Har du blitt en slik “uhøflig matpirker”? En “nei takk, jeg spiser ikke pasta, bare innimellom, og det var f eks for tre dager siden. Men ellers takk. Host. Kremt. Fortalte jeg deg ikke det i går?”
Da vet du at enkelte kan gi uttrykk for at det nærmest er kriminelt av deg å spise sunt. Å passe linjene er noe vi burde holde oss for god til, og generelt blir det sett på som latterlig å drive og passe kostholdet. “Herregud spis deg en appelsin da!” Nope. Du prøver å svare: “Ta deg både en bolle og en appelsin, du, og gjør det gjerne hver dag. Sees om en måned og så kan vi se om det er så sunt i lengden. Du kan noen dager bytte ut den bollen med pasta. Eller brød. Eller loff. Og du kan bytte ut appelsinen med godteri. Eller banan. Eller et glass juice. Eller ris. I don’t care. Det er din kropp. Gjør hva du vil med den.” Men det hjelper ikke. De vil ikke gi seg med den pent innpakkede mobbingen av kostholdet ditt.
Problemet er at din kropp tydeligvis ikke er bare din greie.
Min kropp er visst heller ikke bare min greie. Jeg forklarer folk hvilket kosthold jeg lever på, etter en kommentar om at jeg har krympet. Likevel ser det ut til at enkelte blir fornærmet når jeg takker nei til maten de tilbyr meg. Selv om de visste før de bød meg på den at jeg ikke spiser slik mat. Hvorfor lage mat proppfull av carbs til en man vet er en lowcarb, og så bli sur over et “nei takk”?
Er det virkelig egentlig jeg som er den uhøflige? Hvorfor vil de på død og liv putte i meg sukker og gluten? Og hvorfor er jeg som passer på helsa mi den som følges med argusøyne? Og jeg er ikke utakknemlig. Jeg har både med meg egen type mat, og har forlengst fortalt at jeg spiser det kostholdet jeg spiser. Dessuten tar jeg en planlagt sprekk i blant, og eter det jeg får servert. Men jeg kan ikke drive og sprekke hver eneste gang bare for å være høflig.
-“Nei no må du slutt med derre lavkarbotullet!” Fikk jeg høre i sommer. “Tullet”? Som om det alvorlige i det at jeg tar vare på helsa mi er noe bambus? Jeg gikk inn i en livsstil for 8 mnd siden. Det var ingen diett. Ingen kur. Men en livsstil. Kall det gjerne lavkarbo. Whatever. Dette kostholdet er bra for meg, og det i kombi med avholdenhet fra alkohol gjør at hele kroppen min er i balanse. Jeg er frisk. Helt frisk. Og jeg lever med en sykdom som skulle ført til at noen av mine organer ikke skulle vært helt i orden, for å si det sånn. Men slik jeg spiser og trener, er jeg helt frisk.
Vi blir ledd av. Fjåset bort. Fnyst av. Det blir framstilt som at det er noe tull å spise sunt, og vi blir ikke tatt seriøst. Som om vi er pripne, vi som ønsker akkurat passe kontroll over hva vi putter i oss. Man skal liksom være tøff og cool hvis man gir blaffen, og “slår seg løs” mens man momser i seg blodsukkerstigende kaker og annen neimat. Berger med karber og fjell med alt man vet ikke er bra. Det er godkjent.
Det er samtidig ikke godkjent å bli overvektig. Nei. Man skal både stappe i seg alt man vil, og samtidig holde seg akkurat passe slank og sunn.
Hvis man derimot har tatt beslutningen om å leve sunt, blir det ofte sett på som prippent.
Heldigvis gir jeg blaffen i hva andre mener om hva jeg dytter i meg og ikke putter i meg. Det er jeg som skal leve dette livet mitt uten diabetes, ikke dem. Det er jeg som vil danse lett, jogge fortere og enklere bevege meg rundt med en friskere og lettere kropp. De har sin egen kropp å drive vedlikehold på. Den legger ikke jeg meg borti, bokstavelig talt.
Jeg mangler ingen vitaminer. Grønnsaker, kjøtt, frø, fløte, mandelmel, sesam-mel, tagatesse, rømme, hjemmelagde knekkebrød, leverpostei, ost, kjøtt, fisk, egg, sukkerfri sjokolade og lavkarboboller er blant matvarene jeg spiser. Innimellom unner jeg meg gulrøtter, epler, appelsin, banan, vannmelon, jordbær og blåbær. Dette er godteriet mitt, og nok til at jeg får i meg alt av vitaminer som jeg behøver. Men jeg spiser ikke godteri med sukker i eller potetgull. Fruktose holder i massevis. Og stekt grønnkål funker fint som potetgull.
Tenk tilbake noen hundre år. Stamfar sulten hadde ikke en appelsin for hånden. Var det mørke vinteren hadde han nok svært lite søtt å knaske på. Det var “faste” til middag, gitt. Var det kvelden så sov han. Han satt ikke foran en skjerm og dyttet i seg søtsaker. Nei, han sov.
Steinalderen. Jakt. Vente på tilberedning av mat. Sanke næring. Bruke kroppen. Vente på mat. Rene næringskilder. Vokste ingen appelsintrær i nærheten, nei så ble det ikke noe appelsin attåt lunsjen heller.
Vi som spiser minst mulig stivelse, sukker, gluten og generelt karber, spiser mer naturlig enn de som snavler potetgull og fargerike godterier og kaker. Det sier seg selv. Og vi kan bake egne kaker som hverken inneholder sukker, stivelse eller gluten. Sunne kaker. Er ikke det bra nok? Eller må du absolutt klamre deg fast til din tøffe, herdede gamle overbevisning om at man ekke cool nok før man tør å spise som en svær mann som jobber i åkeren dagen lang?
Du jobber ikke med kroppsarbeid dagen lang, gjør du? Du gjennomskuer at denne desperate holdningen omkring mel og sukker gjelder i syforeningen din fordi alle er redde for å sitte igjen alene på det synkende sukkerskipet, ikke sant?
Dette evige maset om matinntak. Kan vi ikke alle bare la hverandre være i fred? Vi respekter hverandre’s private hjem, biler, jobber og lønnskontoer, ikke sant? Hva med å respektere privat vedlikehold av hjem nr 1, kroppen, i enda høyere grad? Jeg VET hva som er best for min kropp. LEGEN min vet hva som er best for min kropp. Du vet kun hva som duger for din kropp. And it sure aint potetgull, sukkerdrikke og proppfulle kaker, hva? Sånn egentlig. For real.
Imens koser jeg meg med deilige boller og kaker fra bloggen til meglerfru1, hjemmelaget fløteis av egg, fløte og tagatesse, glutenfri pizza og masse god mat med fløte i kaffen til. Real food mmmh!
