Jeg dænger noen fluer. Nå har dem blitt for mange, og alle skulle de sutte på meg. Jeg er ikke fluofil, så jeg tar frem den svæææære smekkeren jeg kjøpte her om dagen for 19 nyttige kroner, og dænger løs. Nå ligger de under TV’n, og jaggu hører jeg ny surrelyd rundt ørene mine akkurat nå. Pokker.
Apropos dyr, leste jeg her om dagen at kråkeslekta, med skjærer og ravner og hele pakka, er skikkelig intellegente. De belønner folk som er coole med dem. Driter ned bilene til de som hoier og kauker mot dem, som hevn, og gir gaver som glinser til de som gir dem mat. De som lar dem være i fred. Da skjønner jeg hvorfor de angrep meg den gangen jeg jogget ned i Sandskogan her i Stjørdal, de to forbanna ravnene. Derfor har jeg bestemt meg for å bli venn med alle i kråkefamilien som jeg skulle støte på. Hell yeah, jeg vil heller ha sikkerhetsnåler og foliebiter i gave, enn dritt og flyvende angrep.
Smuler. Smuler! Jeg skal sørge for å alltid ha smuler i lomme.
Nå tror du sikkert at jeg tuller og prøver å være morsom? Vel. Da kan jeg fortelle deg at alle som kjenner meg vet at jeg mener det. Jeg kødder ikke. Jeg skal selvfølgelig bli kompis med hver jalla skjære, kråke og ravn jeg ser. Heretter skal jeg det, nemlig. Må bare vente til jeg hører dem skrike der oppe. De to nede i Sandskogan kan jeg bare glemme. De kommer til å hate meg til evig tid. Jeg leste nemlig om en viss superhukommelse også. De glemmer aldri. They never forgive!
Sånn går det når jeg akkurat har landa i sofaen etter å ha hatt barnefri i en time; jeg tenker kråker. Nå skal jeg ha barnefri i ei hel uke, og barnefar og jeg tok en kaffekopp og en prat, før lille Even villig ble med i pappabilen. Minsten var nok skikkelig lei av denne kråkemora nå.
Jeg er litt i barnefrisjokk, sikkert. Myrder fluer og planlegger å bli venner med fugler. Mm. Hmm. Da vet jeg det er på tide med litt space og tid for seg selv.
Hvis jeg ikke husker feil, holder det til et par skrikende fugler i nærheten her. Bare det ikke er de samme som stupte etter meg i Sandskogan den gangen. Etter det jeg leste, kan de virkelig følge godt med der oppe fra, og de husker hvem de driter i, mohaha! Tenk det? Dessuten var det noe fugledritt utenfor her, så jeg. På barnevogna og greier. På tide å finne frem smulene og prøve så godt jeg kan. Jeg skal herved bli ei sånn trivelig gammel fugledame. Akkurat som hun i parken i filmen Hjemme alene.
For NÅ! Nå ER jeg faktisk hjemme alene! Selveste fugledama er hjemme alene, og det kommer ikke akkurat til å skjære seg, for å si det sånn! Hell no, nå er jeg og mine nye venner klar for action 😉
En sånn lazy saturday. Finne på da tro? Jo, med en sånn bippemor til mamma kan det meste skje. Hvorfor ikke lage små søte hus til kattungene? Noe måtte vi jo gjenbruke pappeskene dekoderen som kom denne uken var pakket inn i!
Vi satte i gang med saks og gaffateip, og storkoste oss med å male de to husene etterpå.
Der ble mer interessant for lille Even å male hånda si. Helt ok det. Vi har både såpe og krane med vann i.
Husene ble hippie, selvfølgelig. Vi bor jo på Lykketoppen.
Den lille tassen her likte det store huset i ca tre sekunder før han ruslet ut. Det luktet sikkert søstrene Grene av det rare huset. Fysjom. Han skal forresten bo hos søstra mi sammen med sin kompis redhead whitenose om noen uker. Kommer til å savne dem, men vi får jo følge de resten av livet, så det er knall. Heidi A og Janne O, 2 to go. En skal bo her; så vi har en til dere hver 😉
Ps: Ingen diva her i huset, kan dere se på den nymalte fingeren min på bildet under 😉
Hvordan skal jeg skrive dette uten at det virker som jeg sutrer. Jeg har skrevet om temaet før, og mener selv jeg har greid å holde en balansert og høflig tone. Det et min intensjon, å prøve å være nøytral, og akseptere at det ikke er alt jeg forstår.
