Jeg så det ikke selv. Jeg så bare en diagnose og en altfor original stil. Jeg så en voksende mage og en medisindosett. Jeg så en sønn på fem år som jeg ikke hadde vært frisk nok til å ta vare på 5 år tidligere. Han bodde hos sin pappa, og jeg ville ikke rive opp ham, for han hadde og har det godt der. Nå ventet jeg et nytt barn med samme mann. 

 

Det begynte med nerver som ikke akkurat var laget av stål, på et kontor i kommunen der jeg bor. Jeg ville varsle fra til barnevernet om at jeg ønsket å ha dem med gjennom svangerskapet og inn i mammarollen, i ei ansvarsgruppe rundt meg og babyen som vokste inni meg. Jeg hadde tross alt vært alvorlig syk av bipolar fem år tidligere.

 

Jeg hadde null selvtillit som mor. Jeg så henne ikke, mamman i meg selv. Alt jeg visste var at jeg elsket både femåringen min og den voksende magen min. Enormt. Jeg elsket dem vanvittig høyt. Og jeg ante ikke om medisiner og oppfølging ville holde meg frisk nok til å få lov til å ha med meg babyen min hjem fra barsel denne gangen heller. Jeg kunne bare gjøre mitt beste opp mot en alvorlig sinnslidelse. Bipolar 1 er ikke til å kødde med, hadde jeg lært.

 

Barnevernet kom hjem til meg da jeg var høygravid. Alt av utstyr var klart for babyen min. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. De sa jeg ikke kunne ha stellebordet i gangen, og ikke burde ha uro over sengen. Det var varmest på badet for stell, og da baby skulle sove skulle den ikke forstyrres med en uro. Jeg var sulten på å lære, så jeg tok bort uroen og kjøpte et stellebord til å feste på badekaret. 

 

Jeg bodde i en kommunal leilighet. Jeg var uføretrygdet. Ingen bil. Ingen jobb. Ingen høy status. Barnevernet så forbi dette, og i papirene fra barseltiden min og besøkene fra barnevernet, står det skrevet om hvordan jeg så ut til å si “Jeg er så glad i deg” til babyen min, uten å tenke meg om. De så hvordan jeg hadde blikk-kontakt med barnet mitt, og hvordan jeg spratt opp av glede når han våknet fra duppene sine. 

 

To damer fulgte babyen min og meg gjennom en spennende tid; en saksbehandler og en miljøterapeut. Begge respekterte meg, og selv om jeg ikke så stort til saksbehandleren, visste jeg at hun var der om jeg lurte på noe. Med sitt sterke vesen og sitt lange mørke hår, kom miljøterapeuten inn i vårt hjem. Jeg spurte henne om det meste, og vi pratet fra a til å. Hun snakket nordlandsdialekt, og var energisk og glad av seg. Jeg kunne merke at hun brydde seg virkelig om babyen min. Kommentarene lot ikke vente på seg etterhvert som min yngste sønn vokste til. “Har du laga hjemmelaga babymat? Herregud kor flink du e!” Hun hadde bestemt seg for å gi meg de tilbakemeldingene jeg trengte for at min selvtillit som mor skulle vokse. 

 

En dag hadde jeg glemt at hun skulle komme. Da hadde jeg besøk av en venninne og hennes barn. Det fløt med leker på stua og kjøkkenet var fullt. Miljøterapeuten så seg rundt, smilte, og sa: “Ja SÅNN ska det sjå ut når man har barn!” 

 

Den eneste grunnen til at dette er vanskelig å skrive om, som alltid når jeg skriver om denne perioden, er at jeg savner henne. For et menneske. Tenk å komme inn i hjemmet til en bipolar uføretrygdet alenemamma som hverken har utdanning, status eller bil, og se meg på denne måten? Å bestemme seg for ikke bare å gi meg en sjanse, men for å bygge opp selvtilliten min som mamma. 

 

Livet gikk videre. De trakk seg ut og henla saken jeg selv hadde bedt om. Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg hadde rett og slett tårer i øynene, for det var så stort, alt de hadde gjord for barna mine og meg. Jeg var så redd i utgangspunktet, for jeg blir så innmari glad i mine barn, og jeg fryktet en ny og vanskelig avskjed med mitt kjære elskede barn på nok en barselavdeling. Ja, jeg var så redd, og nå da de vinket farvel følte jeg meg så trygg i morsrollen. Jeg kunne takke en solid ansvarsgruppe med sterke damer fra forskjellige instanser. De hadde vernet barna mine. Gitt oss en gave for livet: en mamma med selvtillit. 

