Watchout! Fjøstøsa er her, og hu skal preke! Hu derre skarptunga Trønderine vettu. Riktig så forbipolene. Forvillet og inntullet i saltvannsluft og kuskit.

Går her og synger på sangen du hater. Og jeg gjør hva jeg vil.

 

 

Hei hå.

Og hvem er DU? Jo det skal jeg si deg. Du er den derre byfisen med alle de fine rødvinsglassene dine. Blant alle de krystalliserte hvitvinsglassene. Ja, og så alle pilsboksene dine da.

Du som sitter i “hva som er greit og hva som ikke er greit å poste på face – komitéen”  

Ute på det vide brede internettet vet du. Der er det tusen uskrevne lover og regler. 

Det er lov å skryte av: ølen din, vinene dine, klærne dine, hytta di, båten din …ja samt smugreklamere for sofaen din da. Og dyrene dine. Perfect.

Nå skal jeg være kriminell som fy. Ja gjett. Jeg skal SKRRRYTE AV AT JEG TRENER!

Silence! Jeg skal skryte!

 

 

Og det mener du er søren ikke greit altså! Rule nr 1: Jogging og muskelpumping er fy! Ikke lov å gi folk dolk her nei! Og hva er å dolke i facebookryggen din? Dårlig samvittighet?

Nå skal jeg dele det opp for deg. For jeg tror du kan litt matematikk?

Du nyter vinglass etter ølkrus. Utepils etter champagneglass. Det “gjør deg godt”. Do not misunderstand. Jeg liker også å ta meg en pils iblant. Jeg bare deler det ikke. Knipser ikke bilde av alkohol. Skjønner ikke helt greia. Men null kritikk ass. Bare …greia. Hvorfor DET er lov å dele og skryte av, men ikke treningen.

 

 

La meg dele det videre opp for deg. Trening. 

Denne joggingen gir meg så mye mer enn det pilskruset ditt noensinne vil kunne måle seg med. 

Denne endorfinfremkallende aktiviteten, gjør meg så mye mer susete ruset og GLAD enn all denne facebookvinen din ever can DO!

Men likevel blir du pisst som ei potte hvis jeg deler mine heftige workout-gleder med deg på face.

Er det fordi du begynner å innse at pils gir deg mage og vin gir deg rynker? At cellulitene klikker villt bare etter et par glass? 

Er det fordi du tror jeg trener for å få bra kropp? Er det fordi du tror jeg jogger for å plage meg selv? Er det fordi du tror jeg har ei aerobicsalliknende dørstokkmil som du? 

 

 

Deler opp videre jeg: 

Trening. Aerobic. Jogging. Alt dette er som en fest for meg. Bedre enn en konsert og

diggere enn en godtepose.

Som jeg for svarteste huteste heiteste ikke må finne på å dele med deg! 

 

 

La oss face det fact. Det vi poster på face, bør være det beste vi vet. Noe av det beste jeg vet, er forskjellige former for trening. Er det beste du vet vin, pils, dyre ting og klær det beste du vet, så for all del. Skakke mobbe deg for det. Så lenge DU slutter å mobbe MEG for mine oppdateringer om det beste JEG vet. Desverre for deg er det det verste DU vet. Tydeligvis. 

Nå skal vi sammenligne litt. Vi skal se nærmere på et par tillatte facebookstatuser, og like nærme på den kriminelle treningsstatusen. Follow me. 

 

 

Du poster en tillatt og populær status med bilde av to glass som skåler. Et rødvins, og et hvitvins. Du skriver ved siden av: “Hurra for hælja, skåål!” 

Inne på sosiale medier påvirker vi hverandre. Hvilket klientell nøyaktig er det som er mest lettpåvirkelige, og inspireres mest av våre statusopdateringer og bilder på facebook? Jeg tør påstå at det er unge mennesker omkring 15årsalderen, og ensomme mennesker. Hva sliter ofte ensomme mennesker med? Rus. Rus og sosial angst. Jeg snakker om de som er ensomme fordi rusen har preget dem og gjort dem asosiale. 

Jeg behøver vel ikke skrive mer omkring hvordan all denne vinfylla og ølskålingen påvirker vår yngre garde, samt de som har slitt med rus.

Dyre fjenstander. Fancy klær. Kostbare biler. Hytter. Hus. Opplevelser som koster flesk. Alkohol. Alt dette er greit å skryte av på face. Samtidig som det påvirker og stresser forskjellige facebookbrukergrupper i negativ retning.

Men at jeg jogger. Evt trener zumba. Eller aerobic? Det er det klart og tydelig oppropt som både frekt og kvalmt å statusoppdatere på sosiale medier om. 