Det er bare så merkelig. Å være utlending i sitt eget land. Når man er den eneste hvite blant 7 rekkehus. Det føles så rart, når storesøsteren til den ene jenta henter lillesøstra si fra leken med den lille lyse guttungen min, som blir sittende igjen alene. Når hun må holde seg til å leke med de andre med hennes hudfarge, og jeg ser moren til jentene følge nøye med. De snakker sitt språk, men hva er vel mer tydelig enn kroppsspråk?
De får ikke komme inn til oss. Foreldrene deres nekter dem å komne inn hit.
De får kjeft hvis de tar imot is når jeg lar gutten min spandere på dem fra isbilen. Jeg tenker at kanskje han får seg litt venner her da. Han har en venn her, men ingen av de andre ser ut til å få lov til å knytte noe som helst bånd til ham.
I ettermiddag hadde tre familier samling på plenen på hjørnet. God mat og drikke. Den hvite alenemamman jeg, og min sønn, var ikke invitert.
Jeg gidder ikke spekulere i om det er fordi jeg spiser svinekjøtt. Eller om det er fordi jeg som kvinne ikke er tildekt. Eller om det rett og slett er fordi jeg ikke har noen mann. For to av familiene er ikke muslimer, så de spiser svinekjøtt. Men de er mørke i huden sin og dermed inkludert. Jeg er ikke mørk i huden min. Gidder ikke prøve heller. Er ikke noe glad i å sole meg. De burde ta meg som jeg er, og ikke ekskludere meg kun fordi jeg er en hvithudet alenemamma.
Jeg synder. Klokka fem på ettermiddagen bestemmer jeg meg. Jeg og sønnen min skal ha det gøy mens vi venter på en venninne av meg. Jeg henter Harman/kardon-vennen min. Dvs min sabla bra høytaler som fulgte med da jeg endret abonnement. Den funker fint. I det siste har vi måttet tåle en del bråk i nabolaget, samme hvor mye småttisene skulle ha sovet. Jeg har fått god hjelp fra flyktningetjenesten i denne allrighte kommunen til å roe dette.
Men nå var klokka 17.00, og på tide med kids party på trappa. Jeg vrengte opp Åge og Terje, og Even og jeg danset; lekte oss og lo på uteplassen. Når man ikke er invitert, eller i det hele tatt inkludert fordi man er den eneste hvite og i tillegg sommerkledde alenemoren, må man være kreativ for å beholde stemningen.
Nei jeg mener ikke å klage. Ja, jeg får lyst til å gå bort og spørre hvorfor jeg og mine barn aldri blir inkludert. Men jeg har spurt om det en gang for mye, og vet hva som da skjer. Jeg blir stående der som en klovnedust. De himler med øynene og ser rart på meg. Småler litt. Pirker i grusen. Og jeg blir den rosa elefanten i nabolaget “ingen ser”. Eller de snakker irritert til meg og latterliggjør meg.
Så skummelt dette kunne vært for hue mitt, dersom jeg var en ensom dame uten særlig med venner. Heldigvis har jeg venner. Takk og pris for det. For hvis du tror dette handler om å bry seg om hva andre mener om deg, tar du feil. Dette er noe helt annet, og jeg nekter å fylle rollen som ghettoens hvite hakkekylling. Heldigvis er vi kun innom et kommunalt rekkehus for en periode. Til jeg får tatt opp et lån når den tid kommer, og kjøpt oss noe i et trivelig strøk.
I mellomtiden er det best for barna mine om jeg er høflig og tålmodig med naboene. Og det er viktig for trivselen til ungene mine at jeg overser de målende blikkene fra tildekkede kvinner en glohet sommerdag. Men jeg makter ikke varmen, og kler meg norskt. Sånn er det. Og så er det jo ikke helt ille, når min nærmeste nabo fra Cuba her er ei knalldame som jeg akkurat nå sitter på terrassen og skravler med, sammen med ei venninne til.
Så heldig jeg er, som står i nettopp den livssituasjonen jeg gjør. Som jeg håper det ikke bor en ensom norsk alenemamma et annet sted i dette landet, uten venner, og med naboer som ekskluderer henne fra nabolaget på grunn av hudfargen hennes. Da sender jeg henne en varm klem.
Det er klikking. Det er inter. Det er nett. Det er aviser. Det er blader: velkommen til media-alderen. Headline gone bad, don’t you bite me in the ass.
