Har du en bestemor, en bestefar, ei oldemor eller en oldefar du er så heldig å kunne besøke? På et eldrehjem? Eller kanskje bor de hjemme enda? Uansett kjenner du nok vedkommende, og du vet hva slags personlighet det er du skal besøke.
Kanskje er det et alvorlig menneske som liker det rolige livet? Har sans for duse farger? Eller rett og slett er glad i salmevers? Da kan du jo ta på deg dine duse pastellfarger, finn den indre roen og let frem salmeboka. Det er tid for å gå utenom din comfortsone og synge et vers eller to fra den nedstøvede boka di.
Vi derimot. Vi har ei munter, livat og sosial dame som er oss så kjær, at hun har maaange navn. Mor, mormor og farmor. Oldemor og Alfhild. Jeg kaller henne mormor, minnes fjøsstell fra gården på Ytterøy, og kaffeprat i stua hennes. Alle liker henne. Alle elsker denne dama våres. Og det er ikke salmevers som skal til når vi besøker henne på Ytterøy helsetun.
(Les mer om Ytterøy helsetun her: http://www.t-a.no/nyheter/article8315367.ece )
Når vi besøker a Alfhild på tunet, må det gjøres med stil. Vi må være oss selv, som den energiske gjengen med sprettalopper som vi er. Og da vet vi at hun blir fornøyd.
Hun liker action, mormorfarmoroldemorAlfhildmora våres. Har sans for latter og glede.
Og det har jo vi også…
Sans for action!
Kravle under bordet? Selvfølgelig. Hvorfor ikke? Er ikke høytidelig vel?
Dessuten er det masse space under det bordet..
Så når vi besøker a mor, we….:
På bildene: Alfhild, min søster Silje, hennes barn Maria Louise og Glenn Aron, vår mor Eva, mine barn Even og Mathias. Samt mine søskenbarn Ole Einar, Marianne, Hilde Marie, og Hilde Marie’s sønn Krister André.
