Det er klikking. Det er inter. Det er nett. Det er aviser. Det er blader: velkommen til media-alderen. Headline gone bad, don’t you bite me in the ass.
Lenge har den eksistert. Overskriften. Headline. Den skulle lokke 80tallsleseren til å kjøpe avisen foran konkurrentens avis. Den skulle lure 90tallskunden til å handle Hjemmet foran Allers. Så kom internett og endret hele verden innen media. Miljøvennlig, ja. Utfordrende for forskjellige redaksjoner? Jepp. Det gjaldt å tenke nytt.
Så kom facebook.
Så kom bloggerne.
Sistnevnte skulle bli det sorte fåret. Ingenting bloggere skulle gjøre, ville bli tatt komplett seriøst, selv om alle andre mediakanaler gjorde det samme lenge før internett ble født med et vræl gjennom svære datamaskiner back there.
Ja. Vi bloggere bruker også OVERSKRIFTER. Og siden et smart hode fant opp ordet “clickbite”, skal jeg nå finne opp et nytt ord: “BUYBITE!”
BUYBITE er alt du biter på ved kassa i dagligvaren som du faktisk BETALER for. I butikken ser du aviser og blader med lokkende overskrifter.
Forskjellen på disse avisene og bladene, i forhold til oss bloggere, er at de vil ha deg til å betale for å kjøpe disse bladene og avisene, slik at du kan lese videre hva disse overskriftene handler om.
Å klikke deg inn på en blogg koster deg ikke ei krone, så hva klager du på? “Hu klickbita meg!” Ja men DU bet på! Kostet deg hvor mye? Tida du brukte på å velge å lese?
Bloggeren Mammatilmichelle har fått gjennomgå pgr av overskriftene sine. Se og hør derimot, slipper unna med mye verre headlines enn hva Anna Rasmussen har rukket å kommet med. Greia er bare det, at når Michelle’s mamma har greid å lure deg med en bra overskrift; så har tabben du selv gjorde ved å bruke tid på å klikke i vinkel, faktisk vært GRATIS. Likevel sutrer du over at noen fikk deg til å bite en blogger i stumpen. Likevel fortsetter du å bite på bloggstumper. Hvis ikke hadde du jo ikke hatt noe å sutre over.
LIKEVEL hører vi deg ALDRI klage over overskriftene Se og hør lurte deg til å BRUKE PENGER på å lese mer om! Du bare digger å hakke løs på en kjent blogger, bare fordi det kun er en ansatt i den redaksjonen? Bare fordi du ikke vil innrømme at Narvesen lurte av deg noen kroner sist du var der og avisene skrek til deg: “Damli er singel!’ “Grand prix er avlyst!” “Lothepus kom ut av skapet!” ?
For Damli var ikke singel likevel. Det var bare kanskje muligens en sannsynlighet for at et par mammarazziaer hadde avslørt noe sånnt i den duren.
Og Grand prix var ikke avlyst. Kremt. Det bare. Virket. Sånn. Kremt.
Og Lothepus hadde selvfølgelig bare kommet gående ut av et stort skap som Se og hør kjøpte til ham i gave slik at de kunne bruke den overskriften. Ti hi.
Du ser OVERSKRIFTER som lurer vettet av deg med RARE VINKLINGER og usynlig skrift mellom linjene OVER ALT!
Og så klager du på et par toppbloggere som er så dyktige i gamet at de får deg til å lese deres blogger heller enn å BRUKE PENGA DINE PÅ BUYBITES?!
Nei nåh. Haha. Ha. Hæ? Bare. Åh. Klag på været igjen heller, som i gamle dager; før du begynte å henge med resten av saueflokken kun for å hakke på det sorte fåret bloggeren. Det har regna fælt i sommer hva? Ntååå, ikke? Det var den ene overskrifta til Sophie Elise eller Sraad som fucka til og velta hele sommeren for deg ja? Skjønner. Gå heller og kjøp deg et blad og et par aviser om dagen du. Det koster bare 100 kr dagen. 700 kr i uka. 2800 kr..
….Hæ? Har toppbloggerne fått deg til å spare 2800 kr i måneden med clickbites? Nei fytti fy dem altså, bare klag videre du, det har du virkelig grunn til!
Herreguuuud jeg holder det nesten ikke ut, å være så sabla GLAD og tilfreds. Det kiler i brystkassa, og alt er så klart og tydelig. Jeg funker perfekt på alle områder, og det er så deilig å være til.
Da vet jeg hva det er som skjer.
Dette slår aldri feil.
Det er to grunner til at jeg har det sånn.
