Se for deg drager, og rop: “Thunder! Feel the thunder!” Nå skjer alt du noensinne ønsket deg da du lå og gråt tårer på en nyfødt liten baby du ikke fikk holde i armene dine. For du var så syk. Du ønsket deg alt dette. Thunder, feel the thunder. Du virkelig ØNSKET deg ALT dette.
Imagine dragons fyller stua with some thunder, og ute er der blå himmel der gårdagen farget den rød. Det er fint, for der skal en av dine nærmeste venninner snart lande sammen med babyen sin. Du har ikke sett henne på et og et halvt år, og om noen timer skal du møte den lille gutten for første gang. Gledestårer presser på, og du føler torden ryste grunnen din.
-“Mamma. Det er måårn!” Han sier det på bokmål, selv om han er en liten trøndergutt. Men han er to år, så “det er måårn.”
Han er lillebroren. Selveste lillebroren.
Babyen jeg lå og gråt og så på bilder av, har blitt 8 år. Han var hos oss i helgen på samvær. Som storebror kan ting noen ganger være utfordrende, for lillebror er en typisk baby boss.
Men tenk! Thunder! Ting ordna seg!
Jeg lå langt under nede, og derfra og opp hit har jeg bare tatt riktige valg. Hårfin balanse og selvdisiplin er best styrt av ren kjærlighet. Nå skjer altså alt jeg noensinne ønsket meg. Også ting jeg enda ikke vil dele her inne på bloggen. Det er ikke bra å selge skinnet før bjørnen er skutt, og alt jeg kan fortelle er at mine drømmer som skrivenerd er i ferd med å nå høyder jeg ikke ante eksisterte for meg. Jeg trodde alle tog var gått for godt, men det var bare å snu seg, så var det en splitter ny togstasjon der, klar til å bringe meg hvor enn jeg ville.
Jeg som lå og gjemte meg under dyna og skjemtes, har nå lange samtaler med dype relasjoner. Det er kvalitet over nettverket mitt, og jeg skammer meg ikke mer. Thunder, feel the thunder? Yeah! I feel the thunder!
Her på Lykketoppen skjer det mye om fem minutter. Hun herligste som skal bli med meg og hente Solfrid og lille Isak, kommer allerede straks. Det skal skravles, kaffedrikkes, bakes kake, sminkes og bare være sammen’s.
From dusk till dawn: “DET ER MÅÅRN” på så veldig mange måter…
-“Nei det blir ikke det.” svarer jeg. Tøyser litt med deg, samtidig som det er sant, mens jeg leter frem telefonmappa med kortene mine i.
-“Kremt. Jo. Det blir førti!” Gjentar du.
Jeg smiler og sier: “Nope. Tjue. Jeg reiser på honnør..”
Du ser på meg og blir stille. Så ler du litt forlegent, før du fyrer løs: “Sorry. Du ser ikke ut som om du er uføretrygdet.”
En bussjåfør er en mann med godt humør, og jaggu har du det altså; godt og muntert humør. Men jeg må ta tak i den setningen du kom med her om dagen. For jeg lurer på hvordan en uføretrygdet ser ut?
Jeg skjønner godt at du må se honnørbevis før du vet om et passasjerene er uføre, så jeg var godt i gang med å finne frem det orange kortet. Det er selve poenget med honnørbevis; man kan ikke se på noen om de er uføretrygdet eller ei. Jeg forventer ikke at du skal se på meg om jeg skal reise med honnør eller ikke; og det er heller ikke det denne teksten handler om. Jeg tygger bare litt på selve kommentaren din, og prøver å svelge den. Vi hadde en trivelig busstur, og jeg satt foran sammen med deg og to andre. Vi snakket og lo, og du må være den kuleste bussjåføren jeg har møtt. Så takk for at du satte fokus på et interessant tema: Hvordan ser “en uføretrygdet” ut?
Ja, jeg er slank og iblant velkledd. Jeg ser frisk og oppegående ut, jeg sier meg enig i det. Men vet du hvorfor, kjære bussjåfør?