Og hvordan ville jeg inspirert ungdommen og ensomme mennesker med statuser om trening? 

Jeg som trener fordi jeg har bipolar. Jeg som endelig får ro og selvtillit i balanse og skjønn harmoni, etter en time med intensiv trening. Jeg som blir så GLAD av alle endorfinene, at jeg smiler og blir en skikkelig behagelig mamma i det jeg traller meg ut av dusjen. 

Jeg som blir frisk og sosial av å trene.

For ti år siden begynte jeg å trene ved et av treningssentrene her i byen. Aerobic, dans, styrke og kondistrening endret livet mitt drastisk. Jeg sluttet helt med nikotin, og livnet sakte men sikkert til. Trening betyr ikke kropp og utseende for meg. Work out er noe jeg ikke kan være foruten, og det gir meg all den naturlige rusen og kickene jeg trenger for å finne livet spennende.

Min mor skulle passe ettåringen min, og jeg var klar for en heavy joggetur. Jeg virret rundt, vimset og pratet i vei ukonsentrert og oppstykket. Mamma sa: “Helene. Vi prates ETTER joggeturen!” Hun kjenner meg, og vet hva, og hvor mye, trening gjør med hue mitt.

Hvordan vil DU påvirke følgende facebookbrukere med DINE statusopodateringer: 

*Unge brukere

*Mennesker som sliter med ADHD eller andre sinnslidelser (hva trenger de? Alkohol eller trening?)

*Alkoholikere

*Rusmisbrukere

*Ensomme brukere med sosial angst

Hvilke holdninger er det vi skaper? 

Hvorfor blir så mange mennesker sinte og leie av friske og spreke statusoopdateringer som omhandler trening og sunn livsstil? 

Hvorfor kan man ikke unne andre å ta vare på kropp og sinn? Er det virkelig viktigere å fokusere på hvordan man tar vare på bil, hytte, hus, klær og båt? 

Og er vi ikke litt leie bilder av vinglass og øl eller? Har vi ikke fått det med oss nå? At du liker å drekke? Skulle det være interessant å poste bilder og statuser omhandlende all melka, juicen, brusen, vannet og safta du drekker også? I fancy melkeglass og krystalljuiceglass?

NEI TAKK! Jeg vil heller se og lese om TRENINGEN DIN, tankene dine, ditt indre landskap og hvordan du blomstrer og gjør framgang som menneske hver dag. 

Nå er det faktisk nok! Nok fantasiløs skåling på facebookbilder. Det ække gøy. Det ække tøft. Og det ække inspirerende for alle menneskene der ute. 

Men det jeg VIRKELIG har fått nok av, er folk som sutrer over at friske mennesker viser en titt innom sitt freshe, aktive og sunne liv!

Bildene er tatt fra min herlige og forfriskende joggetur på Trondheimsfjorden’s perle Ytterøy, i dag. Det var en fantastisk opplevelse, og det kribler i magen min. Nature’s cheers!

 

 

 

Nå får du 10 % rabatt på alle Miss organic’s produkter i nettbutikken hennes. Gå inn på linken nedenfor, og bruk kodeord polene som promokode. Det vil da bli trukket fra 10 % på alle dine kjøp i nettbutikken. 

http://www.wayofliving.no/shop/

Dette er en ren, økologisk og parabenfri reklame. En god deal for deg.

Miss Organic’s butikk i Trondheim kan du lese om her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1461964313_29042016.html

Ren økologisk luksus, trenger ikke å koste deg skjorta!

En stund har jeg nå testet et rent produkt med sertifiserte økologiske oljer som fornyer, renser, fukter og balanserer huden din. Først nå kan jeg rope ut til verden om denne fantastiske soap detox dyprens, fordi jeg ville gi den tid. Og jeg har gladelig gitt den masse av min tid!

Dette er en velduftende krukke med sort masse i leireform, produsert av kull. Aske. Den er rik på innhold, og nevnes kan Sibirsk, gråtende hengebjørk, som er et meget effektivt absorbent. Den vil lett absorbere urenheter fra porene dine, mens kullet forsiktig trekker ut forurensning og utenheter fra de samme porene, slik at fine linjer motvirkes. Nothern soap inneholder kun økologisk rent materiale. Ville urter og bær er plukket i Nord-Russland og Sibir. Rensende antioksidanter samarbeider med fuktighetsgivende og beroligende Rhamnoides olje, samt Schissandra. 

En deilig svamp følger med, og som jeg skrev; den er deilig. Men noen ganger droppet jeg den, og brukte en liten ert av rensen som sminkefjerner for kvelden. Den fjerner sminken og renser skånsomt. 

