Når et lite hjerte slutter å slå, faller en hel verden sammen i grus. Plutselig dundrer nyheten ned som lyn fra klar himmel, for det gjelder en nær venn. Først vil du ikke tro det. Det kan ikke ha skjedd, og det får ikke lov til å ha skjedd. Man vil ikke bare stå å se på, men samme hvor lyst man har til å plukke opp alle bitene og sette dem sammen igjen, må man bare innse at det er umulig. Bitene smuldrer opp foran øynene dine, og forsvinner. Tilbake står vennen din i dyp sorg og savn, og du har et brennende ønske om å filleriste hele verden til alt var som før.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det går ikke an. Det er umulig.

Du håper at tårene dine fjerner noe av smerten hennes.

Men de gjør ikke det.

Ingenting kan fjerne smerten i en mors hjerte, når et av hennes små hjerter ikke banker mer.

Kjære leser. Det som skjer med mine venner, skjer med hjertet mitt. Jeg går dypt inn i vennskap, og blir så inderlig glad i dem. Akkurat nå har jeg en venninne som har det så forferdelig tøft, at ingen ord kan beskrive det. Det hun går gjennom akkurat nå som hun har mistet den lille babyen sin, er det vanskelig for oss andre å forestille oss. Derfor vil jeg ydmykt be deg om noe akkurat nå:

❤❤❤Kan du tenne et lite lys for min venninne, den lille engeljenta, storesøsteren og pappaen? Kan du sende dem noen varme tanker i kveld, og se for deg at vi alle slår ring om dem? Alle er vi her som fjerne slektninger, med røtter i samme klode. Vi evner å ønske sammen. Om du bor i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø; hvor som helst: vær så snill å ønsk sammen med meg at den lille familien som gråter fortvilte tårer akkurat nå, skal få superkreftene de trenger for å greie dette sammen. Noen kaller det bønn. Andre kaller det tankekraft. Kall det hva du vil, bare du tenner et lite lys for Trøndelag’s lille englebaby i kveld❤❤❤

Her har vi tent et lys for henne. Det står i vinduskarmen og skal varme det lille hjertet som slo sine siste slag for bare timer siden på ferden, hennes mamma, hennes søster og hennes pappa.

Hvis vi bærer smerte for dere, kan det lette litt da? Bare litt? I et hav av grusom urettferdighet, kan vi løfte fjellet litt for dere, bare i noen minutter? Jeg gråter tårer som faller ned til bakken, men himmelen er for langt unna til at jeg kan hente henne ned til dere. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Verdens fineste lille familie, akkurat nå er en tekst alt jeg kan gi deg, min kjære, tapre venninne: 

Små fingre og tær i himmelen

Et lite hjerte har sluttet å slå, og veien en mor må gå, kan ingen forstå. 

Kunne jeg vise vei,

kunne jeg hjelpe deg,

ville jeg løftet fjell av skulderen din,

og gi henne liv i kroppen sin.

Det lille hjertet skal aldri kjenne smerte, skal aldri løpe mot deg. Du får aldri gi henne trøst, eller glede deg over en lys røst.

For din lille skatt, hun døde i natt.

Hun skulle aldri få puste,

i en nådeløs kjærlighet som aldri skal ruste.

Hun var snart i havn, nå må du leve med et savn. De små små fingre og tær, har reist med vinden mellom vidder og trær.

Si meg hvordan jeg kan være her, og jeg står stødig ved din side.

Gudene vet hvordan du må lide, 

for små føtter som skulle løpe mot deg snart

dro sin vei, og livet er tøft og hardt.

Hun synger: Mamma jeg har reist, flagget er halvt heist. Men vi møtes igjen en vakker dag, du og jeg i lag. Nå er jeg engelen din, og følger med deg ifra himmelen min.

I dag gråter englene over en mor
For under det største hjertet på jord
Har et lite et sluttet å banke
Ikke en bønn, og ikke en tanke
Kunne vri tiden tilbake
Et lys er tent i en stake

Lille baby

Fly av sted

hvil i fred

Send engler til din mor

Her nede på moder jord.

Hun ventet sånn på deg lille engel

Det var for tidlig å ta farvel.