Let me tell you. Siden jeg har bipolar 1, den alvorligste utgaven av den diagnosen, så må jeg gå på 2 stk medisiner for å holde meg frisk. Noe annet er uaktuelt. Uten medisiner forvandles mitt hode til et eneste crazy gjøkerede. Sånn er det.
Disse medisinene har begge kraftige bivirkninger. Jeg lever blant annet med kronisk nyresvikt som følge av lithium. Men jeg har på mange måter litt av et åpentlyst valg; det er livet og medisinen, eller dønn loco på lukket avdeling. Barna mine trenger meg, så jeg velger livet.
Og da skjønner du, kjære bussjåfør, er jeg nødt til å ta et par valg til. Vil jeg la medisinen blomstre til med stygge bivirkninger, eller vil jeg ta kontroll? En av de mest framtredende bivirkningene på både antipsykotika og den stemningsstabiliserende lithium, er overvekt. Man kan legge på seg enormt av begge typene.
Eller man kan spise riktig kosthold, og ta seg en joggetur i ny og ne. Jeg har valgt det siste. Derfor holder jeg meg slank og frisk fysisk også.
Når det kommer til alkohol, er jeg avholds. Det sier seg selv at ei som har vært så crazy av bipolar at hun ble uføretrygda som 20åring, bør holde seg edru til enhver tid. Dette, og det faktum at jeg slutta å røyke nikotin for ti år siden, gjør at huden min gløder. Jeg ser ut som at jeg lever mens jeg lever, for å si det sånn.
Siden jeg slet lenge med sosial angst, ble det en vane for meg å sminke meg. Gjemme meg. Skjule sårbarheten. Jeg ble flink til å sminke meg. Det du ser, bussjåfør, er en fin fasade, over en nokså original og utfordrende bunn i grunn.
Det er ofte slike som meg som er uføretrygda. Det kan like gjerne være sånn som dette vi ser ut, som haltende på krykker, blind eller andre såkalt tydeligere signaler.
Vi er mange her i landet som gjør alt for å leve best mulig med en psykisk lidelse. Vi må gå på medisiner, trene, spiser sunt, leve avholds og gjøre alt for å unngå bivirkninger av medisiner. Mange av oss setter gjerne på oss en fasade i form av pent sammensatte klær, sminke og fine hårfrisyrer. Vi ønsker rett og slett ikke å bli sett på som et offer.
Du er en glad og vennlig bussjåfør, en kjekk mann som jeg gjerne skulle imponert med noe annet enn å blottlegge mitt livs største nedtur. Husk at det er pinlig for meg å dra fram honnørbeviset. Det var ikke sånn framtida mi skulle bli da jeg var ung, men jeg styrte ikke denne sykdommen før jeg lærte meg å leve slik jeg gjør nå. Det blir ikke mindre pinlig av at du skal bemerke hvor “lite ufør” jeg ser ut. Som om jeg lyver og har falskt bevis. Som om uføre folk ser ut som at de har det skrevet i panna? Jeg vet du ikke mente noe vondt med det, og jeg tok meg heller ikke nær av at du sa det. Men jeg synes det er et interessant tema, så siden du nevner det;
HVORDAN ser en uføretrygdet ut?
Hilsen ei som lengter etter å kaste honnørbeviset, betale fullpris og fortelle at dagen var lang på jobb. Lang, men spennende.
Jeg tok lunsjen i parken fredag, før jeg dro og hentet 8åringen på skolen. Så var det barnehagekiden sin tur, og vi spiste taco og matet kråkene utenfor. Dette i håp om å få oss nye venner (jeg har nemlig lest om hvordan kråkefamilien belønner snille folk, og bokstavelig talt driter i slemme folk.)