Denne krukken er din for 215 kr, og da har du ditt eget økologiske SPA hjemme, lenge. Bli med inn i Miss Organic’univers, der kun rene og parabenfrie produkter godkjennes for salg. Og du får altså 10% rabatt på alt i nettbutikken ved å bruke promokode polene. 

Er du nysgjerrig på en slik ren og økovennlig tilværelse, der du kun smører på hud og i hår, hva du kan spise? 

Don’t worry: Miss organic har sortert det nøye ut for deg. Og ikke bare det: hun har sin egen originale oljebar, barneprodukter, vaskemiddel og butikken full av rene varer. Her er det bare å gå seg en tur i regnskog og jungel. 

 

 

Har du en bestemor, en bestefar, ei oldemor eller en oldefar du er så heldig å kunne besøke? På et eldrehjem? Eller kanskje bor de hjemme enda? Uansett kjenner du nok vedkommende, og du vet hva slags personlighet det er du skal besøke.

Kanskje er det et alvorlig menneske som liker det rolige livet? Har sans for duse farger? Eller rett og slett er glad i salmevers? Da kan du jo ta på deg dine duse pastellfarger, finn den indre roen og let frem salmeboka. Det er tid for å gå utenom din comfortsone og synge et vers eller to fra den nedstøvede boka di. 

Vi derimot. Vi har ei munter, livat og sosial dame som er oss så kjær, at hun har maaange navn. Mor, mormor og farmor. Oldemor og Alfhild. Jeg kaller henne mormor, minnes fjøsstell fra gården på Ytterøy, og kaffeprat i stua hennes. Alle liker henne. Alle elsker denne dama våres. Og det er ikke salmevers som skal til når vi besøker henne på Ytterøy helsetun. 

(Les mer om Ytterøy helsetun her: http://www.t-a.no/nyheter/article8315367.ece )

 

 

 

Når vi besøker a Alfhild på tunet, må det gjøres med stil. Vi må være oss selv, som den energiske gjengen med sprettalopper som vi er. Og da vet vi at hun blir fornøyd. 
 

 

Hun liker action, mormorfarmoroldemorAlfhildmora våres. Har sans for latter og glede.
 

Og det har jo vi også…

Sans for action! 

 

Kravle under bordet? Selvfølgelig. Hvorfor ikke? Er ikke høytidelig vel?

 

Dessuten er det masse space under det bordet..

 

 

Så når vi besøker a mor, we….:

På bildene: Alfhild, min søster Silje, hennes barn Maria Louise og Glenn Aron, vår mor Eva, mine barn Even og Mathias. Samt mine søskenbarn Ole Einar, Marianne, Hilde Marie, og Hilde Marie’s sønn Krister André.

 

 

 

Jeg sitter i ei hytte på en øy, og prøver å ikke skamme meg. For jeg lærte nylig av en klok dame at vi foreldre gjør så mye rart hvis vi har dårlig samvittighet ovenfor barna våre. At vi derfor bør prøve å ikke ha så mye dårlig samvittighet.

Men hva om du gjør mye rart likevel?

Sommeren 2016. Min eldste sønn Mathias fyller snart 7 år, og opplever et stort feirieminne han aldri vil glemme. Han får en gave av sin mormor inne i ferja på vei til hyttetur på idylliske Ytterøy. En herlig koffertboks med dinosaurusblader, spill og dinoklistremerker. Ellevill forteller han navnene. Triceratops eller noe. Jøss. 
 

 

Vel framme på mormor’s hytte på Ytterøya skal han sent på kvelden leke med sin trøtte og surrete mor. Dere vet, hun derre forbipolene. Hun med alle gode grunner til å være nettopp surrete. Hun har lovet å sysle med Tricerasaurus og gjengen etter lillebror har sovna, selv om hun ikke akkurat virker dinogira. Og hva gjør hun? 

Jo, hun sminker den ene dinosaurusen med en penn, mens sønnen fullfører en labyrint. “Lager en ‘damosaurus'”, og tror hun er morsom. “Se her a Mathias hahaaa wræl!”

Det er ikke bare krise. Det er rett og slett grunn til å bli skikkelig streng på mamma for å ha kludra til hele Dinominnet fra sommeren 2016! 

 

 

Utpå her er vi. Trondheimsfjorden’s perle.
 

 

 

 

 

….Ja så er jeg rammet av sjølufta, og det er ikke tull en gang. Det er som om tyngdekraften salter meg ned i øs og døs. Sus og dus. 

Hvite stener og hvite skjell er plukket nede i fjæra, og jeg gleder meg til å sortere og dekorere hjemme med skattene mine. Sortere? Ja jeg kunne ikke helt nekte min lille ettåring å helle sine sorte stener og skjell oppi min bøtte med nøye utplukkede hvite. 

