Dagen begynte altså ikke så bra. Jeg savna kidsa, og taklet dårlig å stå opp til stille hus. Men jeg er vant til å jobbe for bra psykisk helse hver eneste dag, siden jeg lever i remisjon med diagnose bipolar 1, så jeg visste hva som måtte til.
Jeg tvang meg selv ut på joggetur, og lot den bli tøffere enn vanlig. Kunstgressbanen rundt i full fart, om og om igjen, til jeg kjente håret reise seg og ansiktet bli varmt. Jeg tok styrketreningen på banen; slik at jeg bare behøvde å danse og tøye ut da jeg kom hjem i stua. Jeg kan ikke påstå endorfinene funka sånn med det samme. Etter dusjen gadd jeg ikke engang tenne telysene da jeg skulle bade. Jeg klæsja oppi litt hårkur; og skviste tuben med ansiktsmaske for rester, før jeg la meg selv i bløtt til noe teit musikk. Tid for takknemlighetsaffirmasjoner og sånnt.
Så kom søstra mi og kidsa hennes på besøk. Vi spiste lowcarbpizza og skravlet. Mitt tantebarn Aron synes vi voksne har dårlig humor; derfor bildene. It’s like shut up auntie and mama.
Nei. Det funka bare sånn passe med trening og affirmasjoner i dag. Jeg er fortsatt preget av savn etter mine herlige sønner, så jeg gjemmer meg på sofaen i kveld. Søs og barna har dratt hjem, og jeg har låst døren. Jeg har ingenting ute blant folk å gjøre i den slappe formen her. Bare hang opp non klær; rydda kitchen, og gjemte meg her, mens jeg venter på at Even og Mathias skal fylle huset med rop, latter, søl og flekker igjen.
Hva var livet uten unger? Det var bængshot ja, som Linda Vidala, men livet er så mye bedre nå. Særlig når de er hjemme. Hjemme her hos mamman sin 😍😍😍
Ja. Det er så magisk. Når åtteåringen din gir deg en klem og sier: “Du er crazy, du mamma. Og det hadd vært kjedelig hvis du ikke va crazy, så fortsett med det.”
Jeg kjenner ikke til noe som er så dobbelt og tosidig som det faktum at man som aleneforelder trenger hvile og opplading, og det at man helst bare vil være sammen med barna sine hele tiden. Huset er så tomt uten dem, og jeg savner dem. Samtidig som jeg vet jeg trenger noen morgener der jeg sover til jeg våkner. Ferie rett og slett. Timer uten annet ansvar enn meg selv.
Jeg falt litt sammen da de ble hentet av pappan sin i går. Ble liggende på sofaen og bare glo. Tenkte det kom til å bli lettere i dag. Men det bare fortsetter. Jeg er ikke hel uten barna mine, og de trenger en uthvilt mamma. Ikke en mor som blir sur bare de maser litt.
Prisen å betale for hvilen er det tomme huset.
Og det at man ikke gidder å invitere noen heller.
Så hva skal man gjøre med det. I know, I know. Det må en joggetur til. En joggis.
Så jeg ligger her på sofaen med treningsklær på og psyker meg opp til en sånn joggetur da. Planlegger å skaffe meg slike endorfiner og sånnt i hue. Gratis. Det funker alltid, som å skru på en bryter. Så nå er jeg spent. Hodet er bomull og kroppen er skikkelig slapp. Humøret er døll, og alt er krøll. Og nei, det har ikke noe med bipolar å gjøre. Jeg hører på psykiateren som sier at friske bipolare også har dårlige dager.
Så da er det straks på tide å fikse denne forbanna dagen, med endorfiner og dopaminer. Jogge til kinnene lyser rødt, og stole på naturens gang.
Er det ikke digg å lese at jeg også har dårlige dager? At jeg og må jobbe hardt for å oppnå lykkefølelse iblant? The human rase. Jeg er også en sånn tassi. Men jeg vet hva slags verktøy som må til for å endre det. Og noen ganger koster de verktøyene svært mye. Men det er verdt det når både kvelden og smilet kommer. Da vet man at treningen og affirmasjonene har funka.
Sånn at jeg takler savnet etter barna mine bedre ❤💚💙
Dagens kur: sterk kaffe med noen biter mørk sukkerfri sjokolade oppi, joggetur, affirmasjoner i speilet, dusj og badekar …så får vi se om det funker. Jeg oppdaterer!