Da barna lekte lørdagslego, og jeg lå i nedre køyeseng på rommet til Mathias, smakte jeg på noe jeg ikke har spist på 10 måneder. En orange gelékrokodille. Den var sååå smooth, og ikke så seig som oldisdillene. Du vet, de som har liggi altfor lenge i godteboksen og har blitt småhardy. Jeg spiser et kosthold som minner mest om lavkarbo, bare uten så mye fett, derfor skal det mye til før jeg spiser godteri. Det er så mye annet å sprekke på før jeg når dit. Som ris, potet og gluten. Så den krokofilla dilla smakte sterkt. Sukker generelt smaker sterkt etter 10 mnd uten.
Milkshake med sukkerfri karamellsmak også? Yeah why not? Mmmm:
Nå er det søndag kveld, og som vanlig har jeg fått anfall av rydding, sortering og vasking. Måtte hviledagen absolutt falle på den dagen jeg er mest uthvilt? Jeg storkoser meg alltid med ommøblering og pynting søndager, mens barna leker og fryder seg over ren forvandling. Liker jeg å innbile meg.
I dag er jeg ekstra glad, siden selveste sola mi Solfrid ankommer byen med babyen sin i morgen. Kjelleren er klar, der både gjesterommet og badet er shinet, well done; klappesegpåkuldra.
Ei lowcarb gulrotkake fra meglerfru1.blogg.no skal bakes, og klestørken skal legges sammen. Når jeg først er i gang skulle jeg gjerne ryddet i klesrommet mitt også. Steike det er allright å være bipolar, når man symptomfri kan presse saften av en ganske så kreativ diagnose; og vipps så har man vaskeryddet et helt hus på 3 etager. Energy, the happy energy 🤔😁
Det er ikke noe sexy preg over denne mammaen akkurat, i det jeg står med ræva til værs og skrubber fysjom under badekaret, hoster og harker over stuff under there, og klorinen er min aller beste venn. Etterpå kauker jeg opp til mine sønner: “Vil dåkker BAAAD uten å vask håreeee? Det e klin reint under baaadekaaret! Oppi å!”
Stolt som ei høne sprader jeg rundt og vaskepynter resten av badet mens gutta bader. Jeg står og nynner til låta fra telefonspotify idet jeg hører en velkjent kneggelyd mens jeg tørker glasshyllene. Latterknegg. Kneggelatter.
Jeg snur meg, og der sitter 8åringen og lager bølger i badekaret. Latterbølger. Han vugger og gaper med hodet kastet bakover, mens han ler “jeg ler av mamma-latteren”. Aldri i verden om jeg greier å holde meg hver bidige gang den gutten får lattis av mamman sin. Lite er så morsomt som å prøve å se for seg hva i alle dager jeg gjorde som var så gøy nå. Jeg gjetter aldri riktig.
Når han får igjen stemmen får jeg vite det. “Du søng som ein komiker mamma hahaa!”
Jeg er så glad pappan min lærte meg selvironi da jeg vokste opp. Er så fornøyd med å være en mamma som ikke blir sur av en åtteåring som tross alt ler ganske mye av meg for tiden. Det ender alltid med at vi vræler begge to, og lillebror på to skjønner relativt lite.
Takk og pris for at skolegutten min ler av meg. Det gir glød til hverdagen, og glans over helga. Men komiker kunne jeg aldri blitt; jeg aner jo aldri når jeg er morsom.
Kattene på Lykketoppen har endelig falt til ro, etter litt kjefting fra hu forbìpolene herself. God damned, er det nødvendig å rive ned halve stua eller? Hvorfor ikke hele? Brøl. Fres.
Normalt ville jeg vært på vei til senga nå, men jeg sitter her og venter på at siste klesvask skal gjøre seg ferdig nede på badet. Så hvorfor ikke stikke innom “blåggen” og hilse litt på dere mens jeg venter. Etter å ha spist jordbær med tagatesse og fløte på. Etter jeg spiste rømmegrøt. Etter jakkene i gangen ble rydda for første gang på …siden vi flyttet hit.
Det er alle menneskene jeg omgir meg med, som begeistrer meg og gjør meg rik i hjertet mitt. Å fylle huset med mine herlige barn og våre kule venner, er så ubeskrivelig deilig. I morgen skal jeg hente åtteåringen min, og så skal vi lage taco sammen alle tre. Så kommer altså min venninne Solfrid med sin baby på mandag.
Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg blir så innmari glad i folk. Om det er barna mine eller vennene mine, åh, jeg bare digger dem. Og da viser jeg dem det også. De merker at jeg bryr meg, for jeg behandler dem som hva de er: større enn all verdens rikdom.
Grøt tilsammans, eller biff ensam? Give it to me: grøt that is.
Ingenting er en selvfølge. Vi hadde flaks som ble født her i Norge. Her kan vi omfavne hverdagen sammen med barna våre og vennene våre, mens vi håper freden består. Jeg tar aldri noe for gitt, og er klar over at jeg er et støvfnugg i tidens milliarder av år. Hver eneste dag nytes her oppe på Lykketoppen, og jeg elsker synet av byen der nede. Det er virkelig ikke så verst her i byen. Vi har det godt her. Jeg har vokst opp i denne city’n, og det er så og si umulig for meg å gå gjennom sentrum uten å hilse på noen, prate med noen eller nikke og smile til noen. Jeg kunne ikke bodd noe annet sted, for jeg ville savnet nikking, smiling, hilsing og prating hver dag.
Jeg stryker litt på kattemor og ungen hennes, og de svarer med å tråkke over meg, før de går og spiser enda mer. Søren som de spiser. Og billig tørrfor er ikke aktuelt. Det skal være penere, så.
Nå kjenner jeg på, at øyeblikket er bra. Jeg har mye å glede meg til, som ingen penger kunne kjøpt. Ja, livet er digg, og det er mye å være takknemlig for. Jeg er frisk fra bipolar, og det danner utgangspunktet for alt jeg opplever. Tenk det: jeg er frisk på 7.året, og det føles helt fantastisk.
Enn du som leser? Hva har du å være takknemlig for? Barn? Venner? Myke dyner? Rent drikkevann? Kaffe? Klær? God helse?
Sorry til alle jeg kjenner som bor i Trondheim by, jeg hadde ikke tid til noe annet enn det jeg hadde på lista mi i dag. I was there. Som et løvblad i vinden føk jeg gjennom Trondheim by under sola i Trøndelag.
Det har seg nemlig slik, at min lille toåring og jeg har motsatt problem for tiden. Buksene til Even krymper, mens mine vokser for hver uke jeg lever på en lavkarbo-liknende kost. Mathias på 8 har mer enn nok klær, så her var det minsten og jeg det måtte shoppes litt for.
Ikke har jeg badevekt, og ikke ante jeg at jeg hadde gått ned fra størrelse 42 til 27 siden januar. Og det er jo en hyggelig bivirkning for ei på snart førti. Det jeg prøver på med dette kostholdet, er å unngå diabetes, og det tror jeg jaggu jeg greier. Jeg takker og bukker Christina Johansen og hennes blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ for at det er mulig å leve sunt og samtidig døtte i seg masse nam nam som hun har pønska ut. Oppskriftdronninga er en av mine nærmeste venninner, og vi har begge gjort store forandringer med kropp og sinn de siste årene.
På vei tibake var det tid for tog. Taylor Swift har kommet med et par sabla bra låter på klodens toppliste, har dere hørt det? Når så bra rytmer rocker ørene min, greier jeg ikke å stå stille. Sikkert til stor frustrasjon for alle de andre på perrong. Hvorfor i ALLE DAGER stå stille når man ikke klarer å stå stille? Nei, så jeg vugget, trippet, tappet og trampet takten. Men det var tydeligvis et problem for to eldre hattedamer med snurpemunner som stod ved siden av og sperret opp sine dannede øyne. Så jeg mooved a little tydeligere, da Sia’s nye super-refreng satte i ørene mine, og ga hattedamene et realt glis. (Sjekk chart global top 50 på spotify; både Taylor og Sia preger listen.)