Min rikdom her i livet er så utrolig, vanvittig enorm. To små gutter har fargelagt min verden, og jeg opplever vennskap som stødig gir den trygghet jeg kjenner for å føle meningen i relasjoner. 

For å komme seg tilbake til et vennskap etter en ørken av tørke, bør man kunne tilgi, og være ydmyk for forandringer. Har tiden vist nedturer og svik, er det kanskje på sin plass å la den samme tiden helbrede gamle sår.

For gode samtaler og latterkramper ruster ikke. 

En gang i tiden var vi unge og naive. Et slags freakete hippiepar som kjente til ordet ansvar gjennom fugler, fisker i akvarium og katter. Fuglene fikk komme ut av burene sine, og kattene sov i servanten på badet og oppe på høye bokhyller. Hvordan vi fikk kattene til å funke sammen med frie fugler er meg totalt glemt, men Tore synes å minnes at den ene katten hadde labben sin rundt vingen til ene fuglen en gang. Og slapp den. På veien hit har vi laget to barn og lært så mye av livet, at vi forlengst vokste fra kjæresterier og naive forestilninger om romantikk. Vi var et par, før vi ble hund og katt, før vi begynte å savne noe. Nemlig vennskapet.

Han savnet venninna si, og jeg savnet kompisen min. Ingen av oss har behov for å imponere noen, men vi trenger samtalene, latterkrampene og en å lage kunstverk sammen med. 

Å ha evnen til å tilgi, kan gi gull og grønne skoger hva angår livskvalitet. Nei, han var ikke alltid like cool mot meg, for han hadde en forestilning om at jeg hadde egenskaper jeg ikke har. Ikke rart det, sint som et lemmen jeg kan bli. Men snill er jeg. Altfor snill; og før var jeg selvutslettende i tillegg. Det var før, long gone. Og snill, det er han også. Verdens snilleste pappa for ungene mine, og verdens cooleste kompis for meg.

Har du en god venn å tilgi? En som trenger en real prat under fire øyne med deg? Vi skal ikke være her til evig tid, så hvorfor ikke ta steget i dag?

Til min venn Tore har jeg en liten gave her. Det er noen bilder fra da vi bodde nedi Fosslia Zoo, da du spikket knivskaft, og jeg la Tarot. Etter hver gang jeg var på treningsstudioet for å trene aerobic, stod du i stuevindusdøra hjemme og så etter meg. Fordi du var vennen min som brydde deg om meg. Og jeg er fortsatt venninna di som bryr meg om deg. I morgen mens barna er på skole og i barnehage, skal vi på shopping i Sverige, for du er den eneste jeg gidder å shoppe med, faktisk. Jeg er et surrehue uten like, så jeg liker å være alene når jeg skal handle. Men du, pappan til gutta mine, er en fryd å shoppe med 😊

Versegod, til deg: 

Ja, tro det eller ei, men sånn er det, og slik ble det.

Etter 11 måneder på lavkarbo så baken min så flat ut som overhodet mulig. Bare se her:

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Så etter en runde på Ikea sammen men kids og kidsdad, var det på tide å sette seg ned med en sukkerfri brus mens de andre spiste is. Da så jeg gjennom bildene, og barnefar og jeg fikk oss en god latter av den flate baken min. Hvor ble den av? Mellom alle knekkebrødene? I mandelmelposen? Jeg bestemte meg for å operere! Action måtte til her, for pokker! Så jeg benyttet meg av appen air brush, og gjorde sånn:

Vips så hadde jeg redigert på meg ei svær bollerumpe. Men… er det så nøye med det?

Nå ser min lavkarbo livsstil ut til å være skinnhellig, hva? Men i virkeligheten hadde vi så lavt blodsukker før foreldremøtet tidligere i dag at vi delte en lys kokesjokolade. Og jeg var med på det hele. Det er en del av en avslappet men sunn smartkarbo lifestyle, men definitivt kommer det ikke til å gi meg den ræva mi tilbake. Big booty is long gone. 

