Her på Lykketoppen badet vi både på stranda, hjemme på vår egen veranda, og hos nabodama. En hel dag brukte vi på de flotte nye lekeparkene i sentrum av Stjørdal, og bildene under er fra Kimenparken. Barna løp rundt meg i varmen og lekte seg, og jeg slo leir, der jeg leste et blad og koste meg med sukkerfri sjokolade og drikke. Idyll in the hometown😉 Og jeg knipset da noen bilder oppi det hele. For å korrigere overskriften and make it right, er det vel et par bilder under her som er publisert, men i helt nye settinger denne gang.
Tempen var oppe i 27 grader på det meste, og spør du meg var det et friskt pust her oppe i nord.
Jeg liker å dekorere på veranda og ved trappa når det er slikt deilig utevær:
…og tacoen spiste vi selvfølgelig på verandaen.
Jeg er en person som liker å leve i nuet, så det er ikke alltid jeg velger å fotodokumentere det jeg foretar meg. Vi er veldig sosiale, både barna og jeg, og ofte ønsker jeg ikke å forstyrre de fine øyeblikkene med å ta bilder, men her er et par bilder fra da jeg gjorde nettopp det denne uka:
Vi har en spesiell stemning i huset nå som vi har 5 søte små bamsetasser å kose med.
Daglig har de besøk av barn som hilser på dem, og disse kattungene er usedvanlig rolige og kosete. Nede i kjelleren har de sitt eget rom, med egen vugge, og i disse dager er det på tide å lære dem å gå på do. Derfor står kattedoen klar, og jeg driver og vurderer å flytte hele gjengen opp på stua. Men, nope, de må nok være nede. De kan jo ramle ned trappa, stakkars små.
Å ha kattunger i hus er skikkelig koselig. Mye handler om dem, og vi voksne får se mye omsorg i både egne unger og nabobarna. Kattemamma Evine spiser både bløtfør og tørrfor hver dag, og siden hun har begynt med p-piller er hun også ute på sine vante jaktmarker innimellom ammingen. Mathias elsker å ha besøk av alle som vil inn og se på de små bamsene hans nedi vugga, men gruer seg til vi skal gi bort 4 av de 5 kattungene.
Omkring oss er folk vi kjenner i tenkeboksen. Skal, skal ikke. De kommer innom for å se på dem, og noen melder sin ankomst senere: de er interessert i en aldri så liten katteadopsjon om noen uker.
Jeg trodde jeg måtte komme til å annonsere bort gopusene våre, men slik det ser ut nå, trenger jeg ikke å gi dem bort til fremmede. Våre populære små pelsdottekosebamser får vi nok følge livet ut, siden de skal bo hos venner og familie 🙂 Takk og pris for det. Vi har nemlig blitt enormt glad i alle kattene. Akkurat nå er de på facecam med tantebarnet mitt Aron nede i kjelleren, og jeg hører søstra mi: “Maria, vær forsiktig med pusene.” Mathias løper ned en tur for å hilse på dem, og så bestemmer de seg alle for å gå opp og la dem være i fred en stund.
Lykken er et vakkert kull med pelsdotter nede i kjelleren 💚💙💜💛❤
Gåtåbanen, nå ringer jeg både åndenes makt, spøkelsenes hersketeknikk og gjenferdenes velferdsforening. For ikke å snakke om ghost power in the air.
Neida. Jeg bare sitter her på bussen og kan for all del ikke kjede meg. Å ta bilder ut av vinduet gjør ikke livet så mye mer spennende, men det er da noe. Jeg ser ganske creepy ut der ute.
Jeg føler meg som en frammesnart?-unge. En Hvorlengeerdetigjen?-kid. Bortsett fra at jeg er 37 år og godt vet hvor lenge det er igjen. Stønn.
Tenke positivt nå muttra. Come on. Dette går så bra. Sitte stille leeenge er ingen kunst, hva? Får til dette vettu. Skrive litt nå så. Men jeg har mest lyst til å få bussen til å stemme i en rap låt. Som lille Even på 2 bruker å si: “Alle sammen vennene mine!” Vi kunne hatt det så gøy her i denne bussen hvis vi bare loosen up a little bit culture. Men tenk så flaut hvis ingen sang med. Shit. Nei. Jeg fortsetter med å ta bilder ut av vinduet heller.