Jeg rocket meg videre. På bussen i Stjørdal møtte jeg verdens kjekkeste, gladeste og mest utadvendte bussjåfør. Så vi begynte å prate. Selvfølgelig hadde han dame og ventet sitt 4. barn. Now aint. That. Just. Hrmf.
Nå er det sofaliv etter et hyggelig foreldremøte, fårikål og heimlaga brus med funlightsmak. Begge gutta ligger hos pappan sin i natt, og i morgen når jeg har hente lille toåringen i barnehagen, skal han få seg nye klær, tegneark og fargestifter til. Life rules bigtime, jeg blir ikke mer lykkelig enn dette. Ikke rart man danser fra morgen til kveld.
-“Hæ? En hel måned uten deg i Trøndelag? Ok kos deg i Finnmark. Kommer til å savne deg.”
Så dro en av mine aller aller nærmeste venninner nordover. Sommeren gikk, og høsten kom med sitt mørke. Sola mi ble igjen i Finnmark.
For hun møtte en kjekk mann der oppe; før hun fikk drømmen sin oppfylt: en voksende mage. Venninna mi ble mamma til en søt liten babygutt, og jeg satt her i Trøndelag og lengtet etter å holde ham i armene mine og gi henne den klemmen hun fortjener. Jeg savnet hun jeg kunne snakke, gråte og le sammen med. Hun som aldri snakket sladder, men holdt seg for god til all falskhet. Nå holdt vi kontakten per telefon og nett.
I dag kom ENDELIG meldingen. Hun kommer og bor på gjesterommet vårt om 6 dager. Jeg griner av glede. Ja, jeg greier ikke å holde igjen gledestårene! Jeg får tilogmed lov til å vise dere bilde av hennes søteste lille Isak! Omg tenk at JEG skal få holde denne lille goklompen i armene mine snart?!?
Har du noen gang opplevd å bli så GLAD at frysningene briste over hele deg? Så GLAD at tårene spratt og all verdens skyer forsvant på en gang?
Kjære Solfrid ❤
Nå er det 8 år siden du og jeg møttes. Vi har fulgt hverandres bratte veier i livet, og tålt både opp og nedturer i det vi ble bedre og bedre kjent. Av barn, fulle folk og Solfrid får man høre sannheten, hehe. Jeg har lært deg å kjenne som en fantastisk ærlig person som man bare må respektere.
På bildet over var det under en måned igjen av svangerskapet mitt. Du stod stødig som min gode venninne hele tiden. Tanta til mine barn. Du var den aller første jeg turde å trille babyen min til for 3 år siden. Jeg smakte tacokake for første gang, og du var så god med babygutten min. Tenk nå får du møte Even og Mathias igjen, men nå er de 3 og 8 år! Og jeg får møte babygutten din Isak for aller første gang! I fjor reiste du til dine hjemtrakter i nord på ferie Det skulle bare gå noen uker, og så skulle vi henge sammen igjen. Nå har det gått 1 1/2 år, og jeg har savna deg hver eneste dag. Tenk at du fikk babyen du ønska deg sånn, og at alt skulle bli så annerledes enn vi trodde. Jeg gleder meg sånn til å pynte og ordne nede på gjesterommet til deg og minsten din. Gledestårene presser på, og de 6 dagene kan ikke gå raskt nok.
Sorry, men jeg kommer til å grine når jeg møter dere på Værnes flyplass mandag. Vi har så mye å ta igjen, og jeg ser på deg som en sjelevenn. Dere er ikke bare velkommen. Dere er hjertelig hjertelig hjertelig velkommen 😍😍😍
Alenemamma. Ordet bærer et trist preg, og før trodde jeg også det måtte være forferdelig kjedelig å ha det sånn. Men det var før jeg ble alenemor selv. Vi har det rett og slett skikkelig koselig her sammen, barna og jeg. Akkurat nå er det bare Even og jeg som er hjemme, og vi storkoser oss med kos, fårikål, jordbær, bading og leker. Even er stolt fordi han har perlet sitt aller første armbånd i barnehagen i dag. Ikke til pappa. Ikke til mamma. Ikke til noen andre enn ham selv, så fornøyd ble han av mesterverker sitt.