Det er “desverre” ikke aktuelt å bruke tid, krefter og money på å operere den stumpen på ordentlig. Ikke for å disse de som har operert på seg ei stor disserumpe, men jeg dr…r regelrett i hvor flat den rumpa mi er. Ikke at det bryr meg stort, men hva om den er på mote om 10 år? Og har da implantater rukket å bli zæggerumper? Eller skrives det “seggerumper”? Jeg er uansett intet beauty object; å titte på meg er på eget ansvar, yo ya, it aint my eyes. 

Her er vår dag på Ikea (og nei, vi er ikke sponset):

Jeg kunne se hun var like blå som himmelen. At hun ikke var en av oss. Hun var mer gjennomsiktig, og tvert jeg så henne smatt hun bak et tre i gågata. Så tittet hun fram, før hun gjemte seg igjen. Det var visst ikke planen at jeg skulle se henne. Et spøkelse. A ghost. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi stopper der, hva? Hvordan hadde du reagert hvis jeg hadde fortalt deg noe slikt? Hver gang noen forteller meg at de har sett spøkelser, eller jeg ser på Åndenes makt, skjer det noe oppstykket i hodet mitt. Var det halliser? Kunne jeg, sammen med tusen andre mennesker, innbilt 10000 mennesker at vi hadde sett en svær bollebanan med føtter og armer?

Mange behandler temaet gjenferd som at det er hellig fakta. Men hvis det er fakta, hvorfor har jeg da aldri sett et eneste spøkelse i hele mitt liv?

Og så til det som får meg til å klø meg i hue: er det virkelig logisk, og; harmonerer det med alt annet i naturen, at en tidligere menneskekropp skal drive og vandre rundt i et rom i evigheter? Jeg hadde gått på veggen. Men hey, da hadde jeg vel gått tvers gjennom den og falt nedi kjelleren?

Og hva med det faktum at selve utseendet enten er brent til aske og spredd et vakkert sted i naturen, eller ligger nede i ei grav, og enten A: blir spist opp av små dyr, eller B: allerede er spist opp av små dyr.

Hvor er det logiske i at dette utseendet fortsatt finnes, og at det befinner seg på et lite rom der det har vært i århundrer? 

Ja jeg tror på Anna Westrum’s forklaring på telepati. Og ja, jeg tror vi trykker og limer våre energier inn i tiden og at disse kan dukke opp i en annen tidsalder som minner i luften, men jeg tror neppe noen sjel har interesse i å bare eksistere i et rom i flere hundre år. De som prøver å selge meg fenomenet spøkelser, tilbyr meg et usynlig produkt som jeg aldri har sett noe til.

En bollebanan. Har du sett en bollebanan? Hvis jeg, og mine 1000 allierte sier at vi har sett en bollebanan, tror du oss da? For meg er det like sannsynlig at det finnes svære, gangbare bollebananer med veivende armer, som at det finnes spøkelser. Rett og slett fordi jeg selv er blant de som aldri har sett et menneske i luften som ikke lenger lever.

Nede i kjelleren her vi bor, hadde den forrige leieboeren en stor hund stående og ule på det ene soverommet, kan naboer fortelle. Den hadde det visst ikke så bra, den hunden, og på døren er mange lange kloremerker. Jeg liker ikke energien i kjelleren. Og det kunne jeg selvfølgelig skyldt på “spøkelser” for, og så kunne noen kommet hit og “sett” dem for meg mot 500 kr i timen eller noe. Men jeg mener det henger seg fast energier i tiden, og at stemningen er fylt opp av en trist hund’s vonde minner der nede. 

Og spøkelset i gågata? Jeg skal si fra når jeg ser henne, asap 😉

…og kødder du med pappa, kødder du med mamma 😉

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi er the people som har øyne i nakken, gammeldagse, teite ord på tunga, og som ikke skjønner hvorfor du ikke bare kan spise 3 iser på en tirsdag. Vi er folket som kommer fra en ukjent fortid, som ikke fatter at det er mer givende å glo på en skjerm enn å løpe ute på plena med indianerfjær på hodet for å fange sommerfugler. Og dessuten lage pinnedyr. Av kongler. Og pinner. 

Eller hva med å lete etter krabber i ei fjære? Bygge deg ei hytte? Finne et hemmelig sted i skauen og bare være til? Lage deg en Ola-bil? Hva en “Ola-bil” er? Vel, du kan jo google det.