Lenge har den eksistert. Overskriften. Headline. Den skulle lokke 80tallsleseren til å kjøpe avisen foran konkurrentens avis. Den skulle lure 90tallskunden til å handle Hjemmet foran Allers. Så kom internett og endret hele verden innen media. Miljøvennlig, ja. Utfordrende for forskjellige redaksjoner? Jepp. Det gjaldt å tenke nytt.
Så kom facebook.
Så kom bloggerne.
Sistnevnte skulle bli det sorte fåret. Ingenting bloggere skulle gjøre, ville bli tatt komplett seriøst, selv om alle andre mediakanaler gjorde det samme lenge før internett ble født med et vræl gjennom svære datamaskiner back there.
Ja. Vi bloggere bruker også OVERSKRIFTER. Og siden et smart hode fant opp ordet “clickbite”, skal jeg nå finne opp et nytt ord: “BUYBITE!”
BUYBITE er alt du biter på ved kassa i dagligvaren som du faktisk BETALER for. I butikken ser du aviser og blader med lokkende overskrifter.
Forskjellen på disse avisene og bladene, i forhold til oss bloggere, er at de vil ha deg til å betale for å kjøpe disse bladene og avisene, slik at du kan lese videre hva disse overskriftene handler om.
Å klikke deg inn på en blogg koster deg ikke ei krone, så hva klager du på? “Hu klickbita meg!” Ja men DU bet på! Kostet deg hvor mye? Tida du brukte på å velge å lese?
Bloggeren Mammatilmichelle har fått gjennomgå pgr av overskriftene sine. Se og hør derimot, slipper unna med mye verre headlines enn hva Anna Rasmussen har rukket å kommet med. Greia er bare det, at når Michelle’s mamma har greid å lure deg med en bra overskrift; så har tabben du selv gjorde ved å bruke tid på å klikke i vinkel, faktisk vært GRATIS. Likevel sutrer du over at noen fikk deg til å bite en blogger i stumpen. Likevel fortsetter du å bite på bloggstumper. Hvis ikke hadde du jo ikke hatt noe å sutre over.
LIKEVEL hører vi deg ALDRI klage over overskriftene Se og hør lurte deg til å BRUKE PENGER på å lese mer om! Du bare digger å hakke løs på en kjent blogger, bare fordi det kun er en ansatt i den redaksjonen? Bare fordi du ikke vil innrømme at Narvesen lurte av deg noen kroner sist du var der og avisene skrek til deg: “Damli er singel!’ “Grand prix er avlyst!” “Lothepus kom ut av skapet!” ?
For Damli var ikke singel likevel. Det var bare kanskje muligens en sannsynlighet for at et par mammarazziaer hadde avslørt noe sånnt i den duren.
Og Grand prix var ikke avlyst. Kremt. Det bare. Virket. Sånn. Kremt.
Og Lothepus hadde selvfølgelig bare kommet gående ut av et stort skap som Se og hør kjøpte til ham i gave slik at de kunne bruke den overskriften. Ti hi.
Du ser OVERSKRIFTER som lurer vettet av deg med RARE VINKLINGER og usynlig skrift mellom linjene OVER ALT!
Og så klager du på et par toppbloggere som er så dyktige i gamet at de får deg til å lese deres blogger heller enn å BRUKE PENGA DINE PÅ BUYBITES?!
Nei nåh. Haha. Ha. Hæ? Bare. Åh. Klag på været igjen heller, som i gamle dager; før du begynte å henge med resten av saueflokken kun for å hakke på det sorte fåret bloggeren. Det har regna fælt i sommer hva? Ntååå, ikke? Det var den ene overskrifta til Sophie Elise eller Sraad som fucka til og velta hele sommeren for deg ja? Skjønner. Gå heller og kjøp deg et blad og et par aviser om dagen du. Det koster bare 100 kr dagen. 700 kr i uka. 2800 kr..
….Hæ? Har toppbloggerne fått deg til å spare 2800 kr i måneden med clickbites? Nei fytti fy dem altså, bare klag videre du, det har du virkelig grunn til!
Herreguuuud jeg holder det nesten ikke ut, å være så sabla GLAD og tilfreds. Det kiler i brystkassa, og alt er så klart og tydelig. Jeg funker perfekt på alle områder, og det er så deilig å være til.
Da vet jeg hva det er som skjer.
Dette slår aldri feil.
Det er to grunner til at jeg har det sånn.