Hvilken mamma nekter sønnen sin å hjelpe til med skjell og stenplukk? 

Nei da hadde jeg fått en forstenet samvittighet, og et skjellete lag med skam.

Men å sminke en saurus?

Vel, det er jo lov å si unnskyld. Og så skal Mathias få “sminke” alle mine blader med tusjer når vi kommer hjem. Promise.

😶😳😖

 

Ingen ser meg når fasaden sprekker og tårene triller. Jeg setter barnet mitt i lekegrinda og later som om jeg må på toalettet. Så segner jeg nesten om og lar det stå til. Tårene triller ikke, de fosser ned kinnene. Helt til jeg er tom. Så vasker jeg ansiktet mitt fritt for salt, og går inn på stua for å gi kjærlighet og kos til barnet mitt.

Noen ganger sliter ordene dine meg ut. Da kommer en eller annen snill person i min omkrets løpende for å være barnevakt i noen timer. 

Jeg jogger. Løper. Presser meg opp de bratte bakkene. Det svir i øynene, lårene og rompa. Jeg puster og freser. Lytter til sint musikk: “F*ck you, I wount do what you tell me, F*CK YOU I WOUNT DO WHAT YOU TELL ME!!”  Det er mitt rage against the words. Your words. Skjønner du det? DU og dine psycho ord!

Jeg må gå et lite stykke. Men ikke nok til å få igjen pusten. Jeg lar Death team kjøre meg med “Fucking bitches in the hood”. 

De synger: “I’m the kind of person that you don’t want to f*ck with, f*ck with, f*ck with, you don’t want to f*ck with!” Skjønner du det? Du “hadde en dårlig dag”, sier du… men jeg er ikke dama du skal kødde for mye med, så å tro at du kan prøve å heise den stinkende foten din over hue mitt i et forsøk på å tråkke på meg igjen, bare fordi du har en dårlig dag…  …er en dårlig idé!

For denne dama begynner å bli lei av dine psycho forsøk på å psyke meg ned med all den truende brølingen din, alle dine forsøk på å styre meg, og alle de stygge ryktene du setter ut. 

Du er dårlig ånde fra fortiden, og i dag forsøkte du å puste på meg igjen. Tror du virkelig jeg faller da, hvis du roper til meg all verdens stygge og nedlatende greier om meg gjennom det simple telefonrøret ditt?

Å gråte tårer er ikke å falle. Det er å bearbeide. Du greier ikke å knuse meg til det støvet du kunne børste av deg før. Bare gi opp. Jeg har vokst meg sterk, og kommer ikke til å være unødig snill mot deg og alle de nikkedukkende disiplene dine lenger. Jeg kommer til å sette grenser du skulle ønske du ikke var nødt til å forholde deg til.

Noen ganger undrer jeg på om dine såkalte dårlige dager og løgner, er av ondartet slag. For at du er en falsk og egoistisk djevel, er jeg ikke i tvil om lenger. 

Mitt våpen er vennlighet. Jeg kommer til å være vennlig mot deg til du spyr. Du er en del av mitt liv. Et kjønnsløst, anonymt vesen som jeg har lært meg å deale med.

Og tro du meg, jeg kommer ikke til å falle. Jeg kommer til å la tårene trille, jogge for harde livet, pumpe muskler og stelle godt med meg selv.

For jeg har barn å ta meg av. Og du kan ikke stoppe meg. Jeg er en supermamma som gjør ALT for ungene sine, og jeg har hverken tenkt at din dårlige ånde, dine stinkende føtter, eller dine psycho ord skal stanse meg i å være en sterk mamma i hverdagen. 

Samme hva du og dine psycho ord brøler mot meg: Jeg tilgir deg for min egen sjelefred’s del. Og du: I’ll give ya your bull and your shit right back at ya. For jeg behøver ingenting av de onde ordene dine. Nei takk. Du kan få ha dem i fred for deg selv.

Hilsen ei som smiler. For jeg har nemlig lært meg å deale med deg. Endelig! 

 

 

 

 

Så kom jeg dit likevel da. Bloggstans og hele pakka. Ikke et ord til liksom.

Ja så ble det slik da. 

I hele 3 døgn! 

Sorry fra racerskrivern, men jeg har ikke glemt dere. Har faktisk savna dere.

Nå skal dere få en liten update. Altså, vi har hjemmeferie så langt. Uten noen som helst planer for resten av sommeren. Pengene prioriteres på barneutstyr, barnehageoppstart til høsten (jeg er en planlegger når det gjelder slike ting), god mat og sommerkos.