Men det er én ting, lille venn, som du må forstå. Ei lita greie: At vi som kommer fra et rufsete, steinalderskt sted lenge før internettet fanget deg, ikke er neandertalere (google). Vi er ikke dumme amøber heller, men svært oppegående.

Når du kommer luskende for å spørre mamma om noe, og så får du et nei, før du kryper bort til pappa for å spørre om det samme, da er du så søt. 

Men selv om vi er to hjem, betyr ikke det at mamma og pappa ikke snakker sammen. Vi er gode venner, hu mor og han far, vet du. Og det liker du jo ikke helt. Nei, det passer ikke alltid inn i planene dine.

Du klager på pappa til mamma, og så sutrer du om mamma til pappa. “Mamma er for streng, pappa”, “Pappa tar fra meg lekene, mamma!” 

Og vi svarer etter beste evne, the standard: “Gjorde pappa det? Det ville jeg også gjort.” “Ble mamma streng ja, jovisst, husker du sist pappa var streng lille venn?”

Vi er verdens beste team, pappa og jeg, skjønner du. Kødder du med mamma, kødder du med pappa, og kødder du med pappa, kødder du med mamma. 

Vi er fra riktig kloke gamle dager. Come as you are, my little star, but we don’t need no education to smell the teen spirit.

Nei, du får ikke kjærlighet på pinne, vi har ikke det, og du må gjerne spørre fattern. Han er kompisen min, og kommer til å spørre meg om du har spurt muttra di. Nei, jeg har ikke sett smokka di barnehagekid, og det har ikke pappa heller. Ja jeg skjønner godt at pappa ble sinna og tok fra deg nettbrettet ditt, skolegutt, jeg ville gjort det samme hvis jeg var han. 

Manipulasjonene trenger ikke gjennom her i gården. Dere barna møter kun en samstemt, irriterende tone. 

Men det kommer tider da dere vil takke oss for dette pripne foreldresamarbeidet. Dere kommer ikke til å ende opp som ufyselige, manipulative, bortskjemte egoister. Nei, dere kommer heller til å respektere andre, og dere vil lettere skape sunne relasjoner med venner og kollegaer. En gang i tiden kommer dere til å se dere tilbake på en stabil barndom, med mer stabile grenser i teamwork mellom mamma og pappa, enn dere ville opplevd i et hjem der vi bodde sammen. Vi gjør dette for dere, og vi kommer alltid til å samarbeide og snakke sammen.

Hva ufyselige, manipulerende, bortskjemte egoister er? Nei, ikke google det. Tygg litt på det, og så kommer du og setter deg mellom mamma og pappa her. Så tegner vi det. Så forklarer vi deg det på den gode gammeldagse, rolige måten. You know: the leksikon 80’s way.

Vi elsker dere, Even og Mathias, og vi tåler å være upopulære. For vi digger dere også. Og liker dere. Og er glade i dere. Så mye, at vi vil gi dere den aller beste bagasjen dere kan få.

Hilsen 70tallet og 80tallet

På God morgen Norge i dag ble alle bipolare oppmuntret til å slutte med medisinene sine, og heller “holde sykdommen i sjakk ved å trene”. Man kunne altså se og høre en bipolar mann påstå at vi som har diagnosen kan leve uten medisiner, og kun trene. Dette stemmer ikke for de som har den svært alvorlige varianten bipolar 1, og jeg savner kyndig personell som en psykiater eller en psykolog, til stede under sendingen. En som kunne belyst forskning og fakta.

Det er stor forskjell på bipolar 1 og bipolar 2, og svært skremmende at diagnosen blir framstilt som at det bare er å trene bort symptomene. Jeg trener, jeg også, men det vil aldri gjøre meg frisk fra diagnosen i seg selv. De med bipolar 2 kan nok bruke trening alene som medisin, men ikke vi som lever med den mest alvorlige utgaven.

Selv har jeg bipolar 1, hvilket altså er den mest alvorlige utgaven av diagnosen. Vi med 1’er-utgaven har ikke grenser i polene. Dette vil si at hvis vi raser ned i en depresjon, stopper vi ikke på bunnen. Vi faller videre ned i den uvirkelige verdenen; psykose. Hvis vi skyter opp i mani, stanser vi ikke i mani, men når nye høyder i crazy psykose. Grensene er borte, og ingenting annet enn stemningsstabiliserende medisin og antipsykotika fanger oss i virkeligheten, der de fleste andre er.

