Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg titter opp overalt og irriterer vettet av deg. Hele veien har jeg bare vært i veien for deg. Jeg, en utdanningsløs tøs av en klippekortpasient ved psykiatriske institusjoner som aldri fulgte veiene dine. Du, en frustrert kontrollfreak som helst skulle malt livet mitt i andre farger. Dine farger. Now aint that a shame? Ja, jeg mener dine vrangforestillinger, ikke meg. For hverken jeg eller min diagnose bipolar 1, er noen skam. Bare i ditt hode.

Tittei, her er jeg igjen, bare for å minne deg på hvor latterlig du er med dine fisefine fordommer. Du som hadde falt sammen hvis noen hadde hørt fasaden din sprekke med en kroppslyd. Du som ikke tror veggene har fluer og dyr med ører på. Hviske og tiske er dine beste venner, well at least you think so.

Tittei. Her er jeg enda en gang, for å fortelle deg at livet mitt rocker nå som jeg slipper å prøve å være en del av din indre sirkel. Er jeg fortsatt i veien? Still don’t need no education? Leave them kids alone? That’s too bad. Du vet, det er ikke alt du kan kontrollere. Kun deg selv kan du styre. Nåh, jeg vet tanken på at du ikke kan fjerne de skammelige psykiatriske diagnosene er frustrerende for deg. Men ga du meg en knapp som jeg kunne trykke på og så forsvant min bipolar, ville jeg aldri trykket på den knappen.

Jeg kommer til å ta noen valg framover som du ikke kommer til å like. Men så er det samtidig sånn da, at jeg respekterer ikke dine fordommer mot det uvanlige som strider mot ditt a4liv, så hva du liker og ikke liker, er ikke lenger viktig for meg. Du har gjort alt du kunne for å ødelegge for meg i flere tiår, og makan til egoisme er det ikke lenger noen jeg vet om som eier og har. Bare du. 

Sånn er det, og sånn blir det, at du kan gjøre hva du vil og si hva du vil: du kødder med feil dame: you don’t own me.

Tittei du. Du som problematiserer hele min eksistens på grunnlag av min diagnose. Du som håner alt jeg sier og gjør, og sørger for å holde meg utenfor ulveflokken din. Du som har bestemt deg for at jeg er en trussel, fordi jeg er annerledes: Føkk hele deg. Bare vent til den dagen da du virkelig for real merker at jeg forlengst har reist meg. Du kommer til å angre på at du prøvde å spre en åker med møkk rundt meg. For jeg sådde en blomstereng på den åkeren, og nå er den nice as hell.

Du. En såkalt godt voksen person som elsker å invitere den forminskede ulveflokken din til falske måltidsstunder, mens du tror alle vi du mener ikke passer inn, sitter utenfor og se på. Alle oss som du skapte ulvekonflikter med opp gjennom årene. Det begynner å bli mange av oss. Vi er mange nok til å samles på blomsterengene våre og spise egne måltider. Så vi sitter ikke og ser på, kan du skjønne. Vi har bedre ting å foreta oss, og har det ganske gøy sammen, us outsiders.

“Psykiatriske diagnoser er synd og skam” piper det oppe i topplokket du går rundt og bærer på. Well, let me tell you something! Det er sånne som deg som er synd og skam, ja det er slike som du som til slutt blir ensom på møkkapletten din, mens alle vi som aldri var gode nok for deg og saueflokken du snart har spist opp, går sosiale tider i møte. Vi har nemlig funnet ut at vi passer godt sammen til å møtes rundt trivelige måltider for å skape fine minner. Vi er outsiderene. Noen av oss har diagnoser, mens andre har lagt bak seg bratte bakker og mørke fortider. Og vet du hva? Det er spennende å bare være akkurat som vi er. Vi har mye å snakke om, og vi trenger ikke å endre oss for å tilpasse oss a4fasaden din. Fra nå av er det du som kommer til å måtte tilpasse deg våre valg, eller se deg bak skulderen; der er døren. Ta oss som vi er, or grab that door.

