Til deg som stjal den innholdsrike bagen min på H&M i dag!

 

Hey yo, du, din lille bastard; som jeg ler av deg nå! 

 

Du som stjal den millitærmønstrede bagen min som lå i handlevogna mi da jeg var inne på Hennes & Mauritz (1.etg City Lade) i dag: håper du koser deg med det fantastiske kuppet av et varp du har røvet til deg nå! 

 

Håper du klappet i hendene da du åpnet bagen og fant…

…yeah, that’s right: masse poser. Bare masse plastikkposer. Ja, og en gammel tøypose som fulgte med et blad jeg kjøpte i riktig gamle dager. Gratulerer, du er en awesome rå og oppegående tyv vil jeg si. 

 

Er det ikke irriterende med sånne miljøvennlige svin som meg, som pakker en hel masse brukte handleposer og presser dem alle oppi en gammel og slitt millitærmønstret bag, for så å putte hele greia oppi handlevogna si?

 

Er det ikke provoserende at jeg ikke hadde rukket å handle noe enda, slik at alt du fant da jeg snudde meg i noen sekunder, var en slik herlig goodiebag med masse poser oppi? 

 

Jeg synes jeg ser deg for meg i det du drar opp ica-posen, for så å finne rema 1000-posen. Eller den grønne med blomster på; god damned, som sagt: det var ikke en plastpose en gang, men er handlenett med en eller annen logo på som jeg har glemt. You rock bastard / bitch bigtime (= yrbbb!)

 

Vet du hva? Kua har vært kalv, og jeg husker tider back in the 90’s da noen av oss ungdommene syntes vi var tøffe hvis vi nasket i butikkene. Vi stjal aldri av folk, og det var ikke en lang periode. Men en naiv periode. Det var da jeg lærte å kjenne ei bitch ved navn karma. Det var som om livet ga meg uflaks tilbake, i flere år. Stjeler du noe, om det så bare er et papirark, vil karma at du betaler en høyere pris tilbake. Karma is a bitch, and you better behave.

 

Så jeg føler nesten litt med deg. Nå har du liksom stjålet en rufsete bag (la du merke til de lurvete, ødelagte lommene på innsiden? Hoho, bra jeg endelig kvittet meg med DEN, si!)

En bag med ca 5 forskjellige poser oppi. Og hva vil livet at du betaler tilbake? Noen år av livet ditt? Hjemmet ditt? Kjæresten din? Kommer du til å miste veska di? 

 

Var det verdt det? Jeg var fortsatt ganske ung da jeg fant ut at det definitivt ikke var verdt å leke gangsta bitch med en bitchere bitch named Karma. Hun var bare tusen ganger more bitchy. So I payed my does, og livet gir meg en god latter og komiske ting å skrive om, som at du stjeler noen handleposer av meg.

 

Men akkurat en god latter tror jeg ikke du fikk da du åpnet varpet ditt i dag 😉 Kanskje det var DET du måtte betale tilbake; humøret ditt 😂

 

Lik gjerne bloggens facebookside for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

Vis dem baken

 

 

Er det ikke deilig, når noen behandler deg verre enn dritten på bakken (for så å forvente at du tilber dem etterpå), at du kan vende dem ryggen og be dem kysse baken din heller enn at de står der og tripper …unnskyld; sipper; er det ikke deilig?

 

Er det ikke godt, at her i landet har vi kvinner den friheten, at vi selv velger hvem vi omgås? 

 

Kjenner du hvor fantastisk godt det er med fred og ro. Å si “Nei takk, jeg kjøper ikke drama, manipulering og energitappende pølsevev!” Og så låse døren din?

 

Det gjør ingenting om dem er sure på deg. For høyt henger de, og sure er de; men du kan alltids bare flekke baken og løpe din vei, mens du roper: “Bare vær sur du, det finnes plenty søte og blide her nede!”

 

Det gjør ingenting om de er sinte på deg uten å ha noen grunn til det. Du behøver ikke å bruke tid på å forklare dem at du faktisk ikke har gjort dem noe galt. De burde vite det. Du er fri. Du kan fly med vindene og nyte livet ditt. 

 

Og du kan låse den døra di. La dem bare sutre der ute, sure høyt der oppe, for du kan late som om de ikke eksisterer.

 

Det handler om egenverd. Det handler om peace and love. Det å få fjernet alle uromomenter og puste dypt og fritt. Det å bli behandlet allright fordi du fortjener det. Dette med å tillate deg selv å bli forbanna hvis noen er slemme mot deg. Å se dem inn i øynene når de kommer krypende tilbake, og si at det ikke var greit. Vil de være i ditt liv, må de gjøre det godt igjen. Må de behandle deg fint. Men enkelte vil ikke ta ansvar for sine egne handlinger, så da er det bare å snu baken til og ignorer. 

 

Livet er godt når du har det godt inni deg.

 

Fordi du er verdifull. Fordi hvert sekund teller ned tiden du har igjen her på jorden. Fordi du skal fylle den tiden med det som du bestemmer. Fordi du skal ha det godt, fredelig og behagelig. Fordi livet er for kort til å krangle og surre bort tiden.