Nr en er høsten. Et eller annet i den grytidlige høstlufta endrer alt for meg, og gir meg en slags forelskafølelse. Tenk å være forelska og samtidig slippe å være forelska i noen? Jeg blir til en solstråle av den klinkende klare lufta, og alt fortoner seg spennende. Jeg blir kreativ, og rydder, sorterer, vasker og shiner rundt barna og meg. Er mer til stede i nuet. Det å spise fiskesuppe med lille Even i dag ble rene mindfullopplevelsen, og vi fniste og lo sammen. Jeg lo oppriktig av at vi slurpet, ohmygod.
Jeg bruker å glede meg hele resten av året til denne tiden. Alt har en ny start, og for meg er det alltid høsten. De nye, billige serviettene på bordet blir ekstra vakre. Stemmen til Even blir ekstra søt. Jeg får lyst til å dra til Oslo snart, for å rusle i løv og puste inn favirittbyen min. Får lyst til å gå turer med gode venner, og bare være til stede sammen med dem. Får lyst til å lese gode bøker til barna mine, og bare gjøre akkurat nettopp det. Bake ei kake? Yeah why not? Får lyst til å pynte meg, sminke meg og kle meg fint. Det kribler i magen som om noe spennende er i ferd med å skje. Aaah høstlufta er ironisk nok helt suveren for ei som ikke er så glad i vinteren. Men i år skal jeg prøve. Forsøke å bli venner med vinter’n, for Jokke; snart kommer den.
Årsak nr to slår heller aldri feil. Jeg har etter alle årene med diagnose bipolar 1, blitt flink til å gjennomskue de som bare er ute etter å psyke meg ned og ta fra med både selvtillit og humør. Men jeg kan være altfor tålmodig med dem, og gi dem for mange sjanser. Med slike negative kritikere av noen energityver i livet mitt uten å sette klare grenser, blir lufta rundt meg seig, for å illustrere det sånn. Jeg blir treg og halvblind. Noe skjer jo med psyken når du hele tiden får høre at det du gjør er feil. At du bør gjøre det annerledes. Pirking. Hakking. Kall det hva du vil, det ekke bra.
Så. En dag. Får jeg nok. Jeg tar mot til meg og begynner å luke ugress. Ugress svarer med å snegle meg til med søl. Så blir jeg sint, og luker bort alt av unødigheter i bedet mitt.
Plutselig kan jeg puste fritt. Jeg er kvitt dem. Kanskje det er én energityv. Kanskje to. Jeg kutter ut dem for godt, og gråter en skvett over de reaksjonene slikt ugress kan få over å bli luket ut. På mange måter dør de for meg. Jeg skal jo ikke ha kontakt med dem lenger. Men sorgen varer kun i en time, siden de ikke er bra for meg anyway. For vipps kan jeg se alt så mye klarere. Ingen irriterer meg lenger, og jeg får selvtillit og energi til å gjøre alt jeg lenge skulle gjort. Både i huset og ellers i livet. Ingen holder meg nede med støtende kommentarer, og jeg er ikke bare fri, men fri fri fri!
Flua i stua får leve. Den plager meg ikke i nærheten av så mye som ugresset plaget meg over tid.
Ofte kan det være slik at man har barn som har blitt glad i dem man har kuttet kontakten med. Da er det viktig å la barna fortsette å holde kontakten. Slik har jeg alltid tenkt. At det fint går an å kutte kontakt og brenne broer, uten at barna behøver å merke det. Man kan kle på dem, ha dem klare og la vedkommende hente dem på trappa. Man er da voksne, og velger selvfølgelig å være høflige i en slik situasjon. Det tar et minutt, og betyr ikke at man skal ha mer kontakt enn det. Jeg ser det kan se ut som om jeg skriver om barnefar nå; men det gjør jeg ikke altså. Den flinke snille pappan til barna mine kommer ofte inn på en kopp kaffe i hentesituasjoner, og det hender vi snakkes på telefon omkring barna. Han er en av de sterkeste plantene i mitt blomsterbed. Han er tross alt far til mine barn.