 

Nå ba jeg om mer oppfølging. Noen å prate med da barneverner trakk seg ut. Og det fikk jeg; Jeg går fortsatt i samtaler med den freshe dama fra familieteamet. En kommune som fungerer? Ja på dette området har jeg ikke opplevd noe annet. I tillegg prater jeg jevnlig med en dyktig dame fra oppfølgingstjenesten. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne da hormonene herjet for tre år siden. Hun gjentok: “Du e tøff, Helene, du greie herre her!”

 

I vår skrev jeg innlegget http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html  

Dette ble lest av flere, og kommentarene haglet. Hvordan kunne jeg “forsvare barnevernet?” mente mange, som om jeg skrev om hele landets barnevernsansatte. Å skryte av et par lærere i en skolegård betyr vel ikke at man skryter av hele lærerstaben. Likevel fikk jeg pepper. 

 

Jeg fikk spørsmål fra TV2 om å bli flydd ned til Oslo og bli intervjuet om innlegget på God morgen Norge. Jeg hadde minsten alene akkurat da, så jeg svarte høflig nei. Så sa jeg ja til å heller bli intervjuet noen dager senere. Da fikk jeg svare for meg, og kommentarene tok slutt. 

 

Litt senere møtte jeg en lokal kjenning på en matvarebutikk i byen der jeg bor. Hun sa: “Nåh, Helene, du var ikke litt vel snill med barnevernet nå da? Jeg synes nå du var for snill med dem jeg!” 

 

Så det synes du? Det har gått en stund, men du skal få svaret ditt her og nå. For jeg ble litt satt ut. Jeg visste ikke at du hadde gjort innbrudd i topplokket mitt og levd mitt liv slik at du har peiling nok på mine erfaringer til å uttale deg om dette.

I mitt tilfelle er det barnevernet som har vært snille. De har gjort jobben sin til punkt og prikke, og i tillegg tatt vare på meg som mor og mine utfordringer med selvtillit og diagnose bipolar 1. Hvorfor stå i en dagligvarebutikk og bable i vei som om du aner det spøtt om timene i hverdagen min over tre år tilbake i tid, du som jeg nesten aldri har pratet med? Og jeg har aldri forsvart hele barnevernet.

 

Kanskje har du en annen erfaring med denne etaten i denne byen. For det første har jeg denne positive erfaringen med til sammen 4 ansatte der; ikke alle som jobber der. De kjenner jeg ikke. For det andre er jeg klar over at det begås store feil, men det er en helt annen sak og et helt annet innlegg. Det må være lov å fortelle om det som faktisk funka også, ikke sant.

 

Så gikk livet enda mer videre, og det hele føles som en nyttig mammaskole.

Nå har jeg bedt om pmto-kurs, og så har jeg faktisk fått innvilget det også, selv om jeg ikke fyller kravene. Denne kommunen har hele veien slått ring om barna mine og meg, og desverre; jeg kan ikke innstille dine krav om å klage. For jeg har ikke noe å klage på i vårt tilfelle.

 

Jeg ser bort på en nybadet gogutt som snart er 3 år. Han smiler til meg, og er klar for kveldsmat. Snart skal han sove, og da må vi lese bok. Eller; han skal lese bok. Jeg får ikke lese særlig mye, for han skravler og forteller om bildene. Jeg elsker barna mine så jeg nesten gråter av glede bare jeg ser på dem 😁 Tenk hvor annerledes livet vårt kunne vært, hvis ikke de sterke damene ansvarsgruppa tråkket stiene sammen med oss den høsten for tre år siden.  

 

I denne kommunen er det noen ansatte som virkelig gjør jobben sin. Og dette innlegget handler ikke om de som ikke gjør jobben sin, men om de som gjør den med stil. Slik at vi her på Lykketoppen opplever et eventyr uten like sammen. Hver eneste dag. Vår hverdag er alt jeg noensinne ønsket meg for barna og meg. Jeg er en evig takknemlig mor ❤