Når jeg skal lage litt ekstra kos her hjemme hos oss, liker jeg å tenne masse lys omkring et godt måltid, la barna bade, og så lese ei god bok for dem. Eller vi kan se en tegnefilm sammen.
…og fasademessig; well that sounds great, ikke sant? Vel. Alle som har barn, vet at vi foreldre lærer så lenge vi lever. Det kan hende de ikke vil ha den middagen, for pokker. Samme hvor lenge den fårikålen har kokt. Det kan hende de bæsjer i det forbanna badevannet, etter å ha kjefta deg huden full fordi DU bar ned den nye frozensåpa. Det var det tydeligvis viktig at kiden skulle GJØRE SELV. Så det så. Og det kan tilogmed hende du glefser litt tilbake før du teller til …ti? Nei; tretti. Førti. Femti.
Ja. Sånn kan det gå. Nå er det heldigvis lenge siden mine har bæsja i badekaret, for det fant de fort ut at mamma ikke taklet. At. All. Men når det er sagt, er det lett å skjønne hva han mener når han sitter der i skumbadet sitt og sier:”Æ tissje do!” Og så ordner du alt tilrettelagt den lille toåringen rundt den doen. Too late, for så sier han:”Du skifte bjeie på battekare! Tissja her æ mamma, knis”
Den fancy fårikålmiddagen du ser på bildene her, var det bare jeg som spiste av. Koselig hadde vi det, men lille minstemann var enda mett av den maten han fikk da han kom hjem fra barnehagen i dag. Det vil med andre ord si at gutten har spist brødskive til middag i dag, siden jeg tenkte det ble for lang tid å fårikål-vente. Dårlig mammastrategi dønn. Fårikålen får kokes på formiddagen neste gang.
Slik er det nok i de fleste hjem; samme hvor mye kos man desperat prøver å lage. Det er bare at vi aleneforeldre slipper grown ups argue, sjalusi og enda mer snorking, fising og raping enn vi produserer selv.
Fredag er det tacokveld foran TVn med både 8åringen og 2åringen, og da bruker vi å ende opp med å spise sofaliggende. For hvert tacoskjell, og hver lefse vi spiser, siger vi sammen mer og mer, til vi ligger der og gaper med taco til alle kanter. Aaah. Vet ikke om jeg hadde liggi sånn og trøkt i meg gassmat foran en eventuell samboer. Nei djevlor ta, vi har det godt her i rekkehuset. Konklusjonen er at vi aleneforeldre er i stand til å skape mer latter i tillegg til kosen, fordi ingen voksne fluer vanker på våre vegger; og vi slipper oss mer løs. Tror denne alenemora iallefall.
Det var i Trøndelag det hele skjedde, da en ung kvinne fikk en nål presset inn i venstre bryst.
Ikke ved et uhell. Langt derifra.
Kvinnen heter Christina, og hadde med seg sin gale venninne Helene på roadtrip til Levanger sykehus, for å ta biopsi.
-“Ska æ hoill dæ i hainna?” spurte fOrBìPoLéNè med tårer i øynene da hun så den lange nåla.
-“Takk men det e itj nødvendig”, sa mEgLeRfRu1.
Helene kunne skimte noe skinnende på øynene til Christina også, og misunte henne ikke der hun lå og vred seg i smerter. I feel you, sister.
Siden hu H hadde drukket way 2 much caffein, ble det litt av en skravletur. Og man glemmer nok aldri den nåla i den puppen, I say!
God damned det er bra de bilveggene ikke har dører, I allso say. Når man kjenner hverandre så godt som Chris J og jeg, er det jaggu ikke engang bra for fluene å lytte til oss to. We take it to the grave or put it on a wave, and drown it. Shit …det må være det dårligste rimet jeg noensinne har skrevet her inne. Does’nt matter. Poenget er at man er vanntette betrodde søstre, og verre er det ikke.
