Hvordan i alle dager skal jeg deale med dette… Jeg holdet virkelig på å gå på veggen, og det er rett før jeg gjør det som ikke er så lurt.
Det er snart 6 uker siden operasjon bukplastikk, og jeg har grodd igjen kan man si. Jeg kan begynne å bevege meg raskere, men det holder ikke for mitt overaktive hode. Nå er det 7 uker siden forrige joggetur, og jeg bruker å bruke aerob trening til å roe ned stress og tanker slik at jeg takler hverdagen best mulig.
Jeg gledet meg til det hadde gått 6 uker etter operasjonen, for da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en real joggetur for å skaffe meg noen endorfiner. Denne uken det, altså. Men da jeg nevnte min smarte plan over telefonen for en sykepleier på dagkirurgisk, var hun ikke helt enig. Så skrinla hun planene mine på minuttet, og ba meg vente med denne joggeplanen min.
Hvorfor? Fordi det kommer til å tøye og strekke på operasjonsarret.
Det er nedtur for en desperat bipolar adhd-bombe. Dessuten med en stor dose hmd (Helene Merethe Dalland, name it). Noe av det beste jeg vet er å suse gjennom lufta med en fantastisk låt på ørene. Det er så individuelt tilpasset. Så mange låter å velge mellom. Etter en running hour tenker jeg så mye mer kreativt, og fungerer på en helt annen måte.
Men jeg får bare smøre meg med mer tålmodighet enn krem på leggene, shave away my running dream, og vente til jeg kan kose meg med freshe joggeturer igjen.
Gjett om jeg skal nyte den første joggeturen min, akkurat DEN planen kan ingen skrinlegge 😊