Velkommen til Hunderfossen’s store bildedryss her på forbipolene. Har du, som meg, minner fra barndommen’s besøk i parken, men husker bare trollet og noen biler? I mange år trodde jeg Hunderfossen ikke var en park, for jeg husket jo ikke mer enn et stort troll og noen biler. På tide å friske opp minnene sammen med mine barn Even (2) og Mathias (8). Teksten fortsetter mellom bildene.
Å ta toget fra Trondheim til Hunderfossen var jeg spent på. Omtrent 4 timer hver vei, og vi skulle ta en tur retur på en dag. Hvordan skulle DET gå? Men det var ikke noe problem. Togturen gikk på et knips i den freshe familievogna med herlig lekerom for barna, og vi fikk over 5 timer i parken. Dette var gøy!
Vi begynte med rafting, overlykkelige over å finne noe slikt i Hunderfossen!
Da vi ruslet videre havnet vi rett oppi et morsomt skuespill på scenen i parken. Det morsomme var at Per og Pål rappet en låt de danset til underveis, til stor glede for både store og små. På bildet under er Smørbukk i ferd med å takke ja til fest med de underjordiske tussene. Det strømmet dunkdunkmusikk fra brønnen, og han hoppet uti det. Modernisert eventyrteater, yeah! Barnas dom: “tøft!”
Hils på Magnus Moen (bildet under) Han har sommerjobb i parken, og er smilende serviceinnstilt. Magnus bor i bygda rundt Hunderfossen, så jeg undrer på om vi kanskje får se han i Jakten på kjærligheten om noen år? Who knows? Denne traktorturen tok gutta mine to ganger, slik at jeg fikk sitte på den andre runden. Etter de hadde startet første runde så jeg nemlig voksne som satt på andre traktorer, bak ungene sine. Traktorgrønn av misunnelse fikk jeg lett overtalt gutta til en runde til. Vi direktesendte det hele inne på min facebookprofil (Helene Dalland). Den skal være åpen for titting.
Å se kidsa sine i en sånn ekte mercedes er bare gøy. Amazing søtt:
Så ble vi sultne på en middag, etter en heftig tur inne i Soria Moria slottet (anbefales!)
Til Mathias’ store glede fant vi en ekte tacorestaurant. Sjekk menyen; Så enkelt og greit, og priser tilpasset småbarnsfamilier. Denne restauranten får seg litt gratisreklame, for jeg er jo ingen divablogger; jeg betalte for maten jeg også. Og jeg digget både den, servicen og lekeplassene for ungene😊🖒 thumbsupwithasmiley: du finner den til venstre for Soria moria 😉
Oiii, vi havnet inne i et LEKELAND! Et crazy et, der jeg også fikk leke meg: iiiik!
Hihi, bare; HIHI!
Tog, biler, traktorer og alt i miniatyr! We love it!
At minsten ikke kunne gjøre alt som storebror var stor nok til, var ikke noe problem for lillebror. Vi kunne leke oss over alt, mens Mathias tok en runde alene med de bilene som ikke var for lille Even 🙂
Hva lærte vi til neste gang?
-De har basseng! Husk badetøy!
-Voksmuseum; det var vi for sent ute med å finne!
-Hyttene ligger rett nedom parken, hvorfor ikke sove ei natt der, bare for å rockenrolle videre i parken neste dag?
-…men bare for å oppleve en dag til. Å ta toget hjem til Stjørdal på kvelden var null stress.
-At vi mer enn gjerne kommer tilbake, anytime, og helst i juni eller august, for da er det lite kø.
Jeg linker deg videre til Hunderfossen’s nettside, så du kan sjekke ut dine muligheter for å oppleve Norge på sitt beste nå i august: https://hunderfossen.no/
Hun har hijab. Jeg er blond. Hun er mamma til to jenter. Jeg er mor til to gutter. Hun sitter noen seter bak meg, vi skal snart oppleve noe merkelig sammen. En slags tankevekker. Våre veier krysses under sommerkvelden, på toget gjennom Norges land.
Togturen er så innmari vakker, og jeg er så glad. Men plutselig kjenner jeg klumpen i halsen gi meg vondt i magen. For; sitter hun virkelig der og ler av at toåringen min faller og slår seg?