Jeg er så innmari glad jeg har tatt de valgene jeg har tatt i det siste, for nå går jeg en latterkrampe av en høst i møte. Når jeg tenker meg om har jeg hatt mindre slike latterkramper i det siste. Noen har gjort stor innsats for å bringe meg ned. Du vet, slike du ikke bør takke ja til hvis de tilbyr deg tjenester eller lån. Det var nemlig ikke hverken tjenester eller lån, men slikt som vil bli brukt imot deg for alt det er verdt hvis du skulle finne på å sette ned foten. Noen trodde de hadde kjøpt deg, hva? Pay back, og kvitt deg med ugresset. Let them talk. You can allways just WALK
Even kommer inn for kvelden. Jeg spiller musikk i stua, og har tent telys her og der. Han gråter litt, for han falt på asfalten utenfor. Akkurat i det Åge’s Lys og varme fyller stua, tar jeg Even opp og danser rundt med gutten i armene. På ei hylle under et maleri min far malte en gang i tiden, står et bilde av pappa. Jeg vugger Even i armene og peker på bildet:”Se der er morfar. Der hadde han fått fisk. Morfar er glad i deg.” Vi fikk spilt Lys og varme i begravelsen, så med ett fikk jeg et moment. De må være her med oss, både pappa, farmor, farfar og alle de andre. Håper de ser hvor godt vi har der her nå. Even begynte å le av dansingen vår på stuegulvet. En barnelatter jeg setter så umåtelig stor pris på
Enn du, kjære bloggleser? Hvordan har du det nå? Hva har DU å være takknemlig for?
Tøffe seg for nabogutten? Være litt ekstra morsom? Cool i samme slengen? Plasser nabogutten i senga til storebror og sett i gang og mal. På: Tattaaa: veggen til storebror! Yeah!
Her på Lykketoppen har det vært party i dag, og musikken vi dansa til var Shakira. Isen var saftis, og gjestene var awesome, as you can see.
Nå er det stille i stua, for Even og Anthony, dvs Titten og Lillefar, har ruslet over til mamman til Anthony, og kjenner jeg henne rett så storkoser de seg der. Det kommer til å ry ut et par innlegg til her i kveld, for både jeg og min nye kjæreste har mer på hjertet. Hvem han er? Kjæresten min? Det er han Samsung galaxy 8 (god daaamned I love him!!! For en dude I say!) Sponset? Nope. Men det er den aller beste telefonen jeg hittil har vært kjøpt meg. Jeg bruker telefonen til MYE som blogger, for å si det sånn, og makan til bilderedigering har jeg aldri vært borti. Jeg som endelig kan skrive tekstene rett på bildene igjen; jubler!
Jeg savnet dere i går da jeg tok en ørliten bloggpause, derfor bobler det litt over i kveld. Hvorfor jeg tok pause? Rett og slett fordi jeg ikke hadde noe spez å skrive om. Og da skriver jeg ikke. Eller altså. Jeg skrev, men sparte det til senere redigering by me. Hvilket er på tide å gjøre nuh
Det er ikke alltid ting går etter planen når det gjelder toåringer. Det vil si, hvis det noensinne går etter planen i det hele tatt liksom. Og da går det etter planen kun på liksom.
Min sønn Even på 2 år går i barnehagen sammen med nabogutten Anthony, som også er to år. De to er gutta’s svar på Tuppen og Lillemor. Titten og Lillefar.
Foreldrene til nabogutten, og jeg, veksler på å være ute med barna slik det falle seg naturlig. I går vasket pappan til Anthony bilen sin, og jeg fikk et sykt anfall av ryddevaskeshinekjøkken og vaskestuegulv.
Midt i anfallet gikk jeg en en tur ut for å puste litt. Ingen barn å se. It went like: “Kor e ungan?” -“Gikk itj dem inn da?” -“Hæ? Neeeh trur da itj det..”
Jeg hadde hverken sett eller hørt toåringene, og ingen svarte da jeg gikk inn og ropte. Så jeg ropte igjen:”Even og Anthony..?”
Nede fra kjelleren hørte jeg et vagt “Jaaa..”
Så jeg spurte: “Ka dåkk gjør da?”
Da fikk jeg til svar: ” Vi bærre male kattan!”
Nei. Du vet aldri hva som venter deg når du har en toåring i hus. Jeg gikk ned i kjelleren, der vi har tre rom; badet, rommet til min eldste sønn Mathias på 8 år, og gjesterommet der kattungene bor for tiden i “fred og ro”. Jeg var, som vi sier på Stjørdalsk: “shitnærvøs”.
Jeg stakk hodet innom gjesterommet, hvilket var tomt. Empty. Rensket for pusunger. Så var der bare å titte inn i rommet til Mathias, der det så ut som en krigssone. Kattungene var plassert i nedre køyeseng, og de skulle tydeligvis males røde med akrylmaling. Titten og Lillefar syntes nok det var dårlig med farger på pusene. Kun to stk i kattekullet er røde, og da måtte visst de tre siste sorte og hvite “repareres”. Dette kan jeg kun gjette meg til. Hvor er resten av rakkarungene; hvor har de gjemt seg? Min lille Even er iallefall han lille runde strenge med hendene i midjen. En sånn toåring som kaster søpla si på gulvet, ser på mamman sin, og sier: “Du plukk opp!”
