Velkommen til noen mamarazzibilder av faren til ungene mine. Jeg sutret over en trasig oppvaskmaskin som jeg en gang i tiden kjøpte i Ikea’s billigkrok. Hva skjedde? Joa, barnefar kom og fiksa den. Og ikke nok med det, så fortsetter teksten under bildet.
Han driver og lager middag til oss også. For en god damned superpappa! Her ligger jeg utstrakt på sofaen, mens barna ser barneTV, og middagen blir laget uten at jeg løfter en finger. Bængshot altså, det er sjelden luksus. Alle aleneforeldre vet at dette er fantastisk, ubeskrivelig LUKSUS!
Bængshot m@therf@kker, er du kin på å drikke milkshake eller? Skal du legge opp no sugar free smakstilsetning eller? Vil du kjøre et lite opplegg og få blodsukkerstigning eller? Bængshot m@therf@kker…
Hei hå kjære leser. Og Linda Vidala. Hvordan står det til i dag? Jeg har rukket en god del allerede. Livet som bloggende frilanser med tusen baller i lufta er fargerikt, and I love it. Forresten, Linda: jeg lytter en del til låta di Bængshot, fordi den minner meg om da kua var kalv. Og fordi du er rå på å rappe.
Det har vel nesten aldri skjedd at jeg bare har skrevet et innlegg sånn just to write it. Så det er nettopp det jeg er i gang med her og nå. En update.
Det er bare noen timer til barna mine, barnefar og jeg samles hjemme hos meg på Lykketoppen. Vi aner ikke hva vi skal finne på, men det viktigste er å bare være sammen. I det siste har vi foreldre snakket litt om hvor vanskelig det kan være å tenke på at vi er en familie delt i to som sitter på hver vår kant og grubler. For innimellom grubler vi. Vi tenker på tre ustabile stormakter ved hver sin spake. Vi grubler på atom og vi tenker på at det kan komme en dag at alarmene uler. Vi søker å være i samme rom, oftere enn før. Det er fint å ha to hjem, men vi trenger å vise barna at vi står samlet. At vi kan spise middag sammen og spille yatzy i lag i det mørket faller over ei varm stue. Og skulle det skje noe, samler vi oss og takler det hele sammen.
Dessuten kan jeg godt innrømme at faren til ungene mine er en kompis av meg. Vi drar gjerne på shopping sammen, og vi snakker om det meste.
Anyway. I dag er en sånn dag der et par avtaler har gått i vasken, og jeg har fått noen timer til overs. Helt ok. Jeg trenger å stresse ned iblant.
Lytter til bængshot og thunder, og kjenner at det snart er på tide å ta et par telefoner igjen. Det er sånn det er om dagen; en telefon til Aschehoug, en til TV2, en til Gyldendahl, en samtale med ei jente med en story, tre telefoner for å belyse flere sider av historien, ringe venner, ringe samarbeidspartnere og ringe pappan til barna mine. Pokker som jeg ringer. Jeg er dobbel sånn sett; liker best å ringe, og må mange ganger også sende mail. En plagsom, innpåsliten skribent? Tja. En effektiv en iallefall.
Ps: Bængshot er et banneord. Full av bængshot is more like full av faen.
Noen ganger har livet bratte bakker å by på, og iblant fører slike oppoverbakker til nye høyder. Møt “Ine”, en mamma som har oppnådd en helt spesiell måte å tenke på når det kommer til sin datter.
Av sikkerhetsmessige årsaker må innlegget om Ine skrives anonymisert, og navnet hennes er pseudonymt. Jeg ble kontaktet av en stolt Ine, som her om dagen hadde sendt følgende melding til sitt barn’s fostermor, en kvinne som for flere år siden tok over den daglige omsorgen for hennes datter:
“Hei. Skulle vel egentlig ha takket dere for lenge siden. Vil bare dere skal vite at jeg er utrolig glad for at min datter kom til dere da hun ble flyttet av barnevernet. Stor takk til dere fra meg for jeg vet de hadde det så mye bedre hos dere enn hos oss i den perioden. De slapp å oppleve at jeg ble mishandlet, og mye annet, så stor takk til dere ❤️”
Det tok to dager før fostermoren greide å svare:
“Hei Ine! Dette var en sterk tilbakemelding må jeg si!😀Tusen takk til deg for det!👍
Jeg oppfattet og registrerte veeeldi mye i den tiden, men var veldi opptatt av å ikke si noe/videreføre noe til din datter!