Og hvis du går ut den døren, noe vi for stemningens skyld håper du gjør; ta med deg de falske fordommene dine. For ikke å snakke om illusjonene dine. Ingen her på blomsterenga gjøkeredet kommer til å endre seg for at du skal forstå psykiatriske diagnoser og mørke fortider. En diagnose i seg selv på våre munner heter “trangsynt”. Sjekk deg for diagnosen “trangsynt”, og frustrer deg videre i livet mens du står utenfor og ser oss smile og le,

. ..uten at du kan fatte hvorfor synd og skam kan være så lykkelige, mens hviske og tiske bare gjør deg så trist.

Oh theese days, da vi trodde vi var litt kule. Da fjortiskvisene hadde stukket av med det laveste selvbildet, og Skakerak’s blå bøljer kastet oss spysjuke mot København. Vi trodde vi var litt morsomme. I det minste litt tøffe. Jeg trente litt aerobic, så jeg trodde jeg kunne danse også. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men vi har lært. Oh yeah, vi har lært. 

For nå har vår eldste sønn blitt 8 år, og ramler over ende i latterkrampe hvis han ser mammaen sin danse. Dessuten tar han sånne bilder som dette her og sender oss med mobilen sin:

Ser vi “kule” ut? Nei. Akkurat det gjør vi visst ikke. 

Det hender seg jeg slår an en spøk også. Til åtteåringen. Men han bare himler med øynene og sier “serr mamma. Skjerp deg da.” Jeg leter etter et smil, eller et lite glimt i øyet hans, men hele gutten signaliserer “du har dårlig humor, mamma, dønn! Dette ER ikke morsomt!”

For han ler ikke med meg, men veldig ofte AV meg, har jeg skjønt. Gjerne når jeg rører i sausen og synger ubevisst på en sang jeg finner opp der og da. Eller en topplistelåt jeg prøver å etterlikne. Da hører jeg plutselig noen knegge. Før det vræler. Før jeg finner åtteåringen som en omvendt bille oppi sofaen med latterkrampe “Ooooh mamma du er så morsom!” Det er sånn jeg har lært meg noe nytt om meg selv; jeg har enorme mengder med selvironi på lager, for jeg får meg alltid en lattis skrattis selv av slike situasjoner, som verdens teiteste mamma jeg tydeligvis er. En slags .. figur.

3åringen derimot, kan jeg fortsatt få til å le når jeg vil det. Men bare såvidt det holder. Snart er jeg verdens teiteste mamma for han også. 

Både Tore og jeg har blitt til noen småstressa surpomper som for det meste er blid og i godt humør. Sånne gamliser. 8åringen kaller oss gamla og gammern. Vi kommer fra gamle dager, da nettet fanget fisker i sjøen, og blogging fulgte deretter. Vi hadde ikke skjermer og sånnt noe, og vi sendte sånne “brev” med “frimerker” på. Noen av oss samlet på servietter og papirdukker også. Action kan man si. Telefonen hang fast i veggen, og hadde kruseduller på ledningen. Vi er teite gamlinger som ikke skjønner bæra. 

Åtteåringen vår sier “nthåh!” og så himler han med øynene. Han synes ikke vi er gøyale når vi prøver å være morsomme, men hyler altså av latter over ting vi slukøret må innse at vi ikke visste om oss selv.

Vi er visst ikke så coole og tøffe likevel, selv om vi en gang i tiden begynte å tro at “heey, vi er da ikke så ille lell gitt!” For JO, vi ER ille. Bare det at jeg skriver “lell gitt”, er gammeldags og ille ifølge de serr seriøse coole kidsa i dag, mann. Hey yo. Maaan ass.