 

3åring fikk kjøkken i hverdagsgave

 

Velkommen til Even’s miniatyrkjøkken, strategisk plassert på mitt kjøkken. (Skroll for flere bilder av minikjøkkenet) Denne lille lukekroken i huset’s kjøkken er egentlig reservert for vanlig kjøkkenbord og stoler, men det har jeg jo på stua. Hva er vel vakrere enn et bitte lite miniatyrkjøkken som en del av mitt kjøkken?

 

Vi voksne får mange verdifulle gaver av barna våre. Det handler for min del om å gi noe tilbake. I dag var vi på vei til å ordne oss for at Even skulle i barnehagen. Men han gjentok: “Nei mamma, æ vil bare vær sammen med dæ.” Da jeg ringte barnehagen mente de han er så sosial og aktiv når han er i barnehagen, at de kan godt skjønne han blir sliten og vil trekke seg tilbake i mammastua for en dag. Jeg hadde noen avtaler i dag, men de gikk det fint an å utsette. Even strålte som ei sol da han fikk vite at det ble hjemmedag. 

 

Han fikk spise frokost til tegnefilm, og storkoste seg. Etter en stund kom han krypende opp i armkroken min og begynte å stryke på armene mine, mens han sa: “Æ e vennen din, mamma. Du e kul. Du e fin, mamma. Æ ælske dæ!”

Tenk for en gave det er for meg å få høre noe så fantastisk fint av sønnen min? Jeg ble så veldig glad, og han fikk selvfølgelig et svar som stod i stil, og masse kos på det lille bløte kinnet sitt. Gogutten. 

 

Det trenger ikke å koste penger å gjøre en liten gutt glad. Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne gjøre for den lille sjarmisen kosklumpen i dag. Hvordan kunne jeg gi ham like mye glede som han ga til meg? Miniatyrkjøkken på kjøkkenet var en god idé; og vi hadde alt vi trengte. Ministoler i kjelleren, minikomfyr i stua og minibord oppe på Even sitt rom. Enkelt. 

 

Jeg satte i gang, og da jeg var ferdig et par minutter etter, hadde jeg aldri sett kjøkkenet mitt så fint. Med Even sitt lille søte hippe kjøkken i kroken, ble det rett og slett smashing. Og Even flyttet inn i kroken sin rightaway. Nå sitter han der og spiser lasagne fra i går, og bare nyter å ha sitt eget lille kjøkken. Snart kommer nabogutten på besøk, og da kan de jo spise kveldsmat på Evenkjøkkenet. Men den største delen av gaven er nok at jeg setter meg med sammen med Even og perler på brett. Å velge å bare være sammen med, betyr så mye for en liten kropp.

 

Hva er vel kulere enn å være forelder? You tell me. Å være barnslig og lage miniatyrkjøkken er jo rett og slett GØY! Vi gleder oss til å vise det fram til venner og slekt som kommer på besøk.

 

Kraftig mann ble mobbet på treningssenter; det fikk Grete (21) til å se rødt

 

“Han sto ved et av apperatene, hadde pause mellom settene når de veltrente, høye gutta kom bort og skulle bruke samme apperat. Heldigvis hadde jeg glemt øreproppene mine og var like I nærheten.” Forteller Grete. 21åringen, som på grunn av frykt for hevn ønsker å være pseudonym, ble sjokkert over det hun så hørte.

 

“Jeg hørte de le og tulle. Han ene av dem sa da høyt: “Hvorfor er du her?” Han kraftige gutten svarte ikke. Han så litt sjokkert ut. Så sa en av de andre “bare dra hjem og spis potetgull du og gi oss plass til å trene”. Da så jeg rødt!”

Grere slapp vannflaska I gulvet og gikk rett bort mellom dem. -“Jeg så han i midten inn i øynene, noe som ikke er så lett når jeg er rundt 158-160 høy. Jeg sa rett ut ” hva gir deg retten til dette apperatet mer enn han?! Hva gjør deg til et bedre menneske siden han bare kan dra hjem? Han er fantastisk tøff som tar grep og gjør noe med helsa si. Noe dere burde støtte istedenfor å rakke ned på. Han er rett og slett modig som tørr å komme hit. Det gjorde ikke jeg når jeg var 100kg!”

Grete fortsetter:

-“De frekke mannfolka hadde stirra på rumpa mi en stund. Jeg fortsatte talen min: “Så enten sier du noe fint ellers holder du den stygge kjeften din og går herifra!”

 

Mobbegjengen begynte å le litt seg i mellom, så da la hun til: “Sa jeg noe som var morsomt?!” og ga dem sin “deathstear”. De sluttet å smile og gikk sin vei!

Grete snudde seg og sa til gutten at han gjorde en fantastisk jobb, og at han måtte love henne å ikke slutte å komme på trening! Han var helt rød i ansiktet da han sa “tusen takk”, før han fortsatte å trene.

 

Hun er 21 år gammel og jobber på bensinstasjon. Jeg er imponert over hennes evne til å bry seg som medmenneske, og spør Grete hva det var som fikk henne til å reagere.

-“Jeg har vokst opp med mobbing, har aldri brydd meg noe særlig når det har vært rettet mot meg, men om noen mobbet de jeg kjente og var glad i, da sa jeg ifra. Så det er ene grunnen til at jeg reagerte, den andre er det at jeg vet hvordan han har det. Jeg pleide å veie over 100 kg selv og er nå nede i rundt 70. Og jeg vet hvor vanskelig det er å både komme i gang og det og faktisk fortsette med det. Hadde dette vært utenfor senteret hadde jeg dytta de vekk eventuelt slått. Ikke at jeg er en voldelig person, men jeg tåler virkelig ikke mennesker som tror de er så mye bedre enn andre!”