Nr en er høsten. Et eller annet i den grytidlige høstlufta endrer alt for meg, og gir meg en slags forelskafølelse. Tenk å være forelska og samtidig slippe å være forelska i noen? Jeg blir til en solstråle av den klinkende klare lufta, og alt fortoner seg spennende. Jeg blir kreativ, og rydder, sorterer, vasker og shiner rundt barna og meg. Er mer til stede i nuet. Det å spise fiskesuppe med lille Even i dag ble rene mindfullopplevelsen, og vi fniste og lo sammen. Jeg lo oppriktig av at vi slurpet, ohmygod.
Jeg bruker å glede meg hele resten av året til denne tiden. Alt har en ny start, og for meg er det alltid høsten. De nye, billige serviettene på bordet blir ekstra vakre. Stemmen til Even blir ekstra søt. Jeg får lyst til å dra til Oslo snart, for å rusle i løv og puste inn favirittbyen min. Får lyst til å gå turer med gode venner, og bare være til stede sammen med dem. Får lyst til å lese gode bøker til barna mine, og bare gjøre akkurat nettopp det. Bake ei kake? Yeah why not? Får lyst til å pynte meg, sminke meg og kle meg fint. Det kribler i magen som om noe spennende er i ferd med å skje. Aaah høstlufta er ironisk nok helt suveren for ei som ikke er så glad i vinteren. Men i år skal jeg prøve. Forsøke å bli venner med vinter’n, for Jokke; snart kommer den.
Årsak nr to slår heller aldri feil. Jeg har etter alle årene med diagnose bipolar 1, blitt flink til å gjennomskue de som bare er ute etter å psyke meg ned og ta fra med både selvtillit og humør. Men jeg kan være altfor tålmodig med dem, og gi dem for mange sjanser. Med slike negative kritikere av noen energityver i livet mitt uten å sette klare grenser, blir lufta rundt meg seig, for å illustrere det sånn. Jeg blir treg og halvblind. Noe skjer jo med psyken når du hele tiden får høre at det du gjør er feil. At du bør gjøre det annerledes. Pirking. Hakking. Kall det hva du vil, det ekke bra.
Så. En dag. Får jeg nok. Jeg tar mot til meg og begynner å luke ugress. Ugress svarer med å snegle meg til med søl. Så blir jeg sint, og luker bort alt av unødigheter i bedet mitt.
Plutselig kan jeg puste fritt. Jeg er kvitt dem. Kanskje det er én energityv. Kanskje to. Jeg kutter ut dem for godt, og gråter en skvett over de reaksjonene slikt ugress kan få over å bli luket ut. På mange måter dør de for meg. Jeg skal jo ikke ha kontakt med dem lenger. Men sorgen varer kun i en time, siden de ikke er bra for meg anyway. For vipps kan jeg se alt så mye klarere. Ingen irriterer meg lenger, og jeg får selvtillit og energi til å gjøre alt jeg lenge skulle gjort. Både i huset og ellers i livet. Ingen holder meg nede med støtende kommentarer, og jeg er ikke bare fri, men fri fri fri!
Flua i stua får leve. Den plager meg ikke i nærheten av så mye som ugresset plaget meg over tid.
Ofte kan det være slik at man har barn som har blitt glad i dem man har kuttet kontakten med. Da er det viktig å la barna fortsette å holde kontakten. Slik har jeg alltid tenkt. At det fint går an å kutte kontakt og brenne broer, uten at barna behøver å merke det. Man kan kle på dem, ha dem klare og la vedkommende hente dem på trappa. Man er da voksne, og velger selvfølgelig å være høflige i en slik situasjon. Det tar et minutt, og betyr ikke at man skal ha mer kontakt enn det. Jeg ser det kan se ut som om jeg skriver om barnefar nå; men det gjør jeg ikke altså. Den flinke snille pappan til barna mine kommer ofte inn på en kopp kaffe i hentesituasjoner, og det hender vi snakkes på telefon omkring barna. Han er en av de sterkeste plantene i mitt blomsterbed. Han er tross alt far til mine barn.