Good evening fra det bipolare hue inne i bussen mellom Storlien og Stjørdal, right now.
Impulsiv? Jeg? Nei. Jeg er hun der impulene, you know.
Hvordan er det for en 8åring å ha en mamma som er bipolar, egentlig? Noen ganger tar det av til høyre der man opprinnelig skulle rett fram, nemlig. Ja og så kan det svinge litt til venstre igjen.
I dag skulle vi ned til sentrum og handle inn mat og godis før helga, Mathias og jeg. Men så skjedde det noe underveis. Denne mamman skravla så reingæli (direkte oversatt: illegalt) med kelneren på restauranten vi og tante Silje hadde spist pizza på, at vi kræsjet med nabo Dianelys utenfor kjøpesenteret etterpå.
Dianelys kunne fortelle at de skulle ta Harrybussen opp til Storlien for å handle der. Nei sier du det? Og så jeg som har både ost og fløte på lista mi.
Det var ikke videre poppis for skolegutten min å skulle sitte i buss opp til Sverige, men etter å ha fristet ham med billigere helgegodteri og hjemmelaget is av rimelig svenskfløte, og det grønne mamma bestemmer- kortet, ble det harrytur.
Ja. Jeg lever et liv der jeg kan være som en god damned kamelon til tider. Alltid innstilt på nytt terreng, og klar for nye vidder. Nå får vi virkelig handlet inn til helga, nettopp på grunn av min sans for forandringer i planene. I vårt liv ellers har barna mine forutsigbare dager, der avtaler opprettholdes, og jeg glemmer aldri hva jeg har lovt dem.
To søstre kan finne hverandre best senere i livet. Silje og jeg hadde år uten så mye kontakt. Vi møttes, men vi kjente liksom ikke hverandre. Så begynte vi å ta opp tråden, og jeg kjente den tråden røsket langt tilbake i røtter jeg mintes fra en fjern fortid. Der var den farskete humoren hennes ja. Den kjente jeg igjen. Tenksomheten hennes som klokelig tenker på alle sider og vinkler; aha, there it is. Og vi har et bånd som bare er der. Det har vært der hele tiden, men nå setter jeg pris på det på en annen måte.
I går kveld kom hun innom oss for å prate litt og låne badekaret. Jeg stortrives når hun ligger der nede i kjelleren og plasker, barna sover oppe, og jeg pusler med et eller annet i midten. Men før hun la seg der, ga hun meg en gave som for deg kan virke som en hverdagslig en, men som for meg er enorm. Huge. Det er den eneste energidrikken jeg virkelig digger. Hun vet at det er den eneste måten jeg skeier ut på, er koffein, og hun respekterer at jeg velger å være avholds. Jeg satte energidrikken på nattbordet, og gledet meg til å drikke den når sola hadde stått opp.
Tenk å få en slik morgen i gave, når tanken teller, og du vet noen som er glad i deg unner deg en ny dag med opptur? Det er søstra mi det. Hun med samme humor som meg, og samme lunte som meg. Hun gjennomskuer ethvert skuespill og ethvert signal om falskhet; men eier du ingen av delene er hun god som gull å tilbringe tid med.
Takk for en glitrende gave, søs, now the day can begin! 🙂
Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. “Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin” “Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?” “Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune.” Det er ikke vanlig å påpeke folk’s feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser?
Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?
Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden.
Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo “ikke bra nok” for deg.
Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg.
Det å “stille opp” for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.
Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det?
Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly.
Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken.
Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!
Er du villig til å betale prisen? Klar for å bruke år på å knekke koder og lære av enormt dype daler, Crazy Wonderland og ekstrem angst?
Mange ganger har jeg hørt det. “Jeg skulle hatt det sånn som deg, Helene. Du tenker så positivt og er så lykkelig”. “Sku ønske jeg hadde det sånn som deg.” “Det er så enkelt for deg.”
