Sannheten om hvordan jeg har hatt det i det siste, er godt skjult. Jeg legger som regel slike perler dypt nede i havbunnen når det stormer, og den siste tiden har ikke vært noe unntak. Kun et knippe venner har visst hvordan jeg egentlig har hatt det. Nå har jeg tatt valget om å snu skuta mi. Jeg vil tilbake til vekjente farvann. Å gråte som en foss er ikke min stil. 

Lettet eller deppa. Deppa eller lettet. Eller lettet over å gi slipp på deppa. Den forbanna surleppa.

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke bare skriver navn på de det gjelder dersom det jeg skriver om handler om noen andre. Men dette er ikke en blogg der jeg henger ut andre. Hverker relasjon, alder eller kjønn nevnes av meg; for det er jo ikke riktig. Jeg er ingen bitter person, og selv om det har skjedd at enkelte ikke er særlig cool mot meg, har jeg hverken interesse av å framstille meg selv som et offer eller å ta hevn ved å henge ut enkelte.

Uansett. Jeg kan bli forbanna. Og lei meg. Og oppgitt. Det gjør noe med hue ditt når du den ene dagen blir behandlet med avsky, den neste som ei prinsesse, så kommer dagen da vedkommende er i angst og sorg; og mener du er den eneste som kan hjelpe. Etter det kommer den likegyldige, foraktfylte dagen. Så, dagen etter har det snudd igjen, og du får kjærlighet pakket inn i vennligsinnet papir. Men dagen derpå kan du høre hatet mellom ordene. I virkeligheten er du vant til en tilværelse der ingen hater deg. Det finnes hverken krangel eller drama i ditt liv.  Å henge med i svingene er dessuten umulig.

Derfor blir du så fortvilt når et menneske plutselig viser seg å ha innført hat i livet ditt. Det ser ut til å ha blitt smulget inn i prinsessevogna. Og du er ikke en prinsesse engang, men en god damned freak! Forvirret er bare første bokstav.

Jeg brukte å ta godt vare på meg selv. Spradet nedover bakkene her mens jeg lyttet til god musikk, og følte meg ekstatisk glad. Brukte å være så snill med meg selv.

Så en dag befant jeg meg i en tilstand der ekstase var forvandlet til klump i halsen, og jeg har glemt meg selv i mange uker. Plutselig kan jeg se meg tilbake på et par måneder med sinne, tristhet og fortvilelse. Det er ikke en bipolar nedtur, men naturlige reaksjoner. Uansett er det definitivt alarmerende på tide å ta vare på sitt bipolare hue, når jeg kjenner fortvilelsen har gått for langt.

Jeg kan ikke endre andre’s tankegang, og er kun ansvarlig for min egen lykke. Jeg er ikke den som gråter særlig mye, for jeg bruker å ha det helt fint. Men i det siste har jeg stått i gjørmehull som har presset meg til det ytterste, helt til tårene har piplet fram og fortvilelsen har tatt kvelertak. Du er rimelig utmattet av sårende ord, når tårene presser seg fram og du ikke kan stanse dem. Det har vært noen tøffe utfordringer, og jeg har grått meg selv i søvn noen kvelder. Smilene gjennom tårene har handlet om at jeg tross alt vet hva som skal til for at livet skal bli bra igjen. Det finnes håp i positive erfaringer som har funket før. Erkjennelsen: “Jeg kan ikke endre andre, så jeg må stikke min vei!” er det som har holdt meg oppe.

Jeg kan trygt bli mer egoistisk, og gleder meg til å rusle turer med musikk på øret; mens vinter går over til grønne knupper og solskinn. Jeg skal raskt finne tilbake til det gode humøret; er det noe jeg kan så er det jo det.

Noen ganger handler livet om nettopp det å innse at man ikke kan endre andre, og akseptere at de er som de er. Fordi man har makt over seg selv, kan man løpe fra alle andre i tilgivelsens ånd.

En må skape plass til SEG i sitt liv. Ikke bruke seg opp på andre mennesker.

Heldigvis har jeg lært meg at jeg kan velge å trekke meg. Bryte kontakt. Det var verre før, da jeg ikke kjente mine egne grenser. En annen ting jeg har lært, er det å ikke se på andre som stakkar. Alle vil innerst inne være en tøffing. Det burde nærmest være en fornærmelse å si “stakkar”. La dem være tøffinger, ikke de ofrene de tror de vil være. Da kan du med bedre samvittighet forlate et psykologisk spill der manipulasjonen går ut på å prøve å pelle på din samvittighet og empati. La dem være de tøffingene som tross alt ikke bryr seg om deg når du selv har det vanskelig. Slike som kan sitte og glo uberørt på at du bryter sammen i tårer, men som forventer alt av deg i sin egen ensomme angst. Nei, du kan ikke gi bort alt du har, som en stor krane i ørkenen. Du får bare sandstormer tilbake, og hva har du da å gå på?

Nå gleder jeg meg til å gå våren i møte med et stort glis og føtter som nesten ikke greier å la være å danse. Jeg kjenner at jeg har vært for snill denne vinteren.. Bare ikke med meg selv. Derfor skal jeg heretter prioritere meg selv på høyt nivå, og bare kjøre på. The strong one er den som tar best vare på seg selv, og som renser lufta for forurensing. 

Dessuten; vennene mine har rett: Jeg har levd som ei nonne i et kloster den siste tiden, og det er på tide å slutte med det tullet og komme meg i gang med noe rampete sprell! På tide å nyte friheten, ikke sant. Et menneske kommer til å forsøke å få meg til å føle det som at det jeg gjør bare er feil. Men det synker ikke inn lenger. Jeg bryr meg ikke om slikt skuespill mer, og kan ikke henge med på personlighetsforvandlinger fra dag til dag. Det jeg gjør for å være ei lykkelig dame, er riktig, og ingen ingen kan eie meg. Like ever.