De med bipolar 2 har grensene inntakt. De stopper ved depresjon og mani. Man kan si at de beholder litt av vettet. 

Jeg mener det er skummelt at media lar en mann med bipolar 2 anbefale trening som behandlig for alle med bipolar. Det skulle virkelig tatt seg ut dersom alenemammaen jeg ikke hadde mer peiling på min egen diagnose enn jeg har, akkurat nå. Hvis jeg hadde erstattet de livsviktige medisinene lithium og seroquell med trening, ville jeg raskt blitt alvorlig psyk, og så sinnsforvirret er det ikke bra at barna mine ser sin mor.

Mannen som ble intervjuet på God morgen Norge i dag kan ikke ha bipolar 1 hvis det funker å bare behandle diagnosen med trening. En treningsøkt vil tvert imot føre meg i så oppgirede høyder, at det er viktig med medisiner for å roe ned lunta med brannslokkende medisiner. 

Hvor farlig er egentlig denne lidelse, som ruver på toppen av selvmordsstatistikken? Hva er det media ikke skjønner, når de lar en mann med bipolar 2 gi råd til alle bipolare på direkten? Hvor er ekspertene til å fraråde medisinkutt på det sterkeste? Hvis jeg hadde sett denne sendingen for 7 år siden, hadde jeg trodd det også gjaldt meg. At jeg kunne kaste pillene mine i do og jogge meg en runde, så var alt bra. Å godta en slik diagnose kan ta år og tiår. For min del måtte jeg bli så syk at jeg trodde Michael Jackson, Kurt Cobain, Marilyn Monroe og Elvis ventet på meg på Østmarka psykiatriske lukket avdeling. Enda tok det et år før jeg godtok diagnosen, og mottok medisiner. 

Så psyk insain som jeg kan bli, stemmer det overhodet ikke at jeg kan holde sykdommen i sjakk med trening, og slutte med medisiner. Varsku her til alle med bipolar 1 som er der jeg var for 7 år siden: hør på behandleren din. Ikke på det som ukritisk siver ut i media innimellom.

November. Snart er det 11 måneder siden jeg tok grep om helsa mi og vred den rundt. Skjulte sykdommer holdt på å vinne over meg, og jeg måtte få beskjed fra en spesialist innen søvnapné at jeg var overvektig og burde slanke meg, før jeg skjønte alvoret. Hver morgen våknet jeg aldeles utslitt, noe som helt klart tydet på at søvnapné kunne være årsaken. En psykiater trodde ikke på at de friskmeldende resultatene fra stoffskifteprøvene var troverdige heller, for de prøvene var fine. Likevel mente denne psykiateren at det kunne se ut til at jeg hadde lavt stoffskifte på høyt nivå, med mine symptomer. Dette hadde jeg heldigvis ikke o følge prøvene, og jeg sender alle som strever med denne sykdommen varme klemmer og oppmuntrende tanker. For de har det ikke lett. I mellomtiden psyker jeg meg opp til å ta nye blodprøver, for det kan fortsatt være store muligheter for at jeg har lavt stoffskifte.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Uansett. Denne kalde januardagen gikk jeg inn i meg selv og tok et par gyldne avgjørelser, uten å dele mine planer med noen. 

Min venninne Christina Johansen står bak den flotte lavkarbo-bloggen meglerfru1 (http://m.meglerfru1.blogg.no/ )

Tilogmed henne sa jeg ikke dette til. At jeg skulle endre livsstil og slanke meg, var rett og slett en litt pinlig greie for meg, da jeg alltid har vært imot slike inngrep i det jeg kalte sunt og bra kostholdt. Som om potetgull og kakao med krem egentlig er så sunt. I stedet brukte jeg bloggen til Christina for å lære meg om mat som var bra for meg, og så fikk hun vite at jeg la om livsstilen for å unngå diabetes, noe som jo også var sant.