Sannheten er at jeg har tatt utallige valg for å bli så sterk, selvsikker, frisk, symptomfri og lykkelig som jeg har vært i 6 år nå. Og jeg hører folk si de helst ikke ser seg tilbake. Vel, for å fungere best mulig med bipolar 1, må jeg velge å se meg tilbake en god del. Dette for å legge sammen to og to, se hva som fungerte og huske hva som ikke funka. Det handler ikke bare om å lære av sine feil, men også det å knekke koder for hvordan hanskes med en av de alvorligste psykiske lidelsene folk har å forholde seg til. Det var en jobb bare å skulle innse at psykiateren hadde rett; psykiske kroniske lidelser fantes. Og hodet mitt hadde vært nede i kaninhullet i selveste Wonderland, uten at jeg kunne fatte og begripe hvorfor. Men rett hadde de. Det fantes så mange likhetstrekk mellom alle med bipolar 1. Til slutt valgte jeg å fjerne mine før så bastante overbevisninger om at slike diagnoser var sånnt som de fant opp “for å deale statsdop”. Jeg måtte hoppe nedi kaninhullet og besøke Wonderland to ganger før jeg skjønte at diagnoser faktisk er et ord for noe reelt.
Det handlet om skam. Og skam er en jobb i seg selv å kvitte seg med. Skammen sitter fortsatt i enkelte mennesker rundt meg. De sliter med at jeg har en diagnose, og vil helst ikke forholde seg til det. Not my problem, it’s Houston’s shit. For jeg skammer meg ikke for fem flate kroner, siden øre ikke teller mer. Nei, skam, det er for de uten peiling på dette med crazyland. Crazy’s good. Normal’s boring.
For meg stoppet det ikke ved “å hanskes” med bipolar da jeg ble frisk. Jeg ville presse saften ut av fruktene. For noe positivt er det ved alt. Også ved bipolar. Som kreativitet, deler av pol positiv, energi, sosiale antenner, intellegens og talenter innen skriving.
Denne diagnosen er ikke bare et uhyre som tar overhånd over hue ditt. Det er 7 år siden jeg hadde symptomer innen diagnosen og var deprimert. Før det var jeg manisk psykotisk. Så begynte jeg på medisin lithium. Da jeg så meg tilbake sammen med en dyktig psykiater, kunne vi se at de stemningsstabiliserende medisinene lamictal og orfiril var sølv og bronse for meg. Lithium var gullet, og selveste diamanten sammen med antipsykoticum. For meg ble det som å få tilbake deler av meg som manglet, og kaninhullene ned til psykoseland ble tettet igjen. Med null tilgang til Crazyworld, ble jeg heller fylt med en dose sunn og frisk galskap, hver dag. Jeg tilsatte etterhvert avholdenhet fra all rus. Alkohol, nikotin og alt annet av falsk stimuli unntatt koffein, tok jeg bort. Jeg trente jogging, sa virkningsfulle affirmasjoner til meg selv i speilet, og tok bort unødig sukker, gluten og stivelse.
Ja, det har vært en enorm jobb å utføre for min del, før jeg kunne kalle meg symptomfri, frisk og i remisjon fra bipolar 1. Og ingen kunne gjøre det for meg. Mest av alt måtte jeg innse at alt dette var mine egne valg. Jeg valgte å bli frisk ved å ta de rette avgjørelsene. Jeg selv bestemte meg for at jeg aldeles ikke er et offer.
Så før du sier du ville hatt det så enkelt som meg, burde du ta en titt på veien jeg har gått for å komme hit. For pokker. Det er ikke en lett vedlikeholdsjobb heller, å holde meg frisk. Hver dag tar jeg valget om å spise riktig, trene, affirmere i speilet, ta medisin morgen og kveld, holde meg unna alkohol og andre rusmidler, passe søvnmønsteret mitt og si til meg selv at jeg er en tøffing. Sånn sett har jeg aldri ferie, men jobber hele tiden for å holde meg frisk.