Gutta hadde heldigvis ikke kommet langt med malingen sin. Kun den ene kattungen hadde fått en tykk rød stripe på ryggen sin. De andre hadde bare noen flekker. Men redningsaksjonen ble ikke enkelt. Rakkarungene var slettes ikke enige i at de små pelsdottene skulle forbli fargeløse og kjedelige. Hva med litt turkis da mamma? Kom igjen da!
Det er jo ikke lett å ta hu mor seriøst når a ler høyt mens hun prøver å være litt småstreng, heller.
Nå er det bare å vente på neste rampestrek. Jeg innser at “rampe”streker ikke nødvendigvis er ment slemt. Lang i fra. De små gogutta har som regel tenkt det kjempesnilt, de Etter kveldsmat på trappa der de har fått tid til å pønske ut de gøyeste idéene, kan vi voksne vente oss det aller meste.
Det er sent på kvelden, og jeg kjenner et hint av høstduft sive inn gjennom den delen av loftsvinduet som er åpen en liten sprekk. Det er så typisk at jeg livner skikkelig til på høsten. Det er ikke fargene jeg elsker, men den deilige smakduften av luften.
Jeg hater å skrive meldinger. Men jeg elsker å skrive inne på forbipolene. Derfor blir det litt ekstra skrivings i kveld også. Even ligger her i mammasenga nå også. Jeg vet jeg burde vært strengere på at han skal sove i sin seng, men han er så søt når han sovner der i armkroken min mens vi leser og lytter til regnet ute. Lille toåringen min som har blitt så stor.
Jeg har akkurat ruslet opp og hentet meg nattmat. Hjemmelaget knekkebrød med smør og hvitost på, og litt sukkerfri sjokolade attåt. Det er så deilig å ligge i senga og spise mat og drikke funlightsaft, mens jeg hører koselige lyder utefra. Biler som kjører forbi og folk som prater. Under oss på skrå ligger Stjørdal by. Jeg vil ikke akkurat si at den pulserer, men en by er det.
Jeg ligger her og tenker på hvor godt det er å “rydde i vennelista mi”. Jeg mener ikke på facebook, men i det virkelige livet. Jeg har alltid vært opptatt av å ha det ryddig i nettverket, og hver gang jeg avslører falskhet og kvitter meg med en liten judas, føler jeg meg plutselig så fri. Jeg letter litt, fordi det er så godt å endelig slippe å forholde seg til dramaet enkelte liker å skape. Selv får jeg vondt i magen av sånnt, ja jeg er vel ei pingle sådan. Liker fred, ro og orden. Jeg slutter å være glad i folk hvis de behandler meg dårlig. Som en blomst som visner. Derfor er det ikke vanskelig for meg å kutte slike bånd, og det er fantastisk befriende etterpå.
Snart er det barnehagestart for Even sin del. Den 15.august skal han møte opp på den gamle avdelingen, og i løpet av dagen skal han overføres til storbarn. Herregud så teit det er at øynene mine er fulle av tårer nå, og for ei røre; men lillegutten min er i ferd med å bli til en stor treåring jo. Det flyter over og en tåre triller nedover kinnet mitt, (og det skal jo være bra, bare les her: http://m.forbipolene.blogg.no/1501438048_lar_du_trene_trille_eller_holder_du_igjen_10_gode_grunner_til__la_grten_f_strmme.html ) … min engang så glade smileybaby har blitt til en happytøff guttunge som elsker å dele ut kos og klem, og jeg kan bare prøve å henge med i utviklingen.
Jeg tørker kinnene mine og tenker på morgendagen heller. Da skal denne coole toåringen min og jeg på shopping, rett og slett. Han trenger nye støvler og jeg behøver egg, mens kattemor i huset skal få et nytt stort utvalg med bløtfor. Even digger å rusle rundt i butikker sammen med meg, og (bank i bordet:) hittil har han vært kjempeflink til å si: “Fin ja mamma? Shøpe senere. Legge n der jeg!”
Så mye info på en gang fra samme dag. Det har dere fått før. Jeg bruker ikke å skrive så mye detaljer om dagene våre. Tenkte jeg skulle dele litt nå. Anyway; vi har det supert her på Lykketoppen, med alle våre snille venner og slektninger. Vi er skikkelig heldige. God natt
Jeg så det ikke selv. Jeg så bare en diagnose og en altfor original stil. Jeg så en voksende mage og en medisindosett. Jeg så en sønn på fem år som jeg ikke hadde vært frisk nok til å ta vare på 5 år tidligere. Han bodde hos sin pappa, og jeg ville ikke rive opp ham, for han hadde og har det godt der. Nå ventet jeg et nytt barn med samme mann.