Til tross for mange og store utfordringer dere sto ovenfor fikk dere mye på plass! I ettertid skjønte jeg at det var en periode med nye utfordringer og deretter har dere tatt noen nye valg og det er slik livet er, tenker jeg!
Jeg håper du har det bra nå og kan kose deg med livet og barn og barnebarna nå. Håper du slipper stress og ikke minst mishandling og slike ting.. håper du har et godt og fredelig liv💖
Tuuusen takk for meget fin tilbakemelding😌”
Ine begynte å gråte av glede da hun leste svaret fra sin datter’s fostermor, så hun svarte:
“Har det veldig mye bedre nå ja. Kan ha egne meninger, snakke med andre folk og har kontakt med mine nærmeste også. Må dessverre gå med voldsalarm her i sør, men føler meg egentlig fri sammenlignet med før. Er veldig takknemlig for alt dere gjorde og at dere fremdeles har så god kontakt med datteren min, merker at dere betyr mye for henne ❤️”
Til slutt kom dette svaret fra fostermoren: “Hun ble og er en viktig del av vårt liv og vi setter utrolig stor pris på at hun vil ha oss med i deres liv!
Vi håper inderli at vi kan få være en del av hennes «familie» videre fremover! Jeg er så gla i henne💖
Godt å lese at du har det mye bedre om enn ikke helt uten utfordringer enda, men vi skal håpe og tru at det blir bedre og bedre!😊”
Ine forteller at det tok henne år før hun var klar for å sende denne tilbakemeldingen til sin datter’s fostermor, og at omstendighetene gjorde at hun ikke så alt klart den gangen. Hun opplevde vold, og det var ikke mulig å tørre å bryte ut av det. Datteren måtte få komme til et fredelig hjem mente barnevernet, og slik ble det. Nå bor Ine, datteren og barnebarna trygt i en by i Oslo-området, og Ine kjenner at alle brikkene faller på plass. Det var datteren alt dreide seg om. Vi voksne kan lett glemme akkurat de fokuset der. Nå, flere år senere, er hun rede til å kjenne seg lettet over at datteren ble godt ivaretatt oppi det hele.
Det er som om de vil være din frekke farsken på assbook. Your enemy. Der kan de være så spydige de bare vil, og de kan tømme sin frustrasjon utover deg. Kritisere hver minste lille bevegelse du gjør. Hvert eneste vrikk på den baken din.
Hei vent. Du har jo ingen profil på noen “assbook”. Du har facebook, og der heter det “venneforespørsler”, ikke “fiendeforespørsler”. Så hva er en venn?
Vi kan være uenige, vennene mine og jeg, men vi er ikke slemme mot hverandre. Vi hakker ikke på hverandre, og vi har ikke behov for å dumme hverandre ut.
Vi vet ikke hva framtida bringer. Hvert nåtidsøyeblikk skaper fortid, og det er alt vi har: fortid og nåtid.
Som skribent kan jeg for det meste skrive om det som har hendt, siden ingen vet hva framtida bringer om et sekund eller ti. Jeg kan ikke skrive: “I morgen skjedde følgende…”
Det eneste jeg kan skrive om som gjelder framtida er arrangementer; eller rene visjoner ut fra fantasi. Planer? Ja, men jeg må regne med en risiko for at de går i vasken. Hva annet kan jeg skrive om enn fortid? For i det nåtiden er skrevet og publisert, har den blitt til fortid.
Jeg hadde en fiende på facebook som ofte skulle hakke på meg. Til slutt var det også galt at jeg skrev om fortid. Han tolket mine bestemte meninger som hat, og historikk som oppheng i fortiden. I virkeligheten satt jeg og spilte yatzy med barna mine og pappan dems. Yatzyspillingen er nå fortid. Jeg har ikke oppheng i den fortiden selv om jeg i ettertid nå forteller om den.