Jeg har skjønt at det ikke er synd på unger som har hjemmeferie. Ja, for Marte Frimand-Anda, jeg er helt enig med deg. Barn har ikke vondt av hjemmeferie. Det er vi voksne som setter linjene der! Barna preges av opplevelser, ikke hva ferien koster. Har du enda ikke fått med deg det deilige fokuset som Marte setter, inne på den digge bloggen sin Casa Kaos? Da må du jo sjekke ut denne linken: 

http://casakaos.blogg.no/1467204324_det_er_ingen_skam_med.html

Vi bør takke denne dama for intellegens-oppvekkeren hva angår dette temaet …og mange andre temaer som du kan lese om i boken hennes “Føkk lykke”.

Back to basic. Nå er jeg altså klar over at barna ikke lider foruten en luksusløs sommer under palmer i sus og dus. Men selv fikk jeg et lite snev av stakkars meg over meg et halvt minutt i dag. “Alle” er bortreiste. Wuæææ, sosiale jeg savner dem.. iiik! 

Men så kom jeg på at jeg kommer til å tilbringe masse tid sammen med gullskattene mine. Mine to største drømmer som ble oppfylt her i livet mitt! Gutta mine! Iiik! I get starstrucked: SELVESTE MATHIAS OG EVEN! Det kribler i magan. 

Ja og så skal jeg lese den derre boka jeg hadde glemt at jeg hadde dypt begravd blant våtservietter og dilldall i nattbordet. 

Javisst. Så skal jeg visst endelig få bloggervjue han jeg har ventet på i flere uker nå. En voksen mann med en sterk historie. Kanskje har han innerst inne gruet seg. Men neste helg, da har vi en deal. 

 

 

Hva jeg har drevet med disse ofline blog days of thunder? 

Puh. Jeg begynner å komme til hektene igjen nå…

Vel. Jeg har blitt bortskjemt! Dere vet. Han derre anonyme nordleningen. Han med lyst hår og brune øyne. Med en dialekt man bare må digge. Sommerflørten min. Han med den sexy sixpacken vettu, som definitivt tilhører en annen klasse enn den forbipolene boheme gone hippie long ago style flash flash class… Men vi leker godt sammen, og kan playe slik i mange somrer, høster, vintre og vårtider enda.

Jeg har aldri blitt hentet, fått iskaffe i bilen, solbriller og innstilt bilsete, kjørt til fin restaurant i Trondheim og fått sånn oppvartning som det der. Helt fantastisk. Men jeg lovte å ikke blogge særlig om det. Han er en privat person, og jeg respekterer det. 

Men han er digg digg digg iallefall, skikkelig digg!

 

 

Men jeg hadde altså to døgn helt alene her, uten barn. For Even vennes til å overnatte hos den snille pappan til barna mine. Og plutselig var det tid for sosial omgang av grad party! Forbipolene tok seg en fest! Her hjemme i stua! Iha! Desverre ble bildene med lånetelefonen fra Telia (som jeg leverte inn da jeg hentet min reparerte samsung) til lettelse for min slektning Jim Ronny, guttejente Kamilla og resten av klabblaget. Det er så gøy med folk som kler seg ut med BH’n min utenpå Jim Ronny-jumperen sin, danser rundt i stua min og nyter livet. Dere skulle bare sett, this town got crown!

Hva mer jeg har gjort? Vel. Har jo skrevet litt også:

 

 

Ellers har jeg fått det for meg at jeg skal leve glutenfritt, drikke masse spirulina og hvetegress, og …that’s it. 

Sponsor deal er også i boks, og går alt etter planen, får dere snart se mine egne reklamebannere her inne på forbipolene. Ja, for dere vet vel at reklamen dere ser her inne nå, er Blogg.no sin, og ikke min? Jeg har nemlig enda ikke fått fingern ut og benyttet meg av spacen til MINE sponsor-reklame-bannere. Nå blir det andre boller bakt med mine egne fingre. Follow me. (Sist jeg jogget humret jeg litt av den sangen. “Follow you” med Deniz Koyu og Wynter Gordon. Tidenes creepy stalker-sang spør du meg. Men akk så BRA en stalker-sang!)

Til slutt må jeg beklage noe annet av “tidenes”-art. Nemlig tidenes seneste bildeinnlegg. Det kommer vel i løpet av noen uker. For jeg har masse bilder som ikke er publisert fra denne early summer of 16 enda!

God sommer videre. Jeg har summer of 69,  nei.. summer og 16! Hvilken type sommer har DU? 