Livet er fylt med valg. Og den eneste som kan ta valgene, er den som lever livet. Noen valg angår kun en selv, mens andre valg kommer til å berøre andre. Hva når de andre er små, uskyldige barn? Barn med rettigheter. Små skjøre spirer som man virkelig må se for å unngå å tråkke på?
En av de viktigste avgjørelsene i livet mitt vil mange ikke forstå. Som om det var en bagatell. Men jeg vet bedre. Ja jeg vet best i dette livet mitt.
Hvorfor tar jeg alkoholen så på alvor; at jeg har tatt det endelige valget om å leve totalavholds? I mange’s øyne lar jeg en stor gode gå. I disse øynene er det forferdelig kjedelig å ikke engang ta seg et glass rødvin innimellom. I mine øyne må det være forferdelig kjedelig å være avhengig av noen sterke dråper falsk dunst for å oppleve livets ekstase. Jeg kan garantere at det er de til sammen 3 årene jeg har vært avholds fra alkohol og forøvrig all annen rus enn koffein, at jeg på ekte og for virkelig har vært LYKKELIG. Jeg fester mer nå enn før. Når barna er hos pappan sin er jeg ofte ute på livet og rocker foten av meg. Kaffe duger som fy, og noen ganger har nok folk rundt meg forundrer seg over hva i alle dager denne turboen har pakka i seg. Kaffe, I say. And some monster og burn.
Jeg vet at hvis noen kan krysse flytende grenser; så kan jeg også det. Jeg har sett kloke, oppegående supermennesker drukne i grenseløs rus, i det de aldri egentlig fikk med seg hvor og når disse grensene ble tråkket over. For det fløt. Og det fløt over i en hverdag der drammen på kvelden ble viktigere enn viktigst, og rødvinsglasset ble til rødvinsglassene midt i en selvfornektelse omhandlende at det var bohemeaktig og stilig. Han ene hadde bare seg selv. Nå har han ikke det engang. Jeg leste et dikt for ham i begravelsen hans. Han døde av en alkoholisme som hadde endt opp i rødspritens rosa tåke. Han rakk å lære meg mye.
Blant annet å tenne et lys i mørke heller enn å forbanne det. Og det å bedømme, men ikke fordømme. Vi hadde mange dype samtaler, og jeg husker da jeg hadde med meg en liten høytaler hjem til ham. Han ville høre Elvis. Han gråt, hørte Elvis, og ble bare 60 år. Jeg savner ham, savner ham, savner ham. Forbannet være den rosa tåka.
Dessuten. Jeg så det. Hvis akkurat han kunne, kunne alle ende der. Jeg lever videre med en enorm respekt for ham, may he rest in peace. En del av den respekten omhandler å ta alkohol og dens baksider på alvor.
Hvorfor skal jeg drikke? Hvorfor?
Ville jeg holdt barna mine i armen utenfor et stup, og lekt russisk rullett med livene deres? Aldri i livet. Men hva når det kommer til en mest mulig sikret barndom? Hva når man ikke aner hva som er naturlig og ikke; et rødvinsglass? To? Hvor mange barnefri helger med “fyll” i halvåret? Jeg tenkte mye på dette det året jeg liksom skulle være “normal voksen” og drikke på fest som “alle andre”. Grublet, og fant ut at nettopp det skumle er at det ikke finnes grenser, fordi det ikke er naturlig for mennesket å drikke noe som ører og øyne skal oppfatte ustødig og svimmelt. Vi kan beregne en viss mengde sunn mat vi skal spise i måneden, for det er meningen vi skal spise det for survival. Men vi kan ikke beregne alkoholmengen. Nettopp fordi det ikke er meningen at vi skal ha det i oss i utgangspunktet. Kroppen blir uvel og vil spy det ut.
Det året jeg ikke var avholds, skremte det meg at jeg tok en sjanse jeg ikke ville kunne stå for på 18årsdagene til sønnene mine hvis jeg fortsatte å prøve så hardt å være vindrikkende normal. Som om det ville være greit å si til dem senere “Jeg gamblet med alkoholen, og lot det stå til. Selv om jeg visste at jeg kunne ende opp som en alkoholisert mamma, lot jeg alkoholen viske ut grensene, og så ødela jeg barndommen deres. Sorry.”