Vi bloggere blir ofte kritisert, og nå i det siste har det også oppstått et negativt fokus på de som blokkerer fiender på facebook, et sted der vi skal ha venner.
Selvfølgelig blokkerte jeg denne “vennen” til slutt. Jeg er ikke på facebook for å krangle, ei heller for å bli hakket på for hver minste lille move I do. Folk som gir meg dårlige vibber er rett og slett ikke mennesker som jeg gidder å bruke tid på.
Har facebook blitt et sted der vi skal være bundet fast i hender og føtter, og finne oss i skiten til nett-troll og andre dramaqueens, for så å bli kritisert dersom vi tar grep og blokkerer? Som om vi er noen “feiginger” som ikke “takle at noen er uenige med oss”?
Det kan virke som om tastaturets sureste epler vil sende ut signaler om at man gjør en feil dersom man blokkerer andre brukere av facebook. Er dette for kunne holde på i fred, uforstyrret og med så mye tilgang til andre brukere av sosiale medier?
Den doble hersketeknikken kan i sin mest vridde tolkning virke litt som når tobakksindustrien sender ut globale rykter om at det er uoppnåelig å slutte med nikotin uten å legge på seg og bli agressiv. Nikotin, et avhengighetsdannende stoff som gir den abstines at det kribler sultlignende i magen. Spise akkurat da, eller vente til den ekte sulten kommer? Bli sint, fordi hjernen tror du er sulten?
Omvendt virkning, likt advarslene på produktene som inneholder nikotin. De kommer ikke til å få deg til å slutte, men å utvikle mer angst som du ønsker å roe ned med mer nikotin.
Like omvendt vil de mest hardbarkede nett-trollene gjerne innbille folket at “de som blokkerer på face er feiginger som ikke takler litt diskusjon.”
Jeg er ingen feiging, det har jeg erfart. Jeg har heller ingenting imot at folk mener noe annet enn meg. Men jeg tar ansvar for min egen mentale helse, og slipper ikke inn bitre sure epler i livet mitt, når en glad appelsin er så mye mer trivelig enn grønne epleskrotter.
Fiender på facebook er der kun for å hakke på deg. I sin store usaklighet er det nytteløst å forsøke å deale med den vonde følelsen slike småtroll gir deg, mens de samtidig ellers framstår som fargerike lykketroll, sånn for å forvirre deg ytterligere. Disse vil forsøke å tillegge deg egenskaper du ikke har. Meninger du aldri har hatt vil de prøve å prakke på deg, og det er faktisk ingen grunn til å bruke energi på dem. Og når du endelig tar grep og blokkerer dem for å slippe kloaklutslippene deres, vil de sutre om at du “ikke tålte at de var uenig med deg.”
Blokkering av andre brukere er der for en årsak. Det er ikke meningen at du skal motta søppel der, da din facebookprofil ikke er en søppelplass. Det heter venner, ikke fiender, og du trenger ikke å finne deg i det. Det betyr ikke at du aldri tåler at andre er uenige med deg, men du liker kanskje å diskutere ansikt til ansikt? Kanskje er du tøffere enn dem, og ønsker øyenkontakt, kroppsspråksbevissthet og klarhet over tonefall i stemmene når du diskuterer?
Kanskje kan det hende, at du blir trist av å bli hengt ut i offentlige medier, av folk som kaller seg “venner”, men oppfører seg som fiender? Blokkering er din egen sikkerhetsmur, så om du vil så kan du faktisk det: Fjern og vern.
Fjern de illeluktende vibbene, og vern om ditt private følelsesliv. Noen steder er åpne for fiender. Akkurat facebook er i utgangspunktet laget for venner. Det er helt ok, om du velger å blokkere. Ingen har rett til å tillegge deg egenskaper du ikke har, bare fordi du verner om deg selv og ditt.
Du skal ikke stikke deg fram. Says who? Bygdadyrene, nett-trollene og bylusene selvfølgelig.
Du skal ikke tenke sjøl?
Du skal ikke være fri i ytringen din?
Neivel, så hva skal du?
Let me tell you: Du skal være så fri at du tenker sjøl og stikker deg fram akkurat når du vil.