Jeg gikk mot sommeren med lettere og lettere steg. Fortsatt var jeg treg om morgenen, men garderoben måtte byttes ut. Klærne hang og slang. Jeg eier ingen badevekt, og selve tallene er irrelevante da de kan skape slankepress blant  både eldre og yngre lesere, men jeg vet jeg har gått ned 10 kg i forbindelse med veiing i forkant av en nylig operasjon. Jeg går på to typer medisiner i forbindelse med bipolar. Disse medisinene gjør det like utfordrende å gå ned i vekt som dersom jeg led av lavt stoffskifte og deretter hadde lav forbrenning. Og kanskje gjør jeg det også, hvem vet? Bare blodprøvene jeg ble rådet av psykiateren å ta på ny vil vise hvorfor jeg enkelte dager fortsatt er utmattet og må sove mens barna er i barnehage og på skole.

Da jeg gikk ut av sommeren og inn i høsten begynte min morgen å lette. Jeg våknet endelig uthvilt, og kan trygt si det hverken er søvnapné inn i bildet nå. Ikke diabetes heller, som jeg er mer utsatt for å få enn andre, etter svangerskapsdiabetes. 

Helse er hva kosthold handler om for meg nå. Jeg forstår endelig sammenhengen mellom sukker, stivelse og dagsform. Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg tok denne reisen med engangsbillett, og at jeg begynte den helt alene. Ingen behøvde å vite hva jeg slet med, for hva kunne de gjøre? Vri temaet over til utseendefokus og forsikre meg om at jeg ikke behøvde å slanke meg? 

Jeg har respekt for de som lever med lavt stoffskifte, diabetes og søvnapné, og synes de er tøffe. For det er virkelig ikke en hverdag jeg ønsker meg. Jeg fortrenger og atter fortrenger at jeg er mer utsatt for lavt stoffskifte pgr av medisinene jeg må gå på. 

Det er livsviktig med riktig kosthold, derfor kommer til å fortsette å spise som jeg gjør, og jeg er overrasket over hvor enkelt det er. Tagatesse og fiberhusk er blant mine nye venner, for ikke å snakke om mandelmel, rømme, ost og frø. Jeg baker egne brød og knekkebrød, og det smaker kjempegodt. Det handler for min del om å bytte ut sukker, gluten og stivelse, og snike inn erstatninger, samt å unne seg noen sprekker. 

Det handler dessuten om å lære noe nytt, bruke det, for så å mestre det. Jeg lager mitt eget godteri, og det er enkelt. Gelegodteri av funlight og gelatinpulver, karamell av fløte, smør og tagatesse og bounty av kokosmelk, revet kokos, tagatesse og sukkerfri sjokolade. (Google lavkarbo foran det du ønsker å lage.)

Lavkarbokaker smaker bedre i mine smaksløker, enn de vanlige kakene proppfulle av karbohydrater. 

Veien videre blir akkurat som veien hit; deilig og spennende kosthold med store helsebringende effekter, og en god porsjon mer peiling på egen helse. Når jeg kan ta styringen over denne helsa mi, da velger jeg å gjøre nettopp det. Jeg er utsatt for fedmesykdommer, og har ikke tenkt å la disse sykdommene bite meg i ræva. Jeg løper foran, og sånn får det bli.

Så du bruker dramatiske ord som du trøkker på tastaturet ditt trygt plassert bak skjermen? Som “seriøst” og fire fem utropstegn!!! Så sinna, å så nettsinna.

Du hater og du provoseres, lettere enn en lemmen foran sperrede veier. Iallefall liker du å framstille det sånn hver gang det er en blogger som sperrer utsikten din på internett. “Oh god damned, this pink click shit”, hva? 

Full av fordommer sprekker du foran det du liker å framstille som veisperringer, gang på gang. Men vet du hva? Du BEHØVER IKKE å klikke deg inn for å lese det du ikke vil lese! Du TRENGER ikke å fokusere på det du ikke vil tiltrekke deg.

Ingen kan bestemme hvem som dummer seg mest ut av sinnataggete rumpetrollete nettskapninger bak det tøffe tastaturet sitt, eller bloggere.