But at the end of the day er vi best i hele verden. Tryggest i universet, og snillest på kloden. Da er en teit mamma og en teit pappa det cooleste som finnes. Ja, da er alle de dumme tingene vi sier og gjør, forduftet med solnedgangen, og som gammeldagenes avtrykk funker vi fett som moderne foreldre. For hva er vel bedre enn å ha universets god damned dølleste foreldre å le av anyway? En god latter forlenger dagen, og kanskje livet? 

En god mamma og en god pappa ler med, og kan dette med selvironi. Vi har bedre selvtillit enn noensinne, for vi vet at når kvelden kommer med vintermørket, er ingen så gode som oss:

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Noen ganger blir det nesten for mye. Jeg overveldes av følelser, og ren takknemlighet. Ja, det er nesten ikke til å holde ut. 

I går, for eksempel…

Jeg var så heldig. Så utrolig heldig, å få synge 4 sanger til min lille gogutt på 3 år i går kveld, mens jeg holdt ham i armene mine. Og da jeg hadde sunget 4 sanger, ville han ha enda en sang. Jeg var så heldig å få stryke ham på det bløte lille kinnet hans før jeg sovnet. Jeg var så heldig å få bli vekt med et strålende smil og et “Heiiii mammaaaa!” i mårest.

Jeg er så heldig. Så veldig heldig, å få gi klem til 8åringen min i ettermiddag. Er så heldig å få si ham at jeg elsker ham akkurat som han er. Så heldig å få våkne med ham i hus i morgen tidlig. Han, som ga liv til livet mitt for 8 år siden; vennen min.

Vi er så heldige akkurat nå i nuet; for vi er trygge. Vi bor i et land der det er fred, rent vann i springen, og overflod av mat. Hvem ønsker ikke denne luksusen for barna sine? Å kunne gi dem mat, trygg hverdag, rent drikkevann, klær og tilstedeværende omsorg?

Det sprenger i brystkassa mi, og det pumper i årene. For hvert minutt jeg får sammen med barna mine, er så innmari hellig for meg. Ikke et eneste sekund er en selvfølge, derfor takker jeg ydmykt inni meg for hver klem jeg får oppleve, hvert nysgjerrige spørsmål jeg får høre, og hver utrolige ting de tror i sine barnesinn.

Hvert øyeblikk som mamma er magisk. Det er utrolig. Vel vitende om at jeg en dag skal ligge under bakken, nyter jeg hver eneste dag. Det er kjærlighet. Det som er kjærlighet for meg. To godklumper av noen herlige unger! Og jeg holder nesten ikke ut all denne kjærligheten, for det er så massivt. Det vipper meg litt av pinnen hver dag. For jeg elsker elsker elsker dem 💙💚

Nei nå er det nok. Nå må jeg bidra med det jeg kan bidra med, i kontrast til det jeg nærmest spyr av, nemlig all denne vrangfokuseringen fra de som har en stemme i form av en blogg, som de kunne brukt til å sminkeløst påvirket ungdommen til å godta seg selv som de er. Til å påvirke miljøholdninger i riktig retning. Til å stanse overkjøpingen av nye klær og ting, i det kloden snart ikke kan bære mer. Vi har så det holder av stæsj og outfit i minst 500 år med gjenbruk! Og vi har nok usikre tenåringer med angst, som ikke tror de er bra nok som de er.

Jeg hvisker 3åringen og 8åringen min i små ører: “Du er mer bra nok akkurat som du er. Jeg elsker deg akkurat som du er.”

Og så ser jeg meg tilbake på de vonde kompleksene jeg slet med fra jeg var bare 12 år. Jeg fikk tidlig kviser, og da var det bare hudlege som hjalp. De var tøft å bli ungdom. Jeg virkelig hatet den spisse nesa mi, og gjorde alt for å skjule den. Jeg tenkte at “når jeg blir stor, da skal jeg operere nesa mi. Enkelt og greit. I mellomtiden får jeg skjule den bak det lange håret mitt.” Jeg fant noe galt med øyenlokkene mine også. Ja, jeg skjemtes av hele meg, og var overbevist om at jeg så forferdelig stygg ut. Heldigvis hadde jeg bare tilgang til bladene Topp og Starlet. Jeg tålte Baywatch, og kom meg gjennom Beverly Hills uten at det forverret kompleksene så innmari mye. 