Om 1000 år er vi ikke en gang støv, og de samme stemmene som roper ut om puppen du viser fram, er long gone, de også. Nei, ikke slutt med dine demonstrasjoner, kjære blogger. Vis fram puppen din og vit at det er på lik linje med alle de hårete, svette manne-overkroppene vi blir utsatt for midt i butikken på sommeren. Får han? Hvorfor får ikke hun? Og hva er det han blotter så proud? Pupper’s reservetanker?
Noen såkalt kloke hoder har bestemt at visse områder av kroppen din er innafor å vise frem. Merkelig nok er det snakk om helt andre områder enn på mannekroppen. Totalt forskjellige regler, altså. Det vil si at en overkropp på en manneblogg er helt innafor, mens det ikke er godkjent på din kvinneblogg. Ikke rart du blir forvirra.
Så du kjører clickbites? Wow? Dette nye ordet for en saftig overskrift. La det ikke skremme deg; slik har media alltid vært: man må ha en interessant overskrift.
Du er på en moderne arena, og du jobber innen media. Du bidrar med ditt, og gjør det på din måte. For all del, fortsett å gjøre det på din måte og la dem bare trampe i takt. Men ikke la dem putte på deg munnbind. Vi kan fortsatt lese 2000 år gamle skrifter, men vi kan ikke høre takten de trampet omkring de gamle skriftene.
De såkalt kloke hodene har avgjort at det så nedlatende heter “Clickbites” hvis en blogger bruker dem gode gamle overskriften for å selge sine innlegg, mens helt andre regler gjelder for avisredaksjonene, Se og hør og Hjemmet. De kan skrive så saftige overskrifter at de nesten drypper på kundene foran kassa i dagligvaren uten at noen bryr seg. Men du? Du kan visst ikke gjøre det på denne måten, kan du? Visst hell yeah kan du det!
Du skal altså ikke stikke deg fram, ikke vise matfat slik som gutta kan vise reservetanker, ikke ytre deg like fritt som andre, ikke bruke saftige overskrifter slik at du tar lesere fra resten av mediaverden og forøvrig ikke tro du er verdens navle.
Men vet du hva? I din egen verden er du nettopp det: verdens navle. Det er din hjerne og din kropp. Du bestemmer reglene på arbeidsplassen der du selv er sjefen. Ingen pekefinger med knøvlete budskaper regjerer her. Kanskje er du lei av at andre regler gjelder hva angår herrekroppen enn kvinnekroppen? Kanskje har du skjønt at headline er viktig hvis du skal selge inn ditt eget budskap. Da har du faktisk skjønt det.
Noen ganger må visst du som blogger tåle mer enn andre, og enkelte mener it’s the price to pay in public.
Men mange andre stikker seg også fram her i verden, og hvis noen mobber dem, da blir det ramaskrik. Det er heller ikke en selvskrevet regel du behøver å godta. Er det virkelig slik at det er innafor å mobbe barna i skolegårdene rundt i landet her fordi akkurat de barna stikker seg fram med ekstra sterke farger på klærne sine, og snakker litt høyere enn andre? De vises i terrenget, ja, men det er vel ikke ok å tråkke dem ned for det? Er det det vi vil lære barna våre? Fyre løs på alle som tør å vises i landskapet?
Nei vet du hva? Her er en beskjed til Sophie Elise, Anna og Sofie: Takk for at dere viste puppen! Det er latterlig å dømme dere for dette. Da burde alle menn som viser puppene sine på sommeren også skamme seg. Pupper?!, you say? Ja men hey? What to say? Vorter? Reservetanker?
Forøvrig også takk for alle saftige overskrifter, det gjør media mye mer spennende. Nå får dere ikke en pupp fra meg i denne omgang, men dere skal få navlen min, som forøvrig er pyntet for anledningen, med en øredobb i et piercinghull fra 1996. Det var på kjøkkenbordet hos Monica at Anne Grethe stakk hull på den glade nittitallsnavlen min. Somethings never change. Nesten som gamle uskrevne regler. Men bare nesten. For med litt passion og litt kraft, endres disse liksomreglene også med tiden, like mye som de nedskrevne lovene også forandres.
