en kan tenke seg. Den heter venner, og er ingen selvfølge. For å beholde slike fantastiske mennesker i livet sitt, må man være ærlig, ydmyk, empatisk og naturlig. Være seg selv. Være der.

Og jeg vil alltid være der for deg. Du er amazing, min venn. Helt utrolig, at etter alle disse årene kan vi fortsatt finne tilbake til latter, tårer og verdifulle ord. Takk for stunden.

“You’ll never be alone, I’ll be with you from dusk till dawn!”