Sensitive tider var det, da jeg som 17åring brøt sammen i skolepresset, og gled inn i dyp depresjon. Bipolar 1 gjorde sitt første inntog i livet mitt, og fortsatt var jeg relativt skjermet. 

Som 25åring ble jeg introdusert for selvutvikling, affirmasjoner og det å lære seg teknikker for å elske seg selv, tilgi seg selv og andre, leve i nuet og booste lykkefølelse. Jeg vokste psykisk, og begynte å akseptere meg selv som jeg var. Så ble jeg glad i meg selv. Så landet jeg på det faktum at jeg virkelig elsker meg selv akkurat som jeg er. 

Kompleksene er ikke komplett borte. Men de er ikke i nærheten av hva de var. Jeg kommer ikke til å operere denne nesa mi, men har blitt glad i den som den er. Den er kanskje litt smårar, men den er en del av meg. Litt av en outstanding profil, for å si det sånn hehe. Striper på lårene har jeg også fått; sånne cellulittgreier. So what? Jeg er vel ingen utstillingsdukke, og på stranden ser man på meg på eget ansvar. Jeg er der for å nyte frisk havbris, bade og løpe i sand. Hvis noen er der for å studere stripene på lårene mine så håper jeg for deres skyld at de ikke får mareritt av det når natten kommer. For jeg kan ikke hjelpe dem med det.

Jeg liker også tatoveringer. Sminke. Semipermanent make up. Vakkert er det, sant? Allright er det også når et menneske som har slitt voldsomt med komplekser for noe, endelig får gjort noe med det. Som 30åring. I sitt privatliv. Etter å ha tenkt nøye på det og bestemt seg. Det kan sikkert gjøre godt for en sjel. Jeg forstår det, selv om jeg selv landet på å godta nesen min som den er, og unngå den løsningen. Min løsning var jo å bli glad i meg selv, så da var det ikke lenger nødvending med noen operasjon for at jeg skulle føle meg vel. Nå setter jeg stolt den rare nesa mi til værs, og sprader rundt som jeg er.

Men vet du hva jeg ikke synes er like vakkert og nydelig? Det er når det lyser fillers og implantater over blogglistene. Det er så trist. For alle ser de på det. Alle de små tenåringene som manipuleres til å tro at det er noe galt med små lepper, original nese og liten rumpe. Hver minste lille kroppsdel analyseres rett foran dem her på internett, og jeg puster lettet ut over at jeg vokste opp på 80tallet og 90tallet. Men så er jeg ikke så lettet likevel. For jeg er full av medfølelse for de det går utover. Når blir det ulovlig å reklamere for fillers og implantater på nett? Jeg er så skuffet over retningen dette har tatt.

Jeg virkelig dømmer ikke noen for de private valgene de tar. Jeg har selv både tatovert meg, prøvd vippe extentions og liker tanken på semipermanent makeup. Men så stanser det der for min del. Hvorfor er det i det hele tatt så nøye hvordan jeg ser ut? Fortell meg det. Jeg skal ikke ha noen partner uansett. Hvem skal jeg imponere? No one I tell you. Eyes are made for looking at the world. Fred og ro fyller tilværelsen min, og sminkepungen min er relativt mager. Jeg gidder ikke å eie så mye make up. Trenger vel bare en av hver, og bytter ut når det nærmer seg empty gone tomt.