8åringen min har sovnet. Jeg har laget en seng til ham på to seter så han får hvile seg litt. Vi er på vei hjem fra Hunderfossen. Da skjer det. Lille vennen min faller rett ved setene våre, og velter utover masse kakao. Den utenlandske damen ler. Ja hun sitter der og ler og rister på hodet sitt. Jeg trøster gogutten min, og så tusler han tilbake til lekerommet. Jeg blir liggende på gulvet og tørke kakao med våtservietter, mens jeg tenker irritert inni meg:”Du ler av at ungen min faller og slår seg, og så gidder du ikke engang spørre meg om jeg trenger hjelp til å tørke opp!!”
En følelse av å være irritert og såret løvemor velter over meg, og etter jeg har tørket opp kakaosøl og satt meg i togsetet mitt, blir sittende en stund og tenke. Hva om jeg tar feil? Enn om det er en misforståelse. Jeg har ingen rett til å hverken bedømme eller fordømme, og hvis det stemmer at hun satt der og faktisk lo av at ungen min fikk vondt og var uheldig med kakaoen sin, da føler jeg for å fortelle vennlig at det ikke var greit.
Jeg satt lenge og sanket mot. Å spørre var vanskelig; men jeg kjente jeg måtte. Jeg hadde ingen rett til å dømme henne og gå ut fra noe slikt bare fordi vi kommer fra to ulike sorter røtter. Jeg ville heller prøve å være nøytral. Dessuten ville jeg spurt hvis det var en norsk dame også. Samme det vel, ingen ler av at barna mine får vondt.
Så jeg spurte. Høflig og med et vennlig smil gikk jeg bort til henne og satte meg. Jeg sa lavt: “Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du lo da min sønn falt på gulvet og slo seg her. Men jeg kan jo ta feil. Gjorde du det?” Jeg måtte gjenta, for hun forstod ikke helt.
Med de hjerteligste øynene jeg har sett på lenge, smilte hun; før hun begynte å le en vennlig latter. Så sa hun: “Jeg fikk ikke med meg at han falt. Jeg satt og snakket i telefonen med headsettet, og hadde en film på pc’n samtidig. Det var en film som var komisk. Nei nei, jeg ville ikke ledd av sønnen din.” Hun hadde nok ikke engang fått med seg hvor mye kakao gutten min sølte ut.
Nå fikk vi virkelig grunn til å le begge to. Og jeg ble så glad for at det hele var en kjip misforståelse. Jeg nekter å la slikt bygge seg opp til noe negativt, når jeg heller kan spørre. Etter en stund i hvert vårt togsete, snudde jeg meg mot henne, og vi lo enda mer av det hele. Lettet begge to. To mødre fra ulike kulturer med to forskjellige vinkler utfra et øyeblikk på toget.
Jeg sa: “Bra jeg spurte!”
Hun sa: “Ja, haha, veldig bra du spurte!”
Jeg kunne ikke gjenfortalt denne historien dersom jeg ikke hadde spurt henne. For da ville den ikke vært sann. Da ville det hele kun vært en tolkning utfra en særdeles tydelig misforståelse. Nå skapte vi heller en sann bro mellom oss, og jeg kjenner at vi er like. Vi er mammaer begge to, og vi har det samme bankende hjertet for barna våre.
På Trondheim stasjon sent en høstkveld hjelper en norsk kvinne en afrikansk lady med å lempe kofferter på en trillevogn. De humrer og ler, og har akkurat utvekslet personalia info. Snart finner Afrika Norge på facebook, og hvem vet? Kanskje møtes de i Vesterålen engang, der Sommerfuggel bor i vinterland med sine vakre sommerfuglbarn, og Norge har aner i sine røtter.
Fordi jeg valgte å spørre, foran å tolke. Siden det er slik man bygger broer.
Totally på tide å tenke seg om etter 3 bokser og to kopper. Jeg mener, virkelig. Det er kanskje allerede too much.
Men det er litt med vilje også, må vite.
For jeg vil at barna skal reise til Hunderfossen sammen med en opplagt mamma på toget i dag, og da funker slike energidrikker og kaffekopper som et eller annet noe slags oppkvikkende på et dovendyr.
Jeg startet med to stk til frokost. Sånne små energidrikker. Så en til på vei til togstasjonen. Så kaffe. Så enda en kaffe. Ja. Det er for mye koffein, og da blir jeg så fin!
Jeg er ei innbarka koffeinkjerring, og tåler en god del før det blir for mye. Alkohol rører jeg ikke, for jeg er avholds og fornøyd med det. Så det er caffein for alle penga.