 

I et innlegg på facebook spør Grete :

HVA ER GALT MED MENNESKER?!?! jeg var på trening i stad og hadde glemt øreproppene mine, så hørte på radioen som sto på der inne.. Også hører jeg plutselig en si “hva gjør DU her?” og de to andre kompisene nikket enig og slang på en kommentar “bare dra hjem! “.. Så jeg kikker jo bort og ser at de står å prater til en gutt som er ganske kraftig og som har tårer i øynene. Jeg tente jo på alle plugga og gikk bort og dreit dem skikkelig ut, så de gikk. Pratet endel med denne gutten som sier at sånt som det skjer nesten alltid når han er der.

Er det sånn vi mennesker har blitt?! Jeg blir faktisk veldig glad når jeg ser noen som er veldig kraftig gir alt på trening! For det syns ofte at denne personen tar grep i sitt liv! De har da like mye rett til å være der som alle de som ser trente ut?  Kjenner jeg rett og slett blir kvalm av slik oppførsel! Hva syns dere? 

Var litt morro å se hvor redde tre godt trente mannfolk på over 180, ble for ei lita rødtopp på 160😅

 

Hva synes du? Er det ok å oppføre seg som oppblåste blåser inne på et treningssenter når man ser noen som tar tak i helsen sin? Og hvordan hadde du reagert i Grete’s situasjon?

 

Lik gjerne bloggens facebooksiden for oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Bloggere som kopierer andre bloggere

 

Hey du. Jeg ser deg. Og det er helt tydelig at du ser meg. Men du. Du behøver ikke sette et avtrykk på nettet hver bidige gang du ser meg. I samme spor som meg, for pokker!

 

Å være blogger handler for det meste om å skrive for min del. Det var aldri viktig med høye lesertall, men om å gjøre å få tilfredsstilt mitt skrivebehov. Jeg har sett bloggere påstå at man lyver hvis man sier man ikke er ute etter lesertall. Vel, jeg lyver ikke; selve grunnen til at jeg starter denne bloggen 10.juni 2015 var at ingen kom til å lese en blogg fra lille Stjørdal, så jeg fikk ha mitt lille arkiv i fred. Genialt. Trodde jeg. Lesere har det vært viktig å få på avisreportasjene jeg har skrevet. Bloggen er et arkiv og et redskap i forhold til senere å enklere forfatte bøker om min fortid.

 

I det siste har er par av mine blogglesere lagt merke til at en annen blogger fra en annen kant av landet kaster ut innlegg som handler om de samme temaene som jeg har skrevet om bare timer tidligere. Bortsett fra at det alltid er vinklet i motsatt mening av det jeg skriver om. 

 

Jeg må si jeg fikk meg en god latter da jeg ble gjort oppmerksom på et innlegg som nærmest kritiserer mitt innlegg der jeg oppfordrer til forandring. 

Dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1516038975_hemmeligheten_bak_positive_endringer.html  

Den andre bloggeren fulgte opp ved å oppfordre folk til å være som de er, og bare forandre seg når de avgjør det selv.

 

1: Ingen hjerne er laget slik at noen kan bestemme over den. Alltid må personen selv ta siste beslutning før avgjørelsen takes. Ingen kan krype inn øret ditt, vri på noen minispaker, og avgjøre at du skal endre deg. Alle er ansvarlige for sitt eget valg. Alle er herre over sitt eget hue, og er noen andre i styringen, da har man tillatt det i en siste beslutning selv.

 

2. Alle forandrer seg hele tiden. Vi fødes, åpner øynene, lærer å innta føde, begynner å krype, prøver å gå, lærer å løpe, lærer å leke, begynner på skole og forandrer oss litt hver dag utfra hva vi lærer. Altså, det skulle tatt seg ut dersom vi ikke forandrer oss til en hver tid som menneske. Baby. Barn. Ungdom. Voksen. Eldre. Man er aldri likens som man var 10 år tidligere, men forandrer seg kontinuerlig. Snart skal håret mitt bli grått, og jeg skal få rynker; jeg kommer til å være i endring til den dagen jeg dør. 

 

3. Da jeg var overvektig, var jeg utsatt for livsfarlige sykdommer som søvnapné og diabetes. Jeg kunne ikke bare si til søvnapnélegen: Nesj, jeg godtar meg selv som jeg er jeg, med alle fedmesykdommene som følger med! 

 

Altså, jo. Jeg hadde et valg, og et av dem var å sette meg ned og godta meg selv som jeg var. Men jeg valgte å heller endre meg, og bli frisk. Det var ikke så vanskelig, og det handlet aldri om noen slankekur; men en livstilsendring. Jeg kunne valgt å leve farlig, men i stedet valgte jeg bort sukker, stivelse og gluten.

 

Hvis jeg ikke hadde valgt denne endringen, ville jeg blitt tvunget til å møte andre forandringer i livet mitt. Alvorlige tilstander i form av diabetes og søvnapné ville etter hvert preget tilværelsen min, så hvorfor skulle jeg godtatt meg selv som overvektig? Dette handler jo ikke om utseendet mitt, men helsa mi! 