Som for eksempel: “Mannen er det sterke kjønn.” Åja? Er det han som presser ut et barn der nede? Han som før det bærer heavy i magen sin i nesten et år? Han som går gjennom hormonelle endringer en gang i måneden? Du trenger ikke være såkalt feminist for å mene at kvinnen er et minst like sterkt kjønn som mannen.
Heldigvis opplever jeg at mange kvinnelige bloggere tar tak i dette med å banke litt i likestillingsbordet på en elegant og powerfull måte. Takk for det.
Kjære blogger, gå dine egne veier, og jeg respekterer deg for det.
Sabla forbaska god damned shit! Noen ganger blir vi mennesker irriterte. Og selv om mange forsøker å fornekte det, er jeg selv ferdig med den illusjonen for lenge siden. Det var i de dager jeg superpositiv mistolket selvutvikling big time, og vandret rundt som en irriterende liksomglad Polyanna. Til jeg lærte meg hvor viktig det er å ta følelser på alvor. Ekte lykke trenger også kontraster. Som du ser smiler jeg på bildet. Det er fordi jeg i enkelte situasjoner fortsatt ikke viser det så tydelig når jeg blir irritert in public. Du sku sett meg hjemme i stua mi.
Så hva irriterer forbipolene grønn? Here we go go; dette irriterer meg:
1. At jeg langt fra bare kan danse meg gjennom gågaten i hjembyen der jeg bor, når jeg lytter på damned good music, uten at hele gågata ville stanset opp i forferdelse. Nei, i Norge bare danser man ikke før klokka er overstadig beruset og uanstendig sen.
2. Menn i bar overkropp på butikken om sommeren. Fordi de kan, men ikke jeg. Dessuten også det at vi er så redde for hud her i norden. Vi fødes nakne og begraves påkledd. I mellomtiden gjør vi alt for å skjule noen vorter, et par fyrtårn og litt sprekker her og der.
3. At bloggere ikke kan bruke like saftige overskrifter som aviser og ukeblader, uten å bli bombadert med “You f@kking clickbitebitch!” og “Hey you, this is clicking rude, dude!”
4. Når jeg ikke finner priiiislaaappeeeen på en thing jeg vil kjøpe, og samtidig har det travelt.
5. Alt som henger i veien / står i veien.
6. Å tråkke på smuler som ligger på gulvet, grrrrhhhhh!
7. Sure butikkansatte. Service, hva er det? Kunden tar feil? Ok da er jeg på feil butikk.
8. Dramakings and dramaqueens. Peace, please, you little pease of war.
9. Folk som både rakker ned på lavkarbofolk og mobber overvektige. Dobbel hersketeknikk; ingen av delene er bra nok.
10. Drita fulle grown ups som ringer og melder midt på natta, akkurat på det tidspunktet da de ikke er i stand til å snøvle engang. Dette er det samme primitive folkeslaget som tror jeg lever et kjedelig liv bare fordi jeg er avholds og dermed alltid edru. De skjønner ikke at det jeg er opptatt med når de ringer og prøver å kommunisere, er mye mer spennende enn det de gjør akkurat da. Og det er nettopp fordi de er for fulle for noe som helst slags action i hvilken som helst seng.
11. At akkurat søndag er “hviledag”. Den eneste dagen jeg er så uthvilt at husarbeidsanfallet tar helt over.
12. Folk som hever seg over andre folk. Folkens, we are not here to judge. Right, Judy?
13. Fredag den 13. Og at jeg alltid har flaks den dagen. Jeg som gleder meg til en morbid Donald-dag, ikke en kjedelig Anton-flopp. Det er som Halloween uten kostymer.
14. De som ikke skjønner hvorfor jeg alltid tilgir. What’s the drama? Jeg behøver hverken å hilse på eller henge med de jeg tilgir. Peace in my heart, derimot, har jeg.
15. Baksnakking av gode venner, og alle de som er så tarde at de ikke skjønner at vi har skjønt det forlengst. Falskhet har en egen stank, din lille sladrehank.
16. Alle dem som tror at de med psykiske lidelser er mindre smarte, og måten de reagerer på i det de skjønner hvor feil de har tatt i nettopp det.
