Man lærer underveis i livet, å la andre mennesker være i fred med sine valg. Det handler om å innse at man aldri kan fikse andre, men fokusere på å fikse på seg selv. Alle avgjørelser tas i enhver hjerne, av enhver hjerne, samme hvor mye man vil så gjerne ….hjelpe dem på vei, må man innse at man kun kan be til det man tror på, for så å la dem være i fred. Hvis de finner inspirasjon i deg, er det flott. Men det er noe ingen andre kan finne, enn dem selv. Hvis de bestemmer seg for å lære av deg, er det vakkert, men de må bestemme seg for dette selv. Du kan ikke bestemme det for dem.
Denne teksten handler om det. Man kan bli glad i folk, men da må man prøve å bli like glad i smerten i å se dem ta valgene som tynger bruen deres faretruende. Det er deres vei, og den krysset din vei. Der må du holde deg. Du kan ikke blande veiene. For man kan bare be en bønn, og sette seg ned i gresset med tårer i øynene. Det er den vonde sannheten. Man ser dem gå mot den stormete retningen, og håper de stopper opp og lytter til vinden før bruene ikke lenger tåler tyngden av bagasjen.
Som skeptiker åpen for sprell, drev jeg nysgjerrig og prøvde ut tarotlegging for 9 år siden. Med latter og skepsis fortalte jeg samboeren min om det som stod skrevet i danskeboka mi den dagen jeg la kortene som skulle endre mitt syn på tarot. Jeg skulle flytte, få barn, oppleve tragedier, bli kjent med mange nye mennesker, og til slutt skulle alt bli veldig veldig forandret, men veldig veldig bra. Legene hadde sagt jeg hadde mindre sjanser til bli gravis etter en cysteoperasjon i ung alder, så jeg lo modig, og sa: “Ja særlig!”
Så kom sola i form av en vakker babygutt, og jeg fikk ikke være i nærheten av ham de tunge dagene i verdens tøffeste barseltid.
Så ble jeg frisk og fikk ha ham boende hos meg 46% av tiden.
Ei ny sol kom til, og jeg fikk ha babyen min boende hos meg. Storebroren var hos meg nesten 50%.
Så kom baby nr 3 i form av en blogg, noe som har medført at jeg har blitt kjent med svært mange mennesker.
9 år senere opplever jeg den rene lykke og velstand som tarotkortene lot meg vite den gang da.
Jeg har fått respekt for tarotkort, og ler ikke lenger i vantro, men i spenning.
Siden jeg har blitt godt kjent med tarotkortene, er det på tide å utvide horisonten i form av orakelkort. Jeg tester for tiden ut Doreen Virtue’s orakelkort “Archangel Raphael Healing orcke cards”. Alle som kjenner meg vet at jeg ber mye, og prøver å sette av tid til meditasjon. Ikke aner jeg om det heter Gud eller Engler, men vi ler en del av at jeg bruker de ordene for sikkerhets skyld. Jeg tilhører ingen religion, men er knyttet til min egen tro.
Kortene jeg tester ut, samt et godt utvalg andre orakelkort, tarotkort, runer og englekort, kan kjøpes på butikken Shangri La i Oslo. Du finner butikken ved foten av Karl Johan, på venstre side sett fra tigerens øyne. Nettbutikk? Trykk på denne linken: http://www.shangri-la.no/
Orakelkort er altså helt nytt for meg, og jeg finner det behagelig å bruke dem. Her er et par bilder av noen av kortene:
Det følger med en liten håndbok, med tydelig oversikt over kortene. Man spør sitt spørsmål, stokker kortene og trekker et kort, før man leser kortets betydning og bønnen som følger med, i håndboken. Kortene er basert på numerologien i matematikken, og skal ikke i berøring med andre energier i det man bruker dem. Man skal klarere pulten sin, heter det seg.
At det står skrevet på engelsk er ingen nedtur for min del; jeg har godt av å lære meg mer engelsk. Settet er smått og hendig å ha med seg i veska, og jeg ser for meg idyllen i det å sitte på ei strand og ta dem i bruk ved havet. Bildene er nydelige å se på, og akkurat det er viktig for meg. Hele greia med erkeengler er nytt for meg, men jeg synes det er greit. Tilogmed skeptikeren meg kan kjenne nærvær hvis jeg bruker bønn og meditasjon i tillegg. Dette kommer jeg til å fortsette med. Særlig fordi jeg allerede har fått de bevisene jeg behøver for å tro på orakelkortene, selv om jeg er åpen for at det hele styres fra min egen hjerne og energiene jeg selv skaper. Jeg er altså en skeptiker som trenger bevis, og kan ikke bare tro på noe uten å ha satt meg inn i det. Jeg kan trygt anbefale både orakelkort og englekort.
Freakshowet er i gang igjen, og jeg sitter der som en awesome snedig klovn, mens resten av forspillet hoderistende forsøker å få svar på noe de på forhånd har bestemt seg for løsningen på: “Du kan vel drikke litt alkohol en gang i blant?”
Klart jeg kan. Jeg hverken inntar antabus eller lider av avhengighet. Of course I can, mådderføkker, men jeg vil ikke, ok?