Det begynte med nerver som ikke akkurat var laget av stål, på et kontor i kommunen der jeg bor. Jeg ville varsle fra til barnevernet om at jeg ønsket å ha dem med gjennom svangerskapet og inn i mammarollen, i ei ansvarsgruppe rundt meg og babyen som vokste inni meg. Jeg hadde tross alt vært alvorlig syk av bipolar fem år tidligere.
Jeg hadde null selvtillit som mor. Jeg så henne ikke, mamman i meg selv. Alt jeg visste var at jeg elsket både femåringen min og den voksende magen min. Enormt. Jeg elsket dem vanvittig høyt. Og jeg ante ikke om medisiner og oppfølging ville holde meg frisk nok til å få lov til å ha med meg babyen min hjem fra barsel denne gangen heller. Jeg kunne bare gjøre mitt beste opp mot en alvorlig sinnslidelse. Bipolar 1 er ikke til å kødde med, hadde jeg lært.
Barnevernet kom hjem til meg da jeg var høygravid. Alt av utstyr var klart for babyen min. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. De sa jeg ikke kunne ha stellebordet i gangen, og ikke burde ha uro over sengen. Det var varmest på badet for stell, og da baby skulle sove skulle den ikke forstyrres med en uro. Jeg var sulten på å lære, så jeg tok bort uroen og kjøpte et stellebord til å feste på badekaret.
Jeg bodde i en kommunal leilighet. Jeg var uføretrygdet. Ingen bil. Ingen jobb. Ingen høy status. Barnevernet så forbi dette, og i papirene fra barseltiden min og besøkene fra barnevernet, står det skrevet om hvordan jeg så ut til å si “Jeg er så glad i deg” til babyen min, uten å tenke meg om. De så hvordan jeg hadde blikk-kontakt med barnet mitt, og hvordan jeg spratt opp av glede når han våknet fra duppene sine.
To damer fulgte babyen min og meg gjennom en spennende tid; en saksbehandler og en miljøterapeut. Begge respekterte meg, og selv om jeg ikke så stort til saksbehandleren, visste jeg at hun var der om jeg lurte på noe. Med sitt sterke vesen og sitt lange mørke hår, kom miljøterapeuten inn i vårt hjem. Jeg spurte henne om det meste, og vi pratet fra a til å. Hun snakket nordlandsdialekt, og var energisk og glad av seg. Jeg kunne merke at hun brydde seg virkelig om babyen min. Kommentarene lot ikke vente på seg etterhvert som min yngste sønn vokste til. “Har du laga hjemmelaga babymat? Herregud kor flink du e!” Hun hadde bestemt seg for å gi meg de tilbakemeldingene jeg trengte for at min selvtillit som mor skulle vokse.
En dag hadde jeg glemt at hun skulle komme. Da hadde jeg besøk av en venninne og hennes barn. Det fløt med leker på stua og kjøkkenet var fullt. Miljøterapeuten så seg rundt, smilte, og sa: “Ja SÅNN ska det sjå ut når man har barn!”
Den eneste grunnen til at dette er vanskelig å skrive om, som alltid når jeg skriver om denne perioden, er at jeg savner henne. For et menneske. Tenk å komme inn i hjemmet til en bipolar uføretrygdet alenemamma som hverken har utdanning, status eller bil, og se meg på denne måten? Å bestemme seg for ikke bare å gi meg en sjanse, men for å bygge opp selvtilliten min som mamma.
Livet gikk videre. De trakk seg ut og henla saken jeg selv hadde bedt om. Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg hadde rett og slett tårer i øynene, for det var så stort, alt de hadde gjord for barna mine og meg. Jeg var så redd i utgangspunktet, for jeg blir så innmari glad i mine barn, og jeg fryktet en ny og vanskelig avskjed med mitt kjære elskede barn på nok en barselavdeling. Ja, jeg var så redd, og nå da de vinket farvel følte jeg meg så trygg i morsrollen. Jeg kunne takke en solid ansvarsgruppe med sterke damer fra forskjellige instanser. De hadde vernet barna mine. Gitt oss en gave for livet: en mamma med selvtillit.