Jeg hadde vært totalavholds i to år. Etter forsøket på en viss normalisering, kjentes det ubehagelig og kjedelig å drikke alkohol. I to år hadde jeg hatt det superkult edru på fester, kjent på kontroll som alenemamma og vært lykkelig. Fra Desember 2015 til desember 2016 prøvde jeg å være “normal”. Helt til jeg skjønte hvor deprimert jeg kunne bli av et glass rødvin. Det er snart 10 måneder siden jeg tok min siste beslutning om å være totalavholds fra alkohol, og det har vært 10 lykkelige måneder.
I repeat, for real: 10 lykkelige måneder. Now aint that just strange?
For alle som drikker alkohol, vil der eksistere en risiko. Alle alkoholikere begynte et sted, og ikke alle hadde gener eller diagnoser å skylde på. For noen var det nok at portalen het portvin, og stod åpen.
Jeg kommer ikke til å bruke de neste årene på å ødelegge barndommen til barna mine. De to guttungene mine er så himla mye mer verdt enn for meg å bli litt svimmel innimellom. Barna betyr alt for meg, og jeg gir gjerne avkall på alkorus for dem. Jeg er også mamma når de er hos pappan sin. Det er vel ingen selvfølge at man skal helle i seg alkohyler uansett, tenker jeg.
I dette hjemmet er det like naturlig at mamma aldri drikker alkohol whatsoever, som å ha mat i kjøleskapet. Sånn er det bare. Det er det eneste valget jeg tør å ta av to gjeldende, hva angår alkohol og rus generelt. All rus er forbudt i mitt liv, også nikotin.
Jeg er populær som mamma, og det er alt jeg trenger for å glede meg over dagene. At barna et fornøyd med meg. Hva andre mennesker mener om meg er ikke så farlig, så lenge de små gutta mine og jeg har et bra forhold. Og da må jeg velge å være TIL STEDE. Alltid.
Når de blir voksne skal jeg behandle dem med så god respekt, at de gjerne kommer tilbake til mammastua. Det er opp til meg som mor å skape disse to relasjonene, og jeg gjør alt for å få det til å funke toppers.
Minsten og jeg lekte lego på rommet hans før han la seg i går kveld. Tenk, han er stor nok til smålego, straks 3åringen min. Tida, den tida. Han ville “lese” boka på senga, og jeg måtte høre på. Jeg ville ikke gått glipp av alt dette. Vil ikke være en mamma som ikke har tid; fordi hun gleder seg for mye til rødvinsglasset hun skal farge tilværelsen med straks kiden har sovna. For plutselig en dag kan det glasset bli til ei flaske, og den kiden kan våkne med feber. Da skal han kjenne igjen mamman sin i det han våkner. Da skal barna mine føle seg trygg på at mamma er der 100%.
Jeg er så innmari lykkemamma nå. Fredag er vi alle tre er samlet rundt tacobordet igjen. Da drikker vi saft. Alle sammen.
Jeg elsker digger megaliker dere, Mathias og Even. Dere rocker vill villere villest, og jeg vil gi dere hele verden. Vi kan drømme om det værtfall. Late som om vi er på spa i badekaret, på langtur oppå loftet, og på cruise oppi sofaen. For jeg vet at det er mammahjertet mitt dere vil ha en del av. Og at det er mer enn bra nok for dere. Jeg lover å ta valg som gir dere en barndom. Ikke valg som stjeler barndommen fra dere. Jeg lover å gi garantiene jeg kan for å sikre dere.
Og jeg lover å ikke fordømme de som ikke greier det. De som havner i den rosa tåka, fordi de er bare mennesker. Hver kveld folder vi hendene og ber for de barna slike valg går utover.
Har du tatt et spesielt valg som påvirker dine barn i positiv retning?
