Det er ikke alltid ting går etter planen når det gjelder toåringer. Det vil si, hvis det noensinne går etter planen i det hele tatt liksom. Og da går det etter planen kun på liksom.
Min sønn Even på 2 år går i barnehagen sammen med nabogutten Anthony, som også er to år. De to er gutta’s svar på Tuppen og Lillemor. Titten og Lillefar.
Foreldrene til nabogutten, og jeg, veksler på å være ute med barna slik det falle seg naturlig. I går vasket pappan til Anthony bilen sin, og jeg fikk et sykt anfall av ryddevaskeshinekjøkken og vaskestuegulv.
Midt i anfallet gikk jeg en en tur ut for å puste litt. Ingen barn å se. It went like: “Kor e ungan?” -“Gikk itj dem inn da?” -“Hæ? Neeeh trur da itj det..”
Jeg hadde hverken sett eller hørt toåringene, og ingen svarte da jeg gikk inn og ropte. Så jeg ropte igjen:”Even og Anthony..?”
Nede fra kjelleren hørte jeg et vagt “Jaaa..”
Så jeg spurte: “Ka dåkk gjør da?”
Da fikk jeg til svar: ” Vi bærre male kattan!”
Nei. Du vet aldri hva som venter deg når du har en toåring i hus. Jeg gikk ned i kjelleren, der vi har tre rom; badet, rommet til min eldste sønn Mathias på 8 år, og gjesterommet der kattungene bor for tiden i “fred og ro”. Jeg var, som vi sier på Stjørdalsk: “shitnærvøs”.
Jeg stakk hodet innom gjesterommet, hvilket var tomt. Empty. Rensket for pusunger. Så var der bare å titte inn i rommet til Mathias, der det så ut som en krigssone. Kattungene var plassert i nedre køyeseng, og de skulle tydeligvis males røde med akrylmaling. Titten og Lillefar syntes nok det var dårlig med farger på pusene. Kun to stk i kattekullet er røde, og da måtte visst de tre siste sorte og hvite “repareres”. Dette kan jeg kun gjette meg til. Hvor er resten av rakkarungene; hvor har de gjemt seg? Min lille Even er iallefall han lille runde strenge med hendene i midjen. En sånn toåring som kaster søpla si på gulvet, ser på mamman sin, og sier: “Du plukk opp!”
Gutta hadde heldigvis ikke kommet langt med malingen sin. Kun den ene kattungen hadde fått en tykk rød stripe på ryggen sin. De andre hadde bare noen flekker. Men redningsaksjonen ble ikke enkelt. Rakkarungene var slettes ikke enige i at de små pelsdottene skulle forbli fargeløse og kjedelige. Hva med litt turkis da mamma? Kom igjen da!
Det er jo ikke lett å ta hu mor seriøst når a ler høyt mens hun prøver å være litt småstreng, heller.
Nå er det bare å vente på neste rampestrek. Jeg innser at “rampe”streker ikke nødvendigvis er ment slemt. Lang i fra. De små gogutta har som regel tenkt det kjempesnilt, de 😉 Etter kveldsmat på trappa der de har fått tid til å pønske ut de gøyeste idéene, kan vi voksne vente oss det aller meste.
Fantastisk 🙂 Herlig <3
frodith: Ja haha toåringer er bare skjønne