Let me know 😉

 

 

 

 

Klokken er over midnatt en random dag i byen jeg bor i. Jeg er på besøk hos en kompis med mørke øyne og sort hår. En annen kompis er her også. Han har mange ganger sittet på et utesteder i byen her, og fått høre hvor farlig han ser ut. Sorte øyne, kraftig bygning og mørkt hår. The dark side. 

Men hva skjuler seg bak the dark sides of this town a random summer night?

Min kompis ler og forteller at det ikke var så ille. Du vet, Helene. Den gangen de spilte biljard, og noen dyttet ham. Fordi da var verden preget av terror. Og de norske rasistene ved biljardbordet, vel, de var fulle. De dyttet. Var primitive. Og “jeg må forstå at de var fulle”. Han unnskylder dem.

Vi finner galgenhumoren i det hele og søker fram til noe å le av.

Hvordan jeg tør å sitte her alene sammen med to menn fra det mørke utland en sen kveld?

Hahahaa jeg ler sånn av deg. Du som spekulerer… Fordi… jo, jeg skjønner frykten din. Men.. 

Jeg kunne aldri blitt voldatt eller skadet på noe som helst vis av disse to vennene mine. Jeg vet om en del nordmenn innen lokalbefolkningen, som jeg aldri ville møtt i en bakgate en sen kveld. Men disse to?

Vi spiser god mat og vræler av latter. Han ene kompisen min her, har dilla på Jahn Teigen. Så går det i shabnam suria’s rytmer.

Jeg tuller med at han ene her kan ha solbriller på, så kan vi gå ut i Trondheim en kveld og se ut som om vi er beskyttet av noe important.  

“Ja nå så du farlig ut ja …vræl”

Ingen blir vartet opp som oss, her vi sitter og ler i lystig lag. Her er kylling, vannmelon og druer. Og han ene vet ikke hva “kille” betyr. Ham tror det betyr at “jeg skylder på deg”… så jeg hyler av latter igjen.

Ta nå all denne fordomsfulle rasismen og resirkuler den. 

Vær nå klar over at kulturer ikke behøver å krasje. 

Husk nå på at jeg kan tulle med min utenlandske venn om at neste gang vi spiser middag hos meg, må han sitte på enden, “fordi han ser så farlig ut”…

…og at etterpå, så ler vi høyt av det…

Jeg kommer meg trygt hjem i kveld. Og det er fordi mine venner fra Afganistan med sine eksotiske rytmer, sørger for skyssen.

Bli kjent med våre sommerfugler i vårt kjedelige vinterland, og oppdag hvilken fargerik humor vi har med å gjøre her. Etter hvert kan du finne gull av skatter, slik som vil berike hverdagen din. Og du kan kanskje gjøre som meg?

Sitte her og le til du nesten revner

en helt vanlig dag 

i Norge’s gråsone.

Dømmer du dem, dømmer du meg og mine fargede vinger…1

 

 

 

 

 

 

Det er så synd det. At tårene presser på akkurat nå som jeg har badet lenge, hatt på ansiktsmaske og deilige kremer. Hodet ligger på ei støvete gammel pute i et gjesterom som ikke er ferdig. Madrass på gulvet. 

Jeg har sovet lenge og har barnefri i 2 døgn for aller første gang siden Even kom til verden. 

Men jeg har mest lyst til å sette meg alene i en kinosal. Gå en tur i skogen alene. Selv om jeg er livredd elgen. 

Hvorfor må jeg kjenne sånn på andre sine stemninger? Det er vel den delen ved bipolar jeg aldri får fjernet med medisiner. Det emosjonelle. Aller følelsene. 

Jeg merker det når det ikke finnes noen grunn til å være trist, og tårene triller likevel. Sånn er det å ha altfor mye empati. 

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre. 

Jeg må la dem trille stille ferdig. Reise meg. Skylle badekaret. Vaske ansiktet på nytt. Smøre på nytt. Rusle opp trappa og komme meg opp av kjelleren. Så må jeg huske at de tårene jeg la fra meg i kjelleren, har fordampet nå. 

Når noen har det vondt, holder jeg ikke ut det. Om det er ei venninne eller om det er ukjente mennesker på TVskjermen. Jeg blir ikke bare revet med, men kjenner smerten deres rive meg i stykker. 

Men jeg kunne ikke hjulpet dem dersom jeg lot meg selv rive i fillebiter. Duger ikke det grann til å stille opp for noen da. Derfor er det viktig å huske på, at den følsomme delen av bipolar noen ganger bør legges igjen i en boks nede i kjelleren, slik at man kan åpne opp boksen med den muntre delen av det hele, i ei eske oppe i stua..

….she kept all of the pain, hidden away. 