Nå ba jeg om mer oppfølging. Noen å prate med da barneverner trakk seg ut. Og det fikk jeg; Jeg går fortsatt i samtaler med den freshe dama fra familieteamet. En kommune som fungerer? Ja på dette området har jeg ikke opplevd noe annet. I tillegg prater jeg jevnlig med en dyktig dame fra oppfølgingstjenesten. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne da hormonene herjet for tre år siden. Hun gjentok: “Du e tøff, Helene, du greie herre her!”
Dette ble lest av flere, og kommentarene haglet. Hvordan kunne jeg “forsvare barnevernet?” mente mange, som om jeg skrev om hele landets barnevernsansatte. Å skryte av et par lærere i en skolegård betyr vel ikke at man skryter av hele lærerstaben. Likevel fikk jeg pepper.
Jeg fikk spørsmål fra TV2 om å bli flydd ned til Oslo og bli intervjuet om innlegget på God morgen Norge. Jeg hadde minsten alene akkurat da, så jeg svarte høflig nei. Så sa jeg ja til å heller bli intervjuet noen dager senere. Da fikk jeg svare for meg, og kommentarene tok slutt.
Litt senere møtte jeg en lokal kjenning på en matvarebutikk i byen der jeg bor. Hun sa: “Nåh, Helene, du var ikke litt vel snill med barnevernet nå da? Jeg synes nå du var for snill med dem jeg!”
Så det synes du? Det har gått en stund, men du skal få svaret ditt her og nå. For jeg ble litt satt ut. Jeg visste ikke at du hadde gjort innbrudd i topplokket mitt og levd mitt liv slik at du har peiling nok på mine erfaringer til å uttale deg om dette.
I mitt tilfelle er det barnevernet som har vært snille. De har gjort jobben sin til punkt og prikke, og i tillegg tatt vare på meg som mor og mine utfordringer med selvtillit og diagnose bipolar 1. Hvorfor stå i en dagligvarebutikk og bable i vei som om du aner det spøtt om timene i hverdagen min over tre år tilbake i tid, du som jeg nesten aldri har pratet med? Og jeg har aldri forsvart hele barnevernet.
Kanskje har du en annen erfaring med denne etaten i denne byen. For det første har jeg denne positive erfaringen med til sammen 4 ansatte der; ikke alle som jobber der. De kjenner jeg ikke. For det andre er jeg klar over at det begås store feil, men det er en helt annen sak og et helt annet innlegg. Det må være lov å fortelle om det som faktisk funka også, ikke sant.
Så gikk livet enda mer videre, og det hele føles som en nyttig mammaskole.
Nå har jeg bedt om pmto-kurs, og så har jeg faktisk fått innvilget det også, selv om jeg ikke fyller kravene. Denne kommunen har hele veien slått ring om barna mine og meg, og desverre; jeg kan ikke innstille dine krav om å klage. For jeg har ikke noe å klage på i vårt tilfelle.
Jeg ser bort på en nybadet gogutt som snart er 3 år. Han smiler til meg, og er klar for kveldsmat. Snart skal han sove, og da må vi lese bok. Eller; han skal lese bok. Jeg får ikke lese særlig mye, for han skravler og forteller om bildene. Jeg elsker barna mine så jeg nesten gråter av glede bare jeg ser på dem Tenk hvor annerledes livet vårt kunne vært, hvis ikke de sterke damene ansvarsgruppa tråkket stiene sammen med oss den høsten for tre år siden.
I denne kommunen er det noen ansatte som virkelig gjør jobben sin. Og dette innlegget handler ikke om de som ikke gjør jobben sin, men om de som gjør den med stil. Slik at vi her på Lykketoppen opplever et eventyr uten like sammen. Hver eneste dag. Vår hverdag er alt jeg noensinne ønsket meg for barna og meg. Jeg er en evig takknemlig mor
Har du blitt en slik “uhøflig matpirker”? En “nei takk, jeg spiser ikke pasta, bare innimellom, og det var f eks for tre dager siden. Men ellers takk. Host. Kremt. Fortalte jeg deg ikke det i går?”
Da vet du at enkelte kan gi uttrykk for at det nærmest er kriminelt av deg å spise sunt. Å passe linjene er noe vi burde holde oss for god til, og generelt blir det sett på som latterlig å drive og passe kostholdet. “Herregud spis deg en appelsin da!” Nope. Du prøver å svare: “Ta deg både en bolle og en appelsin, du, og gjør det gjerne hver dag. Sees om en måned og så kan vi se om det er så sunt i lengden. Du kan noen dager bytte ut den bollen med pasta. Eller brød. Eller loff. Og du kan bytte ut appelsinen med godteri. Eller banan. Eller et glass juice. Eller ris. I don’t care. Det er din kropp. Gjør hva du vil med den.” Men det hjelper ikke. De vil ikke gi seg med den pent innpakkede mobbingen av kostholdet ditt.