Du trodde jeg bare er sånn? At det kom lett av seg selv? At jeg ble født sånn? Nånei, intet er tilfeldig i et friskt, bipolart, symptomfritt hue som for 6 år siden bestemte seg for å vinke adjø til offerrollen, og juble heisann til ei frisk framtid. Å se seg selv på den måten krever enormt med selvinnsikt, og en ydmyk tilnærming til forandring.
Ja, jeg benytter meg av den polen som vi bipolare har for mye av, nemlig pol glad. Men det er ikke dermed sagt at det kommer av seg selv. Jeg må ta ansvar og valg, hele tiden, som de fleste andre slipper å tenke så nøye over.
Til gjengjeld får jeg oppleve en enorm glede og lykke, og stort sett være fornøyd og glad hver dag.
Ville jeg vært så frisk som dette uten barna mine? Tvilsomt. Det er nettopp de vakre, snille, skjønne barna mine som er min store motivasjon for å leve på denne måten. Jeg gjør alt for dem, hvilket innebærer at jeg også velger å gjøre alt for meg selv. Alt dette for å holde meg frisk, slik at ungene mine har en mamma stødig ved sin side.
Før i tiden tenkte jeg også tunge tanker. Jeg skyldte også på alt mulig for å slippe å gjøre noe med saken. Men det var inntil jeg forstod at jeg selv har ansvaret for hodet mitt. Savner jeg alkohol? Nei. Nikotin? Nope? Sukker? Nei. Et liv uten medisin? Nope.
Jeg kan også ha dager som ikke er like glade som andre dager. Men jeg tillater ikke meg selv å synke hen i et mørke jeg lettere er utsatt for å skape mørkere enn andre. Til syvende og sist har jo jeg det siste ordet der oppe i min hjerne. Den hjernen er min, og jeg bestemmer at den skal takle alle utfordringer i elitestil.
Bipolar er ikke lenger en hindring, men en prikk over i’en. Bak meg ser jeg traumatiske minner fra en fjern fortid, med den positive bivirkning at jeg for enhver pris aldri går tilbake dit. Denne diagnosen er min beste venn, som engang var min verste fiende. Men når man tilgir baksiden av medaljen, skinner den sterkere på framsiden.
Men at jeg automatisk har det så mye lettere enn alle andre, det er feil som fy. Dette humøret har jeg jobbet for. Denne positive og takknemlige holdningen til livet har jeg slitt for å oppnå. Å kvitte meg med angst var storarbeid, og mange koder å knekke på en gang. Ja, jeg har det veldig veldig bra nå, men trodde du virkelig det bare kom av seg selv, som om jeg er en slags naturlig klovn eller noe sånnt?
Jeg er seriøs. I mean for real. Jeg kødder ikke med psykiske lidelser hva angår det faktum at det var vanskelig før jeg fikk det til. Jeg tuller ikke med kroniske sykdommer. Jeg tar det på alvor hver bidige dag, hver eneste morgen, alle kveldene og de viktige nettene. Det er en heltidsjobb, og du aner ikke hva du uttaler deg om som ikke har levd mitt liv, så ta en bolle og tygg den godt. Jeg er evig stolt over jobben jeg alltid utfører, og gleder meg til å fortsette med det. Bare ikke si det er enkelt.
Mellom varmetopper på 26 grader og hot wave, har vi fått litt overskyet nedbør over Trøndelag i dag. Siden vi er hjemme på staycation medfører det for min del kjøkkentjeneste, sofasliting og avslapning. Til sammen 6 barn er fordelt på 3 etasjer. Noen koser med kattene i kjelleren, noen ser på en tegnefilm, og noen leker på loftet. Selv er jeg mer enn fornøyd med dagens innsats, siden jeg har laget is og middag til barna. Og da er det faktisk nok. Jeg er rimelig avslappet av de siste dagenes hetebølge, og synes sofaen og jeg har et nydelig forhold vi to.