 

Når jeg skriver innlegg om å skjerme barna mine i henhold til ansvaret jeg har som mamma, her på bloggen, dukker det opp innlegg hos den andre bloggeren som handler om det samme, bare i motsatt forstand; at barna slett ikke skal skjermes. Det finnes en blogger der ute som må kverulere på det, samme hva jeg skriver om. Jeg har aldri møtt vedkommende, likevel bruker dette mennesket bloggen sin til å ta opp til debatt hvert eneste innlegg jeg poster.

 

Derfor kommer jeg heretter til å svare her inne, da jeg er lei, ala fed up, av å bli pirket på og etterliknet, på denne måten. Vedkommende kan jaggu tenke ut sine egne temaer å blogge om. Jeg har lenge oversett denne “over-inspirasjonen”, men nå blir det altså andre boller framover. Lavkarboboller, rett og slett. 

 

Dere andre bloggere: får dere spørsmål fra leserene deres i hytt og pine? Som f eks om hvilken musikk dere liker, og om hverdagen deres ellers, som om dere skulle være noen superstars med fans over hele landet? Hvis dere får slike spørsmål, og dere lager innlegg med svar; kan dere vennligst legge ved disse spørsmålene som leserene har sendt dere? Sendt dere hvor, forresten? På chat på fb, melding eller kommentarfelt? For man kan jo ikke bare sende en blogger en melding på bloggen, foruten per kommentar. 

 

Jeg har aldri mottatt et eneste spørsmål, samme hvor høye lesertall jeg har hatt. I find it hard to belive at enkelte bloggere påstår at det nærmest ryr inn med spørsmål. Man skulle nesten tro de hadde funnet opp spørsmålene selv. For så interessante “superstars” er vi vel ikke? Kremt. 

 

Det var dagens utblåsning, så får jeg håpe jeg slipper å puste inn stanken av oppgulp etter mine egne innlegg framover. More like fresh og original blogging! Takk til alle dere originale og oppfinnsomme bloggere der ute som leverer interessant og friskt stuff hver dag 😙

Trøndere; nå skjer det!

 

 

Legg merke til denne dama, Trøndere! Nå inntar gründerChristina Stjørdal by med sine fantastiske og sunne kaker, middager og snacks. 

 

På caféen Smile i Stjørdal’s gågate kan du nå få kjøpt sukkerfri og glutenfri kaker, snickers og middagsretter rett fra suksessbloggen til Christina http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Har du diabetes? Cøliaki? Eller vil du bare være sunn? Da vet du hvilken kafé du bør velge framover. 

Og du? Psst: det skjer mere sunne greier med byen vår i tiden som kommer. Følg med, følg med, for vi har nemlig landets beste matblogger i byen, og maten hennes er ettertraktet. 

 

Jeg husker da jeg hadde et tøft svangerskap for 4 år siden. Da kom Christina stadig vekk innom med noe som hun hadde bakt. Christina har nemlig alltid likt å bake. Så kom tiden da hun begynte en ny og sunnere livstil. Hun fant opp sine egne sukkerfrie, glutenfrie og stivelsesfrie oppfrifter, og lagret dem inne på meglerfru1. 

 

Et år etter hun endret livsstil, fant legene ut at den yngste sønnen til Christina er avhengig av et enda strengere kosthold enn lavkarbo, for å holde seg frisk. Heldigvis hadde mamma Christina allerede mye kunnskaper om ketose og karbs. 

 

Vi må lære oss å respektere at det svært ofte ligger alvorlige sykdommer bak et valg om sukkerfri og glutenfri livsstil. At det slettes ikke handler om å godta oss selv som vi er rent utseendemessig. Det handler ikke om hvordan vi ser ut! Fedme er farlig, og det dreier seg om alvorlige sykdommer. 

 

Men vi skal kunne kose oss, ikke sant? Har du prøvd suksessterten til Christina? Shokoladekaka? Eller Gulrotkaka? Well ah well, let me tell you: disse kakene er BEDRE enn sukkervariantene!  

 

Så hvis du kan leve på kaker, digge middager, kanelsnurrer, og samtidig være frisk; hvorfor ikke velge en sunn livsstil?

 

Velkommen til Smile kafé, gågata i Stjørdal, her du kan kose deg med god samvittighet.

 

Jeg holder dere oppdatert om de neste stedene du kan få kjøpt Christina’s mesterverk.  

 

Ps: Dette er ikke et sponset innlegg, men min egen personlige interesse for god helse. 

 

Rasisme går ikke bare en vei

 

 

Et brennende vondt tema for tiden er rasisme. Donald Trump har kommet med upassende utsagn om “Shitholes”, der han påstår at han ønsker innvandrere fra land som Norge. Dermed er debatten i gang, og de aller færreste støtter Trump. Selv støtter jeg ingen former for rasisme, siden jeg selv har blitt utsatt for grov rasisme. Noe jeg fortsatt opplever daglig. Å være den eneste hvithudede i nabolaget er faktisk veldig upopulært. Det er bare såvidt man hilser på den rare blonde alenemammaen.