Jeg er så innmari glad jeg har tatt de valgene jeg har tatt i det siste, for nå går jeg en latterkrampe av en høst i møte. Når jeg tenker meg om har jeg hatt mindre slike latterkramper i det siste. Noen har gjort stor innsats for å bringe meg ned. Du vet, slike du ikke bør takke ja til hvis de tilbyr deg tjenester eller lån. Det var nemlig ikke hverken tjenester eller lån, men slikt som vil bli brukt imot deg for alt det er verdt hvis du skulle finne på å sette ned foten. Noen trodde de hadde kjøpt deg, hva? Pay back, og kvitt deg med ugresset. Let them talk. You can allways just WALK 😉
Even kommer inn for kvelden. Jeg spiller musikk i stua, og har tent telys her og der. Han gråter litt, for han falt på asfalten utenfor. Akkurat i det Åge’s Lys og varme fyller stua, tar jeg Even opp og danser rundt med gutten i armene. På ei hylle under et maleri min far malte en gang i tiden, står et bilde av pappa. Jeg vugger Even i armene og peker på bildet:”Se der er morfar. Der hadde han fått fisk. Morfar er glad i deg.” Vi fikk spilt Lys og varme i begravelsen, så med ett fikk jeg et moment. De må være her med oss, både pappa, farmor, farfar og alle de andre. Håper de ser hvor godt vi har der her nå. Even begynte å le av dansingen vår på stuegulvet. En barnelatter jeg setter så umåtelig stor pris på 💛
Enn du, kjære bloggleser? Hvordan har du det nå? Hva har DU å være takknemlig for?
Tøffe seg for nabogutten? Være litt ekstra morsom? Cool i samme slengen? Plasser nabogutten i senga til storebror og sett i gang og mal. På: Tattaaa: veggen til storebror! Yeah!
Og når mamma kommer ned og er sur som ei potte; make her laugh like lol! Når hun sier du må vaske veggen; RUN Even, RUN nabogutt..
Nå er det stille i stua, for Even og Anthony, dvs Titten og Lillefar, har ruslet over til mamman til Anthony, og kjenner jeg henne rett så storkoser de seg der. Det kommer til å ry ut et par innlegg til her i kveld, for både jeg og min nye kjæreste har mer på hjertet. Hvem han er? Kjæresten min? Det er han Samsung galaxy 8 (god daaamned I love him!!! For en dude I say!) Sponset? Nope. Men det er den aller beste telefonen jeg hittil har vært kjøpt meg. Jeg bruker telefonen til MYE som blogger, for å si det sånn, og makan til bilderedigering har jeg aldri vært borti. Jeg som endelig kan skrive tekstene rett på bildene igjen; jubler!
Jeg savnet dere i går da jeg tok en ørliten bloggpause, derfor bobler det litt over i kveld. Hvorfor jeg tok pause? Rett og slett fordi jeg ikke hadde noe spez å skrive om. Og da skriver jeg ikke. Eller altså. Jeg skrev, men sparte det til senere redigering by me. Hvilket er på tide å gjøre nuh 😉
Det er ikke alltid ting går etter planen når det gjelder toåringer. Det vil si, hvis det noensinne går etter planen i det hele tatt liksom. Og da går det etter planen kun på liksom.
Min sønn Even på 2 år går i barnehagen sammen med nabogutten Anthony, som også er to år. De to er gutta’s svar på Tuppen og Lillemor. Titten og Lillefar.
Foreldrene til nabogutten, og jeg, veksler på å være ute med barna slik det falle seg naturlig. I går vasket pappan til Anthony bilen sin, og jeg fikk et sykt anfall av ryddevaskeshinekjøkken og vaskestuegulv.
Midt i anfallet gikk jeg en en tur ut for å puste litt. Ingen barn å se. It went like: “Kor e ungan?” -“Gikk itj dem inn da?” -“Hæ? Neeeh trur da itj det..”
Jeg hadde hverken sett eller hørt toåringene, og ingen svarte da jeg gikk inn og ropte. Så jeg ropte igjen:”Even og Anthony..?”
Nede fra kjelleren hørte jeg et vagt “Jaaa..”
Så jeg spurte: “Ka dåkk gjør da?”
Da fikk jeg til svar: ” Vi bærre male kattan!”
Nei. Du vet aldri hva som venter deg når du har en toåring i hus. Jeg gikk ned i kjelleren, der vi har tre rom; badet, rommet til min eldste sønn Mathias på 8 år, og gjesterommet der kattungene bor for tiden i “fred og ro”. Jeg var, som vi sier på Stjørdalsk: “shitnærvøs”.