Det jeg gjør for skjønnhet kommer innenfra, og i utgangspunktet er det ikke skjønnhet jeg gjør det for, men helsen min. Jeg drikker ikke alkohol eller drikke med sukker i, røyker ikke, snuser ikke, spiser minst mulig karbs, gluten og annen stivelse, trener, sover nok og sørger for å holde hodet mitt lykkelig. 

Kan jeg ikke få inspirere deg, kjære ungdom, til å stille deg foran speilet og si vakre setninger til deg selv? Kan du ikke i det minste prøve å gjennomskue det falske tullet på nett, og heller elske deg selv som du er? Du skal se verden med øynene dine, ikke bruk unødig tid og energi på å være en pleaser, hvilket i dette tilfellet vil si å være en som gjør alt for å tilfredsstille alle andre’s øyne i alle andre sine liv.

For DU har et liv! DU har selv øyne å se med! DU er BRA NOK akkurat som du er. I det du passerer tredveårene er du voksen nok til å ta endrende valg. Ikke nå. Nå skal du bare være ung. Bare være i fred. I fred for snikreklame som prøver å fortelle deg at leppene dine er for smale og at rumpa di ikke holder mål. For du gjør det: du holder mål og du er fantastisk!

WeRgoodENOUGH; WithoutTHEmakepTHERE’SnoFAKEUP 😉😉😉

I dag fikk jeg meg litt av en overraskelse, som jeg har pyntet stua mi med i 3 forskjellige vaser.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En bloggleser ringte nemlig på døren, og overrakte meg to buketter med roser; en hvit og en rød bukett.

Vedkommende ville være anonym, og det respekterer jeg. H*n har lest alle mine innlegg helt siden jeg startet å blogge den 10.juni 2015, og det vil si hvert eneste ord jeg har skrevet her.

Jeg vet om personen fra før. Vi bor i en liten by, og jeg er klar over historikken i vedkommedes ryggsekk. Dette er et menneske som har reist seg sakte men sikkert, fra bunnen til toppen. Å ha en så klok person som fast leser er meg en stor ære, og jeg bukker, neier og takker. Faktisk har dette mennesket noen ganger kommet med smarte tilbakemeldinger på forbipolene.blogg.no, og vært med på å inspirere meg. 

Kjære rose av en leser: Tusen takk skal du ha, jeg digger deg for den du er. Takk for rosene, og takk for klemmen. Se deg selv i speilet og si affirmasjonene jeg ga deg, for du fortjener kun det beste, og jeg ønsker deg alt godt. Gå dine egne veier, and scree the bygdadyr: you rock, akkurat som du er

Jeg bobler over, og skal straks feire på min egen luksuriøse måte. Det er skikkelig storfeiring på gang, og jeg er klar som et sprekkeferdig strutse-egg! I går var jeg nemlig på sjekk hos legen som opererte magen min slik at jeg får unngå eksem resten av livet der keisersnittarret ikke samarbeidet med resten av kroppen min. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han sa: “Jeg foreslår at du tar deg en joggetur i morgen, jeg. For nå har du grodd igjen, og jeg kan ikke se at det vil påvirke sluttresultatet i det hele tatt. Det vil ikke strekke arret mer enn andre daglige gjøremål. Ta deg en joggetur, du, Helene.”

Og NØYAKTIG HVA betyr en JOGGETUR for et bipolart hue med krydder av ADHD? En runride med fancy musikk i dans med endorfiner? ALT, I tell you; everything! Det er jo rusen min! Det, sunt kosthold og avholdenhet fra alkohol, stayaway from nikotin og aldri innta dop, er min rus! My natural high! Å som jeg har venta på denne dagen i nesten to måneder:

Jeg har funnet fram ulla og flisa, og nå skal jeg UT OG JOGGEEEEE! Ha en fin dag, hilsen Lykketoppen happykroppen!

