Jeg kjenner en gutt i sin beste alder som får høre hver dag at han er “stygg”. At han er “rar”. Når han ser kompisen sin blir mobbet, gjør han alt for å stille opp i den til tider skumle skolegården.
Det er selvfølgelig ikke nøye hvem han er. Jeg får ikke lov til å si hvem han er; rett og slett, da dette er noe han synes er flaut. Som voksent medmenneske er det en del ansvar som følger med. Jeg kan bare støtte han og foreldrene hans som best jeg kan.
Vi trener på å “le tilbake”. Han øver seg på å “klare å overse mobberen”. Vi snakker om hvordan de som mobber andre for enhver pris ønsker å få fokuset over på andre, og kanskje fordi de sliter med noe usynlig. Vi prøver å muntre opp en liten gutt som begynner å tro at han er stygg og rar. Vi prøver å forklare han at utseendet ikke er det viktigste, men at om det var det så er han verdens vakreste lille alv.
Han er snill og tøff som hjelper vennene sine i skolegården, noe som er en egenskap alle barn gjerne skulle hatt. Selv om selvtilliten allerede begynner å skrante når det kommer til utseendet; og vi voksne fortvilt må se på at vi ikke rekker å redde alle tankene hans fra å drukne i selvhat, er han altså mest opptatt av å hjelpe kompisen sin. Jeg får tårer i øynene når han sier til mammaen sin: “Han satt oppå ham og holdt han fast, jeg kunne ikke la ham banke ihjel kompisen min med juling, mamma. Men vi ble reddet av ringeklokka!’
Hvilke forbilder er vi? Hvem POKKER lærer barna våre at det er utseendet som teller? Hvem skal snu denne jålete skuta? Hvorfor lar vi noen barn lide så enormt at de får behov for å gi andre barn juling for å slippe fokus på seg selv? Hvor er vi nå?
Kanskje er det på tide å bringe frivilligheten inn i skolegården. Er det ikke slik at NAV vil ha arbeidsledige i aktivitet? Hva med å utnytte ressursene til å passe på barna våre i landet’s skumle skolegårder, der mange unger går i krigen hver dag?
For den dagen krigen er over, er sporene ikke til å fjerne. Da er det posttraumatiske stresslidelser som preger hverdagen til de som opplevde det som utviklet seg til farlig hat med årene. Da må vi innse at vi sviktet de små uskyldige og livredde hjertene som sårt behøvde tiltak.
En gang i tiden fikk en liten gutt høre hver dag at de andre elevene ville at han burde ta livet sitt. Til slutt orket han ikke mer. Du kan lese om den tapre, nydelige, snille engelen til mamman sin her:
http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html
En annen tapper gutt fra vanskelige tider, overlevde, men som voksen slier han med ettervirkningene:
http://m.forbipolene.blogg.no/1452265971_08012016.html
Stina på bussen går det bedre med nå. Hun har fått seg venninner på den nye skolen, og livet er lettere. Vi har god kontakt med henne og familien. Dere kunne lese om henne i følgende innlegg:
http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html