Problemet er at din kropp tydeligvis ikke er bare din greie.
Min kropp er visst heller ikke bare min greie. Jeg forklarer folk hvilket kosthold jeg lever på, etter en kommentar om at jeg har krympet. Likevel ser det ut til at enkelte blir fornærmet når jeg takker nei til maten de tilbyr meg. Selv om de visste før de bød meg på den at jeg ikke spiser slik mat. Hvorfor lage mat proppfull av carbs til en man vet er en lowcarb, og så bli sur over et “nei takk”?
Er det virkelig egentlig jeg som er den uhøflige? Hvorfor vil de på død og liv putte i meg sukker og gluten? Og hvorfor er jeg som passer på helsa mi den som følges med argusøyne? Og jeg er ikke utakknemlig. Jeg har både med meg egen type mat, og har forlengst fortalt at jeg spiser det kostholdet jeg spiser. Dessuten tar jeg en planlagt sprekk i blant, og eter det jeg får servert. Men jeg kan ikke drive og sprekke hver eneste gang bare for å være høflig.
-“Nei no må du slutt med derre lavkarbotullet!” Fikk jeg høre i sommer. “Tullet”? Som om det alvorlige i det at jeg tar vare på helsa mi er noe bambus? Jeg gikk inn i en livsstil for 8 mnd siden. Det var ingen diett. Ingen kur. Men en livsstil. Kall det gjerne lavkarbo. Whatever. Dette kostholdet er bra for meg, og det i kombi med avholdenhet fra alkohol gjør at hele kroppen min er i balanse. Jeg er frisk. Helt frisk. Og jeg lever med en sykdom som skulle ført til at noen av mine organer ikke skulle vært helt i orden, for å si det sånn. Men slik jeg spiser og trener, er jeg helt frisk.
Vi blir ledd av. Fjåset bort. Fnyst av. Det blir framstilt som at det er noe tull å spise sunt, og vi blir ikke tatt seriøst. Som om vi er pripne, vi som ønsker akkurat passe kontroll over hva vi putter i oss. Man skal liksom være tøff og cool hvis man gir blaffen, og “slår seg løs” mens man momser i seg blodsukkerstigende kaker og annen neimat. Berger med karber og fjell med alt man vet ikke er bra. Det er godkjent.
Det er samtidig ikke godkjent å bli overvektig. Nei. Man skal både stappe i seg alt man vil, og samtidig holde seg akkurat passe slank og sunn.
Hvis man derimot har tatt beslutningen om å leve sunt, blir det ofte sett på som prippent.
Heldigvis gir jeg blaffen i hva andre mener om hva jeg dytter i meg og ikke putter i meg. Det er jeg som skal leve dette livet mitt uten diabetes, ikke dem. Det er jeg som vil danse lett, jogge fortere og enklere bevege meg rundt med en friskere og lettere kropp. De har sin egen kropp å drive vedlikehold på. Den legger ikke jeg meg borti, bokstavelig talt.
Jeg mangler ingen vitaminer. Grønnsaker, kjøtt, frø, fløte, mandelmel, sesam-mel, tagatesse, rømme, hjemmelagde knekkebrød, leverpostei, ost, kjøtt, fisk, egg, sukkerfri sjokolade og lavkarboboller er blant matvarene jeg spiser. Innimellom unner jeg meg gulrøtter, epler, appelsin, banan, vannmelon, jordbær og blåbær. Dette er godteriet mitt, og nok til at jeg får i meg alt av vitaminer som jeg behøver. Men jeg spiser ikke godteri med sukker i eller potetgull. Fruktose holder i massevis. Og stekt grønnkål funker fint som potetgull.
Tenk tilbake noen hundre år. Stamfar sulten hadde ikke en appelsin for hånden. Var det mørke vinteren hadde han nok svært lite søtt å knaske på. Det var “faste” til middag, gitt. Var det kvelden så sov han. Han satt ikke foran en skjerm og dyttet i seg søtsaker. Nei, han sov.
Steinalderen. Jakt. Vente på tilberedning av mat. Sanke næring. Bruke kroppen. Vente på mat. Rene næringskilder. Vokste ingen appelsintrær i nærheten, nei så ble det ikke noe appelsin attåt lunsjen heller.
Vi som spiser minst mulig stivelse, sukker, gluten og generelt karber, spiser mer naturlig enn de som snavler potetgull og fargerike godterier og kaker. Det sier seg selv. Og vi kan bake egne kaker som hverken inneholder sukker, stivelse eller gluten. Sunne kaker. Er ikke det bra nok? Eller må du absolutt klamre deg fast til din tøffe, herdede gamle overbevisning om at man ekke cool nok før man tør å spise som en svær mann som jobber i åkeren dagen lang?