Men nå har jeg drukki mye koffein, så jeg må bremse litt.
Den eneste lasten jeg har skal visst “forlenge livet” har jeg hørt. Men kilden er meg ukjent, så det kan jeg ikke påstå.
Inne på Hunderfossen rusa jeg meg på sukker også. Er man på ferie så er man på ferie. Lavkarbomamma også. Softis med tuttifruttistrøssel betyr waaay over limit for denne prippenfisen. Jeg kjenner det godt, for å si det sånn.
Happymama on the train ihvertfall. Noe så reingæli! Skål i kaffe og say hey, trallomdei! Ferie med ei mor som har drukki litt i overkant mange kaffekopper og energidrikker, samt ruset seg på ei sukkerbombe, er visst awesome, i følge to aktive gutter på togtur 😂
Them bucks, oh the money. Alle tenker penger, for det er noe vi alle trenger.
Jeg også. Jeg handler heller billigmerker der jeg ser gull. Og med gull mener jeg de produktene som faktisk er best i test, eller awesome anyway. Som dusjsåpe til 6 kroner foran dusjsåpe til 30 kr. Jeg greier bare ikke å fatte hvorfor jeg skal kjøpe den til 30 kroner, når jeg får 5 dusjsåpeflasker til den prisen.
-“Men du tjener jo millioner på bloggen, Helene, hører jeg rykter om. Du behøver vel ikke tenke på hva det koster?”
For det første: Hvis jeg noensinne blir millionær, kommer jeg fortsatt til å kjøpe dusjsåpe til 6 kroner, og blir like ren av det. Kanskje har jeg en litt fin keramikkdispenser å helle det over i, men 24 av de 30 kronene kan jeg heller gi til noen som behøver det.
For det andre: Ja. Du har rett. Jeg KUNNE kontaktet de svindyre klesmerkene og halet inn bloggavtaler som ville gitt meg god lønn, men jeg bruker jo ikke kostbare klær. Og jeg elsker å handle i bruktbutikker. Dessuten ønsker jeg ikke å være noe forbilde for ungdommen som selveste luksusfella her self. Jeg står for miljøvennlig og økonomisk bærekraftig kreativitet. (Ikke fått med deg Leonardo’ De Caprio’s dokumentar om global oppvarming? Jeg tror den heter “Før syndefloden”)
Jeg vil at du skal handle brukte jeans til 50 kr paret. Jeg vil du skal saumfare bruktbutikker og kjøpe vaser og duker der, heller enn å la deg friste til å handle det som dyre merkevarer i en nettbutikk gjennom min blogg. Her er det begrenset med hva jeg reklamerer for, og det meste handler om opplevelser. Det du kan handle på Erotikk 1 som du kan finne banner om her, kan du ikke handle brukt, hostkremt; og miss organic dealer deg miljøvennlige produkter. Lenger har ikke jeg kommet hva angår business, annet enn lett samarbeid med diverse arenaer omhandlende opplevelser. Som en vakker togtur over Dovre med NSB. Eller en dag i Pirbadet. Det er bare det at jeg ikke er noen diva, og har heller aldri vært noen dronning. Det har seg slik at disse samarbeidene ikke handler om penger.
Jeg kan ikke love dere at jeg ikke kommer til å tjene mer penger på bloggen enn den lønna jeg hittil har fått utbetalt av blogg.no, men jeg kan love dere at jeg har mange grenser som jeg aldri kommer til å krysse, som blogger. Jeg ser en klode som lider, jeg ser usikre tenåringer foran hver sin skjerm. Jeg er ikke med på at vi skal handle så mye mer kostbart søppel nå. Hvis det koster meg en tilværelse som millionær å heller velge å oppfordre mine lesere til å handle på bruktbutikker enn å reklamere for å gjennom store bloggavtaler tjene meg rik ….da lever jeg heller fra hånd til munn; enn å miste meg selv.
For jeg trenger intet luksusliv. Jeg trenger morgendagen. For jeg vil leve lenge, sammen med alle de jeg elsker. Jeg vil våkne til mine barns smil, og juble over å få en ny dag med dem. Selvfølgelig vil jeg tjene penger så jeg kan ta dem med til fjerne strøk some day. Men jeg har det ikke travelt. Vi har det så godt. Vi har hverandre, og det er helt mega.
Hvilke penger kan vel måle seg med en hyggelig kveld her på Lykketoppen sammen med Helene N og Dianelys? Ingen millioner kan kjøpe meg venner.