17. Edderkopper og mygghanker, og det at jeg gidder å kjefte på dem. Faktisk.
18. Snøslaps på parabolantenna mi.
19. Uanstendige meldinger og bilder fra desperate menn.
20. Folk som tror jeg er lesbisk bare fordi jeg ikke akkurat har noen rosa prinsessestil, og dessuten alle de som elsker å framheve at de er bifile bare for å virke spesielle. Det er vel like naturlig som stortåa, nesa og lillefingeren din, hvilken legning du har eller halveis har.
Det er fredag, og ute er det vintermørkt. 720 lysår unna finnes en planet som er lik jorden, men litt kaldere. Nasa har dessuten funnet 19 andre planeter som ligner moder jord. But I can’t go there, like ever.
Det finnes så mye man kan prioritere å tenke på. Her på kloden er det utallige ting å engasjere seg i, og ordet travelt ligner ikke engang på ordet hektisk. Døgnet kunne hatt flere timer dersom vi bodde på en annen planet. Men faktisk: vi bor her, og vi er noen underlige skapninger med to armer, to ben, munn, nese og øyne.
Oppi det hele er jeg. Jeg er mamma til to mirakler, og kjenner mange mennesker. En del dyr også, for den saks skyld. Hva betyr forresten “saks skyld”, anyone? Anyway: Nettverket er stort, og det pulserende liv er meg velkjent. Jeg har en liten hemmeliget for å unngå å brenne mine mange lys i begge ender, og det er noe jeg må gjøre for å fungere i hverdagen.
Jeg drar på date med meg selv. Bare meg selv. Det er den ultimate hvile for min del, å bare være helt alene. Det kan være når barna har lagt seg, eller når de er hos pappan sin. I kveld er en sånn stund, hvor jeg bygger opp min egen aura med tid alene. Siden jeg er min egen beste venn, er jeg den som virkelig booster mitt eget humør best, og i blant må jeg bare ha pause fra alle andre’s energier.
I kveld ble jeg invitert to steder, og det var veldig hyggelig. Men jeg kan ikke svikte mine egne behov, og min egen avtale med meg. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet når det er på tide med alenetid. Så jeg takket nei, og laget meg lavkarbo brød med rekesalat på, sukkerfri karamell og hjemmelaget brus, før jeg inntok sofaen for å finne ro og space.
Jeg lar stjernene seile sin egen himmel, planetene være så fjerne de bare vil, og alle andre mennesker rocke sin egen fredagskveld.
I’m all alone, og behøver det. Etter sola har stått opp lenge før meg i morgen, står jeg i dusjen og nyter noe så verdifullt som en real dusj. Så skal jeg tilbringe resten av helgen med folk jeg er glad i. For da er jeg ferdig oppladet.
Vi brukte å være som Peter Pan og Magica fra Tryll. Umodne og innimellom sure som tidlige epler på sensommeren. Vi fløy fra fest til fest, og jeg fløy og hentet sykepiller fra resepsjonen på danskebåten mens du og venninna mi lå og spydde som helter nede i lugaren. Vi var vant med ustø grunn, men ikke bølger som det Skagerak ga oss denne høstnatten.
Den turen skulle endre alt. Etter at vi ba høyere makter få oss trygt i havn, sjanglet vi i land i København. Det var en regntung dag Danmark hadde å by på, og vi prøvde å finne fram smilene.
Ansvar? Hva var det? Vi hadde ansvar for noen katter, et par fugler og fisker i svære akvarium.
Underdogs? Hva var det? Det var oss, det. Selvtillit? Hva var det?
Noen uker senere hadde vi fått graviditetstester på tull av ei som hintet litt. En ekstra strek begynte å vise seg som en skygge. Den andre kvelden lå jeg våken i sengen og tenkte nervøs. Jeg visste jeg måtte ta en tredje test neste morgen, og mer spent enn dette kunne ikke ei ung jente bli. Baby? Mor? Ansvar?
Dagen etter hadde to tydelige streker å by på, og fra da av begynte den bratte veien opp hit.
Peter Pan og Magica skulle utvikle seg. Vi skulle slutte å trylle, og vi skulle bli voksne. Innimellom skulle jeg bli alvorlig syk, og så skulle vi bli til hund og katt.