Noen deler av sommeren er det allright å gjøre minst mulig, og bare være til stede sammen med ungene. Ingen avtaler. Ingen handlelister å pløye seg gjennom. None of theese. Bare ro og hvile. Er det ikke det som er ferie da? Antistress og sofaspa? Sunn og god mat, minst mulig bevegelse og mest mulig døsige øyenlokk? Jeg har alt det der, og det har ikke kosta meg ei eneste krone. At det bråker i huset gjør ingenting. Jeg er strålende fornøyd med at barna har andre barn å leke med, så slipper jeg å aktivisere de. Mohaha. Da er faktisk lydene verdt det.
Hjemmeferie like stay in town, er en deilig oppladning til vi skal ut å reise om noen uker; 2åringen, 8åringen og jeg. Det skal bli litt av en jobb. Rekke tog, pakke oss inn og ut av hotell, vente på å gå om bord i en av Stena line’s båter, håpe på godt vær over Skagerak, osv. Jeg trenger å hvile før vi reiser på ferie, for å si det sånn. Jeg er vant til å reise litt med 8åringen, men nå skal jeg dra på tur med begge barna. Jeg vet jeg kommer til å trenge all oppladet energi jeg bare kan skaffe meg i forkant. Nok søvn, joggeturer, sunn mat, avslapning og hvile.
Reising er ikke nødvendigvis feire for meg. Det er stress, orientering og en rekke oppgaver for mitt bipolare hode å løse. Spennende ja. Opplevelser er virkelig spennende, men jeg får ikke hvilt av å ta meg av to ivrige barn, passe på at de er trygge, finne spisesteder, huske at de skal ha ekstra væske ved varmt vær, løpe hit, trippe dit og rekke ditt mens man husker datt.
NÅ har jeg ferie. Her i stua mi. Snart titter sola fram igjen, og da har jeg ferie på terrassen min. Ingen planer, bare kanskjekanskje får vi sepådet. Sparing av batterier, sparing av konto og oppladning av hele meg.
Og hvem vet, kanskje er det best hvileutbytte for barna også, dette med staycation. Kanskje får de roet ned og slappet av de også, innenfor et minst mulig område med omgivelser å forholde seg til.
Ja, jeg tror det. Jeg tror at ferie på hjemstedet er skikkelig cool down for de fleste.
Ingen penger kunne gjort meg mer lykkelig enn dette. En sommer så varm, at vi velger å tilbringe noen timer inne. Barna løper opp og ned i trappene med 8åringens venner fra gata nedom her. Toåringen dilter etter. Et glimt av lykke på jordklodens overflate.
Jeg sitter her på en sofa. Og på sedimenter basalt, litosfære, astenosfære, øvre mantel, nedre mantel, ytre flytende kjerne og indre flytende kjerne. Jordens indre lever sitt eget liv under meg, og jeg er bare en liten dært.
En liten dært blant lysår med stjernefødsler, baner, galakser, sorte hull, måner, dvergplaneter, planeter, intergalaktiske rom, materie og energi.
Og her sitter altså jeg på den femte største planeten i dette solsystemet, på en sofa, og føler meg glad. For 4,5 milliarder år siden begynte månen å gå i bane rundt jorden, slik at jeg nå kan oppleve en av disse 365,26 solare dagene, du vet, hvorav mitt hjem Tellus roterer rundt sin egen akse.
Her er jeg. Tittei. Blant millioner av arter på det eneste astronomiske objekt hvor det finnes liv.
Fram til ca 3, 8 milliarder år siden laget en rekke nedslag av asteroider store forandringer på denne kloden, slik at jeg kan sitte her på en sofa og oppleve nuet.
Havet fyller 4 milliarder år akkurat nå i disse tider. Jeg oppstod for 37 år siden, og har “opplevd mye” mener jeg selv. Det observerbare universet er ca 93 milliarder lysår i diameter. Jeg prøver å holde min egen diameter innen sunn form, i dette glimt av evigheten.