Nei, det er visst ikke ok. For mens jeg påpeker at selv om barna mine er hos pappan sin den helgen, er det bra å kunne møte edru opp hvis det skjer dem noe, kommer et nytt tema; et slags argument. Nå er vi plutselig inne på at det er helt greit å leie inn barnevakt og ta seg ei lita fyll de helgene jeg har barna. Ja, mulig det. For alle andre enn meg. I’m talking bout MY life. Ok?
Nope, det heller er ikke ok, for “jeg må da slå meg løs jeg også iblant.”
Jeg forklarer at jeg slår meg løs hver eneste dag, og at jeg blir en kjedelig person med en kjip oppfatning av meg selv og omverden dersom jeg inntar alkohyler.
Det hele betyr plutselig nå at jeg er “flink”, som i “råflink”, “siden jeg bruker så mye krefter på å avstå fra alkohol og all annen rus!”
Jeg skjønner at dette er ment som kompliment, men dette handler ikke om å være “flink’. Ikke bruker jeg krefter på det heller. More like stikk motsatt. Ville du drukket melk utgått på dato for en måned siden? Ikke? Det ville gjort noe med kroppen din og hue ditt, sant? Og smaken, for ikke å snakke om usj. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og nå som jeg ikke lenger har behov for å bli brisen, er det en perfect match for hue mitt. Er det virkelig så vanskelig å fatte det?
Noen av dere henger over meg med spritsterk fylleånde og bruker ekstra lang tid på å overdøve musikken med noe slags sentimentalt pjatt om fortida. Andre roper til meg fordi man har fått et paranoid innslag i fylla av tendens parkrangling, noe jeg alltid opplever der ute. Å prøve å hjelpe dem er slettes ikke smart. Det er glemt som forduftet dagen etter, og skal ties ihjel, men jeg husker alt om da kong alkohol blottet seg i den frekke keiserens nye outfit. Hvis jeg siden slår an en liten spøk når hverdagen er tilbake og alle er like edru som meg, kan det bli tatt ille opp. Som om jeg likevel skal tåle å bli ropt til in public fordi fylla hadde skylda. Noen søler pils i håret mitt mens andre sier ting de aldri i verden burde sagt.
Likevel spør jeg dere aldri: “Hvorfor drikker du alkohol?” Eller: “Hvorfor er du så drita at du ikke greier å erindre nåtiden i mårradagens tøffe timer?” Eller hva med: “Hvorfor rører du alkohol når du vet at det ødelegger forholdet?” Nei det er sosialt uakseptabelt av meg å forstyrre festen deres med å spørre hvorfor dere drikker. Men å forstyrre den deilige koffeinfesten min med å be meg forklare den kaffen; DET er greit, det, hva?
Hvorfor er det slik, at det er en selvfølge å forvente av meg som er avholds, at jeg skal respektere fylla di, og aldri what so ever være så uhøflig å spørre, når du selv er flatlusfrekk nok til å pepre meg med all verdens spørsmål om hvorfor ditt danser edru med datt? Hvorfor kan du spørre og grave etter grunner til freakshowet “avholds”, mens jeg må tåle at du problematiserer noe så friskt og coolt som å drikke alkoholfritt? Wtf? Lol. Sw? (=say what?)
Nå har jeg vært senter for så mye unødig oppmerksomhet som avholdsmenneske, at jeg har bestemt meg. Neste gang du spør, kommer jeg til å foreslå at vi snakker om hvorfor du drikker alkohol. Det er mye mer interessant enn å bable om avholdslivet, som jeg jo har forsikret deg om at er knallbra. Jeg har det BRA, don’t you worry. Har DU det bra?
Hvis du mener det er uhøflig av meg å spørre hvorfor du drikker deg full som ei overmoden gjæra pære med evnen til å skrike høyt som kråka som prøver å spise deg, er det ikke da like uhøflig å spørre meg om det motsatte? Hvorfor skal jeg tåle så mye fra drunken sailors, men samtidig trå varsomt og på høye tær når det kommer til “hvorfor drikker du deg pærings når du vet det blir skjærings?”
Jeg digger å feste med dere, og respekterer dere samme hva dere putter i munnen og andre kroppsdeler. Men da må for pokker dere også respektere at jeg ikke ruser meg. Finito. Villikke villikke. Sånn errebare.
Jeg kjenner en person som ikke ville ha med meg på fest fordi jeg ikke drikker. Hørt noe så latterlig? Jeg er glad i vedkommende, men må innrømme at jeg syntes det var en merkelig ting å si. Heldigvis kjenner jeg plenty partyfolk som vet at jeg er å regne som natural high, og som gjerne drar på fest med meg. Og de er mye gøyere å feste med anyway.
Alle er vi forskjellige. Jeg med min bipolar og snev av adhd har party i hodet 95 % av året. Hvis det er så vanskelig å forstå; er det da også vanskelig å skjønne det faktum at vi alle er forskjellige?
Jeg har like mye å gjøre på et utested som deg. De selger kaffe og brus der, og jeg trenger hverken være gravid eller sjåfør for å drikke det.
Jeg elsker livet, I don’t want to miss a thing. Nåtiden min kan ikke viskes bort i et fylleslør, og jeg vil gå frisk inn i morgendagen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har igjen av dette deilige livet mitt; det kan være 10 år. Men det kan også være 10 dager. Av 10 dager vil jeg ha 10 friske, klare, energiske. Ikke så mye som 3 av dem skal få fade bort i tåka.
Ikke at jeg har forklaringsplikt, men sånn errebarre!