Jeg stakk hodet innom gjesterommet, hvilket var tomt. Empty. Rensket for pusunger. Så var der bare å titte inn i rommet til Mathias, der det så ut som en krigssone. Kattungene var plassert i nedre køyeseng, og de skulle tydeligvis males røde med akrylmaling. Titten og Lillefar syntes nok det var dårlig med farger på pusene. Kun to stk i kattekullet er røde, og da måtte visst de tre siste sorte og hvite “repareres”. Dette kan jeg kun gjette meg til. Hvor er resten av rakkarungene; hvor har de gjemt seg? Min lille Even er iallefall han lille runde strenge med hendene i midjen. En sånn toåring som kaster søpla si på gulvet, ser på mamman sin, og sier: “Du plukk opp!”
Gutta hadde heldigvis ikke kommet langt med malingen sin. Kun den ene kattungen hadde fått en tykk rød stripe på ryggen sin. De andre hadde bare noen flekker. Men redningsaksjonen ble ikke enkelt. Rakkarungene var slettes ikke enige i at de små pelsdottene skulle forbli fargeløse og kjedelige. Hva med litt turkis da mamma? Kom igjen da!
Det er jo ikke lett å ta hu mor seriøst når a ler høyt mens hun prøver å være litt småstreng, heller.
Nå er det bare å vente på neste rampestrek. Jeg innser at “rampe”streker ikke nødvendigvis er ment slemt. Lang i fra. De små gogutta har som regel tenkt det kjempesnilt, de 😉 Etter kveldsmat på trappa der de har fått tid til å pønske ut de gøyeste idéene, kan vi voksne vente oss det aller meste.
Det er sent på kvelden, og jeg kjenner et hint av høstduft sive inn gjennom den delen av loftsvinduet som er åpen en liten sprekk. Det er så typisk at jeg livner skikkelig til på høsten. Det er ikke fargene jeg elsker, men den deilige smakduften av luften.
Jeg hater å skrive meldinger. Men jeg elsker å skrive inne på forbipolene. Derfor blir det litt ekstra skrivings i kveld også. Even ligger her i mammasenga nå også. Jeg vet jeg burde vært strengere på at han skal sove i sin seng, men han er så søt når han sovner der i armkroken min mens vi leser og lytter til regnet ute. Lille toåringen min som har blitt så stor.
Jeg har akkurat ruslet opp og hentet meg nattmat. Hjemmelaget knekkebrød med smør og hvitost på, og litt sukkerfri sjokolade attåt. Det er så deilig å ligge i senga og spise mat og drikke funlightsaft, mens jeg hører koselige lyder utefra. Biler som kjører forbi og folk som prater. Under oss på skrå ligger Stjørdal by. Jeg vil ikke akkurat si at den pulserer, men en by er det.
Jeg ligger her og tenker på hvor godt det er å “rydde i vennelista mi”. Jeg mener ikke på facebook, men i det virkelige livet. Jeg har alltid vært opptatt av å ha det ryddig i nettverket, og hver gang jeg avslører falskhet og kvitter meg med en liten judas, føler jeg meg plutselig så fri. Jeg letter litt, fordi det er så godt å endelig slippe å forholde seg til dramaet enkelte liker å skape. Selv får jeg vondt i magen av sånnt, ja jeg er vel ei pingle sådan. Liker fred, ro og orden. Jeg slutter å være glad i folk hvis de behandler meg dårlig. Som en blomst som visner. Derfor er det ikke vanskelig for meg å kutte slike bånd, og det er fantastisk befriende etterpå.
Snart er det barnehagestart for Even sin del. Den 15.august skal han møte opp på den gamle avdelingen, og i løpet av dagen skal han overføres til storbarn. Herregud så teit det er at øynene mine er fulle av tårer nå, og for ei røre; men lillegutten min er i ferd med å bli til en stor treåring jo. Det flyter over og en tåre triller nedover kinnet mitt, (og det skal jo være bra, bare les her: http://m.forbipolene.blogg.no/1501438048_lar_du_trene_trille_eller_holder_du_igjen_10_gode_grunner_til__la_grten_f_strmme.html ) … min engang så glade smileybaby har blitt til en happytøff guttunge som elsker å dele ut kos og klem, og jeg kan bare prøve å henge med i utviklingen.
Jeg tørker kinnene mine og tenker på morgendagen heller. Da skal denne coole toåringen min og jeg på shopping, rett og slett. Han trenger nye støvler og jeg behøver egg, mens kattemor i huset skal få et nytt stort utvalg med bløtfor. Even digger å rusle rundt i butikker sammen med meg, og (bank i bordet:) hittil har han vært kjempeflink til å si: “Fin ja mamma? Shøpe senere. Legge n der jeg!”