Du jobber ikke med kroppsarbeid dagen lang, gjør du? Du gjennomskuer at denne desperate holdningen omkring mel og sukker gjelder i syforeningen din fordi alle er redde for å sitte igjen alene på det synkende sukkerskipet, ikke sant?
Dette evige maset om matinntak. Kan vi ikke alle bare la hverandre være i fred? Vi respekter hverandre’s private hjem, biler, jobber og lønnskontoer, ikke sant? Hva med å respektere privat vedlikehold av hjem nr 1, kroppen, i enda høyere grad? Jeg VET hva som er best for min kropp. LEGEN min vet hva som er best for min kropp. Du vet kun hva som duger for din kropp. And it sure aint potetgull, sukkerdrikke og proppfulle kaker, hva? Sånn egentlig. For real.
Imens koser jeg meg med deilige boller og kaker fra bloggen til meglerfru1, hjemmelaget fløteis av egg, fløte og tagatesse, glutenfri pizza og masse god mat med fløte i kaffen til. Real food mmmh!
Å være den eneste som ikke kom seg inn i hytta i tide, holdt på å bli skjebnessvangert for en ung alenemor sent onsdag kveld forrige uke. En ungbjørn angrep henne og rev opp huden på armene hennes til blods, men hun greide å komme seg unna, og bort til sine venner i hytta de lånte. De skulle bare på blåbærtur.
Eller rettere sagt; jeg skulle bare sove litt etter å tenkt litt for mye på bjørnen som for tiden etterlater seg sauekadaver etter saueåtsel oppi Meråker, og så drømte jeg at jeg ble angrepet av en bjørn, selvfølgelig. Jeg er ei pingle når det kommer til visse dyr i skauen, og denne drømmen er ikke den første jeg har hatt om bjørner. Det var nesten så jeg kunne kjenne smerten i armene i drømmen.
Da Even og jeg skulle på blåbærtur sammen med søstra mi (hun foxy på bilder under) og lille Maria Louise tantekid, i dag, skal jeg ikke legge skjul på at jeg så meg litt ekstra rund der jeg stod med ræva til himmels og plukket blåbær i skauen. Elg, bjørn, ulv, whatever: stay away from this crazy lady!
Men det gikk bra denne gangen også. Sinte snuter hadde forlengst kjent stanken av mennesker, og ingen snøftende overraskelser ventet meg noen av gangene jeg reiste meg opp fra blåbærlyngen. Jo en. En frosk! Hils på Froggit:
Men frosker går greit altså. Det er verre med sånne tanter Siljer:
Neida. Sånne Siljer funker også helt supert. Even er skikkelig glad i tanta si, og vi er alle i det rette slektselementet når vi er ute i skauen.
Takk for en digg tur. Som Even bruker å si: “Vennane mine”. Får håpe jeg slipper bjørnedrøm i natt; det er så scary dreamy, det!
Selv prøver jeg å unngå diabetes etter at jeg hadde svangerskapsdiabetes for 3 år siden. Jeg er altså lettere utsatt, og jeg fungerer dessuten best med minimalt
Jeg lever med et strengt kosthold, også for å unngå for høy blodsukkerstigninger i forhold til bipolar og medisiner.
Denne pizzaen har jeg blitt helt forelska i. Den er enkel og rene lavkarbodronninga på middagsbordet:
Pizzabunn ingredienser:
200 g revet mozzarella
3 ts philadelphiaost
1 ts salt
1 egg
2 dl mandelmel
Fyll ingredienser:
Hakkede tomater på boks / ketchup uten tilsatt sukker
Pepperonipølser
Sort oliven
Rød paprika
Provencekrydder
Ost
Ha mozzarella og philadelphia i en kjele og rør mens ostene smelter sammen til flytende form. Rør egg og salt raskt inn i ostemassen, før du tilsetter mandelmel like kjapt. Fordel utover bakepapir på stekebrett.
Stryk over et lag med tomatketchup eller hakkede tomater på boks, fordel pepperoni, opphakket paprika og oliven, før du strør over ost og krydder.
Ajoli og bernaise på bildet over er lavt innen karbo, og jeg har kjøpt dem i Sverige. Ikke sponset.
Tenk hvor annerledes livet vårt kunne vært, hvis ikke de sterke damene ansvarsgruppa tråkket stiene sammen med oss den høsten for tre år siden. 
