Dette innlegget ble skrevet sent i går, men siden jeg har blitt så rammelgammel, sovnet jeg mens jeg skrev. Så jeg får gjøre det ferdig nå.
Jeg er en av oldisene i bloggverdenen, og barna mine kallet meg “gamla”. Do rampungene mine kompenserer med å si: “Mamma du e fin, og æ e liten og kul!” Jeg ligger her på sengekanten og er rett og slett gamla på kanten.
Jeg er så glad for at jeg ikke hadde en blogg da jeg var 20 år. Tenker med skrekk og gru på hva i alle dager jeg hadde skrevet som 29åring på den bloggen, tvangsinnlagt på gjøkeredet, i far away psykose. “Snart kommer P3 og henter meg, og tar meg med over grensa til Sverige. Eller til Danmark. Whatever! Get ready for ready mens jeg teller alle tvangstankene mine her på lukket avd (her det skjer!)” Eller “I dag har jeg bare drevet og tilfredsstilt tvangstankene mine. Telt ikke bare litt; alle tingene på rommet måtte gå opp i 3, så jeg rakk aldri det institusjonsmåltidet!”
Jau det skulle virkelig tatt seg langt ut på kanten hvis denne skrulla her hadde blogg litt for tidlig i det rufsete livet sitt. Det hadde ikke blitt en blogg på kanten, men en katasttofeblogg på trynet lang nedenom den kanten.
Jeg er 37 år, og jeg gleder meg til hver eneste rynke. Ja, jeg mener det faktisk. Å bli gamlere er jeg ikke redd for, da livet har lært meg at hver time gir erfaring i ryggsekken. En ryggsekk with me from dusk til dawn For 7 år siden begynte jeg å innta et stabilt, medisinert og friskt liv. Veien dit hadde vært så sjuk og ubeskrivelig, at jeg frykter det ikke finnes ord. Men jeg har prøvd å beskrevet det inne på bloggens kategorier som handler om mine egne historier. Den verden jeg har sett, har bare de som har tatt syre sett. Og jeg har aldri rørt syre. Det sier litt om bipolar 1. Det er en så umenneskelig stor oppgave å løse, at den diagnosen topper selvmordsstatistikken. Jeg har mistet mange venner i selvmord, og jeg skulle ønske verden hadde gjort bedre plass til dem. Hvor jobber kunstnere og musikere? De må bevise alt før de kan skape sin karriere, og mange gir opp lenge før det.
På den andre siden sitter jeg. Her på sengekanten. Lykkelig og tilfreds, og klar for å bli gamlere. I survived, noe enkelte venninner av meg fryktet ikke kom til å skje. Men life turned out to be great på den andre siden av tunnellen.
Ja, mine to sønner, dere har rett. Mamma er gamla. Jeg har opplevd mer enn enkelte som er mye eldre enn meg, når det kommer til dype plan i psyken, og mentale oppgaver å løse. Sånn sett er jeg erfaringsrik og gammel.
To klesvasker, hårbleking, bad og TVtitting. Så er jeg fornøyd. Mitt eget selskap er knall. Det tar jeg som et tegn på at jeg er et friskt gufs fra gamledagene.
Jepp. Der sovnet jeg. Rakk akkurat å trykke lagre. “Friskt gufs”? Javel. Well it’s saturday night, og jeg driver og sminker meg som en fjortis. Men fra Trace urban på TV’n boomser låter uten rytmer, som jeg ikke helt er ung nok til æ digge. Så jeg skranter meg ned trappa med hånda på hofta (ikke helt, men nært), og henter en harman/kardon jeg fikk gratis av telia ved abonnementsbytte for et år siden (hadde aldri hatt peiling til å kjøpe, det er jeg for gam… ja du vet: for gammel til), og nok en gang gidder jeg ikke lime på den ene foten som har ramlet av høytaleren ca 5 ganger (too old for that), for å høre på 90’s music!
For i kveld skal gamla shake assen på latinoparty, nemlig. Jeg og nabodiva venter på skyssen, klar for action. I kveld venter selskap når jeg kommer hjem. Tenk for en luksus, hva? Jeg trenger ikke å løpe denne gammelskrotten etter menn for å flørte; jeg har allerede fikset full pakke for gamla!
Ha en strålende kveld; kanskje vi sees i Trondheim by?
Til puppene mine: “It’s like we’re on the edge right now. I wish that I could say I’m proud, I’m sorry that I let you down!”⬇↙⬇↘⬇↙⬇↘⬇