En gang jeg kjempet mot å bli revet i fillebiter av følelser, tok jeg bilder av mitt eget uttrykk. Bildene her er tatt noen minutter før jeg skulle få høre historien om en liten gutt i himmelen, fra verdens nydeligste mor og søster. Jeg visste veldig lite av hva jeg skulle få høre.

Jeg kunne ikke skrevet like dypt uten alle disse følelsene.

Noen ganger må man frigjøre seg fra hva alle og enhver skulle synse og mene. Og bare kjøre på. Føle seg gjennom det. Skrive det. Trust the voice within. Publisere det:

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

Alt i ett er jeg glad jeg tør å kjenne på alle følelsen livet har å servere meg på et bipolart fat. De følelsene er like viktige som alt det glade og muntre, og viser meg veier jeg ikke visste om.

 

 

 

 

Pølser til middag. Key så var spaghettien glutenfri, men det var pølser. Og det var ketchup. Før det så vi TV i evigheter. Bodde i sofaen. Før det igjen, hvilte vi lenge. Og nå har vi vært ute en stund. Her ute har jeg liggi slengt i utesofaen og drukket kaffe, menas nabojentene har kranglet på tur og orden oppe på trampolina si. 

Men hva er det jeg observerer?

Jo, jeg ser en glad og fornøyd guttunge på snart 2, som hviner av fryd mens han leker med plastikkdyr, lastebil og båt. Det er gutten min det gitt. Han har det strålende. Nå blir han invitert oppi trampolina til jentene, og han formelig oser av stolthet. Ungene highfiver og klemmer hverandre, og jeg sitter fortsatt dypt begravd i en sofa like søndagsløv som meg selv.

Hadde han hatt det bedre dersom jeg satte inn alle pedagogiske triks jeg kjenner til, aktiviserte og stresset med å holde ham underholdt, etter å ha servert ham laksegryte til middag? 

Jeg må nok innrømme, at pølsene ikke gjorde skade. Han ble tvert i mot kjempeglad, og slukte både pølser og spaghetti i en fart. TVstunden var koselig. Utrolig hvor mye kos mor og sønn kan ha i en sofa med tegnefilmer på skjermen. Her ute ser jeg hvor viktig det er at jeg ikke blander meg i leken hans. Han er dypt konsentrert, og ville nok blitt mer irritert enn glad dersom mamma lata som hu var 2 år i dag.

 

 

Vi voksne bør roe ned innimellom. Klappe oss på skuldra og si til oss selv at det er allright. Ja at det tilogmed er ok at oppvaskkummen er full. Skittenkoppene stikker ikke av om du venter til kvelden.

Gogutten min hikster av latter oppå trampolinen. Han vræler og hviner. Jeg hører jentene leker at de er stemødrene hans eller noe, og jeg humrer for meg selv. Tviler på at det ville vært coolt dersom jeg absolutt skulle ha et innspill av pedagogisk art nå. Spilt aktiv voksen på en sløv dag, og kastet meg med i leken. Noen ganger må man bare innse det:

Barn trenger ikke alltid at vi voksne blander oss.

Tvert imot trenger barn å få være i fred i sin egen verden. Vi voksne mistet adgang til den verdenen for lenge siden, og nå kan vi bare skimte minnene der langt tilbake i en svunnen fantasiverden.

 Vi kan ikke late som. Vi må vise barn respekt ved å la dem lære seg individualisme. Kanskje har voksne jeg ikke lyst til å leke med biler i dag. Men jeg vil danse. Vil tegne. Male. Det er greit å si til barnet sitt: I dag vil ikke pappa/mamma leke lego. Men jeg kan bli med å bade. Og vi kan leke med båter hvis du vil.

Og det er lov å si: i dag vil jeg ikke noe av delene. Kos deg med ditt du, mens jeg tar en kaffe og leser i avisa.

Putt all den dårlige samvittigheten i dass og skyll ned. Den hører ikke hjemme i ditt hus. En klok dame lærte meg at vi voksne gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet. En kjærlighet på pinne midt i uka her, en impulsiv godtedag der.  Vi endrer de trygge rutinene og tror det er hva barna trenger. Men de trenger samme gamle vante ruta, de. Det er alt. Og de har ingen fordeler av foreldre som pisker seg selv med fæl samvittighet og all verdens løsninger i form av rare goder. Sånn plutselig.

Som Onkl P og Kverulanton rapper i låta “Glir forbi” : “Inntil videre sitter jeg her jeg sitter ass..”

På verdens aller sløveste søndagsrumpe, med den reneste samvittighet du kan tenke deg.