 

Her er hvorfor jeg skulle ønske rasisme ikke fantes i noen som helst former; min historie:
 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: “Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE??!!!” Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

Jeg kan ikke krangle med ham. Jeg har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem.

 

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Sommeren før, da jeg satt og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemammaen. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. En dame alene med vilje, fy skam! Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

 

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen selv sparket ballen mot hagen min. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: “Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?”  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

 

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Jeg glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

 

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket vennlig at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: “Hvorfor du snakke til meg??” Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Skjelvende ringte jeg politiet , som måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Bare fordi jeg er lys i huden min og blond i håret mitt. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: “Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge…” 

-“Hva sa du nå?” spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse hår på. 

 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: “Nei assa jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!”

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: “Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg…”

 

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: “Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!”

 

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg “heks” heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

 

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at “det går dårlig” med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det “går dårlig med Norge”? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

 

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

 

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

 

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. “Hekser” blir avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

 

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er oppdratt bedre enn som så.

 

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: “Er det ikke kaldt? Kle på deg.” 

Men hva om jeg spurte tilbake: “Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg.”

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

 

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt, mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår, får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter.

 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nå med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg vet at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

 

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: “Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en vanlig norsk sommerkjole og snakke til dåkk!” 

 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

 

We are one.

 

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der….

….ikke fantes grenser. 

 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

 

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

 

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

 

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

 

Til politikerene: Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying…

 

Til dette innlegget har jeg lånt et utdrag fra Wikipedia, omhandlende definisjonen rasisme.

Første gang publisert på forbipolene 23.07 2016

 

 

Hemmeligheten bak positive endringer

 

Dette er mine tips og råd til deg som synes endringer skal være spennende, og ikke kjedelige!

 

2018 er godt i gang, og kanskje har du bestemt deg for at du skal bli en bedre utgave av deg selv i år?

 

Jeg har aldri hatt et eneste nyttårsforsett. Likevel ble 2017 mitt forvandlingens år. Med trillende tårer gikk jeg inn i det nye året, for jeg var ulykkelig da rakettene lyste opp himmelen de første minuttene av 2017. Men lettet også, for i romjula hadde jeg innsett en ting: Jeg tålte ikke alkohol, og måtte bare innse det; jeg måtte være totalavholds, og kunne ikke engang ta et glass rødvin innimellom. Et år senere har jeg holdt løftet jeg ga meg selv; jeg har ikke drukket så mye som en dråpe alkohol på dette året.

 

 

Hos en søvnapnélege tidlig januar fikk jeg beskjed om at jeg var litt overvektig. Det kom som et sjokk. Skulle JEG virkelig slanke meg? Really? Me? Det var i utgangspunktet ikke aktuelt, men for å ta vare på helsa mi, så måtte jeg visst. Det dreide seg om liv og død. Diabetes eller ikke diabetes. Søvnapné eller trygg søvn. Jeg visste jo innerst inne at jeg var mer utsatt for diabetes enn andre, etter jeg hadde svangerskapsdiabetes. Nå var det på tide å snu før jeg nådde feil unnabakke.

 

Fettet rundt halsen min måtte bort, fordi det stanset pusten min mens jeg sov. Men jeg nektet å gå til innkjøp av en badevekt, for jeg ville ikke preges for mye av denne omvendingen rent psykisk. I henhold til det ansvaret jeg har som blogger, vil jeg heller ikke skrive her hvilke størrelser jeg bruker nå, hvor mye jeg veier eller hvor mye jeg har gått ned. Men jeg kan fortelle at jeg ikke lenger er overvektig, og at jeg ikke har søvnapné eller diabetes. Jeg har spist meg frisk på et år. 

 

Ordet lavkarbo er et forferdelig kjedelig ord, hva? Og det er nettopp derfor jeg ble så positivt overrasket.” Laaavkaaarbooo”  liksom, god damned, kan det høres mer boring, like in english, ut enn det? Men! Ved hjelp av min venninne lavkarbobloggeren Christina Johansen, har jeg spist deilige kaker til frokost, lunsj og kveldsmat gjennom dette året; ja, jeg har aldri spist så spennende mat som lavkarbo. Jeg har spist meg sunn, rett og slett. Sjokoladekake, suksessterte, gulrotkake og kanelsnurrer. Nam! 

Sjekk ut bloggen til Christina her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Christina visste ikke i begynnelsen at jeg stalket bloggen hennes. Ingen visste. Jeg gjorde denne endringen uten å si det til noen i starten. Det var for personlig, og det var først da det begynte å vises på meg etter noen måneder, at jeg tilstod: jeg stod midt i en stor livsstilsendring for evig og alltid. Det var ikke en kur. Ikke en diett. Men en ny livsstil. 

 

Mitt råd til deg som vil endre livsstil er: ikke si det til noen i begynnelsen. Din lille hemmelighet kan du heller gjøre til noe lurt og spennende. Bare vent til kommentarene begynner å komme, men aldri svar negativt. Svar: “Jo takk, I know; det er en bivirkning av min nye livsstil!”

Screw badevekta; du kan veie deg om et halvår hos legen. Kjenn heller etter hva buksene dine prøver å fortelle deg, for når du begynner å zægge, vet du at du må på shopping. Undersøkelser i lavkarbogrupper på facebook viser at du sparer penger på å leve på lavkarbo, jevnt over. Du kan kjøpe nye klær for de pengene. Gjør det for helsa di, og ikke for utseendet.