Og er det i det hele tatt vanlig å legge seg borti hva andre tjener og ikke? Han som spurte denne gangen var høflig, og det var helt ok at han spurte. Jeg tenker mer på de han har hørt det fra. Snakker de om hva de selv tjener i samme slengen?
Jeg tjener selvrespekt på å beholde mine grenser som blogger. Det er min formue, og min rikdom er mine barn. Skatten min er mine venner. Jeg har tenkt å ta godt vare på alt jeg har, og det bugner i brystet av takknemlighet: jeg er jo så innmari rik, akkurat sånn passe slik som vi har det nå.
Altså. Jeg skulle handle fløte og funlight. Mens dagen grydde fikk jeg en idé. Hvorfor ikke hive seg på Harrybussen og ta turen til Sweeden? Storlien here I come. Jeg tok dagens telefoner mens jeg gikk ned til Stjørdal sentrum, og lyttet til musikk innimellom skravlingen.
HarryHelene satte seg på bussen sammen med HarrySondre, som tilfeldigvis også skulle på Harryhandel i dag, og vi begynte å prate. Det første Sondre lurte på var om ikke jeg tjener millioner på bloggen nå.
Nope. Jeg forklarte at det skulle tatt seg ut hvis jeg som handler brukt, plutselig skulle reklamert for luksusfella her på forbipolene. Men jeg er flink som fy med penger, så økonomien passer meg fint uansett. Jeg lider ingen nød. Vi pratet i vei om alt mulig, til jeg skulle sjekke telefonen. Jeg sa:”Hvem søren er dette?” For på facebook hadde en av mine faceless friends skrevet: “På vei til Sverige du å ja?”
Jeg leste meldingen høyt for Sondre, og stusset fælt på hvem denne facebookmannen kunne være igjen nå da. Hadde han sett meg gå på bussen?
Så snudde han seg, mannen som satt foran oss, og sa:”Hehe, neimen det e mæ chu!”
Rett og slett var det en kjempetrivelig herremann John fra Trondheim, som jeg hadde på facebook gjennom Marie, min venninne som nylig flyttet til Finnmark.
Nå har vi hatt en skikkelig arti tur til Sverige, og pratet løst og ledig om alt fra sukker til barn.
Stjørdal tar form foran oss, og det er på tide å innse at høsten er her. Og det er vel ikke så ille. Ikke når du har vært på verdens gøyeste harryhandel med Sondre og John.
Kontrasten i nyhetene er for stor til at jeg kan unngå å skrive om det. Kanskje er det fordi jeg ikke har fått sett nyheter på over ei uke. Jeg har vært uten antennesignaler i noen uker, og selv om vi de siste dagene har hatt ny dekoder; har jeg vært mamma. Alenemamma. Nå er rikdommen min hos pappan sin. Begge gogutta mine. Jeg kunne mista alt annet. Bare for Guds skyld ikke sønnene mine.
Jeg retter putene bak ryggen, og setter meg til med fjernkontrollen. Har akkurat spist løvbit med soppstuing, og drukket funlight saft attåt.
En mann fra Danmark ved navn Rasmus har laget en reportasje om mennesker på flukt gjennom ørkenen. Mot Europa. De menneskene har ikke noen TV. Ingen puter. Ingen fjernkontroll. Ingen funlight saft. Ingen kjøttmiddag. Og hvis de kommer seg til Europa, holder det å samle flasker. Da kan de sende tre kroner dagen til familien sin i hjemlandet sitt, og det holder for å forsørge de de reiste fra.
Etterhvert dukker en ny reportasje opp på skjermen, en reportasje som gjør meg så kvalm at jeg trykker bort hele nyhetssendingen. En norsk fyr står og gliser foran bilen sin, og forteller at han har brukt 9000 kroner på et bilskilt. For pokker: Et bilskilt med tre latterlige bokstaver, verdt omtrent ni år med forsørging av en familie i en helt annen del av verden. Skal jeg ta det skiltet seriøst? Seriøst irritert, blir jeg. Ingen kanal fortjener meg som seer ved å vise noe så luksusteit rett etter noe så alvorlig som mennesker som dør av, og flykter fra, fattigdom.