Annonse

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi føler for å slå sushi-alarm, og advare folket. For dette er nemlig hva som kan skje dersom du spiser ekte, fresh sushi i urbane omgivelser på Sabrura, City Lade, der Arminas Martinkus (bildet) er kjøkkensjef. (Teksten fortsetter under bildet)

Det er nemlig stor risiko for at du kan bli hekta. Avhengig av den urbane stilen, og lekeplassen for barn rett ved siden av, kan det hende du vender tilbake om og om igjen. Sistnevnte dersom du har kids.

Sitt ned og nyt maten. Barna behøver ikke å sitte lenge ved bordet, for de kan leke fra seg siste rest av dagens energi på den moderne lekeplassen, mens du slapper av.

Gå ikke inn på denne deilig Sushirestauranten med uRbAn style, hvis du ikke er forberedt på å bli avhengig av god mat, fresh service, samt moderne og gjennomtenkte omgivelser og barnevennlig atmosfære. 

City Lade har butikker mange gjerne besøker i førjulstida. End din shoppingrunde nede på Sabrura, og ro ned i førjulstiden. Vi testet dette, fordi vi trodde det var hektisk der nede med to innganger, men ble positivt overrasket: vi ble heller litt hekta!

B

NEI, jeg vil for pokker ikke bli din “økonomiske slave”, din forbanna irriterende lille perverse dått av en ekstremt uhøflig og respektløs feiging! Tror du kvinner er leketøy? Jeg vet hva du og alle vi andre trenger: At du tar denne falske profilen din og putter den en viss plass. Eller nei, det kan jo hende du liker tanken på det også. Bare fjern maska du kaller “facebookprofil”, asap. For nå er den teite liksomprofilen din blottlagt offentlig så alle kan se maska di slå sprekker. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Han er bare tre år, og har begynt å forstå at det er et eller annet med mamma som er litt heftig. For mamma danser, synger, skravler og hopper på en fot; og det i samme sekund. 

Han vet ikke enda at det kalles bipolar og adhd, det mamma har å deale med, men han ser at hun løper hit, danser dit og skravler i et kjør. Da har hun gjerne drukket kaffe. Med pappa. Og pappa, han er en freak han også, uten at treåringen finner ord for det heller. 

Storebror på 8 år, har begynt med noe lurt. Han sitter ofte i ramme alvor og mediterer. 

Plutselig en dag skjønner Even 3 år at han også kan gjøre sånn. Sitte i meditasjons-stilling og si: “mmmmm mmmm mm.”

…og gjett hva? Det funket. I et par sekunder. Mamma ble litt stille, og så begynte hun å flire, før hun tok et par bilder. Mye vits i å meditere når turbomamma lager støy omkring. 

Men det er kanskje en oppvekker for foreldrene når barna begynner å meditere. Kremt. 

Akkurat nå er jeg litt betenkt. Vi skulle nemlig ha en liten photo session (heter det det?) i stuen til mr barnefar Tore. Siden han er kreativ, og jeg alltid er gira på å finne på noe å le av, vrengte jeg på meg julekjolen, og så satte vi i gang (med fotografering). Jeg er kun ei lita krøllalfa linselus, og kan ikke helt dette med poseringer og sånnt, så det ble bare krøll.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Derfor prøvde jeg å lette på stemningen med å parodiere hun der Hollywoodfruen Gunilla Persson. Stemmen ble visst litt for lik. Og hvem vet hva mer. Kremt. Uansett fikk Tore helt hetta, og ble dønn alvorlig. Nei nei, det der måtte jeg seriøst slutte med asap! Tore er fast titter av Hollywoodfruer, og kjenner visst altfor godt til Gunilla. Så nå mår han illa. 

4 bilder, here we go. Jeg trives godt i årets julekjole. Eller; “årets”, det er vel første gang jeg har ny julekjole på …hmm …kan det være 3 år? Jo. Noe sånnt. Dette er ikke et sponset innlegg, men jeg kan likevel fortelle at den er kjøpt på New Yorker. 

Bilder tatt av Tore Kirkeby