To barn senere sitter vi her og har forstått det hele. Peter Pan og Magica fra Tryll er tilbake, og vi har skjønt at for å bli voksne måtte vi tørre å være barnslige. Vi tryller fram vennskap, barnesmil, morsomme opplevelser og genialt foreldresamarbeid. Vi ligger på stuegulv og kaver med hylende, leende smårollinger omkring oss.
Kjære pappan til barna mine. Vi var visst gode nok akkurat som vi var. Kanskje drømte jeg den natten, om mer enn to skjebnessvangre streker. Om en fantastisk framtid der vi ikke engang behøver å være kjærester, men bestiser som Peter og Magica. Hvem er vel bedre far enn Peter Pan? Og hvilken mamma kan trylle bedre enn Magica? Jeg tryller fram hytter både her og der i huset mitt, og du tryller fram spennende prosjekter overalt i huset ditt.
Vi er framme dit vi skulle, og aner ikke hvilke eventyrland framtida har klart for oss. Å bo hver for oss er genialt, og vi kan med stolthet både se oss tilbake og tørre å titte framover.
Få har troen på underdogs og bakgårds-katter. Men det vi har klart å grave fram, er gyldne skatter. Vi er hiv og hoi, tjolahoppsansa, og vi husker godt hva de sa: Fy skam seg Emil og Røverdatter, før de gjorde oss til latter. Men Rom ble ikke bygd på en dag, det må mer til hammer og sag. Nå er vi superforeldre; og gleder oss til å bli eldre. For nei; man må ikke bo sammen. Bedre å være venner, enn å sutre på trammen. Vi var gode nok som vi var, og du er verdens snilleste far.
Hun er lang, slank, utadvendt og vakker. Han er effektiv, kjekk og kjapp i replikken. Ann Maier og Remi Nordvik er en dynamisk arbeidsduo, og sammen har de en datter. Nordvik er gründeren bak sushikjeden Sabrura, og er sjefen for de 7 sushirestaurantene i Trøndelag. I dag åpnet de sin åttende restaurant i byen Stjørdal. Nye Sabrura har 9 ansatte fra Trondheim, og er i følge Remi selv av utseende den tøffeste restauranten de hittil har laget. Sabrura Byhaven skal pusses opp, og neste år står Steinkjer og Moa i Ålesund for tur med to nye Sabrurarestauanter.
Og hemmeligheten bak suksessen? Det er glød, entusiasme, effektivitet og positiv innstilling. Ja-mennesker; har du hørt om dem? De kommer lengst her i livet, og universet liker effektivitet og hurtige avgjørelser. En skulle tro gjerrighet ala Skrue var drivkraften bak suksess, men slik er det altså ikke. Med ekte entusiasme og sans for kvalitet har Nordvik og Maier inntatt våre hjerter med sine buffetrestauranter, der vi kan kose oss med sushi av beste kvalitet.
Tore (Pappan til barna mine) og jeg, testet Stjørdal’s splitter nye Sabrura sushi i dag. Vi fant oss en ny favorittrestaurant. “Nå behøver vi ikke dra til Trondheim for bra sushi lenger” sa Tore; og jeg er enig. Dette er fersk og god sushi av beste kvalitet.
I vakre omgivelser kan Stjørdalinger nå endelig kose seg med ekte Sabrurasushi. Vi kommer blant annet til å bli bedre kjent med servitør Christine Hagen (29), som tidligere jobbet på O’learys på Værnes flyplass. Christine har fått opplæring av Sabruras personale, og er klar for å gi Stjørdal god service.
Velkommen innom Sabrura, Torgkvartalet Stjørdal. Vi anbefaler å ta gode foreldresamarbeid og andre vennetreff her, i lune lokaler, med god mat og drikke.
Hvis du ser dette innlegget på facebook, vennligst del. Og hvis du har sett annonser på facebook i det siste om denne søte pusekatten, vennligst les ekstra nøye. Alle situasjoner har flere sider, og ofte hjelper det ikke på saken at folk ikke tenker konsekvenser, men handler uten å tenke.
Ja pusen vår er søt. Vi vet det. Og den er verdens snilleste lille kattetass. Vi vet det også.