 

 

 

Jeg ga ham den fineste drømmefangeren jeg hadde. Han hadde overnattet på sofaen min, og ligget og studert den litt miniatyre drømmfangeren. Jeg kunne aldri drømme om å gi den til noen andre. Men akkurat han, kompisen min, han fikk den. Og han ble så glad. Det var før jeg ble mamma på fulltid. Jeg kunne tilbringe tid sammen med ham. Snakke sammen. Slå ihjel timer med kompisprat.

Det hender jeg savner drømmefangeren min. Men jeg har flere av den slags. Det er vennen min jeg savner. Det lange håret. Den dype tankegangen. De gode rådene. 

Han lever enda. Og ofte ber jeg om at han skal overleve ferden dit hvor enn han skal. Slutte å være så negativ og bitter. Begynne å leve. Slutte med rus. Beholde den absurde humoren. Være så snill å være så tøff at han beholder det lange håret, men slutter med rus.

Du var helt blå i asiktet ditt. Jeg trodde jeg hadde mista sjelevennen min. Det er over 10 å siden nå. Naboene mine hadde hatt besøk av deg, og funnt deg på badegulvet. Dette turde de ikke stå for. Men vi turde. Typen min råkjørte til legevakta, og jeg måtte slå deg hardt på brystkassa mens jeg ropte til deg og prøvde å puste liv i deg. Du ble blåere og blåere. Jeg var så redd for deg, kjære deg, vi hadde ikke tid til å vente på ambulansen. Slik last er for vedifull. Vi kunne ikke ta sjansen. Jeg slo og slo. Pustet, ropte og slo. Men du lå i baksetet rett bak førersetet og døde mer og mer for hvert sekund som gikk.

Du må forstå at vi var i sjokk. Da legevaktdama kom ut smilende og fortalte at du hadde overlevd, løp jeg inn og kjeftet deg huden full. Ville holde rundt deg og gråte. Men alt jeg greide gjennom de tårene var å kjefte på deg. Hvordan kunne du prøve å ta fra med deg?? For alltid!?? Kunne du ikke bare slutte å prøve det? Nå!

Livet gikk videre. Nå gråter jeg gledestårer inni meg hver gang jeg ser deg. For så lenge det er liv, er det håp. Årene ruslet ivei. Jeg fikk barn å skjerme fra feil miljø. Men våre veier krysses stadig vekk, og noen ganger ser du mindre rusa ut enn andre. 

Sist jeg snakket med deg, var du i det positive hjørnet. Jeg hadde mest lyst til å sitte på ei eng fra gamle dager og snakke med deg om alt fra fjær til trær.

Hvis du ser det lange håret. Om du ser ham i sentrum av byen her, så gi ham et smil og hils. Vær så snill og ikke se ned på kompisen min. En vakker dag skal du få se ham med normale pupiller, skjønner du. Da jobber han som gullsmed, og er frisk som faen. Men på veien dit, kan det hende han trenger noen smil og er par hils. Det er sånnt som han setter pris på.

Så gikk det galt da, tenker du. Gikk det galt? Han lever enda. Hva om dette som han går gjennom, er nettopp den utdanningen ham må ha for å takle livet senere. Takle framgang, kan være med utfordrende enn å deale med motgang.

ikke se ned på kompisen min! Ikke plag ham med de provoserende dømmende blikkene dine. Ikke drep ham mer enn rusen allerede er i gang med å sakte gjøre. Du kan se at han bærer på tyngre bagasje enn deg selv. Har du tenkt på hva du kan lære av det? Inviter han med på kafe, smil til ham, inkluder han. Men ikke se på ham som et offer, er du snill.

Hvis du er så tøff som du tror, gir du blaffen i hva lokalmiljøet tenker om at du sitter der på en kafe, med en langhåret freak med piercinger på. Han er ikke voldelig. Han kan nesten ikke drepe ei flue. Nei, han er såvisst ikke farlig. Jeg vet om folk som aldri har rørt rus som er farlig. Men han her har et hjerte av gull. 

For en vakker dag kan alt ha snudd. Det kan hende han overlever det hele. Kanskje er det akkurat han som senere kan lære ungdommene våre litt av hvert om livet. Hva var avrusningsinstitusjonene foruten de med tunge stener i bagasjen.

Noen er glad i deg. Noen synes du glitrer som en knust ametyststen. Og knuste ametyster er vakrere enn slepne. Ikke bry deg du, kompis, om dem som ikke ser det. 

Jeg ser det.

Jeg ser deg og drømmefangeren din.

Reis deg, børst av deg støvet og lær deg å bli glad i deg selv.

A.F.E.: “Du kan bedømme. Men aldri fordømme.” “Hvis det er mørkt. Tenn et lys”