 

Kreftesløs gikk jeg inn i sommeren. Et eller annet tappet meg for energi, og ved et tilfelle havnet jeg på legevakten fordi jeg nesten ikke greide å røre på meg. Jeg var som lammet. Men prøvene viste at  ingenting feilte meg. Det var nettverket mitt som feilte noe. Grums. Jeg tok etterhvert valget om å kutte kontakten med et par stykk mennesker som bare tilførte livet mitt negativitet og unødig kritikk. Vipps så var energien min tilbake. 

 

Har du tenkt på hvordan ditt nettverk er? Er det friskt og sunt? Vil alle deg bare godt? Kjenner du mennesker som bruker deg som ei søppelbøtte, der søpla er usortert avfall av skitten baksnakking? Vil du egentlig bruke av din verdifulle tid på å lytte til disse ustabile vulkanene? Kjenner du folk som kritiserer deg for hver minste lille ting? Prøv å begrense kontakten en periode, samme hvem relasjonene er, og se hva som skjer med energien din. Da kan du lettere se hele elefanten; etter du har gått et stykke unna. Med den oversikten kan du lettere ta avgjørelsen: er det best å prioritere bort hele relasjonen? Vær egoistisk, og tenk på helsa di.

 

Da høsten kom var jeg full av energi. To tilbud stod for døren, og det var dekt av staten. Tannlegen ville fikse tennene mine etter medisinskader, og helsevesenet ville operere magen min. Det var en nødvendig operasjon siden hud lå mot hud etter keisersnitt, og kunne føre til hudsykdom.

Så utpå høsten både lå jeg i narkose for å få fikset tennene mine, og noen uker etter for å operere magen min.

 

Nå hadde jeg levd avholds i over et halvår, gått betraktelig ned i vekt, kvittet meg med folk som ikke ville meg godt, fått bedre tid til folk som vil meg vel, operert keisersnittarret og fikset tennene. Nå gjenstod ødelagte øyenbryn. Livet har lært meg at man ikke ustraffet piercer seg selv i øynebrynene. Bye bye hårvekst. Jeg fikk microbladet nye øyenbryn hos dyktige Sanja, og ble positivt overrasket. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1511782125_magisk_forvandling_av_yenbryn_semipermanent_makeup.html

 

Jeg vil råde deg til å hoppe ut i endringene. Det er ikke alltid man gleder seg i forkant, og selv gruet jeg meg til begge narkosene. Men nødvendigheten i det hele fikk meg til å gjøre det

 

Hva angår alkohol, vil jeg komme tilbake til det nå. For jeg vet du er nysgjerrig. Har du tenkt på at dette også kan være din egen lille hemmelighet? Saft ser ut som vin, og noen energidrikker og ingefærøl brus ser ut som øl. Hvis du ikke gidder drikkepress, så har du heller ingen meldeplikt omkring hva du drikker. Du behøver ikke å informere folk om du drikker juice eller melk, like lite som de har noe med hva du har i glasset ditt når dere møtes til fest.

Det vil gi deg en egen slags rus å leve uten falsk stimuli. Det å kutte ut all type stimuli uten koffein, vil gjøre noe med kropp og sinn som intet annet kan. Det hersker en naturlig energi og et supert humør ingenting kan måle seg med. Din privatsak. Det er din egen private sak, og du behøver ikke si de til noen. Bare prøv det ut, og fyll saft på flaskene. Allier deg med bartenderen, og be om brus som ligner på pils. Går du i tillegg på lavkarbo, finnes mye sukkerfri drikke, og nei du greier ikke å få i deg nok aspartam til at det skal gjøre noen skade. Da måtte du drikke flere liter i sekundet, kontinuerlig. 

 

Jeg tåler fint å være åpen om at jeg er avholds, offentlig og hele pakka. Men jeg er veldig sterk og selvstendig, og tar lett en diskusjon dersom noen henger seg opp i hva pokker jeg drikker eller ikke drikker. Jeg vet av erfaring at drikkepresset eksisterer, siden jeg har hatt en periode på 2 år tidligere da jeg var alvholds. Nå er det for resten av livet. Jeg har der best sånn.

 

Hvilke endringer skulle ville rocke livet ditt? Er det nikotinen? Jeg var storrøyker og slutta for 10 år siden ved hjelp av boken “Endelig ikke-røyker” av Allen Carr. Fantastisk. Ikke en eneste røyk siden da. Føles like godt enda. En forandring som rocker resten av det fantastiske livet ditt. Selv simpelthen elsker jeg positive forandringer.

 

Er det noe annet du gjerne skulle endret? Gå i dekning og begynn i skjul. Gjør det rent, uten påvirkning fra andre. De har ikke noe med dine privatsaker. Ikke alle ønsker at du skal gjennomføre amazing changes. Dette med å stå igjen på det synkende skipet alene, mens du hopper over i et skip som funker fett, er ensbetydende med misunnelse. Noen vil ha deg med seg på det synkende skipet, og sånn er det menneskesinnet fungerer. 