Så mye info på en gang fra samme dag. Det har dere fått før. Jeg bruker ikke å skrive så mye detaljer om dagene våre. Tenkte jeg skulle dele litt nå. Anyway; vi har det supert her på Lykketoppen, med alle våre snille venner og slektninger. Vi er skikkelig heldige. God natt 😉
Jeg så det ikke selv. Jeg så bare en diagnose og en altfor original stil. Jeg så en voksende mage og en medisindosett. Jeg så en sønn på fem år som jeg ikke hadde vært frisk nok til å ta vare på 5 år tidligere. Han bodde hos sin pappa, og jeg ville ikke rive opp ham, for han hadde og har det godt der. Nå ventet jeg et nytt barn med samme mann.
Det begynte med nerver som ikke akkurat var laget av stål, på et kontor i kommunen der jeg bor. Jeg ville varsle fra til barnevernet om at jeg ønsket å ha dem med gjennom svangerskapet og inn i mammarollen, i ei ansvarsgruppe rundt meg og babyen som vokste inni meg. Jeg hadde tross alt vært alvorlig syk av bipolar fem år tidligere.
Jeg hadde null selvtillit som mor. Jeg så henne ikke, mamman i meg selv. Alt jeg visste var at jeg elsket både femåringen min og den voksende magen min. Enormt. Jeg elsket dem vanvittig høyt. Og jeg ante ikke om medisiner og oppfølging ville holde meg frisk nok til å få lov til å ha med meg babyen min hjem fra barsel denne gangen heller. Jeg kunne bare gjøre mitt beste opp mot en alvorlig sinnslidelse. Bipolar 1 er ikke til å kødde med, hadde jeg lært.
Barnevernet kom hjem til meg da jeg var høygravid. Alt av utstyr var klart for babyen min. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. De sa jeg ikke kunne ha stellebordet i gangen, og ikke burde ha uro over sengen. Det var varmest på badet for stell, og da baby skulle sove skulle den ikke forstyrres med en uro. Jeg var sulten på å lære, så jeg tok bort uroen og kjøpte et stellebord til å feste på badekaret.
Jeg bodde i en kommunal leilighet. Jeg var uføretrygdet. Ingen bil. Ingen jobb. Ingen høy status. Barnevernet så forbi dette, og i papirene fra barseltiden min og besøkene fra barnevernet, står det skrevet om hvordan jeg så ut til å si “Jeg er så glad i deg” til babyen min, uten å tenke meg om. De så hvordan jeg hadde blikk-kontakt med barnet mitt, og hvordan jeg spratt opp av glede når han våknet fra duppene sine.
To damer fulgte babyen min og meg gjennom en spennende tid; en saksbehandler og en miljøterapeut. Begge respekterte meg, og selv om jeg ikke så stort til saksbehandleren, visste jeg at hun var der om jeg lurte på noe. Med sitt sterke vesen og sitt lange mørke hår, kom miljøterapeuten inn i vårt hjem. Jeg spurte henne om det meste, og vi pratet fra a til å. Hun snakket nordlandsdialekt, og var energisk og glad av seg. Jeg kunne merke at hun brydde seg virkelig om babyen min. Kommentarene lot ikke vente på seg etterhvert som min yngste sønn vokste til. “Har du laga hjemmelaga babymat? Herregud kor flink du e!” Hun hadde bestemt seg for å gi meg de tilbakemeldingene jeg trengte for at min selvtillit som mor skulle vokse.
En dag hadde jeg glemt at hun skulle komme. Da hadde jeg besøk av en venninne og hennes barn. Det fløt med leker på stua og kjøkkenet var fullt. Miljøterapeuten så seg rundt, smilte, og sa: “Ja SÅNN ska det sjå ut når man har barn!”
Den eneste grunnen til at dette er vanskelig å skrive om, som alltid når jeg skriver om denne perioden, er at jeg savner henne. For et menneske. Tenk å komme inn i hjemmet til en bipolar uføretrygdet alenemamma som hverken har utdanning, status eller bil, og se meg på denne måten? Å bestemme seg for ikke bare å gi meg en sjanse, men for å bygge opp selvtilliten min som mamma.