For selv om jeg på mange måter er enig med Listhaug i at de bør få hjelpen sin i hjemlandet sitt, fordi vi totalt sett har en økonomi som kommer til å falle hvis vi blir for mange her, har jeg et hjerte. Og jeg synes det er latterlig; sååå innmari respektløst, å peke på et bilskilt til 9000 kr når vi nettopp har sett sannheten: flere mennesker dør mens de flykter fra fattigdom og krig, både i havet og i ørkenen. Verden er syk. Jorda har ikke bare feber, men kreft. Og akkurat 9000 kroner kunne kurert en del av det, fremfor et nytt framtidig tilskudd til de fem svære søppeldyngene som daglig bygger seg opp i verdenshavene: et bilskilt. Ja, det er fem havdynger nå, ikke fire.
Det er så lenge siden jeg sluttet å ha lyst til å kjøpe meg ting. Så lenge siden jeg innså at jeg ikke ble lykkelig av å handle nytt stasj. Aldri har jeg vært opptatt av dyre ting, status og luksusfasade, så dette med å ikke leve som en snylter av en blindpassasjer her på kloden, faller meg naturlig. Og når jeg ser mennesker på flukt på TV’n vil jeg kunne se dem i øynenene hvis jeg møtte dem om en time i virkeligheten. I det nyheten glimter til med sannheten om tilstanden på kloden der jeg bor, føler jeg at jeg respekterer disse menneskene. Hver gang jeg rusler gjennom en gjenbruksbutikk og faktisk virkelig tenker meg om før jeg kjøper noe der også. Hver gang jeg ser på sminken min, som er veldig vedlig lite og sparsommelig, og som jeg sjeldent oppgraderer. Noen måneder dropper jeg å kjøpe nytt; men graver lipfinity med qtips, og bruker øyenskyggen selv om den er knust. Øyenkremen klippes i to, og brukes til siste klatt er oppbrukt. Hver gang jeg ser på alle bildene på veggene mine, malt av min pappa, føler jeg at dette hjemmet er personlig. Hvorfor handle nye bilder? Jeg skal ha disse maleriene resten av livet mitt. Alt av møbler har jeg skaffet brukt, unntatt TV’n; senga til Even (som han har arvet av storebror), gjestesenga og oppvaskmaskinen, som ble innkjøpt for lenge siden. Jeg er så stolt av meg selv, for jeg lever nøkternt, og føler meg kjemperik som får være mamma. Som i det hele tatt har et hjem. Som faktisk har over tre bukser. Som har mat. Rent vann å drikke hver bidige dag. Dusj. Badekar. Seng å sove i. Tenk at jeg kan kjøpe yndlingspåleggene til Even som er kaviar og skinkeost? Tenk at Mathias får pepperonipølse på brødskiva si? Vi er rike, føler jeg. Og jeg har ikke det problemet at jeg behøver å shoppe for å være lykkelig. Når jeg handler, har jeg skrevet liste over mange dager, og handler bevisst. Lykke har jeg i massevis fra før.
Jeg skal ikke sitte engstelig og trist på et lasteplan i ørkenen i natt. Jeg skal be min takkebønn som vanlig, men jeg skal ikke be om å ikke bli overfalt av en kriminell bande i ørkenen i natt. I natt er barna mine trygge. Vennene mine er trygge. Jeg er trygg, og alt jeg kan gjøre er å takke høyere makter; og gråte over en verden så urettferdig, at jeg nesten ikke kan tro det.
Flytte fokus. Jeg synes vi alle burde flytte fokus, fra det lokale bilskiltet til den globale nøden. Vi kan vel greie oss uten tulleluksus som personlige bilskilt, og heller tenke i andre og mer kollektive veibaner, hva? Den store fellespotten kunne blitt betydelig stor nok til å hjelpe de fattige i hjemlandet deres, dersom vi alle valgte bort bilskilt, godterier, potetgull, dyre lamper og andre jålerier. Bare ikke kom og prøv å imponer meg med dyre ting, når du kunne imponert meg med fruktbare idéer som kunne rettet en hel by i et uland.
Kjære Sophie Elise, takk for at du blogger om gjenbruksbutikker ala vintage. Please bruk din stemme mer omkring dette, du som når så mange.
Kjære andre toppbloggere: Verdenshavene er fulle av søppel, og mennesker flykter fra fattigdom og nød. Vi behøver ikke reklame om mer stæsj nå. Jeg synes vi behøver fokusendring. Veldedighet, gjenbruksbutikker og en smart håndtering av offentlig påvirkning. Ikke nye klær, og ikke mer make up, men renhet og ørlighet for moder jord.