 

Bestem deg for å være åpen for joyride. Skap dagene dine slik du ønsker at de skal være. Bli stolt av deg selv. Selvtilliten som skal til for å stå oppreist på det velfungerende skipet, og se dem i øynene, kommer tidsnok. Akkurat i begynnelsen skal du sørge for fred og ro, og for at svært få i det hele tatt har merket din forandring i det du starter å gjenomføre den. 

 

Har du testet jogging? Det er ikke så kjedelig som det ser ut til å være. Bare putt noe steike bra musikk inn i ørene, og løp. Jeg trodde jogging var dønn boring, men nå er det noe av det mest morsomme jeg gjør. 

 

Hiv deg med på livet! Gjør hva DU vil, og føkk hva de andre vil at du vil. De har i realiteten mer enn nok med seg og sitt. Kaboom; så har du endret deg rett foran øynene dems. I virkeligheten blir du en inspirasjon, og vipps så har de hoppet over i redningsskøyta, de også.

 

Det handler om livet ditt. Ditt eget liv. Hvordan kan du leve det best og lengst mulig? Hvordan kan du få helsen din til å blomstre?

 

Min neste forandring blir å gjenomføre en kur i løpet av våren. Denne kuren vil helbrede meg fra en alvorlig sykdom som ellers ville stjålet 10-20 år av livet mitt. Bring it on! Heal me! La meg leve dette herlige livet lengst og friskest mulig!

 

Så. Hva er DIN neste kaboom forandring?

Mammaaa!? Hva ER det DER?

 

-“En handlepose på baken, vel..!”

 

Søndagsgrauten putret på ovnen. Alle kantene på hestepuslespillet var på plass, og Even jublet for hver gang han fikk til en brikke. Jeg har aldri sett en unge begeistre seg så innmari mye over et puslespill, som treåringen min. “Den ka der. Eller nei. Den klare ikke. Den ka DER! JAAA!” 

 

Etter vi spiste risengrynsgrøt tok jeg med barna mine back to the 80’s! De pekte og lo da jeg viste dem the asbagstyle, og jeg måtte innse at jeg har glemt å lære dem hvordan de aker på stumpen ved hjelp av en pose. Så da var det bare å komme seg ut i snøen, med pose på rumpen og guts over humpen, mens det putret i stumpen! Jeg ble faktisk verdens mest populære mamma i løpet av timene etter grøtspisingen. Ungene elsket asbagstyle, og naboene Dianelys, Tom og Anthony som går i barnehagen til Even, dro på seg rumpeposer og kom ut de også. Jeg løp inn og hentet kaffe og te, og så var vintertrivselen i boks. 

 

Nå sitter to røde tomater i badekaret og leker videre der. Blushy kinn og nyvasket hår. Gutta er definitivt klart for ny uke 😉

 

Hva med deg? Har du husket å lære barna dine the asbagstyle from childhood long lone? 

 

Her ble det en suksess, og siden vi laget snøtrapp med spade rett ved siden av akebakken, fikk vi aket rumpene våre ekstra mye. Det var bare å løpe opp “trappa” og suse i vei. Anbefales!

 

Hvor uskyldig er cannabis i ung alder?

 

 

 

Du sitter der oppgitt med hodet i hendene. Øynene dine er tomme når du innimellom ser meg i øynene, og det er lett å se at du er en fortvilt ungdom. Du forteller om hvordan alle de andre ungdommene doper seg på fest. At det er helt vanlig. Og akkurat nå vil du bare passe inn. Gang på gang fylles øynene dine med tårer. Det renner over. Å være ung er ikke bare lett.

 

Du forteller at det er dop å få tak i over alt. Stoffet mdma er vanlig på alle fester, og dere røyker hasj før dere drar og spiller basketball. Sånn har det vært i noen år nå. Så kollapset du. Det førte til åpenhet i familien.

 

Jeg brukte å dra på fester med mammaen din på nittitallet. Det var alkohol. Ikke dop. Men hun og jeg gikk forskjellige veier. Jeg tok veien med de høyeste fjellene og de største fallhøydene.

Det er på tide nå, å fortelle deg om de veiene du kan velge å gå eller løpe på. Så nå sitter vi her sammen med deg for å advare, forstå, og holder lyktene oppe over de riktige veiene for deg å gå nå.

Men det er du som er sjefen i ditt liv. Vi kan bare holde gamle slitte lykter opp foran deg. Du må se selv.

 

Jeg forteller, og du lytter.

Bipolar 1 lå latent i mine gener. Noe måtte utløste den sykdommen for at jeg skulle bli preget av den. Hadde jeg bare visst det i min første del av livet.

 

Jeg var 16 år da jeg røyket hasj første gangen. Hasj, som skal være så uskyldig og som mange helst ville ha legalisert. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg røyket hasj det året, før de bar meg over terskelen. Psykiatrisk. Der skulle jeg bo i store deler av min ungdomstid. Jeg skulle feire 18årsdagen min der. Der skulle jeg få elektrosjokk. Jeg skulle stikke av derfra til Stockholm. Så skulle jeg bo litt mer i gjøkeredet da jeg kom tilbake fra Sverige. Bli testet ut piller på. Rettere sagt 28 forskjellige typer medisiner som jeg ikke ville ha.

Jeg flyttet fra kommunal bolig til kommunal bolig.