Men du har sikkert lært deg at du ikke skal gi andre’s katter mat? Eller at hvis du har tatt en litt vel liten pus med deg flere kilometer unna i en bil, så kjører du den tilbake?
Den minste pusen vår, som du ser på bildene her, heter “Kongelig pus”, og eieren er min sønn på 8 år. Han elsker pusen sin over alt på jord, og er livredd for at det skal skje den noe. Jeg skal innrømme at jeg også har blitt skikkelig glad i vårt sorthvite lille sjarmtroll. Vi gir Kongelig pus rikelig med mat; både bløtfor, matrester, rent vann og tørrfor, og den har fått så mye kos at oppfører seg som et lite menneskebarn på flere måter. En katt kan ikke bli mer tam og trygg på mennesker enn dette; denne gopusen klorer aldri barn og voksne, og biter ikke.
Og den hører altså til her. Ikke nede i sentrum fordi noen har tatt den med seg dit, eller inne hos noen andre her oppe i Stjørdal’s Husbymarka.
Men den har en rasende pusemamma som ikke klarer å gi den mer av seg selv, og som freser, hyler, knurrer og setter klørne i den bare hun ser kattungen sin. Vi har fått mang et sjokk over måten lillepus rett og slett blir angrepet på, og trøstet den mye.
Ofte smetter den lille kosen våres ut døren med en forbanna kattemor i potene. At den var ute litt, kunne gå greit å lenge det var varmt ute. Katter har pels, men de kan også fryse, så nå som kulda setter inn, prøver vi å holde den inne. Men inne får den altså juling av mamman sin, og virker ofte redd. Jeg har måttet slippe ut kattemamma hver gang Kongelig pus skal fores, for hvis ikke blir den jaget vekk fra matskålene.
Men problemet har ikke vært at den i det hele tatt har vært litt ute i friskluft. Problemet er alle de som ikke lar den være i fred.
Uken som var forsvant Kongelig pus i over et døgn, og da viste det seg at noen hadde tatt den med seg i flyttelasset sitt ned til sentrum. Det ble opprettet en facebookannonse som vi aldri så, før en dame ringte på døren for å levere Kongelig pus der den hører hjemme. Hun fortalte alt om flyttelass og facebookannonse.
I går stod en annen nabodame på trappen med Kongelig pus i armene sine, og kunne fortelle at hun hadde tatt den inn og gitt den mat. Før den smatt ut med kattemor etter seg hadde den fått masse god mat her hjemme. Siden denne damen tydeligvis visste at den hørte til her; ville jeg, hvis jeg var henne, levert pusen hit uten å fore den. Eller la den være. Den er ikke en nyfødt kattunge som ikke greier seg selv. There’s no need for drama.
Det gikk noen timer og så ble pusen vår dårlig i magen. Maten den hadde fått var den ikke vant til, og kattedoen har vel aldri sett så velbrukt og lakkert ut. Leverpostei på brødskive. Altså det er snilt; men naivt, å tro at den beste løsningen er å gå ut i fra at en katt er sulten. En katt vil alltid late som om den er sulten. Vil alltid prøve å skaffe seg flere hjem i strøket. Mine katter er ikke vant til leverpostei på brød. De får bløtfor, tørrfor, vann og middagsrester dersom restene er kattevennlig. Jeg vil selv innføre gluten og leverpostei i kostholder til kattene våre når jeg mener det er riktig.
Nå skal puse-skatten vår få slippe den brutale behandlingen av kattemamma, og heller få bo hjemme hos pappan til gutta mine. Siden han er verdens snilleste far og dyrevenn, har han avgjort at 8åringen våres skal få ha sin kongelig pus i fred og ro der hjemme.
Derfor er det så viktig at DU ikke slipper inn katten vår for å gi den mat, da den vet hvor den hører hjemme. I utgangspunktet prøver vi å holde Kongelig pus inne, men hvis han smetter ut går’n ikke langt ut i nabolaget, og han finner lett hjem. Men den er altså redd kattemamman sin. Likevel kommer den hjem når hun er ute på jakt. Jeg regner med at flyttelass-seansen var et uhell, men likevel må jeg vel si fra om det også: Ikke ta med deg katten vår noen steder heller, for vi er veldig veldig glad i den.