Moder jord’s mineraler og stuff fra biosfæren bidrar til å opprettholde den art jeg er av. På denne planeten finnes stater, kulturer og overbevisninger. Jorda var flat. Men så var ikke jorda flat likevel. Jøss. Den var rundt som bare kuling juling. Jorda var senter i universet. Men så kunne det visstnok tenkes, at slik var det nok ikke likevel var slik. Guddom. Nye overbevisninger. Tro. Fordi noen sa og skrev at det var sånn.
Javisst. Jeg merker også noe til en slags høyere intellegens som jeg selv kan være en del av hvis jeg lar tankene mine stilne. Men jeg mener at det å drepe vår egen fantasi og la religiøse ledere tenke for oss, er å krympe alle universets lysår ned til et lite minutt med talglys, for så å blåse det ut.
Jorden er verden er tellus. Gud er Allah og tro er tro? Uansett er det bare ord. Ord oppfunnet av mennesker som levde på denne skorpa over alle lagene med sfærer, mantel og flytende kjerner under oss. Mennesker som tolket og tenkte, under lysår med stjerner, planeter og dvergplaneter. Ikke la det bli dine sorte hull. Befri din fantasi og sett dine egne tanker foran hva alle andre vil du skal tenke.
Jeg er fri. Her i mitt lille glimt i det jeg nesten opplever som evigheten, er jeg fri til å tro nøyaktig hva jeg vil. Og jeg tror at det beste er å være fri. Fri fra din religion. Fri fra dine oberbevisninger. Fri.
Jeg klør meg i hue. Svetten begynner å piple oppi panna, og jeg vet at bussen snart triller innom torget. Og der SKAL JEG PÅ. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe dette an for å stanse klageflommen, og jeg skulle aldri spurt: “Hei, åssen går det?”
Midt i et kjøpesenter får jeg vite om ondtene i foten. Høyre foten. Ikke venstre. Den slappe formen i det siste. Ja hun hadde jo vært til legen, og det kunne jo være noe serious shit. Selv om legen mente hun var helt frisk. Leger altså. Bytte. Helt klart bytte lege. Ja og så alle disse menneskene som utnytter henne for tida da. De folka assa. Åh. Hun blir såååee sliiten.
Jeg tenker: “Skjerp deg b..ch, er det mulig? Skaff deg egne grenser, slutt å skylde på andre, og innse at hver gang du fokuserer høyt og stille på all skiten, så tiltrekker du deg mer dritt.”
Jeg spurte hvordan det gikk i all helhet. Hvis det gikk ille kunne hun bare nevnt det, og så kunne vi avtalt å møtes og prates om det. I stedet forsøker hun å låse meg fast som klagemur og bruke meg som psykolog midt i butikken.
Men sånnt sier man ikke. Så jeg sier bare: “Uffda; men du. Du må for søren ikke snakke sånn. Du må slutte å fokusere på all elendigheten. Ring meg så tar vi en kaffe og prater om noe gøyalt. Må rekke bussen!”
Bussen hjem. Hjem til den skjønne naboen min Dianelys.
Henne har skjønt det, hun. Klokelig fokuserer hun ikke på elendighet. Vi kan snakke om alt, men vi holder det i balanse. I dag har vi pratet om viktigheten i minimalisme hva angår det å eie for mye ting. Det å ta vare på miljøet. Så har vi utvekslet syn på barneoppdragelse, og vi har vært åpne om takknemligheten over at barna våre har fedre som elsker kidsa sine. Så har vi danset, før vi har ruslet over til terrassen hennes og badet med barna, der vi har danset mer til musikk fra Cuba, hennes spennende hjemland.
Her sitter vi og lar barna leke seg trøtte sent i varmen. Dianelys nyter et glass rødvin, mens jeg, som er allergisk mot alkohol, koser meg med ferskensaft funlight.
Dette er min store nytelse i dag. En nabo som ikke sutrer og klager, men som fokuserer på all rikdommen vi har i våre barn, vennskap, naboskap, et basseng på terrassen og sola som skinner på oss.
Vi danser og shaker asen, mens vi minner hverandre på: “Skjerp deg bitch, shake den rompa litt grundigere, smil litt bredere og sett for faen pris på rent vann i springen og myke senger!”