But it sure aint us. Vi bloggere gjør bare jobben vår, innen media, ut fra hvilke interesser som driver oss. Noen er her for å bygge business på en kjendisstatus de fikk fra TVskjermen, og jeg må innrømme at flere av den type bloggere er svært gode på å skrive. Andre er her for å fronte mote, andre matlaging eller interiør. Så har du oss som er her for å klø tilbake på skrivekløa, og felles for oss alle er at vi er like forskjellige som fingeravtrykk. 

Så hvordan kan du frese ut mot oss alle som om vi alle er noen forstyrrede klikkbitende bithes? Og hva er problemet ditt med at vi ønsker lesere? Avisredaksjonene ønsker også lesere, er det også et problem for deg? Kan du ikke bare holde deg helt unna alle blogginnlegg som florerer på nett, på lik linje med at noen leser ukeblader, andre leser aviser, mens some like it dirty? 

Du hyler ut om bloggers gone “clickbites”, mens du står foran de saftige overskriftene til aviser og blader i dagligvaren og sikler. Redaksjoner som tjener penger på deg. Visste du at de fleste bloggere ikke tjener ei krone på bloggen sin? 

Hva med å fokusere på de mediekanalene du faktisk liker? Selv foretrekker jeg Stella foran Allers, men jeg bruker ikke tiden min, hverken på nett eller ellers, på å syte og klage over Allers. Som om alt det negative jeg finner ved Allers er interessant for folk å høre meg klage om? How to say; no way.

Jeg kan ikke garantere deg at du kommer til å like alt jeg skriver på blogg. Livet er ikke svart hvitt, og smaken er jo som kjent delt som baken. Men VG, Dagbladet, Hjemmet, Stella og Allers kan heller ikke love deg at du digger villt alle emnene de havner innom gjennom årenes løp. 

Du trenger ikke å være tøff på nett hver gang du lar en blogger bringe fram lemmenet i deg. Det er ikke nødvendig å fyre seg sånn opp. Vi er en del av media, vi også; take it or leave it. Det er fordommer det kalles, det du sliter med. I mellomtiden er vi bloggere stolte av våre prosjekter. For det er én ting at vi er deg så ukjent at du blir sinna, men vi har andre ting å tenke på enn deg og dine tøffe utbrudd på internett. 

Slik jeg ser det, er det generelt irrelevant at folk som ikke har peiling på blogging, misliker blogging. I would rather dare, than not to be here. Get a grip, live your life; la Allers være Allers, VG være VG og blogg være blogg. Og ellers lykke til med å tiltrekke deg det du ønsker, ikke det du ikke ønsker.

Hvordan i alle dager skal jeg deale med dette… Jeg holdet virkelig på å gå på veggen, og det er rett før jeg gjør det som ikke er så lurt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er snart 6 uker siden operasjon bukplastikk, og jeg har grodd igjen kan man si. Jeg kan begynne å bevege meg raskere, men det holder ikke for mitt overaktive hode. Nå er det 7 uker siden forrige joggetur, og jeg bruker å bruke aerob trening til å roe ned stress og tanker slik at jeg takler hverdagen best mulig. 

Jeg gledet meg til det hadde gått 6 uker etter operasjonen, for da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en real joggetur for å skaffe meg noen endorfiner. Denne uken det, altså. Men da jeg nevnte min smarte plan over telefonen for en sykepleier på dagkirurgisk, var hun ikke helt enig. Så skrinla hun planene mine på minuttet, og ba meg vente med denne joggeplanen min. 

Hvorfor? Fordi det kommer til å tøye og strekke på operasjonsarret. 

Det er nedtur for en desperat bipolar adhd-bombe. Dessuten med en stor dose hmd (Helene Merethe Dalland, name it). Noe av det beste jeg vet er å suse gjennom lufta med en fantastisk låt på ørene. Det er så individuelt tilpasset. Så mange låter å velge mellom. Etter en running hour tenker jeg så mye mer kreativt, og fungerer på en helt annen måte. 

Men jeg får bare smøre meg med mer tålmodighet enn krem på leggene, shave away my running dream, og vente til jeg kan kose meg med freshe joggeturer igjen.

Gjett om jeg skal nyte den første joggeturen min, akkurat DEN planen kan ingen skrinlegge  😊