21 år gammel skulle jeg bli uføretrygdet. Og enda skulle jeg rote bort år, utdannelse og førerkortet, før jeg som 31åring begynte å fatte hva den hasjrøykingen egentlig hadde utløst i 1997. Bipolar 1 var ikke til å kødde med. Jeg ble visst alvorlig insain in the membrain av denne sykdommen. Alvoret begynte sent å synke inn i et bråkete sinn. Jeg hadde blitt syk av å røyke cannabis. Og det tok bare et år fra 1996, så var det gjort.

 

Kjære ungdom, hvis du bare visste alt jeg som 40åring har å deale med den dag i dag fordi jeg røyket hasj noen ganger i 1996 og i 1997.

 

Jeg må ta alle forhåndsregler. Jeg må innta to typer medisiner hver dag resten av mitt liv. Den dosetten er fortsatt vanskelig for meg å se på. Jeg må holde meg borte fra rus, noe jeg gjør med glede. Alkohol spyr jeg av bare ved måteholdent inntak, så jeg er som en dame på 80 år med et eldgammelt forhold til rødvin og hvitvin. Være ytterst forsiktig så jeg ikke blir kvalm. Jeg må sørge for mosjon av helt andre grunner enn kropp og utseende. Jeg må leve med uføretrygd, og håpe på at skrivetalentet mitt vil bringe meg på andre plan enn en hverdag uten noe fast å gjøre. Jeg må affirmere og spise et strengt kosthold fordi diagnosen min krever stabilitet. Som mamma må jeg sørge for å aldri bli syk av bipolar. Jeg må ha opppfølging fra et team i kommunen som er et slags sikkerhetsnett.

 

For jeg kan ikke bare bli deprimert eller manisk. Da krysser jeg farlige grenser over til en paranoid verden som kan ligne på den de får de som inntar syre. Psykose heter det, og de to gangene jeg har hatt det, har alt vært utenfor min kontroll. Derfor må jeg holde i spakene, og ta vare på kontrollen over min egen hverdag, slik jeg har måttet lært meg. Slik det tok meg mange år å lære meg. Dette med å sørge for min egen helse. Kall det gjerne å holde hue over vannet.

 

Kjære ungdom, du har muligheten til å slippe å deale med psykiske lidelser. Tro meg, jeg møtte utrolig mange skjebner inne på psykiatriske avdelinger som hadde blitt psykisk syk av å bare ha prøvd litt dop. Du kan gjøre mange tiltak for å holde deg frisk. Stay away from drugs. Det er så mye skumlere i disse dager, enn det var før. Store deler av hasjen i omløp har blitt syntetisk, med skumle farer som lurer bak hvert gram. Ikke ødelegg livet ditt, kjære verdens unge håp.

 

Vi trenger DEG på den sunne veien. Trenger musikken du skal lage, filmene du skal spille i, alt det crazycoole som du skal finne opp. Du som skal utvikle helsesektoren. Du som skal rule politikken. Du som skal skape arbeidsplasser. Du som skal yte så god service innen dagligvarebutikkene at service får ny betydning. Du som skal ta renhold til et nytt nivå. Du som skal bli verdens snilleste lege. Vi trenger at du ikke ødelegger hjernen din. Vi trenger at du tør å være en original tøffing. Ok? Skjønner du? Stå opp og vær en råtass, nå! Det skal ikke mot til for å ruse deg, men det skal GUTS til for å si NEI!

 

Har du ADHD? Det vil vi gjerne ha litt av. Vi trenger energien din. Kreativiteten din. Vi ønsker å se originaliteten din ute i samfunnet, ditt geni du er.

 

Du gråter. For livet er tøft nå.

Jeg gråter med deg. For jeg husker så altfor godt hvordan det var, det som du forteller om. Fortsett å gråte. Få det ut. Ikke steng det inne. Ikke røyk det bort i varselsignaler. Stopp nå, før det er for sent, og så snur du hele livet om til en sunn livsstil. Tren, spis sunt og skaff deg hvile om natta. Du er verdifull, og vi vil se deg blomstre.

 

Hør på oss. Se på rustningene vi bærer på, og lær av feiltrinnene vi tok. Du behøver ikke gå samme vei, for å forstå at den veien var altfor gal og vanskelig å klatre. Vi vet bedre enn du tror, for kua har vært kalv. Fortsett å snakk med voksne, og fortsett å vær åpen. Vi må snakke sammen, for å stoppe den vonde utviklingen som foregår på dagens fester der mange foreldre skulle vært flue på veggen. På mange måter er de festdeltakerende bare barna enda, for de yngste av dem satt før i tiden og lekte med dukker og lego. Nå er det skumle farer de leker med. 12 år. 13. 14. 15. På den tiden er det så altfor mye som kan skje med et ungt hode uten rustning på.

 

Kjære ungdom. Vil du snakke om det? Vil du høre min historie, og bli inspirert til å tenke annerledes? Vil du ha litt av rustningen min, og benytte deg av erfaringene mine? Jeg ble aldri narkoman, men det at jeg testet ut litt hasj, var nok, og det tok meg resten av livet å deale med det. Jeg forstår det nå, og jeg deler der mer enn gjerne med deg og dine foreldre, hvis dere ønsker å vite litt mer om rusen’s bakgater.

 

Ta kontakt på: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

For når festen er over, er det at den virkelig festen begynner. Den naturlige rusen helt uten dop. Har du testet den?