Livet gikk videre. De trakk seg ut og henla saken jeg selv hadde bedt om. Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg hadde rett og slett tårer i øynene, for det var så stort, alt de hadde gjord for barna mine og meg. Jeg var så redd i utgangspunktet, for jeg blir så innmari glad i mine barn, og jeg fryktet en ny og vanskelig avskjed med mitt kjære elskede barn på nok en barselavdeling. Ja, jeg var så redd, og nå da de vinket farvel følte jeg meg så trygg i morsrollen. Jeg kunne takke en solid ansvarsgruppe med sterke damer fra forskjellige instanser. De hadde vernet barna mine. Gitt oss en gave for livet: en mamma med selvtillit.
Nå ba jeg om mer oppfølging. Noen å prate med da barneverner trakk seg ut. Og det fikk jeg; Jeg går fortsatt i samtaler med den freshe dama fra familieteamet. En kommune som fungerer? Ja på dette området har jeg ikke opplevd noe annet. I tillegg prater jeg jevnlig med en dyktig dame fra oppfølgingstjenesten. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne da hormonene herjet for tre år siden. Hun gjentok: “Du e tøff, Helene, du greie herre her!”
Dette ble lest av flere, og kommentarene haglet. Hvordan kunne jeg “forsvare barnevernet?” mente mange, som om jeg skrev om hele landets barnevernsansatte. Å skryte av et par lærere i en skolegård betyr vel ikke at man skryter av hele lærerstaben. Likevel fikk jeg pepper.
Jeg fikk spørsmål fra TV2 om å bli flydd ned til Oslo og bli intervjuet om innlegget på God morgen Norge. Jeg hadde minsten alene akkurat da, så jeg svarte høflig nei. Så sa jeg ja til å heller bli intervjuet noen dager senere. Da fikk jeg svare for meg, og kommentarene tok slutt.
Litt senere møtte jeg en lokal kjenning på en matvarebutikk i byen der jeg bor. Hun sa: “Nåh, Helene, du var ikke litt vel snill med barnevernet nå da? Jeg synes nå du var for snill med dem jeg!”
Så det synes du? Det har gått en stund, men du skal få svaret ditt her og nå. For jeg ble litt satt ut. Jeg visste ikke at du hadde gjort innbrudd i topplokket mitt og levd mitt liv slik at du har peiling nok på mine erfaringer til å uttale deg om dette.
I mitt tilfelle er det barnevernet som har vært snille. De har gjort jobben sin til punkt og prikke, og i tillegg tatt vare på meg som mor og mine utfordringer med selvtillit og diagnose bipolar 1. Hvorfor stå i en dagligvarebutikk og bable i vei som om du aner det spøtt om timene i hverdagen min over tre år tilbake i tid, du som jeg nesten aldri har pratet med? Og jeg har aldri forsvart hele barnevernet.
Kanskje har du en annen erfaring med denne etaten i denne byen. For det første har jeg denne positive erfaringen med til sammen 4 ansatte der; ikke alle som jobber der. De kjenner jeg ikke. For det andre er jeg klar over at det begås store feil, men det er en helt annen sak og et helt annet innlegg. Det må være lov å fortelle om det som faktisk funka også, ikke sant.
Så gikk livet enda mer videre, og det hele føles som en nyttig mammaskole.
Nå har jeg bedt om pmto-kurs, og så har jeg faktisk fått innvilget det også, selv om jeg ikke fyller kravene. Denne kommunen har hele veien slått ring om barna mine og meg, og desverre; jeg kan ikke innstille dine krav om å klage. For jeg har ikke noe å klage på i vårt tilfelle.
Jeg ser bort på en nybadet gogutt som snart er 3 år. Han smiler til meg, og er klar for kveldsmat. Snart skal han sove, og da må vi lese bok. Eller; han skal lese bok. Jeg får ikke lese særlig mye, for han skravler og forteller om bildene. Jeg elsker barna mine så jeg nesten gråter av glede bare jeg ser på dem 😁 Tenk hvor annerledes livet vårt kunne vært, hvis ikke de sterke damene ansvarsgruppa tråkket stiene sammen med oss den høsten for tre år siden.
I denne kommunen er det noen ansatte som virkelig gjør jobben sin. Og dette innlegget handler ikke om de som ikke gjør jobben sin, men om de som gjør den med stil. Slik at vi her på Lykketoppen opplever et eventyr uten like sammen. Hver eneste dag. Vår hverdag er alt jeg noensinne ønsket meg for barna og meg. Jeg er en evig takknemlig mor ❤
